Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott gjør oss bare dummere,

 I slyngelalderen var jeg en storleser, innimellom epleslang, tjuvlån av sykkel og andre slyngelaktiviteter. Jeg tjuvleste «Den røde planet» og bøkene om Junglgutten Bomba med lommelykt under dyna, godt skjult for den lokale øvrigheta. Etterhvert byttet jeg ut barndommens slyngelaktiviteter med ungdommens: Jeg0 byttet ut «Den røde planet» med Heinleins voksenromaner, og Jungelgutten Bomba med Arne Garborg.

Noen bøker trollbandt meg slik at jeg ikke klarte å legge dem fra meg før sola sto opp over Øståsen. Bøker som kostet meg mye nattesøvn inkluderte «Lord of the Rings», «Atlas Shrugged», «Martin Eden», «Lord of the Flies», «Fred». Og alt av Fønhus – skjønt bøkene hans var vanligvis unnagjort før midnatt.

I 1965 hadde jeg sommerjobb i Eindhoven. En lørdagskveld ble jeg liggende og lese en engelsk oversettelse av «Idioten» av Fjodor Dostojevskij. Slik gikk den helga, og da mandagen kom, ble kanskje eksperimentene mine med skyggemasker til fargefjernsyn litt mindre presise enn de kunne ha vært.

Jeg slukte «Forbrytelse og straff» av samme forfatter. Og «Brødrene Karamasov» - skjønt den sistnvnte er det ikke mulig å bli ferdig med på ei eneste natt. Du trenger to. Andre bøker av Dostojevski – det var flere som kom i billigutgaver på 60-tallet, både på engelsk og (faktisk) på dansk – gjorde ikke like stort inntrykk. Interessen for klassisk fantasi og science fiction sendte meg etterhvert på sporet av enkelte andre russiske forfattere: Jevgenij Zamjatin, forfatteren av «Vi», en dystopi i klasse med «Kallocain» og «Brave New World». Mikhail Bulgakov: Har du ikke lest «Mesteren og Margarita», har du gått glipp av ett av fantasilitterens mesterverker.

Som alle andre leste jeg selvfølgelig Solzsjenitsyn, og noen få andre.

Sånne spredte glimt gjorde at jeg ante ørlitt - bare ørlitt - av bredden og rikdommen i en skriftkultur som i stor grad er utilgjengelig for våre amerikaniserte lesevaner her vest for Grensejakobs elv. Disse glimtene ville jeg ikke ha vært foruten. Men i fjor høst krevde en rasende ukrainsk forfatter, Jurij Andrukovytsj, i en lang kronikk i «Aftenposten» at denne «store og rike russiske kulturen» måtte jeg forkaste: En mørk strøm som trekker oss ned i den russiske utgaven av tilbakeskuende fascisme og får oss til å forkaste våre vestlige verdier - humanisme, opplysning, individuell frihet. Dostojevskij? En mystiker av verste slag. Bulgakov: En russisk sjåvinist, født og oppvokst i Ukraina, som hatet og foraktet ukrainsk språk. Solzsjenitsyn – russisk mystisisme og nasjonalisme, like ille som hos Putin... Og så videre.

Hvis vi dyrker russisk kultur, er budskapet, så blir vi etterhvert russifisert og nazifisert i hodene våre. Dette er i tråd med den kulturelle renselsen som pågår i Ukraina, ifølge mange reportere, hvor den (tidligere dominerende) russiskspråklige kulturen blir fjernet fra biblioteker, massemedia, gateskilt, teatere og dagligtale, og erstattet med ukrainsk. Men er det virklig nødvendig å gå så drastisk til verks? Ondskapen ligger ikke i språket. Ondskapen ligger hos maktmennene i Kreml, og måten de bruker språket på. Men deres måte er ikke den eneste måten det russiske språket kan brukes på.

Alt Andrukovytsj skrev om sjåvinismen hos de tre bautaene – Dostojevskij, Bulgakov og Solzsjenitsyn – er sant, så langt jeg kan vurdere det. Like sant som at Knut Hamsun var nazist, og uforbederlig til det siste. Men er dette alt som er å si om disse store forfatterne?

