En guttunge utøver sin fysiske autonomi ved å unnlate å handhilse på sin kvinnelige rektor. Hvordan han ellers ville ha hilst – legge handa på hjertet og bukke, for eksempel – får vi aldri vite, for rektor prøver å handhilse med makt, før hun holder en skjennepreken for de frammøtte foreldrene. De er i Norge nå, får de vite, og i Norge handhilser vi. Sånn er skikken her. Basta.
Rektorens opptreden ble, som rimelig er, kritisert av lærerne på skolen. Til gjengjeld fikk hun helhjertet støtte i de ekkokamrene på nettet som aldri svikter når det gjelder å irettesette folk med innvandrerbakgrunn og undervise dem i hvordan de har å oppføre seg her i Norge. «Vi kan ikke ha det sånn at folk ikke håndhilser!» er gjennomgangsmelodien, hele vegen fra FrP og ut til Alliansen.
«Vi?» Unnskyld meg: Hvem har gitt folk i ekkokamrene mandat til å uttale seg på vegne av oss alle? Jeg lever godt med at en apoteker med skaut ikke handhilser på meg. Gjensidig respekt: Jeg bestemmer over mine hender, og hun bestemmer over sine! Verre er det ikke.
Så blander sannelig kjendispresten Einar Gelius seg i saken, med en populistsalve som kunne være Listhaug verdig, iblandet svulstige henvisninger til Skriftens ord. «Rektors reaksjon er forankret i opplæringslovens verdier», påstår han over to sider i Dagbla'. Han siterer: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk tradisjon ... og som er forankra i menneskerettane.» Han durer videre i samme toneleie og avslutter: «Derfor var det helt rett av rektoren å minne både elever og foreldre på at vi bor i Norge – og at våre verdier står fast. Her gjelder demokratiet, likeverd, menneskerettighetene og rettsstaten.»
Han unnlater å forklare: Hvor i FNs erklæring om menneskerettigheter står det skrevet at du må handhilse hvis jeg forlanger det? Hvilken regel om likeverd er det som sier at jeg kan påtvinge deg min måte å hilse på? Hvilke demokratiske og rettsstatlige prinsipper er det som krever at vi hilser med nevene?
I sin lange harang viser kjendispresten til våre kristne tradisjoner. Da er det naturlig å spørre: Hvor i Bibelen finner jeg de skriftstedene som påbyr handhilsing?
Sånn sneversynt pukking på en lokal skikk ville bare være latterlig, hvis den ikke ble tatt på ramme alvor av ganske mange. Nok en gang er det på sin plass å sitere fra George Bernard Shaws «Cæsar and Clopatra»: «Pardon him, Theodotus: he is a barbarian, and thinks that the customs of his tribe and island are the laws of nature.»
Det finns ingen gudegitt regel for hvordan du skal hilse. Du blir ikke mindre norsk av å bukke høflig i stedet for å rekke fram lanken. Såpass oppfattet kronprinsen lynkjapt den gangen han hilste på kvinnene i den terrorutsatte Al-Noor-moskeen i Bærum. Kjendispresten Gelius og kommentariatet på nettet kan innlede sitt lynkurs i norsk folkeskikk ved å studere hvordan kronprinsen handterte den situasjonen som ellers kunne ha blitt pinlig: Med respekt, ikke med belæring.
