Sykle til jobben: Et klimatiltak?

Det er mange gode grunner til at både unger og vaksne bør være fysisk aktive. Men det er ikke sikkert at hensynet til klimaet er én av disse gode grunnene. Det kommer an på kostholdet!

Etter mye leiting på klima- og kostholdsnettsider har jeg funnet følgende ca.-tall for fysisk aktivitet:

Hvis du sykler fort – la oss si med en snittfart på 25 km/time – så øker energibehovet ditt med ca. 500 kcal/time mer enn det du forbrenner når du sitter i ro. Dette behovet dekker du med å spise mer.

All matproduksjon medfører CO2-utslipp. Sånne tall er usikre, men dette er de sikreste jeg har funnet for moderne landbruk:

Produksjon av1 kg oksekjøtt medfører et utslipp på 17.000 gram CO2. (Hva er det du sier? Okser rusler jo rundt på pampasen og tygger gras – hva er mer miljøvennlig enn det?? - Mye! Okser eter kraftfor også, og det er dyrt i produksjon. De puster og promper noe aldeles forskrekkelig; slik konverterer de gras og annet for til CO2 og vanndamp. De skal slaktes, deles opp, fraktes og distribueres til en Rema-butikk nær deg -- sum: 17.000 gram pr. kg.)

1 kg svinekjøtt er mye billigere; ca. 5.000 gram CO2. 1 kg ost gir ca 10.500 gram CO2. La oss si at du dekker energiforbruket ditt med en saftig hamburger; da havner du kanskje på et snitt på 12.000 gram CO2 pr. kg. Denne hamburgeren gir deg et energitilskudd på 1,8 kcal/gram. Det betyr at for å dekke energibehovet ditt etter en times rask sykling, så slafser du i deg en hamburger på  280 gram – eller 111 gram pr. mil du har syklet. Med et CO2-utslipp på 12.000 gram pr. kg betyr det at hver mil du har syklet øker utslippet med 1332 gram CO2.

Kjører du i stedet en gjerrig bil som bruker 0,5 liter bensin på mila, så gir det et utslipp på 1160 gram CO2 pr. mil.

Dermed bidrar du til å øke verdens CO2-utslipp hvis du sykler til jobben i stedet for å kjøre bil. Og da har jeg ikke regnet med at du dusjer etter sykkelturen, noe som også bidrar til å øke verdens CO2-utslipp.

Så må jeg ta noen kraftige forbehold! Jeg har ikke klart å finne noe gjennomsnittstall for akkurat den hamburgeren du spiser. Det kan også hende du tilhører det mindretallet som foretrekker havregraut framfor hamburger; da kommer du mye bedre ut. På den andre sida: Hvis dere er to i bilen, eller hvis du foretrekker moped framfor bil, da halverer du bensinforbruket, og dermed CO2-utslippet, pr. person. Og hvis du er så framsynt at du har skaffet deg en el-bil, da er du uslåelig. For ikke å snakke om el-sykkel!

Jeg meiner slett ikke å advare mot sykling! Tvert imot – vi beveger oss alt for lite og griper alt for fort til den lettvinne løsningen, nemlig bil. Framfor alt bør ungene gå eller sykle til skolen – det fremmer ungenes fysiske utvikling, det bidrar til bedre læring, og på lengre sikt gir det ungene et bedre liv. Men vi skal ikke bruke klimaargumentet ukritisk i alle sammenhenger! Og vi må slutte med den evindelige hetsen mot privatbilismen. Privatbilen er helt uunnværlig for at samfunnet skal fungere – uten privatbil kunne vi verken bo eller arbeide her i på landsbygda.

Vi må arbeide utrettelig for overgang til mer miljøvennlig bilbruk. Det må bli billigere og enklere å skaffe og bruke elbil! Den dagen kan komme da nesten all elektrisk energi leveres fra utslippsfrie kraftverk: Sol, vind, bølger, kjernekraft. Da blir det ganske absurd hvis vi fortsatt damper rundt på høgoktan og slipper ut over en kilo på mila. 2C8H18 + 25O2 => 16CO2 + 18H2O, veit du. Stygge saker.

I politisk retorikk er det en lei tendens til å røre sammen alt som er snilt og mjukt og grønt til en eneste graut av godhet: Hvis et tiltak er bra for folkehelsa, så er det automatisk bra for klimaet, biologisk mangfold, likestilling og sjelens ro samtidig. Det blir nærmest umoralsk å regne på om tiltaket faktisk virker slik man ønsker å tru.

Jeg er en sterk tilhenger av sykling! Men når jeg sitter «skrævs over stonga mæ bælla i benn» og ergrer meg over el-syklisten som suser forbi meg i motbakken, så er klimaet det siste jeg tenker på. Tvert imot sier jeg: Sett fra deg latmannssykkelen, gutt, og skaff deg en ordentlig sykkel!

Sykling kan ikke erstatte en mer klimavennlig privatbilisme. Men enten du sykler eller ikke, så er det fornuftig å gjøre som Geirr Lystrup synger: Et graut! Det er mer klimavennlig enn all verdens «sykle til jobben»-kampanjer.

Hvem skal steike vaflene?

- om topp og bredde i barneidretten

Hver gang det norske landslaget taper en fotballkamp – og det gjør de jo ofte¹ – dukker kravet opp igjen: Nå MÅ vi få mer profesjonalitet i barnefotballen. Nå MÅ vi spisse uttakene, sånn at talentene får utfolde og utvikle seg. Nå MÅ vi sørge for at de som er virkelig gode får spille og trene på SITT nivå, helst fra 6-årsalderen. Hvis vi ikke gjør alt dette, så kommer Norge alltid til å være en sinke i internasjonal fotball. Da kommer vi aldri til VM mer. Se på Island! De er bare 600.000, og likevel -

Nå finns det jo fotballinteresserte – endog spillere – som ikke går helt av skaftet fordi om landslaget er nede i en bølgedal. Det finns endog folk som ikke ser det som en nasjonal katastrofe på linje med 2. verdenskrig om landslaget må stå over noen VM-sluttspill: Det må de aller fleste land her i verden finne seg i! Mange meiner også at allsidig fysisk aktivitet fra ung alder er mye bedre – også for framtidige fotballproffer – enn teknisk spesialisering i ung alder. Spissing og spesialisering kan trygt vente til 12-13-årsalderen, er det mange som sier. Men sånne argumenter gjør ikke inntrykk på den hesblesende skare som trur at hensikten med barneidrett er å frambringe idrettsstjerner.

Sånn er det ikke. Hensikten med barneidrett er å gi ungene mulighet til allsidig fysisk utfoldelse i organiserte former, gjerne i mange forskjellige øvelser. Tusen idrettslag land og strand rundt organiserer trening og idrettsstevner i fotball, håndball og basketball; på ski og skøyter; i orientering, bryting, ballett, sykkel, svømming, roing – nevn en idrett, så finns det et idrettslag nær deg som orger trening og stevner for unger. De oppmuntrer og trøster, de bruker fritid på tillitsverv i klubben, de frakter og heier; de steiker vafler og bemanner kiosken ved større hendelser. De lager loppemarked helg etter helg for å finansiere klubben. De stiller til dugnad når banen skal ryddes eller løypa fornyes eller klubbhuset rustes opp. Og hva er hensikten?

Hensikten er at flest mulig skal lære gleden ved å være i bevegelse, oppleve mestring og legge et grunnlag for god helse resten av livet! Kommer det en og annen idrettshelt – en fotballmillionær, en verdensmester – ut i den andre enden, så er det kjempefint. Det er til inspirasjon for alle de andre også! Men klubben lever godt i lokalmiljøet uten å levere en eneste proffspiller til eliteserien.

Jo, men de virkelig gode må få spille på sitt nivå – så kan alle de middelmådige drive på med sitt et annet sted. For hvis vi skal få mange nok utenlandsproffer om femten år til å bygge et godt landslag, så kan vi ikke drasse med oss alle sinkene. Vi kan ikke holde på med ufaglærte trenere og oppmenn heller, iansett hvor mange pappaer som har gått et enkelt trenerkurs. Vi må få inn profesjonelle trenere som kan dyrke fram talentene!

Frafallet i barneidretten begynner når ungene er elleve-tolv år, etterhvert som kampene blir mindre leik og mer konkurranse. Ungene veit godt hvem som er gode og hvem som ikke er så gode – akkurat som de veit hvem som er raskest i skiløypa, sjøl om resultatlista ikke er nummerert fra 1 til 17. Men det er ikke så farlig så lenge alle får delta på sitt nivå, men ellers på like fot. Du topper ikke laget – alle får spilletid.

Men jo tidligere du begynner å sortere, jo tidligere begynner frafallet. Det er ikke noe moro å få høre, gang på gang, at du ikke er god nok til å få være med denne gangen heller. Når den «dårligste» slutter, er det en annen som blir den nye «dårligste». Så av de tolv håpefulle seksåringene som begynte med fotball er det igjen to når de er åtte. Og av dem er det kanskje en som er god nok til å få være med på det nye regionslaget. (Pappaen hans må riktignok kjøre fem mil hver veg til trening, tre dager i uka – men hva gjør en ikke for å få fram en landslagsspiller som kan komme til VM-sluttspillet i 2028?)

Og av tusen talenter som kommer med på de forskjellige utvalgte regionslagene, er det til sjuende og slutt kanskje en som blir fotballproff med månedsinntekt på en million. Resten ble, tross all oppfølging, ikke gode nok. - Og er denne ene fotballmillionæren på landslaget hele formålet med barneidretten?

Barneidrett er masseidrett – og det skal den være. Jo flere som deltar, jo bedre. Det er bra for folkehelsa, det er bra for ungene; det er bra for lokalsamfunnet. Jeg våger å påstå at det er bra for landet vårt også – det er ett lite bidrag til å bremse brutaliseringa i sorteringssamfunnet. Å innføre elitetenking og -praksis fra seksårsalderen er hysterisk, og ødeleggende for norsk idrett.

For når det bare er en igjen som er «god nok» til å få treneroppfølging og spille kamper, hvor blir det da av alle dugnadsforeldrene? Foreldrene til Per og Kari stiller ikke opp bare for å løfte Anders fram til en proffkarriere. Hvem skal skaffe inntekter til klubben? Hvem skal male klubbhuset? Hvem skal holde banen i orden? Hvem skal arrangere loppemarked? Hvem skal steike vaflene?

Det siste spørsmålet faller for resten bort, for det blir ingen kamper lenger. Det lokale fotballaget er nedlagt, i likhet med lokal idrett forøvrig. Ungene får heller sitte på rommet og spille nettspill.

