onsdag 23. mai 2018

Elvestuens biofantasier er en stadig større del av problemet


 En veileder fra Miljødirektoratet til bruk i kommunenes klimaplaner oppgir utslippstall for forskjellige energikilder, deriblant diesel og biodiesel. Tallene stemmer godt med det man kan finne i andre kilder. Ved biodiesel (og ved alle andre energikilder som begynner med bio-) står det en tilføyelse: «Biogent, regnes ikke med i kommunens utslipp». Denne bokføringspraksisen stammer fra EU. Den er blitt kraftig kritisert av forskere i mer enn ti år, men kritikken har ennå ikke nådd fram til norske myndigheter.

Eller til EU. Det er denne praksisen som The New Scientist kaller «The Great Carbon Scam» - den store karbonsvindelen – , og som har fått samme tidsskrift til å fastslå at EUs «grønne» politikk er en katastrofe for klimaet og miljøet.

Uansett bokføringspraksis er det fortsatt slik at biodiesel brenner på samme måte som vanlig diesel. Det er en viktig del av vitsen med sånn diesel: Hvis den ikke brenner og gir utslipp, bør du ikke finne på å fylle den på tanken. Dermed slipper slik diesel ut akkurat like mye CO2 pr. levert energienhet som vanlig diesel. Likevel presterer Elvestuen å påstå («Aftenposten», 22. mai): «Biodrivstoff kutter utslippene i det norske klimaregnskapet med ca. 1,6 millioner tonn CO2 -ekvivalenter.»


 
Her i landet brukte vi 659 millioner liter biodrivstoff i 2017. Elvestuens påstand er altså at vi har hatt en reduksjon på 2,43 kg CO2 -ekvivalenter pr. liter. Utslipp fra vanlig diesel utgjør ca 2,60 kg pr. liter. Elvestuens «kutt» består rett og slett i at utslipp fra forbrenning av biodrivstoff ikke blir bokført.
 
I den fysiske virkelighet har Elvestuens biodiesel likevel sluppet fra seg akkurat like mye CO2 lokalt som en tilsvarende mengde vanlig diesel. «Kuttene» er utelukkende bokføringsjuks.
 
Men i tillegg har vår bruk av palmeolje (303 millioner liter palmediesel) medført en økning på 2,5 millioner tonn ved arealbruksendring, ifølge EUs GLOBIOM-rapport. (Dette er den mest omfattende rapporten om utslipp ved arealbruksendringer som noen gang er publisert. Den ble bestilt og betalt av EU-kommisjonen og var ferdig i 2015, men de har ennå ikke rukket å ta hensyn til den. Ting Tar Tid.)
 
Denne rapporten sier at diesel fra palmeolje medfører utslipp på i gjennomsnitt 231 g CO2-ekvivalenter pr. MJ, eller 832 g pr. kWt. Tallet omfatter utslipp på grunn av avskoging og drenering. Da er utslippene avregnet over 20 år. De fortsetter så lenge det finnes torv igjen i den forhenværende regnskogen, gjerne i 100 år til, men utslippene er aller størst i de første åra.
 
Tallet omfatter ikke utslipp ved framstilling, frakt og distribusjon. - Vår bruk av olje fra raps og etanol fra mais har også medført utslipp på grunn av arealbruksendring, ifølge samme rapport, men ikke tilnærmelsesvis så mye som bruken av palmeolje.
 
Og når vi ganger opp disse 832 grammene med vårt forbruk i 2017, viser det seg altså at palmedieselbruken i Norge har påført verden et ekstra utslipp på 2,5 millioner tonn – i tillegg til utslippene ved framstilling, frakt, distribusjon og bruk. Men dette er altså «klimavennlig». Trass i at økningen på 2,5 millioner tonn utgjør 5 % av Norges totale innenlandske utslipp, eller 10 % av våre netto utslipp når vi har trukket fra den halvparten som vi sparer inn igjen ved tilvekst i norsk skog.
 
I tida framover setter Elvestuen sin lit til «avansert» biodrivstoff – det vil hovedsakelig si drivstoff fra trevirke. Da kommer han nok til å fastholde fiksjonen om nullutslipp, slik at han kan bokføre enda større utslippsreduksjoner. Det er grunn til å minne om et opprop som 14 medforfattere av FNs nyeste klimarapport sendte ut i desember 2017. Der advarte de kraftig mot EUs storsatsing på energi fra trevirke. De anslår nøkternt at en slik satsing vil medføre dobling av utslippene fram til 2050, sammenliknet med fortsatt bruk av fossile kilder.
 
Dette er riktignok forskere. De forholder seg til fysikk, og ikke til politisk bokføring. I den fysiske virkelighet utgjør Elvestuens biofantasier ikke en løsning, men en stadig større del av problemet.









mandag 27. november 2017

Hvor lang tid har vi igjen? Et varselskilt om fortsatt vekst


1: Vi ekspanderer. Hvor lenge kan vi drive på med det?

På verdenskongresser for science fiction-folk kan du få kjøpt alt du trenger av bøker, filmer, T-skjorter, duppeditter, øl og pizza. Kan du ønske deg noe mer? (Bortsett fra uslitelig helse, uendelig lykke, ufattelig rikdom, evig liv og royal streight flush, da. Du kan jo ikke få alt her i verden. Hvor skulle du legge det?) Blant bøkene og duppedittene finner du svar på det evige spørsmålet: Hva vil framtida binge – om ti år, om ti tusen år, om ti milliarder år? Framtida er lang.

På en sånn kongress kjøpte jeg en gang ei T-skjorte med et trykk som forestilte vår egen galakse. (Gammel versjon: Galaksen besto av 100 milliarder stjerner den gangen. I nyere tid er tallet oppgradert til 300 milliarder. Jeg telte ikke.) Ei pil pekte mot et ørlite fnugg, omtrent to tredjedels veg fra sentrum ut mot kanten av stjernemylderet. «YOU ARE HERE», opplyste hjelpeteksten. Under galaksekartet sto det et retorisk spørsmål: «WHAT LIMITS TO GROWTH?»

T-skjorta er blitt borte, antakelig gjenglømt på et jobbseminar. (Sammen med ei T-skjorte fra en libertarianerkongress, påført budskapet «LIBERTARIANS DO IT FREELY.») Men spørsmålet består: Hvilke grenser finns det for veksten? Hvor lenge kan den fortsette?

Alt liv er programmert til å formere seg og ekspandere. Det er denne drivkraften som setter en art eller en flokk i stand til å overleve. Amøber i ei petriskål ekspanderer eksponensielt så lenge det finns mat i skåla. Det samme gjør vi.

Med «vi» meiner jeg menneskeheten. Vi skiller oss fra amøbene ved at vi finner stadig nye ressurser etterhvert som vi bruker opp de gamle. Derfor dør vi ikke ut når petriskåla er tom – vi finner bare ei større skål. Det greier vi fordi vi som art har en unik egenskap: Vi har spesialisert oss på kultur, hvori opptatt teknologi. Ved hjelp av kultur har vi skaffet oss stadig nye og større petriskåler. Slik har vi holdt på i to og en halv million år. Hvor lenge kan vi drive på slik? Når blir alle tenkelige petriskåler fylt?

Spørsmålet stilles gjerne av folk som er bekymret for den ene eller den andre ressursen her på Jorda: Olje og gass; fosfater; fisk; kobolt til elbil-batteriene. Jeg skal slett ikke bagatellisere sånne bekymringer. Jeg veit godt at vår overlevelse – eller i hvert fall overlevelsen til svært mange av oss – stadig trues av sjølpåførte kriser: Miljøgifter, masseutryddelse av arter, global oppvarming. Men sånne kriser setter ingen ubrytelige grenser. De må handteres, men når det er gjort, er det ingenting i vegen for at vi kan ekspandere videre. I all evighet?

Kanskje ikke. La oss løfte blikket og se om vi ett eller annet sted, i horisontens rand eller bortafor den borterste blåna, kan skimte ei fundamental, ubrytelig grense. Et sted hvor det blir bråstopp; hvor vi ikke kan ekspandere videre. Hvor vi må gi opp alt håp om 1,5 % årlig vekst, tariffavtale eller ikke.

La oss først ta en kikk i speilet.


2: Dette har hendt: Et kort resymé av menneskeslektens vekst og vekst

For å diskutere vekst, trenger vi et mål på veksten. Det beste målet er energiforbruk: Disponerer du nok energi, kan du skaffe deg alt annet – mat, klær, hus, fornøyelser, makt. Følgelig: Målet for menneskeslektens vekst er menneskeslektens samlete energiforbruk. Så la oss se på hvordan dette forbruket har utviklet seg til nå.

Slekten «homo» begynte sin karriere som åtseldyr på savannen. Når løvene lusket bort, kastet vi oss over restene av gnuen eller antilopen som gribber, i skarp konkurranse med de nevnte fuglene.

Etterhvert ble det for lite effektivt å gnage kjøttslintrer av knokene. Derfor laget vi skarpe steiner til å skjære opp beina med, slik at vi fikk tak i den næringsrike margen. De skarpe steinene utviklet vi videre til den acheulanske handøksa. Den var så perfekt tilpasset både behovet og hendene våre at vi fortsatte å lage den i en million år.

