Lagaliak og dens sol, som innbyggerne kaller Sol, ligger i kulehopen NGC 2419, ca 300.000 lysår over Melkeveiens plan. Dette er en stor og tett kulehop med en radius på 65 lysår og ca 1 million stjerner. De fleste av disse stjernene er røde kjemper, men det finnes også et spektrum av andre stjerner. Sol er en gul dverg med ca 65 % av vår egen sols masse.
NGC 2419 er en temmelig stabil kulehop. Lagaliak beveger seg i en spesiell form for bundet rotasjon omkring Sol, i en avstand som varierer mellom 115 og 125 millioner kilometer. Planeten har egenrotasjon om en akse som alltid vender mot Sol. Det vil si, rotasjonsaksen vandrer; den beskriver en sirkel på ca 30 grader rundt det punktet - «Sydpolen» - som alltid vender mot Sol. Derfor finnes det et område sør for 60 grader sør der Sol alltid er på himmelen, og et område nord for 60 grader nord der det aldri skinner sol. I området mellom 60 grader sør og 60 grader nord er det både dag og natt. Dagene er lengst i sør, kortest i nord. Årstidene følger hverandre over hele planeten: Det er sommer når avstanden til Sol er kortest, vinter når avstanden er størst.
Lagaliak har et areal på ca 1.000.000.000 kvadratkilometer, nesten dobbelt så mye som Jordas. Omtrent halvparten av området er fortsatt forbeholdt det «gamle» livet. Resten er bebodd av det «nye» livet - liv som (antakelig) stammer fra Jorda. Det finnes flere fortellinger om hvordan det «nye» livet kom til Lagaliak.
Lagaliak består av mye lettere materiale enn Jorda, ca 3,5 kg/dm3. Planeten er blant annet mye fattigere på jern enn Jorda. Derfor er tyngdekraften på overflata bare ca 90 % av tyngdekraften på Jorda, eller ca 8,8 m/s2.
Som på Jorda har livet på Lagaliak holdt på med fotosyntese i lang tid, sia sollys er den viktigste energikilden som livet har tilgang til. Atmosfæresammensetningen er derfor ganske lik sammensetningen på Jorda, kanskje litt mer oksygenrik.
Året er på 652 lokale døgn. Dette tilsvarer ca 691 Jord-døgn. Ett år på Lagaliak tilsvarer altså litt over 1,89 Jord-år.
I nord, der hvor Sol aldri skinner, er det sammenhengende isbre. Det meste er vannis, men en del er også is av CO2. I sør er det store, glovarme ørkener. Ca halvparten av overflata dekkes av hav, og havstrømmene distribuerer solenergien over nesten hele planeten. Derfor er klimaforskjellene i beboelige områder mindre enn de ville ha vært uten havstrømmer og vind. Det går en kraftig havstrøm nordover gjennom sundet mellom Agadan og Gei Kandu, og om vinteren blåser det varme vinder innover landet fra dette sundet.
Lagaliak har ingen måne. Den har likevel tidevatn med små døgnvariasjoner og mye større årsvariasjoner. Tidevatnet drives av avstanden til Sol.
De opprinnelige livsformene på Lagaliak er lite kjent, men det ser ut til at de har tilpasset seg å overleve i de minst gjestmilde områdene.
