mandag 13. mars 2017

Klimaministeren og forskningen

Klimaministeren fastslår: «Biodrivstoff bidar til å redusere klimagassutslipp i transportsektoren.» («Aftenposten», 11, mars.) Han står altså urokkelig fast ved sine dogmer, uten å skjele til fakta, forskning og fysikk.

Det finnes mengder av forskningsrapporter som viser at de fleste former for biodrivstoff bidrar til å øke klimagassutlippene, ikke til å redusere dem. En av de mest omfattende studiene, «The land use change impact of biofuels consumed in the EU» («GLOBIAM-rapporten») fra 2015, tar for seg hvordan dyrking av råvarer til drivstoff påvirker utslipp fra jordsmonnet. Konklusjonen er at slik dyrking forårsaker større utslipp enn den «fossile» energien man ønsker å erstatte. Verstingen er palmeolje, fulgt av soyaolje. EUs biodrivstoffblanding – som klimaministeren vil ha mer av – kommer også svært dårlig ut.

Imidlertid finnes det sterke interessegrupper som misliker en slik konklusjon. Fremst blant disse er bedrifter som importerer, produserer eller planlegger å produsere biodrivstoff. Politikere flest er mest lydhøre for dem som roper høyest. Og i kampanjene for biodrivstoff brukes det megafon, mens forskningen hvisker.

Grunnen til at biodrivstoff forårsaker store CO2-utslipp er enkel: Jordoverflata utgjør et karbonlager på like linje med lagrene av fossilt karbon. Dette lageret inneholder ca 3000 milliarder tonn, nesten fire ganger så mye som atmosfæren inneholder i form av CO2. 500 milliarder tonn befinner seg over bakken; 900 milliarder er mineraler i bakken, og 1600 milliarder er organisk materiale under bakken: Humus, røtter, rotsopp, bakterier, døde planterester, insekter, andre smådyr.

Når vi bruker karbon fra dette lageret til energi, gir det utslipp av CO2, akkurat som karbon fra fossile kilder. I tillegg fører aktiviteten med å hente karbon til utslipp: Når torv og våtmark dreneres, blir organisk materiale utsatt for lys og luft og begynner å råtne. Det fører til utslipp av CH4 og CO2. Det samme skjer når store områder avskoges, enten det gjelder regnskog eller nordlig barskog.

Prosessen med å hente kull opp fra bakken gir riktignok også utslipp, men ikke tilnærmelsesvis så mye som når skoger felles for å gi plass til soya eller oljepalmer. Mye mer går til spille, og havner likevel i atmosfæren. Uttaket av karbon fra dette lageret er altså en mye mindre effektiv prosess enn uttak av fossilt karbon, når en beregner hvor stor del av karbonutslippene som faktisk utnyttes.

Klimaministerens parti påberoper seg at de driver en «kunnskapsbasert» politikk. Da er det på tide at ministeren setter seg inn i forskningen og skroter innblandingspåbudet i diesel og bensin. Dette påbudet fører til økte klimagassutslipp, og det påtvinger bilistene store kostnader fordi mange bilmotorer ikke tåler disse blandingene. Påbudet er og blir en skandale.

 







fredag 13. januar 2017

Komiske Carl I. i den postfaktuelle virkelighet


Du husker Komiske Ali, som sto midt i bomberegnet i Bagdad og rapporterte gledestrålende til verdenpressen at den amerikanske invasjonen var slått tilbake på alle fronter? Den hjemlige klimadebatten har nå gitt oss vår egen Komiske Carl I.

Carl I. Hagen lever i en postfaktuell virkelighet, der enhver står fritt til å dikte opp sine egne fakta. Via nettstedet til den kuriøse klubben som kaller seg «Klimarealistene» har han fått tak i NIPCC-rapporten «Climate Change Reconsidered» fra Heartland Institute. Denne institusjonen har i årevis drevet en kampanje mot klimaforskningen, med bakvaskelse, personangrep og artikler i en kvasivitenskapelig språkdrakt – deriblant altså NIPCC-rapporten. Denne virksomheten finansieres blant annet av oljemilliardærene brødrene Koch. Heartland Institute har tidligere publisert «forskning» som motbeviser at røyking er helseskadelig, og den «forskningen» ble finansiert av tobakksindustrien.