Merk at slike kulturelle forbedringer ikke satte oss i stand til å bruke mer energi pr. person. Men de satte stadig flere av oss i stand til å overleve, sånn at vårt samlete forbruk økte. Mot slutten av denne historien ble vi stadig grådigere pr. person også, samtidig som vi fortsatte å formere oss, og da skjøt forbruksveksten virkelig fart. Men først:

Gribbene og hyenene lot oss ikke ha åtslene i fred. Derfor fant vi opp kastesteiner og spyd, sånn at vi kunne holde andre åtseldyr borte. Av og til kunne vi jage bort den opprinnelige jegeren og overta hele slaktet, ikke bare restene. Etterhvert kunne vi felle vårt eget bytte, hvis løvene og leopardene ikke ville gjøre jobben for oss. Ingen veit når vi, eller evolusjonen, eller en kombinasjon, fant opp språket. Det hjalp oss uansett til å organisere oss stadig mer effektivt, sånn at vi kunne klatre videre oppover i næringskjeden.

Rått kjøtt er tungt å tygge og å fordøye. Begge deler ble mye lettere da vi fant på å steike kjøttet, og ikke minst da vi fant opp teknologien til å tenne bål når vi trengte det, så vi slapp å vente på et beleilig lynnedslag.

Når ressursene ble for knappe på ett sted, vandret vi dit hvor det fantes flere ressurser. Fra steppene i Øst-Afrika har vi vandret ut til hele Afrika, og videre til Asia og Europa i minst tre omganger. Hver utvandring har krevd ny teknologi: Glør til å åpne skall på muslinger som vi plukket på strendene. Kraftige lanser til storviltjakt i de nordlige skogene. Fangstgroper; organiserte jaktlag.

Istidene skapte et tundra- og steppelandskap der det vandret enorme flokker av reinsdyr, mammut, bøffel. Et utømmelig matfat! Men maten sto ikke stille mens vi sneik oss inn på den, slik den kunne gjøre i tette skoger. Vi fant opp teknologi som gjorde at vi kunne drepe på avstand. Væpnet med atlatl og pil og bue, samt skarpe flintspisser som kunne trenge gjennom det tjukkeste skinn, spredte vi oss over steppene og tundraen og formerte oss uhemmet i en verden med en overflod av mat.

Hvis hvert par får i gjennomsnitt fire formeringsdyktige avkom, tusendobles bestanden på tre hundre år. Får de bare tre avleggere, tar det fem hundre år. - Tilfeldigvis var det de «moderne» menneskene som utviklet den nye jaktteknologien, og ikke neandertalere, denisovere eller andre menneskegrupper. Derfor formerte «moderne» mennesker seg mye raskere enn de andre. Følgelig har du bare arvet noen få prosent av ditt DNA fra alle de andre gruppene, som ble absorbert i flodbølgen av den nyeste utgaven fra Afrika..

Når bestanden tusendobles, forbrukes det tusen ganger så mange ressurser. På kort tid assimilerte vi alle de andre menneskegruppene. Samtidig utryddet vi storviltet – megafaunaen – i Europa, Amerika, Sibir, Australia. En flokk forhutlete dvergmammuter overlevde på øyer i Sibir inntil for noen få tusen år sia. Da fant vi dem også og åt dem opp.

Det utømmelige spiskammerset var tomt! Vi fant på desperate ting for å finne nye ressurser: Fiske, hvalfangst, småviltjakt med snuru, jakt med hund. Vi glosteikte møll og termitter og risikerte livet for å plyndre bikolonier. For ti tusen år sia kom det store, nye gjennombruddet – tilsynelatende på flere steder omtrent samtidig: Jordbruket.

Nok en gang ble ressursgrunnlaget mangedoblet. Seinere skjedde det samme igjen, stadig oftere, takket være nye teknologiske gjennombrudd: Skrivekunst. Metallurgi. Husdyrhold. Trekkdyr. Sjødyktige båter. Årer, kjøl og seil.

Gjennom to og en halv million år har vi sakte og sikkert økt vår tilgang til energi. Fra starten av rådde vi bare over vår egen muskelkraft. Så tok vi i bruk ilden for å øke tilgangen til mat. Vi oppfant og forbedret jaktvåpen for å skaffe oss mer kjøtt. Vi brukte energien i elver og havstrømmer for å komme til nye jaktmarker. Vi skaffet oss firbeinte hjelpere som sikret oss mer energi enn de kostet. Vi dyrket fram vekster som mangedoblet tilgangen til energibærere i form av karbohydrater. Etterhvert skaffet vi oss trekkdyr som konverterte gras til energi. Framveksten av sivilisasjoner skapte sosiale hierarkier der overklassen sikret den energien de rådde over ved å holde slaver. Det er lagret mye energi i Cheops-pyramiden! Fint for overklassen; ikke fullt så fint for slavene.

Den industrielle revolusjon sprengte alle grenser for hvor mye energi vi kunne skaffe oss. Kølkraften utkonkurrerte slavekraften. Slaveri ble ulønnsomt. Nordstatene førte krig basert på industri, og sørstatene førte krig basert på manuelt arbeid. Nordstatene vant.

Fra starten av den industrielle revolusjon har stadig nye teknologiske revolusjoner avløst hverandre: Naturvitenskap. Atomkraft, romfart, kommunikasjon, informasjonssystemer. Nå utvikles det teknologier som kombinerer genetikk, mikrobiologi, nanoteknologi og IT. Vi bruker opp de gamle ressursene stadig raskere. Det merker vi nesten ikke, for vi skaffer oss tilgang til nye ressurser enda raskere.

3: Hva er «vekst»?

Det er altså ikke antall personer aleine som gir oss et mål for veksten. Vi må også ta i betraktning hvor mye energi hver av disse personene bruker. I lang tid har riktignok vekst i energibruk og vekst i antall personer vært nesten sammenfallende: På våre første 2,49 millioner år hadde vi nesten bare vår egen muskelkraft til hjelp. Ti personer brukte ti ganger så mye energi som én person.

Slekten Homo oppsto i en flokk. Ingen får etterkommere helt aleine: Vi formerer oss ikke ved knoppskyting, men ved parring. Ungene trenger onkler som holder hyenene borte mens de stabber rundt i bushen. De trenger tanter som fanger termitter og plukker frukt, og som steller sår etter skorpionstikk og slangebitt. De trenger fettere og kusiner og tremenninger å parre seg med når de skal føre genene sine videre uten alt for mye innavl. Individet dør, men flokken overlever.

Hvor stor er en flokk? Våre nærmeste slektninger – sjimpanser og bonoboer – gir en pekepinn. Den første flokken i den greina som førte til oss var kanskje på femti individer, med smått og stort.

Vi spredte oss og fylte opp jorda. Ved slutten av siste istid var vi kanskje fem millioner mennesker her i verden. Vi hadde multiplisert oss opp med en faktor 100.000! En formidabel vekst i løpet av 2,49 millioner år!

Nå ja: Regner du etter, finner du at veksten utgjør 4,6 hundredels promille pr. år. Det har foregått i rykk og napp; bestanden er blitt kraftig beskattet mer enn én gang. Supervulkanen Toba holdt på å utrydde oss for 74.000 år sia, ifølge enkelte forskere. (Påstanden om nesten-utryddelse hviler riktignok på usikkert grunnlag – som de fleste andre antakelser om vår forhistorie.) Men uansett: 4,6 hundredels promille pr. år. I gjennomsnitt. Kanskje ikke fullt så imponerende likevel. Men vent; det tar seg kraftig opp. Og opp. Og opp!

For 10.000 år sia var vi kanskje 5000 mennesker her i landet. Disse innbyggerne hadde fortsatt bare sin egen muskelkraft til rådighet. Den fikk de gjennom maten. I likhet med deg og meg forbrente de i snitt 2000 store kalorier i døgnet. Kanskje litt mer, på grunn av en aktiv livsstil. Det tilsvarer rundt regnet 900 kWt årlig. Altså brukte alle Norges innbyggere tilsammen 4.500.000 kWt i året.

Dagens 5 millioner innbyggere, derimot, bruker i snitt 45.000 kWt hver, når alle kilder og all bruk regnes sammen: Bilen, flyet, strømmen, varmen, maten. Det betyr at befolkningen tilsammen bruker 225.000.000.000 kWt hvert år. Vi bruker altså 5 millioner ganger så mye energi som vi gjorde for 10.000 år sia. Det gir en årlig vekst på 1,55 promille – år ut, år inn. Av og til har det stoppet opp; av og til har det gått mye raskere. Nå går det enda mye raskere.

Så lenge vi har energi og grunnstoffer, kan en stadig mer avansert teknologi skaffe oss mat og klær og alt vi ellers måtte ønske oss. Før utgangen av dette århundret kommer vi til å produsere omtrent alt vi trenger syntetisk. (Med mulig unntak for ekte naturopplevelser.)

Vi finner stadig på nye måter å øke forbruket på. Verdens energiforbruk er doblet de siste 40 år. Det tilsvarer en årlig vekst på 1,7 prosent.

