Christian Tybring-Gjedde har skrevet en skolestil om Israel og Palestina. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-11-24/a/europas-rop-om-boikott-av-israel-er-et-skammens-teater/611/2046122/67678340 ) Den er i sin helhet basert på de vanlige kulepunktene fra presentasjonene til Netanyahus propagandamaskin og organisasjonen MIFF («Med Israel For Fred»). I fullt samsvar med denne oppskriften framstiller han alle krav om sanksjoner som uttrykk for «hat mot Israel», og avslutter med å antyde at Norge er blitt et «fyrtårn for antisemittisme».
«Aftenposten» mottar sikkert mange debattinnlegg om Israel og Palestina hver eneste dag. Det er grunn til å spørre hvorfor nettopp Tybring-Gjeddes propagandastunt anses som så viktig at det beslaglegger halvannen side av avisens debattplass. Er et kjent navn alt som skal til for å få plass til så mye propaganda?
Talepunktene er de vanlige: Bakteppet er den forferdelige terroraksjonen 7. oktober 2023, påstås det. Alt begynte denne dagen. Kritikken av Israel er «historieløs» fordi den ikke tar hensyn til Europas kollektive ansvar. Hamas bruker egen sivilbefolkning som menneskelige skjold, og har altså det egentlige ansvaret for at Israel tar livet av så mange kvinner og barn. (!)
Israel har regjering og forsvarsledelse i sentrum av Tel Aviv. Israel bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold mot fiendtlige droner?
Følgende historiske fakta blir alltid underslått av Netanyahus propagandister, deriblant Tybring-Gjedde: Det området vi kaller Palestina, som også omfatter Israel, har vært bebodd av et stort flertall palestinere gjennom mange århundrer. I tillegg har det vært noen minoriteter – kristne, drusere, jøder. Så historien om den nyeste krigen begynte ikke 7. oktober 2023. Den kan spores tilbake til Balfour-erklæringen 2. november 1917, da Storbritannias utenriksminister, Lord Balfour, i et brev til sin venn baron Rotschild ga Palestina til «det jødiske folk». Eller, slik sionistledere uttrykte det: «Et land uten folk til et folk uten land». Koloniherrer gjør det jo på denne måten: De fordeler landområder seg imellom og trekker streker på kartet, helt uavhengig av om det bor mennesker mellom strekene de tegner.
Men det landet som han så generøst «ga» til den sionistiske bevegelsen, på vegne av koloniherren Storbritannia, var jo slett ikke et land uten folk: Det bodde palestinere der, med like djupe historiske røtter i dette landet som sionistene påberopte seg. De drev handel, de hadde dyrket opp landet med frodige jorder og olivenlunder, de hadde byer og landsbyer. De hadde vært under forskjellige kolonimakters kontroll, men de hadde kunnet holde på med sitt, og ingen hadde satt seg fore å fordrive dem. De var et folk.
Tanken om å opprette en jødisk stat i det bibelske Israel var heller ikke ny: I 1898 sendte Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen, en delegasjon til Palestina for å undersøke denne muligheten. De sendte tilbake en kortfattet rapport: «Bruden er vakker, men hun har en mann allerede.»
Denne innvendingen brydde seinere sionistiske aktivister seg lite om: De organiserte en strøm av kolonister som reiste til Palestina. Denne strømmen ble til en foss under og særlig etter 2. verdenskrig, da nazistenes uhyrligheter ble kjent for all verden. Og i støtten og sympatien som dette skapte i Europa og USA ble palestinernes rett satt fullstendig til side – de fikk unngjelde for nazistenes herjinger.
De nye kolonistene opprettet militser og terrorgrupper som hadde én oppgave: Å fordrive palestinere, slik at kolonister fra Europa, Russland og USA kunne overta landet deres. Hele landsbyer ble massakrert hvis beboerne ikke rømte frivillig. I alt ca 750.000 mennesker ble drevet på flukt på denne måten. Av de 370 landsbyene og bosetningene som ble opprettet i det nye Israel, ble 350 opprettet der hvor palestinere tidligere hadde hatt sine bosetninger. (Kilde: Ilan Pappé: «The ethnic cleansing of Palestine».) Et flertall av de fordrevne rømte til Gazastripa. Der har etterkommerne deres levd innestengt til i dag, mange med drømmen om én gang å få komme hjem til eiendommen som hørte familien til. Den drømmen kan de glømme. Nå våger de bare å drømme om å få overleve én dag til.
