Statsfinansiert hetsing av damer med skaut

 

Hege Storhaug driver en blogg, HRS, som av ubegripelige grunner mottar statsstøtte. Fra denne bloggen leder hun et korstog mot islam, islamisme, muslimer og alle som av en eller annen grunn kan antas å være muslimer. Korstoget innebærer også krig mot et tøystykke som Storhaug assosierer med islam, nemlig skaut.

Det ville være lett å le bort denne fjollete krigen mot et klesplagg hvis den ikke også utgjorde grov hets mot alle som går med det. Nylig har Storhaug skreket opp på bloggen sin fordi to unge damer med skaut fikk delta i et underholdningsprogram i NRK. Hun har en del tilhengere som heller ikke har tilegnet seg grunnleggende norske verdier, og som slutter helhjertet opp om hennes statsfinansierte hetsing. En av disse tilhengerne heter Julie Dahle. Hun kaller seg «fagskribent» i HRS, og har fått spalteplass i Aftenposten til å forklare hvorfor skaut ikke må tillates i underholdningsprogrammer på statlig fjernsyn.

Det framgår ikke hvilket »fag» hun skriver ut fra. Hun veit i hvert fall at Kemal Atatürk «oppfattet hijaben som et symbol for politisk islam». Atatürk er altså en slags klespolitisk vegviser for HRS. Er han vegviser på viktigere områder også, som for eksempel demokrati, politikk mot etniske minoriteter, og så videre? Eller skal vi rette oss etter Atatürks påbud bare når det gjelder bekledning? I så fall: Har han ikke sagt noe om langt skjegg også?

«Fagskribenten» opplyser at respekten for kvinnekroppen er «lavere i Nord-Afrika og Midtøsten enn i vestlige land». Det framgår ikke om disse opplysningene også stammer fra Atatürk. Det framgår heller ikke hvorfor den manglende respekten i Nord-Afrika og Midtøsten må medføre at skaut bannlyses i Norge. I hennes verden gjelder ikke resonnementer eller argumenter; der gjelder bare assosiasjoner: I Midtøsten går mange damer med skaut, og der er damene undertrykt. Følgelig må skaut bekjempes i Norge.

Jeg veit ikke hva slags tanker folk med skaut har inne i hodene sine. Sannsynligvis varierer det fra person til person, akkurat som hos folk uten skaut. Mange går antakelig med klesplagg som de liker å gå med, og det får sannelig være deres egen sak. Du og jeg har i hvert fall ikke noe med å overprøve folks klesvalg, eller nekte noen adgang til det offentlige rom fordi vi mistenker at de har muslimske tanker i hodene sine. Vi har heller ikke noe med å nekte folk med trønderbart adgang til det offentlige rom fordi vi mistenker at de er Trøndelags-separatister. Vi kan ikke en gang nekte folk å gå med skyggelue fra Felleskjøpet fordi det er et fordekt politisk symbol for Senterpartiet! I en liberal rettsstat er dette sjølinnlysende. Men Storhaug, Dahle & Co har ikke hodene sine i en liberal rettsstat. Mentalt lever de i en autoritær og intolerant forbudsstat.

Fredsprisvinneren Malala Yousufzai går med skaut når hun viser seg offentlig. Det er en selvfølgelig del av antrekket hennes som hun antakelig føler seg komfortabel med. Slik antrukket har hun gjort en formidabel innsats for menneskerettighetene – i motsetning til HRS, som undergraver noen av de samme rettighetene her i landet. Skal Storhaug, Dahle & Co fortsette å spre intoleranse og mistenkeliggjøring, får de gjøre det uten statsstøtte.

Komiske Carl I vandrer videre i den postfaktuelle virkelighet

 Komiske Ali sto i bomberegnet i Bagdad og fortalte gledesstrålende verdenspressen om hvordan Saddams styrker seiret på alle fronter. Vår egen komiske Carl I fortsetter å informere norsk offentlighet om at klimaendringene ikke foregår, og om de gjør det så er de i hvert fall ikke menneskeskapt, og om de er menneskeskapt, så er det egentlig bare bra – og så videre.

World Meteorological Organization er en organisasjon som opptrer på vegne av de meteorologiske instituttene i FNs medlemsland. De samler og publiserer statistikker over vær og klima, og hvert år utgir de rapporten «State of the Climate». De har lenge vært svært klare og presise på at det foregår omfattende klimaendringer, at disse i det vesentlige er menneskeskapt, og at de får stadig større skadevirkninger. I år har de utgitt en rapport på vegne av FN og flere vitenskapelige organisasjoner, «United in Science 2020» ( https://public.wmo.int/en/resources/united_in_science ), hvor de oppsummerer den nyeste tilgjengelige klimainformasjlonen. Denne er enda tydeligere: «Major impacts have been caused by extreme weather and climate events. A clear fingerprint of human-induced climate change has been identified on many of these extreme events», skriver de. (Katastrofale branner i Australia, Sibir, California og Oregon; voldsom økning i ødeleggende orkaner; flommer og oversvømmelser som blir stadig hyppigere.) Men lar den tidligere sukkerimportøren Carl I. Hagen seg overbevise av den samlete vitenskapelioge ekspertise? Nei da. Han avfeier tusenvis av forskningsrapporter ved å vise til Ivar Giæver (91), som fikk en nobelpris for sitt arbeid med halvlederfysikk for 57 år sia.

De fleste land har et vitenskapsakademi som iblant uttaler seg på vegne av forskning og vitenskap. Mer enn 70 vitenskapsakademier har vedtatt uttalelser om klimaendring, der de fastslår at klimaendringene pågår, og at de hovedsakelig er forårsaket av menneskelig aktivitet. Slike uttalelser har kommet fra bl a vitenskapsakademiene i Frankrike, Hellas, Tsjekkia, New Zealand, Italia, Australia, Brasil, Kina, Australia, Finland, EU, Tyskland, India, Indonesia, Israel, Sør-Korea, USA, Sverige, Russland, Japan, Serbia, Norge, Pakistan, Polen, Belgia, Danmark, Irland, Storbritannia... - og så videre. Det finnes nasjonale og internasjonale profesjonelle organisasjoner innen forskjellige naturvitenskaper – deriblant meteorologi, fysikk, biologi, oseanografi, geologi, økologi, polarforskning, astronomi – som har vedtatt tilsvarende uttalelser, vanligvis basert på overbevisende og overveldende forskning innen respektive fagfelt. Det finnes også et antall meteorologiske institutter og forskningsinstitusjoner som publiserer klimastatistikker basert på tusenvis av målepunkter: Met Office (Storbritannia), NOAA (USA), NASA (USA), Copernicus (EU) og Japans meteorologiske institutt. ALLE dokumenterer, helt uavhengig av hverandre, samme globale klimautvikling.

Men Carl I Hagen veit bedre. For noen år sia kunne han også informere over ei helside i Aftenposten om «vikingenes bugnende kornåkre» på Grønland, som et bevis på hvor gunstig klimaet har vært tidligere. Det gjorde han fordi det var funnet spiret bygg ved ei utgraving på Grønland: Altså en bekreftelse på opplysningene i «Kongsspeilet», ca 1250, om at noen stormenn på Grønland hadde prøvd seg med korndyrking, men at kornet sjelden ble modent. Analyser av norrøne grønlenderes tenner og skjeletter har seinere vist at de levde hovedsakelig av kjøtt og meieriprodukter (ost og skyr), og etterhvert stadig mer sjømat – men ikke et spor av brød og kornprodukter.

Jeg tviler på at Carl I Hagen går så grundig til verks at han sjekker historiske kilder, enn si forskningsrapporter. Han fortsetter å spre sitt populistiske budskap så vidt og bredt som han bare kan, helt upåvirket av fakta fra den virkelige verden.

Komiske Carl I vandrer videre i den postfaktuelle virkelighet.

Er jenter mer skoleflinke enn gutter?

 Som folkevalgt har jeg nok en gang dukket ned i statistikk på Skoleporten (https://skoleporten.udir.no/ ). Denne gangen har jeg prøvd å finne forskjellene i læringsutbyttet til gutter og jenter.

Slike forskjeller dukker opp allerede i nasjonale prøver i femteklasse. Der går de ikke ut på at det ene kjønnet skårer bvedre enn det andre. De går ut på at gutter og jenter skårer best i hver sine fag: I snitt skårer jentene litt bedre enn guttene i lesing; i engelsk skårer gutter og jenter omtrent likt, men i regning skårer gutter mye bedre enn jenter. (Snitt i regning høsten 2019: 2,09 mot 1,94.)

De samme forskjellene viser seg i nasjonale prøver i 8. klasse. Disse prøvene gjennomføres like etter at elevene har begynt på ungdomsskolen, så de måler hovedsakelig ferdigheter som elevene har med seg fra barneskolen. En vesentlig forskjell fra femte klasse er at jentene har reist fra gutta i lesing (snitt 3,22 mot 2,94 høsten 2019), mens gutta beholder forspranget i regning (snitt 3,18 mot 2,87).

Disse tendensene er ikke et blaff akkurat høsten 2019. En finner de samme tendensene med små variasjoner i nasjonale prøver fra tidligere år. Slik bekreftes våre eldgamle fordommer: Gutter er flinkest i regning, og jenter er flinkest i norsk.

Så må det tas forbehold i hauger og lass: Dette er gjennomsnittet for uhorvelig mange elever; det finns store variasjoner innafor tallmaterialet. Noen jenter skårer svært godt i regning, og noen gutter er racere til å lese. Kanskje viser tallene resultatet av våre egne forventninger: Det kan hende at vi ubevisst stiller større krav til gutter i ett fag, og større krav til jenter i et annet fag. Og unger er som andre folk, bare enda mer: De blir ofte slik omgivelsene venter at de skal bli.

I løpet av ungdomsskolen drar jentene fra på alle fronter: Ved slutten av 10. klasse får gutter i gjennomsnitt mye dårligere standpunktkarakterer enn jenter – unntatt i kroppsøving, hvor gjennomsnittsforskjellen er 0. Men ellers varierer forskjellene i jenters favør fra 0,2 (matematikk!) til 0,7 (kunst og håndverk), i en skala der beste karakter er 6.

En kunne tenke seg – slik enkelte profilerte pedagoger med dårlig utviklet sans for faktasjekking har tenkt – at gutter er utsatt for ubevisst diskriminering, ved at tekkelige jenter får litt bedre karakter enn bråkete gutter. Denne hypotesen kan enkelt testes ved at en ser på statistikken for skriftlig eksamen, for sensorene kan jo vanskelig gjette kjønnet på den eleven som har levert en besvarelse. Og skriftlig eksamen viser akkurat de samme forskjellene. Størst er gapet i norsk hovedmål skriftlig og norsk sidemål skriftlig, med 0,6 i favør av jentene. Og minst er forskjellen – nok en gang! – i matematikk, med 0,1 i jentenes favør.