Altså: I 2,5 millioner år hadde vi en årlig vekst på 4,6 hundredels promille. De siste ti tusen år har veksten ligget på 1,55 promille – i hvert fall her i landet. Og de siste 40 år har menneskenes samlete forbruk økt med 1,7 prosent årlig.

Veksten flater ikke ut – den øker stadig. Og økningen øker også. Så veksten er ikke eksponensiell; den er hypereksponensiell så det holder.

Det er gode – i hvert fall logiske – grunner til at det er slik. (Ei grundig forklaring krever noen sider ekstra, så den får vente til en annen gang.) De samme grunnene gjør at veksten vil fortsette å øke. Men sia du er litt skeptisk, skal jeg holde meg i det konservative hjørnet. De siste 40 år har kanskje ligget litt over snittet, på grunn av veksten i Kina. I det følgende skal jeg gå ut fra at en litt mer moderat vekst, og anta at forbruket dobles hvert femtiende år. (Men sann mine ord: Det kommer til å gå mye fortere.) Hvor lenge kan vi drive på slik?


4: Sola skinner gratis

Gløm fossil brensel: Den fases ut, og godt er det. Gløm lokal atomkraft: Folk vil ikke la naboen sette opp en reaktor i kjøkkenhagen. Gløm «bio»energi: Fotosyntesen er en svært lite effektiv måte å fange solenergi på – det skal være en flink liten vekst hvis den klarer å fange mer enn noen få promille av den solenergien som treffer bladene. Gløm vind og bølger: Sånne kraftverk klarer også bare å utnytte en liten del av den kraften som driver vind og vær – det vil si solenergien.

Det fornuftige er å gå rett til toppen av energiens verdikjede, i stedet for å tappe det som er igjen flere trinn nede i kjeden. Det finns én utømmelig energikilde som driver alle prosesser mellom himmel og jord – et enormt fusjonskraftverk 150 millioner kilometer borte.

Med dagens teknologi er solkraft på god veg til å bli den billigste energien vi kan skaffe. Teknologien blir stadig bedre, og solenergi blir stadig billigere. Sola skinner helt gratis. Det har den gjort i fem milliarder år, og det kan radt hende den fortsetter i fem milliarder år til. I det lange løp vil solkraften komme til å utkonkurrere alle andre energikilder. Det finns også så mye solenergi at forbruksveksten kan fortsette uhemmet i lng tid framover.

Dagens solcellepaneler fanger 15-20 % av den energien som treffer dem. Utnyttelsesgraden blir stadig bedre. Det er ingen teoretisk grunn (bare en god del praktiske grunner) til at vi ikke kan fange nær 100 % av den energien som treffer overflata.

Her hvor vi befinner oss er solarkonstanten – den solenergien som treffer et plan vinkelrett på stråleretningen pr. tidsenhet – ca 1365 W/m2. Omtrent 30 % av dette blir reflektert av skyer, hav og jordoverflate, men la oss regne ut fra den maksimalt tilgjengelige solenergien. Da får vi, når vi summerer all solenergi som treffer Jorda, maksimalt 1,53*1018 kWt tilgjengelig hvert år.

Menneskehetens samlete energiforbruk utgjorde i 2015 ca 1,6*1014 kWt. Vi bruker altså omtrent 1/10.000 så mye energi som den energimengden vår gavmilde Sol stiller til rådighet.

Som sagt: Vi øker forbruket hele tida. Vi blir flere; folk i Asia og Afrika strever for å komme opp på europeisk forbruksnivå. Vi finner stadig nye måter å bruke energi på: Vi drar på opplevelsestur til Antarktis tre ganger i året; stadig flere tar en svipptur med romferge. Sjølkjørende elbiler holder oss i bevegelse langt ut i støvet år. (Elbilen er riktignok mye mer miljøvennlig enn det biodieselmonsteret som de lurte deg til å kjøpe for noen år sia. Likevel bruker den energi.)

Sett at vi fortsetter som nå oss og dobler forbruket hvert 50. år. Hvor lang tid går det før vi bruker all energi som sola leverer til den vesle planeten vår? Når har vi nådd det punktet der vi bruker 10.000 ganger så mye energi som dag?

Ikke lange tida, viser det seg: Med dobling hvert 50. år tar det knapt 665 år. - Et øyeblikk i vår 2,5 millioner år lange historie som Homo.

Nå kan vi jo ikke bruke hele jordoverflata til energiproduksjon: Litt overflate må det være igjen til å bo og leve på også. I tillegg kan vi aldri regne med å komme helt opp i 100,0 % energifangst. Vi får varmetap. Og så videre. Så hvis jeg med omhu velger 50 % av tilgjengelig solenergi som praktisk utnyttbar, har vi akkurat 50 år mindre å gjøre det på. I år 2630 (husk utgangspunktet – 2015) er det bråstopp for veksten i energiforbruk her på Jorda. Men:


5: Immer wieder, immer weiter!

Hvis vi har overlevd helt til 2630, så har vi forlengst kolonisert flere planeter i solsystemet. Bygd kunstige verdener i rommet. Terraformet Mars og Venus, så langt råd er. Hulet ut asteroider og bosatt oss inne i dem. Bygd stabile ringverdener – søk etter Larry Niven på guggel, så skjønner du hva jeg meiner. Å reise i rommet er dagligdags – ferie, ukependling, jobbsøk, haraball. Slikt krever energi, sjøl om vi har bygd himmelheiser for å spare litt. (Hva er en himmelheis? Ta Fløybanen i Bergen. Flytt den til ekvator, fest den godt i bakken, forleng den ut til geostasjonær bane – 36.000 km over bakken – og et godt stykke videre. Installer en elektromagnetisk taubane som kan føre romskip både opp og ned. Der har du en himmelheis. Se min roman «Sabotørene» fra 1978 hvis du ønsker flere detaljer.)

I ei sånn framtid kan vi utnytte solenergien fra alle vinkler, på alle avstander. Årlig energiutstråling fra sola utgjør 3,37*1027 kWt. Vi har klart å ta i bruk all solenergi som treffer Jorda, men hvor lang tid tar det før vi utnytter all den energien som sola gir fra seg? Nok en gang antar jeg at vi fråtser videre med dobling hvert 50. år.

Svaret vil forskrekke eller berolige deg, avhengig av hvor langsiktige planer du har lagt: Ytterligere 1550 år har vi på oss – men så bruker vi halvparten av all den energien som sola gir fra seg. Resten går til spille: Varmetap, boltreplass og så videre. (Hvis hver av solsystemets tretten trillioner innbyggere skal ha litt personlig rom til disposisjon, kan jo ikke absolutt alle overflater være dekket av solpaneler.)

Når du kontrollregner, som den mistroiske sjel du er, så oppdager du sikkert at jeg ikke har regnet helt nøyktig. Jeg forkorter uten skånsel for å gjøre det lett for meg sjøl, og bruker bare to gjeldende sifre – og knapt nok det. Regnestykkene er uansett litt usikre. Derfor kan jeg ikke si helt sikkert at sola er fullt utnyttet den attende oktober 4180 klokka to på ettermiddagen: Det kan godt hende jeg bommer med noen timer. Husk dessuten at 4180 er et skuddår.

Innen den tid er likevel mye forandret! Vi er ikke til å kjenne igjen. Vi er kyborger med røntgensyn, telepatisk sammenkoplet over den interplanetariske nettskya, eller vi er frittsvevende informasjonspaketter. Vi formerer oss på nye måter – kloning er den minst kreative. Folk flest er framstilt fra spesialdesignet DNA og har sanser, lemmer og egenskaper som du har vanskelig for å forestille deg. Mange har forsterkninger i hardmetall eller monokrystalliske fibre, der hvor organisk materiale ikke strekker til. Vi har sluttet å dø: Blir den gamle skrotten sliten etter noen hundre år, flytter vi inn i en ny en. (Nærmere detaljer finner du i «To live forever» av Jack Vance.) Nye generasjoner kommer som netto økning. Stadig mer energi bruker vi uansett: Private rompalasser; øyer i rommet med jaktslott der etterkommerne våre nedlegger syntetiske drager.

Det kan godt hende at vi i år 4180 har teknologi til å ta ut solenergien litt raskere, men jeg vil advare mot å prøve: Hvis vi skrur litt uforsiktig på volumknappen, kan det fort hende at vi skrur litt for mye og setter i gang en nova. Ei ukontrollert nedsmelting i fusjonskraftverket vårt. Redde seg hvo som kan!

Men har vi overlevd så lenge som en ekspanderende romfartssivilisasjon, så har vi forlengst utviklet stjerneskip. Vi bor ikke bare i det lokale solsystemet lenger; all ekspansjon skjer nå videre ut i vår lokale galakse, Melkeveien. Du ser den som et stivnet gnistregn tvers over nattehimmelen, hvis du er heldig nok til å bo utafor lysforurensinga i byer og tettsteder. Hvor lang tid har vi på oss før vi utnytter energien i hele vår egen galakse?