De er jo ikke gode nok til å få drive organisert idrett.

1Hvis vi ser bort fra damelandslaget, da. Men det kan vi trygt gjøre, for det gjør jo både sportsjournalistene og fotballsynserne også.

Tillit til lærerne

Mor mi var lærer og seinere rektor. Hun hadde aldri fast kontortid. Derimot hadde hun arbeidstid langt ut over normal arbeidsuke. Hun rettet stiler og regnestykker hjemme på kveldstid; hun deltok på foreldremøter og andre møter; hun var alltid tilgjengelig for foreldre som hadde noe på hjertet. Hun engasjerte seg helhjertet i lærergjerningen. Det kunne hun gjøre fordi hun kunne styre arbeidstida til det som passet for både henne og skolen.

I andre yrker kalles denne ordningen «Fleksibel arbeidstid». For mange virksomheter er en sånn ordning en forutsetning for å få full nytte av de ansatte. For mange ansatte er ordningen en forutsetning for yrkesvalget og for tilfredshet i jobben. Det setter dem i stand til å få en travel hverdag til å henge sammen, både yrkesmessig og privat: Barn skal leveres og hentes og fraktes; man skal rekke innom butikken, lage mat og stelle i hjemmet, og dessuten levere full innsats og vel så det i yrkeslivet.

I alle kunnskapsyrker går utviklinga i retning av mer fleksibilitet: Det viktige er at du gjør en god jobb og samarbeider godt med de andre ansatte, ikke at du sitter på en bestemt plass i arbeidstida. Sjøl har jeg arbeidet i sånne yrker i hele mitt yrkesaktive liv, og jeg har ikke levert ett stemplingskort eller ei timeliste sia jeg forlot Kjeller etter avsluttet militærtjeneste. Alle mine sjefer og kunder har vært langt mer opptatt av hva jeg gjorde og hvilke resultater jeg leverte enn av hvor jeg satt.

Jeg har gjennomført en del viktige kundemøter gjennom åra. Holdt presentasjoner og kurs; ledet workshops. Enkelte slike møter kan gjennomføres basert på erfaring og rutine, med minimal forberedelse; andre krever timevis av forberedelse. Men så langt jeg kan huske, har jeg aldri møtt helt uforberedt. Da ville jeg ha gjort en dårlig jobb! Og skulle jeg presentere et nytt og krevede emne, eller lede en lang workshop, måtte jeg bruke noen timer på å forberede meg. Gjennomføre møtet mentalt: Innledning, gjennomføring, oppsummering, avslutning. Tenke gjennom rollene og personlighetene til folk jeg skulle møte, hvordan de ville reagere i forskjellige faser av møtet... Sånne forberedelser kunne i hvert fall ikke jeg gjøre med folk svirrende rundt meg hele tida. Med stadige avbrudd i form av telefoner, kolleger som bare stikker innom, en sjef som kommer med en helt ny oppgave: «Kan du ta en titt på dette skjemaet? Tar bare noen minutter, men jeg må ha det nå.» - Alt slikt.

For å klare å konsentrere meg godt nok var i hvert fall jeg nødt til å ha arbeidsro. Og den arbeidsroa hadde jeg vanligvis hjemme på mitt eget kontor kvelden før møtet, eller i helga før en workshop.

Jeg forestiller meg at den gode læreren arbeider på samme måte. Hver eneste dag skal læreren holde en presentasjon eller gjennomføre en workshop. Hver eneste dag, hver eneste klasse er litt forskjellig fra den forrige, og krever sine forberedelser. - Og jeg kan love deg: Har du ledet et møte med full konsentrasjon i fire timer, da er du gørrsliten. (Er du ikke det, så har du ikke ytt ditt beste.) Da kan du ikke bare gå tilbake på kontoret og fortsette med ventende papirarbeid eller forberedelser til møtet neste dag: Du trenger å puste ut.

Det finns sikkert lærere som tar oppgavene på hælen. Det finns sikkert lærere som gir blaffen, og som ikke «trenger» å konsentrere eller forberede seg. Da kan du være sikker på at det viser seg på resultatene! En god leder vil se utviklinga i klassen og ta for seg læreren: Hjelpe vedkommende til en bedre forståelse av sin rolle, eller til å innse at dette yrket ikke passer. En god leder vil ikke sette hele staben i husarrest for å disiplinere latsabbene. Det vil gjøre alle de andre dårligere, ikke bedre.

Det finns selvfølgelig yrker der det å være på plass i hele arbeidstida er en del av jobben: Det skal alltid være folk i resepsjonen og på vaktstua. Men selgeren, forskeren og læreren må gjøre jobben når det trengs, og de må kunne tilpasse arbeidsdagen slik det passer best. Det er et spørsmål om tillit til de ansatte, om å få mest mulig ut av de ansatte, og om å skape et godt arbeidsmiljø.

Og selvfølgelig må lærere som alle andre være på arbeidsplassen når arbeidet krever det: I klasserommet når de har time, på lærerværelset når de har møte, på kontoret når de har andre avtaler. Men hvis en lærer forbereder seg bedre hjemme på kveldstid enn på kontoret utover ettermiddagen, så er det den beste arbeidsmåten for henne eller ham! Teknologien gjør det dessuten enkelt å samarbeide uavhengig av tid og sted. Telefonen er oppfunnet, og den blir stadig smartere.

Var jeg lærer, ville jeg tenke: Elevene gjør leksene sine hjemme fra seksårsalderen. Men det får ikke lærerne lov til! De må pent gjøre leksene på skolen, sånn at ledelsen kan følge dem opp. Hva slags tillit uttrykker det?

Det er en dårlig leder som må binde sine ansatte til kontorkrakken for å være sikker på at alle gjør en god nok jobb. Det finns bedre måter å vurdere og veilede den ansatte på! Å innskrenke den fleksibiliteten som læreren har hatt i yrket er uttrykk for mistillit fra ledelsen. Det er det stikk motsatte av det vi trenger hvis vi vil beholde de gode lærerne og rekruttere de beste kandidatene til skolen. Vi må møte de gode lærerne med tillit, ikke med pekefinger. Vi må gi dem rom til å være lærere. Ikke av hensyn til lærerne, men av hensyn til elevene: De trenger de beste lærerne de kan få.

Folkeavstemming!

Fylkesmannen er talerør for regjeringa inn i lokalpolitikken. Derfor syns ikke fylkesmannen i Oppland at det er noen god idé å gjennomføre folkeavstemming om kommunesammenslåing. Det er mye bedre med «informasjon», spørreskjemaer og høringer, sier hun. - For ungdommen, som skal bo her i framtida, deltar ikke i folkeavstemminger, fastslår hun, ifølge avisen.

Så hvis du ikke er «ungdom», skal du nok ikke bo her i framtida. Da trenger du jo ikke meine noe om sammenslåing heller!

Unge folk deltar altså ikke i folkeavstemming. Derimot er de visst noen kløppere til å fylle ut spørreskjemaer og sende høringsuttalelser?

Ungdommen deltar ikke i valg heller. Og det er jo ungdommen som skal bo her i landet i framtida! Så i stedet for valg bør vi nok gå over til informasjon (fra regjeringsutpekte eksperter), spørreskjemaer (laget av regjeringsutpekte eksperter) og høringer (som tolkes av regjeringsutpekte eksperter). Det blir mye mer effektivt og – framfor alt! - mye mer robust, skal du se!

Dessuten opplyses det fra Høyres fotsoldater at folk lar seg styre av følelser ved sånne avstemminger. Det skjer jo ofte ved valg også! I det hele tatt; velgere er bare noen store unger. Vi kan aldri stole på at de tar rasjonelle valg når de står der, fortumlet og overveldet, med stemmeseddelen i handa. Så hva skal vi egentlig med valg? Det er mye greiere – mer demokratisk også, når alt kommer til alt – å få utnevnt noen nøytrale byråkrater som kan utrede og informere om hva som er best for oss. Så kan en fire-fem toppolitikere møtes over en kopp kaffe og gjøre vedtak. Det blir så mye rør hvis velgerne skal blande seg borti demokratiet. Uforutsigbart blir det også; det er ikke brått støtt byråkratene og toppolitikerne får gjennomført de store og viktige planene sine. Og at toppolitikerne ikke får viljen sin, det er udemokratisk det!

For ordens skyld (sia jeg har gjort den erfaringa at mange i makteliten ikke skjønner ironi): Ovenstående er ironisk. Gran Bygdeliste, som jeg representerer i kommunestyret, vil gjennomføre lokal folkeavstemming før vedtak om sammenslåing. Vi har også lovet at vi vil følge resultatet av folkeavstemminga i vår egen kommune. 

Skal et så viktig vedtak som kommunesammenslåing oppfattes som legitimt, må det støttes av et flertall i befolkningen. Det får vi avklart gjennom ei folkeavstemming. Å erstatte avstemming med finurlige spørreskjemaer vil bare bli oppfattet som manipulering. («Ønsker du at flere vedtak om lokale saker skal avgjøres av lokalpolitikerne? Ønsker du større bevilgninger til skole, helse og eldreomsorg? Ønsker du sterke og robuste fagmiljøer i helse og barnevern? Vil du at Gran og Lunner skal bli en kommune, slik at den nye kommunen får overført...»)

Hvis det det ser ut som manipulering, høres ut som manipulering og lukter som manipulering, så er det nok manipulering også, skal du se.

Usaklige angrep fra ZERO

Marius Holm, leder i ZERO, har levert et personangrep på forsker Bjart Holtsmark i SSB. («Aftenposten», 12. mao.) Holm argumenterer ikke; han nøyer seg med å karakterisere. I tillegg utstyrer han Holtsmark med skjulte motiver: «Det er først når Holtsmark argumenterer mot fornybar energi og elbiler at vi forstår hans egentlige agenda: Nemlig at han ikke liker at verden endrer seg», skriver Holm. - Har denne «miljøverneren» noensinne hørt om saklighetskriterier?

Holtsmark har stilt spørsmålstegn ved flere tiltak som det er politisk korrekt å oppfatte som klimavennlige. Han foreslår noe så radikalt som at når vi satser på et «klimatiltak», bør vi vite at det ikke fører til økte utslipp av klimagasser! Vi må med andre ord se et etterprøvbart CO2-regnskap. Ellers risikerer vi å satse store summer på tiltak som presses fram av næringsinteresser med lange sugerør, og som bare framstår som klimavennlige så lenge vi ikke regner nøyere etter.