I løpet av tre år på ungdomsskolen rykker jentene altså kraftig ifra. (Igjen finns det store variasjoner innafor statistikkene.) Hva skyldes det? Det finns diverse hypoteser: Den vanligste er at gutter er litt seinere utviklet enn jenter. Mulig det; men i så fall skulle de vel henge etter helt fra starten, og det gjør de ikke. En annen hypotese går ut på feminisering av skolen: Skolen skal være mye bedre tilpasset jenter enn gutter, og det finns mange flere kvinnelige enn mannlige lærere. Men igjen: Barneskolen er vel enda kraftigere feminisert enn ungdomsskolen, så hvorfor oppstår ikke disse forskjellene tidligere?

Skoleforskere uten forutinntatte posisjoner må kunne trekke ut mengder av kunnskap om dette vanskelige spørsmålet ved å massere statistikkene fra nasjonale prøver og karaktersetting gjennom skoleløpet. Jeg har forkjærlighet for én hypotese som sier at puberteten herjer enda verre med gutta enn med jentene. Men uansett hva årsaken er, må det jo være mulig å finne ut av det. Så får skolen finne botemidler som stiller kjønnene mer på like fot. Jeg er 100 % sikker på at hvis forskjellene hadde gått den andre vegen, ville den herskende statsfeminismen ganske sikkert ha satt himmel og jord i bevegelse for å sikre et «rettferdig» skoleløp.

Tar gutta igjen sitt monn seinere? Jeg sjekker eksamensresultatene fra videregående skole også. Statistikken viser: Ved studieforberedende skriftlig eksamen framkommer det en forskjell i jentenes favør på 0,4 i norsk hovedmål; 0,5 i norsk sidemål; 0,2 i engelsk – men bare 0,1 i matematikk. Tilsvarende forskjeller finner vi i yrkesfag.

Eksamenskarakterene bestemmer og begrenser hvilke studiemuligheter, det vil si hvilke framtidsutsikter, du får. Innen statsfeminismen ville kravet ha vært: Kjønnskvotering NÅ! Men sia jeg er motstander av at privilegier skal fordeles etter kjønn, legning, hudfarge eller neselengde, anbefaler jeg at man begynner med å finne ut hvorfor forskjellene oppstår. Når man veit det, går det kanskje an å gjøre noe med det.

Vi kan jo ikke godta at halve befolkningen utvikler sine evner og ferdigheter med bremsene på. Og vi kan heller ikke slå oss til ro med at bremsene skyldes iboende egenskaper hos gutter, sånn at de rett og slett har litt mindre læreevne og intelligens enn jenter.

Eller kan vi det?

Ytringsfrihet og folkeskikk

 

Det bor godt og vel 200.000 muslimer her i landet. (Tallet er litt usikkert, fordi ikke brått alle muslimer er medlemmer i noe trussamfunn.) De aller fleste av dem reagerer med sjokk og avsky på terrorhandlinger som begås av folk som kaller seg muslimer. Noen få – kanskje 100, pluss minus – støtter ekstremistene som begår terrorhandlinger.

Etter de groteske drapene i Frankrike har flere religiøse ledere i det landet tatt fullstendig avstand fra terrorhandlinger. Deler av det politiske miljøet har likevel bestemt seg for at nå skal muslimene tuktes én gang for alle: Til demonstrativt forsvar for ytringsfriheten er det blitt projisert Muhammed-karikaturer på flere offentlige bygninger. Og president Macron, som er redd for å miste tilhengere til Le Pen og hennes «Nasjonal samling», viser at han kan være hard i klypa og proklamerer at islam internasjonalt er i krise.

Liknende stemmer høres her i landet: Nå må også vi publisere flere Muhammed-karikaturer. Gjør vi ikke det, så svikter vi ytringsfriheten og gjør knefall for terroristene. Basta!

Ytringsfriheten tillater deg selvfølgelig å publisere akkurat så mange karikaturer av Profeten som ditt hjerte begjærer. Den tillater deg også å klistre opp karikaturer av Kristus på korset når påsken stunder til, eller av jomfru Maria som hore på første juledag. Om du ønsker det, kan du også spre flygeblad med jødekarikaturer fra mellomkrigstida, med krokneser og dollartegn, hver gang Israels soldater begår overgrep mot palestinere. (Du trenger sikkert ikke vente lenge.) Du kan altså såre følelsene til folk i utvalgte grupper akkurat så mye du vil, og jeg kommer til å forsvare din rett til å gjøre det, sjøl om jeg skjærer tenner mens jeg forsvarer deg.

På sosiale medier og i kommentarfeltene koker det av bekreftelser på at ytringsfriheten gir deg rett til å krenke akkurat hvem du vil, og at folk bare får finne seg i det uten å ty til vold. Det er ikke fullt så skarpt fokus på at ytringsfriheten også gir deg rett til å la det være. Den gir deg dessuten rett til å framføre kritikk på mer saklige måter, i den grad du er i stand til det.

Hva skyldes denne krenkelsesiveren? Har krenkerne den oppfatningen at den vil få målet for krenkelsene til å gå i seg sjøl og skaffe seg et annet innhold i hodene sine? Eller er hensikten bare å tilfredsstille behovet for å peke nese – finne noen å håne; det være seg muslimer, tatere eller nordlendinger?

I all kommunikasjon kan det være greit å spørre seg sjøl: Hva ønsker jeg å oppnå? Hvis hensikten er å dempe radikalisering i muslimske miljøer, så bommer denne kommunikasjonen grovt. For ved å såre og håne fredelige folk, bidrar man til å skyve enkelte i radikal retning. Terroristene gnir seg i hendene for hver eneste karikatur som blir offentliggjort, for de gir akkurat den virkningen som de ønsker seg. Det blir som å flatbombe en landsby for å ramme den ene terroristen som har gjømt seg der. «We're bombing their villages, killing their wives and children, and then we wonder why they're mad at us?» sa libertarianeren Ron Paul i en presidentvalgkamp.

Vi klarer ikke å bombe bort radikale islamister med karikaturer og koranbrenning. Fellesskap bygger vi ved å respektere og diskutere, heller enn ved å karikere.

Det er ikke å «gjøre knefall» for noen. Det er bare å følge vanlig folkeskikk, også overfor muslimer.

Det norske kleptokratiet

 

Russland og andre Østblokk-land utviklet seg i åra etter Sovjet-tyranniets fall til kleptokratier, der menn med makt forsynte seg med stadig større deler av fellesskapets eiendom. Selvfølgelig er det ikke sånn i Norge: Vi har et åpent samfunn, og vi har lover og regler som skal hindre at enkelte forsyner seg slik de russiske oligarkene gjør. Det har ikke hindret at vi har utviklet et kleptokrati i mindre skala.

Store deler av det norske næringslivet eies helt eller delvis av Staten, det vil si av deg og meg. Statlig drift er jo ikke alltid den mest effektive som tenkes kan. Men uansett hvordan selskapene klarer seg økonomisk, og uansett hvordan det går med vanlige ansatte, så steller vi godt med direktørene. Eller kanskje heller: De steller godt med hverandre. De sitter nemlig ofte i hverandres styrer og fórer madrassene til hverandre. Forbausende ofte blir avgåtte toppsjefer resirkulert til andre halvstatlige selskaper, eller de dukker opp som styreledere eller styremedlemmer og gir rundhåndete lønnsøkninger til sine etterfølgere.

I 2018 hadde toppsjefene i de halvstatlige selskapene følgende årsinntekter:

• Equinor ASA: 16,8 millioner

• Telenor ASA: 15,6 millioner

• Norsk Hydro ASA: 15,1 millioner

• DNB ASA: 14,3 millioner

• Yara International ASA: 13,1 millioner

• Kongsberg Gruppen ASA: 8,9 millioner

• Entra ASA: 6,3 millioner

• Vy: 6,2 millioner

Vy er et interessant tilfelle. Da det tidligere NSB ble reorganisert til 6 enheter, spratt antall direktører opp fra 11 til 49, alle med millionlønninger. - En sjef som er dynamisk nok til å skifte ut merkevarenavnet NSB med det fjonge og fengende Vy fortjener kanskje å toppe lista over millionlønninger i bransjen? Eller kanskje ikke.

Equinor fortjener ekstra omtale. Mens det ennå hette Statoil og sjefen ennå hette Helge Lund, var årslønna rundt 13 millioner. Såpass måtte den mannen ha som påførte selskapet tap på et par hundre milliarder gjennom elleville oppkjøp i USA og enda mer ellevill økonomikontroll. (Skal du bli godtatt som storkar i Houston, så må du jo bruke penger som en storkar også, kan du skjønne!) Fortsatt renner det inn nye milliardtap etter dette eventyret, ifølge økonomijournalister som følger med.

Trygve Hegnar bruker alltid å meine høgt at toppsjefer må få skikkelig lønn, ellers forsvinner de til utlandet. Som deleier i Hurtigtruten AS har han gjentatte ganger etter koronaskandalen uttrykt full tillit til toppsjefen, som siste fire år har hatt ei gjennomsnittslønn på godt og vel 16 millioner. En god del av denne lønna har norske skattebetalere betalt gjennom store årlige bidrag til monopolbedriften.

Hvert eneste år har norske politikere, i og utafor regjering, understreket at det må bli slutt på de galopperende lønnstilleggene til toppsjefene. Sjefene bruker nemlig å få mye større prosentvise lønnstillegg enn snittet for vanlige arbeidstakere. Og hvis du som toppsjef får et tillegg på 10 % av et gavmildt styre, noe som har vært regelen mer enn unntaket, så viser tabellen øverst på sida at du får et tillegg tilsvarende tre vanlige årsinntekter for de fleste ansatte. Det må visstnok være forskjell på folk – men trenger forskjellen å være så stor?

Men uansett hva politikerne har sagt hvert eneste år, så har de aldri fått det til, enten statsministeren hette Sol- eller Stoltenberg. Styrene bestemmer, Og styrene har, år etter år, delt ut stadig feitere lønn fra vår felleskonto til venner og kjente. Ikke en eneste gang har den ansvarlige statsråden hatt mage til å kaste et styre bare fordi det så arrogant overser styringssignaler fra den største eieren.

Sa jeg «venner og kjente»? Ja, jeg sa det. Om ikke alltid venner, så bekjente gjennom runddansen i styreverv og toppstillinger. Og de møtes alltid i sånne møter som samler den økonomiske eliten i landet, for eksempel årsmiddagen i Norges Bank. Dette er et nettverk som forstår å ivareta medlemmenes interesser.

For å gjenta det: Når de deler ut midler fra hel- eller deleide statlige selskaper, så er det alle norske statsborgeres midler de deler ut. Hver av oss eier en del i alle statlige bedrifter.

Oljen og gassen på havbunnen er også vårt felleseie. Det er egentlig feil å snakke om «oljeproduksjon», for oljen blir ikke produsert – den blir bare pumpet opp fra lageret der den har ligget i 145 millioner år. Så selges den på verdensmarkedet, og Statoil/Equinor får penger inn på konto i banken. Da har man egentlig bare flyttet verdier fra én konto til en annen, det vil si fra kontoen på havbunnen til kontoen i banken. I høyden kan man snakke om en verdiøkning gjennom den prosessen som stiller oljen til rådighet på markedet. Men oljefeltet har en verdi allerede der det ligger.

