Vår verden endrer seg stadig raskere. Teknologiske revolusjoner
kommer hyppigere. Samfunnet endrer seg fortere. Moter og trender
flimrer forbi i stadig kjappere tempo. Språket, skikkene, normene
skifter før du får snudd deg. Forbruket øker. Forurensningene
øker. Dyr og planter utryddes i økende tempo.
Meiner du at jeg overdriver? La oss ta et raskt tilbakeblikk på
menneskehetens vekst og vekst for å få det riktige perspektivet.
Slekten Homo har eksistert i to og en halv million år, pluss minus
noen hundre tusen. Som jegere og samlere brukte vi de samme enkle
redskapene, de samme tilfeldig tilhogde skrape- og skjæresteinene, i
en million år. Førti tusen generasjoner. Da vokste det fram et nytt
skudd på slektsgreina vår, Homo erectus, som utviklet den
acheulianske steinkniven. (Du vil også finne sånne betegnelser som
«afrikansk Homo erectus» og «Homo ergaster». Kjært barn har
mange navn.)
Denne steinkniven var et vakkert og presist utformet redskap som
forble så godt som uendret i nye tre kvart million år. I løpet av
disse tredve tusen generasjonene skaffet vi oss også (en slags)
kontroll over ilden. Det utgjorde utvilsomt en revolusjon, men ellers
haglet det ikke med fornyelser på disse åra heller.
Heidelberg-menneskene og deres etterkommere neandertalerne, samt
deres samtidige i Afrika og Asia, laget mer varierte og spesialiserte
steinredskaper. De fant opp nyttige ting som lanser, kastespyd, andre
treredskaper. Men det tok også noen hundre tusen år.
For ca 100.000 år sia dukker det opp tydelige symbolske uttrykk:
Folk begynte å pynte seg med kroppsmaling og smykker. Utvikling og
utbredelse av avstandsvåpen – atlatl, pil og bue – tok nye
50.000 år. For 40.000 år sia hadde vi utviklet sammensatte våpen,
symbolske uttrykk i form av hulemalerier, religiøse uttrykk. Så
gikk det slag i slag: For 20-30-000 år sia temte vi hunden; for
10.000 år sia utviklet vi jordbruket; for 6.000 år sia skaffet vi
oss ridedyr; ikke lenge seinere fant vi opp skrift og metallurgi,
havgående skip, årer og seil. Vi skaffet oss konger, presteskap og
byer. For 3.000 år sia utviklet vi astronomi, geometri, matematikk.
På løpende bånd fulgte verdensreligioner, imperier, trykkekunst,
kuler og krutt, bøker – deretter den industrielle revolusjon,
naturvitenskap, verdenskriger. Kjernefysikk, atomvåpen,
datamaskiner, romfart, massekommunikasjon. Mobiler, sosiale medier,
masseutryddelse og kunstig intelligens.
Vi har gått fra én viktig fornyelse i løpet av en million år til
teknologiske og samfunnsmessige revolusjoner hvert eneste tiår. Går
du med på at endringene skjer stadig raskere?
Det jeg har listet opp vil mange betegne som «framskritt». Jeg har
liten tru på «framskritt»ets udelte velsignelser, så jeg nøyer
meg med å kalle fenomenet «forandring», enten jeg synes
forandringene er til det bedre eller til det verre – det finns
eksempler på begge deler. Uansett: Forandringene kommer, enten du og
jeg vil det eller ikke, og de kommer stadig raskere. De kommer fordi
folk får ideer som de deler med andre. Når tilstrekkelig mange
deler samme ide og handler deretter, så endres verden og samfunnet.
Ofte på måter som verken ideens opphavsmann eller noen andre kunne
forestille seg. Verden er kompleks og uoversiktlig.
Ovenstående bør ha overbevist deg om at forandringene går raskere,
raskere og raskere. Og nå skal du få vite hvorfor det er slik,
hvorfor det må være slik, og hvordan det kan komme til å ende.