Holtsmark er skeptisk til elbiler. Jeg kan argumentere mot en slik skepsis. Men det vil jeg gjøre ved hjelp av argumenter og regnestykker; ikke ved å tillegge Holtsmark skjulte motiver. Som fysiker meiner jeg nemlig at hans skepsis vil forsvinne hvis han tar med alle viktige faktorer i regnestykket.

Hans kritikk av «bioenergi», derimot, står fjellstøtt både i forskningen og i kalkyler basert på kjente data. Det er grunnen til at European Environment Agencys vitenskapelige komite, som er satt sammen av framstående klimaforskere fra 15 land, to ganger har bedt EU korrigere måten de bokfører CO2-utslipp på. I henstillingen fra 2011 skriver de: «Lover som oppmuntrer til å erstatte fossilt brensel med bioenergi uavhengig av kilden kan endog føre til økte karbonutslipp, og dermed bidra til økt global oppvarming.» Omfattende forskning viser at dette også gjelder «bioenergi» fra skog, og spesielt «biodiesel» fra tremasse.

Det liker ikke Holm! Han skriver: «Norsk skogbruk har hatt negative utslipp i mange tiår, ved at skognæringen binder mer karbon enn den slipper ut.» For det første er det ikke skogbruket eller skognæringen - skogeierne og -direktørene – som binder karbon! De har nok ikke begynt med fotosyntese, de heller; som oss andre gir de tvertimot fra seg både CO2 og metan. Det er skogen som binder karbon, og det ville den klare minst like godt om det ikke fantes en eneste skogeier! For det andre er det ikke sikkert at norsk skog akkumulerer så mye CO2 som vi trur, altså ca 25 millioner tonn i året: Vi veit nemlig ikke hvor mye karbon som frigjøres fra skogbunnen på grunn av råtning og oksydering etter hogst.

Flere representanter for skognæringa har engasjert seg for å ta ut «biobrensel» og «biodiesel» fra skogen, under det fiffige slagordet «grønt karbon». Denne karbonvarianten finns ikke i noen utgave av Periodiske tabeller som jeg har sett; det er et fantasiprodukt på linje med «grønne kraftperler». EEAs vitenskapelige komite har ei mer nøktern tilnærming når de klassifiserer hvor store bokføringsfeil man gjør ved å anta at «bioenergi» er klimanøytral: For brensel fra levende skog i naturlig vekst er feilen «High», og hvis man konverterer skog til «bioenergi»-plantasjer er feilen «Very High».

Holm er oppfinnsom når det gjelder å finne skjulte motiver hos andre. Det ville være fint om han også kunne avklare sin egen habilitet ved å oppgi hvor store bidrag ZERO mottar årlig fra skogeiere og skogindustri.

Inntil videre: Ligg unna ZERO. Så lenge de propaganderer helt ukritisk for «bioenergi» fra skog, arbeider de slett ikke for «nullutslipp», slik navnet deres sier. Tvert imot arbeider de for tiltak som kan bidra til økte utslipp.

Seiglivet myte blant klimafornektere

Da Hadley-senteret til det britiske meteorologiske instituttet, Met Office, publiserte sitt nyeste datasett med globale temperaturmålinger, HadCRUT4, i 2012, dukket det opp ei avisand i britiske tabloider: Påstanden om at disse tallene viste at global oppvarming hadde stanset i 1997/98.

Met Office rykket ut med en korreksjon og påpekte blant annet:

• Det går ikke an å trekke konklusjoner basert på ett eller noen få år, fordi temperaturene vil variere fra år til år, uten at det endrer den langsiktige tendensen. 1998 var ekstremt varmt, og det går ikke an å definere en trend ved å starte med et ekstremår.
• En langsiktig tendens basert på HadCRUT4 viser fortsatt økning, skjønt litt svakere enn før. Tiåret 2001-2010 var varmere enn tiåret 1991-2000, som var varmere enn 1981-1990, som var varmere enn – og så videre. Åtte av de ti varmeste åra var registrert på 2000-tallet, og tre av disse var varmere enn 1998.

Denne korreksjonen hindret ikke at avisanda spredte seg via andre tabloider og bloggene til «klimarealister». Nå lever den sitt eget liv som en etablert «sannhet» på nettet. Stadig vekk møter vi påstanden om at det ikke vært noen oppvarming på 17 år.

 

 

Kilden for denne myten, HadCRUT4, viser altså fortsatt oppvarming. Dette datasettet forteller dessuten bare litt av sannheten. Mange forskere har påpekt at temperaturendringene i arktiske strøk har skutt fart etter år 2000. Arktiske strøk er sterkt underrepresentert i HadCRUT4. Hvis en korrigerer for denne underrepresentasjonen, forsvinner tendensen til redusert oppvarming! (Se f. eks. Kevin Cowtan og Robert Way: «Coverage bias in the HadCRUT4 temperature series and its impact on recent temperature trends», Quarterly Journal of the Royal Meteorological Society, 12. februar 2014.) Den tilsynelatende reduksjonen er altså sannsynligvis et resultat av manglende måledata.

 

 

Satelittmålinger viser at Jorda mottar mer energi enn den gir fra seg. Denne forskjellen har vært kjent lenge, og utgjør nå ca. 1 Watt pr. kvadratmeter over hele jordoverflata. Energi forsvinner ikke uten videre! Og så lenge ingen kan gi ei bedre forklaring på hvor det blir av denne energien, betyr det pr. definisjon at det pågår ei oppvarming.

 

 

HadCRUT4 og liknende temperaturdata viser lufttemperaturer ved overflata. Men atmosfæren absorberer bare ca 3 prosent av overskuddsenergien fra Sola. Hvis hele overskuddet på 1 Watt pr. kvadratmeter ble tatt opp av atmosfæren, ville vi ha en temperaturstigning på 3 grader C i året! Men langt over 90 % absorberes av havet. Det finns svært mange målinger, særlig i nordlige farvann, som viser temperaturastigning i havet. Fiskebestander, blant annet langs norskekysten, trekker lengre nordover for hvert år.

 

 

En god del går også med til økende nedsmelting av breene på Grønland, i Antarktis og andre steder. Nå smelter det kanskje så mye som 500 milliarder tonn is pr. år. Nedsmelting aleine absorberer i så fall en energi som tilsvarer en temperaturøkning i atmosfæren på 0,03 grader pr. år.

 

 

Det finns altså nok av observasjoner og studier som viser at global oppvarming fortsetter like raskt som før tusenårsskiftet; kanskje raskere. La oss slippe å se tabloidmyten om at oppvarminga stanset i 1998 flere ganger.

Verdens enkleste klimamodell!

1: Oppvarming? Javisst!

Jorda mottar mer energi fra Sola enn planeten vår gir fra seg. I dagligdagse termer betyr det at Jorda blir varmere. Overskuddsvarmen fordeler seg mellom landjorda, atmosfæren, isbreer og havet.¹ Denne ubalansen er registrert i årevis ved hjelp av satelitter. Ut fra disse målingene kan forskerne beregne den energien Jorda mottar i form av synlig lys, infrarødt og ultrafiolett, samt den energien Jorda stråler ut igjen: Tildels reflektert stråling, og tildels varmestråling som overflata gir fra seg.

Folk som måler slikt er enige om følgende: Jorda mottar fortløpende ca. 340 W/m2 fra sola i snitt på hver av sine godt og vel 500 billioner kvadratmeter. Den reflekterer ca 100 W/m2.² Og så gir den fra seg ca 239 W/m2 i form av varmestråling. Litt mer eller litt mindre; alle sånne målinger har en viss usikkerhet. Av forskjellige grunner varierer dessuten innstråling, refleksjon og utstråling fra time til time, fra sekund til sekund. Men omtrent der ligger det.

Og som du ser: 340 inn; bare 339 ut igjen! Eller om du vil holde reflektert lys utafor: 240 inn; 239 ut. Det mangler ca 1 W/m2! Og det har det gjort lenge. Det er derfor vi har global oppvarming.

Hvorfor klarer ikke Jorda å kvitte seg med all energien? Det enkle svaret er: Den er ikke varm nok. Jo varmere Jorda blir, jo mer stråling gir den fra seg. Stefan-Boltzmanns strålingslov sier at den energien et legeme stråler ut er proporsjonal med legemets absolutte temperatur – dvs. temperaturen målt i grader Kelvin – i fjerde potens³. For at Jorda skal komme i energimessig balanse, dvs. gi fra seg akkurat like mye energi pr. tidsenhet som den mottar, så må den altså bli varmere. Når den blir akkurat varm nok, så stopper oppvarminga. Akkurat som huset ditt: Når fyren har stått på lenge nok, er det blitt så varmt at vegger og vinduer slipper ut like mye energi som radiatorene tilfører. Jorda trenger bare litt lengre tid på å komme i energibalanse enn huset ditt gjør.

Riktignok er Jorda nesten aldri i fullkommen energibalanse: Mottatt energi varierer på grunn av endringer i solaktivitet, årstida, variasjoner i jordbanen. Mengden reflektert sollys endrer seg med varierende skydekke, vulkanutbrudd, hvor stor del av Jorda som er dekt av is og mye annet. Men verken oppvarming eller avkjøling klarer å holde følge med så kortvarige svingninger: Som sagt tar det tid å verme opp hele kloden. Årevis; kanskje årtier.

Men nå har oppvarminga pågått lenge. I 100-150 år, hevder klimatologene. For 50-60 år sia skaut den fart for alvor.⁴ Hvorfor blir det varmere, og hvor mye varmere må Jorda bli før den kommer i energimessig balanse?

2: Drivhuseffekten – enda en gang

Årsaken heter kort og greitt: Drivhuseffekten. La meg rekapitulere: Når en planet har atmosfære, går ikke all varmestrålinga rett ut i rommet. Noe blir absorbert av molekyler i atmosfæren, re-emittert og sendt nedover igjen. Det bidrar til ytterligere oppvarming. De gassene som absorberer varmestråling på denne måten kalles klimagasser. De viktigste her på Jorda er vanndamp, CO2 og metan, og deretter følger et hopetall andre. De får atmosfæren til å fungere omtrent som glasset i et drivhus.

Jo mer drivhusgass i atmosfæren, jo kraftigere drivhuseffekt.⁵ Uten denne effekten ville gjennomsnittstemperaturen på Jorda ha vært 18 kuldegrader, i stedet for 15 varmegrader. Altså 255 K, i stedet for 288 K. Ingen ubetydelig forskjell.⁶

Når temperaturen stiger og stiger, og ventes å fortsette å gjøre det, så skyldes det at det er mer klimagass i atmosfæren nå enn noen gang før i menneskehetens historie. Først og fremst CO2, som har økt fra ca 280 deler pr million før den industrielle revolusjon, til ca 400 i dag. Økningen fortsetter, stadig flere skjønner at det må vi få en slutt på.⁷

Sett at vi klarte å stanse økningen akkurat nå. Hvor mye varmere ville Jorda bli før stigningen flatet ut?