Oljedirektøren og en ufør med minstepensjon eier altså like stor del av oljefeltet. Det er det vanskelig å skjønne når en ser på uttellinga: Oljedirektøren mottar 16,8 oljemillioner i året; minstepensjonisten under 200.000. Forholdstall: 84 : 1. Og dette forholdstallet øker hvert eneste år.

En grunnregel i politisk økonomi sier: Jo nærmere du sitter til stedet der kaka blir delt, jo større kakestykke slumper du (pussig nok) til å få. Penger gir makt, og makt gir penger.

Hegnars skrekkscenario der topplederne forsvinner til utlandet hvis de ikke får «konkurransedyktig» lønn – det vil si omtrent ti ganger lønn som fortjent – skremmer ikke meg noe særlig. Det hadde for eksempel ikke vært til stor skade om Statoilsjefen hadde forsvunnet til utlandet i god tid før han rakk å sløse bort 200 milliarder kroner, pluss pluss, av fellesformuen. Jeg trur heller ikke det hadde vært særlig skadelig om toppsjefen i Hurtigruten AS hadde forsvunnet før båtene hans reiste oppover og nedover norskekysten og dreiv ukontrollert smittespredning, sånn at han måtte komme med ubehjelpelige unnskyldninger i alle medier. - Liknende ting kan nok sies om andre på lista over statsfunksjonærer (for det er det de er) med feitest lønn. Og jeg er ikke sikker på hvor stor etterspørselen der ute egentlig er heller. Kjære USA: Hva gir du for en pent brukt Vy-direktør?

Det er ikke brått sikkert at sjefer med tidobbelt lønn tar ti ganger så gode beslutninger. Det kan tvertimot godt hende at sjefer med sånn lønn skaper avstander mellom topp og bånn i et selskap som er skadelig for kommunikasjonen, miljøet og motivasjonen blant de ansatte – og dermed for produktiviteten. Det kan også godt hende at de venner seg til å leve i en verden der de vanlige menneskene, sånne som deg og meg, egentlig ikke eksisterer. Eller i hvert fall: Ikke betyr noe særlig. Jeg trur også at det ville være sunt for bedriftene å ha sjefer uten alt for store egoer; sånne som er litt mindre ufeilbarlige, og derfor tar litt mindre sjanser.

Jeg trur ikke det er sunt for samfunnet at det oppstår enorme forskjeller i private bedrifter heller. Men det har jeg egentlig ikke noe med, utover at jeg kan sutre. Men når det er mine og dine penger som deles ut på denne måten, meiner jeg meg berettiget til å protestere med utestemme.

Det er våre penger som blir brukt til å skape stadig større forskjeller i forskjells-Norge. Sånn funker det norske kleptokratiet.

Vi er aleine i universet

 

Dan Djerv, Drakes likning og evolusjonen

Dan Djerv hadde mye å stri med. Blant annet kjempet han mot slemme Mars-boere under ledelse av Mekon. Marsboerne var lange og tynne fordi de kom fra en planet med låg tyngdekraft. Dessuten var de grønne og rare. Mekon var et misfoster; en grønn liten spjæling med fyrstikkarmer og fyrstikkbein, men et enormt hode som han brukte til å pønske ut fæle og geniale planer. Han svevde på en tallerken tre meter over bakken. Der satt han og ga ordre av det mest ondsinnete slaget.

Det fantes snille Mars-boere også, det vil si sånne som holdt med Dan Djerv og amerikanerne. De klarte å jage Mekon og tilhengerne hans på flukt. Det endte med at en rakett som var skutt ut tidligere slumpet til å treffe romskipet til Mekon. «Ka-pow!», sa det ute i rommet, og dermed kunne Dan Djerv og vennene hans, både de grønne og de rosa, feire en ny seier.

Nå veit vi at hvis det finns grønne Mars-boere, så er de bitte små, lever under bakken og klarer neppe å legge utspekulerte planer. Her i huset vil jubelen likevel stå i taket den dagen vi eventuelt får vite sikkert at det er liv der ute – på Mars, i stratosfæren over Venus, under isen på en av månene til Jupiter: Uansett hvordan disse mikrobene – for det er dét vi kan håpe å finne – lever og ser ut, vil det utgjøre en revolusjon i vårt syn på livet, universet og mange andre ting. Et eventyr!

Men skal vi finne det vi kaller «intelligent liv», må vi leite lengre borte. Og skal vi finne det vi kaller fremmede «sivilisasjoner», må vi finkjemme galaksen.

Sjøl har jeg etterhvert kommet til den nedslående erkjennelsen at vi ikke kommer til å finne dem. Trass i at det sannsynligvis yrer og kryr av liv der ute. Sitt stille og følg med, så skal jeg prøve å forklare hvorfor jeg har kommet til den konklusjonen.

Folk som drømmer om å oppdage CETI - «Communicating Extra-Terrestrial Intelligent civilizations» - har i snart 60 år viftet med Drake-likninga, som ble formulert av radioastronomen Frank Drake. Den sier:

N=R*·fp·ne·fl·fi·fc·L

Disse symbolene betyr:

• N: Antall sivilisasjoner i vår galakse som det kan bli mulig å kommunisere med;

• R* : Tempoet for dannelse av nye stjerner i galaksen;

• fp: Andel av stjernene som har planeter;

• ne: Andel av planetene i slike systemer som har betingelser for liv;

• fl: Andel av slike planeter hvor liv faktisk oppstår;

• fi: Andel av slike planeter hvor livet er intelligent;

• fc: Andel av disse hvor intelligent liv utvikler sivilisasjoner med teknologi til å sende observerbare signaler ut i rommet;

• L: Gjennomsnittlig levetid for en slik sivilisasjon.

På formuleringstidspunktet var samtlige parametere ukjente, og estimatene kunne variere med mange tierpotenser. Flere av parametrene er dårlig definert. Noen av dem hviler på en underforstått oppfatning om at skapninger som likner på oss og gjør slike ting som vi gjør representerer et slags mål for livets utvikling. Likevel har denne likninga vært utgangspunkt for utallige diskusjoner blant astronomer og amatører, og den har motivert omfattende programmer av typen SETI - «Search for Extra-Terrestrial Intelligence». Av og til er det blitt registrert et lysblaff eller et annet fenomen der ute som astronomene ikke har klart å forklare. Dermed er nytt håp blitt tent, og teleskoper blitt siktet inn av SETI-entusiaster – alltid med nedslående resultat. Entusiastene gir ikke opp: Med så enormt mange planeter hvor det kan finnes liv, må det også finnes mange der livet har utviklet seg lengre enn her, og hvor livsformene er mye mer avanserte enn vi er. Da kan vi ikke unngå å finne dem, bare vi leiter grundig nok!

Litt grunnleggende kritikk: Hva meiner vi med sånne ord «avansert», «intelligent» og «sivilisasjon»? Begrepene er i bunn og grunn antroposentriske: De er sånne honnørord som vi bruker for å beskrive (det vi oppfatter som) våre egne, beste egenskaper. Og så regner vi med at våre (antatt beste) egenskaper er universelt gyldige og anvendelige.

Men hva betyr de hvis de brukes om skapninger som er helt forskjellige fra oss? Fluesoppen henter informasjon fra omgivelsene gjennom lange rottråder. Denne informasjonen bruker den til å regulere vekst, sporeutslipp, nye rotskudd. Er dette uttrykk for intelligens? Grana kommuniserer med omgivelsene gjennom røttene (via rotsopp) og ved å slippe ut aerosoler. Slik varsler den artsfrender om barkebilleangrep, sånn at de forbereder et forsvar. Er dette intelligent kommunikasjon? Storgrana subsidierer sine nærmeste slektninger ved å fóre dem gjennom røttene via rotsoppene: Tar den et samfunnsansvar? Maisen har mange flere aktive gener enn du og jeg har. Er maisen dermed mer avansert? Hvis du representerte en av de 2.400 kjente artene av termitter, ville du da spørre: Hvor stor er sjansen for at vi finner skapninger i rommet som bygger like imponerende og velregulerte tuer som vi, med like avanserte systemer for avkjøling og ventilasjon?

At livet utvikler seg «framover» er en seinvictoriansk idé om vekst, utvikling og framskritt. Verden ble stadig bedre ved hjelp av dampmaskin og sivilisasjonens øvrige velsignelser, som for eksempel salmesang og Five O'clock Tea. Men evolusjonen har, i motsetning til engelske oppfinnere og kolonister, ikke tenkt seg noe sted: Ikke framover; ikke bakover – bare sidelengs, hit og dit i rykk og napp. Slik sørger den for at livsformene stadig endrer seg seg, i takt med endrete betingelser. (Alltid litt på etterskudd – derfor fører naturkatastrofer iblant til masseutryddelse.) Husflua har like lang utvikling bak seg som du og jeg; da må den jo være like «avansert» også.

Finner vi noe som likner på flercellet liv der ute, kommer det til å være mye mer forskjellige fra deg og meg enn fluesoppen, grana, maisen eller termitten. I en legendarisk scene i serien «Kosmos» sitter Carl Sagan under et stort eiketre. Han klapper treet på stammen og sier: «Dette er en nær slektning av meg.» Det er jo bare to milliarder års utvikling som skiller Sagan og treet fra deres felles stamforeldre. Men de livsformene vi (kanskje ) finner utafor Alfa Centauri deler ingen stamforeldre med oss. Hva skulle få dem til å bygge det vi kaller «sivilisasjon»? Noe slikt har ikke en gang pinnsvinet funnet på, og pinnsvinet er en av våre aller nærmeste slektninger.

Nye løsninger av Drakes likning

Vi veit mye mer om universet nå enn da Drake satte opp likninga si. I hvert fall noen av parametrene hans er blitt bedre avgrenset. Da går det jo an å regne litt.

Det har mange prøvd å gjøre; nå seinest to astronomer. (Tom Westby and Christopher Conselice: «The Astrobiological Copernican Weak and Strong Limits for Intelligent Life», «The Astrophysical Journal», juni 2020. https://iopscience.iop.org/article/10.3847/1538-4357/ab8225/pdf – du trenger en lisens, men prisen er overkommelig.) De har kommet fram til at, under de aller strengeste forutsetninger, finns det minimum 36 (usikkerhet: Pluss 175, minus 32) sivilisasjoner i galaksen som er i stand til å kommunisere over interstellare avstander. Den nærmeste befinner seg maksimalt 17.000 lysår borte.

Konklusjoner hviler ofte på resonnementets forutsetninger. Så la oss se på dem:

«Kopernikansk» betyr at naturlovene er de samme overalt, slik at like forhold gir like resultater. Av dette utleder forfatterne implisitt at hvis betingelsene for «intelligent liv» og «sivilisasjon» er de samme som på Jorda, så vil disse fenomenene oppstå, akkurat som på Jorda. Men det er en kortslutning. Evolusjon er et kaotisk system hvor små avvik i starten av en prosess kan gi dramatiske resultater i slutten av prosessen. Meteorologene morer seg med å snakke om «sommerfugleffekten», det vil si at vingeslagene til en sommerfugl i Brasil kan resultere i storm i Nordsjøen. I Ray Bradburyus novelle «A sound of thunder» tar en tidsreiseturist med seg en liten sommerfugl tilbake til nåtida. Men i den nåtida som da venter ham er det meste forandret til det verre. Mye verre.