Den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet med en av lederne for terroristene, David Ben-Gurion, som statsminister. En annen terroristleder, Menachim Begin, var pådriver. En tredje nasjonalhelt, Moshe Dayan, ledet en regulær hær som «skjøt på alt som rørte seg» og etterlot seg «lik av menn og kvinner, og selv barn lå strødd i gatene», ifølge en amerikansk journalist som fulgte framrykkinga.
Denne fordrivelsen – nakba – har palestinerne båret med seg som et nasjonalt traume. Dette traumet er blitt fornyet hver gang de opplever ny fordrivelse, ny annektering, som har foregått i rykk og napp hele tida fra statens opprettelse til i dag. Nå herjer kolonister fra Europa og USA omtrent som de vil på Vestbredden, hvor det daglig skjer nye overfall på palestinere: Landsbyer brennes, buskapen skytes, olivenlundene hogges ned. Nye kolonister rykker inn og etablerer flere ulovlige bosetninger på palestinsk land.
En av heltene til disse ekstremistene er Baruch Goldstein, en amerikaner som utvandret til Israel og bosatte seg på Vestbredden i 1983. I 1994 tok denne mannen på seg militæruniform, tok maskinpistolen sin under armen og spaserte inn i en moské under fredagsbønnen. Der rakk han å drepe 29 palestinere som var samlet til bønn og skade atskillig flere, før han ble overmannet og slått ihjel av resten av menigheten.
Statsråden for sikkerhet i Netanyahus regjering, Itamir Ben-Gvir, brukte å ha et fotografi av denne helten på kontoret sitt. Israel er fortsatt en okkupasjonsmakt på Vestbredden, med plikt til å ivareta sikkerheten til dem som befinner seg under okkupasjon, altså palestinerne, og den statsråden som har dette tunge ansvaret er Itamir Ben-Gvir, som sjøl har deltatt i bosetterraid mot palestinske landsbyer.
Vi kan altså fastslå at terrorisme og massedrap ikke nettopp er noe nytt i denne konflikten. Slike massedrap er det hovedsakelig Israel og deres forbundsfeller som har stått for. Den verste massakren fant sted 16. til 18. september 1982, da Israels forbundsfeller, falangistene i Libanon, drepte 3.000 palestinske flyktninger i flyktningeleirene Sabra og Shatila mens Israels regulære styrker holdt vakt, slik at falangistmilitsen kunne arbeide uforstyrret.
Jeg kan ikke gå gjennom hele den lange og blodige historien om Israels overgrep mot den palestinske befolkningen. Den som vil lese seg opp på hele forhistorien fram til 7. oktober 2023, kan begynne med Odd Karsten Tveits veldokumenterte bok «Palestina: Israels ran, vårt svik».
Det er formelt riktig som Tybring-Gjedde skriver at Israel «trakk seg ut» av Gaza i 2005. Men befolkningen har like fullt vært innesperret, underlagt en boycott som har hindret dem bl a i å reise fritt og utnytte de rike fiskeressursene utafor kysten, eller olje og gass på havbunnen – dette er rikdommer som Israel ønsker å utnytte sjøl, gjerne i kompaniskap med sin storebror i vest. Fra sitt folkerettslige fengsel har de samtidig kunnet se kibbutzene blomstre rundt landsbyene der deres foreldre eller besteforeldre bodde, på eiendommer som de i mange tilfeller fortsatt har nøkler og opprinnelige skjøter til. De anser fortsatt dette landet som okkupert, og de gjør fortsatt krav på retten til å vende hjem. Det er en rett som apartheidstaten Israel aldri kommer til å innrømme dem.