3: En uhorvelig enkel modell

Universiteter og forskningsinstitusjoner er fulle av flinke folk som utvikler klimamodeller. Der putter de inn stadig mer presise beregninger av de utrulig intrikate og sammensatte prosessene som tilsammen utgjør klimaet. De sammenlikner modellene med virkeligheten og legger inn nøyaktige korreksjoner for biologiske prosesser, astronomiske variasjoner, kjemiske prosesser. Jeg skjønner meg ikke på en brøkdel av alt det de forskjellige modellene tar hensyn til. Men jeg veit at etterhvert som de blir mer sofistikerte, og etterhvert som forskerne får mer datakraft til rådighet, så stemmer de stadig bedre med det vi kan observere.

Likevel klarer de ennå ikke å gi et presist svar på det spørsmålet jeg nettopp stilte. De klarer heller ikke å svare presist på hvor mye varmere det vil bli når CO2-innholdet i atmosfæren er fordoblet fra før den industrielle revolusjon – altså oppe på 560 deler pr. million.

Jeg liker enkle modeller, der jeg kan se et komplekst system utenfra og betrakte det som en «svart boks». Det er to grunner til at jeg liker sånne modeller: For det første kan jeg innbille meg at jeg skjønner det som foregår på et overordnet plan. For det andre kan jeg gjøre noen enkle beregninger, uten å bekymre meg om alle prosessene som foregår inne i boksen! Så her kommer verdens enkleste klimamodell. La oss se om vi kan gi et estimat som ikke er helt på jordet.

Motoren i klimaet er strålingsenergien fra sola. Vi må vite hvor mye som reflekteres, og hvor varm overflata er. Så må vi vite hvor mye varmestråling som sendes ut i rommet. Disse fire tingene er alt vi trenger å vite, og alt vi kan observere utafor den svarte boksen.

Vi betrakter den svarte boksen som det astronomene kaller «et grått legeme». Et grått legeme reflekterer en del av lyset som faller inn.⁸ Resten av lyset absorberes, varmer opp overflata og stråles ut igjen som varmestråling.

La oss starte med varmelærens grunnlov – Stefan-Boltzmann, som sier at:

240 W/m2 = k x (255K)**4

Atså at varmestråling fra et svart legeme – som er det samme som et grått legeme når reflektert lys er tatt bort – er proporsjonal med absolutt temperatur i fjerde potens.⁹ 255K er den temperaturen Jorda ville ha helt uten drivhuseffekt, og k er en konstant.

4: Noen enkle regnestykker

Drivhuseffekten gjør at en del strålingsenergi blir sendt ned igjen til overflata. Den blir altså varmere enn den ellers ville ha vært. Hvordan ville Stefan-Boltzmanns likning se ut hvis vi reknet med denne ekstra energien (la oss kalle den E), og krevde at den også stråles ut igjen, sånn at utstrålt energi tilsvarer den temperaturen Jorda faktisk har? Jo:

239 W/m2 + E = k x (288K)**4

Her er E den energien som stråles ned igjen på grunn av drivhuseffekten, og 288K er Jordas faktiske gjennomsnittstemperatur.¹⁰

Vasst litt: Hvorfor skriver jeg nå 239, og ikke 240? Fordi nå regner vi på det som stråles UT. Det mangler jo 1 W/m2, og den stråles ikke ut – den absorberes og brukes til oppvarming. Fatt mot; jeg kommer tilbake til den seinere!¹¹

Når vi er lure og deler likningene på hverandre, får vi:

(239 W/m2 + E)/240 W/m2 = (288/255)**4

Og følgelig:

E = 151,5 W/m2

Altså: Jorda har samme temperatur (288 K) som den ville ha hatt hvis den var en planet UTEN drivhuseffekt, hvor overflata absorberer 390,5 W/m2 (239 + 151,5), og stråler alt sammen ut igjen.¹²

Men overflata mottar ikke 239 W/m2; den mottar 240. - Sakte men sikkert varmes overflata opp til den stråler alt ut igjen. Da vil den siste 1 W/m2 også rammes av drivhuseffekten, på samme måte som de første 239. Med andre ord; når vi setter inn i Stefan-Boltzmanns likning, må vi rekne med et tillegg, dE:

239 W/m2 + E + 1 W/m2 + dE = k x (T)**4

der T er temperaturen når Jorda omsider er kommet i energimessig balanse.

Tillegget dE utgjør samme andel av 1 W/m2 som E utgjør av 239 W/m2; dvs at dE = E/239:

239 W/m2 + 151,5 W/m2 + 1,63 W/m2 = k x (T)**4, eller

392,13 W/m2 = k x (T)**4

Da trengs det bare ørlitt regneark-gymnastikk for å finne ut at:

392,13/240 = (T/255K)**4

og altså

T = 288,3K

Med andre ord: Hvis klimagassinnholdet i atmosfæren stopper på det nåværende nivået, vil oppvarminga fortsette inntil Jordas middeltemperatur er 0,3 grad høgere enn i dag. Der vil det flate ut. Dette er under forutsetning av at ingen andre forhold som påvirker klimaet endres vesentlig.¹³

Kloke folk er enige om at temperaturen har steget ca 0,9 grader på ca 150 år. Dermed vil den totale økningen på grunn av klimagassutslipp være ca 1,2 grader. Denne økningen korresponderer med en CO2-økning på 120 deler pr. million, fra 280 til 400.

Det er kanskje ikke så ille – hvis dette enkle regnestykket har en viss likhet med virkeligheten, og hvis det stopper der.

Men det gjør jo ikke det! Utslippene øker fra år til år, og CO2-innholdet i atmosfæren øker med ca 2 deler pr. million årlig – et tall som også øker. Det betyr at lenge før slutten av århundret vil CO2-innholdet være fordoblet fra før den industrielle revolusjon; fra 280 til 560 deler pr. million.

Klimamodellører har for vane å beregne CO2-følsomheten, definert som temperaturstigningen ved en dobling av CO2-innholdet. Hva blir følsomheten i min enkle modell?

5: Noen flere regnestykker

Ved små konsentrasjoner av CO2 er det rimelig å si: Andelen av varmestråling som absorberes og re-emitteres av CO2 er omtrent proporsjonal med CO2-konsentrasjonen.¹⁴ Da kan vi gå ut fra at en økning på 280 deler pr. million gir et bidrag til oppvarming som er 233 prosent av det bidraget en økning på 120 deler pr. million gir.¹⁵

Jeg skal ikke gå i blodige detaljer – du kan lett sette opp regnestykkene sjøl. Det jeg gjør, er å si:

1:  Ved 288,3 K (som er den temperaturen vi ender på ved dagens CO2-konsentrasjon, ifølge meg), har vi et fast bidrag til oppvarming (240 W/m2 pluss bidrag fra all annen drivhuseffekt), pluss et bidrag som er proporsjonalt med CO2-økningen (120 deler pr. million).

2:  Ved en inntil videre ukjent framtidig temperatur har vi det samme faste bidraget, pluss et bidrag som er proporsjonalt med CO2-økningen ved denne temperaturen (280 deler pr. million).

Så løyser jeg likninger og bruker regneark, og hvis jeg holder tunga rett nok i munnen ender jeg på en framtidig temperatur som er: 289,9 K – det vil si 16,9 grader C. Der flater økningen ut, hvis CO2-innholdet stanser på det dobbelte av før-industrielt ivå. Da har vi hatt en temperaturøkning på 2,8 grader i samme periode. Det er altså klimafølsomheten.¹⁶

Dette er verdens enkleste klimamodell.¹⁷ Den beregner hvor varmt det kommer til å bli ved forskjellige konsentrasjoner av CO2, ut fra noen få, enkle observasjoner og historiske data. Den sier absolutt INGENTING om hva som foregår inne i den svarte boksen. Den beskriver ikke klimaet som sådant, bare middeltemperaturen.¹⁸ Den sier heller ingenting om hvor lang tid det vil ta før temperaturen stiger når CO2-konsentrasjonen øker. Men den sier:

• Ved dagens konsentrasjon av CO2 kan vi vente at oppvarminga flater ut på et nivå som er ca. 0,3 grader varmere enn i dag, eller ca. 1,2 grader varmere enn før-industrielt nivå.
• Ved en dobling av CO2 fra før-industrielt nivå kan vi vente at oppvarminga flater ut på et nivå som er 1,9 grader varmere enn i dag, eller ca. 2,8 grader varmere enn før-industrielt nivå.
• Hvis verden skal nå «2-gradersmålet», dvs. begrense global oppvarming til maks. 2 grader over før-industrielt nivå, må ikke CO2-konsentrasjonen i atmosfæren overskride 480 deler pr. million.¹⁹

6: Feil, mangler og forbehold!

På lang avstand kan jeg høre og se fysikere og klimaforskere hyle og skrike, mens de river seg i håret: Så enkelt er det ikke LOV å gjøre det; dessuten jukser jeg med – og med – og...

Javisst: Skyldig på alle punkter! Men denne måten å regne på gir meg en grunnleggende forståelse, synes jeg. Oversikten og forståelsen forsvinner hvis jeg drukner i de tusen kaotiske prosessene som foregår innafor skallet på den svarte boksen. Jeg skjønner jo ikke halvparten av dem! Men jeg (innbiller meg at jeg) skjønner motoren og de overordnete mekanismene: Stråling inn, refleksjon, absorpsjon, oppvarming, stråling ut.

Regnestykkene forutsetter at alle andre viktige parametere enn CO2-innholdet i atmosfæren er uendret. Eller rettere: At alle andre parametere som endres når CO2-innholdet stiger, endres på samme måte hele tida. Men det gjør de jo ikke: Når snøbreene smelter, så endres albedo, og da vil temperaturen stige raskere. Og når det blir varmt nok, frigjøres det plutselig store mengder metan. Og så videre – vi kan få kaskadeeffekter som gjør at en liten endring plutselig får dramatiske virkninger.

Men sånne effekter sliter de ordentlige klimamodellene med også! Og resultatet av regnestykkene er ikke helt på jordet: Seinest i dag dumpet det inn en forskningsrapport fra McGill University som, basert på statistiske analyser av omtrent alt som finns av klimadata fra 1500-tallet til i dag, setter følsomheten til mellom 2,5 og 4,2 grader. Jeg er i godt selskap!

