torsdag 11. mai 2017

Sol eller "bio"? Om bruk og misbruk av areal


Talspersonene for det klimaindustrielle kompleks arbeider utrettelig for at vi skal satse stort på «bio»energi. Sånne prosjekter går nesten alltid med dundrende underskudd hvis de skal stå på egne bein. Derfor trengs det store statlige tilskudd og påbud for å få dem i gang. Argumentene er enkle nok til at de får gjennomslag hos populistene i Venstre, som i snart fire år har holdt kronjuvelene til regjeringa i ei skruestikke i alle miljøsaker: «Bio»energi er fossilfri og dermed utslippsfri; dessuten blir det jo slutt på fossilene en gang, og vi må bygge opp produksjon av alternativ energi i god tid før det skjer. Her kan Norge være tidlig ute; vi kan skape store, grønne, verdensledende produksjonsmiljøer – osv. Argumentene treffer midt i blinken i det grønne ordskiftet. Ikke rart at Elvestuen lar seg begistre!

Det er, som alltid, på sin plass å regne litt. 

La oss et øyeblikk, for argumentets skyld, godta den populære misforståelsen at «bio»energi ikke gir fra seg CO2. Det gjør den jo, som du veit, og i mange tilfeller er utslippene mye større enn ved bruk av «fossil» energi. Men kunne ei storstilt satsing på «bio»energi og -drivstoff forsvares hvis fiksjonen om utslippsfri energi var sann?

Den mest effektive måten å produsere "bio"drivstoff på her i landet er antakelig å dyrke oljevekster. Høstraps, f eks, kan realistisk gi ca 100 liter diesel pr. dekar pr. år, ifølge Bioforsk og andre. Pluss minus noen prosent.

100 liter diesel gir en energimengde på ca 1.000 kWt. (Dieselslukeren din som drikker 0,6 på mila, svir altså av 6 kWt på den samme strekningen, mens el-bilen til naboen nøyer seg med 2. Vinker og smiler til deg gjør han også, den slasken, der han glir forbi deg i bussfila.)

Vår kjølige, grønne jord befinner seg omtrent 150 millioner km fra Sola, og godt er det. Her ute stråler Sola med en effekt på 1365 W pr. kvadratmeter, vinkelrett på strålingsfluksen. Overflata av ei kule er som kjent 4 ganger tverrsnittet, så denne effekten jevner seg ut til et gjennomsnitt på ca 341 W pr. kvadratmeter jordoverflate. Dag ut og dag inn; år ut, år inn. Jorda har en albedo på ca 0,30, det vil si at ca 30 % av energien blir reflektert. Resten - 70 prosent, eller 240 W pr. kvadratmeter - blir absorbert og varmer opp overflata.

((I energibalanse stråles det ut akkurat like mye energi til verdensrommet i form av varmestråling som Jorda mottar. Som du veit, så hersker det ikke balanse akkurat nå: En økt drivhuseffekt fører til at jordoverflata ikke klarer å kvitte seg med alt. Derfor blir den varmere, og det kommer til å fortsette til varmestrålinga har økt så mye at vi når et nytt balansepunkt. Dette kalles global oppvarming. Og slik det ser ut nå, kommer vi til å ha passert togradersmålet lenge før vi er i balanse, "grønt ordskifte" eller ikke.))

Sahara mottar mer enn gjennomsnittet på 240 W. Her på 60 grader nord mottar vi mindre. Men ikke uhorvelig mye mindre: Det jevner seg ut til ca 200 W pr kvadratmeter, når en husker at vinkelen mot Sola er mye guntigere om sommeren. Et svært konservativt anslag sier at et solpanel greier å utnytte 15 % av dette. Det gir en effekt på 30 W/m2, eller 30 kW/dekar. I løpet av ett år blir det ca 263.000 kWt. Gang ut sjøl, hvis du ikke trur meg!

Altså 263 ganger så mye som om vi dyrker "bio"diesel på samme dekar. Så hvis du låner meg fire kvadratmeter av rapsåkeren din, kan jeg produsere mer energi på disse fire enn du greier å dyrke på de resterende 996.

