torsdag 13. februar 2020

Demokrati, likestilling og "likestilling"

I 1979 ble det gjennomført et «kvinnekupp» ved kommunevalget i Lunner. Velgerne hadde endret på stemmesedlene i større grad enn vanlig, og det førte til at det nye kommunestyret besto av 16 kvinner og 11 menn. Etterpå var ordføreren sur: «Dette er udemokratisk!» sa han. «Det er nominasjonskomiteene som skal bestemme sammensetningen av listene.» Han hadde altså ikke fått med seg poenget med et representativt demokrati.

Folkevalgt betyr at representantene velges av folket – ikke av partiene, og slett ikke av ordførerne. En representant er tillitsvalgt for velgerne, ikke for partiene. Å få et tillitsverv er ingen menneskerett: Sjansen du tar når du stiller til valg er at velgerne ikke vil ha deg, og det må du finne deg i. Det store flertallet av velgere er ikke medlemmer i noe politisk parti. Hvorfor skal partimedlemmene ha mye større innflytelse over hvem som blir valgt enn andre velgere? Politiske partier er bare et praktisk middel til å organisere valg. Dette hjelpemidlet må ikke overta rollen som sjølve demokratiet.

Lunner-ordføreren var vant til at partiet bestemte. Og tradisjonelt er velgere flest tilfreds med å stemme på et parti, men la partiet gjøre finsorteringa av sine egne kandidater. De fleste brukte å slippe stemmesedlene uendret i boksen. Men det var altså mange blitt lei av i Lunner, og i 1979 blandet de seg inn i valget ved å stryke og kumulere etter eget ønske. Tydeligvis var det mange velgere som hadde større tillit til de kvinnelige kandidatene enn til partitraverne, og dermed gikk det som det gikk.

Men sånn kan vi ikke ha det, tenker partitraverne. I et velfungerende demokrati kan jo ikke velgerne få bestemme riktig alt! Det har de ikke kompetanse til. Så basert på slike erfaringer som i Lunner-valget i 1979 har partiene sørget for å innføre begrensninger i valgfriheten. I kommunevalg er muligheten til å stryke tatt bort. Når partiene kan forhåndskumulere sine egne favoritter, blir det omtrent umulig å få valgt inn folk lengre nede på lista enn toppkandidatene – uansett hvem som har tillit hos velgerne. «The Empire Strikes Back».

Det er i det hele tatt en utbredt holdning i det politiske Norge at en ikke må gi velgerne for stor valgfrihet. Bekymringen for velgernes manglende evne til å gjøre riktige valg har etterhvert spredt seg til alle områder som det politisk ultrakorrekte Norge er opptatt av, slik som likestilling: Derfor snakkes det mye om «kvinnerepresentasjonen» i kommunestyrene.

Følgelig blir det gjort kraftfulle tiltak for å ivareta «kvinnerepresentasjonen». (Eller «mannsrepresentasjonen», i de tilfeller velgerne drister seg til å velge for mange kvinner, som i Lunner i 1979.) De store partiene forhåndskumulerer annenhver kvinne og mann fra toppen og nedover. Når det er umulig for velgerne å fjerne kandidater som er forhåndskumulert, må de finne seg i å velge de kandidatene som partiet har bestemt, hvis de i det hele tatt vil stemme på dette partiet. Slik sikres partitraverne plasser og full kontroll uansett hva velgerne måtte meine, og «likestilling» er en god unnskyldning.

I politiske utvalg som kommunestyrene setter ned er det et krav at «representasjonen» av hvert kjønn skal være minst 40 %. Hvis det er valgt inn få av ett kjønn i kommunestyret, fører det til at de som er valgt settes inn i alle råd og utvalg der reglementet krever at det skal sitte representanter fra kommunestyret.

Begrepet «kvinnerepresentasjon» skjuler en grov misforståelse av demokratiske prinsipper. Det sier jo egentlig at mannlige representanter representerer menn, og kvinnelige representanter representerer kvinner. En pervertert forståelse av hva likestilling er settes over demokratiet. For i et representativt demokrati kan jeg stemme på den som jeg har størst tillit til, uavhengig av hva (jeg antar at) vedkommende har mellom beina. Og uansett kandidatens alder, yrke, bosted, livssyn eller andre særtrekk. Mitt eneste kriterium er: Stoler jeg mer på denne kandidaten enn på de andre, når det gjelder hva vedkommende vil si og gjøre og få til i kommunestyret?

Hvis tillitsvalgte skal velges ut fra den statistiske fordelinga av utvalgte egenskaper i befolkningen, bør en jo også sette krav om andre egenskaper enn bare kjønn: For eksempel at 10 % av representantene skal være homofile, 10 % skal være keivhendte, 10 % skal være uføretrygdet. 15 % skal ha innvandrerbakgrunn, 30 % skal være over 65 år, 50 % skal ha inntekt under gjennomsnittet – og så videre. For å være helt på den sikre sida, må en rett og slett kutte ut demokratiske valg – de fører jo bare til avvik fra kravet til «representativitet». Valget erstattes med et statistisk utplukk av folk over 18. Da er en sikret at hver eneste gruppe det går an å sortere befolkningen etter blir tilnærmet «riktig» representert. Har vi større tillit til et slikt utvalg? Tja.

De viktigste sosioøkonomiske skillelinjene i samfunnet følger inntekt, ikke kjønn. Inntekt bestemmer i stor grad status og posisjon i lokalsamfunnet. Men i et hvilket som helst kommunestyre vil man normalt finne en gjennomsnittsinntekt som ligger flere hundre tusen over gjennomsnittet i kommunen. Hvorfor er ikke inntekt en mer relevant valgparameter enn kjønn, hvis man absolutt skal kontrollere hvem velgerne får lov til å velge?

For ordens skyld: Likestilling betyr å ha like muligheter. Det betyr ikke at det statistiske utvalget av forskjellige gruppers livsvalg skal bli likt. Når langt flere kvinner enn menn utdanner seg til sjukepleiere, betyr det ikke at menn diskrimineres i utdannelsesløpet. Det betyr bare at langt færre menn enn kvinner velger et slikt yrke. Og så er det et interessant spørsmål hvorfor det er slik – men det betyr ikke at storsamfunnet har noen som helst rett til å overprøve individenes egne livsvalg.

Tilsvarende: Enhver valgbar innbygger har rett til å prøve å få et politisk verv. Men å få den tilliten man ber om er ingen rettighet. Det har velgerne den suverene retten til å avgjøre. Du har ingen rett til å få den dama du sikler etter heller: Det er det hun som bestemmer! Hardt, men sånn er livet.

I de politisk ultrakorrekte avkrokene av feministstaten er man i ferd med å male seg inn i et ideologisk hjørne. I den verdenen er det så godt som vedtatt blant «kjønnsforskere» og andre ideologer at kjønn er en sosial konstruksjon, og følgelig svært flytende. Du har rett til å ha det kjønnet du føler deg som. Du kan være mann på mandag og kvinne på fredag, og forskjellige blandinger av begge deler i resten av arbeidsuka. På lørdag og søndag kan du bevege deg fritt på tvers av det trange, tradisjonelle kjønnsbegrepet – over, under eller ved sida. Tredje person entall forenkles ved at «han» og «hun» erstattes med et altomfattende og flytende «hen». Men da blir det svært vanskelig å opprettholde «kjønnsbalansen». Eller skal folk automatisk tas ut av og settes inn i politiske utvalg etter hvilket kjønn de for øyeblikket føler at de tilhører?

Som du sikkert har skjønt: Jeg abonnerer ikke på dette «hen»-tullet.  Det finnes enkle gentester som kan slå urokkelig fast hva slags kromosomer du er utstyrt med. I de fleste tilfeller er det riktignok helt unødvendig. Derfor sitter det to kvinner i kommunestyret i Gran som representerer meg, av den gode grunn at jeg har stemt på dem. Der sitter det også et stort antall menn som ikke representerer meg: Jeg har nemlig ikke stemt på dem, sjøl om de sikkert står når de pisser. Så la oss slippe den perverterte forståelsen av «likestilling» som det politisk hyperkorrekte Norge har innført. Gjeninnfør ekte likestilling og ekte lokaldemokrati.

Jorda er flat - en kortfattet kosmologi


1: Skapelsen og Jordas alder

Skapelsen fant sted for ca 6000 år sia. Jorda var ferdigskapt etter 6 dager, og da var den flat som ei pannekake. Det har vi sikre kilder på. Verken Jorda eller resten av universet har endret form eller struktur etter den tid, og har verken utvidet eller innskrenket seg. Det kommer de heller ikke til å gjøre.