For to og en halv million år sia dukket det opp en dyreart som hadde
et nytt konkurransefortrinn i kampen for tilværelsen; en spesialitet
som var unik for denne arten. Denne spesialiteten kaller vi «kultur».
Hva meiner vi med det? I vid forstand: Evnen til å dele erfaringer,
kunnskap og idéer mellom artsfrender. Språk. Hjerneforskningen
tyder på at evnen til å bruke et komplekst språk er genetisk
bestemt, og at de genetiske forutsetningene for å bruke et komplekst
språk var på plass for en halv million år sia. Sånne ting dukker
ikke opp fiks ferdige over natta, så de må ha vært under utvikling
minst like lenge. En fantastisk oppfinnelse i strevet for å
overleve, skulle det vise seg.
Hvis en art skal overleve i det lange løp, må den klare å tilpasse
seg til stadig skiftende omgivelser: En art som ikke tilpasser seg
dør ut. 99,9 % av alle arter er utdødd.
Verktøyet som evolusjonen bruker for å skille ut de
tilpasningsdyktige heter naturlig utvalg. Hver gang et nytt individ
blir unnfanget, blir den genetiske kortstokken stokket om. I tillegg
blir enkelte kort på rein slump byttet ut med nye kort. Sånne
tilfeldige endringer i arvematerialet kan slumpe til å gi ørlitt
bedre muligheter til å overleve. Det kan like gjerne gå den
motsatte vegen, og det kalles uflaks. Apekatten er livredd for
slanger fordi den nedstammer fra ei lang, lang rekke apekatter som
har utviklet en sunn skepsis mot slanger. Skepsisen er ikke tillært,
men medfødt: Noen apekatter fikk etterkommere fordi deres DNA
disponerte dem for å være forsiktige i sin omgang med slanger.
Flaks for dem. Andre hadde uflaks.
Å kode om artens DNA gjennom tilfeldig variasjon og naturlig utvalg
er en langsommelig prosess. Evolusjonen bruker gjerne hundrevis av
generasjoner på å kode et nytt instinkt så det sitter. Så god tid
hadde ikke vår ukjente stamfar, den første og siste gangen han sto
ansikt til ansikt med en sabeltannet tiger. Men ungene hans, som
betraktet dette møtet på avstand, trakk en lærdom. Og den
lærdommen banket de inn i hodene til sine egne unger, så fort disse
var i stand til å oppfatte en setning: «Pass deg for sabeltannen.
Den eter folk!»
Hadde denne stamfaren vært en alminnelig apekatt, så ville kanskje
ungene hans ha trukket den samme lærdommen av farens møte med den
sabeltannete. Men kunnskapen ville ha dødd ut med disse ungene, for
de hadde ikke språk til å formidle den videre.
Det fantes mange flokker av litt forskjellige oppreiste aper som
ruslet rundt på savannen. En av disse flokkene ble stamfedrene og
-mødrene våre. Denne flokken overlevde; de andre forsvant. Kanskje
ikke fordi sabeltennene åt opp alle de andre. Men kanskje fordi våre
forfedre og -mødre var litt flinkere til å fortelle hverandre hvor
det neste måltidet skulle komme fra; hvor det nærmeste vannhullet
var å finne; hvor farlig en hyene kunne være. Lagre og dele
kunnskap. Kultur danker ut genetikk med henda på ryggen.
Eller snarere: Kultur er det beste verktøyet til overlevelse som
genetikken og evolusjonen har klart å pønske ut på 3,8 milliarder
år. Den revolusjonerende nyheten var å supplere sekvenser av gener
med sekvenser av forestillinger – memer, som Richard Dawkins kalte
det. Gener arves; memer smitter. Å endre atferd ved genetisk
tilpasning krever tusen generasjoner. Å endre atferd ved kulturell
tilpasning tar en generasjon.