I tillegg: Dieselen du dyrker kan enten fylles på tanken til en eksplosjonsmotor som bare utnytter 30 % av energien, eller den kan brukes til å fyre et kraftverk, hvor 40 % utnyttes. Resten går opp i røyk. Energien fra solpanelet, derimot, foreligger allerede som elektrisitet.

Tilsvarende beregninger kan gjøres for "bio"etanol, dvs sprit, som dessuten har den stusslige egenskapen at en tredjedel av CO2-utslippet har skjedd FØR det kommer en dråpe på tanken. Det skjer fordi spriten («bio» eller ikke!) framstilles ved bruk av en teknologi som er godt kjent i noe mindre skala her på flatbygda. Det er disse CO2-utslippene som sier "plupp plupp" på ballongen, og som trekker til seg bananfluer i store skarer, til stor frust for enhver hjemmeprodusent.

Diesel kan riktignok lagres. Inntil videre er det et problem for el-produsenter. Men lagringsteknologi – stadig kraftigere og bedre batterier – forbedres stadig, og i verste fall kan elekrisiteten brukes til å produsere hydrogen. DEN kan lagres til seinere bruk, akkurat som diesel.

Konklusjon: "Bio"drivstoff KAN IKKE konkurrere, av helt grunnleggende årsaker: Det er mye mer effektivt å fange solenergien direkte enn å la den gå gjennom mange ineffektive ledd, fra fotosyntese via foredling til tank. Solceller blir mer og mer effektive, og billigere og billigere. - Sola blir ikke borte med det første, og det kommer ingen nye energikilder i overskuelig framtid som NÆRMER seg dens effektivitet. I hvert fall så lenge vi ser bort fra atomkraft.

Gløm «bio»energien! Bruk ØRLITT av arealet her i landet – vi har en god del å ta av – til å produsere solenergi. Dyrkbar jord bør brukes til å lage mat, og dyrkbar skog bør brukes til å lage trevirke. Blir det noe landbruks- og jordbruksareal til overs (og det blir det!), så kan naturen få ta det tilbake og gi seg til å gjenskape de artsrike urskogene som fantes for noen få tusen år sia. Vi trenger denne artsrikdommen – og skal den gjenskapes, må vi gjøre det før artene er utryddet.

Og matolje eller treflis på tanken trenger vi IKKE.

mandag 1. mai 2017

Om badedrakter og yrkesforbud


Se for deg ei badestrand i Frankrike: To kraftige karer geleider ei dame bort fra den offentlige badeplassen. Mennene er politifolk og har lov til å være på stranda i fulle klær. Dama, derimot, får ikke lov til å være fullt påkledt på stranda. Hun har værsågod å strippe ned til normalt strandantrekk for unge damer, nemlig bikini. 

Bakgrunnen for slike scener var terroraksjonen der folk ble meid ned med lastebil. Grepet av alminnelig hysteri innførte enkelte kommunestyrer i Sør-Frankrike lokale forbud mot heldekkende badedrakt. Det var som om man fryktet at unge kvinner skjulte livsfarlige kjøretøy under klærne.

Slike lokale forbud ble visstnok ganske raskt kjent ulovlige – Frankrike er tross alt et rettssamfunn. Det samme landet har likevel innført forbud mot nikab og burka i det offentlige rom. En kan altså fastslå at det fortsatt er tillat for muslimske kvinner å gå fullt påkledt i Frankrike, også på badestrendene, bare de ikke dekker ansiktet. Jeg har ikke registrert at forbudet mot slør foran ansiktet også rammer katolske nonner.

Sånne bekledningsforbud har vi ikke i Norge ennå. Men det rykker i forbudsfoten hos ganske mange. Det diskuteres om det kan aksepteres at folk bruker skaut på skolen, på sjukehjemmet eller i kassa på Rimi, omtrent som om et skaut skulle utgjøre en trussel mot vår nasjonale sikkerhet. Ennå er det likevel ikke kommet så langt at noen krever alminnelig yrkesforbud for folk med skaut.

