tirsdag 19. september 2017

Er Hans Rustad etnisk norsk?

Hans Rustad er redaktør av «Document.no», ei nettblekke i den norske varianten av Alternative Høyre. Han er opptatt av innvandring, utlendinger og annen styggedom. Sylo Taraku, opprinnelig kosovoalbaner, vil gjerne være norsk. I hvert fall vil han gjerne at barnebarna hans skal kunne bli anerkjent som ordentlig norske.

Men nei, skriver Rustad: Så lett er det nok ikke! Og ordentlig norske blir etterkommerne hans aldri, så lenge Taraku sjøl er født og oppvokst i Kosovo. For: «Selv om jeg bosetter meg i Pristina med min norske kone og blir boende der resten av livet, blir vi ikke «etniske kosovoalbanere». Heller ikke våre barnebarn vil bli det, hvis de da ikke gifter seg med en kosovoalbaner.» («Aftenposten», 19. september.)

Riktignok anviser Rustad en snarveg som hopper bukk over alle stengsler: Hvis hans eget barnebarn gifter seg med en kosovoalbaner, så blir barnebarnet etnisk kosovoalbansk på et blunk. Men det tviler jeg på at han egentlig meiner, hvis han skulle slumpe til å skjønne hva han sjøl har skrevet. Hele innlegget forøvrig tyder på at han stiller langt strengere krav enn som så til etnisk renhet.

Innlegget gjør meg imidlertid alvorlig bekymret for Rustads egen etniske tilhørighet.

Jeg garanterer at hvis han gransker sin egen slektshistorie inngående, vil han finne et hopetall av etniske utlendinger blant sine formødre og -fedre. Det kan vel hende at han ikke har flyktninger fra Ungarn, Vietnam eller Chile, eller gjestearbeidere fra Tyrkia eller Pakistan, i slektstreet sitt: Det ville han vel ha visst – om ikke slike skammelige familiehemmeligheter ble feid under teppet, da. Men hvor sikker kan han være på at han heller ikke finner svenske rallare, danske prester og embetsmenn, glassarbeidere fra Böhmen, skogfinner, tatere, kvener, tyske bergverksarbeidere, nederlandske sjøfolk, hanseater, skotske leiesoldater eller irske treller på slektstreet sitt – bare for å nevne NOEN av dem som har kommet hit i løpet av de siste 1000 år?

Islendingene, som har oversikt over slikt, har funnet genetiske spor etter minst én indianer som må ha fulgt med en av Vinlandsekspedisjonene tilbake. Bærerne av sånne gener blir likevel oppfattet som etniske islendinger så gode som noen.

Går Hustad lengre tilbake, vil han oppdage at det kom innvandrere til Norge i folkevandringstida også: Handelsfolk, kanskje krigere. «Osebergdronninga» hadde sitt opphav et sted ved Svartehavet. Tidligere kom det andre innvandrere som bragte med seg hesten og det språket som skulle utvikle seg til norsk. Før den tid igjen kom det noen som bragte med seg både jordbruket og den bleike hudfargen som også Rustad har arvet: De første som kom hit etter istida var nemlig temmelig Afrika-mørke i skinnet. Ja endog neandertalere vil han finne blant sine aner, dersom han får sitt DNA analysert.

Hver av oss bærer et arvemateriale som er en sann vaffelrøre av gener fra alle slags forfedre og -mødre. Reine «raser» finnes ikke. Men Rustads egne barnebarn kan altså aldri bli etnisk kosovoalbanske. Hva med oldebarna hans? Tippoldebarna? Er vår egen kongefamilie etnisk norsk? Er jeg etnisk norsk? Jeg har god grunn til å tru at jeg har både tatere og skogfinner bak meg i slekta, for fem eller ti eller femten slektledd sia.

Og hva skal vi egentlig med dette begrepet - «etnisk norsk»? Det finnes historiske eksempler på kulturnasjoner som har brukt etnisitet som sorteringskriterium, med statsansatte byråkrater som satt og regnet ut hvor mange prosent du var av det ene eller det andre. Det førte ikke noe godt med seg.

Hvis en person er norsk statsborger, bor i Norge, oppfatter seg som norsk og oppfører seg som norsk, så er vedkommende 100 % norsk. Punktum. Vi trenger ikke noe eget begrep for folk som er reinraset norske i minst fire generasjoner – vi driver ikke avl og oppdrett av «ekte» norskinger. Jeg har ingen problemer med å inkludere Hans Rustad, sjøl om det skulle vise seg at hans tippoldemor var fra Congo. Men det problemet har tydeligvis Hans Rustad sjøl.



Djengis Khan og Den lille istid: Hadde han skylda for den også?


 Djengis Khan var en fæl fyr. Ifølge Matthew White's «Atrocitology: Humanity's 100 Deadliest Achievements» sørget han for at bortimot 40 millioner mennesker mistet livet. Ganske imponerende, i betraktning av at han manglet moderne hjelpemidler, og at det var langt færre mennesker å ta av enn mens Hitler herjet. Han oppnådde disse resultatene ved at han klarte å legge under seg det største imperiet verden noen gang har sett, og at han gjennomførte en systematisk utryddelsespolitikk i hele dette enorme området.

Sånne tall er alltid usikre, men White underbygger dem med befolkningsstatistikker fra de erobrete områdene, så langt som overhodet mulig.

Han førte en systematisk befolkningspolitikk på flere måter: Han fikk levert til seg vakre unge kvinner fra hvert nytt område han la under seg. Disse damene besvangret han, og så fikk de i hvert fall leve lenge nok til at de fødte ungene hans. Basert på spesielle kjennetegn i y-kromosomet har genetikerne beregnet at han har ca 16 millioner sønnesønnssønnesønns....sønner. Hvis det er riktig, har han like mange datterdatterdatter....døtre, og like mange sønnedatterdatter...døtre, og så videre. Men det er bare etterkommerne hans i rett nedstigende mannlig linje som kan identifiseres ut fra y-kromosomet, som bare nedarves fra far til sønn.

Sjøl med en stor grad av overlapping – tremenninger, firsbenninger og så videre får jo også unger sammen – betyr dette at Djengis Khan er stamfar til en betydelig andel av Eurasias befolkning i dag. Vi kan trekke en dyster slutning: Drap og voldtekt har spilt en viktig rolle i menneskets evolusjon. Seierherrene sprer sine egne gener, og utsletter konkurrentenes.

Men hadde denne fæle fyren også ansvaret for en annen katastrofe – nemlig den kuldeperioden som går under betegnelsen «den lille istid»?

Dette er en periode da gjennomsnittstemperaturen falt kraftig, etter den relativt varme perioden i høgmiddelalderen. Klimaforskere og historikere blir aldri helt enige om når denne perioden begynte, eller hvor lenge den varte, men de fleste vil nok hevde at den var godt i gang midt på 1300-tallet. Klimaendringene skal blant annet ha ført til matmangel, slik at befolkningen i Europa var kraftig svekket før Svartedauen. Derfor bukket bortimot halvparten av innbyggerne under for byllepest i flere land, deriblant Norge.