Det
skjedde ikke noe avgjørende gjennombrudd fra den ene natta til den
neste, eller fra den ene generasjonen til den neste. Evnen
til kultur utviklet seg gradvis. De første tilløpene til språk
besto antakelig av grynt og fingerpek. Men så snart det fantes en
spire til språk mellom gryntene og grimasene, oppsto det et enormt
seleksjonspress: Jo flinkere du var til å peke og forklare, jo
større sjanse hadde du til å formere deg.
Kultur tillater evolusjonen å løfte seg sjøl etter bukseselene.
Ved hjelp av kultur skaper evolusjonen blant mye annet stadig mer
effektive måter å spre kulturimpulser – memer – på. Med tida
utviklet vi både raskere og mer varige måter å spre kulturimpulser
på: Hulemalerier. Skrift. Boktrykkerkunst. Telegraf. Telefon.
Datamaskin. www.
Men i vår forhistorie skjedde endringene ubegripelig langsomt. Både
amatører og forskere har undret seg over at det gikk så smått: Det
tok som sagt tre kvart million år før den acheulianske steinøksa
ble etterfulgt av noe mer komplekst. Dette er blitt tolket som et
uttrykk for at de stakkars ville innfødte, fra H. habilis til H.
neanderthalensis, var tjukke i huet og ikke klarte å finne på
særlig mye nytt. Det krevdes en helt ny versjon, en ordentlig H.
sapiens, før det kunne bli fart over nyskaping og utvikling, ble det
konkludert og skrevet. Og denne versjonen, altså vi, dukket opp for
ca 100.000 år sia. Sånn sirka.
Skjønt hvis du trur du er en reinraset etterkommer av den nye
versjonen som dukket opp i Øst-Afrika for 4.000 slektledd sia, så
må du tru om igjen. Du finner mye rart i slektstreet ditt hvis du
ser nøyere etter. Din genetiske arv er ei vaffelrøre hvor det er
rørt inn ingredienser fra alle verdens avkroker, og fra alle
tilgjengelige versjoner av H. Finn deg i det: Kjøtere overlever
best, og forestillingen om «reine raser» er en pervers drøm. Og en
genetisk katastrofe.
Men hvorfor gikk det så sakte?
Endringshastighet kan defineres som forholdet mellom antall
nyskapende ideer og tida det tar å få spredt en slik idé til
størstedelen av verden. La oss regne:
For en million år sia levde den jevne H. erectus i en flokk. Hvis H.
erectus oppførte seg som andre folk, så utgjorde noen slike flokker
en stamme. En typisk størrelse på en stamme i et jeger- og
samlersamfunn er 500 individer, står det i antropologiboka. Flokkene
streifer over store områder, men møtes til bestemte tider –
gjerne årlig – på faste steder for å krangle, handle og utveksle
ektefeller. I løpet av et langt liv på 25 år kunne en H. erectus
rekne med å treffe de fleste av de 499 andre individene i stammen.
En riktig god idé kunne dermed bli spredt til hele stammen i løpet
av – la oss si – 10 år. (Person A smitter person B, som smitter
person C, og så videre.) Og var ideen ekstremt god, som for eksempel
en ny og enklere måte å lage ild på, kunne den etterhvert hoppe
over til de tusen andre stammene også. Det ville ta minst tusen år.
Kanskje ti tusen. Vi snakker om store avstander, både i kilometer og
i forestillinger.
Sjansen for at en virkelig god idé skal oppstå, ett eller annet
sted i verden, kan antas å være proporsjonal med antall individer
som har kunnskaper nok til å skjønne idéen. På H. erectus si tid
var det i beste fall en halv million individer som i det hele tatt
kunne slumpe til å få gode ideer.
Rykk fram til Alexander den Store. På hans tid var det kanskje femti
millioner individer som kunne snuble over en glitrende god idé. Med
gode hester og enda bedre sverd kunne en erobrer og disiplene hans nå
ut til store deler av den bebodde verden i løpet av 100 år eller
så.
