1: Mine fordommer og andre
begrensninger
Jeg er 195 cm
lang, slank og spenstig, med svart hår og bruke øyne. Høg og mørk.
Browneyed handsome man. - Sånn føler jeg meg, og sånn vil jeg det
skal stå i passet mitt også!
Og hvorfor flirer
du av meg? Sjøl forlanger du jo å stå oppført som «Mann» i alle
dokumenter, enda jeg ser tydelig at du kan tjene som illustrasjon til
The Shadows' «36-24-36». Jeg har vondt for å tru at du alltid går
med to ballonger festet under blusa, og jeg skal vedde på at du
leiter forgjeves etter en funksjonell snurill når du står på
pissoaret og drar ned glidelåsen. Det gror ikke skjegg på deg, og
det vesle kornet på den slanke halsen din likner ikke mye på et
adamseple. - Kvinnfolk fra topp til tå, med andre ord.
Men du vil
bestemme sjøl hvilket kjønn du tilhører. Kjønn er en sosial
konstruksjon, og jeg diskriminerer deg noe alvorlig hvis jeg nekter
deg å være mann. Basta!
Javel.
Så hvorfor kan ikke jeg få være en svarthåret, brunøyd kar på
195 cm, sia det er sånn jeg
føler
meg?
Fordi lengde og
bredde er objektive størrelser, sier du. Kjønn, derimot, er sånn
som du føler deg. Det finns også folk som verken vil være mann
eller kvinne, eller begge deler, eller et tredje, fjerde eller femte
kjønn – og hvordan kan jeg nekte dem retten til sine følelser?
Thomas Szasz sa:
«Hvis en mann påstår at han er Napoleon, sier andre psykiatere at
han er sinnsforvirret. Jeg sier at han juger.» Jeg er tilbøyelig
til å være enig. Jeg er en grei fyr og meiner at folk må få være
slik de vil så lenge det ikke går ut over andre. Jeg meiner også
at folk kan få ha alle de seksuelle legninger de måtte ønske,
eller ingen i det hele tatt. La folk kle seg som de vil eller
(nesten) ikke – jeg kan jo se en annen veg hvis jeg misliker synet
av en rødprikkete kjole over grove og hårete legger. Folk er så
forskjellige, og la dem nå være det! Men et sted går grensa mellom
tull og toleranse.
Etter grundig
overveielse godtar jeg at jeg ikke er så høg og mørk som jeg
gjerne vil være. Men da vil jeg ikke kalle kvinner «menn» heller,
eller menn «kvinner» - uansett hvilken legning de måtte ha.
Da himler du med
øya og viser tydelig at utviklinga har løpt fra meg. «Dette dreier
seg ikke om seksuell legning!» Og det har du jo helt rett i: Som
sagt, folk må få være så -file i en eller annen retning (eller i
flere, eller i ingen) som de bare vil, så lenge de ikke skader
andre. Og sia jeg har lest meg opp på slikt, avstår jeg fra å
meine noe bastant om hva slags legninger som er «naturlige». Det
foregår mye rart i dyreverdenen. Et gammelt jungelordtak sier: «I
nøden eter faen fluer, og gampen p**er kuer,» og zoologene nikker.
Så la oss holde oss til kjønn: Alle slags legninger varierer på
kryss og tvers av alle slags kjønn, og det får de bare gjøre.
I huet mitt sitter
det altså spikret fast at «kjønn» er like objektivt som hårfarge
og kroppslengde: En medfødt egenskap ved kroppen din, enten du liker
det eller ikke. Derimot må du kunne gå rundt med alle de tanker og
følelser som rommes inni denne skrotten, og det får alle andre
bare akseptere og respektere.
Jeg har mange
fordommer, sjøl om jeg har lagt av meg ganske mange etterhvert.
Dette med «mann» og «kvinne», er det bare en av dem jeg ikke har
kvittet meg med? La oss gå grundigere til verks og drøfte saken.