Djengis Khan forlot oss i 1227. Eventuelle klimavirkninger av hans entusiastiske drapsinnsats må altså ha kommet som ettervirkninger. Og noen historikere har meint at det kan finnes en mekanisme som knytter mongolenes nedslakting til seinere klimaendringer: Store områder i Kina og Sentral-Asia ble avfolket. Beitemarker og oppdyrkete områder grodde igjen. Etterhvert gikk tidligere dyrket mark tilbake til store skoger – ref. Vår egen tids gjengroing, som til en viss (liten) grad motvirker klimaendringene. Men i seinmiddelalderens gjengroingsprosess kan det ha blitt bundet så mye CO2 fra atmosfæren at drivhuseffekten ble merkbart svekket, med nedkjøling til følge, hevdes det. Da vil klimaendringene ha meldt seg gradvis, for skogene fortsatte å vokse til lenge etter at Djengis Khan vandret hjem til den himmelske fred.

Høres jo rimelig ut. Eller?

Sånne antakelser kan jo sjekkes. La oss foreta en rimelighetskontroll:

Tilveksten i norsk skog reknes som god hvis skogen legger på seg 1 kubikkmeter pr. dekar pr. år. 1 kubikkmeter trevirke inneholder cirka 200 kg karbon. (Regn sjøl: Egenvekten av trevirke er omkring 0,5, og trevirke består av omtrent like deler cellulose og lignin. Finn formlene, bruk atomvektene og gjør dine beregninger. Ingen heksekunst; bare kjedelige tall.) Anta at de områdene som Djengis Khan og hans folk har lagt helt øde utgjorde så mye som 1 million kvadratkilometer, og at tilveksten foregikk over en periode på 100 år: Da er vi et stykke inn i «Den lille istid».

Igjen skal jeg spare deg for alle mellomregnestykkene. Under de nevnte forutsetningene har 100 års tilvekst sugd til seg omtrent 20 milliarder tonn karbon.

Kontroll av kontrollberegningen: Årlig tilvekst i norsk skog tilsvarer totalt ca 25 milloner tonn CO2, ifølge alle seriøse og veldokumenterte kilder. Da regner vi med krattskog og kjerr, fjellbjørk og skrinne furumoer. Sett at tilveksten på kinesiske og sentralasiatiske beitemarker og åkre var inntil 3 ganger så god som gjennomsnittet i vårt værete, furbitte land. Skogen i Norge dekker et område på godt og vel 100.000 kvadratkilometer, alt inklusive. Da vil tilveksten på et ti ganger så stort og tre ganger så fruktbart område gjennom 100 år tilsvare opptak av 75 milliarder tonn CO2 – eller 20 milliarder tonn karbon.

Lær deg en tommelfingerregel, like godt først som sist: Vår atmosfære inneholder i dag ca 800 milliarder tonn karbon, og det utgjør litt over 400 milliontedeler CO2 i atmosfæren. To milliarder tonn karbon utgjør altså 1 milliontedel CO2.

Et økt opptak på 20 milliarder tonn karbon kan altså oversettes til en reduksjon på ti milliontedeler CO2 i atmosfæren. Er det mye?

Fra førindustriell tid til i dag har CO2-innholdet i atmosfæren økt fra ca 280 til ca 400 milliontedeler, altså en økning på 120 milliontedeler. Som trufast leser av Øyvinds globb veit du at dette i det lange løp kan føre til en økning på 2,7 grader C. (Andre er mer optimistiske og trur ennå vi kan komme under 2 grader. Dem om det.)

Drivhuseffekten er grovt regnet logaritmisk, ikke linjær. Men over små endringer kan vi regne linjært. En tolvtedel av 2,7 er litt mer enn 0,2. Under alle disse forutsetningene kan khanens herjinger altså ha medført en reduksjon på litt over 0,2 grader i de globale temperaturene, hvis alt annet holdes likt.

0,2 grader på 100 år utgjør ikke noen «istid», det være seg stor eller liten. Vi må nok leite etter andre forklaringer – vulkanutbrudd, solflekker, variasjoner i jordbanen. Kanskje ble store krøtterflokker slaktet og spist også, med reduserte metanutslipp til følge – men det sier kildene lite om. Og sånne store bølinger har for vane å bli enda mye større på ganske kort tid, hvis de får rusle rundt og beite i fred.

Helt sikre kan vi ikke være: Områdene kan ha vært enda større, og krøtterflokkene kan ha blitt permanent bore. Så kom Svartedauen og la enda større områder øde.

Men tvilen må alltid komme tiltalte til gode, og i dette tilfellet er tvilen stor. For én gangs skyld må Djengis Khan frikjennes.

Jeg lover at det ikke skal gjenta seg.



torsdag 14. september 2017

Fem fyrer med ved. Men er det klimavennlig?

- å ved, å ved, å ved å ved å ved - synger Vazelina, og det holder jeg med dem i. Ingenting er mer trivelig enn lukta av våte ullsokker på ei snor etter skituren, mens du strekker beina mot den sprakende varmen fra peisen. Men hvor klimavennlig er det? Fortjener du den gode samvittigheten du kjenner når der du kaster flere kubber på hyttepeisen i stedet for å fyre opp på propanovnen?

Det er vanlig å anta at å bruke skogsavfall – GROT – til brensel i stedet for «fossil» brensel er bra for klimaet. Denne antakelsen ligger til grunn for etablering av fjernvarmeanlegg som fyres med ved eller flis fra skogsavfall. Argumentet er: Hvis ikke avfallet blir brukt, så råtner det der det ligger, og det gir samme virkning som om avfallet blir brent opp. Derfor kan vi sette utslippene fra flisfyring eller vedfyring til 0 i klimaregnskapet vårt.

Nå er det jo ikke riktig at alt trevirke som ligger igjen etter hogst råtner bort. Dødt trevirke utgjør en vesentlig del av karbonlageret i norsk skog, og en god del av karbonet i dødt trevirke ender opp i annet organisk materiale i skogbunnen: Sopp, humus, insekter. Uten slike prosesser ville skogbunnen i Norge fortsatt ha bestått av grus og nakent berg etter siste istid. Slik er det jo ikke.

Men sett nå at det aller meste råtner bort og blir til CO2 og vanndamp. Da er det av stor betydning å vite: Hvor lang tid tar det? Ti år eller hundre år? For i klimaarbeidet har vi dårlig tid. I det lange løp er vi alle døde. Men i mellomtida må vi bremse den globale oppvarminga nå, og ikke utsette utslippsreduksjonen i hundre år.

Hvis du noen gang kastet granbar i hagekomposten, så er du blitt klok av skade: Etter fem år er gras og lauv blitt til fin matjord, men granbaret – inklusive kvisten – er nesten like hele. Men bortsett fra tips og råd fra gartnere og hagestellkonsulenter finnes det forbausende lite dokumentasjon på dette området. På forskning.no finner jeg likevel et utsagn fra Olav Hjeljord, professor emeritus ved Universitet for miljø og biovitenskap: «For et furutre som velter kan det ta rundt 200 til 300 år før det er helt borte, mens for en gran er nok det meste borte innen 50 til 100 år.»

Furua bruker altså så lang tid på å råtne at det er uinteressant å bruke den til ved for å «spare» klimaet. La oss holde oss til granved.

Hvis en grantopp blir liggende igjen etter hogst, slik at 3 % av den veden som er igjen råtner bort hvert år, vil det etter 50 år være igjen 22 % av den opprinnelige veden. Resten er borte. (Regnemåten er den samme som når du beregner pengeverdien med 3 % årlig inflasjon.) Og hvis det råtner bort 1,5 % i året, vil det være igjen 47 %. Resten er borte. 1,5 % til 3 % må være det området vi befinner oss i, hvis professoren har rett.