Jeg sier ikke at evolusjonen ikke følger lover. Den grunnleggende er de best egnetes overlevelse gjennom naturlig utvalg. «Best egnet» er den som får flest leve- og forplantningsdyktige unger. Det betyr ikke, slik mange feiltolker darwinismen, den som er flinkest til å rydde andre av vegen: Det kan like gjerne bety den som er flinkest til å hjelpe andre, og som dermed får mest hjelp sjøl. Det kan også bety den uforbederlige rundbrenneren. Men evolusjonen kan bare velge de «beste» av de variasjonene som tilfeldigvis oppstår. Det kan alltid tenkes variasjoner som er bedre, men som tilfeldigvis ikke oppstår. Derfor må en riktigere forståelse av det kopernikanske prinsippet være at evolusjon er like kaotisk i hele universet. Alle utviklingsprosesser er like i den forstand at hver og én er unik.

Westby og Conselice tar med alle stjerner av spektraltypene F, G, K og M i beregningene sine. Men hvis de først skal finne en planet som likner til forveksling på Jorda, må de velge smalere. Sola er ei stjerne av spektraltype G, og hvis forholda skal være så like som mulig, er det G som gjelder. De øvrige typene har litt andre (for Ms vedkommende: Helt andre) masser, og litt andre spektra. Hvis du finner Jordas tvilling i bane rundt ei F-, K- eller M-stjerne, vil livet der altså ha utviklet seg ansless enn her hjemme bare av den grunn. Og «vår» type utgjør bare 5 % av disse stjernene.

Videre beregner de at ei stjerne har i gjennomsnitt 0,19 planeter i «beboelig» sone – det tilsvarer omtrent sonen mellom banene til Mars og Venus i vårt solsystem. Mer forsiktige kilder oppgir dette tallet så lågt som 0,05, hvis planetene skal være mest mulig Jord-like: De utelukker planeter i ytterkanten av det beboelige, slike som Venus og Mars. (Michelle Kunimoto and Jayme Matthews: «Searching the entirity of Kepler data. II. Occurrence rates estimates for FGK stars», draft version, april 2020. https://iopscience.iop.org/article/10.3847/1538-3881/ab88b0 – du trenger en lisens til overkommelig pris. Og bli om mulig enda litt klokere av Hsu, Ford, Ragozzine og Ashby: «Occurrence Rates of Planets Orbiting FGK Stars: Combining Kepler DR25, Gaia DR2, and Bayesian Inference», https://arxiv.org/pdf/1902.01417.pdf .) Forbered deg på mange sterke matematikk-scener.

Kunimoto og Matthews begrenser antall aktuelle planeter i denne sonen til slike som har fra 80 % til 120 % av Jordas masse, og finner en andel på 0,12. Jeg bruker det utvalget disse to har funnet; det vil si at jeg må korrigere utvalget av planeter som fyller Westbys og Conselices krav med (0,12 x 0,05/0,19), altså 0,32.

Westby og Conselice diskuterer begrepet «metallisitet». Et «metall» i astrofysisk sammenheng er ethvert grunnstoff tyngre enn helium – oksygen, nitrogen, karbon, kalsium og så videre.. Bare 1/3 av stjernene har like mye som Sola av disse stoffene. I sin strengeste variant stiller de krav om samme metallisitet som hos oss, og det holder jeg med dem i.

Det må gå minst 5 milliarder år i ei stjernes liv før en sivilisasjon kan utvikle seg, meiner Westby og Conselice. Det er ingen stram begrensning, for 97 % av stjernene er eldre enn Sola. Deretter har en gitt planet i forfatternes strengeste regnestykke et vindu på 1 milliard år til å utvikle en sivilisasjon: Har det ikke hendt da, så hender det aldri. Og til slutt en avgrensende forutsetning som gjør deg litt nedstemt: De setter levetida til en slik sivilisasjon til 100 år. Hvordan kan det ha seg, spør du? Svaret er akkurat det du trur. Huttetu.

Under de aller strengeste begrensningene finner forfatterne altså at det er 36 (pluss/minus) sivilisasjoner med evne til interstellar kommunikasjon i galaksen. Men jeg vil være enda strengere: Stiller jeg krav om at vi holder oss til type G-stjerner, er det igjen bare 1,8 av dem. Og sier jeg dessuten at hver G-type stjerne har bare 0,05 aktuelle planeter (i stedet for 0,19) i beboelig sone og at planeten skal være så stor som Jorda (pluss minus 20 %), så er det igjen 0,58 sånne planeter i galaksen.

Det tallet er litt for lite: Vi må jo regne med vår egen! Så hvis vi fortsatt holder oss til Drakes formel, kan vi justere tallet opp til akkurat 1 ved å forlenge livslengden for vår egen sivilisasjon til litt under 200 år. Det er da noe.

Så stiller jeg enda strengere krav

Forfatterne av disse studiene tar i bruk et imponerende formelverk for å filleriste Kepler-databasen over observerte exoplaneter. Slik klarer de å fylle Drake-likninga med sannsynlig innhold og beregnet usikkerhet. Mine egne matematiske ferdigheter er så rustne at de stopper ved overingeniørintegralet (integralet av dx/x, i fall du lurte). Derfor vil jeg angripe problemstillingen fra en mer lettforståelig vinkel, nemlig denne: Hvor mange planeter finns det i galaksen som er så Jordlike at sånne som oss kunne ha utviklet seg der?

Så da går jeg i gang med å massere tall som jeg uten blygsel rapper fra Westby/Conselice og/eller Kunimoto/Matthews. I tillegg henter jeg diverse tall og opplysninger fra nettet. Handlingsregel: Jeg sjekker alltid hvem kilden er, og hvis mulig finner jeg minst to truverdige kilder. Jeg veit nemlig at nettet stadig prøver å lure meg.

Etter de nyeste tellingene finns det 300 milliarder stjerner i Melkeveien. De aller fleste av dem befinner seg i hovedsekvensen; jeg regner for enkelhets skyld som om alle befinner seg der. Ifølge svar fra flinke astrofysikere som Charlie Kilpatrick og Mark Galloway på nettstedet Quora finns det en empirisk formel som beskriver den relative frekvensen av stjerner med en gitt masse i hovedserien: f = m^-2,35. (Spør meg ikke hvorfor – dette er den formelen som gjelder på eksamen for astrofysikere; se f eks https://websites.pmc.ucsc.edu/~glatz/astr_112/lectures/notes19.pdf .) Jeg er interessert i G-type stjerner, det vil si sånne som har mellom 0,93 og 1,2 solmasser. Da klarer jeg (såvidt) å integrere mellom 0,93 og 1,2 solmasser, deretter over hele hovedsekvensen fra de letteste til de tyngste (mellom 0,08 og 120 solmasser). Så dividerer det første integralet på det andre, og finner at de aller mest solliknende stjernene utgjør 1 % av stjernene i hovedsekvensen.

33 % av disse har like mye oksygen, karbon, nitrogen og så videre som her i solsystemet. Av disse igjen har 12 % planeter i passende baner, og av de få som er igjen er 5 % Jordlike nok til å ha omtrent samme tyngdekraft, omtrent samme atmosfæretrykk og omtrent samme lysforhold som hos oss. Da sitter vi igjen med 6 millioner gode kandidater.

Universet er et utrygt sted. Vi befinner oss i en rolig del av galaksen, 27.000 lysår fra sentrum, men også Jorda er blitt truffet av globale katastrofer som verken du eller jeg ville ha overlevd. Andre steder er mer utsatt: For eksempel smeller det en supernova i galaksen omtrent hvert femtiende år. Astrofysikere anbefaler at du befinner deg minst 50 lysår borte når det smeller. Befinner du deg halvparten så langt borte, så overlever planeten, men du får det vanskeligere. Ozonlaget er blåst bort, bakken er radioaktiv, og du opplever en massedød av det alvorligste slaget. Du og jeg inngår i denne massen.

Stjernetettheten i galaksen er i gjennomsnitt 0,04 stjerner pr kubikklysår. Det betyr at hvis stjerner og supernovaer er jevnt drysset ut over hele galaksen, vil omtrent 2000 solsystemer bli alvorlig rammet av en supernova. I så fall vil 40 milliarder solsystemer bli rammet i løpet av en milliard år.

Men jevnt fordelt er de slett ikke! Og de fleste supernovaene befinner seg der det også er flest stjerner, for en supernova er jo ei stjerne som går amok. Du kan nok regne med at i løpet av den siste årmilliarden er halvparten av de kandidatene vi har funnet blitt satt kraftig tilbake. Da har vi igjen 3 millioner kandidater.

Det finns andre trusler. Jorda har hatt 5 masseutryddelser på 500 millioner år. En av dem, på slutten av perm-tida for 252 millioner år sia, holdt på å gjøre helt slutt på oss. Mange Jordlike planeter befinner seg i tettere deler av galaksen og treffes oftere av sånne hendelser enn vår egen. Jeg stikker en finger i været og gjetter at halvparten av de planetene vi har regnet med så langt er blitt satt kraftig tilbake av en eller flere sånne katastrofer. Kollisjoner er nok de vanligste.

Nå gjenstår det 1,5 millioner potensielle hjem for en «sivilisasjon». På disse planetene hadde det (kanskje) vært mulig for sånne som oss å utvikle seg.

Hårreisende spekulasjoner om evolusjon og sannsynlighet

Jeg skal utsette deg for noen amatørmessige beregninger om evolusjon og sannsynlighet. Jeg vil se på noen av de hendelsene som har hatt avgjørende betydning for at det gikk som det gikk, altså at vi kom ut i den andre enden med både «intelligens» og sivilisasjon: Vegkryss i vår utviklingshistorie. Så skal jeg anslå sannsynligheten for at noe liknende kunne skje på en planet som likner Jorda, og at resultatet ville bli noen skapninger som likner oss og gjør mye av det samme som vi driver med, deriblant «sivilisasjon». Du kommer til å påstå at jeg mistolker biologien og misbruker sannsynlighetsregninga inntil det perverse. Du har helt rett, og deg om det.

Evolusjonen – blant venner kalt Evo – er en full mann som snubler avgarde uten mål eller meining. Han ser knapt ett skritt foran seg. Hvert skritt han tar, gjør det likevel litt lettere for en organisme å overleve og formere seg enn om Evo hadde stått dørgende stille. Men det er fullt mulig at et annet, like tilfeldig skritt kunne ha vært enda litt bedre. Det aner verken vi eller Evo.

På fire milliarder år har Evo slumpet til å snuble seg fram til oss. Tenk deg en kopi av Jorda, Jorda 2. Den er én av de 1,5 millionene. Der skal bror til Evo, Evo 2, kanskje snuble seg fram til noen som minner om deg og meg. Vi skal prøve å finne ut hvor sannsynlig det er at han tar omtrent den samme kronglete vegen som broren hans har gått her på Jorda.

