Mertha-berta og sjamanen Durex: En sannsynlig pengehistorie

 

Det var en gang ei prinsesse i et lite land langt mot nord. Hun var ei nesevis lita berte, så de kalte henne Märtha-berta. Hun meinte at alle burde se på henne, sia hun var ei prinsesse og den fjongeste i arverekka til kongekrona. En dag sa en hofftjener til henne at hun aldri kom til å bli nummer én i arverekka. Men hvis hun gjorde mye rart, kom alle til å se på henne fordi hun var ei prinsesse. Da kunne hun tjene mange penger. Det tenkte hun mye på.

Så da hun var blitt stor, begynte hun å gjøre mye rart. Hun ringte til journalistene og fortalte at hun var synsk, og at hun kunne snakke med de døde. Hun fortalte også at hestene hadde lært henne å snakke med dyr på et åndelig nivå, og å kommunisere med engler. Det var en enorm gave, så den ville hun dele med andre. Derfor laget hun en skole hvor folk kunne betale for å lære å snakke med englene. De kunne også lære «reading og healing».

Alle journalistene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha tenkt at hun var en svindler og en sjarlatan, og da kunne de ha laget en humoristisk notis nederst på side 6. Men sia hun var prinsesse og nummer fire i arverekkefølgen, tenkte journalistene at det hun sa var både viktig og riktig. Derfor laget de store oppslag på førstesidene om hvor fint det var at hun ville lære folk å snakke med englene. Og når fine damer på vestkanten av den store byen (og noen herrer) leste om den kongelige engleskolen, strømte de til skolen hennes med kredittkortene sine.

Hun skrev åndfulle bøker også. De store forlagene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha sendt manuskriptene hennes tilbake og sagt at de ikke ville gi ut reint sludder.  Men sia hun var ei prinsesse, tenkte de at det hun skrev var viktig, og at de kunne tjene mange penger på det. Derfor ga de bøker som hette «Møt din skytsengel» og «Englenes hemmeligheter» i store opplag. Da ringte både prinsessa og forlaget til alle journalistene og sa at nå hadde prinsessa skrevet ei bok som alle burde lese, så da kom den nyheten også på førstesidene. Sia det ble skrevet så mye om englene hennes, og sia hun var ei prinsesse, ble hun invitert til det fjernsynsprogrammet som alle brukte å se på, og der ble hun intervjuet og fortalte om alle de åndfulle tingene hun kunne. Da ble det solgt hauger og lass av bøkene hennes, og det kom enda flere fine damer (og noen herrer) med kredittkort til skolen hennes.

Til slutt hadde alle åndfulle og godtruende damer (og noen herrer) vest i den store byen lært å snakke med engler, så da la hun ned skolen. Dessuten hadde faren hennes, Kongen, sagt at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen til å tjene penger. Så da kom det bare noen få åndelige nyheter fra henne på flere år.

Men så reiste hun til det store landet i vest og møtte en mann som var like åndfull som henne: Han hette Durex og kunne rense vaginaer (derav navnet), han var sjaman og kunne snu atomer, han kunne drive ut onde ånder fra barn slik at de ikke fikk kreft, og han helbredet folk med hendene sine og med amuletter. Dessuten nedstammet han både fra reptiler fra verdensrommet og en farao i gamle Egypt. Han brukte sin åndelige kraft til å gjøre verden bedre og tjene penger.

De to skjønte at de sammen kunne snakke med enda flere og enda viktigere journalister enn de kunne hver for seg. I det store landet er det mange som synes det er stor stas med kongelige, så de to laget en serie som hette «Sjamanen og prinsessen». Den handlet om alt det vidunderlige de kunne få til. De fortalte at det var bestemt fra tidenes morgen, av åndelige krefter som styrer tid og rom, at de to skulle møtes. Denne serien ble sett av mange rike og fjonge damer (og noen herrer), så de fikk god betaling for å snakke om seg sjøl.