Regnemåten min underdriver nok temperaturøkningen. Som sagt, kaskadeeffekter blir borte. Det kan også hende at den naturlige avkjølinga fram til ca 1880 har fortsatt helt til nå, men at den skjules av temperaturstigning som skyldes klimagasser. Da skulle inngangstallene til regnestykket mitt ha vært større, og da ville beregnet klimafølsomheten ha blitt større.

Til alle klimaforskere: Unnskyld! Sjøl en rusten og avdanket fysiker kan ikke dy seg for å lage enkle analytiske modeller, skjønner dere. Det er slikt vi gjør; det er sånn vi er! Jo enklere, jo vakrere. Var det opp til noen fysikere jeg veit om, så skulle hele universet kunne beskrives med ei eneste, strålende vakker ligning.

Det er kanskje ikke mulig. Men det burde jo være mulig å forstå og beskrive klimaendringene på en noenlunde oversiktlig måte. Forklaringa blir kanskje ikke særlig vakker, men den er ganske enkel.

1Det går selvfølgelig an å kverulere og si at (f eks) bresmelting ikke er oppvarming – isen blir ikke varmere før alt er smeltet. Sånne spiseflikkerier overser jeg. Uansett lagres mer enn 90 % av overskuddet i havet, og der er oppvarminga målbar så det holder.

2Den såkalte albedo – dvs den andelen av innkommende stråling som blir reflektert fra skylaget eller atmosfæren – er altså ca. 100:340 = 0,294. Det stemmer godt med det du har kunnet lese i astronomibøkene i 100 år. Astronomene var flinke til å regne lenge før de fikk satelitter til hjelp!

3Kelvin-skalaen begynner ved det absolutte nullpunkt, som er 273 kuldegrader i Celsius-skalaen. 0 grader C er altså 273 grader K – eller 273 K, som fysikerne liker å si.

4Klimatologene meiner også at, med unntak for mer kortvarige variasjoner, har det vært en svak tendens til avkjøling i bortimot 2000 år – helt til slutten av 1800-tallet. Uten «global opvarming» kunne det radt ha gått mot ei ny istid. Ingen trivelig tanke, det heller. Alt med måte!

5Det finns to slags klimafornektere. Noen få er vitenskapsfolk, og de veit godt at det er slik det funker. De veit også godt at Stefan-Boltzmanns strålingslov tilhører grunnfjellet i fysikken. Derfor er det ofte rart å se de logiske saltomortalene de gjør for å framstille drivhuseffekten som helt ubetydelig. De øvrige bryr seg ikke om fysikk i det hele tatt. De veit at klimaforskere er juksepaver, for det har de lest på nettet. Dessuten har jo Carl I Hagen sagt at FNs klimapanel er hysterikere. Trengs det flere bevis da?

6Astronomene liker å oppgi planetenes «svartlegeme-temperatur», som er den temperaturen de ville ha uten drivhuseffekt. Jordas svartlegeme-temperatur er altså 255 K. På min yndlingsplanet Mars er den 211 K, mens gjennomsnittstemperaturen – det er jo ørlitt atmosfære med CO2 i, der også – oppgis til ca 218 K. 55 kuldegrader i snitt. Brrr.

7Noen kverulanter trøster oss med at det har vært mye mer CO2 i atmosfæren før i tida. I kritt-tida for 90 millioner år sia, for eksempel, og den gangen hadde naturen det riktig bra. - Javisst. Og den gangen fantes det heller ikke 7 milliarder mennesker som hadde gjort seg helt avhengige av et stabilt og forutsigbart klima for å overleve. Naturen greier seg fint uten oss, men det gjør ikke vi.

8Til forskjell fra et «svart legeme», som ikke reflekterer noen ting. Et «svart legeme» er et «grått legeme» uten refleksjon.

9Det trenger du ikke å diskutere, uansett hvor mye «klimaskeptiker» du er. Denne strålingsloven står like støtt som multiplikasjonstabellen.

10Og så kan det godt hende at den er 288,1 eller 287,9. Spiller ingen trille. Vi regner på økning, ikke på absolutte tall. Så lenge disse er tilnærmet riktige, blir feilen liten når vi skal finne økningen.

11Ikke at det hadde gjort store forskjellen om jeg brukte 240 i stedet for 239! Men seinere hadde du kanskje oppdaget at det dukket opp en W/m2 for mye i regnestykket, og pekt på meg og skreket: «Juksepave! Summen stemmer ikke!» - Jo da; det gjør den! Bæ da.

12Finurlig, ikke sant? Det er sikkert litt juks – men jeg klarer ikke å gjennomskue jukset. Det klarer kanskje du?

13Altså i fravær av store meteornedslag, kjempemessige vulkanutbrudd og andre spennende naturkatastrofer.

14Jeg kan godt tegne og forklare hvorfor jeg synes det er en rimelig antakelse, men du er allerede lei av forklaringene og trur meg på mitt ord. Dessuten er denne regnemåten mye lettere enn alle tenkelige alternativer – annengrads, logaritmisk eller hva du vil. Prøv sjøl!

15Og da gjør vi ikke den feilen at vi regner som om ALL drivhuseffekt her i verden skyldes CO2! Vi veit at den langt kraftigste effekten skyldes vanndamp. Og den ekstra drivhuseffekten som vi får fra CO2-økning, skyldes tildels at oppvarming gir mer vanndamp i lufta, som i sin tur bidrar til kraftigere drivhuseffet... Fordelen med den måten vi regner på, er at vi slipper å bry oss om hvilke prosesser som egentlig foregår i den svarte boksen.

16Den oppmerksomme leser legger merke til at økningen synes å bli proporsjonal med CO2-økningen: 120 deler pr million gir 1,2 grader; 280 deler pr million gir 2,8 grader! Det er flaks. Måten jeg regner på er ikke linjær, men ved så små endringer virker det som om resultatet blir noenlunde linjært. En vakker dag skal jeg nok finne ut hvorfor!

17Eller kanskje ikke! Mange klimafornektere sverger visst til en enda enklere modell, nemlig: «Det som skjer, det skjer, jeg kan ikke si deg mer.»

18Og det er nok den styggeste matematiske feilen: For varmestråling fra Jorda er ikke proporsjonal med middeltemperaturen i fjerde. Strålinga fra hver kvadratcentimeter er proporsjonal med temperaturen i akkurat den kvadratcentimeteren, opphøyd i fjerde. Du må beregne temperatur og deretter varmestråling i hver kvadratcentimeter, og så summere over hele Jordas overflate. - Skjønner du hvorfor klimaforskere trenger digre parallellprosessorer som får sikringene til å ryke?

19Maks. 450 deler pr. million, sier FNs klimapanel. Jeg antar at det er de som har rett. (Hvis jeg ikke skal gratulere med at de har kommet så nær fasiten?? Hrm...)

Strikkepinner og kloke koner?

Det har pågått en grovt usaklig kampanje mot forslaget om reservasjonsrett. Vi har fått høre at forslaget vil føre «kvinnekampen» mange tiår tilbake, og at nå må strikkepinnene fram igjen. Talsmenn for reservasjonsrett blir omtalt som «religiøse fundamentalister». Samvittighetsargumentet blir framstilt som et skalkesjul for «kvinnefiendtlige» holdninger.

Det faktiske forholdet er: Ei kvinne kan sjøl bestille time til abort på sjukehuset, gjerne med hjelp av en person hun stoler på. Og fastlegeordningen kan organiseres sånn at hun kan gå til en hvilken som helst lege når hun ønsker abort. I praksis vil en reservasjonsordning ikke utgjøre NOE SOM HELST hinder for retten til abort.

Det er ingen menneskerett å være fastlege. Det er ingen menneskerett å være sjukepleier eller kirurg heller, men folk i slike stillinger har reservasjonsrett mot å medvirke til abort. Og er det utenkelig at en lege kan diagnostisere lungebetennelse eller beinbrudd sjøl om vedkommende ikke henviser til abort? Har vi for mange leger her i landet?

En lege som reflekterer over sin yrkesutøvelse må spørre seg: Når begynner menneskelivet? Blir fosteret et menneske ved fødselen? Når det kan registreres hjerneaktivitet? Når fosteret kan gjenkjennes som en menneskeliknende skapning? På det tidspunktet da kvinnegruppa Ottar til eihver tid måtte meine? Det offentlige Norge klarer ikke å gi noe prinsippielt svar. Det settes bare mer eller mindre vilkårlige tidspunkter for når abort skal tillates.

Jeg klarer ikke å se noe annet tidspunkt da vi kan si at et nytt menneske blir til enn unnfangelsen. Fra dette tidspunktet er det nye mennesket definert med muligheter og begrensninger; evner og anlegg. Og hvis fosteret er et menneske, da er hvert svangerskapsavbrudd en tragedie. Da kuttes livstråden uavvendelig over for den vesle skapningen. Med alle dens evner, anlegg, muligheter og begrensninger.

Men verden er hjerteskjærende ufullkommen, og full av uløyselige dilemmaer. Alternativet til sjølbestemt abort er at noen andre feller sin dom over liv og død, på vegne av henne som bærer fosteret. Og ingen andre kan ta seg retten til å påtvinge henne et annet valg.

Hadde jeg satset på et yrke ut fra ønsket om å redde menneskeliv, så kunne jeg ikke delta når et påbegynt liv skal avsluttes. Jeg måtte ha sagt: Jeg må godta at du gjør dette valget, men jeg kan ikke hjelpe deg med å gjennomføre det.

Det ville ha vært et samvittighetsspørsmål.

Fortellinger fra en større virkelighet

Det finns to slags fortellinger.

De vanligste er slike som bekrefter det vi veit. De handler om virkeligheten her og nå; om problemer i dagliglivet og i ekteskapet; om forbrytelse og straff. Slike fortellinger er nyttige, kanskje livsnødvendige: De gjør verden begripelig. De bærer og bekrefter våre felles fordommer, og uten fordommer kan vi ikke overleve¹. La oss kalle dem fortellinger om det kjente. (Jeg fristes til å si: Fortellinger om det trivielle.)

Så finns det en annen type fortellinger: Slike som åpner avgrunnen foran føttene våre, midt i den solide hverdagen, og får oss til å tvile på det vi allerede veit. Fortellinger som stiller spørsmål ved urokkelige sannheter. La oss kalle dem fortellinger om det ukjente. (Eller fortellinger om det fantastiske. Noen av dem er fantastisk dårlige.)

Jeg snakker ikke om iboende kvalitetsforskjeller: Fortellinger om det kjente kan være geniale; fortellinger om det ukjente kan være elendige.