Denne kjensgjerningen utgjør det urokkelige grunnlaget for moderne metafysikk.. Dette grunnlaget gir gode forklaringer på alle observerbare naturfenomener. Jeg skal nå gå gjennom de viktigste av disse forklaringene. Der hvor det er relevant vil jeg også påpeke hvordan observasjonene bekrefter teorien.

En slik gjennomgåelse er blitt nødvendig fordi hele grunnlaget for vår verdensoppfatning er kommet under angrep fra forskjellige absurde teorier. Som kjent er påstanden om at Jorda er rund som en ball blitt fullstendig dominerende, både i media og i undervisningen, fra barneskole til universitet. De fleste som hevder dette påstår også at vi og resten av universet befinner oss på utsida. Det finnes også noen som påstår at vi bor på innsida, og andre igjen hevder at Jorda er smultringformet. Det finns sikkert også enda mer absurde teorier som ikke har nådd skrivebordet mitt ennå.

La meg aller først kommentere alderen, sia den er blitt satt til side av folk som serverer helt avsindige påstander. Den angelsaksiske munken Bæda oppgir år 3952 f. Kr. som tidspunktet for skapelsen. Johannes Kepler regnet seg fram til årstallet 3992 f. Kr., og biskop Ussher oppga tidspunktet til 23. oktober år 4004 f. Kr. om ettermiddagen. Den betydeligste metafysikeren som noen gang har levd, geniet Isaac Newton, meinte at det ikke var mulig å fastslå tidspunktet mer nøyaktig enn ca. år 4000 f. Kr. Uenigheten mellom Newton og Ussher kan skyldes at sistnevnte fastsatte Kristi fødsel til år 4 f. Kr. Det kan lyde litt rart, men han hadde gode teologiske grunner, som vi ikke trenger gå nærmere inn på her. Det finns flere gode autoriteter som har foretatt grundige beregninger. Alle er kommet fram til ca år 4000 f. Kr. som et sannsynlig starttidspunkt.

Nærmere kommer vi neppe, sia ikke en gang Newton klarte det. Men et slikt ca.-årstall er mer enn godt nok, når andre teorier opererer med tidsaldre som varierer fra noen millioner til flere milliarder (!) år – helt uten skriftlige kilder! En usikkerhet på noen få år betyr altså lite i det store bildet.

2: Jordas form og utstrekning

Alle tidlige kilder oppgir også at Jorda er flat, og at himmellegemene beveger seg på forskjellige måter over himmelen. «Kringla Heimsins, jordskorpa som vi bor på, er mye oppskåret av havet,» skreiv Snorre, og han bygde på kilder som gikk tilbake til Trojas fall.

Enkelte forskere har beskrevet Jorda på andre måter. Det gjelder også Isaac Newton. Forestillingen om at Jorda er rund er sentral i hans beskrivelse av tyngdekraften. Også genier kan ta feil – men da gjør de det på en måte som får deres feiltakelser til å virke konsistente og logiske. Når det gjaldt tyngdekraften var Newton dessverre helt på jordet, men det tok tid før det kom teoretiske studier som kunne avvise denne villfarelsen.

I en mer korrekt beskrivelse er Jorda ei rund skive med en diameter på ca 40.000 km. Den likner ei dobbel pannekake som er ca. 20 km tjukk, med ei over- og ei underside. Skillet mellom over- og underdel av denne pannekaka kaller vi jordskiva. Tyngdekraften virker loddrett ned på jordskiva, tvers gjennom denne og videre ned i avgrunnen. Vi lever våre liv på oversida av jordskiva. Men etter døden trekkes sjelen, når den har gått over i sin immaterielle tilstand, ned mot avgrunnen. En studie av Duncan MacDougall, publisert i 1907, konkluderte med at sjelen veier ca 21 gram. Dette er nok til at tyngdekraften trekker den immaterielle sjelen gjennom Jorda og videre nedover. I avgrunnen hersker det evig mørke og kulde; jfr. Eddadiktene.

Ved den oppløftende kraften i gode gjerninger kan sjelen bli trukket den andre vegen, gjennom de himmelske sfærer og ut mot saligheten. Da må summen av gode gjerninger veie opp for vekten av din sjel, altså ca. 21 gram. Det skal ikke så fryktelig mye til, men det kan være lurt å sjekke tilstanden før det er for seint. Autoriserte sjelesørgere har apparater som kan fastslå nøyaktig hvor stor oppdrift du har opparbeidet deg. En undersøkelse koster nok noen kroner, men hvis det kan sikre at du unngår evig fortapelse er det vel verdt pengene.

3: Tyngdekraften og dens virkninger

Tyngdekraften trekker som sagt vinkelrett ned mot jordskiva. Når du beveger deg oppover, øker tyngdekraften – først ganske langsomt, men etterhvert raskere, etter en formel som tilnærmet kan skrives slik: F=F0 /(1 – h/hsol ). Her er F tyngdekraften i høyde h, F0 er tyngdekraften i jordskiva, ca 10 km under jordoverflata, mens hsol betegner avstanden fra jordskiva og opp til Solas høgeste punkt på himmelen. Kosmologer har beregnet denne avstanden til ca 100.000 km, noe som stemmer godt med målinger av tyngdekraften på høge fjell. At tyngdekraften øker etterhvert som du kommer oppover er grunnen til at luftmolekylene pakker seg sammen ned mot bakken. Allerede på 3-4000 meter over havet merker du at det blir tyngre å gå oppover og vanskeligere å få nok luft.

Hvis du – helt teoretisk – skulle komme høgere enn 100.000 km, så blir tyngdekraften negativ. Du ville oppleve å bli trukket stadig kraftigere ut mot evigheten.

Akkurat når h = hsol er tyngdekraften uendelig stor, før den skifter momentant til uendelig negativ. Ikke noe fysisk legeme kan passere denne grensa uten å bli revet i fillebiter. Den innerste delen ville bli halt innover med en uendelig stor kraft; den ytterste delen ville bli halt utover med uendelig stor kraft. Ikke en gang et atom (om det er aldri så udelelig!) kunne unngå å bli revet fra hverandre.

Men en immateriell sjel kan lett, sine 21 gram til tross, løftes fra uendelig til minus uendelig og bli slynget videre utover. Dette fenomenet kaller vi et «kvantumssprang». Det består i at en gjenstand fra et øyeblikk til det neste flyttes fra den ene sida av et ugjennomtrengelig hinder til den andre sida, uten å ha passert gjennom hinderet. Det fører for langt å gå inn på hvilke paradokser dette fenomenet kan føre til, men dette er én av de tingene som gjør moderne metafysikk så fascinerende.

10 km under bakken finner vi Jordas sentralskive, der h = 0. Under denne skifter formelen for tyngdekraft momentant fortegn, slik at F blir negativ. Samtidig blir h negativ. Nå må vi også regne med en negativ hsol, sia denne nå uttrykker avstanden til solas lågeste punkt. Faller sjelen mer enn 100.000 km ned, så trekkes den stadig raskere ned i en stadig mørkere, stadig kaldere, uendelig avgrunn. «Ginnungagap» heter det der nede, og dit vil du nok ikke. Ta heller en test.


4: Sola, Månen og stjernene

Solskiva er festet på et sirkulært bånd som vi kaller solbanen. Denne er sentrert om jordskiva og danner en vinkel på 90 grader med denne. Solbanen har en diameter på ca 200.000 km, og er festet til jordskiva med en ubrytelig navpinne som vi kaller solaksen. Denne følger diameteren horisontalt gjennom jordplanet og stikker ut på begge sider. Sola beveger seg langs solbanen med en svimlende fart og utfører én runde pr. døgn – halve tida over jordflata, og halve tida under, men alltid med solskiva vendt mot Jorda. Det betyr at solskiva beveger seg med en hastighet på 26.167 km i timen!

Enkelte metafysikere har antatt at denne bevegelsen er friksjonsfri og skjer uten luftmotstand fordi det ikke finnes luft der ute. Mer sannsynlig er det at Sola er immateriell, slik at den beveger seg uten motstand gjennom vanlig materie. Men den er ikke uten masse, så hvis festet til solbanen skulle løsne, vil Sola falle ned, og (hvis den er immateriell) videre ned gjennom Jorda og bli tapt for alltid. Slik er det mange som forestiller seg verdens undergang; jfr også Voluspá.

Det er ingen tvil om at både solaksen og solbanen er immaterielle: De kan ikke observeres direkte, bare indirekte, ved at vi observerer Solas bevegelser.

Avstanden til Sola er beregnet ut fra variasjonen i tyngdekraft og lufttetthet her på Jorda. Når vi kjenner avstanden, kan vi også beregne størrelsen. Det viser seg at solskiva har en diameter på ca 930 km – altså atskillig mer enn det primitive folkeslag forestiller seg, når de prøver å nå opp til Sola med lange staver.