På H. erectus' tid var altså forholdet mellom antall personer som
hypotetisk kunne pønske ut endringsskapende idéer og tida det
ville ta å spre én slik idé til størstedelen av menneskeheten lik
500.000/10.000 = 50. (Merk at det var forsvinnende få av den halve
millionen som faktisk fikk noen særlig gode idéer! Ting Tok Tid.)
På Alexanders tid hadde dette forholdstallet endret seg til
50.000.000/100 = 500.000. Og i vår tid?
Nettet når de fleste i løpet av en dag. La oss være romslige og si
at vi har 5 milliarder potensielle idéskapere, og at en
revolusjonerende ny tanke vil ha nådd ut til hele verden i løpet av
et år. Det før nevnte forholdstallet blir da: 5.000.000.000/1 =
5.000.000.000.
Altså: På Alexanders tid har kulturell endring – noen vil si
«framskritt» - kunnet gå 1.000 ganger så raskt som på stakkars
H. erectus' tid. Og i vår tid kan endringene foregå 10.000 ganger
så raskt som på Alexanders tid! Uten at vi trenger forutsette noen
som helst framgang i mentale ferdigheter fra H. erectus via Alexander
til min intelligente leser.
Jeg underdriver. Hvilke nye ideer du får, avhenger også av hvilke –
og hvor mange – informanter du har. Vår helt H. erectus hadde maks
499 informanter som kunne overføre kunnskap, impulser, forslag.
Alexander og vennene hans hadde 10.000. Og du, der du sitter og
surfer på toppene av verdens samlete kunnskap? Noen milliarder. Du
trenger ikke høre på alle forslagene du får, veit du.
På
denne bakgrunnen må du regne med at den gjennomsnittlige Alexander
mottok atskillig flere impulser som kunne sette ham på nye tanker
enn den gjennomsnittlige H. erectus. Og du mottar enda flere. Så
forholdstallene jeg har beregnet – 1.000 og 10.000, respektive –
er nok alt for små. Endringshastigheten har økt mye mer enn en
faktor (1.000 x 10.000) 10.000.000 fra H. erectus' tid til i dag. Det
viser ikke at hun var noe dummere enn deg; det viser bare at hun
levde under helt andre forhold. (Hun
kan jo
ha hatt litt dårligere språk også – manglet hypotetisk
konjunktiv, for eksempel.)
Fartsøkningen stopper ikke her – den har bare såvidt begynt. Som
jeg sa; kultur tillater evolusjonen å løfte seg sjøl etter
bukseselene. Og nå har den fått riktig godt tak.
Innen ti år fra i dag klekkes mange gode idéer ut av AI-systemer.
Om tjue år utvikler AI-systemene nye og stadig bedre AI-systemer.
De bor i kjøleskapet ditt, i grasklipperen, i dørmatta og i
øreringen, og de er der for å hjelpe deg. Hatten din tenker bedre
og raskere enn huet den sitter på.
Alle disse myriadene av AI-systemer og -dulper bobler over av gode
idéer – det er jobben deres. Over skya utveksler de sånne idéer:
På et sekund har et nytt innfall spredt seg over hele den digitale
verden. Hundre milliarder dørmatter og øreringer som sprer idéene
sine til hele verden på ett sekund gir et nytt forholdstall for
endringshastighet: Det går 630.520 ganger så raskt som i dag. Regn
sjøl.
Sånn fortsetter det. Endringshastigheten går mot uendelig, og vi
kommer til det som kalles en singularitet – et punkt der det er
plent umulig å beskrive eller forstå hva som skjer, eller hva som
kommer ut på den andre sida. Dette er endepunktet for den utviklinga
som evolusjonen satte i gang da den utstyrte én av sine skapninger
med evnen til å skille mellom subjekt, predikat og objekt.
Skal jeg tippe, så inntreffer denne singulariteten i år 2050.
Riktig god tur! Og fest sikkerhetsbeltet.
