«Norsk-eksamen
får stryk», står det i flere aviser. Eksamen i norsk skriftlig for
ungdomsskolen var visst alt for vanskelig, ifølge utallige
norsklærere: En skandale! ropes det.
Oppaven
lød: «Skriv en tekst
der du på en vennlig måte henvender deg til en medelev og forklarer
hvorfor teateromtalen i VG kan være vanskelig å forstå. Gi tips om
hvordan han eller hun best kan angripe teksten for å forstå den
bedre. Vis kunnskap om lesing og lesestrategier.» Og
vedlagt følger det en anmeldelse av en oppsetning av Ibsens «En
folkefiende». Anmeldelsen er krydret med fremmedord: «Den kompakte
majoritet», «vårt neokapitalistiske lykkeland», «opportunisme»
og så videre. Den henvender seg nok først og fremst til rutinerte
teatergjengere som kjenner både «En folkefiende» og andre deler av
Ibsens forfatterskap, og som dessuten er vant til politiske
resonnementer.
Og så har kritikken haglet: Oppgaven er alt for kompleks;
tiendeklassinger flest kan umulig ventes å begripe noe særlig av
den vedlagte teksten!
Nei. Og det er jo hele poenget! Elevene blir ikke bedt om å tolke
den vedlagte teksten. De blir bedt om å forklare hvorfor de synes at
den vedlagte teksten er vanskelig! Og dét bør de jo klare fint hvis
de synes at den vedlagte teksten er vanskelig.
Jeg
prøver å forestille meg at en fjern bekjent av meg, den 16-årige
Øyvind, lever i dag. Han får denne eksamensoppgaven. Jeg prøver
videre å forestille meg at et streif av lys trenger inn i hans unge
sinn, tåkelagt som det er av Store og Viktige tanker1,
sånn at han både leser og oppfatter oppgaven! Da ville han kanskje
skrive noe sånt som:
«Hei, Tor! Dette lesestykket skjønner jeg ikke bæra av. Det er
fordi det står mange ord her som jeg ikke har vært borti.
Setningene er så lange og tunge at du kan få nakkeskade av dem.
Dessuten skriver dama om et teaterstykke jeg aldri har hørt om. Det
vil si hun skriver om måten de har vist fram dette stykket på i
akkurat denne framvisinga. Stykket heter «En folkefiende» og er
visst veldig godt kjent, og det er av Henrik Ibsen, samma fyren som
skreiv «Peer Gynt». Og hun som har skrivi denne omtalen trur visst
at alle kjenner Ibsen ut og inn.
Så du kommer nok til å slite med å skjønne dette her du også,
enda du er jo ikke særlig mye dummere enn jeg. Men her er noen tips
om åssen jeg kommer til å gripe saken an for å prøve å få høl
på dette lesestykket. Kanskje kan du prøve de samme knepene? NB Når
jeg skriver «lesestykket» så meiner jeg altså denne anmeldelsen,
men når jeg skriver «stykket» så meiner jeg det som Ibsen har
skrivi. Det gjelder å ikke blande sammen de to tinga.
Først kikker jeg på terningen ved sida av lesestykket. De har
trilla en femmer! Så dama som skriver meiner nok at stykket er bra,
eller i hvert fall at måten de viste det fram på var veldig bra.
Men nå har jeg tenkt å guggle «En folkefiende», sånn at jeg veit
hva den går ut på. Det står sikkert en del på Pediaen og andre
plasser på nettet. For dette er jo en omtale av åssen de har vist
fram det gamle stykket på akkurat dette teateret, og da gjelder det
jo å vite hva stykket egentlig handler om! Så har jeg tenkt å
sjekke i fremmedordboka hva sånne ord som «Opportunisme» og
«Neokapitalistisk» og en del andre rare ord betyr. Og til slutt har
jeg tenkt å spørre et par voksne med lang utdannelse hva de får ut
av denne ordlapskausen.
Da klarer jeg nok å sy sammen omtrent hva dama meiner om både
stykket og denne framvisinga. Og hvorfor hun meiner det.
Så jeg trur jeg skal finne ut av det til slutt. Håper du greier det
også, så kan vi sammenlikne notatene og se om de stemmer sånn
omtrent. Hei så lenge!»
Noe
sånt kunne en 16-årig utgave av Øyvind ha skrevet, trur jeg, sjøl
om han ikke skjønte ett ord av den ledsagende teksten. Da ville han
ha gjort det som oppgaven ba ham om å gjøre, og vandre ut i den
lyse sommerdagen for å gi seg i kast med viktigere ting2.
Norskstilens første bud, regel nummer én, er: SVAR PÅ OPPGAVEN!
Nok en gang: Oppgaven er å forklare hvorfor du synes at den vedlagte
teksten er vanskelig. Da hjelper det jo godt at den vedlagte teksten
ER vanskelig!
En får håpe at landets norsklærere har klart å banke regel nummer
én inn i hodene på de håpefulle. Den regelen ser det ut til at et
helt kobbel av lærere landet rundt ikke har fått med seg. Eller
kanskje de ikke har gitt seg tid til å lese oppgaven ordentlig?
Det rapporteres at forbausende mange elever har både forstått og
svart på oppgaven, i hvert fall. Og da har de lært det viktigste.
Fremmedorda får de ta etterhvert.