Først må vi
snakke om biologi. Jeg kan nesten ingenting om biologi. Men jeg er
flink til å lese, og jeg har lest ganske lenge. Selvfølgelig har
jeg lest Darwin og en halv hyllemeter med Dawkins (de
populærvitenmskapelige bøkene hans, unntatt den slitsomme
antireligiøse propagandaen). Jeg har pløyd meg gjennom noen bind av
Stephen Jay Gould også, samt hauger og lass om evolusjon og
evolusjonsteori fra andre forfattere. Og før jeg satte meg ned for å
synse om kjønn og sånt, gitt den heksegryta som dette er blitt,
trålte jeg nettet på kryss og tvers for å oppgradere huet mitt.
Jeg garanterer IKKE at alt jeg skriver holder mål under en
fagpersons strenge blikk. Det kan tenkes at jeg har misforstått
enkelte grunnleggende ting. Jeg prøver å synse på grunnlag av
faktisk kunnskap, men det står deg fritt å meine at alt jeg skriver
her er tull. Da blir jeg sur, og det må du leve med.
2: Kjønnslivet hos eukaryoter flest
Alle
gode kilder jeg klarer å finne oppgir at kjønnet forplantning
oppsto for to milliarder år sia. Da hadde livet allerede eksistert i
et par milliarder år på planeten vår, så forplantinga må ha gått
greit uten dette nye påfunnet fra evolusjonen. Skillet mellom «hann»
og «hunn» kan spores tilbake til den siste felles stammor/far til
alle eukaryoter (amøber, planter, dyr og sopp). Hos alle disse
gruppene er kjønnet formering den overlegent vanligste formen,
derfor antar biologene at den har vært med oss helt fra vi skilte
lag med prokaryotene (bakterier og arker). De, derimot. har drevet på
like ukjønnet som før og klarer seg godt med det, ser det ut til.
Et viktig skille:
Alle vi eukaryoter har celler med cellekjerner omgitt av en membran.
Inni cellekjernen ligger arvestoffet vårt ganske trygt.
Prokaryotene, derimot, mangler cellekjerne, så deres DNA ligger
nakent og utsatt. Kunne denne forskjellen utgjøre en god grunn til å
finne opp kjønnet formering?
Men hvorfor var
kjønnet formering en god idé, da? Det vanlige svaret er at det
sikrer større genetisk variasjon, noe som medfører en stor fordel i
evolusjonen. For jo større variasjon hos avkommet, jo større sjanse
for at noen overlever. (Sjøl om mange dør, er det alltid noen som
overlever. Da alle sønnene og døtrene hans var drept, var Job
fryktelig nedfor, står det i Jobs bok i Bibelen. Men så fikk han
nye sønner og døtre, og dermed ble han glad og priste Gud, for da
var alt i orden.)
Men dette enkle
argumentet forklarer ikke hvorfor antall kjønn stoppet på to. Tre
eller fire ville jo ha gitt enda større variasjon. (Det har kanskje
slimsoppene oppdaget: Hos dem har evolusjonen gått helt av skaftet
og framskaffet inntil 13 kjønn, ifølge én kilde. Et annet sted
påstår en biolog at det finns slimsopparter med dusinvis av kjønn.
Og CNN har viderebragt et rykte om inntil 720 kjønn. CNN er
riktignok Fake News, ifølge trumpistene.) Argumentet forklarer
heller ikke hvorfor man må være to separate kjønn for å få
felles avkom. Og riktig nok: Det finns arter der hvem som helst kan
parre seg med hvem som helst og produsere avkom. Mikroorganismer kan
dessuten absorbere genetisk materiale fra andre organismer uten
parring i det hele tatt. Det må da gi all den genetiske variasjon
man kan ønske seg, så hvorfor kunne ikke alle bare fortsette med
den ordningen? Videre: Hvis to kjønn er optimalt, hvorfor finns det
da arter som har drevet med kjønnet forplantning i millioner av år,
og deretter sluttet helt med det? Eller arter som veksler mellom
kjønnet og ukjønnet formering? Eller arter som skifter kjønn slik
det passer dem? Eller -
Mye er uklart,
altså! Uansett: Vi er etterkommere etter skapninger som, stort
sett, har holdt på med to separate kjønn i milliarder år. Hann og
hunn. Det er vanskelig å tenke seg at trilobitten og fisken, frosken
og termitten, amøben og kantarellen har holdt på med sosiale
konstruksjoner i alle disse åra. Skulle noen mistenkes for å drive
med slikt, måtte det jo være de underfundige slimsoppene. Men så
finurlige trur jeg ikke de klarer å være, som de enkle og éncellete
sjelene de er.