At han følger akkurat den samme vegen er utenkelig: Vi må være litt romslige. Endestasjonen skal likevel være noen gløgge, antakelig tobeinte flokkdyr som bygger romskip og skjønner relativitetsteori. Vi ville nikke gjenkjennende hvis vi traff dem langt der ute: «To romskip møttes utenfor Pluto», skrev Sture Lønnerstrand. «Det ene var fra Jorden, det andre fra en fjern galakse.» 

Evo 2 passerer utallige vegkryss. De fleste gangene er vegvalget trivielt: Du greier deg godt uten øreflipper, og du kunne leve godt med seks tær på hver pote også, akkurat som enkelte katteraser. Men noen vegkryss er helt avgjørende, uten at Evo 2 aner noe om det: Velger han den ene vegen, kommer han til å snuble videre mot oss to. Velger han den andre, derimot, kan det til slutt vise seg at trilobittene ruler, til vanns som til lands. De spinner kokonger i tredve meter høge bregner, beiter på slettene, bygger store tuer med dronninger og arbeidstrilobitter. Ikke ett hvirveldyr er å se. Ikke ett radioteleskop heller, og slett ingen romskip! I enden av et annet vegvalg finner vi en verden fylt av slimklumper som glir rundt og slurper i seg andre slimklumper. Usj.

Det finns mange viktige vegkryss jeg ikke veit om. Jeg har bare funnet noen av de største. Ved hvert kryss anslår jeg sannsynligheten for at Evo 2 snubler videre langs omtrent samme veg som broren hans på Jorda. Når jeg ikke ser noen grunn til å sette noe annet, setter jeg sannsynligheten for at han tar det «riktige» valget til 50 %: I et valg mellom to muligheter gir dette den minste marginen for feil. Og når jeg finner gode grunner til å sette et annet tall, skal du få beskjed om det. 

Jeg veit godt at de vegkryssene jeg omtaler, i virkeligheten er sammensatt av mange ørsmå vegkryss etter hverandre. Hver dag setter forplantning og evolusjon opp myriader av nye gen-kombinasjoner hos alle arter: Dannelsen av en cellekjerne med beskyttende membran, for eksempel, skjedde ikke i ett stort sprang; det må ha skjedd i mange ørsmå trinn, og ikke brått alle i samme retning. Likevel har ett lite trinn vært det første i rekka som tilsammen ble til et stort sprang. Behold den tanken i hodet mens du leser videre.

Evolusjonen snubler seg fra livets opprinnelse til trilobittene

Det første og største spranget heter livets opprinnelse. Liv har eksistert på Jorda nesten like lenge som det har vært mulig for organismer å leve her. Det må bety at under sånne forhold som vi hadde for 4 milliarder år sia, så utrivelige de enn var, må det ha vært svært sannsynlig at aminosyrer og andre komplekse molekyler ville bli rørt sammen i den kjemiske suppa av et hav og danne de første sporene til liv. Evo 2 har mange valg, men sannsynligheten for at minst ett av dem fører til de aller enkleste encellete organismene må være stor. Det kan innvendes at det ser ut som om livet har oppstått bare én gang: Hvor er alle de andre livsformene, med DNA-koder (eller andre koder) som avviker fra våre? Kanskje vår Evo bare hadde griseflaks med å komme i gang. Likevel: Jeg setter sannsynligheten for en slik hendelse til 90 %. I 90 % av tilfellene er livet altså i gang.

Så svømmer mikrobene rundt og eter og dele seg, eter og dele seg. Hele tida utveksler de gener. Dermed oppstår det ustanselig tilfeldige kombinasjoner. Etter 800 millioner år slumper en av dem til å skaffe seg en viktig ferdighet: Den fanger lysenergi. Hittil har Jordas organismer bare hatt kjemisk energi og varmen fra magmaskorsteiner på havbunnen å livnære seg på – et liv på sparebluss. Med solenergien åpnes en enorm energikilde.

Fotosyntesen har sikkert utviklet seg på flere steder og på flere måter, men at en encellet organisme fanger energien i et lyskvant og utnytter den til vekst og reproduksjon har vært et avgjørende vegvalg. Uten fotosyntesen ville giftgassen oksygen bare ha eksistert i ørsmå mengder i atmosfæren. Da kunne vi ikke ha fått dyr som lever av å forbrenne organisk materiale i en oksygenrik atmosfære, det vil si sånne som oss.

Lys som energikilde åpner så store muligheter at dette trinnet antakelig må bli tatt før eller seinere. Men at det skjer på en måte som fører til fotosyntese, og at det skjer akkurat nå, setter en bestemt retning for livets videre utvikling. I fravær av bedre viten setter jeg sannsynligheten til 50 %.

Men før du veit ordet av det har livet eksistert i to milliarder år. Plutselig finner Evo på å spleise noen mikrober med noen frittsvevende gensekvenser på en måte som etterhvert fører til en mikrobe med noe helt nytt: En cellekjerne med vegg. Hva er sannsynligheten for at Evo 2 finner på noe slikt?

Biologene forklarer meg at dette også må ha krevd mange, mange trinn. Sikkert! Men ett av dem var det første. Og sia det allerede har gått to milliarder år uten cellevegg, kan det ikke være noen tvingende grunn til at det skjer akkurat nå, eller at det skjer i det hele tatt. Uten denne nye mikroben blir det ingen eukaryoter: Ingen dyr, ingen planter, ingen sopper, ingen amøber. Her har Evo antakelig hatt griseflaks. Jeg setter sjansen for en liknende hendelse til 10 %.

Encellete organismer svømmer rundt, eter og deler seg og holder på med sitt. Innimellom klumper de seg sammen som fluer på en epleskrott. De er fortsatt enkeltceller uten annet fellesskap enn at de er i samme klump. Men etter ytterligere 1,35 milliarder slumper to (eller flere) celler i en sånn klump til å dele på oppgaver: Én puster for begge; en annen tar inn næring. De utgjør første prøveutgave av et tocellet vesen. Plutselig oppstår det flercellete organismer av alle slag: Vi er kommet til «den førkambriske eksplosjonen», da det kryr av nye skapninger som stadig får nye etterkommere.

Muligens måtte den tilfeldige sammenkoplinga av to celler hende før eller seinere. Men hvorfor nå; hvorfor ikke 100 millioner år tidligere eller en milliard år seinere? Sannsynlighet 50 %.

Det må innrømmes: Til nå har levende vesener vært ganske kjedelige greier – amøber, flagellater; klumper av encellete vesener. Nå dukker det endelig opp sånne skapninger som du godt kan ha på veggen, i form av fargerike og fantasifulle plansjer: Svamper, maneter, blekksprut, trilobitter. Nå begynner livet å likne på noe!

Evo snubler videre fra lansettfisk til mennesker

Det måtte gå 325 millioner år til før noen av dem dristet seg opp på tørt land. Hadde ikke dét skjedd, ville vi ikke ha fått fyrstikker, forbrenningsmotorer eller raketter. Sannsynlighet for at et fiskeaktig vesen krabber opp på land i løpet av denne perioden i Evo 2s verden: 50 %.

100 millioner år seinere ble noen av oss varmblodige. Plutselig ble vi mye mer effektive, men også mye dyrere i drift. Paleontologene fikk mistanke om at dinosaurene var varmblodige da de regnet på hvor mange byttedyr de åt opp, sammenliknet med krokodiller og panserpadder. Forskjellen var formidabel. Kan du forestille deg en dvask frosk som sivilisasjonsbygger? Ikke jeg heller. Sannsynlighet for at ei sånn endring kan inntreffe i løpet av omtrent 100 millioner år er 50 %, så lenge vi ikke veit noe bedre.

Dinosaurene hersket og herjet i 150 millioner år. Jeg setter ikke noen bestemt sannsynlighet på at det skal oppstå pattedyr – det kan jo hende at spissmusliknende kryp uten patter hadde gjort samme nytta. Derimot krevdes det en svært usannsynlig hendelse for at de skulle komme til makt og ære. Den hendelsen inntraff da dinosaurene (unntatt de små med vinger, altså fuglene) plutselig døde ut for 66 millioner år sia: En asteroide traff oss midt i planeten og forårsaket enorme tsunamier og skogbranner, etterfulgt av en global vinter som varte til nesten alle var borte. Plutselig åpnet det seg mange helt nye nisjer i næringskjedene, og på noen få millioner år fylte Evo dem opp med pattedyr i alle former og størrelser.

Hvor stor sjanse er det for at en tilsvarende asteroide treffer Jord 2 – en planet med mellom 80 % og 120 % av massen til Jord 1, i en helt annen bane i et helt annet solsystem med helt andre asteroider? Og at den dessuten er akkurat passe stor – det vil si at den utrydder de fleste, men ikke alle?

Uten akkurat denne hendelsen ville ikke Jord 1 ha frambragt noe som likner på oss mennesker. Du og jeg ville ha levd ut våre korte liv som smågnagere i lyngen. - Jeg overdriver voldsomt hvis jeg setter sannsynligheten så høgt som 1 %, men det gjør jeg.

En av de 5-6000 pattedyrartene som fyller opp alle ledige økologiske nisjer er en hominid som trasker rundt på savannen i Øst-Afrika. Der er den travelt opptatt med å unngå å bli spist av hyener eller store katter, samtidig som den rasker til seg alt som kan gnafses – nøtter og røtter, frukt, smågnagere, kaniner, åtsler. For å klare å skjære opp kjøtt og knokler på åtslene slår denne fingerferdige skapningen skarpe flak av passelige steiner.

Vår forfar er ikke aleine om å lage enkle redskaper: Sjimpansen bruker strå til å fiske ut termitter; kråkefugler bruker pinner. Flere andre hominider som levde samtidig med Homo habilis brukte også skarpe steiner. Men Homo habilis gikk umerkelig over til å være (et slags) menneske: Den begynte å utvikle en unik egenskap som skulle gjøre oss helt overlegne i kampen for å overleve. Den utviklet kultur som overlevelsesstrategi.

Vi kan løpe raskt og lenge. Vi kan løfte og kaste, svømme og hoppe. Men innafor alle disse disiplinene kommer vi på andre eller tredjeplass i forhold til alle som prøver å spise oss, eller som vi prøver å spise. Vi har én enorm fordel: Vi kan planlegge, gjøre avtaler, se framover forbi morgendagen og utover forbi nærmeste åskam. Vi har språk. Vi kan legge en plan og samle hauger av kastesteiner til bruk mot hyener og sabeltenner. Vi blir formidable fiender, også for de største rovdyra.

Makakene og sjimpansene har også kultur, sier du: De gjør ting litt forskjellig i forskjellige flokker. Sangfugler har dialekter. Delfiner og blåhval fører samtaler; vi veit bare ikke hva de sier. Og - -

Javisst. Både Putin og naboens lømmel Fredrik har våpen: Putin har atomvåpen nok til å utslette oss alle, og Fredrik har en sprettert.

Det er noen størrelsesordener forskjell mellom å ha tredve lyder som betyr litt forskjellige ting, og å ha syntaks med fortid, nåtid og framtid, første, annen og tredje person entall og flertall, bøyning etter kasus og kjønn. Ingen av de taleføre lemurene grynter, snøfter eller hyler med bruk av hypotetisk konjunktiv.