Jeg har foran meg ei liste på 198 profesjonelle forskerorganisasjoner som har vedtatt uttalelser om klimaendringene. Alle har bekreftet, i forskjellige formuleringer, at det pågår store klimaendringer som hovedsakelig er menneskeskapt. De 198 organisasjonene omfatter de nasjonale vitenskapsakademiene i USA, Storbritannia, Canada, Russland, India, Kina, Frankrike, Tyskland, Australia, New Zealand, Irland, Danmark, Belgia, Sverige, Norge og flere andre land. De omfatter nasjonale foreninger av astronomer, fysikere, meteorologer, geologer, polarforskere, havforskere og geofysikere i blant annet USA, Australia, Canada og Storbritannia. De omfatter International Alliance of Research Universities, International Arctic Science Committee, International Council of Academies of Engineering and Technological Sciences, International Union of Pure and Applied Physics... og så videre, og så videre.

Av og til er jeg også innom hjemmesidene til NASA, til NOAA (den amerikanske værtjenesten) og til Storbritannias meteorologiske institutt (the Met). Disse tre institusjonene vedlikeholder hver for seg globale datasett som dokumenterer endringer i gjennomsnittlig temperatur fra måned til måned, fra år til år, fra tiår til tiår. Japans meteorologiske institutt gjør det samme. Jeg er også av og til innom nettstedene til forskjellige amerikanske universiteter som vedlikeholder og publiserer sine egne lokale eller regionale datasett. Alle forteller den samme historien.

Men Carl I. Hagen stoler ikke på noen av disse organisasjonene. De baserer seg alle sammen på «noe som framstår som en religiøs tro og ikke vitenskap», skriver vitenskapskritikeren Carl I. Hagen i «Afrenposten». Altså i motsetning til «troverdige vitenskapsfolk» ved Heartland Institute.

Hver dag publiseres det ekte forskningsrapporter som på forskjellige måter belyser klimaendringene. De skrives av forskergrupper fra universiteter og forskningsinstitusjoner over hele verden, og alle rapporter som aksepteres av anerkjente tidsskrifter på papir eller nett gjennomgår ei streng vurdering blant fagfeller før de blir publisert. Tusenvis av slike rapporter har gjennom 30-40 år bygd opp en overveldende dokumentasjon som peker i samme retning, nemlig at det pågår store klimaendringer som skyldes menneskelig aktivitet. Dette samsvarer helt og fullt med grunnleggende fysikk: I løpet av 200 år har CO2 -innholdet i atmosfæren steget fra ca 280 milliontedeler til over 400. Økningen fortsetter, og den går nå raskere enn noen gang før. Dette medfører en stadig sterkere drivhuseffekt, som vil fortsette i mange årtier framover sjøl om CO2 -innholdet skulle stabilisere seg på dagens nivå – noe det altså slett ikke gjør.

Det er tvilsomt om Carl I Hagen i det hele tatt kjenner til at det finnes slik forskning. Likevel uttaler han seg skråsikkert og nedlatende om IPCC-rapportene, som utgjør et konsentrat av publisert forskning om klima, og som skrives og redigeres av hundrevis av forskere fra mange forskjellige land. I utarbeidelsen av den siste rapporten deltok også 18 framstående norske forskere. Ifølge Carl I. Hagens angrep er heller ikke de «troverdige vitenskapsfolk», men deltakere i «en politisk styrt og ledet alarmistorganisasjon».

Slikt uinformert vrøvl ville ikke ha fått spalteplass i en seriøs avis hvis ikke Carl I. Hagen fortsatt hadde en slags kjendisstatus. Men utfallet viser at han forlengst har passert sin holdbarhetsdato. Nå fortjener han en permanent mediapause.

 

mandag 21. november 2016

Det klimaindustrielle kompleks


 
11. november får klimaindustrien utfolde seg over to helsider i «Aftenposten», under overskriften «Nå kan du snart fylle norske skoger på tanken!». Fire forskjellige bedrifter skal produsere «avansert» biodrivstoff fra tømmer. Dette utgjør viktige bidrag til å redde klimaet, står det. Investorene trenger bare litt drahjelp fra politikerne. Og det får de: Partiene overbyr hverandre i løfter om påbudt innblanding av biodrivstoff.

