mandag 24. november 2025

Tybring-Gjeddes skolestil om Israels folkemord

 

Christian Tybring-Gjedde har skrevet en skolestil om Israel og Palestina. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-11-24/a/europas-rop-om-boikott-av-israel-er-et-skammens-teater/611/2046122/67678340 ) Den er i sin helhet basert på de vanlige kulepunktene fra presentasjonene til Netanyahus propagandamaskin og organisasjonen MIFF («Med Israel For Fred»). I fullt samsvar med denne oppskriften framstiller han alle krav om sanksjoner som uttrykk for «hat mot Israel», og avslutter med å antyde at Norge er blitt et «fyrtårn for antisemittisme».

«Aftenposten» mottar sikkert mange debattinnlegg om Israel og Palestina hver eneste dag. Det er grunn til å spørre hvorfor nettopp Tybring-Gjeddes propagandastunt anses som så viktig at det beslaglegger halvannen side av avisens debattplass. Er et kjent navn alt som skal til for å få plass til så mye propaganda?

Talepunktene er de vanlige: Bakteppet er den forferdelige terroraksjonen 7. oktober 2023, påstås det. Alt begynte denne dagen. Kritikken av Israel er «historieløs» fordi den ikke tar hensyn til Europas kollektive ansvar. Hamas bruker egen sivilbefolkning som menneskelige skjold, og har altså det egentlige ansvaret for at Israel tar livet av så mange kvinner og barn. (!)

Israel har regjering og forsvarsledelse i sentrum av Tel Aviv. Israel bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold mot fiendtlige droner?

Følgende historiske fakta blir alltid underslått av Netanyahus propagandister, deriblant Tybring-Gjedde: Det området vi kaller Palestina, som også omfatter Israel, har vært bebodd av et stort flertall palestinere gjennom mange århundrer. I tillegg har det vært noen minoriteter – kristne, drusere, jøder. Så historien om den nyeste krigen begynte ikke 7. oktober 2023. Den kan spores tilbake til Balfour-erklæringen 2. november 1917, da Storbritannias utenriksminister, Lord Balfour, i et brev til sin venn baron Rotschild ga Palestina til «det jødiske folk». Eller, slik sionistledere uttrykte det: «Et land uten folk til et folk uten land». Koloniherrer gjør det jo på denne måten: De fordeler landområder seg imellom og trekker streker på kartet, helt uavhengig av om det bor mennesker mellom strekene de tegner.

Men det landet som han så generøst «ga» til den sionistiske bevegelsen, på vegne av koloniherren Storbritannia, var jo slett ikke et land uten folk: Det bodde palestinere der, med like djupe historiske røtter i dette landet som sionistene påberopte seg. De drev handel, de hadde dyrket opp landet med frodige jorder og olivenlunder, de hadde byer og landsbyer. De hadde vært under forskjellige kolonimakters kontroll, men de hadde kunnet holde på med sitt, og ingen hadde satt seg fore å fordrive dem. De var et folk.

Tanken om å opprette en jødisk stat i det bibelske Israel var heller ikke ny: I 1898 sendte Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen, en delegasjon til Palestina for å undersøke denne muligheten. De sendte tilbake en kortfattet rapport: «Bruden er vakker, men hun har en mann allerede.»

Denne innvendingen brydde seinere sionistiske aktivister seg lite om: De organiserte en strøm av kolonister som reiste til Palestina. Denne strømmen ble til en foss under og særlig etter 2. verdenskrig, da nazistenes uhyrligheter ble kjent for all verden. Og i støtten og sympatien som dette skapte i Europa og USA ble palestinernes rett satt fullstendig til side – de fikk unngjelde for nazistenes herjinger.