Språk, kultur, teknologi hviler på en genetisk tilpasning som vi er aleine om. Vi har ikke ett språkgen; vi har flere. Takket være disse språkgenene kunne vi erobre verden. Homo habilis hadde bare første tilløp, men det var nok til å gi de andre genetiske tilpasningene en fordel i det naturlige utvalget, og dermed gjøre dem mer sannsynlige. (Kan du snakke godt for deg? Da blir du sjef, og damene flokker seg. Du risikerer å få flere unger enn de fleste. Det kalles seleksjon.)

Det var ingen grunn til at språkevnen absolutt måtte oppstå hos noen av de mange hominidene som ruslet rundt i Afrika for to og en halv million år sia. Og hvis vi plutselig blir borte, er det ikke sjimpansene som tar over etter oss, slik som i «Planet of the Apes». Det er nok heller kakerlakkene. Sjimpansene har ikke noe språkgen og lever i regnskogen. Kakerlakkene har heller ikke språk, men de kan leve i en nedlagt kjernereaktor.

La oss si at det fantes 1.000 altetende flokkdyr blant pattedyra for tre millioner år sia. Én utviklet den ferdigheten vi snakker om. Hva er sannsynligheten for at noe tilsvarende skjer på Jorda 2? Jeg overvurderer antakelig mulighetene kolossalt hvis jeg svarer 1 av 1000, altså 1/1000.

Evolusjonen bruker mange, mange slektledd på å tilpasse en art til nye forhold – i blant så mange at arten dør ut mens evolusjonen prøver seg fram. Med kultur som verktøy kan tilpasning skje i løpet av ett livsløp (eller mindre!) og bli like arvelig som genetiske endringer. Kulturell tilpasning smitter til artsfrender; det gjør ikke den genetiske. Med et sånt verktøy kan ikke mennesket unngå å bli den dominerende arten på Jorda.

Fra istid til romraketter

Spol fram til slutten av siste istid. Menneskene har spredt seg til alle kontinenter unntatt Antarktis. De har utviklet verktøy, våpen og kulturformer som setter dem i stand til å fråtse i storvilt og annet fór på stepper, sletter og tundraer, i halvørkener og elvedaler. Én bestemt versjon - «det moderne mennesket» - har absorbert alle de andre, og finns i nesten samme utgave overalt. (Det diskuteres om andre versjoner er utdødd eller assimilert inn i den dominerende. Mange genetiske studier tyder på det sistnevnte.) De formerer seg så fort, takket være vellykket utvikling av fiske og fangst og tilskudd av markens grøde, at de største byttedyra dør ut.

Nøyaktig samtidig som jaktlykka svikter, begynner vatnet å stige. Og stige. Og stige!

Klimaet endres raskt. Breene smelter. Nordsjølandet, Suhellandet og andre store områder der viltet streifet oversvømmes, forsvinner. Nå trengs det en nødløsning hvis nye generasjoner skal kunne føre slekta videre!

Nødløsningen heter jordbruk. Dette fenomenet dukker opp flere steder nesten samtidig: Nord- og Sør-Amerika, Sørøst-Asia, Kina, Japan, Midtøsten. Jordbruket kan holde liv i mange ganger så mange mennesker som jeger- og samlerkulturen. Til gjengjeld blir folk fastboende og må slite og streve fra morgen til kveld: Folk ble ikke jordtreller av hjertets lyst, men av naken nød.

Med jordbruket følger handel og landsbyer. Landsbyene blir byer; handelen skaper rikdom som akkumuleres. Da dukker det opp røverbander, og deretter røverhøvdinger som slår seg opp til herskere. Herskeren skaffer seg vasaller til å holde orden på skattene, prester som kan fortelle folket at gudene vil at kongen skal herske, soldater som sørger for at folk skjønner alvoret i prestens og kongens bud. Med skrivekunsten får prester, vasaller og handelsfolk et middel til å holde orden på skattene, gudene og handelsvarene. Etterhvert får vi monoteisme, despoti, metallurgi, krig, massemord – alt slikt som hører med i en sivilisasjon.

At jordbruket oppstår spontant flere steder samtidig, må bety at tanken ligger snublende nær. Folk har fartet rundt og vendt årvisst tilbake til samme sted når eplene er modne; de har sanket korn som spirer her og der og skjønt at utbyttet kan forbedres. Det krever ikke mer kløkt enn tidligere mennesker har hatt i hundretusener av år, men først nå er blodslitet blitt nødvendig. På øyene nord for Australia kjente urinnbyggerne godt til jordbruket; de rodde jo til New Guinea stadig vekk for å treffe folk, synge og danse og slåss. Men å begynne med noe sånt? Nei takke oss til det frie livet vi lever!

Uten slutten på siste istid ingen sivilisasjon, ingen romraketter.

Hva er sjansen for at slutten på istida (eller en tilsvarende klimakatastrofe) skal inntreffe akkurat idet en menneskeliknende art har brukt opp mange av ressursene sine?

Allerede for en halv million år sia – hvis ikke tidligere – hadde menneskene (neandertalere, denisovere, arkaiske H. Sapiens, diverse andre) de evnene som skulle til for å legge frø i bakken om våren og ta opp fruktene om høsten. De gjorde det ikke, for de trengte det ikke. Først for 10.000 år sia ble det nødvendig.

Så hvis du kom på et tilfeldig tidspunkt til et sted der mennesker med sånne evner holdt til, ville sjansen være (10.000/500.000), altså 1/50, for at du ville finne jordbrukere.

Etter at vi begynte med jordbruk, er resten bare et tidsspørsmål. (Se «Hvorfor alt går stadig raskere», http://kvernvold.blogspot.com/2018/08/ ). Det vil si: Vi trenger også en industriell revolusjon for å komme helt fram. Uten den ville utviklinga ha fortsatt på låggir. Datamaskiner og måneraketter ville vi aldri ha fått.

Den industrielle revolusjon mangedoblet den energien som menneskene fikk til rådighet. Du kan ikke fóre en slik revolusjon på trekøl; trærne vokser ikke raskt nok. Du kan ikke hoppe fra hest og kjerre til bil og fly heller. Du trenger kølgruvene i Newcastle og oljefeltene i Texas.

Enorme forekomster av olje og køl har ikke havnet i bakken av seg sjøl. Kølminene skyldes enorme skoger av bregner og andre vekster som vokste i millioner av år og ble begravd under bakken for 300 millioner år sia. Oljen skyldes lag på lag av alger og andre vekster som havnet på havbunnen for 200 til 66 millioner år sia. Uten disse vekstene, ingen industriell revolusjon. Vi må altså kaste et blikk bakover: Hvor sannsynlig er det at Evo 2 klarer å skaffe tilsvarende lett tilgjengelige ressurser når utviklinga videre krever det?

Ikke særlig sannsynlig, tenker jeg. Om dyrelivet så langt har utviklet seg omtrent slik det må for at noen som likner oss skal oppstå, kan jo plantelivet – eller den greina av eukariotene som tilsvarer planter – ha utviklet seg helt ansless. 10 %, og da er jeg generøs.

En nedslående konklusjon

Så er vi framme: Sjansen for at Jorda 2 – én av de 1,5 millioner jordliknende planeter som har mulighet til å frambringe noen som likner oss, og en teknologisk sivilisasjon omtrent som vår – er:

0,9 x 0,5 x 0,1 x 0,5 x 0,5 x 0,5 x 0,01 x 0,001 x 0,02 x 0,1

eller 1,125 x 10^-10 .

Det vil si at i hele galaksen kan vi vente å finne 0,00017 sivilisasjoner (utover vår egen) med evnen til å signalisere over avstanden mellom stjernene.

Riktignok finns det omtrent 100 milliarder andre galakser også. Du kan lett regne ut hvor mange sivilisasjoner som kan tenkes å eksistere der. Men det er nok atskillige usikkerheter jeg ikke har tatt med i mine beregninger – enten fordi jeg ikke har bedre vett, eller fordi jeg har glømt dem. Og hvis det dukker opp flere ting som reduserer muligheten for at Evo 2 skal snuble seg helt fram til sivilisasjonen, skjønner du jo hvordan det går med forventningsverdien av antall sivilisasjoner.

Dette er selvfølgelig bare en leik med tall, akkurat som alle andre forsøk på å beregne antall «sivilisasjoner» i galaksen. Ut fra mine begrensete kunnskaper har jeg prøvd å sette så realistiske verdier som mulig, men sett gjerne inn dine egne verdier. Om noenting så har jeg ganske sikkert overdrevet sannsynligheten for alle de tilfeldighetene som har ledet helt fram til deg og meg.

Sluttsum: Du vil skjønne av måten jeg har satt opp beregningene mine på at det antakelig yrer av liv på milliarder av planeter og måner i galaksen. Det dreier seg i de fleste tilfellene om enkle mikroorganismer. På atskillige millioner steder finns det sikkert også mer komplekst liv med sine egne økologier: Vandrende geleklumper; kolonier av krystaller – skapninger vi ikke kan forestille oss ut fra våre begrensete erfaringer. Antakelig kan de ikke klassifiseres som «planter», «dyr», «sopp» eller noen av de andre kategoriene som finns på Jorda. Planter, dyr og sopp er jo ikke noe annet enn forskjellige kvister på stamtreet til eukaryotene, og det er ingen grunn til at akkurat de samme stamtrærne skal eksistere andre steder.

Det som er helt usannsynlig er at vi finner skapninger som likner på mennesker, eller som har den menneskelige egenskapen vi liker å kalle «intelligens». Enda mindre sannsynlig er det at vi vil finne sivilisasjoner som er i stand til å ferdes i rommet.

Det er publisert en studie som analyserer liv på en planet helt lik Jorda ut fra to kjente størrelser: Tidspunktet da livet oppsto, og tidspunktet da «intelligens» - det vil si vi – oppsto. (David Kipping: «An objective Bayesian analysis of life's early start and our late arrival» https://www.pnas.org/content/117/22/11995 ) Ut fra lengden på tidsintervallet mellom disse hendelsene har studien vurdert hvor sannsynlig det er at livet vil oppstå like raskt, og for at «intelligens» vil oppstå fire milliarder år seinere. Dersom eksperimentet gjentas og gjentas, sier analysen, er det stor sannsynlighet for at en vil finne at liv er ganske vanlig. Samtidig er det en overvekt av sannsynlighet – 3:2 – for at «intelligens» oppstår svært sjelden. Jeg nikker til konklusjonen, men du trenger mer solid statistisk fottøy enn jeg har på beina for å komme tørrskodd gjennom hele Kippings analyse. Hint: Les deg aller først opp på bayesiansk statistikk.

Hvis vi overlever et par hundre år til, så kommer vi til å sende sonder og etterhvert ekspedisjoner til andre stjerner. Etterhvert kommer vi til å kolonisere dem også – det er slikt vi gjør. (Se «Slik kan vi reise til stjernene»; http://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html ). De fleste stjerner som har planeter med muligheter for sånt liv som vi representerer er flere milliarder år eldre enn Sola. Hvis sivilisasjoner som likner oss har oppstått noe sted, burde de altså ha vært her for lenge sia, og vi burde ha sett spor etter dem. Den nærmeste jordliknende planeten, Proxima Centauri b, befinner seg bare 4,2 lysår borte, og deretter går det slag i slag.