Så reiste de til Kongen i det vesle landet for å hilse på ham og Dronninga, og for å snakke med alle journalistene. Men da folk fikk høre om sjamanen som kunne snu atomer og rense vaginaer, begynte mange å le. Det likte ikke de to, så de ringte til journalistene og sa at de ikke ville snakke med journalister. De fortalte også at folk lo av sjamanen fordi han var mørk i skinnet. Men Kongen sa at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun helt enig i.

Det kom en stor pest i det vesle landet. Da solgte sjamanen amuletter som beskyttet folk mot pesten, og det reddet sikkert mange liv. Så spurte han Kongen om han fikk lov til å gifte seg med dattera hans. Kongen er en romslig mann, så han sa ja, og at han gledet seg til å få Durex inn i familien.

De begynte å planlegge bryllupet sitt, så de ringte til alle journalistene som de ikke ville snakke med og sa at de skulle gifte seg. Derfor skulle alle i både det vesle og det store landet skrive om at sjamanen og prinsessa skulle gifte seg. De valgte det fineste stedet på den fineste årstida i hele det vesle landet, og sørget for at dette stedet ble sperret for alle som ikke hadde noe der å gjøre, altså de fleste. Dit skulle bare gjestene deres komme, og alle gjestene var kongelige og ellers en masse fine folk.

Alle som var der sa at det var en fin og verdig hendelse. Men journalistene skrev om hvor sure de var fordi de ikke hadde sluppet til. Prinsessa og sjamanen hadde solgt eneretten til bryllupet til et fjernsynsselskap, det var grunnen til at ingen journalister fikk slippe inn. For hva skulle de med kjærligheten sin hvis de ikke kunne tjene penger på den? Men Kongen sa at prinsessa ikke måtte bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun enig i.

Det gikk et års tid. Da viste det seg at prinsessa og sjamanen hadde laget en serie som de hadde solgt til et stort fjernsynsselskap som sender til hele verden. Den hette «To kongelige opprørere: En kjærlighetshistorie.» Der fortalte de historien om seg og sitt, og sa at det var fint å kunne spre kjærlighetens budskap til hele verden. Slik tjente de enda flere penger på kjærligheten sin, og på prinsessetittelen hennes.

I serien sa sjamanen også at folk i det vesle landet har vært imot ham fordi han er mørk i skinnet, og at Kongen ikke støttet ham når han trengte det. Da ble folk i det vesle landet sinte, fordi han sier sånt om dem og om Kongen deres, som de er svært stolte av. De sier også at de ikke lo av ham fordi han er brun i skinnet, men fordi han er en sjarlatan og en kvakksalver, akkurat som prinsessa. Derfor er det mange som meiner at prinsessa må avskiltes og miste prinsessetittelen.

Men i den store verden har alle som vil fått vite at folk i det vesle landet ikke liker folk som er brune i skinnet, og at Kongen ikke gjør noe for å støtte sånne som Durex. Og hvis prinsessa blir avskiltet, kan de lage en serie om det også. Prinsesse er ingen beskyttet tittel, så hun kommer nok til å fortsette å kalle seg prinsesse.

Eventyret er ikke slutt ennå. Prinsessa er fortsatt prinsesse, og sjamanen synes foetsatt det er stas å være kongelig. Ikke verst for en reptilianer fra det ytre rom.

Skatten, valget og oligarkene

 

Jeg hadde fortrengt hvor mye jeg betaler i formuesskatt. Men den valgkampen som nå endelig er slutt ansporet meg til å sjekke det. Da ble jeg forskrekket, gitt!

Heldigvis for sjølbildet mitt foretok jeg denne sjekken etter at jeg hadde forhåndsstemt, sånn at jeg ikke ble fristet over evne til å stemme på ... du veit hvem. Dermed kan jeg i dag stå rak i ryggen og framstå som enda litt mer edel og idealistisk enn vanlig. Hrm.

For etterhvert som vi er blitt stadig rikere uten å ha gjort noe særlig for det, er norsk politikk blitt mer og mer en kamp om å karre til seg mest mulig. I dette valget dreide nesten alt seg om skatten til 1 % av skattyterne.