1 kWt fra fyringsolje gir et utslipp på ca 260 g CO2. Hvis vi i stedet henter 1 kWt fra granved, slippes det ut ca 400 g CO2  momentant, men til gjengjeld unngår vi at den samme veden ligger og råtner langsomt bort.

Veden gir altså et større momentant utslipp enn fyringsolja, men til gjengjeld sparer vi små utslipp fra råtning hvert eneste år etterpå. Da kan vi regne ut hvor mange år det går før samlet utslipp blir det samme i begge tilfellene. Fram til da har vedfyringa vært et ulønnsomt klimatiltak; etter dette tidspunktet har den lønt seg. Dette er den velkjente «tilbakebetalingsperioden».

Hvis vi brenner fyringsolje tilsvarende 1 kWt, i stedet for å hente den samme energien fra trevirke, vil vi altså etter N år ha forårsaket et samlet utslipp på:

260 g + 400 g x (1 - p)**N, hvor p er den andelen av gjenværende trevirke som råtner årlig.
 
Summen av utslipp fra tre som brensel, kontra fyringsolje som brensel og tre som råtner, blir den samme etter N år dersom

400 g = 260 g + 400 g x (1 - p)**N, og det fører til at
 

N = log0,65/log(1 – p)

Hvis p = 0,05 (dvs 5 % råtner bort årlig), vil summen av utslipp være like stor etter 8,4 år. Hvis p = 0,03 (dvs 3 % årlig råtning), er summene like etter 14,1 år. Og ved langsom råtning, p = 0,015, varer det hele 28,5 år før vedfyringa har ført til mindre utslipp en oljefyringa. Fram til da har trefyringa altså bidratt mer til global oppvarming enn om vi fyrte med olje.

Her har jeg forutsatt at kvist og kvas får nok luft når det ligger og råtner. Hvis råtninga skjer uten tilstrekkelig tilgang på luft, f eks nede i ei myr, forsvinner en del av karbonet i trestykket som metan, og da blir regnestykket et helt annet. Vi kan fortsatt gjøre beregninger, men vi finner fort ut at hvis det karbonet som slår seg sammen med hydrogen og blir til metan overstiger noen få prosent, så bør helst brenne opp veden litt faderlig fort. På den andre sida har vi sett helt bort fra den andelen av karbonet som påviselig bindes i jorda som sopp, bakterier og småkryp.

Likevel: Hvis professoren har rett, og perspektivet vårt er 15 år eller mindre (fram til 2032), er det nok ingen god klimaidé å gå over fra oljefyring til flisfyring.  

Men i klimadiskusjonen settes det aldri opp fullstendige karbonregnskap, i hvert fall ikke når diskusjonen dreier seg om noe som begynner på «bio». For sånne diskusjoner berører både følelser og lommebøker, og da taper fysikken hver eneste gang.










søndag 10. september 2017

Det &!#***!! valget! - Eller Øyvinds valgomat

 Det har vært krevende å finne et parti som det til nød kan gå an å stemme på denne gangen. Mer krevende enn noen gang før.

Ved en annen anledning skal jeg gi deg de blodige detaljene om min egen politiske utvikling, enten du vil eller ikke. Her er overskriftene: Reaksjonær bygderomantiker; blåsvart konservativ; Ayn Rand-berust objektivist; liberalist; libertarianer – og nå liker jeg å oppfatte meg sjøl som en reflektert libertarianer med samfunnsansvar. (Jo da, jeg beundrer Thatcher for mye, ikke minst at hun reddet Storbritannia fra økonomisk sammenbrudd. Men uttalelsen om at «Samfunnet finnes ikke» burde hun ha spart seg. «Samfunnet» finnes i hodet til hver av oss, og uten et «samfunn» finnes det ingen rettigheter. Ikke en gang retten til personlig frihet.)

Mer om dette en annen gang. Mye mer! Men dette kan langt på veg forklare alle stemmesedler jeg har puttet i boksen i min lange karriere som velger.

Gjennom åra har jeg stemt på Høyre, på FrP, på Venstre – og jeg lurer på om jeg ikke en gang i min reaksjonære ungdom kom i skade for å stemme på SP en gang også. Men aldri, aldri, aldri på sosialister av noen som helst avskygning. Kjernen i sosialisme – det som står igjen når du skreller bort alle fine ord om solidaritet og rettferdighet – viser seg alltid som en ustyrlig trang til å bestemme over andre. Tydeligere uttrykt: Å herske over andre. Det skjer alltid med de beste hensikter; «til ditt eget beste», og ikke minst til det beste for samfunnet (som i sosialistisk terminologi stort sett betyr Staten). Og jo mer dogmatisk den foreliggende versjonen av sosialisme ter seg, jo større makt konsentreres hos den herskende elite. Sosialister skaffer seg også gjerne idealsamfunn som de holder fram som strålende eksempler til etterfølgelse: Sovjet under Stalin. Maos Kina. Nord-Korea under alle Kimmene. Folkets Kampuchea. Albania, «sosialismens fyrtårn i Europa». Cuba. Og nå sist: Venezuela. Og de lærer aldri: «Nei, denne utgaven av sosialismen utviklet seg visst helt feil, så det var nok ikke ekte sosialisme. Men neste gang ---» Nei takk.

((Men de er jo så godhjertet og snille, da. Eiegode. Deres hjerter er fylt av nestekjærlighet, sånn at de alltid skaffer seg den moralske kommandoposisjonen i samfunnsdebatten. Chavez' datter, for eksempel, var så godhjertet at hun ble Venezuelas rikeste kvinne.))

Jeg trur mitt viktigste kriterium ved alle valg har vært å finne det partiet som gir størst rom for personlig frihet. Etterhvert, i mine (hrrm!!) modnere år, modifisert med hensynet til andres verdighet, velferd og frihet. For uten en samfunnsorden som ivaretar grunnleggende behov for verdighet og velferd, blir friheten illusorisk for de fleste av oss, har jeg tenkt. Og stemt deretter.

I vår tid, og i min alder, er et like viktig kriterium blitt: Hva kan jeg gjøre for at framtidige generasjoner – våre etterkommere – skal få sjansen til å leve menneskeverdige liv? Hvordan skal de kunne oppnå verdighet, velferd og frihet, hvis vi etterlater oss en verden som er utplyndret og ødelagt av klimaendringer og masseutryddelse av levende arter? Dette må jeg prøve å gjøre noe med. For eksempel gjennom stemmeseddelen.

Her om dagen fikk jeg et kort fra Erna Solberg. Jeg antar at partiet hennes – det vil si partiets algoritmer – hadde plukket navn og adresse ut fra alder og inntekt, sånn at hun kunne spisse budskapet sitt mot akkurat meg. Jeg fikk vite at pensjonen min har økt noen tusen kroner i Ernas regjeringstid, og at skatten på pensjonen min er satt ned. Sånne tillegg til pensjonene og reduksjoner i skatten vil de fortsette med hvis de blir gjenvalgt, for det fortjener jeg som har bygd landet.

Dette var det eneste budskapet de ville formidle til meg.

Jeg tjener en del mer enn gjennomsnittet, og langt mer enn jeg egentlig trenger. Likevel er jeg nok mest opptatt av hvor mye mer jeg kan grafse til meg fra felleskassa, antar Høyre..