Dagen etter gir avisen plass til et langt leserinnlegg fra Norges Skogeierforbund, som forteller følgende eventyr: «Biodrivstoff fra skog reduserer klimagassutslippene mellom 70 og 95 prosent.»

Det er en fysisk kjensgjerning at trevirke avgir like mye CO2 pr. produsert kWt som kull, og mer enn vanlig diesel eller bensin. Dette utslippet forsvinner ikke om man først omdanner trevirket til diesel, og deretter fyller denne dieselen på tanken. Tvert imot: Utslipp pr. utnyttbar kWt fordobles, fordi omdanning av trevirke til diesel også krever mye energi. SSBs forsker Bjart Holtsmark har i flere analyser vist at bioenergi fra skog vil føre til økte utslipp ut hele dette århundret, sammenliknet med gass eller olje. Hans funn støttes av tilsvarende analyser fra forskere i USA, Canada og Europa. I 2015 kom NVE til samme konklusjon i sin utredning «Analyse av klimagassutslipp fra utnyttelse av skog til energiformål».

Dette skyldes at skogen her i nord har en lang vekstfase. Når du brenner opp et 70 år gammelt tre, slippes det ut CO2 som treet har brukt 70 år på å ta opp. Det vil ta 70 nye år før et nyplantet tre har tatt opp like mye CO2 som du nettopp har sluppet ut. Både produksjonen og bruken av biodiesel medfører utslipp. Dermed pådrar du deg en «karbongjeld», og inntil den gjelden er nedbetalt går klimaregnskapet ditt i rødt.

Derfor bruker forskerne begrepet «tilbakebetalingstid» om den tida det tar før samlet utslipp fra biodrivstoffet blir like stort som samlet utslipp fra tilsvarende mengde fossilt drivstoff. Fram til dette tidspunktet gir biodrivstoffet mer CO2 i atmosfæren enn fortsatt bruk av vanlig diesel og bensin. Forskjellige studier oppgir tilbakebetalingstider som varierer fra 30-50 år til langt over 100 år.

Men ved å satse på slike «løsninger» kan politikerne vise klimapolitisk handlekraft, samtidig som de skaper nye (subsidierte) arbeidsplasser! En kriserammet skogindustri ser nye muligheter i form av subsidier og påbud. Pådrivere er naive miljøvernere med mediatekke, men uten grunnleggende kunnskaper om fysikk. Med andre ord; et perfekt interessefellesskap. Dette klimaindustrielle komplekset er så dominerende i media at det er nesten umulig for kritiske røster – som Holtsmarks – å trenge gjennom lydmuren.

Derfor kommer politikerne antakelig til å bruke hundrevis av millioner på å øke utslippene, samtidig som de sier at de gjør det motsatte. De fører nemlig et regnskap uten utgifter. Tørt trevirke gir fra seg 400 g CO2 pr. produsert kWt, men i politikkens og klimaindustriens finurlige karbonregnskap er dette tallet justert ned til 0.







fredag 11. november 2016

Politikerne redder klimaet med bokføring


Regjeringen vil redusere utslipp av klimagasser ved bruk av bioenergi. «Miljøpartiet» Venstre synes ikke det går raskt nok, og vil øke innblanding av biodiesel. Og nå går Ap enda lengre og vil at det bare skal selges «utslippsfrie» biler fra 2025. Dessuten vil de satse enda kraftigere på bioenergi fra skog.

Felles for alle disse fromme ønskene er at de ser suverent bort fra grunnleggende fysikk.

Det finnes ikke utslippsfrie biler. Om en bil går på elektrisitet, så inngår også norsk el-produksjon i et internasjonalt marked: En del av vårt forbruk stammer fra kullkraftverk på kontinentet. Sånn kommer det til å være i 2025 også. I tillegg krever også el-biler en infrastruktur som bygges ut og vedlikeholdes, og det medfører utslipp. Nye biler produseres av en industri som medfører utslipp. Når materialene som bilene bygges av utvinnes, foredles og transporteres medfører det utslipp. Så i et fullstendig karbonregnskap framgår det at forestillingen om utslippsfrie biler er like utopisk som forestillingen om perpetuum mobile.