6: Alt er relativt

Men vent litt. Vasst litt. Prrro! Galaksen er stor – et par hundre tusen lysår i diameter. Og naturen har, sammen med Einstein, vedtatt ei fartsgrense: Du skal ikke kjøre raskere enn 300.000 kilometer i sekundet. Skal vi utnytte hele galaksen, snakker vi ikke om århundrer. Vi snakker om hundretusener av år. Ingen romfartøyer som bruker kjente framdriftssystemer kommer dessuten opp i noe i nærheten av lyshastigheten: Bare å komme seg til Proxima Centauri, vår nærmeste nabo, krever et generasjonsromskip. Og dit er det bare 4,2 lysår! Science fiction-drømmene om nye verdener under fremmede soler vil aldri bli mer enn drømmer. Vi skjønner at du ble overveldet av «Den store planetferden» (A. E. Van Vogt) og «En klodes undergang» (Isaac Asimov) da du var guttunge, Øyvind, men livet og nye kunnskaper burde ha lært deg realisme og resignasjon!

Jo da. Men hvis vi klarer å bygge stjerneskip i år 4180, så har vi nok skaffet oss bedre framdriftssystemer også. For eksempel en bussard-jetmotor, som super i seg frittsvevende hydrogenkjerner fra rommet og forbrenner dem i en fusjonsreaktor, som i sin tur driver skipet.

Det finns riktignok tekniske problemer med denne løsningen; blant annet at den visstnok ikke virker. Det får vi nå se på. Vi har litt tid på oss. Om nødvendig kan vi produsere og lagre passelige mengder antimaterie (bruk asbesthansker!), og drive motoren med par-annihilasjon (materie mot antimaterie). E = mC2, veit du.

Poenget er at vi ikke trenger å finne opp nye naturlover (tidreiser, romhull, «fjerde dimensjon» og så videre) for å reise til stjernene. Vi trenger bare en avansert teknologi som utnytter de lovene vi har. Så da får vi det nok til.

Sett at du setter deg i et sånt stjerneskip og styrer mot kanten av galaksen med en passe behagelig akselerasjon – for eksempel 1 G, som er den akselerasjonen du er designet for. Etter 6,8 år har du nådd 99 % av lyshastigheten. Du har passert Alfa Centauri, og skipet akselerer ufortrødent videre.

6,8 år er stasjonær tid: Så lang tid har vennene dine her på Jorda levd etter at de vinket farvel til deg. Men på stjerneskipet har det bare gått 2,5 år. Dette er framsida av den medaljen som heter relativitetsteorien, og som hindrer skipet ditt i å gå raskere enn lyset. Tida går langsommere jo fortere du kjører. (Gled deg over det neste gang du ser et skilt med «Fartsgrense 60 opphevet»!) Og det baller på seg:

Når dine (muligens udødelige) etterlatte har gjennomlevd 2170 år etter at du la i veg, har stjerneskipet ditt nådd en hastighet på 99,99999 prosent av lyshastigheten. Her på Jorda er du ikke en gang et fjernt minne. Men i romskipet lever du lykkelig videre, og er bare blitt litt over åtte år eldre etter at du reiste.

Etter godt og vel ti år på stjerneskipet har du en hastighet på 99,999999999 prosent av lyshastigheten. Du er ute av galaksen og på god veg mot Andromeda, og hvis du etterlot deg barn hjemme på Jorda, så er de blitt 200.000 år gamle. Du kan neppe rekne med å se dem igjen.

La oss håpe at du hadde et mål da du la ut på denne langturen, eller i hvert fall at du har sett deg ut et mål på den tida som har gått. Stjerneskipet er utstyrt med all slags observasjonsutstyr for å peile seg fram til ditt framtidige hjem. Og tjue år på reisefot er mer enn nok. Du trykker på fjernkontrollen; stjerneskipet snur akselerasjonsretningen og begynner å bremse. Etter nye 200.000 år (på Jorda) eller 10 år (på stjerneskipet) går du inn i bane rundt ditt nye Eden. La oss håpe det svarer til forventningene før du lander og begynner å forme den nye verdenen i ditt eget bilde.

Du kunne ha fortsatt i det uendelige. Hvordan det kan gå hvis fjernkontrollen henger seg opp, eller det oppstår en annen teknisk feil som gjør at du ikke får snudd akselerasjonen, kan du finne ut ved å lese en av de beste science fiction-romaner som noen gang er skrevet, Poul Andersons vidunderlige «Tau Zero». («Det gikk ei skjelving gjennom skipet. De hadde passert enda en galakse.»)

Den fysikken vi kjenner er altså ikke til hinder for at vi kan fortsette med å doble forbruket hvert femtiende år. Vi kan fylle galaksen på mye kortere tid enn vi egentlig trenger. Men vi kan aldri vende tilbake: Vi sprer oss i et kuleskall i vårt ekspanderende univers, som bakterier i ei tredimensjonal petriskål. Bak ekspansjonsfronten ligger verdener vi har forlatt for alltid. Der bruker etterkommerne etter våre forlatte, bofaste brødre all tilgjengelig energi; alle tilgjengelige ressurser. Der er ingen vekst lenger mulig. Og en uoverstigelig mur av tapt tid hindrer at vi som reiste ut noensinne får se igjen «Jordas kjølige, grønne åser» (Robert A. Heinlein). Men det kan jo være fint andre steder også.

7: Så hvor lang tid tar det?

Vi var kommet til år 4180, og da bruket vi i praksis all energi som vår egen Sol leverer. (Eller ca halvparten – vi må ha litt tumleplass også.) Vi har bygd hurtiggående stjerneskip. Nå begynner ekspansjonen ut i galaksen for alvor.

Galaksen har ca 300 milliarder stjerner. Sola er ei ganske gjennomsnittlig stjerne, så grovt regnet kan vi anta at galaksen kan by på omtrent 300 milliarder ganger så mye tilgjengelig energi som Sola. Og hvis vi fortsetter å slurpe i oss slik at vi dobler forbruket hvert 50. år, har vi tatt i bruk all tilgjengelig energi i hele galaksen etter 1906 år. I år 6086 er det fullt.

Men universet har mer enn én galakse å by på: Omtrent 100 milliarder, sier kosmologene. Dem klarer vi å fylle opp i løpet av 1827 nye år. (Galaksene; ikke kosmologene.) Så i år 7913 er det slutt på veksten. Helt slutt.

Vi har altså omtrent 5900 års eksponensiell vekst foran oss før naturlovene, universet og eksponensialfunksjonen drar ned teppet. Da er den største av alle petriskåler, universet, full.

I denne verden finns det mye rart. «Det finns mycket», sier svenskene, og det meste har vi ikke oppdaget ennå. Så det kan godt tenkes at vi finner nye, så godt som utømmelige ressurser – nye petriskåler. Det kan for eksempel tenkes at vi finner ut hva den mørke energien er for noe – den som utgjør omtrent 75 % av universets masse og som stadig øker, etterhvert som universet ekspanderer. Til nå har den bare figurert som en nødvendig konstant i kosmologenes regnestykker. Men på en eller annen måte må den ha en slags fysisk realitet. Foreløpig veit vi bare hvilken virkning den har; ikke hvorfor den har slik virkning. Kanskje kan den tappes og brukes til nyttig (?) arbeid. Hvis det er teoretisk mulig, kommer vi til å klare det. Det kan også tenkes at vi finner uendelig mange parallelle universer og kan ekspandere videre til dem. Men dette er spekulasjoner utafor den kjente fysikk, og der ute kan ingen si på forhand hva vi kan finne. Så etter det vi veit nå, og i det universet vi kjenner, er 5900 år all den tida vi har på oss.

Jeg sier ikke at menneskeheten går under, for stjernene kommer til å fortsette å levere energi i atskillige milliarder år til. Men innen den tid vi slutte å øke vårt samlete forbruk med 1,5 % hvert eneste år.

5900 år er omtrent halvparten av den tida som har gått sia vi fant opp jordbruket. Det var den oppfinnelsen som virkelig satte fart i veksten. Og kanskje lever vi ikke så lenge: Vi kan møte katastrofer eller andre stoppesteder lenge før den tid: Atomkrig. Supervulkaner. Asteroidetreff. Gammaglimt. «The Year of the Jackpot» av Robert Heinlein handler om året da alt gikk skeis, og til slutt blåser Sola seg opp til en nova, stikk i strid med all teori. Men hvis vi overlever, så er ikke en forbruksvekst som gir dobling hvert 50. år spesielt imponerende, sammenliknet med den veksten vi er inne i. For tida øker vi mye raskere: Hvis verdens 9 milliarder mennesker i år 2050 skal ha samme levestandard som vi nyter godt av i Norge i dag, må verdens energiforsyning fram til da øke med 125 %. Det kommer vi til å klare. Og det tilsvarer dobling på 28 år; ikke på 50. Hva skulle få oss til å stoppe der, når vi har all den fantastiske solenergien å ta av?

Hver gang det har vært mulig å ekspandere og øke forbruket, så har vi gjort det. Det er sånn vi er. Så hvis alt går «godt» - hvis vi lever og har helsa – kommer vi om 5900 år (eller mye mindre) til å ha fylt opp universet. Vi i ekspansjonsfronten har da nådd igjen de aller yngste stjernene og galaksene, fra tida like etter universets fødsel. Bortafor dem finnes det ingenting – der slutter virkeligheten.