Ei sånn nedvurdering av meg som samfunnsborger ville i seg sjøl være nok til at jeg forkaster Høyre som valgmulighet. Det finns flere gode grunner. For eksempel:

Regjeringa skryter på seg at de tar i så det monner for å redusere utslipp av klimagasser. Det viktigste tiltaket er at de vil de blande inn enda mer «biodrivstoff» i diesel og bensin: Det nye målet er 20 %. Til klappsalver fra bioindustrien, skogeierne og Zero påstår de at dette vil gi tilsvarende reduksjon i utslipp av CO2. En sånn reduksjon oppnår de med kreativ bokføring, som går ut på å sette CO2-utslippene fra «bio»drivstoffet til 0 i klimaregnskapet. Dette bokføringsknepet støttes av EUs «bærekraftkriterier», så dermed er alt vel og bra? Nei.

EUs «bærekraftkriterier» stammer fra Kyoto-protokollen, som sier at utslipp fra landbruk - «biogene utslipp» - ikke skal bokføres. Den regelen er laget av politikere og byråkrater, ikke av forskere. Tvert imot har EUs viktigste forskningsråd for miljø to ganger avgitt skarpe uttalelser om at denne regelen kan føre til økte utslipp. Haugevis av forskningsrapporter fra universiteter over hele verden har analysert klimanytten av forskjellige former for bioenergi, og dokumentert at nytten er svært variabel. Palmeolje er en versting, fordi produksjonen fører til mye større utslipp enn det drivstoffet som erstattes, når en regner med hogst av regnskog og uttørking av myrer. Nordlig skog som energikilde kommer også ganske dårlig ut. Men Høyre hører mer på lobbyister og industrifolk med sugerør enn på forskere, så nå skal det satses for fullt på «avansert» biodrivstoff fra norsk tømmer. Ved hjelp av «Norges grønne gull» kan vi bokføre stadig flere nullutslipp, og samtidig skape ny industri som gir sugerør til Høyres egne sponsorer! Hurra.

Trur du at Ap er noe bedre? Tru om igjen. Jens Stoltenberg tvang i si tid igjennom et kunnskapsbasert vedtak om å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel. Det reiste seg et protesthyl fra biolobbyen, men Stoltenberg og hans miljøminister sto på sitt – et sjeldent tilfelle av prinsippfasthet hos en toppolitiker. I sin sjølbiografi skriver den nåværende NATO-sjefen: «I dragkampene om biodiesel og grønne sertifikater opplevde jeg at vi i Norge hadde et miljøindustrielt kompleks: et interessefelleskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen. Ofte har disse stått sammen om mer eller mindre godt begrunnede miljøkrav. De har én felles interesse: å få fellesskapet til å betale.» Etter Stoltenbergs avgang har lobbyistene fått fritt spillerom i Ap, og resultatet er kunnskapslause overbud. Kan ikke være dårligere enn Høyre, veit du.

Verken Høyre eller Ap bryr seg om forskning som viser at innblandingspåbudet kan føre til økte utslipp (og til ødelagte bilmotorer). Like lite bryr de seg om enkle beregninger som viser at tilveksten i norsk skog ikke er stor nok til å skaffe alt dette drivstoffet! Konkrete resultater av politikken spiller liten rolle. Det viktige er å holde det grønne ordskiftet i gang, i håp om å sanke noen naive klimavelgere.

Mitt liberale tilfluktsted etter Bolkesjø-massakren i FrP, der alle frihetlige elementer ble feid bort av partieier Hagen, har vært Venstre. Men takk skal du ha: Som nyfrelst miljøparti er de blitt regjeringens onde ånd. Det var Venstres kunnskapslause klimatalsmann Elvestuen som presset igjennom innblandingsvedtaket i statsbudsjettet sist høst. Dermed kunne Venstre krysse av en ny «seier» i klimakampen. Med det samme mannskapet kommer de til å fortsette på samme måte, og tvinge igjennom avsporingstiltak som i beste fall ikke fører til særlig skade, sia de ikke er gjennomførbare. Sånne klimatiltak kan vi klare oss uten. Hvis Venstre nå forsvinner under sperregrensa vil det være en viktig seier for seriøst klimaarbeid.

Og så FrP, da. I festtaler omtaler de seg fortsatt som «liberalister». Frihetsidealene viser seg nå hovedsakelig i kampen for fri fart og fri fyll. Samtidig kjemper noen av dem hardt for å bestemme hva slags hodeplagg folk får lov til å gå med: Hvis hvem som helst får lov til å gå med skaut både inne og ute, så kan en jo aldri vite hva slags tanker som spirer i hårrota. FrPs iherdigste talsdame meiner å vite at tankene som gror i skjul av dette tøystykket er både diskriminerende og kvinneundertrykkende, og undergraver norske grunnverdier som kristendom, kjøttkaker og vafler. Forsvar de norske verdiene! Bort med tøystykkene og de unorske tankene – husj, husj! Ellers får vi sikkert svenske tilstander, med terror og sharialovgivning.

Nei: Jeg nekter å stemme på et parti som driver klappjakt på et hodeplagg – og på folk som bærer dette hodeplagget. Og som dessuten bruker tid og krefter på å diskutere om klimaendringene er virkelige og menneskeskapte. Jeg kunne like gjerne stemme på folk som nekter småjenter å kle seg i rosa, eller som går til kamp mot Newtons bevegelseslover.

Så kikket jeg på et bilde fra landsmøtet til det nye partiet «Liberalistene». Det liknet til forveksling et klassefoto av avgangskullet på BI: Velfriserte unge menn med briller, ispedd noen få freche unge damer med kurs rett mot styrerommene. Fordomsfri som jeg er kikket jeg på valgprogrammet deres, og der fant jeg mye jeg kjente, og som jeg ville ha tatt mer ukritisk til meg i yngre år. Programmet var tydeligvis skrevet av folk som kjente sin Murray Rothbard og sin David Friedman (Miltons mer radikale avlegger). Kanskje også sin Robert Nozick – så hvorfor er jeg så skeptisk?

Fordi disse økonomistene tydeligvis hare mindre respekt for naturlovene enn for økonomi. Menneskeskapte klimaendringer trur de ikke noe særlig på, og uansett så meiner de at naturvern ikke må hindre utvikling av «velferd». (Det framgår av programmet forøvrig at «velferd» i denne sammenhengen betyr det samme som «velstand».)

En kan slutte seg til at disse «liberalistene» ikke kjenner til et klassisk begrep i økonomisk teori, nemlig «allmenningens tragedie». Allmenningen er et felleseie der alle kan forsyne seg, og ingen har ansvaret for vedlikehold og påfyll. Det fører alltid til at allmenningen blir ødelagt: De enorme fiskeressursene ved New Foundland er borte. Felles beiteområder er fullstendig nedslitt – i Skottland, på Island, på Finnmarksvidda.

Havet, atmosfæren og miljøet er vår, menneskehetens, allmenning. Hvis «liberalistene» hadde nøyd seg med å øke drivhuseffekten bare i sine egne sentrumsleiligheter, kunne de gjerne få svette under sine egne utslipp, mens alle andre slipper. Men klimaet funker ikke på den måten: Det er så enkelt som at felles eie krever felles regler.

Altså: Bort med denne studiesirkelen. Noen av tankene deres er riktige, men helt utilstrekkelige.