Men når noen går så langt som til å dekke til ansiktet, da tar forbudshysteriet av – også hos representanter for det offentlige Norge.

Islamsk Råd ansatte nylig ei dame som bruker nikab. Hun har fått en kontorjobb der hun skal legge til rette for organisasjonens utadvendte virksomhet. Ifølge arbeidsgiveren var hun den best kvalifiserte søkeren. Arbeidsgiveren anser ikke at hennes påkledning er til hinder for det arbeidet hun skal utføre.

Dette er ei dame som klarer fint å snakke for seg sjøl. Det er altså svært vanskelig å påstå at hun er utsatt for tvang fra fæle patriarker. I nødsfall kan de forbudsivrige hevde at hun er hjernevasket av patriarkatet, sånn at hun må frigjøres mot sin vilje. Dette er samme resonnement som AKP(m-l) brukte i sine glansdager, da de utstyrte alle sine motstandere – som var ganske mange – med «falsk bevissthet» som klassefienden hadde påført dem.

Dama det gjelder har likevel deltatt flere ganger i offentlig debatt og vist at hun klarer både å resonnere og å argumentere uten synlige patriarker i ryggen. Hun bruker nikab blant annet som en beskyttelse mot en kroppsfiksert kultur, sier hun. Hun får en ro som hun ikke oppnår når hun hele tida merker at hun blir beglodd og vurdert. Dette er hennes eget valg, som hun gjennomfører konsekvent til tross for de begrensningene det medfører, og til tross for den hetsen hun utsettes for.

Personlig har jeg vondt for å skjønne at det skal føles så vanskelig å bli sett og (kanskje) beundret. Jeg ville neppe ha tatt et sånt valg hvis jeg hadde vært henne. Men det er jeg ikke! Dette får være hennes valg, ikke mitt eller noen andres. De som mottar skriv eller andre henvendelser fra Islamsk Råd merker neppe at konvolutten er brettet av en person med nikab.

Men sånn tenker ikke det offentlige Norge. Kulturministeren har sett inn i kameraet med store, blå øyne og beklaget det «signalet» arbeidsgiveren gir ved å ansette en sånn person. («Signalet» består i at man kan få en jobb hvis man er den søkeren som er best kvalifisert, til tross for at man kler seg på en måte som ministeren misliker.) Og Abid Rajah, talsmann for et parti som liker å kalle seg liberalt, har indikert at statsstøtten til Islamsk Råd bør revurderes ut fra denne ansettelsen.

Sjøl vil jeg ikke finne på å gå med turban, med caps, med skjegg ned til navla eller med topplue innadørs. Da heller gå kledt slik ekte mannfolk går i Arizona (i hvert fall i Flagstaff): Hatten sitter på både ute og inne, og enkelte tar den visst ikke av seg i senga heller. I Guds eget land har ingen ennå krevd at det innføres hatteforbud. Men du må gjerne gå med den fjollete capsen din på tvers, hvis du absolutt vil! Hver sin smak.

Likeens: Mormor brukte skaut, akkurat som andre kvinnfolk i hennes miljø og hennes generasjon, og ingen hengte seg opp i det. Katolske nonner går med slør, og ingen bryr seg. Hver 17. mai kryr det av folk i bunad, og ingen bunad er komplett uten tilhørende hodeplagg. Men når det dukker opp folk som kler seg på en måte som kan indikere at de er muslimer, rykker forbudsforkjemperne ut: Skaut er ille; nikab er ti ganger verre.

Jeg skjønner at i enkelte yrker kan det være problematisk å gå med bestemte plagg. Pianister kan ikke stille på jobb med boksehansker. Men det er en praktisk sak som arbeidsgiver og arbeidstaker får diskutere seg imellom. Det er da i hersens navn ingenting som halve Norge har noe med!