De nye kolonistene opprettet militser og terrorgrupper som hadde én oppgave: Å fordrive palestinere, slik at kolonister fra Europa, Russland og USA kunne overta landet deres. Hele landsbyer ble massakrert hvis beboerne ikke rømte frivillig. I alt ca 750.000 mennesker ble drevet på flukt på denne måten. Av de 370 landsbyene og bosetningene som ble opprettet i det nye Israel, ble 350 opprettet der hvor palestinere tidligere hadde hatt sine bosetninger. (Kilde: Ilan Pappé: «The ethnic cleansing of Palestine».) Et flertall av de fordrevne rømte til Gazastripa. Der har etterkommerne deres levd innestengt til i dag, mange med drømmen om én gang å få komme hjem til eiendommen som hørte familien til. Den drømmen kan de glømme. Nå våger de bare å drømme om å få overleve én dag til.

Den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet med en av lederne for terroristene, David Ben-Gurion, som statsminister. En annen terroristleder, Menachim Begin, var pådriver. En tredje nasjonalhelt, Moshe Dayan, ledet en regulær hær som «skjøt på alt som rørte seg» og etterlot seg «lik av menn og kvinner, og selv barn lå strødd i gatene», ifølge en amerikansk journalist som fulgte framrykkinga.

Denne fordrivelsen – nakba – har palestinerne båret med seg som et nasjonalt traume. Dette traumet er blitt fornyet hver gang de opplever ny fordrivelse, ny annektering, som har foregått i rykk og napp hele tida fra statens opprettelse til i dag. Nå herjer kolonister fra Europa og USA omtrent som de vil på Vestbredden, hvor det daglig skjer nye overfall på palestinere: Landsbyer brennes, buskapen skytes, olivenlundene hogges ned. Nye kolonister rykker inn og etablerer flere ulovlige bosetninger på palestinsk land.

En av heltene til disse ekstremistene er Baruch Goldstein, en amerikaner som utvandret til Israel og bosatte seg på Vestbredden i 1983. I 1994 tok denne mannen på seg militæruniform, tok maskinpistolen sin under armen og spaserte inn i en moské under fredagsbønnen. Der rakk han å drepe 29 palestinere som var samlet til bønn og skade atskillig flere, før han ble overmannet og slått ihjel av resten av menigheten.

Statsråden for sikkerhet i Netanyahus regjering, Itamir Ben-Gvir, brukte å ha et fotografi av denne helten på kontoret sitt. Israel er fortsatt en okkupasjonsmakt på Vestbredden, med plikt til å ivareta sikkerheten til dem som befinner seg under okkupasjon, altså palestinerne, og den statsråden som har dette tunge ansvaret er Itamir Ben-Gvir, som sjøl har deltatt i bosetterraid mot palestinske landsbyer.

Vi kan altså fastslå at terrorisme og massedrap ikke nettopp er noe nytt i denne konflikten. Slike massedrap er det hovedsakelig Israel og deres forbundsfeller som har stått for. Den verste massakren fant sted 16. til 18. september 1982, da Israels forbundsfeller, falangistene i Libanon, drepte 3.000 palestinske flyktninger i flyktningeleirene Sabra og Shatila mens Israels regulære styrker holdt vakt, slik at falangistmilitsen kunne arbeide uforstyrret.

Jeg kan ikke gå gjennom hele den lange og blodige historien om Israels overgrep mot den palestinske befolkningen. Den som vil lese seg opp på hele forhistorien fram til 7. oktober 2023, kan begynne med Odd Karsten Tveits veldokumenterte bok «Palestina: Israels ran, vårt svik».

Det er formelt riktig som Tybring-Gjedde skriver at Israel «trakk seg ut» av Gaza i 2005. Men befolkningen har like fullt vært innesperret, underlagt en boycott som har hindret dem bl a i å reise fritt og utnytte de rike fiskeressursene utafor kysten, eller olje og gass på havbunnen – dette er rikdommer som Israel ønsker å utnytte sjøl, gjerne i kompaniskap med sin storebror i vest. Fra sitt folkerettslige fengsel har de samtidig kunnet se kibbutzene blomstre rundt landsbyene der deres foreldre eller besteforeldre bodde, på eiendommer som de i mange tilfeller fortsatt har nøkler og opprinnelige skjøter til. De anser fortsatt dette landet som okkupert, og de gjør fortsatt krav på retten til å vende hjem. Det er en rett som apartheidstaten Israel aldri kommer til å innrømme dem.