Bak oss ligger og døende stjerner og galakser. Det solsystemet vi forlot er blitt bortimot fjorten milliarder år eldre og eksisterer ikke lenger – det finns bare døde kloder som fyker rundt i et evig mørke. Lengre ute, nærmere ekspansjonsfronten, har det ikke gått så lang tid, men også disse galaksene og solsystemene blir eldre og eldre, mens vi følger fronten av det ekspanderende universet videre. (Skjønt «mens»? Det bruker jeg i mangel av et bedre ord. Samtidighet finns ikke.)

Universet varer så godt som evig, og endres hele tida. Men vi ble ikke særlig gamle. «Vekst» er en envegsbillett. God tur!













tirsdag 19. september 2017

Er Hans Rustad etnisk norsk?

Hans Rustad er redaktør av «Document.no», ei nettblekke i den norske varianten av Alternative Høyre. Han er opptatt av innvandring, utlendinger og annen styggedom. Sylo Taraku, opprinnelig kosovoalbaner, vil gjerne være norsk. I hvert fall vil han gjerne at barnebarna hans skal kunne bli anerkjent som ordentlig norske.

Men nei, skriver Rustad: Så lett er det nok ikke! Og ordentlig norske blir etterkommerne hans aldri, så lenge Taraku sjøl er født og oppvokst i Kosovo. For: «Selv om jeg bosetter meg i Pristina med min norske kone og blir boende der resten av livet, blir vi ikke «etniske kosovoalbanere». Heller ikke våre barnebarn vil bli det, hvis de da ikke gifter seg med en kosovoalbaner.» («Aftenposten», 19. september.)

Riktignok anviser Rustad en snarveg som hopper bukk over alle stengsler: Hvis hans eget barnebarn gifter seg med en kosovoalbaner, så blir barnebarnet etnisk kosovoalbansk på et blunk. Men det tviler jeg på at han egentlig meiner, hvis han skulle slumpe til å skjønne hva han sjøl har skrevet. Hele innlegget forøvrig tyder på at han stiller langt strengere krav enn som så til etnisk renhet.

Innlegget gjør meg imidlertid alvorlig bekymret for Rustads egen etniske tilhørighet.

Jeg garanterer at hvis han gransker sin egen slektshistorie inngående, vil han finne et hopetall av etniske utlendinger blant sine formødre og -fedre. Det kan vel hende at han ikke har flyktninger fra Ungarn, Vietnam eller Chile, eller gjestearbeidere fra Tyrkia eller Pakistan, i slektstreet sitt: Det ville han vel ha visst – om ikke slike skammelige familiehemmeligheter ble feid under teppet, da. Men hvor sikker kan han være på at han heller ikke finner svenske rallare, danske prester og embetsmenn, glassarbeidere fra Böhmen, skogfinner, tatere, kvener, tyske bergverksarbeidere, nederlandske sjøfolk, hanseater, skotske leiesoldater eller irske treller på slektstreet sitt – bare for å nevne NOEN av dem som har kommet hit i løpet av de siste 1000 år?

Islendingene, som har oversikt over slikt, har funnet genetiske spor etter minst én indianer som må ha fulgt med en av Vinlandsekspedisjonene tilbake. Bærerne av sånne gener blir likevel oppfattet som etniske islendinger så gode som noen.

Går Hustad lengre tilbake, vil han oppdage at det kom innvandrere til Norge i folkevandringstida også: Handelsfolk, kanskje krigere. «Osebergdronninga» hadde sitt opphav et sted ved Svartehavet. Tidligere kom det andre innvandrere som bragte med seg hesten og det språket som skulle utvikle seg til norsk. Før den tid igjen kom det noen som bragte med seg både jordbruket og den bleike hudfargen som også Rustad har arvet: De første som kom hit etter istida var nemlig temmelig Afrika-mørke i skinnet. Ja endog neandertalere vil han finne blant sine aner, dersom han får sitt DNA analysert.

Hver av oss bærer et arvemateriale som er en sann vaffelrøre av gener fra alle slags forfedre og -mødre. Reine «raser» finnes ikke. Men Rustads egne barnebarn kan altså aldri bli etnisk kosovoalbanske. Hva med oldebarna hans? Tippoldebarna? Er vår egen kongefamilie etnisk norsk? Er jeg etnisk norsk? Jeg har god grunn til å tru at jeg har både tatere og skogfinner bak meg i slekta, for fem eller ti eller femten slektledd sia.

Og hva skal vi egentlig med dette begrepet - «etnisk norsk»? Det finnes historiske eksempler på kulturnasjoner som har brukt etnisitet som sorteringskriterium, med statsansatte byråkrater som satt og regnet ut hvor mange prosent du var av det ene eller det andre. Det førte ikke noe godt med seg.

Hvis en person er norsk statsborger, bor i Norge, oppfatter seg som norsk og oppfører seg som norsk, så er vedkommende 100 % norsk. Punktum. Vi trenger ikke noe eget begrep for folk som er reinraset norske i minst fire generasjoner – vi driver ikke avl og oppdrett av «ekte» norskinger. Jeg har ingen problemer med å inkludere Hans Rustad, sjøl om det skulle vise seg at hans tippoldemor var fra Congo. Men det problemet har tydeligvis Hans Rustad sjøl.



Djengis Khan og Den lille istid: Hadde han skylda for den også?


 Djengis Khan var en fæl fyr. Ifølge Matthew White's «Atrocitology: Humanity's 100 Deadliest Achievements» sørget han for at bortimot 40 millioner mennesker mistet livet. Ganske imponerende, i betraktning av at han manglet moderne hjelpemidler, og at det var langt færre mennesker å ta av enn mens Hitler herjet. Han oppnådde disse resultatene ved at han klarte å legge under seg det største imperiet verden noen gang har sett, og at han gjennomførte en systematisk utryddelsespolitikk i hele dette enorme området.

Sånne tall er alltid usikre, men White underbygger dem med befolkningsstatistikker fra de erobrete områdene, så langt som overhodet mulig.

Han førte en systematisk befolkningspolitikk på flere måter: Han fikk levert til seg vakre unge kvinner fra hvert nytt område han la under seg. Disse damene besvangret han, og så fikk de i hvert fall leve lenge nok til at de fødte ungene hans. Basert på spesielle kjennetegn i y-kromosomet har genetikerne beregnet at han har ca 16 millioner sønnesønnssønnesønns....sønner. Hvis det er riktig, har han like mange datterdatterdatter....døtre, og like mange sønnedatterdatter...døtre, og så videre. Men det er bare etterkommerne hans i rett nedstigende mannlig linje som kan identifiseres ut fra y-kromosomet, som bare nedarves fra far til sønn.

Sjøl med en stor grad av overlapping – tremenninger, firsbenninger og så videre får jo også unger sammen – betyr dette at Djengis Khan er stamfar til en betydelig andel av Eurasias befolkning i dag. Vi kan trekke en dyster slutning: Drap og voldtekt har spilt en viktig rolle i menneskets evolusjon. Seierherrene sprer sine egne gener, og utsletter konkurrentenes.

Men hadde denne fæle fyren også ansvaret for en annen katastrofe – nemlig den kuldeperioden som går under betegnelsen «den lille istid»?

Dette er en periode da gjennomsnittstemperaturen falt kraftig, etter den relativt varme perioden i høgmiddelalderen. Klimaforskere og historikere blir aldri helt enige om når denne perioden begynte, eller hvor lenge den varte, men de fleste vil nok hevde at den var godt i gang midt på 1300-tallet. Klimaendringene skal blant annet ha ført til matmangel, slik at befolkningen i Europa var kraftig svekket før Svartedauen. Derfor bukket bortimot halvparten av innbyggerne under for byllepest i flere land, deriblant Norge.

Djengis Khan forlot oss i 1227. Eventuelle klimavirkninger av hans entusiastiske drapsinnsats må altså ha kommet som ettervirkninger. Og noen historikere har meint at det kan finnes en mekanisme som knytter mongolenes nedslakting til seinere klimaendringer: Store områder i Kina og Sentral-Asia ble avfolket. Beitemarker og oppdyrkete områder grodde igjen. Etterhvert gikk tidligere dyrket mark tilbake til store skoger – ref. Vår egen tids gjengroing, som til en viss (liten) grad motvirker klimaendringene. Men i seinmiddelalderens gjengroingsprosess kan det ha blitt bundet så mye CO2 fra atmosfæren at drivhuseffekten ble merkbart svekket, med nedkjøling til følge, hevdes det. Da vil klimaendringene ha meldt seg gradvis, for skogene fortsatte å vokse til lenge etter at Djengis Khan vandret hjem til den himmelske fred.

Høres jo rimelig ut. Eller?

Sånne antakelser kan jo sjekkes. La oss foreta en rimelighetskontroll:

Tilveksten i norsk skog reknes som god hvis skogen legger på seg 1 kubikkmeter pr. dekar pr. år. 1 kubikkmeter trevirke inneholder cirka 200 kg karbon. (Regn sjøl: Egenvekten av trevirke er omkring 0,5, og trevirke består av omtrent like deler cellulose og lignin. Finn formlene, bruk atomvektene og gjør dine beregninger. Ingen heksekunst; bare kjedelige tall.) Anta at de områdene som Djengis Khan og hans folk har lagt helt øde utgjorde så mye som 1 million kvadratkilometer, og at tilveksten foregikk over en periode på 100 år: Da er vi et stykke inn i «Den lille istid».