Parallelt med valgkampen foregikk følgende: Det liberale demokratiet trues fra alle kanter. Ukraina kjemper for å overleve som fritt og sjølstendig land. Russisk imperialisme fører en intens hybridkrig mot Vest-Europa. Vårt hjertebarn Israel utfører krigsforbrytelser som vi aldri har trudd dette landet i stand til. Utryddelsen av biologisk mangfold dundrer videre. Klimaendringene fortsetter: 1,5-gradersmålet er passert, og verden har stø kurs mot 2-gradersmålet. Det kommer ikke til å stoppe der. Plastforurensningene akselererer; du har en plastmengde som tilsvarer ei teskje i hjernen, 50 % mer enn for åtte år sia. Det blir stadig mer, sia du eter og puster inn 50.000 nye plastpartikler i året.

Det finnes altså livsviktige temaer som politisk diskusjon kunne ha dreid seg om. Det skjedde ikke.

Norges overforbruksdag falt i år på 16. april, så hvis alle land forbrukte like mye som oss, måtte vi ha hatt 3,6 jordkloder for at forbruket skulle være bærekraftig. Likevel dreide valgkampen seg om hvordan vi skal øke forbruket vårt enda mer. Rikingene gjorde sitt ytterste for å øke forbruket ved å skytle att og fram mellom Sveits og hjemlandet i privatflyene sine. Diskusjon om ideer, prinsipper og vår overlevelse som samfunn har vært fraværende: Fra ytterste venstre til ytterste høgre har partiene prøvd å hale inn velgere med løfter om mer kronasje på konto.

Nei langtifra, sier du: De hjertevarme trøste-og-bærepartiene driver da ikke på sånn! Jo da. Folk skal få stadig nye reformer: Gratis barnehage, gratis SFO, gratis tannstell, gratis ditt og gratis datt, samt økte trygdeytelser. Og i en bisetning: Reduserte klimagassutslipp. - Det trauste gamle byråkratpartiet (en gang kjent som Store Kongelige Norske Arbeiderparti) lover trygg styring, økt «kjøpekraft» og lågere rente. Og INGEN skatteøkning. Bondepartiet er seg likt til alle tider, så de lover ekstra overføringer til grisgrendte kommuner med mange SP-velgere, økte subsidier og billigere mat.

Valgvinneren FrP var seg mer lik enn på lenge: Den nye partieieren snakket riktignok ikke om «imamsleiking» og «mer hensyn til terrorister enn til norske borgere», men hun slengte rundt seg med karakteristikker («notorisk løgner», etc). Dessuten lovet hun mindre skatt til alle, bort med formuesskatten, bedre skole og mer eldreomsorg. Nytt denne gangen var at ingen unge skal få uførepensjon. (FrP har alltid meint at folk må ta seg sammen. Allerede den unge Carlihagen ville stramme til mot latsabber, finnmarkinger, innvandrere og enslige mødre.)

Og så Høyre - som FrP, bare mer bornert: Skattelettelser med jakke og slips, i stedet for rutete skjorte. Det er ikke hele formuesskatten som skal bort; bare skatten på «arbeidende kapital». Og hva er nå det? Ved nærmere ettersyn: Sånn kapital som rikinger har. Eier du formuen din gjennom et aksjeselskap, så arbeider den. Eier du den i form av aksjefond, sparekonto eller huset ditt, så arbeider den ikke. Gjeldfrie pensjonister og andre med nettoformue ville altså bli like høgt skattet som før, mens de aller fleste milliardærer ville slippe.- Nå som før ville Høyre dessuten at det skulle «lønne seg jobbe», derfor ville de gjøre skatten avhengig av hvordan du tjener pengene dine: Du skulle få en ekstra skattelettelse på toppen av den generelle hvis du har arbeidsinntekt, men ikke hvis du har trygd. (Dette kunne de trygt lokke med uten å støte noen fra seg, for trygdemottakere stemmer neppe på Høyre uansett.)