Kjønnsuttrykket
har riktignok skiftet: Noen arter fant på å bli tvekjønnet (altså
to kjønn i én organisme); andre sluttet med kjønnet formering og
begynte på igjen; noen ble hunner når vatnet var varmt og hanner
når det var kaldt. Men så fant evolusjonen kanskje ut at det måtte
være en fordel for oss hvirveldyr å få kjønnet hardkodet i vårt
DNA, framfor å være prisgitt helt tilfeldige tilpasninger. I hvert
fall utstyrte den oss med kjønnskromosomer for minst 300 millioner
år sia.
Kromosomene
inneholder genene dine, og genene bestemmer hva og hvem du er helt
fra unnfangelsen. Når du får kjønnskromosomer, så ligger det
altså hardkodet i hver eneste celle om du skal være hann eller
hunn. Det gjelder enten du er firfisle eller fugl; frosk eller folk.
3: X og Y, XX og XY, XXX og XXY - og
så videre
Kjønnskromosomene
har endret seg. For 160 millioner år sia inntraff den siste
betydelige hendelsen som bestemte om du skulle ha utover- eller
innovertiss. Da vedtok evolusjonen at det finns to, og bare to,
kjønnskromosomer; X og Y. Ved unnfangelsen får du ett
kjønnskromosom fra far din og ett fra mor di. Slumper du til å få
XX, blir du dame. Får du kombinasjonen XY, derimot, blir du mann.
Dette gjelder den greina av pattedyr-treet som vi tilhører etter at
kloakkdyra (nebbdyr og nebbpinnsvin) skilte seg ut. Så enten du er
sjimpanse eller kenguru, sabeltanntiger eller markmus, gjelder
regelen: XX er dame; XY er mann. Fuglene har det visstnok på akkurat
samme måte – bare omvendt. (Se så flotte fuglehannene er,
sammenliknet med de grå hunnene! Tilfeldig? Neppe.)
Så i 160
millioner år har alle vi placentale pattedyr vært enten XX eller
XY. I så lang tid har hver celle i kroppene til hulebjørner og
flaggermus, mammuter og blåhval vært hardkodet som enten XX eller
XY. Ikke som følge av sosiale konstruksjoner, men som følge av
biologi: Kromosomene dine kan du ikke endre, uansett hvor mye terapi,
hormonbehandling og kirurgisk lemlesting du gjennomgår.
Du er altså født
med et bestemt biologisk kjønn, og det kan du ikke gjøre noe med.
Punktum?
Ikke helt. Det
finns avvik. (Det heter «avvik», ikke «feil». Naturen er
mangfoldig, og det hender den avviker fra våre forventninger.) I
sjeldne tilfeller blir folk født med et ekstra kjønnskromosom –
XXX, XXY, XYY. Sånt skjer i en av 500 graviditeter, sier kildene.
Det finns enda sjeldnere avvik: XXXX, XXXY, XXYY... og så videre.
Noen avvik medfører utviklingshemming; andre ikke. Men regelen er
at hvis du har ett (eller flere!) Y-kromosomer, er du mann. Har du
bare X-kromosomer, er du kvinne. Eller - ?
4: Gammelt og nytt fra idrettens
underlige verden
Idretten har et
skarpt blikk for kvinner som egentlig er menn. Verken publikum eller
konkurrenter liker at menn kler seg ut som kvinner og grafser med seg
medaljene i kvinneøvelser. Derfor holdt man lenge på med
kjønnstesting i hytt og pine når kvinnelige utøvere ble alt for
dyktige. Flere karrierer ble lagt i grus på grunn av slik testing:
Polske Eva Klobukowska, en av verdens beste sprintere, er et
eksempel. Hun ble fratatt sin bronsemedalje fra OL da det ble
«avslørt» at hun egentlig var mann, til tross for sitt ytterst
kvinnelige utseende. Kjønnstesten viste nemlig at hun hadde den
sjeldne kombinasjonen XXY. En slags oppreisning var det da enda
grundigere testing viste at det formastelige Y-kromosomet var
inaktivt, slik som det kan være i noen sjeldne tilfeller. Dermed var
hun akkurat like mye kvinne som konkurrentene. Seinere pekte hun nese
til hele kontrollregimet da hun giftet seg og fødte barn, helt uten
kirurgiske eller hormonelle hjelpetiltak. Men medaljen sin fikk hun
ikke tilbake. «Urettferdig» er bare fornavnet!