Ikke i hodet mitt. Og ikke i virkeligheten. De tre russerne og den ene norskingen har det til fells at de utvider virkeligheten; den virkeligheten som finnes inne i hodet ditt. Og den virkeligheten omfatter uendelig mye mer enn sjåvinisme, putinisme og nazisme. «Det begynte å bli ingen natt,» skriver Knut Hamsun, og dermed deler han opplevelsen av Nordlandsnaturen med deg på seks ord. «Menneske skulle her aldri budd,» begynte Tor Obrestad, og med denne fire ords visjonen av lyngheiene på Jæren skaffer han seg tilgivelse for dynger og lass med marxistisk propaganda. «Stillhet var noe hun bare hadde sett på bilder,» skriver Karin Fossum, enda hun ikke trenger språklig tilgivelse for noe som helst.

Jeg blir minnet om angrepet fra Jurij Andrukovytsj nettopp nå, idet det kommer fram at ei filmatisering av Bulgakovs mesterverk er utsatt for voldsom hets fra de verste putinistene i Moskva. ( https://www.dr.dk/nyheder/kultur/claes-bang-film-har-skabt-voldsom-kritik-i-moskva-jeg-har-aldrig-proevet-det-her-i ) Og Bulgakovs eget forhold til Sovjet-makta var visst heller ikke så uproblematisk som en kan få inntrykk av i den ukrainske versjonen. ( https://snl.no/Mikhail_Bulgakov )

Så: Nei, jeg boycotter ikke russisk kultur for å straffe Putin. Særlig ikke den kulturen som kanskje fortsatt spirer under den iskappa som mafiaen har prøvd å legge over alt levende liv. I Sovjet-perioden overlevde kulturen under isen som samizdat. En vakker dag kan tøværet bryte ut, i en vårflom som feier bort maktmennene med en kraft som ikke lar seg stoppe. Det er den dagen de frykter, bøllene som arresterer folk for slike forbrytelsr som å bære hvite ark eller legge blomster på ei ukjent grav.

Imens venter jeg spent på om den nye filmatiseringa kommer på norske kinoer. Det er ikke kulturboycotterne som redder verden: Det er slynglene som leser spennende bøker med lommelykt under dyna, og som vokser opp til å vifte med hvite ark. 

Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott  gjør oss bare dummere. Og jeg er sikker på at Bulgakov ville ha vært på parti med slynglene.  

Nytt utbrudd av sentralonella på Rådhuset i Gran

 Gran kommune lager ny arealplan. Et stort antall mulige boligfelt er meldt inn i prosessen, og konsulentselskapet Norconsult («Vi er Norges ledende landsdekkende arkitektmiljø. Vi hjelper deg der du er – med lokalkunnskap og bred tverrfaglig kompetanse») har fått i oppdrag å vurdere hvert enkelt forslag. Hvert forslag vurderes over 6-7 sider med beskrivelser, gjetninger og anbefalinger, rikt illustrert med grønne, gule og røde firkanter. Hele verket på 268 sider er å finne blant sakspapirene til planutvalget på kommunens hjemmeside.

Ett av mange forslag er et byggefelt i Vestre Gran, ved Vestheimvegen og rett på øversida av Fjordlinna. Norges ledende arkitektmiljø med hovedkontor i Asker oppsummerer sin vurdering slik: "Alvorlig miljøskade eller stort konfliktpotensial på forurensning da området blir bilbasert med mer enn 4 km til nærmeste tettsted. Alvorlig miljøskade eller stort konfliktpotensial på trafikksikkerhet og transport, folkehelse og sosial og teknisk infrastruktur. Betydelig konfliktpotensial på transport med krav om gang- og sykkelveg. Middels konfliktpotensial på flom og overvann."

Det framgår ikke hvem dette boligfeltet kommer i «alvorlig konflikt» med. Men konsulenten har mottatt både oppdraget og føringene sine fra administrasjonen i Gran. Da er det antakelig administrasjonen som opplever en «alvorlig konflikt» hvis et byggefelt ligger mer enn 4 km fra et tettsted – til tross for at kommunestyret har vedtatt at vi skal ha boliger i alle deler av kommunen. Det blir ikke mye igjen av «ta hele bygda i bruk» hvis administrasjonens smertegrense går 4 km fra Vassenden!