Solbanen vipper fram og tilbake rundt solaksen: 23 grader den ene vegen, så 46 grader den andre vegen, og til slutt 23 grader tilbake igjen. Dette kaller vi solbanens oscillasjon. En full oscillasjon fra utgangspunktet tar nøyaktig ett år.

Solaksen går gjennom jordskiva i den retningen vi kaller øst-vest. Retningen vinkelrett på aksen er altså nord-sør. Mer intrikat blir det når vi kommer til Månen. Den har en måneakse som går tvers gjennom jordskiva, ca 150.000 km lang. Månebanen har dermed et høgeste punkt på ca 75.000 km. Måneskiva har en diameter på ca 700 km. Sia den befinner seg nærmere Jorda enn Sola gjør, er dette akkurat nok til at den skjermer fullstendig for Sola i det vi kaller solformørkelser.

Månen har et mer intrikat bevegelsesmønster. Det finnes også en måneakse, og månebanen vipper om måneaksen. I tillegg dreier måneaksen om et punkt i Jordas sentrum – én runde i løpet av den perioden vi kaller «en måne». Månen følges av en usynlig ledsager, Måneskyggen, med sin egen akse og sin egen bane, rett innafor månebanen. Måneskyggen dreier ørlitt raskere enn Månen, og gjennomfører en full rotasjon om Jordas sentrum nøyaktig én dag raskere enn Månen. Dette fører til at den i varierende grad skjuler Månen. Slik oppstår det fenomenet vi kaller månefaser.

Det vil føre for langt å gi en fullstendig beskrivelse av hvordan planetene og stjernehimmelen beveger seg. De er alle festet til forskjellige baner som dreier om akser tvers gjennom Jorda. Banene dreier om disse aksene, og aksene dreier etter forskjellige intrikate mønstre om sentrum i jordskiva, 10 km under bakken. Den interesserte vil finne presise beskrivelser av alt dette i fordypningsverker i astrologi.

Men som du ser av denne gjennomgåelsen, så finnes det gode og rasjonelle forklaringer på himmellegemenes bevegelser basert på klassisk metafysikk. Vi trenger ikke gripe til fantasifulle forestillinger om svirrende himmelkuler og runde kloder for å forstå fenomener som tyngdekraft, soloppgang og solnedgang, årstidenes gang, månefaser og solformørkelser.


5: Sola og lyspartiklene

Det er et par fenomener som krever ytterligere forklaring. Et hyppig brukt argument fra Rund Jord-tilhengerne er dette: Når et skip nærmer seg land, ser man fjelltoppene først. Etterhvert som man kommer nærmere, flytter horisonten seg nedover fjellsida. Dette, hevder de, kan bare forklares ved at Jorda er krummet. Sia fenomenet har samme omfang på alle hav og i alle himmelretningen, må den dessuten være kuleformet.

Den rette forklaringa er mye enklere. Som kjent består lyset av partikler i forskjellige farger. Gult, rødt og blått er grunnfargene, og Newton, som utviklet grunnlaget for moderne optikk, påviste også mellomformer hvor grunnfargene er representert i helt bestemte forhold. Disse partiklene har vekt: Blå partikler er tyngst; røde lettest. (Nyere forskning har dessuten påvist lyspartikler som er for lette eller for tunge til at menneskeøyet klarer å oppfatte dem. Newton hadde jo ikke tilgang til utstyr som gjorde det mulig for ham å studere usynlige partikler.)

Men når lyspartiklene har vekt, så avbøyes banene deres i et tyngdefelt – det vil si at partikkelbanene, også kalt lysstrålene, krummes. Partikler som stråles ut fra fjellsida faller raskere ned på bakken enn partikler som stråles ut fra fjelltoppen. Derfor ser vi de sistnevnte fra større avstand enn de førstnevnte. Dette er også grunnen til at Sola synes å stå seinere opp og gå tidligere ned om vinteren enn om sommeren: Om vinteren ser vi her i nord ikke Sola før den står et godt stykke over den virkelige horisonten, og den forsvinner fra synsfeltet et godt stykke før den faktisk går ned. Sia solpartiklene gir oss både lys og varme, blir det kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Omvendt, om sommeren når Sola beveger seg 23 grader nord for skillet mellom sør og nord, ser vi den før den egentlig har stått opp, og etter at den egentlig har gått ned. Det skyldes at lyspartiklene som stråles ut på skrå oppover trekkes ned mot oss på bakken.

At blå partikler er tyngst forklarer også fenomener som regnbuen, og at himmelen virker blå. Vanskeligere er det ikke.

6: Noen uløste problemer – og de store løgnene

Det finnes fortsatt fenomener i verden som er vanskelige å forstå – nettopp derfor er metafysikken så spennende. For eksempel: Når vi beveger oss langt nok mot vest, oppdager vi plutselig at vi kommer hjem igjen fra øst! Hva har skjedd?

Svaret er at vi har passert en singularitet; en plutselig og umerkelig overgang. Denne overgangen er beslektet med det kvantumsspranget vi nevnte i forbindelse med sjelens oppstigning tidligere. Denne singulariteten følger Jordas omkrets. Vi ser den ikke, vi merker den ikke, men når vi krysser den er vi helt plutselig like langt i vest som vi øyeblikket før var i øst. Hva som skaper denne singulariteten er ennå ikke fullt forstått, men den utgjør en fundamental egenskap ved vår fysiske verden. Kanskje skyldes det at euklidsk geometri, som forutsetter uendelig store flater, bryter sammen der hvor overflata slutter, og geometriens forutsetninger plutselig ikke gjelder lenger.

Et annet grunnleggende spørsmål som opptar metafysikere er: Hvor kommer solenergien fra? For at Sola tilfører oss enorme mengder energi er åpenbart – det er denne energien som driver alle livsprosesser her i verden. Når lyspartikler treffer bakken eller havoverflata, fanges de opp, og energien de bærer stråles ut som flogistoner; varmepartikler. Flogistonene må forsvinne like raskt som de dannes, for ellers ville de hope seg opp, og det ville bli varmere og varmere.

Ei mulig forklaring som ennå ikke er studert i detalj er at Sola lades opp på ny hver gang den befinner seg under jordskiva – det skjer jo hvert døgn. Hvis denne forklaringa er riktig, må det komme av at flogistonene etterhvert synker ned gjennom jordskiva, og at Sola på en eller annen måte fanger dem inn og omdanner dem til nye lyspartikler. Men dette er forskning på hypotesestadiet, og det finnes ennå ikke noe gjennomarbeidet formelverk som er godkjent av alle metafysiske institusjoner.

Jeg skal ikke bruke lang tid på å diskutere de påståtte månelandingene eller andre «rom»ferder. Disse ferdene er jo åpenbart filminnspillinger med filmtricks – på de påståtte bildene fra Månen kan du jo tydelig se skyggene fra prosjektørene i filmstudio! Dette er bedrag gjennomført av en mektig rom- og våpenindustri, som alltid trenger støtte til økte bevilgninger. Påstandene om global oppvarming kommer i samme kategori: En sammensvergelse mellom Kina, FN og forskere som vil ha større bevilgninger. Forestillingene om «evolusjon» og at vi mennesker nedstammer fra apene er også en typisk forskerkonspirasjon. For ikke å snakke om den største løgnen av dem alle; påstanden om at Jorda er rund.

Metafysikken avslører slike sammensvergelser og graver fram sannheten. Ennå har vi ikke funnet alle svarene, men vi arbeider med saken.

Norske utslippsreduksjoner - hurra!


Norge har hatt en liten reduksjon i utslipp av klimagasser, ifølge offisielle statistikker. Dette er oppnådd ved overgang til biodrivstoff.
Riktignok har dette biodrivstoffet – hovedsakelig palmediesel – medført fortsatt avskoging og store utslipp i produksjonslandene, Indonesia og Malaysia. Ifølge en omfattende EU-rapport er utslippene på grunn av arealbruksendringer fire ganger så store som utslipp fra vanlig diesel. («The Land Use Change impact of biofuels consumed in the EU», 27. august 2015.) Dette omfatter ikke utslipp ved produksjon, transport og bruk av palmediesel. Men i Norge har utslippene gått ned, fastholder statsråd Elvestuen, seinest i Politisk Kvarter i NRK 3. desember. I regnestykket som viser en slik nedgang er utslipp fra palmediesel og annen biodiesel satt til 0.
Hva? Brenner dieselen uten å gi fra seg CO2 , bare den heter noe med «bio» foran?
Nei, slett ikke! Atle Hamar i Klima- og miljødepartementet forklarer: «På forbrenningsstadiet slipper biodrivstoff og fossilt drivstoff ut den samme mengden CO2. Men i tråd med regelverket til FNs klimakonvensjon, føres ikke utslippene fra forbrenning av biodrivstoff i noen lands regnskap, fordi disse inngår i det naturlige kretsløpet, det kommer fra trær og planter og det tas opp igjen i nye trær og planter.» (NRK Nyheter, 24. august.)
Nå har det seg slik at de beregningene som viser en fireganger i utslippene på grunn av arealbruksendring, de inneholder også et fradrag på grunn av tilvekst i produksjonsområdene. Med andre ord, tilveksten i Indonesia og Malaysia er allerede medregnet. Da gjenstår den eventuelle tilveksten som bruken av palmediesel forårsaker her i landet. Derfor er det grunn til å spørre departementet:
  • Hvor kan vi vente den største tilveksten av oljepalmer her i landet som følge av overgang til palmediesel?
  • Hvordan klarer disse palmene å skille mellom karbon fra palmediesel og karbon fra vanlig diesel, slik at det bare er den første de tar opp i seg når de gror til?