Det går inga skarp grense mellom de to typene: Alle fortellinger som skal gripe oss må inneholde et element av spenning, av undring, og alle fortellinger som stiller nye spørsmål må kjenne de gamle svarene som de utfordrer. Men i noen fortellinger er det spørsmålet, undringa, som er hele hensikten. Da har vi med science fiction å gjøre.

I ett av sine filosofiske essays stiller Robert Nozick² spørsmålet: Why is there something rather than nothing? Dermed har han presist formulert det grunnleggende spørsmålet i all vitenskap. Og i all science fiction. Alle spørsmåls mor.

En dåre kan spørre. Litteraturen kan, på sitt beste, åpne og behandle spørsmål som er så urovekkende at verken religionen eller forskningen manner seg opp til å gi noe sikkert svar. Det er for eksempel skrevet mange fortellinger som stiller spørsmålet: Hvordan kan en god og allmektig skaper ha skapt et univers med så mye uutholdelig smerte?³ Meg bekjent har ikke teologene kommet gjennom den hardveden riktig ennå, og kosmologene har ikke vågd seg til å prøve.

Science fiction er erkjennelseslitteratur.

Den ærgjerrige fortelleren nøyer seg ikke med å løfte blikket og åpne gåtene: Rett som det er beveger hun seg inn på forskerens territorium og prøver å løyse gåtene også. I motsetning til forskeren gjør hun det uten bundet mandat, og med (om mulig) enda større dikterisk frihet! Tidvis blir hun en konkurrent; et hår i suppa; en crackpot⁴. Seriøse forskere avskyr henne, og med god grunn: Hun avstår ikke en gang fra å finne opp nye naturlover, eller fakta til støtte for sine yndlingsteorier, helt etter eget forgodtbefinnende! Men av og til – i sjeldne glimt – kan hennes videre, skjønt tåkete, utsyn avdekke sammenhenger som forskeren ikke ser, sitt falkeblikk til tross. Da kan hun rokke ved Sannheten – eller i hvert fall bringe livsviktig kunnskap ut til allmennheten i dramatisert form, på en måte som forskning aleine aldri har klart.⁵

Sin vane tro gir ikke Nozick noe endegyldig svar. I stedet rusler han rundt, betrakter spørsmålet fra mange vinkler og drøfter tilløp til svar; angrepsmåter, implikasjoner, motforestillinger. Men vi som var så heldige å bli utsatt for A. E. Van Vogts klassiske roman ’The Weapon Shop of Isher’⁶ i lettpåvirkelig førpubertet, vi kjenner i hvert fall ett svar: Journalisten McAllister blir sugd fra 1951 fram til 4884. Deretter blir han kastet bakover i tida, så framover, så… i stadig større pendelsvingninger, før han slynges tilbake til tida før skapelsen. Som enhver fysiker kan fortelle deg, krever slike tidreiser enorme mengder energi. Van Vogts helt akkumulerer så mye energi at det tilsvarer universets masse. Når McAllister utslettes i en kolossal energiutladning, blir universet skapt.

Slik får vi ei litterær forklaring på The Big Bang, lenge før dette begrepet ble kjent og anerkjent⁷. Da jeg i vaksen alder møtte The Big Bang som kosmologisk forklaringsmodell, hadde jeg ingen problemer med å godta det, trass i de innebygde paradoksene: Hva fantes før Big Bang? (Svar: Ingenting – det finnes ikke noe ’før’.) Hva var det som utløste Big Bang? (Svar: Ingenting – det finnes ikke noe…) Van Vogt hadde jo sett og behandlet disse paradoksene: Årsakene til universets skapelse er å finne i noe som hendte lenge etter skapelsen. Årsakskjeden lukkes i ei tidsløyfe; paradoksene forsvinner.⁸

Tid for personlig bekjennelse. Van Vogts bøker⁹ – sammen med bøkene til Heinlein¹⁰, Isaac Asimov¹¹, Poul Anderson¹², Kurt Siodmak¹³, John Wyndham¹⁴, Sture Lönnerstrand¹⁵ - var åpenbaringer for en nyfiken guttunge: De åpnet eventyrlige muligheter, verdener uten ende.

En følgeskade var en altetende interesse for naturvitenskap – astronomi, paleontologi, geologi, zoologi. Jeg var ikke aleine; i min barndom satt det mange tiåringer med nesene begravd i ’Verden og vi’. På lengre sikt førte denne interessen til at jeg ble fysiker. Men det var Ingeniør Knut Berg¹⁶ som gjorde at jeg ble sivilingeniør, og at jeg i ung alder, til tross for en oppvekst preget av sportssidene i Aftenposten, lærte å glede meg over nynorsk.

Skal jeg ikke snart komme til saken, og formulere et forsvar for science fiction? Skal jeg ikke levere den science fictionale lista over litterær helsekost – Aldous Huxley¹⁷, George Orwell¹⁸, Jevgeni Zamjatin¹⁹, Karin Boye²⁰, Karel Capek²¹, Harry Martinsson²²?

Nei. Jeg skal ikke en gang påstå at science fiction er nyttig, fordi den stimulerer interessen for realfag.

Science fiction trenger ikke noe forsvar.

Det er de fortellingene som ikke sprenger grensene for den trivielle hverdagen og våre felles erfaringer som trenger et forsvar. Av ei god fortelling skal vi kreve at den utfordrer oss både emosjonelt og intellektuelt. God science fiction gjør akkurat det.

Jeg har nettopp fortalt om de bøkene som fikk en guttunge til å legge bort leksene og glømme at kunnskap er kjedelig. Og dette er viktig nok: Gi ungene science fiction før skolen og de «riktige» bøkene kveler all leselyst! For sannsynligvis må vår måpende undring, begjæret etter å vite mer, vekkes omtrent på denne tida, før vi begynner å stivne, før vi har lært så mye som vi har tenkt å lære. ’The Golden Age of science fiction is twelve.’ Men etter hvert må vi finne de bøkene som snakker til mer kritiske lesere; som vekker intellektuell uro og holder undringa ved live. Science fiction handler om idéer, og menneskene er med i fortellinga hovedsakelig fordi idéene må ha et sted å bo. Men det er idéer som gjør oss til hele mennesker.

Hva. Påstår jeg at idéer snakker til følelsene? Ja, det påstår jeg, for jeg lever i en verden der massene har marsjert og bøllene har myrdet bak fanene til Hitler, Stalin og Mao. I hele min ungdom opplevde jeg ikke mer gripende øyeblikk enn da jeg oppfattet – fikk hodet mitt rundt, og plutselig kunne se - mystikken i kvantemekanikken, eller den absurde rasjonaliteten i relativitetsteorien.²³

Det går an å skrive gripende fortellinger om relativitetsteorien. Poul Anderson har gjort akkurat dét. I ’Tau Zero’ lar han Bussard-motoren²⁴ i et romskip henge seg opp, slik at romskipet løper løpsk. Romskipet lar seg ikke stanse, og fortsetter å akselerere med 1G. I fullt samsvar med relativitetsteorien øker massen til skipet og besetningen, mens tida strekkes ut i forhold til universet forøvrig²⁵. Bussard-motoren blir grådigere og slurper etter hvert i seg stjerner; så hele galakser. Romskipet og besetningen opplever – deltar i – universets undergang. Og nei, dette er ikke en øvelse i gigantomani, der forfatteren bare klasker stadig større avstander i tid og rom i bordet for å imponere leseren. Dette er et intenst menneskelig drama, der hele det veldige kosmos blir virkelig, som en del av dramaet.

Relativitetsteorien er ei tvangstrøye. Et kjernemotiv i science fiction er reisen til fjerne verdener. Da blir den absolutte fartsgrensa i et enormt kosmos fort en utålelig begrensning, og tidsdilasjonen som Poul Anderson beskriver gir ingen fullgod løsning – i hvert fall hvis hovedpersonen er en framtidig Eirik Raude, som vil reise hjem igjen og lokke med seg nybyggere. Derfor har generasjoner av forfattere gjort store anstrengelser for å lure Einstein: De har tatt i bruk ormehull på tvers gjennom kosmos, langs den femte, sjette eller sjuende dimensjon; parallelle universer; hvite hull; overlyshastigheter med paradoksale bieffekter. Og se om ikke mange av disse begrepene har beveget seg inn i fysikken også – i hvert fall den spekulative fysikken i forskningens grenseland mot metafysikk.

Vi mennesker har det med å reflektere over hvem vi er, hvor vi kommer fra – også som biologisk art. Paleoantropologien leiter etter svar. Det har litteraturen gjort like lenge: Jack London i ’Before Adam’, og William Golding²⁶ i ’The Inheritors’ – den første romanen som gir psykologisk dybde til møtet mellom Neandertal-mennesket og det 'moderne' mennesket. Vitenskapen er ikke stort nærmere en forståelse av dette møtet i dag enn Golding var kommet i 1955. Golding ga neandertaleren et fremmedartet, men menneskelig ansikt.²⁷

Hva er et menneske?

Hvor setter vi grensa mellom dyr og menneske; mellom maskin og menneske? Et filosofisk spørsmål, kanskje. Men også etter hvert et påtrengende spørsmål i forlengelsen av teknologier som kunstig intelligens og 'tenkende' proteser. Og utvilsomt et grunnleggende spørsmål innen paleoantropologien, som fikk det i fanget på en nesten påtrengende måte etter det sensasjonelle funnet av Flores-menneskene, populært kjent som ’hobbiter’. Flores-menneskene levde samtidig med våre egne forfedre så seint som for 18.000 år sia, kanskje enda seinere. Forfatteren Vercors (Jean Bruller) foregreip både den vitenskapelige og den filosofiske diskusjonen om våre biologiske fettere på en nesten clairvoyant måte i sin roman fra 1953, ’You Shall Know Them’ (’Les Animaux Denatures’). Philip K. Dick – talsmann for systematisk og paranoid mistro til alt, herunder den tilsynelatende virkelighet – løyste opp grensa mellom menneske og maskin i ’Do Androids Dream of Electric Sheep?’²⁸. Robert Heinlein gjorde det samme for grensa mellom mennesker og modifiserte dyr i ’Jerry Was a Man’.²⁹

Menneskets opplevelse av seg sjøl, av kjernen i sin egen menneskelighet – evnen til å forstå, reflektere, analysere: Dette er tema for en hjerteskjærende psykologisk studie. Og den studien er skrevet av Daniel Keyes, i novellen (seinere utvidet til roman) ’Flowers for Algernon’.