Igjen skal jeg spare deg for alle mellomregnestykkene. Under de nevnte forutsetningene har 100 års tilvekst sugd til seg omtrent 20 milliarder tonn karbon.

Kontroll av kontrollberegningen: Årlig tilvekst i norsk skog tilsvarer totalt ca 25 milloner tonn CO2, ifølge alle seriøse og veldokumenterte kilder. Da regner vi med krattskog og kjerr, fjellbjørk og skrinne furumoer. Sett at tilveksten på kinesiske og sentralasiatiske beitemarker og åkre var inntil 3 ganger så god som gjennomsnittet i vårt værete, furbitte land. Skogen i Norge dekker et område på godt og vel 100.000 kvadratkilometer, alt inklusive. Da vil tilveksten på et ti ganger så stort og tre ganger så fruktbart område gjennom 100 år tilsvare opptak av 75 milliarder tonn CO2 – eller 20 milliarder tonn karbon.

Lær deg en tommelfingerregel, like godt først som sist: Vår atmosfære inneholder i dag ca 800 milliarder tonn karbon, og det utgjør litt over 400 milliontedeler CO2 i atmosfæren. To milliarder tonn karbon utgjør altså 1 milliontedel CO2.

Et økt opptak på 20 milliarder tonn karbon kan altså oversettes til en reduksjon på ti milliontedeler CO2 i atmosfæren. Er det mye?

Fra førindustriell tid til i dag har CO2-innholdet i atmosfæren økt fra ca 280 til ca 400 milliontedeler, altså en økning på 120 milliontedeler. Som trufast leser av Øyvinds globb veit du at dette i det lange løp kan føre til en økning på 2,7 grader C. (Andre er mer optimistiske og trur ennå vi kan komme under 2 grader. Dem om det.)

Drivhuseffekten er grovt regnet logaritmisk, ikke linjær. Men over små endringer kan vi regne linjært. En tolvtedel av 2,7 er litt mer enn 0,2. Under alle disse forutsetningene kan khanens herjinger altså ha medført en reduksjon på litt over 0,2 grader i de globale temperaturene, hvis alt annet holdes likt.

0,2 grader på 100 år utgjør ikke noen «istid», det være seg stor eller liten. Vi må nok leite etter andre forklaringer – vulkanutbrudd, solflekker, variasjoner i jordbanen. Kanskje ble store krøtterflokker slaktet og spist også, med reduserte metanutslipp til følge – men det sier kildene lite om. Og sånne store bølinger har for vane å bli enda mye større på ganske kort tid, hvis de får rusle rundt og beite i fred.

Helt sikre kan vi ikke være: Områdene kan ha vært enda større, og krøtterflokkene kan ha blitt permanent bore. Så kom Svartedauen og la enda større områder øde.

Men tvilen må alltid komme tiltalte til gode, og i dette tilfellet er tvilen stor. For én gangs skyld må Djengis Khan frikjennes.

Jeg lover at det ikke skal gjenta seg.



torsdag 14. september 2017

Fem fyrer med ved. Men er det klimavennlig?

- å ved, å ved, å ved å ved å ved - synger Vazelina, og det holder jeg med dem i. Ingenting er mer trivelig enn lukta av våte ullsokker på ei snor etter skituren, mens du strekker beina mot den sprakende varmen fra peisen. Men hvor klimavennlig er det? Fortjener du den gode samvittigheten du kjenner når der du kaster flere kubber på hyttepeisen i stedet for å fyre opp på propanovnen?

Det er vanlig å anta at å bruke skogsavfall – GROT – til brensel i stedet for «fossil» brensel er bra for klimaet. Denne antakelsen ligger til grunn for etablering av fjernvarmeanlegg som fyres med ved eller flis fra skogsavfall. Argumentet er: Hvis ikke avfallet blir brukt, så råtner det der det ligger, og det gir samme virkning som om avfallet blir brent opp. Derfor kan vi sette utslippene fra flisfyring eller vedfyring til 0 i klimaregnskapet vårt.

Nå er det jo ikke riktig at alt trevirke som ligger igjen etter hogst råtner bort. Dødt trevirke utgjør en vesentlig del av karbonlageret i norsk skog, og en god del av karbonet i dødt trevirke ender opp i annet organisk materiale i skogbunnen: Sopp, humus, insekter. Uten slike prosesser ville skogbunnen i Norge fortsatt ha bestått av grus og nakent berg etter siste istid. Slik er det jo ikke.

Men sett nå at det aller meste råtner bort og blir til CO2 og vanndamp. Da er det av stor betydning å vite: Hvor lang tid tar det? Ti år eller hundre år? For i klimaarbeidet har vi dårlig tid. I det lange løp er vi alle døde. Men i mellomtida må vi bremse den globale oppvarminga nå, og ikke utsette utslippsreduksjonen i hundre år.

Hvis du noen gang kastet granbar i hagekomposten, så er du blitt klok av skade: Etter fem år er gras og lauv blitt til fin matjord, men granbaret – inklusive kvisten – er nesten like hele. Men bortsett fra tips og råd fra gartnere og hagestellkonsulenter finnes det forbausende lite dokumentasjon på dette området. På forskning.no finner jeg likevel et utsagn fra Olav Hjeljord, professor emeritus ved Universitet for miljø og biovitenskap: «For et furutre som velter kan det ta rundt 200 til 300 år før det er helt borte, mens for en gran er nok det meste borte innen 50 til 100 år.»

Furua bruker altså så lang tid på å råtne at det er uinteressant å bruke den til ved for å «spare» klimaet. La oss holde oss til granved.

Hvis en grantopp blir liggende igjen etter hogst, slik at 3 % av den veden som er igjen råtner bort hvert år, vil det etter 50 år være igjen 22 % av den opprinnelige veden. Resten er borte. (Regnemåten er den samme som når du beregner pengeverdien med 3 % årlig inflasjon.) Og hvis det råtner bort 1,5 % i året, vil det være igjen 47 %. Resten er borte. 1,5 % til 3 % må være det området vi befinner oss i, hvis professoren har rett.

1 kWt fra fyringsolje gir et utslipp på ca 260 g CO2. Hvis vi i stedet henter 1 kWt fra granved, slippes det ut ca 400 g CO2  momentant, men til gjengjeld unngår vi at den samme veden ligger og råtner langsomt bort.

Veden gir altså et større momentant utslipp enn fyringsolja, men til gjengjeld sparer vi små utslipp fra råtning hvert eneste år etterpå. Da kan vi regne ut hvor mange år det går før samlet utslipp blir det samme i begge tilfellene. Fram til da har vedfyringa vært et ulønnsomt klimatiltak; etter dette tidspunktet har den lønt seg. Dette er den velkjente «tilbakebetalingsperioden».

Hvis vi brenner fyringsolje tilsvarende 1 kWt, i stedet for å hente den samme energien fra trevirke, vil vi altså etter N år ha forårsaket et samlet utslipp på:

260 g + 400 g x (1 - p)**N, hvor p er den andelen av gjenværende trevirke som råtner årlig.
 
Summen av utslipp fra tre som brensel, kontra fyringsolje som brensel og tre som råtner, blir den samme etter N år dersom

400 g = 260 g + 400 g x (1 - p)**N, og det fører til at
 

N = log0,65/log(1 – p)

Hvis p = 0,05 (dvs 5 % råtner bort årlig), vil summen av utslipp være like stor etter 8,4 år. Hvis p = 0,03 (dvs 3 % årlig råtning), er summene like etter 14,1 år. Og ved langsom råtning, p = 0,015, varer det hele 28,5 år før vedfyringa har ført til mindre utslipp en oljefyringa. Fram til da har trefyringa altså bidratt mer til global oppvarming enn om vi fyrte med olje.

Her har jeg forutsatt at kvist og kvas får nok luft når det ligger og råtner. Hvis råtninga skjer uten tilstrekkelig tilgang på luft, f eks nede i ei myr, forsvinner en del av karbonet i trestykket som metan, og da blir regnestykket et helt annet. Vi kan fortsatt gjøre beregninger, men vi finner fort ut at hvis det karbonet som slår seg sammen med hydrogen og blir til metan overstiger noen få prosent, så bør helst brenne opp veden litt faderlig fort. På den andre sida har vi sett helt bort fra den andelen av karbonet som påviselig bindes i jorda som sopp, bakterier og småkryp.

Likevel: Hvis professoren har rett, og perspektivet vårt er 15 år eller mindre (fram til 2032), er det nok ingen god klimaidé å gå over fra oljefyring til flisfyring.  

Men i klimadiskusjonen settes det aldri opp fullstendige karbonregnskap, i hvert fall ikke når diskusjonen dreier seg om noe som begynner på «bio». For sånne diskusjoner berører både følelser og lommebøker, og da taper fysikken hver eneste gang.










søndag 10. september 2017

Det &!#***!! valget! - Eller Øyvinds valgomat

 Det har vært krevende å finne et parti som det til nød kan gå an å stemme på denne gangen. Mer krevende enn noen gang før.