Alle – jeg meiner ALLE – lovet dessuten billigere strøm.

Jeg hoppet over Venstre og MDG. Det gjorde jeg fordi disse ikke snakket om at velgerne deres skulle få enda bedre råd, og prøvde å snakke om virkelige problemer i stedet: Gaza og Ukraina, tap av naturmangfold, global oppvarming, forurensing. Dermed datt Venstre under sperregrensa, mens MDG såvidt ble reddet av taktiske stemmer fra folk som ikke ville ha Sylvi som statsminister.

En digresjon: Valget kunne ha gått helt ansless. Høyre kunne ha hatt en leder som snakket med autoritet om de virkelige problemene i en farlig verden, og fått valgkampen til å dreie seg om det også. En leder som argumenterte presist og sammenhengende, ikke som en falmet reklameplakat. Med andre ord, Ine Søreide. Partiets gamle velgere ville ha kommet tilbake fra begge sider. Sånne som jeg ville ha vurdert å stemme på dem, sia jeg er opptatt av at klare tanker og klar tale er viktig når vi er omgitt av sånne folk som Putin, Netanyahu og Trump. Jeg meiner altså at Høyre kunne ha vunnet valget med en leder som serverte resonnementer, ikke floskler og ablegøyer. En sånn leder hadde de ikke.

Politikere snakker om det de trur at folk er opptatt av. Så hvorfor trur de at folk er blitt enda mer opptatt av penger, i et land som flommer over av penger, og hvor forbruket stadig øker? Hvorfor er folk i Peer Gynts og Dovregubbens land blitt seg sjøl nok i enda større grad enn før?

Vi bruker å skylde på sosiale medier: FrP er blitt store på Tikk Takk, og dundret på med elendighetsbeskrivelser og skatteløfter, sånn at både pensjonister og 16-åringer trur at Norge er i ferd med å drukne i formuesskatt, kriminalitet og innvandring. I tillegg har ei ny gruppe kommet inn og klart å sette agendaen på en måte vi aldri har sett maken til før: Oligarkene.

I over to år har vi fått systematisk propaganda fra den «partipolitisk uavhengige» «Aksjon for norsk eierskap». ( https://norskeid.no/om-aksjonen/ ) Fra denne aksjonen har vi stadig fått høre hvor ille det er at norske rikinger må flykte til Sveits på grunn av skatten, og at norske investorer blir diskriminert sammenliknet med utenlandske. (Stakkars Røkke. Stakkars Hagen. Stakars Spetalen.) I år fikk vi også den anonyme «Aksjon for borgerlig valgseier» (https://www.nationen.no/partifinansiering-den-som-stotter-politiske-partier-med-penger-ma-ogsa-tale-offentlighetens-lys/o/5-148-688698) , som i månedsvis har fylt helsider i de store avisene med annonser mot eiendomsskatt. Denne skatten gjør det, ifølge helsidene, umulig å investere i norske bedrifter; den tvinger eierne til å ta ut utbytte som ellers ville ha vært investert i bedriften; den hindrer all nyskaping fordi gründere må ta ut penger fra bedriften sin før den har tjent noe som helst. Og den tvinger de mest nyskapende til å rømme til Sveits.

Milliardærer og andre rikinger har også gitt store beløp til de borgelige partiene og kjøpt seg inn i valgkampene deres: Stein Erik Hagen har gitt minst 14 millioner til de borgerlige partiene. Andre har gitt tilsvarende beløp med dette ene formålet. Rett før valget sto flere kjente rikinger fram under store overskrifter og fastslo at hvis H ikke gjorde det bedre enn gallupen tilsa, så måtte Erna Solberg gå av. F eks den alltid like sure Jan Petter Sissener (https://www.msn.com/nb-no/politikk/myndighet/sissener-med-klar-erna-beskjed-da-blir-hun-blir-kastet/ar-AA1Lxq4h ) , som fikk følge av flere andre. En kan spørre: Hva har tilfeldige privatpersoner med det å gjøre? Er ikke sånt opp til partiets egne organer? Og hvorfor er det mer naturlig at Sissener & Co får helsider om Høyres ledelse enn at jeg får helsider om Høyres ledelse? Kan det være fordi avisene, Høyre og ikke minst rikingene sjøl oppfatter rikingene som partiets rette eiere, etter at de har kjøpt seg så kraftig inn?