Idretten har
sluttet med de gammeldagse kjønnstestene. I stedet har man innført
andre og mer selektive tester mot kvinnelige utøvere som blir alt
for gode! Sørafrikanske Caster Semenya var fullstendig uslåelig på
800 og 1500 meter. Konkurrentene protesterte: Hun måtte jo egentlig
være mann for å være så god, meinte de. Etter en del tester viste
det seg at Semenya naturlig produserer mer testosteron enn det som er
vanlig blant kvinner. Det gjør at hun lettere bygger muskelmasse enn
de fleste konkurrentene. Dermed vedtok man å sette grense for hvor
mye av dette hormonet man kan ha i kroppen når man deltar i løp. I
kvinneklassen. På mellomdistansene. Dermed måtte Semenya dope seg
ned hvis hun skulle få konkurrere, og det har hun nektet å gjøre.
Nå løper hun 3000 meter og er (nesten) like overlegen der, så en
kan frykte at hormonforbudet kommer til å følge etter henne.
Det finns utøvere
med naturlige fortrinn i alle idretter: Claudio Chiapucci var
uslåelig på de verste klatreetappene i Tour de France. En kan vel
gå ut fra at han inntok omtrent like mye forfriskninger som
proffsyklister flest på hans tid, men styrken hans var fasongen:
Liten og lett som han var kunne han nesten stå under armen til den
store sykkelhelten på samme tid, baskeren Miguel Indurain. Det finns
skiløpere med naturlig høge blodverdier, noe som gir en fordel i
kondisjonskrevende idrett. Javier Sotomayor er 193 cm lang og veier
80 kilo, ifølge Pedia, og var kanskje enda lettere da han satte den
verdensrekorden i høyde som fortsatt gjelder. Men enda så lang og
tynn som han var, var det ingen som forlangte at han skulle hoppe
med blylodd for å skape like forutsetninger. Hvis du hadde gleden
av å se Mo Farah løpe 10.000-meter i London-OL, så skjønte du
også at han har noen naturlige forutsetninger som du og jeg mangler.
Men Sotomayor ble
ikke verdensrekordholder uten å trene. Og Semenya ble ikke verdens
beste i sin idrett uten time etter time, dag etter dag med blodslit.
Du blir ikke best i noe som helst bare fordi du har gode
forutsetninger for å bli det.
Caster Semenya er
aldeles utvilsomt et kvinnfolk – noen vil si ei flott dame. At det
innføres en spesialregel mot naturlige forutsetninger som rammer
henne og noen få andre er en blodig urett: Som kvinnelig utøver får
hun ikke lov å delta i konkurranser med den kroppen hun har?
I Øst-Tysklands
glansdager på idrettsbanen hendte det at kvinnelige utøvere
utviklet skjegg, kraftige muskler og djup stemme. Men de skiftet ikke
kjønn av anabole steroider; de bare ødela kroppen sin. Ingen slags
kjønnstest kunne avsløre dem. Derimot kunne dopingkontroll
etterhvert sikre at de verste misbrukerne ble nektet å delta. I dag
kreves det altså tvert imot at enkelte utøvere doper seg NED for å
kunne konkurrere som det kjønnet man tilhører.
Fjollete ad
hoc-regler som i praksis er rettet mot enkeltutøvere må bort, og
det siste ordet er nok ikke sagt i Semenya-saken. Men eksemplene fra
idretten viser at det ikke alltid er så lett å skille mellom
kvinner og menn. Likevel KAN det gjøres, gitt tilstrekkelig kunnskap
og gode nok metoder.
