Vi får ikke ei ny istid med det første!

Midt i agurktida i 2015 gikk det et iskaldt gufs over førstesidene i alle verdens tabloider: «Jorda går mot ei ny istid!» sto det. «Global nedfrysing i 2030!» Seinere er sånne overskrifter blitt holdt i sirkulasjon i klimafornekternes ekkorom verden rundt, som enda et «bevis» på at forestillinger om global opparming bare er tull. Her i landet har den kuriøse sekten «Klimarealistene», som driver en utrettelig propagandakampanje mot etablert klimaforskning, pepret nettet med påstander av typen: «Alle seriøse forskere er enige om at verden går mot kraftig nedkjøling.»

Bakgrunnen er følgende: På årsmøtet i Royal Astronomical Society i Llandudno i Wales presenterte professor Valentina Zharkova et prosjekt som hun og hennes medarbeidere hadde arbeidet med i flere år. De hadde brukt statistiske metoder for å finne mønstrene i solflekkvariasjoner. Det har vært kjent svært lenge at solflekkene varierer i en 11-årig syklus. Men Zharkova og hennes medarbeidere meinte å ha avdekket – med 97 % sikkerhet – en syklus over en litt lengre periode. Når maksimum i de to syklusene faller sammen, forsterker de hverandre, og sola får stor solflekkaktivitet. Men når syklusene kommer i motfase vil de oppheve hverandre. Det vil skje fra og med 2030 i to eller tre påfølgende 11-årsperioder. Da får sola ekstremt liten solflekkaktivitet. «We predict that this will lead to the properties of a ‘Maunder minimum’,” sier Zharkova.¹

«Maunder-minimum» var en periode fra ca. 1645 da det var svært lite solflekkaktivitet. Ofte forbindes denne perioden med det som upresist kalles «den lille istid».² Journalistene kastet seg på krykkene: Mange blandet sammen «den lille istid» med den ordentlige istida, som unektelig var noe helt annet.³ Andre glømte forskjellen på «solflekkaktivitet» og «solaktivitet», og forskrekket leserne med at «solaktiviteten» kunne falle med inntil 60 %!⁴ Og alle, også en del forskere, glømte at sammenhengen mellom Maunder-minimum og «den lille istid» er svært usikker. I enkelte kretser ble det fort etablert en urokkelig Sannhet: Winter is coming – fyr alt du kan med olje og køl!

Det er liten grunn til å tvile på Zharkovas resultater: Hun er en anerkjent forsker, og russiske forskere har tidligere publisert liknende resultater som ikke har fått særlig stor oppmerksomhet i vest. Men resultatene vil bli grundig gransket og kritisert. Jo lenger konklusjonene til Zharkova & Co står seg mot kritisk granskning fra andre forskere, jo sikrere blir de. Det kan godt hende at solflekkaktiviteten når et firehundreårs-minimum i 2030. Men hva betyr egentlig det?

Energifluksen fra Sola varierer med solflekkaktiviteten: Jo flere solflekker, jo mer energi gir Sola fra seg. Det finns nøyaktige satellittmålinger som viser en slik sammenheng: I løpet av en 11-årssyklus varierer solarkonstanten – definert som energi pr. tidsenhet pr. kvadratmeter i en avstand på 1 astronomisk enhet (her hvor vi befinner oss) – med inntil 1 promille rundt et gjennomsnitt på 1365 W/m². En slik variasjon påvirker selvfølgelig klimaet på Jorda. Spørsmålet er hvor mye.

1 promille av 1365 W/m² er jo 1,365 W/m². Dette er variasjonen i den energifluksen som treffer ei flate lik tverrsnittet av Jorda. Tverrsnittet utgjør pr², der r er Jordas radius. Men energien fordeles over hele jordoverflata, som har et areal på 4pr²! Variasjonen blir altså 0,34 W/m² i gjennomsnitt over hele jordoverflata. Jorda har dessuten en albedo på 0,3; det vil si at 30 % av innkommende stråling blir reflektert. Så variasjonen i absorbert solenergi – altså den variasjonen som inngår i Jordas energibalanse – er inntil 0,24 W/m² over en 11-årssyklus.