Kr F? Et parti av snille og godhjertete folk som er Norgesmestere i nødhjelp. Dessverre holder de seg med ei bok der det står om en allmektig Gud som for noen tusen år sia spanderte ei stripe land til en flokk nomader. På dette landstykket bodde det folk fra før, men denne Guden ga de samme nomadene fullmakt til å gjennomføre full etnisk rensing og utslette lokalbefolkningen, like ned til spebarn og husdyr. Denne fullmakten står ved lag til evig tid, så etterkommerne til disse nomadene benytter seg av den ennå, med støtte fra bokstavtro tolkere av samme bok – deriblant Kr F. Nei.

Jeg har sagt hva jeg meiner om sosialisme i alle dens varianter. Men hva med de konkrete, nåværende sosialistpartiene?

Rødt nedstammer i rett linje fra RV, som nedstammer fra AKP(m-l), som nedstammer fra SUF, som ville henge oss klassefiender i lyktestolpene når revolusjonen kom. Og det skulle ikke bli lenge til, fikk vi vite. Stalinister, maoister og Pol Pot-tilhengere opptrer i stadig nye inkarnasjoner, og de er stadig de samme. Pål Steigan forkynner fortsatt sin totalitære agrarsosialisme, sist sett i hans hyldest til Folkets Kampuchea. Nei og atter nei! Jeg stemmer ikke på Stalins arvinger, mer enn jeg ville stemme på Hitlers arvinger – uansett hvilke nye pappneser de tar på seg.

Og så SV, da. En litt bleikere kopi av stalinistene. De støttet ikke fullt og helt opp om Sovjet og DDR, bare nesten. De støttet ikke Pol Pot fullt og helt heller, men de «forsto» ham. Sånn har det fortsatt. Det rykker i sympatifoten hver gang det dukker opp en diktator som kaller seg sosialist. Siste tilfelle heter Chavez, og jeg har ennå ikke hørt noen offisiell konklusjon på hva som gikk galt denne gangen. (Sosialister er jo gode mennesker. Det gjelder i prinsippet sosialistiske diktatorer også. Dermed: Enten er det noen andre – det vil si CIA – som står bak elendigheta, eller så er ikke Venezuelas makthavere ordentlige sosialister – de heller.)

I tillegg kommer retorikken mot «velferdsprofitørene». Sosialister har en oppfatning – du kjenner den igjen hvis du har lest Karl Marx' forskrudde teori om merverdi – om at hvis noen tjener penger på en tjeneste, så skjer det på bekostning av noen andre. Derfor må private barnehager og sjukehjem forbys, sånn at alle pengene kan komme de ansatte og «brukerne» til gode.

Anvend samme teori på dagligvarehandel: Da kommer du til at det bare finnes én måte å drive en matbutikk på. Hvis eierne av butikken tjener penger, skjer det altså på bekostning av de ansatte. Eller kundene. Eller begge. Skal noen virkelig få lov til å tjene seg feite på folks behov for livsnødvendigheter? Få matprofitørene ut av dagligvarebransjen! Alle butikker må bli offentlige monopoler. Da blir varene billigere, og de ansatte får bedre lønn. Akkurat som i Sovjet før sammenbruddet.

Det er for mye å håpe på at de skal sette seg på skolebenken og lære noe som helst om økonomi og ledelse. Den sjansen har de hatt i mange, mange år. Så: Nei.

SP står bakerst i køen for å redde klimaet og det biologiske mangfoldet. Sånne hensyn blir alltid underordnet næringsinteressene til kjernevelgerne deres. Det satte en varig støkk i meg da talsmann Lundteigen kunne fastslå at «metan er bare en annen form for CO2 », så dermed spilte det ingen rolle hvor mye metan som ble sluppet ut ved produksjon av rødt kjøtt. En så prinsippfast uvitenhet kan bare opprettholdes ved full satsing på næringsinteressene. (Sia du leser Øyvinds globb, veit du sikkert allerede at metan er en klimagass som over en 100-årsperiode har ca 20 ganger så kraftig virkning på drivhuseffekten som CO2. Det veit ikke Lundteigen & Co, og de vil ikke vite det heller.)

SP har klokkertru på all slags «bioenergi». Gjett hvorfor. Nei takk!

Hva med de andre særingene? Pensjonistpartiet. Demokratene. Alliansen. Piratpartiet. - De fleste – nei: Alle – er basert på en eller annen fiks idé eller en enkelt sak. I tillegg: Stort sett en sak som gagner én gruppe og går ut over alle andre, og som gjerne innfører litt mer ufrihet og tvang også. Livet er bedre uten dem.

Og hva gjenstår? Øyvind, snille deg – har det klikket helt for deg? Sier du at du har gått hen og stemt på de verdensfjerne svermerne i MDG? De grønne fantastene?

Nå kan du lure, nå! Det er hemmelig valg. Men sånn har jeg tenkt:

Det vil være til stor skade hvis disse fantastene får avgjørende innflytelse over viktige politikkområder. Og skulle de virkelig klare å «fase ut» oljevirksomheten over 15 år, så vil det være til skade for klimaet også. Hvorfor det? Fordi metangass, som vi eksporterer til Tyskland, stort sett erstatter kull. Metan gir fra seg ca 180 g CO2 pr. kWt; kull gir fra seg 380. Oljeprodukter havner midt imellom. Med andre ord: Eksport av gass bidrar til å redusere klimagassutslippene. Det kommer den til å gjøre i mer enn 15 år til.

Og ta nå det vanvittige påfunnet om å strype biltrafikken, så den blir stående og stange i kø i stedet for å gli igjennom på en firefelts motorveg. Argumentet er det absurde at jo flere og bedre veger, jo flere biler. Argumentet gjelder bare til det punktet der alle potensielle bilister er ute og kjører. Deretter blir framkommeligheten bedre! - Jeg har kjørt på seksfelts motorveg gjennom Nevada der det passerte en bil i halvtimen. Framkommeligheten var upåklagelig.

Det finnes mange tullinger i MDG – folk med lilla skjerf som er motstandere av atomer og kjemiske stoffer i naturen. Men det finns mange godt orienterte folk også; ikke minst mange naturvitere av ymse slag. Det går an å diskutere med dem – mange av dem står helt fritt i forhold til vedtatte dogmer og næringsinteresser. Ikke minst: Det er flere og flere av dem som skjønner at den varige løsningen på klimaproblemet heter solenergi. Punktum.

Nei, de må absolutt ikke få makt til å bestemme noe særlig. Men de bør få posisjon nok til å påvirke, og til å påvirkes. Framfor alt: Ingen av de eksisterende blokkene fortjener å få dominerende flertall aleine. Og da gjenstår i praksis bare en mulighet.

For Kystpartiet er visst ikke blant oss lenger. Lykke til med valget!


fredag 18. august 2017

Kandidatenes katastrofale klimaplaner


I det foreløpig siste budsjettdramaet fikk Venstre tvunget igjennom 20 % innblanding av «biodrivstoff» i vanlig drivstoff. Dette ble framstilt som en stor seier i klimaarbeidet, og regjeringspartiene bokfører allerede de store utslippsreduksjonene som det vil føre til – i hvert fall når CO2 -utslippene fra «biodrivstoff» settes lik 0. Det er selvfølgelig bare tull: Biodiesel slipper ut akkurat like mye CO2 som annen diesel. Karbon er karbon.

Men Gahr Støre vil ikke være dårligere: Nå har han deltatt i åpningen av en fyllestasjon for biodrivstoff i Brandbu, og der har han sagt at han vil øke innblanding til 40 % på lengre sikt.