Men denne bokføringsfeilen bleikner mot den hemningsløse bio-begeistringen som har grepet hele det politiske miljøet. Partiene overbyr hverandre i innblanding av biodrivstoff og bioenergi fra norsk skog – til tross for at det er en fysisk kjensgjerning at trevirke avgir like mye CO2 pr. produsert kWt som klimaverstingen kull! Og denne kjensgjerningen forsvinner ikke om man omdanner trevirket til diesel, i en prosess der over halvparten av energien går til spille. SSBs forsker Bjart Holtsmark har i mange grundige analyser påvist at i et fullstendig karbonregnskap vil bruk av bioenergi fra skog føre til økte utslipp ut gjennom hele dette århundret, dersom man sammenlikner med fortsatt bruk av gass eller olje. Holtsmarks funn bekreftes av et stort antall forskningsrapporter fra Tyskland, Canada, USA og flere andre land, samt av utredninger fra blant andre NVE.

Forestillingen om at bioenergi fra skog er «klimanøytral» bygger på at CO2 som slippes ut når trevirket brennes tas opp igjen av nyplantet skog. Dette argumentet ville ha noe for seg hvis hogsten skjedde uten karbontap fra skogbunnen og fra avfall i form av topper, greiner og rotstubber, og hvis det nye skogfeltet sto der ferdig utvokst dagen etter at det gamle feltet ble hogd. Men sånn er det jo ikke: Det tar som kjent 70 år før et nyplantet felt blir 70 år gammelt! Og det kan ta mange hundre år før skogbunnen har tatt opp like mye karbon som den mistet på grunn av hogsten.

Politikerne baserer seg på et etablert dogme om at bioenergi er utslippsfri. Så setter de opp et karbonregnskap der utslipp fra slik energi settes til 0, og slik «redder» de klimaet med kreativ bokføring. I realiteten kan denne politikken føre til økte utslipp fram til 2025, og kanskje ut hele dette århundret.




søndag 30. oktober 2016

Nye naturlover i 2050?



Statsministeren presenterte grunnlaget for en «nasjonal strategi for å fremme grønn konkurransekraft» i en kronikk i «Aftenposten» lørdag 29. oktober. Hun har mottatt en rapport fra regjeringens ekspertutvalg, skriver hun, og ekspertene hennes har kommet med et oppløftende klimabudskap: I 2050 skal prosessindustrien, transportindustrien og maritim sektor være utslippsfrie.

Når det gjelder resultatene på kortere sikt er hun mindre konkret. Med god grunn: Norske utslipp av klimagasser fortsetter å øke, til tross for at regjeringen «fører en ambisiøs politikk på klimaområdet», ifølge statsministerens egenattest.

All virksomhet – prosessindustri, transport, skipsfart – drives av energi. Denne energien må komme fra et sted, og den må distribueres. Null utslipp av klimagasser er bare mulig hvis energien kommer fra en utslippsfri kilde. Den må også produseres og distribueres ved bruk av midler som i sin tur opererer utslippsfritt, og som er produsert ved bruk av utslippsfri energi.

For å få til alt dette må statsministeren sørge for at all virksomhet i samfunnet drives av utslippsfri energi: Det vil i praksis si solkraft eller atomkraft. Det minste innslag av karbonbasert forbrenning – det være seg av fossil energi eller av «bioenergi» - gir utslipp. Og det nytter ikke å påstå at «bioenergi» er utslippsfri, for det er rett og slett ikke sant: Forskjellige former for bioenergi kan gi større eller mindre utslipp enn tilsvarende fossil energi, men utslipp gir de.

Så hvis ikke statsministeren har tenkt å avvikle absolutt all karbonbasert forbrenning i god tid før 2050, må hun innføre nye naturlover.

Men hvis man ikke har tenkt å gjøre noe særlig for å redusere utslippene her og nå, og likevel vil påberope seg «en ambisiøs politikk på klimaområdet», kan det være en god strategi å løfte blikket mot utopiske tilstander langt inne i framtida: Har vi ikke sagt at vi skal bli utslippsfrie i 2050? Da tåler vi fint at utslippene fortsetter å øke i enda noen år. La tankene dvele ved et utslippsfritt 2050 mens vi drønner mot framtida for full dieselguffe!