Fermis paradoks, formulert av Enrico Fermi i 1950, lyder: Hvis det er så stor sannsynlighet for at det finns romvesener – hvor er de alle sammen?

Jeg trur løsningen på paradokset er at sannsynligheten for at (menneskeliknende) «intelligens» skal oppstå noe sted er svært liten. Og sannsynligheten for at menneskeliknende «sivilisasjoner» skal oppstå er forsvinnende liten. - Liv? Jovisst. Men ingen er akkurat som oss.

Det finns riktignok 100 milliarder andre galakser også. Så du kan jo regne en gang til, og finne ut hvorfor heller ikke de har sivilisasjoner som har nådd oss. - For i et tidsperspektiv på noen milliarder år er mange av dem også bare et steinkast borte.

Inntil videre må konklusjonen, både på regnestykkene mine og på observasjonene, være den samme som Fermi antydet: Vi er helt aleine i universet.

Mekon er borte, og han kommer aldri tilbake.

Norge kan leve av energisalg i all overskuelig framtid

 

Norge eksporterer ca 2000 Twh energi i året i form av olje og gass. Det kommer til å gå over. Det hersker uenighet om når vi skal slutte: Noen vil stenge kranene i mårå; andre vil pumpe til siste oljebrønn er tørr. Begge deler vil være ganske uansvarlig. Jeg gjetter på at i 2040 er det slutt, enten du liker det eller ikke.

Samtidig produserer vi 145 Twh elektrisk energi i året. Foreløpig eksporterer vi altså mange ganger så mye energi som vi bruker. Det har vi levd uforskammet godt av. Hva skal vi leve av etterpå?

Oljen tar slutt. Men vi har en vare som aldri tar slutt, og som møter et marked der etterspørselen bare øker, øker og øker. Den varen heter fornybar energi: Vind og sol.

I hurlumheien rundt vindkraft må vi huske at både vind og sol gir energi som verden MÅ ta i bruk mye mer av, dersom vi skal ha noe håp om å bremse global oppvarming. Du er ikke så sikker? Da trenger du å se på noen tall:

Verdens befolkning har passert 7,8 milliarder og kan komme til å øke til ca 9 milliarder i løpet av dette århundret. Noen påstår at vi blir minst 10. Jeg har mest tru på de ekspertene som sier at når land blir rikere og folk får bedre utdannelse, så synker befolkningsveksten og blir til slutt negativ. Så jeg trur vi flater ut på 9 milliarder. Det er uansett mer enn mange nok.

I 2018 slapp vi i Norge ut 8,3 tonn CO₂ pr. innbygger. For hele verden var gjennomsnittstallet 4,8 tonn pr. innbygger. (Dette gjelder bare CO₂-utslipp. Du har kanskje sett et tall på 10 tonn pr innbygger her i landet. Det gjelder CO₂-ekvivalenter, hvor man også regner med virkningen av metan og flere andre drivhusgasser.)

Forskjellen i utslipp pr innbygger skyldes forskjeller i forbruk og levestandard. Resten av verden ønsker å oppnå den levestandarden vi har. Det er vanskelig å se noen grunn til at de ikke skulle ha samme rett til det som vi. Og hvis de får det til på samme måte som vi har fått det til, kommer de til å slippe ut like mye pr. innbygger som vi. Da kommer verdens utslipp til å øke fra 37 milliarder tonn i året til 65 milliarder tonn før kloden har fått en eneste ekstra innbygger. Og når vi er blitt 9 milliarder, kommer vi til å slippe ut 75 milliarder tonn: Dobbelt så mye som dagens utslipp. Da er kloden kokt før århundret er omme.

Utslippsmengden må tvert imot ned litt faderlig fort hvis vi skal unngå katastrofale klimaendringer.

Det finns flere metoder:

Vi kan gjennomføre kraftige bestandsreduksjoner og bringe antall mennesker ned i 3 milliarder. Jeg vil ikke anbefale å gå videre med den tanken. Vi kan også skjære kraftig ned på forbruket, først og fremst vårt eget. Lykke til med det forslaget i neste tariffoppgjør.

Eller vi kan gjøre det som gir oss en ørliten sjanse til å lykkes: Vi må komme oss over på utslippsfri energi. Ikke bare i Norge, men i hele verden.

Nå sier mine teknokratiske venner i kor: «Atomkraft!» Noen politiske fusentaster følger opp med et nytt talekor: «Thorium!» Og et par røster piper: «Fusjonskraft!»

Beklager, venner: Folk kan sikkert – etter mange sinte avisinnlegg – venne seg til synet av noen monstermaster på åskammen. Men en atomreaktor borte på hjørnet? Ikke faen – husk Tsjernobyl! - Og det første fusjonskraftverket ligger fortsatt femten-tjue år inne i framtida. Det første fusjonskraftverket ligger alltid femten-tjue år inne i framtida.

Ute i verden foregår det storstilt utbygging av solkraft og vindkraft. Men uansett hvor fort det går, så går det for sakte. Norge har store ressurser som vi kan og bør bidra med.

Nå sier du sikkert at det faller mer solenergi på Rivieraen enn på Røros. Hvorfor skulle Norge ha noe fortrinn? Til det er å si at sjøl om Rivieraen mottar mer solenergi pr kvadratmeter (skjønt forskjellen er forbausende liten), så har Norge flere ubrukte kvadratmetere enn Frankrike. Og tomteprisene på Rivieraen er om mulig enda stivere enn på Røros. Dessuten har vi en god del ubrukt hav.

All utbygging medfører inngrep i miljøet. Vi begynner å innse at også miljøet, vårt livsgrunnlag, er utsatt for like stort press som klimaet. Derfor må vi tilpasse utbygging til miljøet på en mye bedre måte enn hittil. Jeg har ingen oppskrift på hvordan vi skal få det til, men det finns fagfolk her i landet som kan finne det ut for oss. Sett dem på saken!

Dessuten må vi sørge for at innbyggere som berøres av utbygging får sine interesser ivaretatt, ellers går det som det har gått med vindkraftprosjektene. Enkelt sagt: Vinden og solskinnet tilhører lokalsamfunnet, og da må lokalsamfunnet få sin del av kaka. Sånne insentiver skjønner blårussen også når de får tenkt seg om.

Alle sånne ting må det ryddes opp i. Men så kan vi begynne å regne:

Energi som leveres i form av elektrisk kraft er, for de fleste bruksområder, mye mer effektiv enn energi i form av varme. En el-bil bruker mindre enn 40 % av den energien en bil med eksplosjonsmotor bruker. Hvis du fyrer et kraftverk med olje eller gass, får du også ut bare 40 % som elektrisk energi. Over halvparten av energien forsvinner som varme og lyd. «Brumm brumm!», sier racerbilen, og det du hører er lyden av ineffektivitet. Og hvis energien skal brukes til oppvarming, kan den lure brukeren sende strømmen gjennom ei varmepumpe og få mye mer varme ut. Varmen fra vedovnen, derimot, må du bruke slik den er. En god del forsvinner også opp i pipa. («Hvorfor fyrer man ikke for kråkene? Kra kra, kra kra!» sang The Monn Keys.)

Så hvis Norge eksporterer 1000 Twh i året som elektrisk kraft, eksporterer vi minst like mye nyttig energi som det vi leverer nå i form av olje og gass.

La oss si at vi deler på oppgaven: 500 Twh fra vind; 500 Twh fra sol.

Ifølge NVE har vi vind nok i landet til å produsere tusenvis av Twh. Men det er arealkrevende: For å bygge ut 1800 Twh måtte vi bruke 27 % av landarealet i Norge, skriver de i en rapport. Da kan vi jo klare oss med 7,5 % av landarealet, 24.000 km², for å produsere 500 Twh.

Med dagens teknologi kan et solkraftanlegg i Sør-Norge levere minst 50 Kwt i året pr kvadratmeter. Estimatet er konservativt. Da kan solkraftanlegg på tilsammen 10.000 km² levere 500 Twh i året.

Er du gammel nok til å huske Mardøla, så veit du at det ikke var konfliktfritt å bygge ut vasskraft. Det var slett ikke konfliktfritt å bygge ut oljeindustrien heller. Nå må vi klare å bygge ut kraft fra sol og vind uten å skape like store konflikter. Miljøkravene må møtes, ikke overkjøres, ellers blir det ikke utbygging.

Så utbygging kommer til å ta tid. De første anleggene kommer ikke til å være regningssvarende. Men teknologien blir utviklet og forbedret. Sia vinden ikke blåser jevnt og sola ikke skinner hele døgnet, utvikles det lagringsmåter og batterier med en helt annen kapasitet enn i dag. Solpanelene blir stadig mer effektive. Det utvikles nye måter å utnytte energien på; vi kan se for oss flytende hydrogenfabrikker drevet av sol- eller vindkraft.

Utslippsfri energi vil endre det norske samfunnet like grunnleggende som oljen har gjort. Problemer og innvendinger står i kø, men de må møtes og løses. Å si et varig og prinsippielt nei til utbygging er å møte framtida med ræva føre. Argumentet om at vi har nok strøm til egne behov og bør beholde fossekraften sjøl er det aller dummeste. Det er som om vi skulle ha sagt i 1970: «Vi vil beholde oljen vår sjøl!»

Atmosfæren kjenner ikke landegrenser: Tyske utslipp påvirker ikke bare det tyske klimaet. Verden trenger utslippsfri energi for å bremse skadevirkningene fra køl, olje og gass. Da er det nær umoralsk om vi, som har tjent oss søkkrike på energi som gir utslipp, lar være å levere energi som er utslippsfri.

Dessuten kan vi tjene gode penger på denne energien i all overskuelig framtid. Det er kanskje også et argument med en viss tyngde.

Hvem eier vinden?

 

Det pågår et voldsomt folkelig opprør mot utbygging av vindkraft. Opprøret får tilslutning fra lokalpolitikere, blant annet i et opprop som er undertegnet av (hittil) 111 ordførere. Opprøret støttes etterhvert også av politikere på Stortinget, hvor populistiske bølger alltid kan regne med betydelig tilslutning det siste året før et valg. Hvem kommer til å melde seg som modig og kraftfull rikspolitisk talsperson for opprørerne? Gjett null ganger.

Mange lokalpolitikere som tidligere har ønsket vindkraften velkommen har stilt seg i spissen for lokale opprør. Det vitner ikke om stor grad av integritet. Derimot vitner det om at konsesjonene ble delt ut for mange år sia, og mange sa ja fordi de ikke skjønte hva de sa ja til. Når prosjektene nærmer seg realisering, ser de helt ansless ut enn det mange forestilte seg. Og da melder protestene seg. De vanligste er:

• Utbygging ødelegger uerstattelig natur

• Utbygging ødelegger utsikten

• Utbyggerne er utlendinger

• Strømmen blir solgt til utlandet

• Vi trenger ikke mer strøm

Det første, tildels det andre punktet er legitime innvendinger – sjøl om de også kommer fra folk som er entusiastiske tilhengere av nye hyttebyer, nye veger og ny oljeleiting. Over Vøringsfossen er det nettopp bygd ei monsterbru som ødelegger enda mer av den opprinnelige naturen, og som ikke har annet formål enn å «forbedre» naturopplevelsen og trekke enda flere turister til området – enda flere turister som fører med seg enda mer naturslitasje. Kommunen fryder seg, ifølge oppslagene.