La oss se bort fra alle de forskningsrapportene som viser at totale utslipp av klimagasser øker når fossilt drivstoff blir erstattet med biodrivstoff, riktignok avhengig av type drivstoff. La oss også se bort fra at slik innblanding ødelegger motorene i de fleste biler som ruller på vegene i dag. La oss bare se på hva det vil kreve å blande inn 20 %, respektive 40 %, biodiesel i vanlig diesel.

Årlig forbruk av autodiesel i Norge er ca 3 milliarder liter. 20 % av dette er 600 millioner liter. Politikerne har omsider tatt inn over seg at vi bør slutte med diesel fra palmeolje, så vi er nødt til å bruke andre oljeplanter – for eksempel raps, som er en vanlig brukt oljeplante.

Under norske forhold kan en god rapsåker levere ca 100 liter diesel pr. dekar pr. år. Skal vi bruke norskdyrket raps til å oppfylle regjeringens klimamål, trenger vi altså 6 millioner dekar med rapsåker. Det utgjør 75 % av jordbruksarealet her i landet. Gahr Støres enda mer ambisiøse plan vil beslaglegge 150 % av det samlete jordbruksarealet.

Andre kilder – f eks «bioetanol» (dvs sprit) fra trær, til innblanding i bensin – faller ikke noe heldigere ut.

Denne galskapen drives fram av utrettelige lobbyister – et «miljøindustrielt kompleks», som Jens Stoltenberg kalte dem. Jeg siterer: «...Et interessefelleskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen... De har én felles interesse: å få fellesskapet til å betale.»

Stoltenberg tok en kunnskapsbasert beslutning da han fjernet avgiftsfritaket på biodiesel, mot kraftige protester fra lobbyistene. Men nå har begge statsministerkandidatene kapitulert fullstendig, og lagt politisk prestisje i å lede oss videre inn på denne blindvegen. Imens skinner sola aldeles gratis, og kan levere tusen ganger så mye energi som vi kommer til å trenge i all overskuelig framtid. Solpaneler blir stadig bedre og billigere, og i drift slipper de ikke ut ett eneste gram CO2.

Det er ikke lett å finne noe parti det går an å stemme på, dersom en vil bidra til seriøst klimaarbeid her i landet.

 

torsdag 11. mai 2017

Sol eller "bio"? Om bruk og misbruk av areal


Talspersonene for det klimaindustrielle kompleks arbeider utrettelig for at vi skal satse stort på «bio»energi. Sånne prosjekter går nesten alltid med dundrende underskudd hvis de skal stå på egne bein. Derfor trengs det store statlige tilskudd og påbud for å få dem i gang. Argumentene er enkle nok til at de får gjennomslag hos populistene i Venstre, som i snart fire år har holdt kronjuvelene til regjeringa i ei skruestikke i alle miljøsaker: «Bio»energi er fossilfri og dermed utslippsfri; dessuten blir det jo slutt på fossilene en gang, og vi må bygge opp produksjon av alternativ energi i god tid før det skjer. Her kan Norge være tidlig ute; vi kan skape store, grønne, verdensledende produksjonsmiljøer – osv. Argumentene treffer midt i blinken i det grønne ordskiftet. Ikke rart at Elvestuen lar seg begistre!

Det er, som alltid, på sin plass å regne litt. 

La oss et øyeblikk, for argumentets skyld, godta den populære misforståelsen at «bio»energi ikke gir fra seg CO2. Det gjør den jo, som du veit, og i mange tilfeller er utslippene mye større enn ved bruk av «fossil» energi. Men kunne ei storstilt satsing på «bio»energi og -drivstoff forsvares hvis fiksjonen om utslippsfri energi var sann?

Den mest effektive måten å produsere "bio"drivstoff på her i landet er antakelig å dyrke oljevekster. Høstraps, f eks, kan realistisk gi ca 100 liter diesel pr. dekar pr. år, ifølge Bioforsk og andre. Pluss minus noen prosent.

100 liter diesel gir en energimengde på ca 1.000 kWt. (Dieselslukeren din som drikker 0,6 på mila, svir altså av 6 kWt på den samme strekningen, mens el-bilen til naboen nøyer seg med 2. Vinker og smiler til deg gjør han også, den slasken, der han glir forbi deg i bussfila.)

Vår kjølige, grønne jord befinner seg omtrent 150 millioner km fra Sola, og godt er det. Her ute stråler Sola med en effekt på 1365 W pr. kvadratmeter, vinkelrett på strålingsfluksen. Overflata av ei kule er som kjent 4 ganger tverrsnittet, så denne effekten jevner seg ut til et gjennomsnitt på ca 341 W pr. kvadratmeter jordoverflate. Dag ut og dag inn; år ut, år inn. Jorda har en albedo på ca 0,30, det vil si at ca 30 % av energien blir reflektert. Resten - 70 prosent, eller 240 W pr. kvadratmeter - blir absorbert og varmer opp overflata.

((I energibalanse stråles det ut akkurat like mye energi til verdensrommet i form av varmestråling som Jorda mottar. Som du veit, så hersker det ikke balanse akkurat nå: En økt drivhuseffekt fører til at jordoverflata ikke klarer å kvitte seg med alt. Derfor blir den varmere, og det kommer til å fortsette til varmestrålinga har økt så mye at vi når et nytt balansepunkt. Dette kalles global oppvarming. Og slik det ser ut nå, kommer vi til å ha passert togradersmålet lenge før vi er i balanse, "grønt ordskifte" eller ikke.))

Sahara mottar mer enn gjennomsnittet på 240 W. Her på 60 grader nord mottar vi mindre. Men ikke uhorvelig mye mindre: Det jevner seg ut til ca 200 W pr kvadratmeter, når en husker at vinkelen mot Sola er mye guntigere om sommeren. Et svært konservativt anslag sier at et solpanel greier å utnytte 15 % av dette. Det gir en effekt på 30 W/m2, eller 30 kW/dekar. I løpet av ett år blir det ca 263.000 kWt. Gang ut sjøl, hvis du ikke trur meg!

Altså 263 ganger så mye som om vi dyrker "bio"diesel på samme dekar. Så hvis du låner meg fire kvadratmeter av rapsåkeren din, kan jeg produsere mer energi på disse fire enn du greier å dyrke på de resterende 996.

I tillegg: Dieselen du dyrker kan enten fylles på tanken til en eksplosjonsmotor som bare utnytter 30 % av energien, eller den kan brukes til å fyre et kraftverk, hvor 40 % utnyttes. Resten går opp i røyk. Energien fra solpanelet, derimot, foreligger allerede som elektrisitet.

Tilsvarende beregninger kan gjøres for "bio"etanol, dvs sprit, som dessuten har den stusslige egenskapen at en tredjedel av CO2-utslippet har skjedd FØR det kommer en dråpe på tanken. Det skjer fordi spriten («bio» eller ikke!) framstilles ved bruk av en teknologi som er godt kjent i noe mindre skala her på flatbygda. Det er disse CO2-utslippene som sier "plupp plupp" på ballongen, og som trekker til seg bananfluer i store skarer, til stor frust for enhver hjemmeprodusent.

Diesel kan riktignok lagres. Inntil videre er det et problem for el-produsenter. Men lagringsteknologi – stadig kraftigere og bedre batterier – forbedres stadig, og i verste fall kan elekrisiteten brukes til å produsere hydrogen. DEN kan lagres til seinere bruk, akkurat som diesel.