Ved nærmere ettertanke er det riktignok slik at den aller viktigste motoren for både deg og meg gir utslipp uavlatelig: Vi gir begge fra oss nærmere 1 kg CO2 i døgnet, så lenge vi fortsetter å ete og puste. Mye av maten vi stapper i oss kommer også fra dyr som eter og puster. Det virker ikke særlig realistisk å utstyre ungene våre med solceller i stedet for en mer gammeldags fordøyelse. Så en helt utslippsfri verden får vi nok ikke så lenge det finns mennesker og andre dyr her på kloden.

I stedet for å tegne en utslippsfri framtidsutopi basert på nye naturlover bør vi forholde oss til den virkelige verden, og redusere utslippene så mye som det er praktisk mulig å få til. Da må vi begynne nå, og ikke somle bort enda flere valgperioder.



torsdag 13. oktober 2016

Kjenseths grønne karboner

Kjetil Kjenseth fra Venstre vil «gjøre grønne karboner fra skogen billigere og svarte karboner fra havbunnen dyrere». Han trur også at bilistene «heller vil fylle grønn biodiesel fra Innlandet enn svart bensin fra havbunnen». (Oppland Arbeiderblad, 8. oktober.)

Her trengs det massiv satsing på naturfag, både i grunnskolen og blant stortingsrepresntanter. Det finns ikke «grønne og svarte karboner». Det finns bare ett grunnstoff som heter karbon – Kjenseth kan se etter i hvilken som helst utgave av de periodiske tabellene. Forestillingen om at karbonatomene som tilføres atmosfæren i form av CO2 kan huske om de kommer fra en trebit eller fra et kullstykke må stamme fra en besynderlig form for åndemaning. Den stammer i hvert fall ikke fra fysikken!

Tørt tre som brennes opp gir fra seg ca. 400 g CO2 pr. avgitt kWt – over dobbelt så mye som f. eks. naturgass. I tillegg kommer at framstilling av diesel fra ved er en svært lite effektiv prosess. Det går med ca 1 m3 trevirke for å framstille 120 liter biodiesel – i aller beste fall. Da kan man erstatte like mange liter fossil diesel; det vil si at man «sparer» utslipp fra fossile kilder på ca 420 kg CO2. Men 1 m3 trevirke representerer ca. 1 tonn CO2, som treet har fanget inn gjennom sin vekstperiode. Over halvparten av denne karbondioksyden frigis til lufta under produksjonen av biodiesel. Resten frigis i bilmotoren. Og da har jeg ikke en gang nevnt det trevirket – greiner og avkapp – som blir liggende igjen ved hogst, eller rot og rotsopp som dør. Disse avgir både CO2 og metan når de blir utsatt for sol og regn etter hogst. Disse utslippene kan bli like store som utslippene fra det trevirket som omdannes til diesel.

Det er jo riktig at hvis det plantes nye trær på hogstfeltet, så vil de fange inn like mye CO2 som de nedhogde trærne hadde fanget inn. Men for å erstatte et tre som har vokst i 70 år, kreves det at det nye treet også får vokse i 70 år! Det oppstår altså en formidabel karbongjeld som biodiesel-entusiastene aldri tar hensyn til. I virkelighetens verden vil denne formen for bioenergi føre til større utslipp av klimagasser gjennom hele dette århundret enn om man fortsatte å bruke fossil diesel. Dette er påvist i mange forskningsrapporter: Både av vår egen Bjart Holtsmark og av amerikanske, tyske og canadiske forskere.

Det samme gjelder mye av den biodiesel som vi importerer, og som tvangsinnblandes i vanlig diesel – blant annet takket være Venstres iherdige innsats. I en radiodebatt i mars i år påpekte Holger Schlaupitz fra Norges Naturvernforbund at slik biodiesel fortsatt i stor grad er basert på palmeolje. Og nå er det godt kjent, også utafor forskningen, at biodiesel fra palmeolje skaper en enorm karbongjeld og gir utslipp som er mange ganger større enn utslipp fra vanlig diesel. I samme debatt svarte Venstres Elvestuen at det var svært beklagelig, men man måtte likevel fortsette arbeidet for å erstatte fossilt drivstoff med drivstoff fra «bærekraftige» kilder! Med andre ord; utslippene må gjerne øke, bare utslippskildene er «bærekraftige».