Terroraksjonen den 7. oktober var en krigsforbrytelse, og er blitt fordømt som nettopp det av hele det internasjonale samfunnet. Men den bleikner fullstendig mot den massive hevnen som Israel har tatt over hele befolkningen hver eneste dag etterpå. Av de ca 1200 drepte den 7. oktober var minst 200 militært personell, og en andel – uvisst hvor stor – av de øvrige ble drept av paniske israelske motangrep. Men hvis forholdstallet på 5 mot 1 drepte sivile kontra drepte militære er uakseptabelt, hvor stort forholdstall vil Tybring-Gjedde godta på Gaza? Av de mer enn (sannsynligvis langt mer enn) 70.000 drepte på Gaza, hvor mange stridende kjenner han til, mellom alle kvinnene, barna, gamle, uføre og helt alminnelige menn?

Tybring-Gjedde påberoper seg, på Israels vegne, at de fører en «eksistensiell krig». Palestinerne har ført en eksistensiell kamp om retten til å overleve som nasjon helt fra 1948. Denne kampen har de ført på vikende front mot en av verdens mektigste militærstater som støttes av verdens overlegent mektigste militærmakt. Ennå er de ikke helt utryddet, men de har svært lite å gå på. Israels politikk går helt åpenbart ut på å fortrenge palestinere fra både Vestbredden og Gaza ved å gjøre livet både umulig og uutholdelig for alle andre enn Israels egne sønner og døtre.

I motsetning til hva Tybring-Gjedde later som, er det ikke bare enkelte «Israel-hatende» norske politikere som anser disse anstrengelsene som ensbetydende med folkemord: Det samme sier israelske menneskerettighetsforkjempere, med organisasjonene B`Tselem og Physicians for Human Rights i spissen. Det samme sier Amnesty International. Det samme sier FNs uavhengige internasjonale granskningskommisjon for det okkuperte palestinske territoriet. Det samme sier The International Federation for Human Right. Det samme sier Lemkin Institute for Genocide Prevention (LIGP), et multinasjonalt nettverk av institusjoner og enkeltpersoner. Det samme sier International Association of Genocide Scholars (IAGS), som regnes som den fremste organisasjonen i verden når det gjelder kunnskap og forskning på folkemord. Leger uten grenser sier at de ser konsekvente og betydelige tegn på folkemord. Mange israelske og jødiske intellektuelle og historikere sier det samme: Det inkluderer den internasjonalt anerkjente folkerettseksperten Lee Mordechai, historikerne Amos Goldberg og Daniel Blatman, den verdenskjente forfatteren David Grossman, journalisten og forfatteren Elana Sztokman – og mange andre.

Og alt dette avfeier folkerettseksperten Tybring-Gjedde som «Israelhat» og «Antisemittisme».

Den etniske rensinga av Palestina foregår i dag, rett foran øynene våre. Bosettervolden pågår uhindret, og de overlevende på Gaza sultes langsomt og sikkert ut av landet, ut av livet, under den «våpenhvilen» som Israel bryter med nye bombetokt hver gang de føler en trang til det.

Stor-Israel omfatter etterhvert ikke bare det nåværende Israel: Det omfatter Gaza og Vestbredden, det omfatter Golanhøydene, som Israel har annektert fra Syria; det omfatter et større område av Syria som Israel for tida bare holder okkupert – men bare vent; den okkupasjonen blir nok permanent. Den omfatter ei grensestripe mot Libanon, som Israel holder permanent okkupert «for sin egen sikkerhet». Og i hodene til Netanyahus mest ekstreme pådrivere omfatter det «hele landet mellom elvene» - fra Nilen til Eufrat. Det er jo det landet som Gud lovet dem, en gang for 4000 år sia. Og den som har Gud på sitt parti kan som kjent tillate seg hva som helst.