Vind er en verdifull naturressurs. I motsetning til ressurser som olje og gass, gull og sølv er den evig fornybar: Det blir ikke mindre av den, uansett hvor mye du bruker eller hvor lenge du holder på. Til sammenlikning: Av tilgjengelig og utnyttbar olje har vi nå igjen bare halvparten – og det er ikke brått sikkert at vi bør pumpe opp resten. Eller at det lønner seg.

Så alt ligger til rette for at vi kunne ha nytte og glede av denne ressursen i all overskuelig framtid. Hva gikk feil?

Først og fremst: Regjeringa og NVE ga bort konsesjonene uten å sikre eiernes interesser. Og hvem eier vinden?

Som grunneier kan jeg ikke hevde at jeg eier hvert vindpust som stryker over tomta: Det kommer jo fra naboen og har tenkt seg videre til neste nabo. Men hvis en ressurs er verdifull, så er det noen som eier den. Det kan ikke være NVE, og det kan i hvert fall ikke være ett eller annet tysk aksjeselskap.

Det er rimelig å meine at ressursen tilhører lokalsamfunnet. Det vil i praksis si innbyggerne i kommunen. Da bør innbyggerne nyte godt av ressursen, og være med på å avgjøre hvordan den skal forvaltes.

Kommunen bør sikres en del av inntektene, i likhet med kraftkommuner som nyter godt av kommunens vannkraft. Når det går opp for innbyggere og lokalpolitikere at vindkraften kan gi varige inntekter, vil en god del av motstanden smelte bort som dogg for sola, sjøl om manglende inntekter ikke står på lista over vanlige innvendinger. Og når det blir oppnådd enighet om utbygging, må utbyggingsplanene inngå i helt normal arealplanlegging i kommunen, akkurat som et hvilket som helst annet utbyggingsområde.

Og fordi mulighetene til varige inntekter innimellom kan bli ei fristende gulrot, må virkningene på miljø og biologisk mangfold vurderes grundig. Det må settes klare krav og defineres terskler for hvor store og hva slags inngrep som kan tillates. For ingen utbygging – det være seg kraftstasjoner eller hytter – foregår uten inngrep. Det blir nødvendig, hver eneste gang, å finne balansen mellom et gode og et onde. Den balansen kan ikke alltid slå ut til fordel for kraftutbygging, for vi har mye vind å velge i her i landet. Veldig mye vind.

Men selvfølgelig trenger vi mer fornybar energi. Mye mer. Den saken kommer jeg tilbake til.

Frihet i vår tid

  Dette er del 10 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger etter hverandre her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram", 7: "Liberalistene og Robert Nozick", 8: "Liberalistene og naturen", 9: "Den sosiale infrastrukturen".

Miljøet er menneskehetens almenning. «Miljøet» omfatter elvene, havet, atmosfæren, biosfæren – vårt felles livsgrunnlag. Å ødelegge livsgrunnlaget er å ta friheten fra oss. Det er en ekstremt aggressiv handling.

Miljøet er udelelig. Du «eier» kanskje en ørliten snutt av det – ei tomt, en skog, et fiskevatn. Det betyr at du er satt til å forvalte denne snutten. Samfunnet, som har definert eiendomsretten med alle muligheter og begrensninger, venter at du bruker den med vett og forstand. Gjør du ikke det, kan samfunnet gripe inn: Da kommer først plansjefen, deretter mattilsynet, til slutt politiet.

Det er forenkling inntil det absurde å påberope seg en «frihet» som går ut på at du kan gjøre akkurat det du vil med din egen eiendom: Forgifte tomta med plantegift så humlene røsser; grave opp den sjeldne soppen; tømme vatnet for liv med rotenon. En sånn rett fulgte aldri med eiendomsretten da samfunnet definerte den.

Du har heller ingen rett til å tømme alt du vil av forurensninger ut i atmosfæren, havet, grunnvatnet eller almenningen forøvrig. Da stjeler du fra oss andre og praktiserer din egen «frihet» på bekostning av oss. Og står du rett foran meg i en fullpakket trikk, mens du pruster og peser og insisterer på din «frihet» til å gå uten munnbind, pandemi eller ikke, så utgjør du en trussel. Bli ikke forbauset om du får deg en på trynet til slutt: Det heter sjølforsvar.

Frihet for oss som lever nå og for alle som følger etter oss forutsetter at vi tar vare på livsgrunnlaget. Et fritt samfunn krever vern av miljøet, av biologisk mangfold og av klimaet. Vi har nettopp lært at det krever smittevern også.

Lover og regler, rettsvesen, bankvesen, pengesystemet, skole og utdanning, helsevesen, forskning og vitenskap, skikk og bruk utgjør vår sosiale infrastruktur. Den er vår felles eiendom, akkurat som det fysiske miljøet.

Jovisst kan vi ha private banker, private skoler og så videre. Men de må operere innafor noen felles rammer: Hvis din bank opererer med sine egne penger, mens min bank bruker helt andre penger, må vi i hvert fall være enige om den relative verdien av de respektive pengesystemene. Din skole kan gjerne bruke andre lærebøker enn min skole, men gangetabellen og det periodiske system må være de samme i begge skolene. Du kan ikke finne opp din egen "vitenskap", undervise i den og kalle det skole. Du kan ikke åpne praksis som hobbykirurg heller.

Hvis samfunnet skal fungere (sånn at handelsmannen kan tjene seg rik, og handelsbetjenten få sin velfortjente lønn), må den sosiale infrastrukturen fungere. Det betyr også at det må herske alminnelig tillit til at den fungerer – at loven og pengene er de samme i dag som i går; at loven er lik for oss begge. Slik tillit forutsetter at samfunnets medlemmer både er og oppfatter seg som likeverdige. Da kan vi ikke ha avgrunnsdjupe forskjeller: Du er ikke likeverdig med noen hvis du ikke aner hvor det neste måltidet ditt skal komme fra, og du har ingen frihet hvis du ikke har tak over hodet. Frihet forutsetter en grunnleggende økonomisk trygghet.

Thomas Paine skjønte at både rikdom og fattigdom kommer fra samfunnet. Han skrev: «De rikeste og de mest elendige mennesker er å finne i de land som kalles siviliserte. ... Fattigdom er en ting som skapes av det som kalles sivilisert liv. Det eksisterer ikke i naturtilstanden. ... Sivilisasjonens første prinsipp burde ha vært, og bør fortsatt være, at omstendighetene for hver person som blir født inn i verden etter at sivilisasjonen er innført ikke blir dårligere enn om denne personen var blitt født før denne perioden.»

Det er tvilsomt om det noen gang har eksistert en naturtilstand slik Paine og andre tenkere beskrev den: Antakelig eksisterte det samfunn allerede da den første Homo habilis kom til verden. Samfunnet er eldre enn det første ordet; den første rettigheten. Samfunn skaper rettigheter, og dermed forutsetningene for frihet.

Samfunn med enorme ulikheter mellom folk er samfunn med liten tillit, svak produktivitet og lite frihet: Saudi-Arabia, Venezuela, Nord-Korea. I USA er nå den sosiale mobiliteten blitt mindre enn i Norge, og heller ikke hos oss er den mye å skryte av. Mange økonomer hevder at tilliten i samfunnet er en forutsetning for høg produktivitet: Transaksjonskostnadene blir små; du veit at hvis kunden har sagt at han betaler i morgen, så kommer han (stort sett) til å gjøre det. Du trenger ikke trekke med deg advokat, vitner og takstmann. Du veit (vanligvis) at du kan stole på sidemannen din når du sender bøtta videre på ei brannvakt, og du trenger ikke å telle fingrene dine når du har handhilst på den nye naboen.

Vi hadde nesten ingen adel her i landet; ingen borgherrer med hundre livegne. En stor grad av likeverdighet er en tradisjon som går mange hundre år tilbake – den ble ikke innført av Ap. Den utgjør en viktig del av Norges sosiale infrastruktur. Infrastrukturen slår sprekker hver gang toppsjefene bevilger hverandre årslønninger fra felleskassa som er hundre ganger inntekten til en minstepensjonist: Det er jo ikke sånn at oljedirektøren produserer mer olje enn andre her i landet, for oljen er ferdiglaget og har ligget her i to hundre millioner år. Den er vårt felleseie. Det er vanligvis ikke sånn at direktøren har bygd fabrikken helt aleine heller.

Antakelig er vi alle, også de som har aller mest, tjent med at en del av medlemskontingenten i samfunnet går til å løfte de svakeste til et visst nivå av trygghet. Antakelig er vi også tjent med at de som har mest forsyner seg litt mindre grådig.

Når vi veit at infrastrukturen er på plass, kan vi sette i gang med å holde Statens klamme hender borte fra resten av våre liv. For det ligger i maktens natur at den alltid prøver å ese ut og fylle flere områder der den ikke har noe å gjøre. Det er blitt stadig flere byråkrater under alle regjeringer som har lovet å redusere byråkratiet – også den nåværende. For er du som jeg, så vil du ikke være med på å lønne likestillingskonsulenter som forteller deg hvilke tanker du skal ha i det vesle hodet ditt, eller byråkrater som regulerer livet ditt i stadig finere detalj.

Kontingenten er betalt, og da skal vi kunne bruke det som er igjen slik vi vil. Vi skal kunne si og skrive, tru og tenke det vi vil, gifte oss med hvem vi vil og med hvor mange vi vil (så lenge noen vil ha oss!). Vil vi blote hestepølse til Odin på midtvinterdagen og drikke heimebrygd øl for godt år og fred, så får vi bare gjøre det. Vil vi heller tilbe Julenissen eller ofre til Herren Hastur, så får vi gjøre det også. Insisterer noen på å gå med skaut, så skal de jaggu ha lov til det: Uten toleranse ingen frihet.

Jeg finner ingen politisk bevegelse som fullt ut ivaretar den friheten jeg snakker om: Jeg leiter forgjeves på nettet etter «De Frihetlige Sosialøkologister». Likevel lever jeg i ett av verdenshistoriens frieste samfunn: Hovedbekymringen er nå hvordan vi skal sikre den friheten vi har, både for oss sjøl og for etterkommerne våre.

I dagens partiflora er det i hvert fall ikke «Liberalistene» som ivaretar friheten på den beste måten. Etter valgprogrammet sitt burde de heller ha kalt seg «Økonomistene». Og av de liberalister og libertarianere som jeg har sneiet innom i denne gjennomgåelsen, er det Thomas Paine jeg heier mest på – liberalisten som fant opp formueskatt, arveavgift, folketrygd og borgerlønn. Heia Tom!