Toleranse og personlig frihet er grunnleggende verdier i et liberalt demokrati. Når det kreves yrkesforbud eller andre restriksjoner mot folk bare fordi de kler seg litt ansless enn majoriteten, så bidrar det ikke til å «forsvare norske verdier», slik forkjemperne hevder. Det bidrar til det stikk motsatte. Det skaper et intolerant, autoritært samfunn.





mandag 13. mars 2017

Klimaministeren og forskningen

Klimaministeren fastslår: «Biodrivstoff bidar til å redusere klimagassutslipp i transportsektoren.» («Aftenposten», 11, mars.) Han står altså urokkelig fast ved sine dogmer, uten å skjele til fakta, forskning og fysikk.

Det finnes mengder av forskningsrapporter som viser at de fleste former for biodrivstoff bidrar til å øke klimagassutlippene, ikke til å redusere dem. En av de mest omfattende studiene, «The land use change impact of biofuels consumed in the EU» («GLOBIAM-rapporten») fra 2015, tar for seg hvordan dyrking av råvarer til drivstoff påvirker utslipp fra jordsmonnet. Konklusjonen er at slik dyrking forårsaker større utslipp enn den «fossile» energien man ønsker å erstatte. Verstingen er palmeolje, fulgt av soyaolje. EUs biodrivstoffblanding – som klimaministeren vil ha mer av – kommer også svært dårlig ut.

Imidlertid finnes det sterke interessegrupper som misliker en slik konklusjon. Fremst blant disse er bedrifter som importerer, produserer eller planlegger å produsere biodrivstoff. Politikere flest er mest lydhøre for dem som roper høyest. Og i kampanjene for biodrivstoff brukes det megafon, mens forskningen hvisker.

Grunnen til at biodrivstoff forårsaker store CO2-utslipp er enkel: Jordoverflata utgjør et karbonlager på like linje med lagrene av fossilt karbon. Dette lageret inneholder ca 3000 milliarder tonn, nesten fire ganger så mye som atmosfæren inneholder i form av CO2. 500 milliarder tonn befinner seg over bakken; 900 milliarder er mineraler i bakken, og 1600 milliarder er organisk materiale under bakken: Humus, røtter, rotsopp, bakterier, døde planterester, insekter, andre smådyr.

Når vi bruker karbon fra dette lageret til energi, gir det utslipp av CO2, akkurat som karbon fra fossile kilder. I tillegg fører aktiviteten med å hente karbon til utslipp: Når torv og våtmark dreneres, blir organisk materiale utsatt for lys og luft og begynner å råtne. Det fører til utslipp av CH4 og CO2. Det samme skjer når store områder avskoges, enten det gjelder regnskog eller nordlig barskog.

Prosessen med å hente kull opp fra bakken gir riktignok også utslipp, men ikke tilnærmelsesvis så mye som når skoger felles for å gi plass til soya eller oljepalmer. Mye mer går til spille, og havner likevel i atmosfæren. Uttaket av karbon fra dette lageret er altså en mye mindre effektiv prosess enn uttak av fossilt karbon, når en beregner hvor stor del av karbonutslippene som faktisk utnyttes.

Klimaministerens parti påberoper seg at de driver en «kunnskapsbasert» politikk. Da er det på tide at ministeren setter seg inn i forskningen og skroter innblandingspåbudet i diesel og bensin. Dette påbudet fører til økte klimagassutslipp, og det påtvinger bilistene store kostnader fordi mange bilmotorer ikke tåler disse blandingene. Påbudet er og blir en skandale.

 







fredag 13. januar 2017

Komiske Carl I. i den postfaktuelle virkelighet


Du husker Komiske Ali, som sto midt i bomberegnet i Bagdad og rapporterte gledestrålende til verdenpressen at den amerikanske invasjonen var slått tilbake på alle fronter? Den hjemlige klimadebatten har nå gitt oss vår egen Komiske Carl I.

Carl I. Hagen lever i en postfaktuell virkelighet, der enhver står fritt til å dikte opp sine egne fakta. Via nettstedet til den kuriøse klubben som kaller seg «Klimarealistene» har han fått tak i NIPCC-rapporten «Climate Change Reconsidered» fra Heartland Institute. Denne institusjonen har i årevis drevet en kampanje mot klimaforskningen, med bakvaskelse, personangrep og artikler i en kvasivitenskapelig språkdrakt – deriblant altså NIPCC-rapporten. Denne virksomheten finansieres blant annet av oljemilliardærene brødrene Koch. Heartland Institute har tidligere publisert «forskning» som motbeviser at røyking er helseskadelig, og den «forskningen» ble finansiert av tobakksindustrien.