I Høyre har forestillingen om at formuesskatten er ødeleggende vært en vedtatt Sannhet i lang tid, så det kostet dem lite å følge budet fra sine rike eiere: Snakk om formueskatten på utpust og innpust! Få folk til å skjønne at denne skatten rammer deg hardt, enten du er pensjonist, lønnsmottaker eller bedriftseier! Egentlig er vi i samme båt, både minstepensjonisten og Sveits-flyktningen.

Så kjøpte de seg sannelig inn i KrF også! Og som Alstadheim skriver i Aftenposten: «Straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av formueskatten springer.» ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-09-10/a/en-helt-utrolig-revansj-for-stoere/611/1993067/65694755 ) KrF ble motstandere av formuesskatten over natta. Til gjengjeld ymtet kjente rikfolk at det kunne være nødvendig stemme taktisk for å få KrF over sperregrensa. Og når rikfolk ymter, kommer det i nyhetene, så slik gikk det.

Penger snakker med en svært tydelig stemme. Derfor kunne vi stadig se rikinger uttale seg om valget, både på finanssidene og i nyhetene. Og alltid snakket de om formuesskatten og behovet for et maktskifte for å unngå at landet gikk nedenom og hjem. Det hendte ikke brått så ofte at vi kunne se jordmødre, studenter, pensjonister, bilmekanikere eller andre privatpersoner uttale seg over helsider om skatten og valget.

Argumentasjonen ble til tider nesten metafysisk: Det finnes unntaksmennesker som er så nyskapende og kreative at vi ikke kan klare oss uten dem! Eiendomsskatten jager de aller dyktigste, de få som får landet til å gå rundt, ut av landet! Ikke minst unntaksmenneskene sjøl uttrykte seg omtrent slik. Det ble nærmest et grunnleggende moralsk spørsmål om man er villig til å gi slike mennesker det armslaget de trenger. En kunne ane et ekko fra Ayn Rands mursteinsroman «Atlas Shrugged», hvor alle de begavete industriherrene går til streik, sånn at samfunnet stopper opp. (En fenomenalt god roman, forøvrig. Riktignok bryter den termodynamikkens annen hovedsetning når en genial oppfinner klarer å trekke varmeenergi ut av havet. Enkelte logiske feil finnes også. Les den likevel!)

I ettertid har folk som kan regne påvist at mange av argumentene fra rikingene også har oppstått i diktningens verden. ( https://www.tu.no/artikler/formuesskattens-myter/553692 ) I tillegg til å avsløre grove, svært misvisende regnefeil, påpeker TU  det feilaktige i påstandene om at utenlandske eiere i norske selskaper slipper formuesskatt. Eiere i flere land må nemlig betale formueskatt i sine egne hjemland, sjøl om investeringene er i Norge. I andre land må eierne i stedet betale tildels betydelig arveskatt, noe norske milliardærarvinger slipper.

En annen privat faktasjekker, Asle Olsen, har på eget initiativ gått grundig gjennom et antall påstander om formuesskattens ødeleggende virkning – og funnet grove faktafeil i alle. ( https://www.faktaomformuesskatt.no/ ) Han har også gått inn på alle tilfeller hvor eiere har påstått at de må tappe selskapene for kapital for å kunne betale formuesskatt. Han har satt opp en tabell over åtte slike velpubliserte påstander. Det framgår at i alle tilfeller har eierne tatt ut utbytte som er mange ganger større enn formuesskatten. Så hvis eierne må «tappe selskapene for kapital», skyldes det utbyttefesten, ikke formuesskatten! I Hennig Olsen Is, for eksempel, har eieren fundert på om den kvelende formuesskatten vil tvinge ham til å legge ned den gamle familiebedriften. Så viser regnskapene at mens formuesskatten i 2023 var 1,3 millioner, var utbyttet som ble tatt ut 40 millioner!