Konklusjon: "Bio"drivstoff KAN IKKE konkurrere, av helt grunnleggende årsaker: Det er mye mer effektivt å fange solenergien direkte enn å la den gå gjennom mange ineffektive ledd, fra fotosyntese via foredling til tank. Solceller blir mer og mer effektive, og billigere og billigere. - Sola blir ikke borte med det første, og det kommer ingen nye energikilder i overskuelig framtid som NÆRMER seg dens effektivitet. I hvert fall så lenge vi ser bort fra atomkraft.

Gløm «bio»energien! Bruk ØRLITT av arealet her i landet – vi har en god del å ta av – til å produsere solenergi. Dyrkbar jord bør brukes til å lage mat, og dyrkbar skog bør brukes til å lage trevirke. Blir det noe landbruks- og jordbruksareal til overs (og det blir det!), så kan naturen få ta det tilbake og gi seg til å gjenskape de artsrike urskogene som fantes for noen få tusen år sia. Vi trenger denne artsrikdommen – og skal den gjenskapes, må vi gjøre det før artene er utryddet.

Og matolje eller treflis på tanken trenger vi IKKE.

mandag 1. mai 2017

Om badedrakter og yrkesforbud


Se for deg ei badestrand i Frankrike: To kraftige karer geleider ei dame bort fra den offentlige badeplassen. Mennene er politifolk og har lov til å være på stranda i fulle klær. Dama, derimot, får ikke lov til å være fullt påkledt på stranda. Hun har værsågod å strippe ned til normalt strandantrekk for unge damer, nemlig bikini. 

Bakgrunnen for slike scener var terroraksjonen der folk ble meid ned med lastebil. Grepet av alminnelig hysteri innførte enkelte kommunestyrer i Sør-Frankrike lokale forbud mot heldekkende badedrakt. Det var som om man fryktet at unge kvinner skjulte livsfarlige kjøretøy under klærne.

Slike lokale forbud ble visstnok ganske raskt kjent ulovlige – Frankrike er tross alt et rettssamfunn. Det samme landet har likevel innført forbud mot nikab og burka i det offentlige rom. En kan altså fastslå at det fortsatt er tillat for muslimske kvinner å gå fullt påkledt i Frankrike, også på badestrendene, bare de ikke dekker ansiktet. Jeg har ikke registrert at forbudet mot slør foran ansiktet også rammer katolske nonner.

Sånne bekledningsforbud har vi ikke i Norge ennå. Men det rykker i forbudsfoten hos ganske mange. Det diskuteres om det kan aksepteres at folk bruker skaut på skolen, på sjukehjemmet eller i kassa på Rimi, omtrent som om et skaut skulle utgjøre en trussel mot vår nasjonale sikkerhet. Ennå er det likevel ikke kommet så langt at noen krever alminnelig yrkesforbud for folk med skaut.

Men når noen går så langt som til å dekke til ansiktet, da tar forbudshysteriet av – også hos representanter for det offentlige Norge.

Islamsk Råd ansatte nylig ei dame som bruker nikab. Hun har fått en kontorjobb der hun skal legge til rette for organisasjonens utadvendte virksomhet. Ifølge arbeidsgiveren var hun den best kvalifiserte søkeren. Arbeidsgiveren anser ikke at hennes påkledning er til hinder for det arbeidet hun skal utføre.

Dette er ei dame som klarer fint å snakke for seg sjøl. Det er altså svært vanskelig å påstå at hun er utsatt for tvang fra fæle patriarker. I nødsfall kan de forbudsivrige hevde at hun er hjernevasket av patriarkatet, sånn at hun må frigjøres mot sin vilje. Dette er samme resonnement som AKP(m-l) brukte i sine glansdager, da de utstyrte alle sine motstandere – som var ganske mange – med «falsk bevissthet» som klassefienden hadde påført dem.

Dama det gjelder har likevel deltatt flere ganger i offentlig debatt og vist at hun klarer både å resonnere og å argumentere uten synlige patriarker i ryggen. Hun bruker nikab blant annet som en beskyttelse mot en kroppsfiksert kultur, sier hun. Hun får en ro som hun ikke oppnår når hun hele tida merker at hun blir beglodd og vurdert. Dette er hennes eget valg, som hun gjennomfører konsekvent til tross for de begrensningene det medfører, og til tross for den hetsen hun utsettes for.

Personlig har jeg vondt for å skjønne at det skal føles så vanskelig å bli sett og (kanskje) beundret. Jeg ville neppe ha tatt et sånt valg hvis jeg hadde vært henne. Men det er jeg ikke! Dette får være hennes valg, ikke mitt eller noen andres. De som mottar skriv eller andre henvendelser fra Islamsk Råd merker neppe at konvolutten er brettet av en person med nikab.

Men sånn tenker ikke det offentlige Norge. Kulturministeren har sett inn i kameraet med store, blå øyne og beklaget det «signalet» arbeidsgiveren gir ved å ansette en sånn person. («Signalet» består i at man kan få en jobb hvis man er den søkeren som er best kvalifisert, til tross for at man kler seg på en måte som ministeren misliker.) Og Abid Rajah, talsmann for et parti som liker å kalle seg liberalt, har indikert at statsstøtten til Islamsk Råd bør revurderes ut fra denne ansettelsen.

Sjøl vil jeg ikke finne på å gå med turban, med caps, med skjegg ned til navla eller med topplue innadørs. Da heller gå kledt slik ekte mannfolk går i Arizona (i hvert fall i Flagstaff): Hatten sitter på både ute og inne, og enkelte tar den visst ikke av seg i senga heller. I Guds eget land har ingen ennå krevd at det innføres hatteforbud. Men du må gjerne gå med den fjollete capsen din på tvers, hvis du absolutt vil! Hver sin smak.

Likeens: Mormor brukte skaut, akkurat som andre kvinnfolk i hennes miljø og hennes generasjon, og ingen hengte seg opp i det. Katolske nonner går med slør, og ingen bryr seg. Hver 17. mai kryr det av folk i bunad, og ingen bunad er komplett uten tilhørende hodeplagg. Men når det dukker opp folk som kler seg på en måte som kan indikere at de er muslimer, rykker forbudsforkjemperne ut: Skaut er ille; nikab er ti ganger verre.

Jeg skjønner at i enkelte yrker kan det være problematisk å gå med bestemte plagg. Pianister kan ikke stille på jobb med boksehansker. Men det er en praktisk sak som arbeidsgiver og arbeidstaker får diskutere seg imellom. Det er da i hersens navn ingenting som halve Norge har noe med!

Toleranse og personlig frihet er grunnleggende verdier i et liberalt demokrati. Når det kreves yrkesforbud eller andre restriksjoner mot folk bare fordi de kler seg litt ansless enn majoriteten, så bidrar det ikke til å «forsvare norske verdier», slik forkjemperne hevder. Det bidrar til det stikk motsatte. Det skaper et intolerant, autoritært samfunn.





mandag 13. mars 2017

Klimaministeren og forskningen

Klimaministeren fastslår: «Biodrivstoff bidar til å redusere klimagassutslipp i transportsektoren.» («Aftenposten», 11, mars.) Han står altså urokkelig fast ved sine dogmer, uten å skjele til fakta, forskning og fysikk.