Venstres romantiske forestillinger om at alt drivstoff er bra bare man setter det grønne og snille leddet «bio» foran navnet lar seg ikke rokke, verken av forskning eller av regnestykker. De fortsetter å presse på for å innføre klimatiltak som gir økte utslipp av klimagasser, i naiv overtru på sine «grønne karboner».

Er du bekymret for global oppvarming? Da skal du holde deg langt unna Venstre ved neste valg. De bidrar aktivt til å gjøre problemet større, og bruker millioner av skattekroner for å få det til.



tirsdag 30. august 2016

Vi får ikke ei ny istid med det første!


Midt i agurktida i 2015 gikk det et iskaldt gufs over førstesidene i alle verdens tabloider: «Jorda går mot ei ny istid!» sto det. «Global nedfrysing i 2030!» Seinere er sånne overskrifter blitt holdt i sirkulasjon i klimafornekternes ekkorom verden rundt, som enda et «bevis» på at forestillinger om global opparming bare er tull. Her i landet har den kuriøse sekten «Klimarealistene», som driver en utrettelig propagandakampanje mot etablert klimaforskning, pepret nettet med påstander av typen: «Alle seriøse forskere er enige om at verden går mot kraftig nedkjøling.»

Bakgrunnen er følgende: På årsmøtet i Royal Astronomical Society i Llandudno i Wales presenterte professor Valentina Zharkova et prosjekt som hun og hennes medarbeidere hadde arbeidet med i flere år. De hadde brukt statistiske metoder for å finne mønstrene i solflekkvariasjoner. Det har vært kjent svært lenge at solflekkene varierer i en 11-årig syklus. Men Zharkova og hennes medarbeidere meinte å ha avdekket – med 97 % sikkerhet – en syklus over en litt lengre periode. Når maksimum i de to syklusene faller sammen, forsterker de hverandre, og sola får stor solflekkaktivitet. Men når syklusene kommer i motfase vil de oppheve hverandre. Det vil skje fra og med 2030 i to eller tre påfølgende 11-årsperioder. Da får sola ekstremt liten solflekkaktivitet. «We predict that this will lead to the properties of a ‘Maunder minimum’,” sier Zharkova.1

«Maunder-minimum» var en periode fra ca. 1645 da det var svært lite solflekkaktivitet. Ofte forbindes denne perioden med det som upresist kalles «den lille istid».2 Journalistene kastet seg på krykkene: Mange blandet sammen «den lille istid» med den ordentlige istida, som unektelig var noe helt annet.3 Andre glømte forskjellen på «solflekkaktivitet» og «solaktivitet», og forskrekket leserne med at «solaktiviteten» kunne falle med inntil 60 %!4 Og alle, også en del forskere, glømte at sammenhengen mellom Maunder-minimum og «den lille istid» er svært usikker. I enkelte kretser ble det fort etablert en urokkelig Sannhet: Winter is coming – fyr alt du kan med olje og køl!

Det er liten grunn til å tvile på Zharkovas resultater: Hun er en anerkjent forsker, og russiske forskere har tidligere publisert liknende resultater som ikke har fått særlig stor oppmerksomhet i vest. Men resultatene vil bli grundig gransket og kritisert. Jo lenger konklusjonene til Zharkova & Co står seg mot kritisk granskning fra andre forskere, jo sikrere blir de. Det kan godt hende at solflekkaktiviteten når et firehundreårs-minimum i 2030. Men hva betyr egentlig det?

Energifluksen fra Sola varierer med solflekkaktiviteten: Jo flere solflekker, jo mer energi gir Sola fra seg. Det finns nøyaktige satellittmålinger som viser en slik sammenheng: I løpet av en 11-årssyklus varierer solarkonstanten – definert som energi pr. tidsenhet pr. kvadratmeter i en avstand på 1 astronomisk enhet (her hvor vi befinner oss) – med inntil 1 promille rundt et gjennomsnitt på 1365 W/m2. En slik variasjon påvirker selvfølgelig klimaet på Jorda. Spørsmålet er hvor mye.