Jeg venter spent på svaret.

Klimapanelet og 1,5-gradersmålet


Jeg har jo spådd at togradersmålet ikke vil bli nådd. ( http://kvernvold.blogspot.no/ : «Togradersmålet er kommet og gått – del 2», 22. august 1916.) Høg og mørk som jeg er, så sa jeg også at 1,5 grader ville være passert før 2030, og 2 grader i god tid før 2050.

Men FNs klimapanel hører ikke på meg (de heller). I fjor høst ga de ut en solid rapport om hva som skal til for å holde seg innafor 1,5-gradersmålet ( http://www.ipcc.ch/report/sr15/ - «Global Warming of 1,5° C»). Og hvorfor gjorde de det?

Fordi forskjellen fra 1,5 grader og opp til 2 grader kan være dramatisk, ifølge samme panel. Den består i flere dager med ekstrem temperatur og høgere temperaturtopper. (I det indre av Australia har dagtemperaturene før årsskiftet gått over 40 grader hver dag i to uker. Flere ganger over 45 grader, i ett tilfelle over 49 grader. Blir det særlig mye varmere, vil småbyer og tettsteder i Australias indre i praksis bli ubeboelige.) Forskjellen består også i økt forekomst og intensitet av ekstrem nedbør noen steder, og i flere og lengre tørkeperioder andre steder. Den mest sannsynlige forskjellen i havnivå er 10 centimeter. Og så videre.

Sånt kan man jo avvise. Sinte, unge menn med fysikkunnskaper fra ungdomsskolen sitter på gutterommene og skriver Facebook-kommentarer der de latterliggjør forskningen fra all verdens universiteter og forskningsinstitusjoner. De får mange smiletryner fra vennene sine. En avdanket partieier skriver helsides leserinnlegg der han resirkulerer Internett-myter som er tilbakevist for ti, femten, tjue år sia. USA har en president som trur at klimaforskningen er en sammensvergelse mellom Kina og FN. Og så videre. - Men inntil videre opptrer flertallet av verdens statsledere noenlunde rasjonelt (i hvert fall verbalt), fordi forskningsresultatene gjennom mange år er så entydige at de ikke kan motsies: Det foregår global oppvarming; den er menneskeskapt fordi vi sender stadig mer karbon ut i atmosfæren, noe som fører til økt drivhuseffekt; konsekvensene er alvorlige, og de vil bli katastrofale hvis vi ikke klarer å stanse oppvarminga.

Det tydeligste budskapet i rapporten er at det vil bli fryktelig vanskelig å komme under 1,5 grader oppvarming. (Vi har forlengst passert 1 grad.) Men det kan gjøres, hvis verden tar i bruk de virkemidlene som trengs, står det. Det vil kreve store og raske endringer i måten vi lever på – større endringer enn vi har opplevd gjennom historien. (Nå da; ikke overdriv. Bare i forrige århundre opplevde vi to verdenskriger.)

Rapporten sier lite om hvilke ringvirkninger sånne endringer vil få. Enkelte er lette å tenke seg: Store industrier må avvikles. Matproduksjonen må legges helt om. Vi må bruke mindre energi til reiser, vaskemaskiner, avkjøling, oppvarming, duppeditter. Vi kan få konkurser, arbeidsledighet, sammenbrudd i bank og børs. Vi får politiske omveltninger, revolusjoner, statskupp. EU går opp i liminga. Uroen vi har hatt i Midt-Østen kan bli som en mild bris, sammenliknet med den stormen vi får hvis oljeøkonomien bryter sammen. Og så videre. - En kan lett komme til den konklusjonen at medisinen kan bli verre enn sjukdommen. Vi har visst malt oss inn i et hjørne.

Så jeg trur det er urealistisk å vente at verden vil ta medisinen sin i de dosene som klimapanelet foreskriver. Vi må bremse global oppvarming med virkemidler som samfunnet klarer å absorbere, og samtidig sette inn skadebegrensende tiltak mot de klimaendringene vi ikke kan unngå. Det kommer til å bli vanskelig nok.

Det beste med rapporten er at den uttrykker presist hvilke midler som er mest effektive. Den setter opp fire scenarier; fire veger til 1,5 grader global oppvarming i 2100. I det sikreste scenariet har verden redusert sine utslipp med 58 % i 2030, og med 93 % i 2050. (!) Hvordan skal det gå til?

Jo: I 2050 er energi fra køl redusert med 97 %. Energi fra olje er redusert med 87 %, fra naturgass med 74 %, fra biomasse med 16 %. Ikke-biologisk fornybar energi – sol, vind, bølger, fossekraft - øker til 60 % av energiforsyninga i 2030, og til 77 % i 2050. Atomkraft øker med 150 % innen 2050. Samlet energibruk går ned med 15 % innen 2030, og med 32 % innen 2050. Det skyldes i stor grad overgang til elektrisk kraft, som kan utnyttes mye mer effektivt enn olje og gass. Det skyldes også energieffektivisering og endret livsstil. Du må slutte å gnafse i deg pølser av drøvtyggere: Gå over til fisk, kylling og – aller helst – soyapølser. Grgh.

Vi står foran en revolusjon i energiforsyning. Sol- og vindenergi bygges ut i stor fart, og transport og produksjon drives i stadig større grad av elektrisitet. I 2017 investerte verden 160 milliarder dollar i solkraft, ifølge Bloomberg Finance; opp fra 136 milliarder året før. Økningen ventes å fortsette i samme tempo. Samtidig gikk investeringer i biodrivstoff og biomasse ned fra 9 milliarder til 6 milliarder. (Imens satser vår egen klimaminister kraftig på palmediesel, og etterhvert enda kraftigere på plankediesel. Han leser nok ikke forskningsrapporter, men nøyer seg sikkert med Power Point-presentasjoner fra Zero.)

Men overgangen til solkraft og elektrisitet går ikke fort nok: Karbonutslippene fortsetter. Ved inngangen til 2019 viste målingene fra Mauna Loa et CO2 -innhold i atmosfæren på 409,8 milliontedeler, mot 406,6 ved inngangen til 2018.

Hvis vi ikke klarer overgangen raskt nok, sier rapporten, må vi ta desto kraftigere i etterhvert. I et annet scenario klarer vi ikke å redusere energibruken. Da må energien fra sol, vind, bølger og fossekraft øke med 1327 % innen 2050, og energien fra kjernekraft må øke med 500 %.

Klarer vi ikke dette heller, finnes det et scenario der vi skyter langt over 1,5-gradersmålet i løpet av århundret, men klarer å komme ned igjen i 1,5 grads oppvarming i 2100. Det må vi i så fall klare ved å ta i bruk bioenergi med karbonfangst og -lagring. I prinsippet er det fullt mulig å trekke karbon ut av atmosfæren på denne måten. Teknologien finnes riktignok ikke, i hvert fall ikke i så stor skala som det tenkes her. Spørsmålet om lagring – hvor, hvordan, hvor lenge – er ikke løst. Metoden krever at karbonfangsten skjer der biomassen forbrennes. Det betyr i praksis at energien må utnyttes i store kraftverk: Det er jo vanskelig å forestille seg at bilene kjører rundt med karbonfangstanlegg på eksospotta. Videre trengs det store dyrkingsområder, og oljevekster der fotosyntesen klarer å fange opp store mengder CO2. Du kan lett tenke deg flere komplikasjoner.

Dette scenariet forutsetter at vi i 2050 bruker 7,2 millioner kvadratkilometer til produksjon av bioenergi. Det må være godt jordbruksland som ellers kunne brukes til matproduksjon. Det krever at storskalafangst og -lagring av CO2 faktisk virker, og at noen er villige til å betale for det. Med andre ord: Det trengs samordnet styring av verdensøkonomien, energiressursene og -produksjonen, og kontroll over 15 % av verdens jordbruksareal.