I 1947, før Israel ble proklamert som stat, utgjorde den jødiske befolkningen, etter massiv innvandring, fortsatt bare 1/3 av befolkningen i det daværende Palestina. Dette til tross lovet FN, ledet av den svært proisraelske generalsekretæren Trygve Lie, Israel 55 % av territoriet i sin delingsplan. Etter fortsatt fordrivelse av palestinere hadde Israel underlagt seg 78 % av territoriet. Og etter krigen i 1967 kontrollerer Israel i praksis 100 % av territoriet, pluss stadig flere små biter av land i tillegg til territoriet. Nå gjenstår bare det slitsomme arbeidet med å bli kvitt de mest plagsomme innbyggerne.

Dette arbeidet støtter Tybring-Gjedde opp om i sin skolestil, samtidig som han legger all skyld på ofrene.



torsdag 13. november 2025

Etikk og politikk i Oljefondet

 

«Retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland» ble kunngjort 30.12.2014, seinere endret litt hist og pist, men uten radikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bl a:


§ 4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

a.

grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene


b.

alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner


c.

salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene

d.

salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c

e.

alvorlig miljøskade


f.

handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser

g.

grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet


h.

andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.


Disse reglene er ikke vanskelige å forstå – de må bare leses og følges. Det krever riktignok at den som skal handle etter dem utviser et visst skjønn. Hvis vedkommende mangler lesekompetanse og gangsyn, blir det fort spetakkel. Men da bør ikke vedkommende gis ansvar for å følge disse reglene heller. Han/hun bør altså få slippe å styre forvaltningen av vår nasjonalformue.

Du husker spetakkelet som fulgte da oljefondet hadde overlatt til israelske fondsforvaltere å handle israelske aksjer på vegne av fondet? Det førte jo, som du ville ha forutsett hvis du visste hvem som satt og forvaltet pengene dine der nede, til at fondet fondet investerte i selskaper som bidrog til grusomhetene i Gaza og til ulovlige bosettinger på Vestbredden - jfr punktene a, b, c og h. - Israelske fondsforvaltere ble sikkert valgt fordi de hadde unik innsikt i israelske verdipapirer. Geitebukken har sikkert også god innsikt i havresekker; vi overlater ikke forvaltning av havresekken vår til den for det.

Da skandalen sprakk, ble oljefondssjef Tangen innkalt til møte hos Stoltenberg, hvoretter fondet panikksolgte aksjer som aldri skulle ha vært kjøpt. Så ga Stoltenberg seg til å tåkelegge ansvarsforholdet, antakelig fordi han ville slippe å gi Tangen sparken midt i valgkampen. I en kommentar til Bergstøs berømmelige ultimatum sa han nemlig: «Pensjonsfondet skal ikke være investert i selskaper som medvirker til den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden og den folkerettsstridige krigføringen i Gaza. Hvis Etikkrådet avdekker at fondet er investert i selskaper i strid med de etiske retningslinjene, skal fondet trekke seg ut.» (Kilde: VG , https://www.vg.no/nyheter/i/632OL8/sv-leder-kirsti-bergstoe-stiller-ultimatum-til-ap-om-oljefondet «

Her har han altså gjort etikkrådet – i praksis et supperåd med noen få personer på deltid, uten formelt ansvar for noe som helst – til ansvarlige for å «avdekke» hva de forskjellige selskapene driver med!

Nicolai Tangen tjente 7,4 millioner i fjor, i tillegg til feit pensjonsavtale. Hans best betalte forvalter tjente 10 millioner mer. Ledergruppa hans tjente fra stusslige 2 millioner, opp til 13,67 millioner.