Kjente økonomer, deriblant professor Kalle Moene, har gjentatte ganger påpekt at formuesskatt ikke er mer kvelende enn en hvilken som helst annen skatt – inntektsskatt, moms, arveskatt eller kommunale skatter. Forskjellen er at formueskatten treffer rikfolk, som i langt mindre grad blir rammet av andre skatter. Så hvis man meiner at rikfolk bør slippe skatt fordi de er geniale og nyskapende, er det det man bør si. Det kan riktignok ikke påvises at land som har formuesskatt har svakere økonomisk vekst enn land som ikke har det. Men argumentet har ikke trengt gjennom stormen av rikingpåstander.

Det er bare 14 % av landets skattytere som betaler formuesskatt. Men det er bare ca 1 % som betaler formuesskatt av det Høyre og andre kaller «arbeidende kapital»! Og det er denne ene prosenten som har de virkelig store formuene. De fleste skattytere betaler ikke formuesskatt, fordi mange har en gjeld som er større enn formuen, så nettoformuen blir negativ. Noen har nettoformue som er under innslagspunktet.

Alle norske borgere har i prinsippet samme ytringsfrihet. Men det er ikke riktig alle borgere som har samme ytringsmulighet! Har man et par milliarder i formue, oppnår man mye lettere å bli intervjuet av de store avisene enn om man bare har et par-tre millioner i gjeld. Enten det man har på hjertet er banaliteter eller djupe filosofiske betraktninger. Så selvfølgelig klarte man å få valgkampen til å dreie seg om denne ene tingen som rikinger synes å være opptatt av – formuesskatten.

Det er ikke mulig å få oversikt over hvor mange millioner rikingene har brukt på å påvirke opinionen mot formuesskatt – gjennom åpne eller anonyme «aksjoner», gjennom egne nettsider, gjennom uttalelser til mediene, gjennom oppkjøp i partienes valgkamper. Et betydelig antall titalls millioner er det nok. Og det er mer der det kommer fra: Neste gang blir påvirkningen enda mer systematisk og koordinert, enda bedre finansiert. For hvis folk som Spetalen kan håpe å spare 50 millioner i året ved en engangsinvestering på 10 millioner i partiene, så gjør de det. Så eventyrlig avkastning har de sjelden eller aldri hatt på sine oppkjøp.

Det lyktes bare nesten denne gangen. Venstre over sperregrensa ville ikke ha hjulpet: De kunne ha fått 4 utjevningsmandater. Men de ville antakelig ha tatt 2 fra hver av sidene. Da ville de rødgrønne ha fått 86 i stedet for 88; de besteborgerlige ville ha fått 83 i stedet for 81. Venstre måtte ha fått alle de fire utjevningsmandater fra de rødgrønne for å få et borgerlig flertall på 85-84, og den muligheten vat aldri der.

Oligarkene gir ikke opp. Vi må regne med at de konsoliderer seg fra sin base i Sveits og intensiverer angrepene på eiendomsskatten – gjennom mediene, på nettet, gjennom større oppkjøp i partiene. Krigskassa er bortimot utømmelig. Regn ikke med at det blir mindre desinformasjon fra den kanten.

Formuesskattmotstandere har ett halvgodt poeng: De er svært opptatt av småbedriftene, der eierne må betale skatt av verdien på produksjonsmidene. Denne bekymringen er det lett å forstå og å imøtekomme. En trenger bare å øke bunnfradraget, det vil si innslagspunktet for formuesskatt, som i dag er 1,76 millioner. Hvis den økes til – - -

Ø – vent litt. Jeg kommer tilbake med et godt forslag så snart jeg har funnet igjen skattemeldinga mi.

Jeg ønsker det nye Stortinget lykke til med de virkelige problemene.