Studiet av fremmedartete kulturer? Åpne nesten ei hvilken som helst bok av Jack Vance, så møter du samfunn med de mest bisarre skikker og institusjoner, fullt ferdig tegnet med historie, religion, myter, politikk, økonomi – beskrevet med humor, innlevelse, passelige mengder kynisme og idealisme. For i Vance’s verden(er) har menneskeheten spredt seg ut i galaksen. Hver liten flokk har tatt med seg sine skikker, forestillinger og konflikter, men gjennom tusenåra har de tilpasset seg nye og ytterst forskjellige livsvilkår, både biologisk og kulturelt; derfor finner du lag på lag av kulturimpulser og oppfatninger, og det er slike strømninger som driver fortellinga framover og motiverer personene i de beste bøkene hans. Jack Vance er galaksens Elliot Pattison.³⁰

Det finns et fagområde som inntil videre mangler et studieobjekt:

Faget kalles exobiologi, og det har som mål å studere og beskrive ikke-jordiske livsformer. En skulle tru at i hvert fall på dette området ville science fiction være et ypperlig medium til å skissere mulighetene, variasjonene – tegne bilder av det totalt fremmede. Nettopp her møter fantasien sin største utfordring, og her viser den sine begrensninger. For de aller fleste ikke-jordiske skapninger i litteraturen er indianere med pappneser – og ofte sitter ikke nesene særlig godt på heller. Det er nesten bare Jack Vance som kommer i nærheten av å tegne virkelig gåtefulle ikke-jordiske, halvintelligente skapninger. Kanskje trenger fantasien i hvert fall litt råstoff av handgripelig virkelighet å arbeide med før den kan spinne sine mest fargerike drømmer. La oss håpe at vi snart ser glimt av de livsformene vi veit finns der ute: Mikroorganismer i permafrosten i Valles Marineris, eller i havstrømmene under isen på Ganymedes… Kanskje kan slike oppdagelser anspore fantasien til å forestille seg hva livet kan drive det til uten jordisk DNA.³¹

For ikke å snakke om hvilken omveltning det vil være for erkjennelsen – for vår geosentriske oppfatning av livet, universet, kosmos – å få bekreftet dét vi egentlig har visst sia H. G. Wells’ dager: Det kryr av liv der ute. Det finns fire hundre milliarder soler i vår egen galakse. De fleste av dem har planeter, etter det vi veit nå. Det finns i hvert fall hundre milliarder andre galakser. Og for dem med ekstra utferdstrang: Fysikerne spekulerer stadig heftigere på muligheten for mer enn ett univers. Kanskje uendelig mange. «Mulighederne er lego», som danskene sier.

Frist meg ikke til å prøve å gi en fullstendig og udiskutabel definisjon av «liv»! Men vi kan kanskje bli enige om en grunnleggende egenskap ved livet: Det reproduserer seg sjøl. Og sia alle prosesser inneholder feilkilder, vil det alltid oppstå kopieringsfeil – mutasjoner. De utgjør grunnlaget for den mekanismen vi kaller evolusjon og «naturlig utvalg». Vi kan jo tenke oss mange måter som levende skapninger kan reprodusere seg på uten at det krever DNA. I Poul Andersons kortroman «Epilogue» har menneskene etterlatt seg utallige sjølreproduserende elektroniske duppeditter da Jorda ble ubeboelig. Disse har utviklet seg videre og utgjør den «biologien» som hjemvendte romfarere finner, noen millioner år seinere. - Poul Anderson skreiv dette lille mesterverket i datateknikkens barndom: I vår tid, da halvledere og programlogikk besjeler enhver liten krok av tilværet, ville han ha hatt et enormt materiale å fabulere ut fra. Muterte mikrochips som invaderer og snylter på alt større maskineri? Datavirus som modifiserer seg sjøl og sprer seg på nettet, i stadig mer ødeleggende og motstandsdyktige versjoner?³²

Med exobiologien som delvis og foreløpig unntak: Vis meg et fagområde og skisser noen av fagets grunnleggende spørsmål, så finner jeg ei fortelling eller flere hvor dette faget og disse spørsmåla utgjør klangbunn for menneskelig erkjennelse. Det er mulig at slike fortellinger kan skrives uten at det blir science fiction av det, men lett er det ikke.³³

Mye science fiction handler ikke om ’science’, men om teknologi.

Framfor alt om teknologi og samfunn. Kim Stanley Robinson viser at drømmen om Mars – alle sf-leseres ungdomsforelskelse – ikke er død. I en mammuttrilogi (’Red Mars’, ’Blue Mars’, ’Green Mars’) skildrer han koloniseringa av den ugjestmilde planeten, planene for omforming – terraforming – slik at den blir beboelig, teknologien som utvikles og tas i bruk i dette gigantprosjektet. Han beskriver samfunnene som utvikles, konfliktene, politikken. Framtidshistorie med teknologi som motor.

Mer teknologi: Det går ikke an å skrive framtidsfortellinger i dag uten at de får et snev av cyberpunk, som viser – eller diskuterer – hvordan digital teknologi oversvømmer dagliglivet. William Gibson var en pioner; hans ’Neuromancer’ fra 1984 skapte en helt ny litterær retning. Selvfølgelig er den utdatert forlengst – den teknologiske dystopien fra massesamfunnets underside må i dag leses mer som en dyster parallellverden-historie enn som en mørk visjon av vår egen framtid. (Men slik er det gått med Huxley og Orwell også; de blir ikke mindre lesverdige eller aktuelle for det.)

Og dette illustrerer et viktig poeng: Science fiction er ubrukelig som prognoseverktøy – de aller fleste framtidsskildringer har bommet totalt på sine forutsigelser. Men det har de aller fleste prognosemakere gjort også. Av alle verdens forståsegpåere var det bare dissidenten Andrei Amalrik som spådde Sovjets sammenbrudd. Grunnleggeren av IBM, Thomas Watson, fastslo en gang at det kanskje kunne være behov for tre eller fire datamaskiner i verden. Og jeg kjenner ikke til en eneste forfatter, prognosemaker eller tenketank som har vært i nærheten av å forutse virkningene av Internett. Eller av «sosiale medier», som på få år har gjennomsyret samfunnet og satt i gang en omstillingsprosess som stadig ruller videre. Vi aner ikke hvor den vil føre oss – vi kan bare fastslå at endringene foregår raskere i dag enn noen gang tidligere i menneskehetens historie.

Hvilke spørsmål stilles det i dag?

Hvilke muligheter skisseres for vår nære framtid og hvordan genteknologi, nanoteknologi og stadig flere elektroniske dulper kan forme våre liv og samfunn?

Et strålende talent som har dukket opp i det aller siste er Paolo Bacigalupi. Hans litterære prosjekt kan best karakteriseres som 'biopunk'. I den prisvinnende debutromanen hans, 'The Windup Girl' fra 2009, befinner vi oss i Thailand etter at alt fossilt karbon er så godt som oppbrukt. Det har skjedd store klimaendringer; landet plages av voldsomme oversvømmelser, og økonomien er i stor grad basert på bioteknologi. Genmodifiserte varianter har i stor grad fortrengt den «naturlige» floraen og faunaen. Stadig nye genvarianter danner grunnlag for handel, kriminalitet og industrispionasje. Jenta i tittelen er et genmodifisert menneske, skapt som en perfekt nytelsesmaskin for rike handelsmenn. Denne framtidsverdenen framstilles med en utrulig detaljrikdom og utgjør en truverdig, tredimensjonal bakgrunn for hovedpersonens frigjøringsprosess – hennes utvikling fra menneskelig automat til en tenkende, handlende person med sin egen vilje og sitt eget livsprosjekt.

På leselista mi ligger også ’Kil’n People’ av David Brin, utgitt i 2002. I hans framtidsverden kan du ha så mange kopier – kloner – som du har råd til, og den teknologien som brukes til kloning kan sikre en form for udødelighet.³⁴ Her åpner det seg spørsmål om identitet, og om grunnleggende rettigheter – hvilke kopier har rett til å leve?

En av mine nyere favoritter gikk nettopp bort: Skotten Iain Banks, som utga både halsbrekkende, fantasifylt science fiction og vanlige romaner. Skjønt «vanlig» er nok ikke det riktige ordet: Ingenting er «vanlig» ved disse bøkene. De er skrevet med en en språklig lekenhet og en fantasirikdom med hensyn til både miljø og intrige som Jack Vance kunne ha misunt ham. Personene er levende, originale og ekte på grensa – men bare på grensa – til karikatur, og ikke minst: Hver person har sin egen stemme. Menneskene tenker, snakker og oppfører seg i samsvar med hver sine egne forutsetninger; ikke som talerør for ett eller annet forfatterpåfunn. Hovedpersonene er tredimensjonale – og vel så det. - Banks døde av kreft i juni i 2013. Han rakk akkurat å fullføre sin siste roman: «The Quarry», som handler om en bitter misantrop som er i ferd med å dø av kreft, og som har tilkalt sin gamle venneflokk for å ta et slags farvel, eller et oppgjør; hensikten er og blir uklar. Fortelleren er misantropens sønn – en begavet 18-åring med autistiske trekk, som ser og oppfatter noe av det som foregår med knivskarpt blikk, men som misforstår andre ting fullstendig. - Dette er ikke science fiction: Det er bare ei glitrende god fortelling om den uavvendelige avskjeden med livet. Full av humor, melankoli, sinne og menneskelig innlevelse.

Heldig som jeg er, så har jeg ennå mange av bøkene hans til gode. Det håper jeg du har også!

Trenger vi science fiction?

Selvfølgelig gjør vi ikke det. Vi mennesker trenger tak over hodet, varme klær og en bolle ris om dagen. Men uten drømmer, uten visjoner, blir vi tomme skall. Og uten fortellinger, ingen viten. Uten spørsmål, ingen svar. Ofte blir spørsmålet stående der etter svaret også, for ingen svar er endelige.

Det er blitt hevdet at Robert A. Heinlein skapte romfartsindustrien – det vil si det politiske klimaet for den – med sine ungdomsromaner. Og uten Jules Verne, H. G. Wells og andre litterære pionerer ville mennesker neppe ha landet på Månen. Når det fortsatt er interesse for utforsking av Mars, og håpet stiger om at vi én gang skal lande der og leite etter ukjente livsformer i de uttørkete ravinene, skyldes det i stor grad drømmene som ble spunnet av litterære fantaster.