Ved en annen anledning skal jeg gi deg de blodige detaljene om min egen politiske utvikling, enten du vil eller ikke. Her er overskriftene: Reaksjonær bygderomantiker; blåsvart konservativ; Ayn Rand-berust objektivist; liberalist; libertarianer – og nå liker jeg å oppfatte meg sjøl som en reflektert libertarianer med samfunnsansvar. (Jo da, jeg beundrer Thatcher for mye, ikke minst at hun reddet Storbritannia fra økonomisk sammenbrudd. Men uttalelsen om at «Samfunnet finnes ikke» burde hun ha spart seg. «Samfunnet» finnes i hodet til hver av oss, og uten et «samfunn» finnes det ingen rettigheter. Ikke en gang retten til personlig frihet.)

Mer om dette en annen gang. Mye mer! Men dette kan langt på veg forklare alle stemmesedler jeg har puttet i boksen i min lange karriere som velger.

Gjennom åra har jeg stemt på Høyre, på FrP, på Venstre – og jeg lurer på om jeg ikke en gang i min reaksjonære ungdom kom i skade for å stemme på SP en gang også. Men aldri, aldri, aldri på sosialister av noen som helst avskygning. Kjernen i sosialisme – det som står igjen når du skreller bort alle fine ord om solidaritet og rettferdighet – viser seg alltid som en ustyrlig trang til å bestemme over andre. Tydeligere uttrykt: Å herske over andre. Det skjer alltid med de beste hensikter; «til ditt eget beste», og ikke minst til det beste for samfunnet (som i sosialistisk terminologi stort sett betyr Staten). Og jo mer dogmatisk den foreliggende versjonen av sosialisme ter seg, jo større makt konsentreres hos den herskende elite. Sosialister skaffer seg også gjerne idealsamfunn som de holder fram som strålende eksempler til etterfølgelse: Sovjet under Stalin. Maos Kina. Nord-Korea under alle Kimmene. Folkets Kampuchea. Albania, «sosialismens fyrtårn i Europa». Cuba. Og nå sist: Venezuela. Og de lærer aldri: «Nei, denne utgaven av sosialismen utviklet seg visst helt feil, så det var nok ikke ekte sosialisme. Men neste gang ---» Nei takk.

((Men de er jo så godhjertet og snille, da. Eiegode. Deres hjerter er fylt av nestekjærlighet, sånn at de alltid skaffer seg den moralske kommandoposisjonen i samfunnsdebatten. Chavez' datter, for eksempel, var så godhjertet at hun ble Venezuelas rikeste kvinne.))

Jeg trur mitt viktigste kriterium ved alle valg har vært å finne det partiet som gir størst rom for personlig frihet. Etterhvert, i mine (hrrm!!) modnere år, modifisert med hensynet til andres verdighet, velferd og frihet. For uten en samfunnsorden som ivaretar grunnleggende behov for verdighet og velferd, blir friheten illusorisk for de fleste av oss, har jeg tenkt. Og stemt deretter.

I vår tid, og i min alder, er et like viktig kriterium blitt: Hva kan jeg gjøre for at framtidige generasjoner – våre etterkommere – skal få sjansen til å leve menneskeverdige liv? Hvordan skal de kunne oppnå verdighet, velferd og frihet, hvis vi etterlater oss en verden som er utplyndret og ødelagt av klimaendringer og masseutryddelse av levende arter? Dette må jeg prøve å gjøre noe med. For eksempel gjennom stemmeseddelen.

Her om dagen fikk jeg et kort fra Erna Solberg. Jeg antar at partiet hennes – det vil si partiets algoritmer – hadde plukket navn og adresse ut fra alder og inntekt, sånn at hun kunne spisse budskapet sitt mot akkurat meg. Jeg fikk vite at pensjonen min har økt noen tusen kroner i Ernas regjeringstid, og at skatten på pensjonen min er satt ned. Sånne tillegg til pensjonene og reduksjoner i skatten vil de fortsette med hvis de blir gjenvalgt, for det fortjener jeg som har bygd landet.

Dette var det eneste budskapet de ville formidle til meg.

Jeg tjener en del mer enn gjennomsnittet, og langt mer enn jeg egentlig trenger. Likevel er jeg nok mest opptatt av hvor mye mer jeg kan grafse til meg fra felleskassa, antar Høyre..

Ei sånn nedvurdering av meg som samfunnsborger ville i seg sjøl være nok til at jeg forkaster Høyre som valgmulighet. Det finns flere gode grunner. For eksempel:

Regjeringa skryter på seg at de tar i så det monner for å redusere utslipp av klimagasser. Det viktigste tiltaket er at de vil de blande inn enda mer «biodrivstoff» i diesel og bensin: Det nye målet er 20 %. Til klappsalver fra bioindustrien, skogeierne og Zero påstår de at dette vil gi tilsvarende reduksjon i utslipp av CO2. En sånn reduksjon oppnår de med kreativ bokføring, som går ut på å sette CO2-utslippene fra «bio»drivstoffet til 0 i klimaregnskapet. Dette bokføringsknepet støttes av EUs «bærekraftkriterier», så dermed er alt vel og bra? Nei.

EUs «bærekraftkriterier» stammer fra Kyoto-protokollen, som sier at utslipp fra landbruk - «biogene utslipp» - ikke skal bokføres. Den regelen er laget av politikere og byråkrater, ikke av forskere. Tvert imot har EUs viktigste forskningsråd for miljø to ganger avgitt skarpe uttalelser om at denne regelen kan føre til økte utslipp. Haugevis av forskningsrapporter fra universiteter over hele verden har analysert klimanytten av forskjellige former for bioenergi, og dokumentert at nytten er svært variabel. Palmeolje er en versting, fordi produksjonen fører til mye større utslipp enn det drivstoffet som erstattes, når en regner med hogst av regnskog og uttørking av myrer. Nordlig skog som energikilde kommer også ganske dårlig ut. Men Høyre hører mer på lobbyister og industrifolk med sugerør enn på forskere, så nå skal det satses for fullt på «avansert» biodrivstoff fra norsk tømmer. Ved hjelp av «Norges grønne gull» kan vi bokføre stadig flere nullutslipp, og samtidig skape ny industri som gir sugerør til Høyres egne sponsorer! Hurra.

Trur du at Ap er noe bedre? Tru om igjen. Jens Stoltenberg tvang i si tid igjennom et kunnskapsbasert vedtak om å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel. Det reiste seg et protesthyl fra biolobbyen, men Stoltenberg og hans miljøminister sto på sitt – et sjeldent tilfelle av prinsippfasthet hos en toppolitiker. I sin sjølbiografi skriver den nåværende NATO-sjefen: «I dragkampene om biodiesel og grønne sertifikater opplevde jeg at vi i Norge hadde et miljøindustrielt kompleks: et interessefelleskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen. Ofte har disse stått sammen om mer eller mindre godt begrunnede miljøkrav. De har én felles interesse: å få fellesskapet til å betale.» Etter Stoltenbergs avgang har lobbyistene fått fritt spillerom i Ap, og resultatet er kunnskapslause overbud. Kan ikke være dårligere enn Høyre, veit du.

Verken Høyre eller Ap bryr seg om forskning som viser at innblandingspåbudet kan føre til økte utslipp (og til ødelagte bilmotorer). Like lite bryr de seg om enkle beregninger som viser at tilveksten i norsk skog ikke er stor nok til å skaffe alt dette drivstoffet! Konkrete resultater av politikken spiller liten rolle. Det viktige er å holde det grønne ordskiftet i gang, i håp om å sanke noen naive klimavelgere.

Mitt liberale tilfluktsted etter Bolkesjø-massakren i FrP, der alle frihetlige elementer ble feid bort av partieier Hagen, har vært Venstre. Men takk skal du ha: Som nyfrelst miljøparti er de blitt regjeringens onde ånd. Det var Venstres kunnskapslause klimatalsmann Elvestuen som presset igjennom innblandingsvedtaket i statsbudsjettet sist høst. Dermed kunne Venstre krysse av en ny «seier» i klimakampen. Med det samme mannskapet kommer de til å fortsette på samme måte, og tvinge igjennom avsporingstiltak som i beste fall ikke fører til særlig skade, sia de ikke er gjennomførbare. Sånne klimatiltak kan vi klare oss uten. Hvis Venstre nå forsvinner under sperregrensa vil det være en viktig seier for seriøst klimaarbeid.

Og så FrP, da. I festtaler omtaler de seg fortsatt som «liberalister». Frihetsidealene viser seg nå hovedsakelig i kampen for fri fart og fri fyll. Samtidig kjemper noen av dem hardt for å bestemme hva slags hodeplagg folk får lov til å gå med: Hvis hvem som helst får lov til å gå med skaut både inne og ute, så kan en jo aldri vite hva slags tanker som spirer i hårrota. FrPs iherdigste talsdame meiner å vite at tankene som gror i skjul av dette tøystykket er både diskriminerende og kvinneundertrykkende, og undergraver norske grunnverdier som kristendom, kjøttkaker og vafler. Forsvar de norske verdiene! Bort med tøystykkene og de unorske tankene – husj, husj! Ellers får vi sikkert svenske tilstander, med terror og sharialovgivning.