Hvis verden
bestemmer seg for at kjønn er en sosial konstruksjon, og at enhver
har rett til å velge hvilket kjønn man tilhører, kan vi se for oss
at kvinneklassene i den ene idretten etter den andre vil bli fylt opp
av forhenværende menn som gjør krav på å være kvinner? Neppe.
Her har erkefeministene opplagt en viktig rolle, og de bruker å få
viljen sin. Da antar jeg at idretten vil sørge for at biologisk
kjønn gjelder, punktum. Og så får man innføre testmetoder som er
tilstrekkelig avanserte til å unngå nye Klobukowska-fadeser. Men da
fastslår man samtidig at det faktisk ER noe som heter biologisk
kjønn, og at dette kjønnet må man leve og dø med – i hvert fall
i idretten.
Litt større
usikkerhet oppstår det kanskje i alle situasjoner der kravet om
kjønnskvotering slår beinhardt igjennom, med rettruenhetens
uimotståelige kraft. Hva skjer når den etablerte rettruenheten
møter den nye rettruenheten – den som sier at alle har rett til å
velge sitt eget kjønn, uavhengig av biologi? Og at man til og med
har rett til å være mann om morgenen og kvinne om kvelden, og ingen
av delene om natta? Hvordan skal de rettruende kunne enes om et
felles regelverk for kjønnskvotering til studier, sjefsjobber og
politiske utvalg? Kjønnsforskningen arbeider med saken og finner
kanskje en ideologisk korrekt løsning. Men hold ikke pusten.
5: Sosiale konstruksjoner
Det raser en
debatt om kjønnsidentitet og -tilhørighet. Et økende antall unge,
særlig jenter, har en opplevelse av at de er «født i feil kropp».
Dermed diskuteres det hvor lett det skal være å få medisinsk hjelp
til å «rette» på denne feilen. Mange meiner at det er alt for
lett: Ungdommer i en sårbar fase kan bli utsatt for irreversible
inngrep som de seinere angrer bittert på. Denne etiske og medisinske
diskusjonen blandes så sammen med ideologi og identitetspolitikk ute
i kokkoland på ytterste venstre side. Der tørner folk og
akademikere sammen fordi de ikke kan bli enige om de finere nyanser i
kjønnsideologi, identitetspolitikk og ultrafeminisme. De klistrer
merkelapper på hverandre og utsteder fatwaer i form av ytringsnekt
for enhver som tenker feil. (Heldigvis ikke mot sånne som meg; jeg
befinner meg langt utafor synsfeltet til den ene prosenten som driver
på med kjønnsideologi og sånt.)
Jeg leiter
forgjeves i rødglødende debattinnlegg etter det ene ærlige
utsagnet: Du er født med et biologisk kjønn, og det kan du ikke
endre, uansett hvor gjerne du vil. Det du KAN endre med
hormonbehandling og kirurgi er kjønnsuttrykket. Betyr det at du
skifter kjønn? «Ja!» roper kjønnsideologene. «Kjønn er bare en
sosial konstruksjon!»
Som jeg har prøvd
å vise, i denne raske gjennomgåelsen av kjønn og sånt de siste to
milliarder år, er saken litt mer sammensatt. Simone de Beauvoir var
sikkert ei flink dame som hadde lest både Hegel og Hume, men det er
ikke sikkert at hun hadde like god greie på biologi og evolusjon.
Derfor har mer nøkterne debattanter begynt å skille mellom
«biologisk» og «sosialt» kjønn.
Gjerne for meg.
Men i passet sktår det enten M eller K. Det samme gjelder på
idrettsbanen, og innafor alle slags kvoteringsregler som det bare
blir flere av. (Når skal det komme kjønnskvotering av antall
innsatte i norske fengsler? Hvor er feministene og plakatene på 8.
mars?)
Sosialt kjønn
omtales ofte som likebetydende med engelsk «gender», til skilnad
fra «sex». Jeg stusser når jeg hører den forklaringa, for da jeg
lærte engelsk, betydde «gender» grammatisk kjønn. Men verden er
full av ordbøker. Jeg blar i noen av dem:
Engelsk-norsk
ordbok, «Gyldendals blå», sa i 1965: «Gender
– kjønn (grammatisk).» Oxford Advanced Dictionary of Current
English, 1977, er rørende enig: «Gender –
n., grammatical grouping of words (nouns and pronouns) into classes
(masculine, feminine and neuter).» Collins National Dictionary,
1972, er mer tvisynt: «Gender –
n. Sex, male or female; (Gram.) the classification of nouns according
to sex (actual or attributed).» Kunnskapsforlaget utga også ei
tjukk ordbok, og i 2002 meinte den: «Gender – 1
(grammatikk) genus 2 kjønn».