Hvis du trur at en så voldsom satsing på bioenergi betyr mindre utbygging av annen energi, så må du tru om igjen. På 7,2 millioner kvadratkilometer – et område på størrelse med Australia – dyrker vi sikkert de mest energirike vekstene vi kan få til å vokse der. Den mest effektive oljeveksten vi kjenner er oljepalme: Under gode forhold og på god jord kan oljepalmen levere 350 liter olje pr. dekar pr. år. Omregnet til energi utgjør det 4,2 kWt pr. kvadratmeter. Oljepalmen vil ikke trives alle steder, men en kan tenke seg at vi klarer å genmodifisere andre vekster til å gi tilsvarende avkastning. Da får vi i alt ca. 5*1013 kWt pr. år. Det er mindre enn 1/3 av verdens energiforbruk i dag. Bioenergisatsinga er aktuell hvis vi ikke klarer å bremse energiforbruket, så i dette scenariet ligger det at vi øker energiforbruket fram til 2050 med 44 %, til ca. 2,3*1014 kWt. Oljen fra vår enorme plantasje dekker altså bare godt og vel 20 % av behovet. Resten må dekkes av en enda kraftigere vekst i energi fra sol, vind, bølger og fossekraft - samt atomkraft.

Bioenergien tjener først og fremst til å trekke CO2 ut av atmosfæren gjennom fangst og lagring. Det er vi blitt nødt til fordi oppvarminga har passert 1,5 grader med god margin. Vil den enorme plantasjen trekke nok karbon ut av atmosfæren? La oss se.

Vi slipper ut ca 35 milliarder tonn CO2 hvert år. Våre utslipp kommer på toppen av det naturlige karbonkretsløpet mellom atmosfære, hav og landjord. Til nå har havet og plantene klart å svelge unna omtrent halvparten av våre utslipp, på toppen av det som sirkuleres i kretsløpet: Av de 35 milliardene forblir altså halvparten i atmosfæren, mens resten spises av økosystemene forøvrig. Vi veit ikke hvor lenge havet og plantene klarer å fortsette med denne ekstra-tjenesten. Havet blir stadig varmere og mer surt, og da reduseres evnen til å ta opp mer CO2.

Men i løpet av 2018 har CO2 -innholdet i atmosfæren altså steget med 3,2 milliontedeler. Sånn kan det ikke fortsette. Anta at vi klarer å flate ut veksten linjært ned til 0 i 2050. Da vil atmosfærens CO2 -innhold fra 2018 til 2050 ha steget med 51 milliontedeler, opp til 460.

Så dyrker vi svært effektive oljevekster på 7,2 millioner kvadratkilometer førsteklasses landbruksareal. Hvert dekar produserer 350 kg olje, som tilsvarer rundt regnet ett tonn CO2. (Plantene trekker til seg mye mer enn de legger på seg. Det meste av oksygenet kommer tilbake til atmosfæren i form av sånt O2 som vi trenger for å puste. Sett i perspektivet til oss flercellete dyr er det hele vitsen med fotosyntesen! Nå ja; nesten hele vitsen.)

Anta at vi i 2050 har fått bioenergiproduksjonen med karbonfangst og -lagring i full drift. Da klarer vi altså å suge 7,2 milliarder tonn CO2 ut av atmosfæren hvert eneste år. Alle disse tonnene lagrer vi på et trygt (?) sted. Da klarer vi på 50 år å fange inn i alt 360 milliarder tonn CO2 . Det tilsvarer, grovt regnet, 50 milliontedeler CO2 ut av atmosfæren.

Hva! Fram til 2050 har vi økt atmosfærens innhold med 51 milliontedeler CO2 ut over dagens nivå. Og fra da til 2100 klarer vi å fjerne ca 50 milliontedeler fra atmosfæren! Da er vi med andre ord omtrent der vi er i dag.

Men i dag er det for mye karbon i atmosfæren, ifølge meg. For ved den nåværende mengden drivhusgasser vil overflatetemperaturene fortsette å øke helt til Jorda er så varm at den avgir like mye energi som den mottar. Dit har vi et godt stykke igjen. Det er som når du setter stråleovnen mot veggen: Det tar tid før veggen rekker å bli gjennomvarm. Og Jorda som termisk system er om mulig enda litt tregere i snuen enn husveggen din. Oppvarminga vil fortsette i årtier, sjøl om CO2-innholdet ikke øker med en eneste milliontedel.

Tar jeg feil? Det har hendt før. Men som du skjønner, tviler jeg på at 7,2 millioner kvadratkilometer med superoljevekster på vår beste matjord kommer til å hjelpe oss. Forfatterne understreker sjøl usikkerhetene i dette scenariet. Det bidrar til å styrke min egen tvil.

Scenariet kommer ikke til å bli realisert. Grunnene er mange. Vi kommer ikke til å få ei verdensregjering med diktatorisk makt til å gjennomføre sånne femtiårsprosjekter, og godt er det. Hvem vil dessuten forsvare å ta 7,2 millioner kvadratkilometer ut av matproduksjonen? Disse kvadratkilometrene kunne vært brukt til å mette 1 milliard munner i stedet. Det er kanskje enda viktigere enn å produsere olje som blir mange ganger så dyr som den vi i 2050 fortsatt kan pumpe opp fra bakken.

Solenergi er i ferd med å bli konkurransedyktig sammenliknet med tradisjonelle energikilder, og teknologien blir bedre og billigere for hvert år. Den energien som de mest effektive oljeplantene produserer på 7,2 millioner kvadratkilometer, kan solpaneler produsere på en halv million kvadratkilometer i dag, og på enda mindre areal når vi skriver 2050. Solenergi kan dessuten utvinnes på fjellvidder, i ørkener, på åpent hav – en trenger ikke beslaglegge dyrebar matjord for å klare dét.

De fleste gigantprosjekter grunnstøter med gigantiske konsekvenser fordi hvert menneske, hver gruppe, hver organisasjon, hver nasjon søker sine egne mål, helt uavhengig av det store, påtvungne målet. Se for deg kjøperen av energi som triller inn på ladestasjonen. Hun kommer for å fylle opp batteriet på billigst og enklest mulig måte. Hun kommer ikke for å betale for CO2-fangst til glede for sine ti milliarder medmennesker, eller for å betale leie for 7,2 millioner kvadratkilometer matjord, eller for å betale for varig lagring av CO2. Hun spør bare: «Hva er prisen pr. kilowattime?»

Den billigste energien i dag heter ikke «bioenergi». Den kommer slett ikke til å hete «bioenergi» om tredve år, når kostnadene til fangst og lagring, leie av dyrkingsareal, dyrking og stell av genmodifiserte planter, raffinering, drift av oljekraftverk kommer i tillegg. Sammen med insektmidler, gjødsling, innhøsting.

I 2050 kommer solenergien til å være overlegent billigst. En tilstrekkelig brutal kommandoøkonomi kan jo tvinge igjennom noen gigantiske bioprosjekter i strid med all økonomisk fornuft. Men hvis en diktatorisk verdensorden tvinger vår travle bilist til å fylle plantekraft på batteriet til en pris som er ti ganger det hun vil betale, så reiser hun hjem og monterer solpanel på sitt eget garasjetak. Solenergien er skalerbar: Dermed er den ypperlig egnet til å la hvert individ, hver organisasjon, hvert land ta sine egne små og store valg hver eneste dag. Under sånne forhold fungerer Adam Smiths usynlige hånd perfekt. Ut av myriader av enkeltbeslutninger skaper den en økonomisk orden, gitt ved gjeldende markedspris på høgkvalitets solkraft. Et overstatlig prosjekt som prøver å påtvinge markedet en mye dårligere og mye dyrere løsning kollapser.

Men vi kan ikke vente mens gigantprosjekter settes i gang og deretter kollapser. Det vil bare føre til at de gode løsningene forsinkes, og det har vi ikke tid til. Nå gjelder det å få r**a i gir: Solkraft på hvert hyttetak, hvert industribygg og hvert parkeringshus! Og en god del andre steder. For eksempel i Tsjernobyl, der det nå bygges solcelleparker i området rundt den gamle reaktoren.

Hvis vi snur oss fort nok, kan det hende vi såvidt klarer å redde planeten. Vi når ikke 1,5-gradersmålet, og vi når neppe 2-gradersmålet. Men vi kan unngå noe som er enda mye verre.







Slik kan vi reise til stjernene


Hvis alt går bra, kommer vi til å kolonisere hele universet.