Nei: Jeg nekter å stemme på et parti som driver klappjakt på et hodeplagg – og på folk som bærer dette hodeplagget. Og som dessuten bruker tid og krefter på å diskutere om klimaendringene er virkelige og menneskeskapte. Jeg kunne like gjerne stemme på folk som nekter småjenter å kle seg i rosa, eller som går til kamp mot Newtons bevegelseslover.

Så kikket jeg på et bilde fra landsmøtet til det nye partiet «Liberalistene». Det liknet til forveksling et klassefoto av avgangskullet på BI: Velfriserte unge menn med briller, ispedd noen få freche unge damer med kurs rett mot styrerommene. Fordomsfri som jeg er kikket jeg på valgprogrammet deres, og der fant jeg mye jeg kjente, og som jeg ville ha tatt mer ukritisk til meg i yngre år. Programmet var tydeligvis skrevet av folk som kjente sin Murray Rothbard og sin David Friedman (Miltons mer radikale avlegger). Kanskje også sin Robert Nozick – så hvorfor er jeg så skeptisk?

Fordi disse økonomistene tydeligvis hare mindre respekt for naturlovene enn for økonomi. Menneskeskapte klimaendringer trur de ikke noe særlig på, og uansett så meiner de at naturvern ikke må hindre utvikling av «velferd». (Det framgår av programmet forøvrig at «velferd» i denne sammenhengen betyr det samme som «velstand».)

En kan slutte seg til at disse «liberalistene» ikke kjenner til et klassisk begrep i økonomisk teori, nemlig «allmenningens tragedie». Allmenningen er et felleseie der alle kan forsyne seg, og ingen har ansvaret for vedlikehold og påfyll. Det fører alltid til at allmenningen blir ødelagt: De enorme fiskeressursene ved New Foundland er borte. Felles beiteområder er fullstendig nedslitt – i Skottland, på Island, på Finnmarksvidda.

Havet, atmosfæren og miljøet er vår, menneskehetens, allmenning. Hvis «liberalistene» hadde nøyd seg med å øke drivhuseffekten bare i sine egne sentrumsleiligheter, kunne de gjerne få svette under sine egne utslipp, mens alle andre slipper. Men klimaet funker ikke på den måten: Det er så enkelt som at felles eie krever felles regler.

Altså: Bort med denne studiesirkelen. Noen av tankene deres er riktige, men helt utilstrekkelige.

Kr F? Et parti av snille og godhjertete folk som er Norgesmestere i nødhjelp. Dessverre holder de seg med ei bok der det står om en allmektig Gud som for noen tusen år sia spanderte ei stripe land til en flokk nomader. På dette landstykket bodde det folk fra før, men denne Guden ga de samme nomadene fullmakt til å gjennomføre full etnisk rensing og utslette lokalbefolkningen, like ned til spebarn og husdyr. Denne fullmakten står ved lag til evig tid, så etterkommerne til disse nomadene benytter seg av den ennå, med støtte fra bokstavtro tolkere av samme bok – deriblant Kr F. Nei.

Jeg har sagt hva jeg meiner om sosialisme i alle dens varianter. Men hva med de konkrete, nåværende sosialistpartiene?

Rødt nedstammer i rett linje fra RV, som nedstammer fra AKP(m-l), som nedstammer fra SUF, som ville henge oss klassefiender i lyktestolpene når revolusjonen kom. Og det skulle ikke bli lenge til, fikk vi vite. Stalinister, maoister og Pol Pot-tilhengere opptrer i stadig nye inkarnasjoner, og de er stadig de samme. Pål Steigan forkynner fortsatt sin totalitære agrarsosialisme, sist sett i hans hyldest til Folkets Kampuchea. Nei og atter nei! Jeg stemmer ikke på Stalins arvinger, mer enn jeg ville stemme på Hitlers arvinger – uansett hvilke nye pappneser de tar på seg.

Og så SV, da. En litt bleikere kopi av stalinistene. De støttet ikke fullt og helt opp om Sovjet og DDR, bare nesten. De støttet ikke Pol Pot fullt og helt heller, men de «forsto» ham. Sånn har det fortsatt. Det rykker i sympatifoten hver gang det dukker opp en diktator som kaller seg sosialist. Siste tilfelle heter Chavez, og jeg har ennå ikke hørt noen offisiell konklusjon på hva som gikk galt denne gangen. (Sosialister er jo gode mennesker. Det gjelder i prinsippet sosialistiske diktatorer også. Dermed: Enten er det noen andre – det vil si CIA – som står bak elendigheta, eller så er ikke Venezuelas makthavere ordentlige sosialister – de heller.)

I tillegg kommer retorikken mot «velferdsprofitørene». Sosialister har en oppfatning – du kjenner den igjen hvis du har lest Karl Marx' forskrudde teori om merverdi – om at hvis noen tjener penger på en tjeneste, så skjer det på bekostning av noen andre. Derfor må private barnehager og sjukehjem forbys, sånn at alle pengene kan komme de ansatte og «brukerne» til gode.

Anvend samme teori på dagligvarehandel: Da kommer du til at det bare finnes én måte å drive en matbutikk på. Hvis eierne av butikken tjener penger, skjer det altså på bekostning av de ansatte. Eller kundene. Eller begge. Skal noen virkelig få lov til å tjene seg feite på folks behov for livsnødvendigheter? Få matprofitørene ut av dagligvarebransjen! Alle butikker må bli offentlige monopoler. Da blir varene billigere, og de ansatte får bedre lønn. Akkurat som i Sovjet før sammenbruddet.

Det er for mye å håpe på at de skal sette seg på skolebenken og lære noe som helst om økonomi og ledelse. Den sjansen har de hatt i mange, mange år. Så: Nei.

SP står bakerst i køen for å redde klimaet og det biologiske mangfoldet. Sånne hensyn blir alltid underordnet næringsinteressene til kjernevelgerne deres. Det satte en varig støkk i meg da talsmann Lundteigen kunne fastslå at «metan er bare en annen form for CO2 », så dermed spilte det ingen rolle hvor mye metan som ble sluppet ut ved produksjon av rødt kjøtt. En så prinsippfast uvitenhet kan bare opprettholdes ved full satsing på næringsinteressene. (Sia du leser Øyvinds globb, veit du sikkert allerede at metan er en klimagass som over en 100-årsperiode har ca 20 ganger så kraftig virkning på drivhuseffekten som CO2. Det veit ikke Lundteigen & Co, og de vil ikke vite det heller.)

SP har klokkertru på all slags «bioenergi». Gjett hvorfor. Nei takk!

Hva med de andre særingene? Pensjonistpartiet. Demokratene. Alliansen. Piratpartiet. - De fleste – nei: Alle – er basert på en eller annen fiks idé eller en enkelt sak. I tillegg: Stort sett en sak som gagner én gruppe og går ut over alle andre, og som gjerne innfører litt mer ufrihet og tvang også. Livet er bedre uten dem.

Og hva gjenstår? Øyvind, snille deg – har det klikket helt for deg? Sier du at du har gått hen og stemt på de verdensfjerne svermerne i MDG? De grønne fantastene?

Nå kan du lure, nå! Det er hemmelig valg. Men sånn har jeg tenkt:

Det vil være til stor skade hvis disse fantastene får avgjørende innflytelse over viktige politikkområder. Og skulle de virkelig klare å «fase ut» oljevirksomheten over 15 år, så vil det være til skade for klimaet også. Hvorfor det? Fordi metangass, som vi eksporterer til Tyskland, stort sett erstatter kull. Metan gir fra seg ca 180 g CO2 pr. kWt; kull gir fra seg 380. Oljeprodukter havner midt imellom. Med andre ord: Eksport av gass bidrar til å redusere klimagassutslippene. Det kommer den til å gjøre i mer enn 15 år til.

Og ta nå det vanvittige påfunnet om å strype biltrafikken, så den blir stående og stange i kø i stedet for å gli igjennom på en firefelts motorveg. Argumentet er det absurde at jo flere og bedre veger, jo flere biler. Argumentet gjelder bare til det punktet der alle potensielle bilister er ute og kjører. Deretter blir framkommeligheten bedre! - Jeg har kjørt på seksfelts motorveg gjennom Nevada der det passerte en bil i halvtimen. Framkommeligheten var upåklagelig.

Det finnes mange tullinger i MDG – folk med lilla skjerf som er motstandere av atomer og kjemiske stoffer i naturen. Men det finns mange godt orienterte folk også; ikke minst mange naturvitere av ymse slag. Det går an å diskutere med dem – mange av dem står helt fritt i forhold til vedtatte dogmer og næringsinteresser. Ikke minst: Det er flere og flere av dem som skjønner at den varige løsningen på klimaproblemet heter solenergi. Punktum.

Nei, de må absolutt ikke få makt til å bestemme noe særlig. Men de bør få posisjon nok til å påvirke, og til å påvirkes. Framfor alt: Ingen av de eksisterende blokkene fortjener å få dominerende flertall aleine. Og da gjenstår i praksis bare en mulighet.

For Kystpartiet er visst ikke blant oss lenger. Lykke til med valget!