Pådrivet fra klimagasser utgjør nå ca 3,0 W/m², ifølge flere kilder; blant andre NASA. Vi må dessuten regne med et fradrag fra (blant annet) menneskeskapte aerosoler – avgasser som bidrar til å reflektere solskinn. Dette fradraget et mer usikkert, men flere kilder opererer med et netto pådriv på fra 2,3 til 2,6 W/m². Dette er det overskuddet som gir global oppvarming.

11-årsvariasjonen i solstråling kan altså utgjøre et tillegg eller et fradrag på inntil 0,24 W/m², eller pluss minus 10 % av pådrivet. Med andre ord; ubetydelig. Men hva skjer hvis vi får et Maunder-minimum?

Det finns ingen sikre tall for hvor kraftig reduksjonen i solstråling var i det historiske Maunder-minimumet. Men det finns en god del forskning. I 2013 publiserte tidsskriftet «Astronomy And Astrophysics» en omfattende gjennomgåelse av forskningrapporter fra et halvt århundre om dette spørsmålet. Fofatterne oppsummerte slik: «Estimatene av TSI-endringene fra slutten av Maunder-minimum til i dag varierer fra 0,8 W/m² til 3 W/m².» (TSI = «Total Solar Irradiance».)

La oss anta det verste – at solstrålinga i 2030 faller med hele 3 W/m² her ute hos oss. Det tilsvarer 0,75 W/m² i gjennomsnitt over hele jordoverflata, eller 0,5 W/m² når vi tar hensyn til albedo og trekker fra den delen som ikke inngår i Jordas energibalanse.

Altså: Vi har et pådriv for global oppvarming på 2,3 til 2,6 W/m² , og det er svært lite som tyder på at dette tallet blir vesentlig redusert før 2030. Men hvis vi får et Maunder-minimum om 14 år, og hvis det største estimatet for redusert solstråling slår til, kan vi håpe på en reduksjon i pådrivet – ned til mellom 1,8 og 2,1 W/m².

Med relativt enkle midler kan vi altså fastslå: Det blir ikke ei ny istid med det første, Maunder-minimum eller ikke. Det beste vi kan håpe på er at et sånt minimum kan bremse farten på den globale oppvarminga ørlitt. Hvis vi vil stanse de menneskeskapte klimaendringene, må vi sette inn kraftige tiltak her på Jorda: Det kommer ingen mirakelkur fra Sola.

1Royal Astronomical Society's National Astronomy Meeting 2015, Report 4, Astronomy Now – July 9, 2015.

2Sammenhengen er svært usikker – blant annet fordi «den lille istid» ifølge de fleste forskere begynte lenge før 1645. Mange tidfester starten på kuldeperiode til 1. halvdel av 1300-tallet, altså 300 år før Maunder-minimum! Og det kaldeste året som er registrert i Europa, «året uten sommer», var 1816 – lenge etter Maunder-minimum.

3I deler av «den lille istida» var snitt-temperaturen i deler av Europa kanskje 0,5 grader kaldere enn snittet i det 20. århundre. Andre deler av verden veit vi mindre om. - I den virkelige istida var temperaturen i de samme områdene 5-10 grader kaldere.

4Det ville ha betydd «slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den». Et kjapt og ikke kvalitetssikret estimat indikerer at hvis utstrålt solenergi ble redusert med 60 %, ville gjennomsnittstemperaturen på jordoverflata i første omgang ville ha falt til ca 44 kuldegrader. Deretter kunne det fort ha blitt kaldere.

5Sami K. Solanki, Natalie A. Krivova, Joanna D. Haigh: «Solar Irradiance Variability and Climate», Annual Review of Astronomy and Astrophysics, Vol. 51 – august 2013