Du har nok lagt merke til at jeg ikke har sagt ett ord om science fiction på film. Det er det en grunn til. Undringa i science fiction formidles på en bæretone av analyse og resonnement. Film er et medium for fornemmelser, stemninger, følelser – alt annet enn resonnement. Film egner seg i beste fall til å illustrere science fiction-temaer og –motiver³⁵. (Selvfølgelig har Stanley Kubrick³⁶ ettertrykkelig bevist at jeg tar hårreisende feil, men Kubrick var et geni, så det må han få lov til.) Men vi skal slett ikke rynke på nesen av science fiction på film av den grunn: Det dukker stadig opp nye tiåringer som trenger å møte rommets avgrunner i svimlende undring, slik at de kan reddes fra skolens krav til det nyttige og jordnære.

En digresjon om det nyttige: Norsk skole lider av betydelige mangler. Realfagene (heri opptatt matematikken) er hardest rammet. Så nå skal det tas krafttak; nå skal ungene bli begeistret for realfag ved å lære hvor nyttige disse fagene er! Hør et tilfeldig valgt eksempel: ’Ferdigheter og kunnskap innen regning og matematikk må ha utgangspunkt i en praktisk og virkelighetsnær tilnærming. Elevene må hjelpes til å se nytten av denne kunnskapen.’³⁷ Herre jerimi.

Unger begeistres av fantasi og drømmer, akkurat som vi mennesker. Snakk om det nyttige, så løper de for livet! Men fortell dem om Månen og Mars, om galaksens fire hundre milliarder stjerner, lær dem om romskip og hastigheter, la dem regne på hvor lang tid det tar å komme dit! Jeg veit i hvert fall om noen unger som omsider ville ha fattet interesse.

Vitenskap er ikke nyttig; det er livsviktig. Og science fiction er enda mer unyttig enn vitenskap – det er derfor den befrukter vitenskapen. Yin og yang, sol og måne. Virkelighet og fantasi – to ansikter som speiler hverandre.

Sånn er det.

1 Det finns mange slags fordommer – la meg nevne noen: Sola kommer til å stå opp i morgen. Kronene jeg setter i banken i dag er verdt omtrent like mye i morgen. Loven er lik for alle.

2 Amerikansk filosof, best kjent for sin kultklassiker ’Anarchy, State And Utopia’, som ble en bibel for libertarianere på 70- og 80-tallet. Vi reiste verden rundt på kongresser og snakket ekstatisk om denne politiske åpenbaringa. Norske aviser har for uvane å oversette ’libertarian’ med ’libertiner’. Det blir som å forveksle kosmologi med kosmetologi.

3 Arthur C. Clarke: ’The Star’; Poul Anderson: ’The Problem of Pain’.

4 Da heter hun for eksempel Erich von Däniken, L. Ron Hubbard, Immanuel Velikovsky, og utgir eventyr forkledt som kunnskap.

5 H. G. Wells: I 1908 forutsa han tankskrig i ’The Land Ironclads’; i 1914 forutsa han atombomber og den totale utslettelsen de kunne føre til i ’The World set Free’. Spådommene virket ikke etter sin hensikt. Men egentlig finner vi ingen bedre eksempler enn ’Silent Spring’ av Rachel Carson, sjøl om det ikke er en roman – det bare virker slik. Før denne boka kom ut var ’økologi’ et fagfelt for spesielt interesserte. Etter denne boka er økologi blitt de brillene vi ser omgivelsene gjennom.

6 Norsk utgave ’Fange av tiden’, Gyldendals Fremtidsromaner 1954, oversatt av den utrettelige Thorstein Thelle.

7 Teorien som impliserer at universet oppsto i et ’Big Bang’ for 13,7 milliarder år sia ble egentlig formulert av Georges Lemaître, men først bekreftet og (etter hvert) anerkjent i 1960 etter oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstråling. ’Big Bang’ er egentlig ikke noe stort smell: Det er en singularitet der masse og energi er uendelig tett pakket i ett punkt. Universet – herunder rom, tid og naturlover – er et produkt av ’Big Bang’ og dets ettervirkninger.

8 Nå ja. Tidreiser består ikke av annet enn uløyselige paradokser: Hva skjer hvis jeg utsletter hele McAllister idet han passerer 2005 på en av pendelsvingningene sine? Da kommer han ikke tilbake til tida før skapelsen. Da oppstår ikke universet. Da finnes ikke jeg. Da kan jeg heller ikke ha utslettet McAllister i 2005. Men da… - Og fordi paradoksene er uløyselige, utøver de en uimotståelig tiltrekningskraft på science fiction-forfattere. Men egentlig er det bortkastet å utvikle stadig nye tidreiseintriger – det kan ikke gjøres bedre enn i Robert A. Heinleins to klassiske perler, ’All You Zombies’ og ’By His Bootstraps’. Tidreiseparadokser kan ikke løyses, men Heinlein gjorde det. To ganger.

9 I tillegg til den nevnte 'Weapon shop of Isher' fikk vi 'The Voyage of the Space Beagle' ('Den store planetferden') på norsk. Sympatien gikk til romkatten Coerl, ikke til de menneskelige ofrene hans.

10 ’Red planet’ (norsk tittel: ’Den røde planet’); ’The Puppet Masters’ (norsk tittel: ’Titanboerne kommer’)

11 ’The Currents of Space’ (norsk tittel: ’En klodes undergang’)

12 ’Brain Wave’ (norsk tittel: ’Hjernesjokk’)

13 ’Donovan’s Brain’ (norsk tittel: ’Den frigjorte hjerne’); ’Rider to the Sky’ (norsk tittel: ’Rakettflyverne’)

14 ’The Day of the Triffids’ (norsk tittel: ’Triffidenes opprør’)

15 ’Rymdhunden’ (norsk tittel: ’På tokt i verdensrommet’

16 ’Ingeniør Knut Berg på eventyr’: Glimrende norsk science fiction-tegneserie, først trykt i Nynorsk Vekeblad – visstnok i 1941 - , og fra 1943 til 1960 utgitt som julehefte. (’Vigleik Vikli fortel, Ronald Stone teiknar’. I det borgerlige liv hette de Hallvard Sandnes og Jostein Øvrelid.) Knut Berg var en blond norsk helt, en human og kompetent sivilingeniør som ordnet opp i det meste, fra glømte fortidsverdener bak Himalayas ville fjell til krig mot tyranner på fjerne planeter. Knut Berg var helten for etterkrigsgenerasjonene av NTH-studenter som skulle bygge landet med stålverk, kraftverk og tunneler.

17 ’Brave New World’, ’Ape And Essence’, ’Island’

18 ’Animal Farm’, ’1984’

19 ’Vi’

20 ’Callocain’

21 ’Krakatit’, ’R.U.R’, ’Salamanderkrigen’

22 ’Aniara’

23 Den spesielle, vel å merke. Den generelle? Gang på gang hadde jeg nesten tak i halespissen på den, bare for å oppleve at den glapp: Den er og blir ei formelsamling, ikke en erkjennelse. Jeg trøster meg med at ennå holder flinkere folk enn jeg på med å leite etter feil og mangler i den.

24 En Bussard-motor suger inn partikler fra rommet, forbrenner dem i en kjernefysisk reaksjon og skyter forbrenningsproduktene ut bak seg i en jet-stråle. Kloke folk har visstnok regnet ut at det er noe prinsippielt galt med konstruksjonen, blant annet at den ikke virker. Dem om det.

25 Du kan godt regne på det: Under sånne betingelser vil skipet ha krysset galaksen på elleve-tolv år, mens hundreogfemti tusen år har passert på Jorda. Etter enda noen år – romskipstid – er universet tilbakelagt. Sett fra Jorda tar det fjorten milliarder år.

26 Sikkert best kjent for ’The Lord of the Flies’, en mørk parafrase over ett av Jules Vernes geografiske eventyr.

27 Björn Kurtén, svensk paleoantropolog, har fylt ut trekkene i dette ansiktet i sin roman ’Dance of the Tiger’ (’Den svarta tigern’). Han gjør det med større vitenskapelig tyngde, men med atskillig mindre innlevelse og dybde. Det blir ikke nødvendigvis god science fiction fordi om den skrives av vitenskapsmenn. - Men vi veit mer om neandertalerne i dag enn Goldings gjorde, og bildet av fredelige, drømmende blomsterbarn har nok raknet: Fra tid til annen har de for eksempel både drept og spist hverandre, akkurat som andre folk. Vi må nok gi dem plass på vårt eget stamtre, gitt.

28Filmatisert som 'Blade runner'.

29 Og selvfølgelig var de ikke de første, og slett ikke de siste: Dicks ideer kan spores tilbake til Isaac Asimovs robotfortellinger, mens Heinleins går tilbake til H. G. Wells ’The Island of Dr. Moreau’, og derfra til Mary Wollstonecraft Shelleys ’Frankenstein’, kanskje helt tilbake til Praha-jødenes golemfortellinger.

30 Forfatter av fire vidunderlige og rystende spenningsromaner fra Tibet og tilgrensende fjellområder i det kinesiske imperiet: ’The Skull Mantra’, ’Water Touching Stone’, ’Bone Mountain’, ’Beautiful Ghosts’. Bøkene inneholder en sann rikdom av lamaistisk og taoistisk kultur, beskrevet innenfra som en selvfølgelig grunnmur i personenes liv. Handlinga drives av kulturkonflikter, spesielt av kollisjonen mellom tradisjonell kultur og brutal kinesisk imperialisme.

31Hvis ikke mikroorganismene på Mars og Jupiter-månene også viser seg å være våre nære slektninger, da. Ifølge panspermia-teorien – først formulert av multigeniet Svante Arrhenius – kan enkle mikroorganismer ha overlevd på meteoritter, og på den måten ha spredt seg i hele solsystemet. De har jo ikke møtt like gunstige betingelser overalt, men livsformer i reaktorer, i kokende kilder og i isen i Antarktis viser at livet er hardføre greier.

32 Slike finns visst allerede, ifølge folklore i sikkerhetsmiljø. Datahackernes Frankenstein-uhyrer. Huff!

33 Kanskje skriver Umberto Eco slike fortellinger. Men vasst litt: Er ikke ’Foucaults pendel’ – hans beste, mest spinnville roman – science fiction, da? Jo.

34 Ved nærmere ettertanke er verken idéen eller den skisserte konflikten ny – du finner dem begge i ’To live forever’ av Jack Vance fra 1956.

35 Eller klisjeer: Jfr ’Star Wars’- og ’Alien’-filmene. Disse gjør til dels ypperlig bruk av hele registeret av science fiction-klisjeer – men hvilke nye spørsmål åpner de? Hm.

36 ’Dr. Strangelove’, ’2001 – A Space Odyssey’, ’A Clockwork Orange’

37 ’Plan for videreutvikling av kvalitet i skolene i Gran kommune, Fase 2: 2005-2008 (Høringsutkast)’