Dessuten er det ikke sant: Feltet ligger 1,8 km fra Grymyr, et «lokalt tettsted» i andre kommunale sammenhenger. Der er det skole og barnehage, idrettsplass og kro. På kroa kan en kjøpe de vanligste dagligvarene. Konsulenten skriver at «Grymyr senter er lite og mangler dagligvareforretning».

Kommunens konsulenter sverger åpenbart fortsatt til myten om at fortetting og sentralisering gir reduserte utslipp. Jeg har gjentatte ganger bedt om å få vite hvor store reduksjoner i biltrafikken som er oppnådd på den måten, og hvor store reduksjoner det har ført til. Jeg har aldri fått noe svar. Derfor har jeg hentet noen tall sjøl, fra SSB ( https://www.ssb.no/statbank/table/12577/tableViewLayout1/ ) og Miljødirektoratet (https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/klima/norske-utslipp-av-klimagasser/ ), og de ser slik ut: Fra 2010 til 2022 har samlet kjørelengde i hele landet økt med 6,7 %. I samme periode har utslipp av CO2 fra biltrafikk sunket med 13,1 %. I Gran har biltrafikken vært stabil, mens utslippene har gått ned med 25 %. ( https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/klimagassutslipp-kommuner/?area=605&sector=-2 ) Det er altså åpenbart at bilkjøring målt i antall kilometer ikke går ned, mens utslippene fra biltrafikk synker. Hypotesen om at sentralisering gir redusert kjøring, som i sin tur gir reduserte utslipp, er altså tilbakevist av tall fra virkeligheten. I forskningen bruker en å forkaste hypoteser som blir avkreftet av fakta. Det bør planleggere og politikere gjøre også. Det er bedre å satse på noe som virker – overgang til mer klimavennlig biklisme – enn på noe som ikke virker, det vil si fortetting og sentralisering.

Videre nevner ikke rapporten at det er gode bussforbindelser langs Fjordlinna – til Brandbu, til Jevnaker (og videre til Hønefoss), og til Vassenden. En avstand på 1,8 kilometer til barnehagen nevnes ikke; heller ikke at når de samme 1,8 kilometerne er «trafikkfarlig veg», så kan skoleungene reise med buss. Det kan ikke være mye vanskeligere i Vestre Gran enn andre steder i kommunen,

Det er også ganske alvorlig at konsulenten og administrasjonen framstiller det som om kravet om gang- og sykkelveg fra Stadum til Grymyr er et nytt krav, utløst av dette feltet. I de 16 årene jeg satt i kommunestyret sto denne gang- og sykkelvegen høgt oppe på kommunens prioriteringsliste til fylkeskommunen ved hver rullering av trafikksikkerhetsplanen. Administrasjonen har flere ganger på eget initiativ plassert den lengre ned på prioriteringslista, og hver gang har det vært nødvendig med et vedtak i kommunestyret for å hindre slik nedprioritering. Gang- og sykkelvgen står altså ikke på lista fordi det er kommet et nytt forslag om byggefelt: Den står der fordi det bor unger og andre folk langs Fjordlinna, oppover langs Vestheimvegen og nedover til Skutelandet allerede. De bruker den samme vegen, og det har de gjort så lenge Fjordlinna har eksistert! Etter konsulentens vurdering å dømme skulle en nesten tru at det allerede er folketomt i denne delen av Vestre Gran.

I konsulentens vurdering er det også påfallende at momenter som teller positivt eller nøytralt i andre deler av rapporten, blir brukt negativt når det gjelder dette ene feltet. Eksempel: På Bjørklund, hvor det er 7 km til både skole og dagligvare, og hvor trafikksikkerheten og tilbudet på kollektivtransport i hvert fall ikke er bedre enn langs Fjordlinna, er det «positivt» at det gamle skoleområdet bygges ut med boliger! Da blir det nesten komisk når det samtidig står at boliger ved Vestheimvegen vil bli synlige fra andre steder og «forringer opplevelsen av landskapet». Riktignok bare med en gul firkant; ikke med en helrød en.

Sentralonella er betegnelsen på en fiks idé hos planleggere og politikere om at folk og bygninger må sentraliseres og fortettes for at verden skal gå «framover». Det er viktig at vi stopper dette nye utbruddet – både av hensyn til miljøet, og av hensyn til valgmuligheter og boglede hos potensielle innbyggere.