1 promille av 1365 W/m2 er jo 1,365 W/m2. Dette er variasjonen i den energifluksen som treffer ei flate lik tverrsnittet av Jorda. Tverrsnittet utgjør pr2, der r er Jordas radius. Men energien fordeles over hele jordoverflata, som har et areal på 4pr2! Variasjonen blir altså 0,34 W/m2 i gjennomsnitt over hele jordoverflata. Jorda har dessuten en albedo på 0,3; det vil si at 30 % av innkommende stråling blir reflektert. Så variasjonen i absorbert solenergi – altså den variasjonen som inngår i Jordas energibalanse – er inntil 0,24 W/m2 over en 11-årssyklus.

Pådrivet fra klimagasser utgjør nå ca 3,0 W/m2, ifølge flere kilder; blant andre NASA. Vi må dessuten regne med et fradrag fra (blant annet) menneskeskapte aerosoler – avgasser som bidrar til å reflektere solskinn. Dette fradraget et mer usikkert, men flere kilder opererer med et netto pådriv på fra 2,3 til 2,6 W/m2. Dette er det overskuddet som gir global oppvarming.

11-årsvariasjonen i solstråling kan altså utgjøre et tillegg eller et fradrag på inntil 0,24 W/m2, eller pluss minus 10 % av pådrivet. Med andre ord; ubetydelig. Men hva skjer hvis vi får et Maunder-minimum?

Det finns ingen sikre tall for hvor kraftig reduksjonen i solstråling var i det historiske Maunder-minimumet. Men det finns en god del forskning. I 2013 publiserte tidsskriftet «Astronomy And Astrophysics» en omfattende gjennomgåelse av forskningrapporter fra et halvt århundre om dette spørsmålet. Fofatterne oppsummerte slik: «Estimatene av TSI-endringene fra slutten av Maunder-minimum til i dag varierer fra 0,8 W/m2 til 3 W/m2.» (TSI = «Total Solar Irradiance».)

La oss anta det verste – at solstrålinga i 2030 faller med hele 3 W/m2 her ute hos oss. Det tilsvarer 0,75 W/m2 i gjennomsnitt over hele jordoverflata, eller 0,5 W/m2 når vi tar hensyn til albedo og trekker fra den delen som ikke inngår i Jordas energibalanse.

Altså: Vi har et pådriv for global oppvarming på 2,3 til 2,6 W/m2 , og det er svært lite som tyder på at dette tallet blir vesentlig redusert før 2030. Men hvis vi får et Maunder-minimum om 14 år, og hvis det største estimatet for redusert solstråling slår til, kan vi håpe på en reduksjon i pådrivet – ned til mellom 1,8 og 2,1 W/m2.

Med relativt enkle midler kan vi altså fastslå: Det blir ikke ei ny istid med det første, Maunder-minimum eller ikke. Det beste vi kan håpe på er at et sånt minimum kan bremse farten på den globale oppvarminga ørlitt. Hvis vi vil stanse de menneskeskapte klimaendringene, må vi sette inn kraftige tiltak her på Jorda: Det kommer ingen mirakelkur fra Sola.


1Royal Astronomical Society's National Astronomy Meeting 2015, Report 4, Astronomy Now – July 9, 2015.

2Sammenhengen er svært usikker – blant annet fordi «den lille istid» ifølge de fleste forskere begynte lenge før 1645. Mange tidfester starten på kuldeperiode til 1. halvdel av 1300-tallet, altså 300 år før Maunder-minimum! Og det kaldeste året som er registrert i Europa, «året uten sommer», var 1816 – lenge etter Maunder-minimum.

3I deler av «den lille istida» var snitt-temperaturen i deler av Europa kanskje 0,5 grader kaldere enn snittet i det 20. århundre. Andre deler av verden veit vi mindre om. - I den virkelige istida var temperaturen i de samme områdene 5-10 grader kaldere.

4Det ville ha betydd «slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den». Et kjapt og ikke kvalitetssikret estimat indikerer at hvis utstrålt solenergi ble redusert med 60 %, ville gjennomsnittstemperaturen på jordoverflata i første omgang ville ha falt til ca 44 kuldegrader. Deretter kunne det fort ha blitt kaldere.

5Sami K. Solanki, Natalie A. Krivova, Joanna D. Haigh: «Solar Irradiance Variability and Climate», Annual Review of Astronomy and Astrophysics, Vol. 51 – august 2013