Gjennomsnittlig fastlønn blant de 768 ansatte var 1,63 millioner. (Kilde: «Alltinget», https://www.altinget.no/artikkel/to-i-oljefond-ledelsen-tjente-over-13-millioner-hver-i-fjor .) Det er rimelig grunn til å tru at minst én av disse ansattene med tildels svimlende lønn leser aviser og følger med på nyheter, slik at de kjenner til både grusomhetene på Gaza og folkerettsbruddene på Vestbredden. Uansett så har de driti i det, for å si det på godt norsk, fra minste forvalter med noen skarve millioner i lønn, helt opp til sjølveste sjefen.

Jeg sier det igjen, enda det burde være unødvendig å gjenta det: Det er toppsjefen som har ansvaret for at virksomheten følger de reglene den er pålagt å følge. Det gjelder rapporteringsplikt til Skattefuten, HMS-rutinene, årsregnskapet og alle andre lover og regler som virksomheten er underlagt. Deriblant de etiske reglene.

Seinere har Stoltenberg forkludret og tåkelagt ytterligere, ved å sette i gang en «utredning» om både etikkrådet og de etiske reglene. Ett av etikkrådets mest oppegående medlemmer, Cecilie Hellestveit, har skjønt tegninga og forlater rådet: Nå skal de ikke ha noen sjølstendig rolle i det hele tatt; de skal bli et slags saksforberedende organ for Tangen hvis det er noe han lurer på om etikk og sånt. Med andre ord; gå fra ørlitt innflytelse til absolutt ingen innflytelse. Så hvis Tangen lurer på om et selskap driver med virksomhet som bistår Israels krigsmaskin i Gaza, eller gir aktiv økonomisk støtte til ulovlige bosetninger på Vestbredden, kan han spørre det nye supperådet. - Men da må han først skjønne at det er et problem.

Igjen må jeg påpeke en selvfølgelighet: Porteføljeforvalteren skal vite hva et selskap driver med. Dette er ikke en kompetanse som en eller annen etikkprofessor eller folkerettsekspert kan ventes å ha. Hvis et selskap tjener store penger på utbygging av nye bosetninger på Vestbredden, er dette en viktig del av bedriftens virksomhet. Porteføljeforvalteren skal helst vite hva bedriften tjener penger på før han/hun kjøper aksjer. Og porteføljeforvalterens øverste sjef skal selvfølgelig ha innprentet sine forvaltere hvilke regler og rammebetingelser de har, og iverksatt rutiner som sikrer at reglene blir fulgt. Dette kalles ledelse.

Stoltenbergs begrunnelse for utredninger og avklaringer er at vi risikerer å måtte trekke oss ut av store teknologiselskaper, dersom retningslinjene skal følges for rigid. Det er gobbeldigokk: Bosetterne på Vestbredden bruker sikkert Windows. IDF bruker sikkert Google blant andre verktøyer når de drar ut for å bombe kvinner og barn, sjukehus og skoler. Jeg er helt sikker på at de bruker kulepenner fra Faber også, og bosetterne bruker kanskje fiskekroker fra Mustad. Ingenting av dette krever nedsalg.

Men hvis Faber flytter kulepennproduksjonen sin til Vestbredden, eller Mustad flytter fiskekrokfabrikken sin til Østjerusalem, er det på tide å selge seg ut av disse aksjene. For da bidrar de aktivt til ulovlig okkupasjon. Retningslinjene er tenkt brukt med vett og forstand, ikke slik som Taliban bruker Koranen.

Stoltenberg skjønner sikkert at de politiske prateboblene hans bare tjener til ansvarspulverisering. Og at de eksisterende retningslinjene ikke trenger å utredes i det hele tatt, dersom den øverste ansvarlige kan lese vanlig norsk og dessuten besitter normal dømmekraft.

Men finansministeren har antakelig også skjønt at det er denne dømmekraften som mangler. Derfor lager han en utredning rundt oljefondsjefen for å spare ham – og seg sjøl, sia han er sjefen til sjefen – for framtidige skandaler. Det hadde vært enklere, og mye ryddigere, å skaffe seg en ny sjef for oljefondet.