Det finnes mengder av forskningsrapporter som viser at de fleste former for biodrivstoff bidrar til å øke klimagassutlippene, ikke til å redusere dem. En av de mest omfattende studiene, «The land use change impact of biofuels consumed in the EU» («GLOBIAM-rapporten») fra 2015, tar for seg hvordan dyrking av råvarer til drivstoff påvirker utslipp fra jordsmonnet. Konklusjonen er at slik dyrking forårsaker større utslipp enn den «fossile» energien man ønsker å erstatte. Verstingen er palmeolje, fulgt av soyaolje. EUs biodrivstoffblanding – som klimaministeren vil ha mer av – kommer også svært dårlig ut.

Imidlertid finnes det sterke interessegrupper som misliker en slik konklusjon. Fremst blant disse er bedrifter som importerer, produserer eller planlegger å produsere biodrivstoff. Politikere flest er mest lydhøre for dem som roper høyest. Og i kampanjene for biodrivstoff brukes det megafon, mens forskningen hvisker.

Grunnen til at biodrivstoff forårsaker store CO2-utslipp er enkel: Jordoverflata utgjør et karbonlager på like linje med lagrene av fossilt karbon. Dette lageret inneholder ca 3000 milliarder tonn, nesten fire ganger så mye som atmosfæren inneholder i form av CO2. 500 milliarder tonn befinner seg over bakken; 900 milliarder er mineraler i bakken, og 1600 milliarder er organisk materiale under bakken: Humus, røtter, rotsopp, bakterier, døde planterester, insekter, andre smådyr.

Når vi bruker karbon fra dette lageret til energi, gir det utslipp av CO2, akkurat som karbon fra fossile kilder. I tillegg fører aktiviteten med å hente karbon til utslipp: Når torv og våtmark dreneres, blir organisk materiale utsatt for lys og luft og begynner å råtne. Det fører til utslipp av CH4 og CO2. Det samme skjer når store områder avskoges, enten det gjelder regnskog eller nordlig barskog.

Prosessen med å hente kull opp fra bakken gir riktignok også utslipp, men ikke tilnærmelsesvis så mye som når skoger felles for å gi plass til soya eller oljepalmer. Mye mer går til spille, og havner likevel i atmosfæren. Uttaket av karbon fra dette lageret er altså en mye mindre effektiv prosess enn uttak av fossilt karbon, når en beregner hvor stor del av karbonutslippene som faktisk utnyttes.

Klimaministerens parti påberoper seg at de driver en «kunnskapsbasert» politikk. Da er det på tide at ministeren setter seg inn i forskningen og skroter innblandingspåbudet i diesel og bensin. Dette påbudet fører til økte klimagassutslipp, og det påtvinger bilistene store kostnader fordi mange bilmotorer ikke tåler disse blandingene. Påbudet er og blir en skandale.

 







fredag 13. januar 2017

Komiske Carl I. i den postfaktuelle virkelighet


Du husker Komiske Ali, som sto midt i bomberegnet i Bagdad og rapporterte gledestrålende til verdenpressen at den amerikanske invasjonen var slått tilbake på alle fronter? Den hjemlige klimadebatten har nå gitt oss vår egen Komiske Carl I.

Carl I. Hagen lever i en postfaktuell virkelighet, der enhver står fritt til å dikte opp sine egne fakta. Via nettstedet til den kuriøse klubben som kaller seg «Klimarealistene» har han fått tak i NIPCC-rapporten «Climate Change Reconsidered» fra Heartland Institute. Denne institusjonen har i årevis drevet en kampanje mot klimaforskningen, med bakvaskelse, personangrep og artikler i en kvasivitenskapelig språkdrakt – deriblant altså NIPCC-rapporten. Denne virksomheten finansieres blant annet av oljemilliardærene brødrene Koch. Heartland Institute har tidligere publisert «forskning» som motbeviser at røyking er helseskadelig, og den «forskningen» ble finansiert av tobakksindustrien.

Jeg har foran meg ei liste på 198 profesjonelle forskerorganisasjoner som har vedtatt uttalelser om klimaendringene. Alle har bekreftet, i forskjellige formuleringer, at det pågår store klimaendringer som hovedsakelig er menneskeskapt. De 198 organisasjonene omfatter de nasjonale vitenskapsakademiene i USA, Storbritannia, Canada, Russland, India, Kina, Frankrike, Tyskland, Australia, New Zealand, Irland, Danmark, Belgia, Sverige, Norge og flere andre land. De omfatter nasjonale foreninger av astronomer, fysikere, meteorologer, geologer, polarforskere, havforskere og geofysikere i blant annet USA, Australia, Canada og Storbritannia. De omfatter International Alliance of Research Universities, International Arctic Science Committee, International Council of Academies of Engineering and Technological Sciences, International Union of Pure and Applied Physics... og så videre, og så videre.

Av og til er jeg også innom hjemmesidene til NASA, til NOAA (den amerikanske værtjenesten) og til Storbritannias meteorologiske institutt (the Met). Disse tre institusjonene vedlikeholder hver for seg globale datasett som dokumenterer endringer i gjennomsnittlig temperatur fra måned til måned, fra år til år, fra tiår til tiår. Japans meteorologiske institutt gjør det samme. Jeg er også av og til innom nettstedene til forskjellige amerikanske universiteter som vedlikeholder og publiserer sine egne lokale eller regionale datasett. Alle forteller den samme historien.

Men Carl I. Hagen stoler ikke på noen av disse organisasjonene. De baserer seg alle sammen på «noe som framstår som en religiøs tro og ikke vitenskap», skriver vitenskapskritikeren Carl I. Hagen i «Afrenposten». Altså i motsetning til «troverdige vitenskapsfolk» ved Heartland Institute.

Hver dag publiseres det ekte forskningsrapporter som på forskjellige måter belyser klimaendringene. De skrives av forskergrupper fra universiteter og forskningsinstitusjoner over hele verden, og alle rapporter som aksepteres av anerkjente tidsskrifter på papir eller nett gjennomgår ei streng vurdering blant fagfeller før de blir publisert. Tusenvis av slike rapporter har gjennom 30-40 år bygd opp en overveldende dokumentasjon som peker i samme retning, nemlig at det pågår store klimaendringer som skyldes menneskelig aktivitet. Dette samsvarer helt og fullt med grunnleggende fysikk: I løpet av 200 år har CO2 -innholdet i atmosfæren steget fra ca 280 milliontedeler til over 400. Økningen fortsetter, og den går nå raskere enn noen gang før. Dette medfører en stadig sterkere drivhuseffekt, som vil fortsette i mange årtier framover sjøl om CO2 -innholdet skulle stabilisere seg på dagens nivå – noe det altså slett ikke gjør.

Det er tvilsomt om Carl I Hagen i det hele tatt kjenner til at det finnes slik forskning. Likevel uttaler han seg skråsikkert og nedlatende om IPCC-rapportene, som utgjør et konsentrat av publisert forskning om klima, og som skrives og redigeres av hundrevis av forskere fra mange forskjellige land. I utarbeidelsen av den siste rapporten deltok også 18 framstående norske forskere. Ifølge Carl I. Hagens angrep er heller ikke de «troverdige vitenskapsfolk», men deltakere i «en politisk styrt og ledet alarmistorganisasjon».

Slikt uinformert vrøvl ville ikke ha fått spalteplass i en seriøs avis hvis ikke Carl I. Hagen fortsatt hadde en slags kjendisstatus. Men utfallet viser at han forlengst har passert sin holdbarhetsdato. Nå fortjener han en permanent mediapause.