Et langt liv har riktignok lært meg at det er ikke brått alt som går bra. Så la meg modifisere utsagnet: Hvis en del ting går noenlunde bra, kommer vi til å reise ut og kolonisere universet. Den viktigste tingen som må gå bra er at vi ikke blir utryddet. Da må vi unngå sånne menneskeskapte katastrofer som atomkrig, biologisk sammenbrudd, mikroben fra helvete (dvs krigslaboratoriet), AI-systemer som går amok - - ju neim itt, som kulturjournalistene sier. Dessuten må vi ha flaks nok til å unngå de naturlige katastrofene som kan inntreffe i morgen eller om tusen år: Supervulkaner, skikkelig store asteroider, gammaglimt fra dødskampen til en hypernova.

Ingen av de naturlige katastrofene kan forutsies med særlig grad av nøyaktighet; og om de kunne forutsies, er det fint lite vi kan gjøre for å unngå dem. Universet er et utrygt sted, og før eller seinere smeller det: «If the 'squitoes don't get him, then the 'gaters will,» sang Kingston Trio.

Men anta at vi har griseflaks et par hundre år til. Da kommer vi til å kolonisere alle beboelige flekker i solsystemet, og en god del ubeboelige. Så reiser vi videre – se «Hvor lang tid har vi igjen?» (27. november 2017 på http://kvernvold.blogspot.com/2017/ ). Der kan du lese at under de nevnte forutsetningene vil vi spre oss videre og kolonisere de 250.000.000.000 solsystemene i resten av galaksen (antallet blir stadig oppgradert), og dessuten en god del av rommet i og mellom solsystemene. Deretter kommer turen til de 100.000.000.000 andre galaksene.

Hvordan kommer vi dit? Vår nærmeste nabo, Proxima Centauri, er 4,2 lysår borte. Den har interessante omgivelser og minst én jordliknende planet, så den kan fort bli et attraktivt reisemål. 4,2 lysår utgjør 39.735.000.000.000 km, og alle andre stjerner er lengre borte. Med farten til et passasjerfly ville turen ta fire og en halv million år. Men vi kan jo bygge romskip som tar oss dit raskere: Hvis vi reiser med en hastighet lik unnslippingshastighet fra Jorda – 11,2 km i sekundet - , tar turen bare 112.500 år.

Noen forfattere meiner at hvis vi tar tida til hjelp, så kommer vi fram til slutt. Vi kan for eksempel bygge et generasjonsromskip. Da er det våre barnebarns barnebarns ... barnebarn som omsider setter beina på en planet under ei fremmed sol. Eller vi kan fryse ned kolonistene og tine dem opp igjen hundre tusen år seinere, når reisemålet nærmer seg.

Med den farten bruker vi to-tre milliarder år på å nå ut i hele galaksen. Vi har det mer travelt enn som så. Tradisjonelle romskip egner seg til innaskjærs trafikk i vårt eget solsystem. Men skal vi fylle opp universet, må vi opp i hastigheter som kan sammenliknes med lyshastigheten. Vi trenger en Bussard-jet, eller noe som gjør samme nytta.

Denne farkosten ble funnet opp av Robert Bussard i 1960. Hans romskip drives av en fusjonsreaktor. Reaktoren mates med hydrogenkjerner, protoner, som den slurper i seg fra rommet ved hjelp av kraftige magnetfelt. Så blåser den heliumkjerner bakover, og det driver romskipet framover som i en vanlig rakett. Det tomme rom er nemlig ikke fullt så tomt som mange vil ha det til: Atomer og enkeltpartikler flyter rundt, og med kraftig nok magnetfelt kan vi sanke alle partikler som har en ladning.

Kritikere fant dessverre ut at Bussards oppfinnelse hadde flere svakheter. De påpekte blant annet at hydrogenkjernene som magnetfeltet sanker inn må bringes opp i samme hastighet som romskipet. Når hastighetene blir utlignet, blir skipet bremset. Bare å holde farten oppe krever altså energi. Så må atomkjernene presses sammen til tettheten i en fusjonsreaktor, og det krever mer energi.

Beregningene viste at disse to trinnene krever mer energi enn reaktoren produserer. I en nyere versjon benytter reaktoren en mer fullstendig og følgelig mer effektiv kjedereaksjon, der sluttproduktet er oksygen, ikke helium. Det forutsetter temperatur og trykk omtrent som der hvor oksygenet blir laget, nemlig i midten av Sola, så det trengs noen teknologiske gjennombrudd. Men det er fortsatt uklart – i hvert fall for meg – om denne løsningen vil gi overskuddsenergi til å drive skipet, etter at vi har trukket fra det som trengs for å fóre og drive reaktoren.

Hvis problemet bare er av praktisk art, kan det løses med god nok teknologi. Det er verre med fundamentale problemer, også kjent som «naturlover»: Loven om energibevarelse er et irriterende og fundamentalt problem. Det samme er lyshastigheten: Den fysikken vi kjenner, gir ingen oppskrift på hvordan vi skal bryte lysmuren: Den sier tvert imot at det er umulig.

En science fiction-forfatter med eksamen i teoretisk fysikk gir riktignok ikke opp helt uten lasersverdslag. Jeg har lest mange fortellinger hvor romskipene stuper gjennom hyperrommet på tvers av tid og rom og kommer ut igjen noen millioner lysår borte. I Star Wars-filmene har jeg sett at Han Solo girer over i hyperdriv og gir gass; lysregnet blir tettere, og plutselig er skipet i hyperrommet. Derfor har jeg flere ganger kastet meg over Einsteins likninger i håp om å finne ut hva som faktisk kreves for å bevege seg raskere enn lyset. Da trenger jeg først uendelig mye energi. Så må jeg innføre imaginær tid, negativ masse og diverse andre merkverdigheter. Hver eneste gang har jeg endt opp med å gå meg bort i et villniss av matematiske sjølmotsigelser. Så nå har jeg resignert: Einstein ruler, og vi får bare respektere fartsgrensa hans.

Flinkere folk enn jeg har prøvd å finne avvik mellom Einstein og virkeligheten. De har utviklet snedige, alternative teorier og pønsket ut eksperimenter for å verifisere eller avkrefte. Hver gang har Einstein vunnet med arma på ryggen. Han får stadig mer rett, og det blir stadig vanskeligere å lage alternative teorier som stemmer med alt vi har observert.

Så la oss heller utnytte de mulighetene som Einsteins ligninger gir oss – for eksempel tidsforskyvningen: Jo fortere vi reiser, jo saktere går tida. Vi merker det riktignok ikke mens vi reiser. Men når vi bremser opp og lander etter noen år på romskipet, kan det ha gått tusen år på Jorda. Reiser du ut, kan du aldri vende tilbake til barndommens grønne dal.

Det finns 35 stjerner innafor en avstand på 12 lysår fra Sola. Noen av dem befinner seg i dobbelt- eller trippelstjernesystemer, sånn som Proxima Centauri og Alfa Centauri A og B. Tau Ceti, ei stjerne som er svært lik vår egen sol, ligger akkurat innafor en avstand på 12 lysår.

Ta et romskip og akselerer det med en jevn akselerasjon på 1 G, det vil si samme tyngdekraft som den du tynges av her på Jorda. Etter to og et halvt år er romskipet oppe i 99 % av lyshastigheten. Da har du tilbakelagt 6 lysår! Men i et «stasjonært» koordinatsystem – for eksempel slik vennene dine på Jorda måler tida – har det gått 6,8 år. Nå begynner du å bremse, også med 1 G. Etter ytterligere 2,5 år (på romskipet) har du tilbakelagt tilsammen 12 lysår. Da lander du på en av planetene til Tau Ceti og tar fatt på ditt nye liv, fem år eldre enn da du reiste. «Samtidig» har det gått 13,6 år slik vennene dine her hjemme måler tida.

(Skjønt «samtidig»? Der ute, 12 lysår borte, aner du jo ikke hva klokka mi viser nå. Det kan du først vite om 12 år, når bildet av klokka mi har nådd deg. Men da har det jo gått – )

Altså: Hvis du har et romskip som kan akselereres med 1 G så lenge du vil, kan du nå alle de 35 nærmeste stjernene på 5 år eller mindre.

Er det én ting du veit om Einstein, så er det at E = mC2 ! Jeg skal spare deg for store, stygge ligninger. Men i Einstein-verdenen øker massen med hastigheten. Hvilemassen – den massen romskipet har før det begynner å bevege seg – kaller vi m0, og massen ved 99 % av lyshastigheten kaller vi m99 . Vi regner fort ut at m99 = 7,09 ganger m0 .

Vi kan også regne ut at m999 = 22,37 ganger m0, og at m9999 = 70,71 ganger m0 . For eksempel.