Jeg har foran meg ei liste på 198 profesjonelle forskerorganisasjoner som har vedtatt uttalelser om klimaendringene. Alle har bekreftet, i forskjellige formuleringer, at det pågår store klimaendringer som hovedsakelig er menneskeskapt. De 198 organisasjonene omfatter de nasjonale vitenskapsakademiene i USA, Storbritannia, Canada, Russland, India, Kina, Frankrike, Tyskland, Australia, New Zealand, Irland, Danmark, Belgia, Sverige, Norge og flere andre land. De omfatter nasjonale foreninger av astronomer, fysikere, meteorologer, geologer, polarforskere, havforskere og geofysikere i blant annet USA, Australia, Canada og Storbritannia. De omfatter International Alliance of Research Universities, International Arctic Science Committee, International Council of Academies of Engineering and Technological Sciences, International Union of Pure and Applied Physics... og så videre, og så videre.

Av og til er jeg også innom hjemmesidene til NASA, til NOAA (den amerikanske værtjenesten) og til Storbritannias meteorologiske institutt (the Met). Disse tre institusjonene vedlikeholder hver for seg globale datasett som dokumenterer endringer i gjennomsnittlig temperatur fra måned til måned, fra år til år, fra tiår til tiår. Japans meteorologiske institutt gjør det samme. Jeg er også av og til innom nettstedene til forskjellige amerikanske universiteter som vedlikeholder og publiserer sine egne lokale eller regionale datasett. Alle forteller den samme historien.

Men Carl I. Hagen stoler ikke på noen av disse organisasjonene. De baserer seg alle sammen på «noe som framstår som en religiøs tro og ikke vitenskap», skriver vitenskapskritikeren Carl I. Hagen i «Afrenposten». Altså i motsetning til «troverdige vitenskapsfolk» ved Heartland Institute.

Hver dag publiseres det ekte forskningsrapporter som på forskjellige måter belyser klimaendringene. De skrives av forskergrupper fra universiteter og forskningsinstitusjoner over hele verden, og alle rapporter som aksepteres av anerkjente tidsskrifter på papir eller nett gjennomgår ei streng vurdering blant fagfeller før de blir publisert. Tusenvis av slike rapporter har gjennom 30-40 år bygd opp en overveldende dokumentasjon som peker i samme retning, nemlig at det pågår store klimaendringer som skyldes menneskelig aktivitet. Dette samsvarer helt og fullt med grunnleggende fysikk: I løpet av 200 år har CO2 -innholdet i atmosfæren steget fra ca 280 milliontedeler til over 400. Økningen fortsetter, og den går nå raskere enn noen gang før. Dette medfører en stadig sterkere drivhuseffekt, som vil fortsette i mange årtier framover sjøl om CO2 -innholdet skulle stabilisere seg på dagens nivå – noe det altså slett ikke gjør.

Det er tvilsomt om Carl I Hagen i det hele tatt kjenner til at det finnes slik forskning. Likevel uttaler han seg skråsikkert og nedlatende om IPCC-rapportene, som utgjør et konsentrat av publisert forskning om klima, og som skrives og redigeres av hundrevis av forskere fra mange forskjellige land. I utarbeidelsen av den siste rapporten deltok også 18 framstående norske forskere. Ifølge Carl I. Hagens angrep er heller ikke de «troverdige vitenskapsfolk», men deltakere i «en politisk styrt og ledet alarmistorganisasjon».

Slikt uinformert vrøvl ville ikke ha fått spalteplass i en seriøs avis hvis ikke Carl I. Hagen fortsatt hadde en slags kjendisstatus. Men utfallet viser at han forlengst har passert sin holdbarhetsdato. Nå fortjener han en permanent mediapause.