I det
ovenstående har jeg holdt meg til den engelske utgaven av engelsk.
Men jeg har et åpent sinn, og enten du trur det eller ikke, så
finns det amerikanske ordbøker også. Macmillan's Dictionary, 1973,
tok sin språklige opplysningsplikt svært alvorlig, for den sa:
«Gender n. 1
grammatical classification of words, used primarily in Indo-European
and Semitic languages, which distinguishes chiefly between masculine
and feminine, but which in some languages also includes the
classifications neuter, animate, and inanimate. 2 any one of such
classes. 3 Informal. Quality or condition of being of the male or
female sex; sex. (Old French gendre ; kind, sort, from Latin genus.)»
Jeg gir nesten opp
jakten på det sosiale kjønnet. Men til slutt åpner jeg The Penguin
English Dictionary fra 2002. Og etter at denne aktverdige
publikasjonen pliktskyldigst har redegjort for grammatikk og kjønn,
følger en innskutt «Usage Note» om gender and sex: « Efforts have
been made in recent years to enforce a distinction between gender and
sex, using gender to refer to femaleness or maleness in cultural,
social, and linguistic contexts and sex in biological ones.»
Omsider! I
«seinere år» er det altså gjort anstrengelser for å påtvinge en
sånn betydning. Ja vel.
6: En slags konklusjon
Språk er en
sosial konstruksjon, det kan vi være enige om. Nå er betydningen
«sosialt kjønn» blitt forsøkt påtvunget et spesifikt ord. Da
ligger tanken snublende nær: Forestillingen om et eget «sosialt
kjønn» er ganske ny, sia den må beslaglegge et ord som allerede
betyr noe annet. Da er denne forestillingen i seg sjøl en sosial
konstruksjon.
Jeg vil likevel
hevde med stor styrke at hvis vi først skal åpne for at folk kan
velge «sosialt kjønn» etter forgodtbefinnende, må også de som
ønsker det ha lov til å velge flere muligheter. Mann om morgenen;
kvinne om ettermiddagen; et tredje kjønn om kvelden; et fjerde om
natta. Vi kan da ikke ta i bruk trange, tradisjonelle begrensninger
når vi først har åpnet et stort, nytt rom for sosiale
konstruksjoner!
Men hvis du fritt
kan velge ditt eget sosiale kjønn, da trenger du vel ikke å
maltraktere kroppen og personligheten din med kirurgi og
hormontilskudd? Ti ganger bedre at du velger «sosialt kjønn» med
begreper i stedet for med kniv, i hvert fall!
Jeg
avslutter med samme sunne skepsis som jeg begynte med. Jeg kan ikke
fri meg for at når stadig flere unge – særlig kvinner – synes
de må korrigere
kjønnet sitt, så henger det sammen med en tyngre trend som drives
av kyniske produsenter og påvirkere, og som sprer smitte gjennom
sosiale medier: Nemlig at hele kroppen stadig må korrigeres. Leppene
er for små; øra sitter for stramt; nesen er slarkete; puppene
henger ned; underlivet...
La det være! Og la oss for svarte H fremme holdninger der de
evindelige kjønnsrollene blir romslige nok, slik at enhver ungdom
kan leve komfortabelt med sine egne avvik og sin egen fasong. Det er
bruk for alle, og du skader ingen ved å være akkurat den du er. Kle
deg i bikini eller stripedress og slips. Men la kirurgen bruke kniven
til å skjære i bryst med kreftsvulster; ikke til å skjære bort
bryst som er aldeles sunne og friske.
I passet mitt kommer det fortsatt til å være biologisk kjønn som
gjelder. Og jeg kommer fortsatt til å være en mann med olabukse,
rutete skjorte og cowboyhatt.