For å oppnå en hastighet på 99 % av lyshastigheten, må romskipet tilføres en energi lik m99C2 - m0C2. Altså m0C2 * (7,09 – 1). Hold ikke pusten mens jeg regner – men hvis romskipets hvilemasse er 100.000 tonn, har det fått tilført en energiøkning på 15,2*1018 kWt.

Så må romskipet tilføres like mye futt når det skal bremses ned igjen. For å nå et solsystem som befinner seg 12 lysår borte så fort som vi ønsker, må altså et romskip på 100.000 tonn tilføres i alt 30,4*1018 kWt. Det utgjør omtrent 200.000 ganger menneskehetens årlige energiforbruk nå for tida. På den andre sida: Sola leverer hvert år mer enn 100 millioner ganger så mye energi som disse 30,4*1018 kWt. Det har den gjort år ut og år inn i 5 milliarder år, og den kommer til å fortsette med det i noen milliarder år til. Om du synes at interstellare ekspedisjoner krever mye eller lite energi, kommer altså an på perspektivet du ser det i.

Og når vi har en teknologi som gjør at vi kan tenke på å forlate solsystemet, er vi ganske sikkert i stand til å utnytte solenergi i stor skala også. Og ute i den store verden finns det flere soler.

I praksis trengs det mange ganger 30,4*1018 kWt for å gjennomføre ekspedisjonen. Se for deg at skipet drives av en hundre kilometer lang partikkelakselerator. Akseleratoren skyter heliumkjerner eller oksygenkjerner bakover i hastigheter så nær lyshastigheten som vi klarer å få dem. Dette er reaksjonsmassen som driver romskipet framover, akkurat som i en vanlig rakett.

I en Newton-verden finns det en rakettligning som ble utviklet av en av disse geniale, men glømte russerne, Konstantin Tsjolkovskij. Den kan ikke brukes ved relativistiske hastigheter. Hvis jeg sitter og svetter over gamle fysikkforelesninger og integreringsformler dag og natt, kan jeg muligens klare å utlede en relativistisk rakettligning til bruk i en avansert Bussardjet. Men det er minst like sannsynlig at jeg ville kjøre meg bom fast. Livet er kort, og jeg er gammel, så jeg nøyer meg med et enkelt resonnement: Jeg antar at reaksjonsmassen må tilføres like mye energi som romskipet tilføres. I tillegg kommer den energien vi bruker for å fange atomkjernene. Det utgjør minst like mye som energien til framdrift. Vi er fort oppe i en firegang, og det er nok fortsatt optimistisk. Jeg tenker vi runder av til 1*1020 kWt for en tur på 12 lysår, jeg.

1 g hydrogen i en fusjonsreaktor gir 90.000 kWt. Ett hydrogenatom (som består av et proton og et elektron) har en masse på 1,67*10-24 g, så for å få et gram trenger vi 6 * 1023 protoner. Og vi skal ikke ha bare 90.000 kWt; vi skal ha 1*1020 kWt. Vi ganger opp og finner at det totale protonbehovet er 6,7*1038. Et respektabelt antall, men ikke uoverkommelig.

For husk at vi har 12 lysår til rådighet. Og det interstellare rom er jo ikke tomt: Det kryr av atomkjerner der, kanskje så mye som 1 proton pr. cm3. Og omtrent like mange elektroner. Noen kilder oppgir så lite som 0,1 pr. cm3, så la oss være konservative og bruke dette tallet. Da finns det 1014 protoner (og elektroner) pr. km3 tomt rom. Disse partiklene skal vi fange og bruke i reaktoren: Protoner til høgre; elektroner til venstre. Hvor lange elektromagnetiske fangarmer trenger vi for å sanke det nødvendige drivstoffet ute i rommet?

Ett lysår er 9,46*1012 km. En kubikkcentimeter inneholder som sagt (minst) 1014 hydrogenatomer pr. kubikkilometer. Vi trenger 6,7*1038 slike partikler, så det volumet vi trenger å tømme for protoner og elektroner på vår ferd til Tau Ceti utgjør 6,7*1024 km3. Tverrsnittet som romskipets magnetiske fangarmer må sope reint for protoner og elektroner blir dermed: 6,7*1024 km3 /(12 * 9,46*1012 km), det vil si 5,9*1010 km2.

Hvis romskipet omgir seg med et sirkelformet magnetfelt som suger til seg ladete partikler innafor en radius på 137.000 kilometer, så har vi alt vi trenger. Og 137.000 kilometer er et museskritt i rommet mellom stjernene – det er ikke halvvegs herfra til Månen en gang. Klarer vi å bygge en sånn reaktor som jeg snakket om, så klarer vi helt sikkert å generere et sånt magnetfelt.

Det er ikke sånn at magnetfeltet slutter plutselig akkurat 137.000 km utafor romskipet. Virkningen av feltet er svakere jo lengre ut du kommer, men det strekker seg langt utafor den beregnete radien. Det vil si at feltet har et virkningstverrsnitt tilsvarende en radius på 137.000 kilometer.

(Du har lagt merke til at jeg har snakket om protoner, hydrogenkjerner og elektroner om hverandre. Ute i interstellart rom forekommer atomene like gjerne som lausrevne atomkjerner og elektroner. I reaktoren klaskes de sammen og rekker kanskje såvidt å bli normale atomer, før de fusjonerer og gir fra seg den energien vi trenger.)

Hva hvis vi vil lengre ut i verden? Hva hvis vi vil opp i 99,9 % av lyshastigheten før vi bremser ned, slik at vi tilbakelegger 40 lysår? (Da har det gått 7 år og noen måneder på romskipet før vi er framme. Vriåtter kan bli kjedelig i lengden; vi må finne på noen andre aktiviteter på vegen.) Innafor 40 lysår finner vi nærmere 400 stjerner, og det skulle være rart om ingen av dem passer til våre behov. Husk at vi har teknologi til å gjøre de fleste jordlike verdener beboelige.

Eller kanskje vi vil helt opp i 99,99 % av lyshastigheten før vi begynner å bremse ned: Da havner vi et sted som ligger 130 lysår hjemmefra, og på romskipet har det gått 9,6 år. Vi får håpe planeten vi lander på var verdt turen.

Det viser seg at den energien vi trenger er proporsjonal med avstanden vi skal tilbakelegge! Så vi trenger ikke noe større og kraftigere magnetfelt, uansett hvor langt vi vil reise, Vi venter bare litt lenger før vi trår på bremsen. Noe annet blir det hvis romskipet har en hvilemasse på en million tonn, ikke 100.000 tonn. Da trenger vi kraftigere reaktor og lengre elektromagnetiske fangarmer. Linjær skalering, altså, og jeg overlater til min intelligente leser å beregne virkningstverrsnittet for det magnetfeltet vi da vil trenge.

Du kan komme til universets ende i løpet av levetida di på denne måten. HVIS et sånt romskip lar seg bygge. Men hvis det etter grundig granskning viser seg prinsipielt umulig å få et romskip med Bussard-teknologi til å virke – hvis naturen er ordnet slik at energivinninga alltid går opp i energispinninga, og vel så det - , så har vi et ess i ermet. Det esset heter antimaterie.

Antimaterie er, som du veit, akkurat som vanlig materie – bare omvendt. Antihydrogenatomet består av et negativt ladet antiproton og et positivt ladet antielektron – et positron. Når en partikkel og dets antipartikler møtes, utsletter de hverandre med et strålingsglimt. Og hvis en neve antimaterie slippes ut i en verden av vanlig materie, frigjøres det energi som får hydrogenbomben til å likne en kinaputt.

Hvis et romskip skal drives av materie/antimaterie-annihilasjon, må det frakte med seg den antimaterien som trengs. Den er ikke lett å frakte, for den minste kontakt med vanlig materie fører til kjernefysisk eksplosjon. Det trengs svært avansert og driftssikker teknologi for å holde antimaterien fullstendig isolert til vi skal bruke den. Men om hundre år har vi den teknologien, dersom vi trenger den.

Nå kan vi ikke hente den reaksjonsmassen som skal blåses bakover og gi romskipet framdrift ute fra rommet. Den må fraktes. Vi må også frakte drivstoff i form av like mengder materie og antimaterie. Alt i alt betyr dette at vi må mangedoble romskipets masse før avreise. Det betyr at vi mangedobler energibehovet. Under forskjellige forutsetninger kan du regne deg til et energibehov mellom ti og hundre ganger den energien du ville ha trengt hvis Bussardromskipet hadde virket.