Terroraksjonen den 7. oktober var en krigsforbrytelse, og er blitt fordømt som nettopp det av hele det internasjonale samfunnet. Men den bleikner fullstendig mot den massive hevnen som Israel har tatt over hele befolkningen hver eneste dag etterpå. Av de ca 1200 drepte den 7. oktober var minst 200 militært personell, og en andel – uvisst hvor stor – av de øvrige ble drept av paniske israelske motangrep. Men hvis forholdstallet på 5 mot 1 drepte sivile kontra drepte militære er uakseptabelt, hvor stort forholdstall vil Tybring-Gjedde godta på Gaza? Av de mer enn (sannsynligvis langt mer enn) 70.000 drepte på Gaza, hvor mange stridende kjenner han til, mellom alle kvinnene, barna, gamle, uføre og helt alminnelige menn?
Tybring-Gjedde påberoper seg, på Israels vegne, at de fører en «eksistensiell krig». Palestinerne har ført en eksistensiell kamp om retten til å overleve som nasjon helt fra 1948. Denne kampen har de ført på vikende front mot en av verdens mektigste militærstater som støttes av verdens overlegent mektigste militærmakt. Ennå er de ikke helt utryddet, men de har svært lite å gå på. Israels politikk går helt åpenbart ut på å fortrenge palestinere fra både Vestbredden og Gaza ved å gjøre livet både umulig og uutholdelig for alle andre enn Israels egne sønner og døtre.
I motsetning til hva Tybring-Gjedde later som, er det ikke bare enkelte «Israel-hatende» norske politikere som anser disse anstrengelsene som ensbetydende med folkemord: Det samme sier israelske menneskerettighetsforkjempere, med organisasjonene B`Tselem og Physicians for Human Rights i spissen. Det samme sier Amnesty International. Det samme sier FNs uavhengige internasjonale granskningskommisjon for det okkuperte palestinske territoriet. Det samme sier The International Federation for Human Right. Det samme sier Lemkin Institute for Genocide Prevention (LIGP), et multinasjonalt nettverk av institusjoner og enkeltpersoner. Det samme sier International Association of Genocide Scholars (IAGS), som regnes som den fremste organisasjonen i verden når det gjelder kunnskap og forskning på folkemord. Leger uten grenser sier at de ser konsekvente og betydelige tegn på folkemord. Mange israelske og jødiske intellektuelle og historikere sier det samme: Det inkluderer den internasjonalt anerkjente folkerettseksperten Lee Mordechai, historikerne Amos Goldberg og Daniel Blatman, den verdenskjente forfatteren David Grossman, journalisten og forfatteren Elana Sztokman – og mange andre.
Og alt dette avfeier folkerettseksperten Tybring-Gjedde som «Israelhat» og «Antisemittisme».
Den etniske rensinga av Palestina foregår i dag, rett foran øynene våre. Bosettervolden pågår uhindret, og de overlevende på Gaza sultes langsomt og sikkert ut av landet, ut av livet, under den «våpenhvilen» som Israel bryter med nye bombetokt hver gang de føler en trang til det.
Stor-Israel omfatter etterhvert ikke bare det nåværende Israel: Det omfatter Gaza og Vestbredden, det omfatter Golanhøydene, som Israel har annektert fra Syria; det omfatter et større område av Syria som Israel for tida bare holder okkupert – men bare vent; den okkupasjonen blir nok permanent. Den omfatter ei grensestripe mot Libanon, som Israel holder permanent okkupert «for sin egen sikkerhet». Og i hodene til Netanyahus mest ekstreme pådrivere omfatter det «hele landet mellom elvene» - fra Nilen til Eufrat. Det er jo det landet som Gud lovet dem, en gang for 4000 år sia. Og den som har Gud på sitt parti kan som kjent tillate seg hva som helst.
I 1947, før Israel ble proklamert som stat, utgjorde den jødiske befolkningen, etter massiv innvandring, fortsatt bare 1/3 av befolkningen i det daværende Palestina. Dette til tross lovet FN, ledet av den svært proisraelske generalsekretæren Trygve Lie, Israel 55 % av territoriet i sin delingsplan. Etter fortsatt fordrivelse av palestinere hadde Israel underlagt seg 78 % av territoriet. Og etter krigen i 1967 kontrollerer Israel i praksis 100 % av territoriet, pluss stadig flere små biter av land i tillegg til territoriet. Nå gjenstår bare det slitsomme arbeidet med å bli kvitt de mest plagsomme innbyggerne.
Dette arbeidet støtter Tybring-Gjedde opp om i sin skolestil, samtidig som han legger all skyld på ofrene.