Antimaterie finnes ikke fritt tilgjengelig i naturen; den må lages. Det gjør de ved CERN, blant annet for å finne ut om den oppfører seg som vanlig materie. (Hvis ikke, så er det noe galt med ekvivalensprinsippet. Og da er Einstein ute å kjøre!) - Samlet produksjon hittil utgjør visstnok et nanogram, og kostnaden for å produsere mer er blitt beregnet til en trillion dollar pr. gram. Og vi trenger mange ganger 100.000 tonn for å få romskipet vårt til Tau Ceti.

Å lage antimaterie er svært energikrevende. For å øke produksjonen fra et nanogram til en million tonn uten å sprenge budsjettet, trenger vi mye energi. Samt hundre års teknologisk utvikling.

Sola leverer nok energi til i hvert fall en million Tau Ceti-ekspedisjoner i året. Vi plasserer mange millioner kvadratkilometer solcellepaneler, langt mer effektive enn dem du har på hyttetaket, ute i rommet, i trygg avstand fra Jorda. Den solenergien vi fanger kan vi bruke til alle slags avanserte romprosjekter, herunder antimaterieproduksjon.

Vi kan knapt forestille oss teknologien ennå. Men hvis det ikke kommer i strid med fundamentale prinsipper, så kan det gjøres. Det går nok et århundre eller to før alt er på plass. Og først har vi jo et helt solsystem å befolke, som små skritt på vegen til stjernene.

Og aller først har vi noen jordiske problemer som må handteres.

Få IS-rekruttene og ungene deres hjem!


Det er et innarbeidet prinsipp at den norske stat har et ansvar for norske statsborgere i utlandet, uansett hva de har foretatt seg der ute, og uansett hvilken situasjon de har satt seg i. Dette prinsippet har vært fulgt overfor narkosmuglere, leiesoldater og sexturister, uten hensyn til personlige sympatier og antipatier, eller til skiftende stemningsbølger i befolkningen. Men når det gjelder IS-rekrutter, ser det ut til at alle prinsipper er kastet på båten. Her gjelder det først og fremst å uttrykke den grad av avsky som trengs for å surfe på stemningsbølgene blant velgerne, ser det ut til.

Riktignok hersker det rørende enighet om at IS-barna, som fortsatt sitter innesperret under elendige forhold i overbefolkete leirer, må hentes hjem. I hvert fall de foreldreløse. Og i hvert fall de som består en DNA-prøve. (Ungenes norskhetsgrad kan altså avleses i deres DNA?)

Men mødrene får værsågod sitte der de sitter. For ikke å snakke om fedrene og andre IS-krigere! Ikke snakk om å løfte en finger for å få disse folka hjem igjen – tvert imot, de skal holdes permanent ute. Her må vi tenke på vår egen sikkerhet, for de kommer til å gå rundt som tikkende bomber, blir det fastslått.

Javel! Da får de heller gå rundt og tikke andre steder, da. For eksempel i det utbombete Nord-Syria, der lokale myndigheter strever desperat for å bygge opp igjen et slags samfunn, samtidig som de må ta seg av unger, mødre og krigere i de overfylte leirene.

Værsågod, sier vi til traumatiserte innbyggere i dette ulykkelige landet. - Disse norske drapsmennene og terroristene har jo plaget dere i mange år allerede, så da kan dere like gjerne få beholde dem.  Vi vil i hvert fall ikke ha dem!

Hva slags holdningslaus kynisme ligger det bak et sånt standpunkt? Norge har ansvar for norske statsborgere. Vi kan ikke i noen anstendighets navn dumpe ansvaret over på  folk som allerede har vært utsatt for massive overgrep i årevis. 

Selvfølgelig må vi starte med å få ungene hjem litt faderlig fort. Så må de få omfattende og nødvendig hjelp fra fra barnevernet og andre myndigheter, slik de har krav på. Men like selvfølgelig er det at vi henter mødrene og krigerne, slik lokalbefolkningen ber om.

Vi kan heller ikke drive på og ta fra folk det norske statsborgerskapet uten tilløp til lov og dom, slik noen ivrer for. Igjen: Hvem skal da få dem? Og når vedtok vi å oppheve grunnleggende rettssikkerhet her i landet?

Fattige Kosovo klarer å ta hjem IS-rekruttene sine. Da klarer nok verdens rikeste land det også, skal du se, bare vi anstrenger oss litt. Så får vi sette inn rettsapparatet straks de kommer hit. De fleste av dem hører sikkert hjemme bak lås og slå. Men det skal avgjøres i retten, ikke i kommentarfeltene.

 Jeg har ikke noen som helst sympati for IS-krigerne eller damene deres. Derimot meiner jeg at Norge skal opptre som en rettsstat, også når det gjelder folk vi avskyr. Jeg meiner dessuten at vi skal oppføre oss anstendig overfor den krigsherjete befolkningen i Syria og Irak. La dem slippe mer bryderi med disse bandittene!

Synsing fra Thomas Nordahl om jenter og gutter i skolen


Thomas Nordahl er i nyhetene igjen og uttaler seg om skolespørsmål. Denne gangen gjelder det gutter og jenter i skolen. Han har oppdaget at gutter og jenter får omtrent like gode resultater på nasjonale prøver, stikk i strid med en utbredt oppfatning. Det ligger ingen stor forskningsinnsats bak denne oppdagelsen (sjøl om intervjueren omtaler det som forskning), for når du allerede er på nettet, kan du finne det ut sjøl med et par klikk. Gå til https://skoleporten.udir.no/ , så kan du finne ut omtrent alt du ønsker å vite om elever og lærere i norsk skole – deriblant resultater fra nasjonale prøver.

Og for å uttrykke det litt mer nøyaktig enn Nordahl gjør: I de nasjonale prøvene høsten 2018 skåret guttene i snitt 0,1 poeng bedre enn jentene i engelsk, og 0,17 poeng bedre i regning, mens jentene skåret 0,12 bedre enn gutter i lesing. Dette gjelder prøvene i 5. klasse, men et tilsvarende mønster finnes i 8. og 9. klasse. Mønsteret finnes også i prøver fra tidligere år.

Resultatene bekrefter på sett og vis de riktig gamle stereotypiene, som sa: Gutter er flinke til å regne, og jenter er flinke til å lese og skrive.

Men så ser Nordahl på tall for standpunktkarakterer i 10. klasse. Der ser han at jentene får bedre – tildels mye bedre – karakterer enn gutter i samtlige fag, unntatt kroppsøving. (!) Da trekker han straks en slutning: Gutter og jenter gjør det like godt i anonyme prøver, mens jenter gjør det systematisk bedre når karakteren settes av deres egen lærer.

Nordahl mer enn antyder at gutter utsettes for ubevisst diskriminering i skolen. Det kan for eksempel hende at jenter premieres for flid, orden og oppførsel, sjøl om de faglige prestasjonene er helt like. I anonyme prøver forsvinner altså kjønnsforskjellene, ifølge Nordahl.

En kunne ønske at han hadde rett, for da ville det være relativt enkelt å ta tak i problemet. Men Nordahl burde ha tatt seg bryet med å gjøre ett klikk til på datamaskinen sin. Da ville han ha oppdaget at ved skriftlig eksamen i engelsk, matte, norsk hovedmål og norsk sidemål finnes akkurat de samme kjønnsforskjellene som i standpunktkarakterene: Jenter skårer systematisk bedre enn gutter. Den minste forskjellen finner vi i guttenes gamle favorittøvelse, matte. Den samme forskjellen gjenfinnes også i muntlige eksamener. Der kunne vi ha skyldt på at pene og pyntelige jenter får ekstrapoeng sammenliknet med rufsete gutter, hvis det ikke hadde vært for de skriftlige prøvene.

Ved skriftlig eksamen er elevene akkurat like anonyme som ved nasjonale prøver. Lærerne kan altså frikjennes for at de foretar ubevisst diskriminering når de setter standpunktkarakterer! Men mediastuntet fra Nordahl og andre kommer garantert til å befeste en myte om at det er en form for diskriminering som skjer.

En kunne ønske at når noen presenterer resultater fra «forskning», så er resultatene basert på analyse av hele det tilgjengelige datagrunnlaget. I dette tilfellet ville det ha vært oppsiktsvekkende lett å finne hele tallgrunnlaget. Men forskeren sluttet å leite videre så snart han kom til det punktet hvor hans egne forhåndsoppfatninger var bekreftet. «Confirmation bias», heter det på nynorsk.

Gutter blir ikke diskriminert ved karakterfastsettelsen, det være seg bevisst eller ubevisst. Derimot skjer det noe fra nasjonale prøver i 8. klasse fram til eksamen i 10. klasse – noe som gir gutter et systematisk dårligere sluttresultat enn jenter. Forhold i skolen? Puberteten? Forventninger fra andre? Dette må forskningen prøve å finne ut av før det synses videre på grunnlag av ufullstendige data.