tirsdag 28. august 2018

Hvorfor alt går stadig raskere


Vår verden endrer seg stadig raskere. Teknologiske revolusjoner kommer hyppigere. Samfunnet endrer seg fortere. Moter og trender flimrer forbi i stadig kjappere tempo. Språket, skikkene, normene skifter før du får snudd deg. Forbruket øker. Forurensningene øker. Dyr og planter utryddes i økende tempo.

Meiner du at jeg overdriver? La oss ta et raskt tilbakeblikk på menneskehetens vekst og vekst for å få det riktige perspektivet.

Slekten Homo har eksistert i to og en halv million år, pluss minus noen hundre tusen. Som jegere og samlere brukte vi de samme enkle redskapene, de samme tilfeldig tilhogde skrape- og skjæresteinene, i en million år. Førti tusen generasjoner. Da vokste det fram et nytt skudd på slektsgreina vår, Homo erectus, som utviklet den acheulianske steinkniven. (Du vil også finne sånne betegnelser som «afrikansk Homo erectus» og «Homo ergaster». Kjært barn har mange navn.)

Denne steinkniven var et vakkert og presist utformet redskap som forble så godt som uendret i nye tre kvart million år. I løpet av disse tredve tusen generasjonene skaffet vi oss også (en slags) kontroll over ilden. Det utgjorde utvilsomt en revolusjon, men ellers haglet det ikke med fornyelser på disse åra heller. Heidelberg-menneskene og deres etterkommere neandertalerne, samt deres samtidige i Afrika og Asia, laget mer varierte og spesialiserte steinredskaper. De fant opp nyttige ting som lanser, kastespyd, andre treredskaper. Men det tok også noen hundre tusen år.

For ca 100.000 år sia dukker det opp tydelige symbolske uttrykk: Folk begynte å pynte seg med kroppsmaling og smykker. Utvikling og utbredelse av avstandsvåpen – atlatl, pil og bue – tok nye 50.000 år. For 40.000 år sia hadde vi utviklet sammensatte våpen, symbolske uttrykk i form av hulemalerier, religiøse uttrykk. Så gikk det slag i slag: For 20-30-000 år sia temte vi hunden; for 10.000 år sia utviklet vi jordbruket; for 6.000 år sia skaffet vi oss ridedyr; ikke lenge seinere fant vi opp skrift og metallurgi, havgående skip, årer og seil. Vi skaffet oss konger, presteskap og byer. For 3.000 år sia utviklet vi astronomi, geometri, matematikk. På løpende bånd fulgte verdensreligioner, imperier, trykkekunst, kuler og krutt, bøker – deretter den industrielle revolusjon, naturvitenskap, verdenskriger. Kjernefysikk, atomvåpen, datamaskiner, romfart, massekommunikasjon. Mobiler, sosiale medier, masseutryddelse og kunstig intelligens.

Vi har gått fra én viktig fornyelse i løpet av en million år til teknologiske og samfunnsmessige revolusjoner hvert eneste tiår. Går du med på at endringene skjer stadig raskere?

Det jeg har listet opp vil mange betegne som «framskritt». Jeg har liten tru på «framskritt»ets udelte velsignelser, så jeg nøyer meg med å kalle fenomenet «forandring», enten jeg synes forandringene er til det bedre eller til det verre – det finns eksempler på begge deler. Uansett: Forandringene kommer, enten du og jeg vil det eller ikke, og de kommer stadig raskere. De kommer fordi folk får ideer som de deler med andre. Når tilstrekkelig mange deler samme ide og handler deretter, så endres verden og samfunnet. Ofte på måter som verken ideens opphavsmann eller noen andre kunne forestille seg. Verden er kompleks og uoversiktlig.

Ovenstående bør ha overbevist deg om at forandringene går raskere, raskere og raskere. Og nå skal du få vite hvorfor det er slik, hvorfor det må være slik, og hvordan det kan komme til å ende.

For to og en halv million år sia dukket det opp en dyreart som hadde et nytt konkurransefortrinn i kampen for tilværelsen; en spesialitet som var unik for denne arten. Denne spesialiteten kaller vi «kultur». Hva meiner vi med det? I vid forstand: Evnen til å dele erfaringer, kunnskap og idéer mellom artsfrender. Språk. Hjerneforskningen tyder på at evnen til å bruke et komplekst språk er genetisk bestemt, og at de genetiske forutsetningene for å bruke et komplekst språk var på plass for en halv million år sia. Sånne ting dukker ikke opp fiks ferdige over natta, så de må ha vært under utvikling minst like lenge. En fantastisk oppfinnelse i strevet for å overleve, skulle det vise seg.

Hvis en art skal overleve i det lange løp, må den klare å tilpasse seg til stadig skiftende omgivelser: En art som ikke tilpasser seg dør ut. 99,9 % av alle arter er utdødd.

Verktøyet som evolusjonen bruker for å skille ut de tilpasningsdyktige heter naturlig utvalg. Hver gang et nytt individ blir unnfanget, blir den genetiske kortstokken stokket om. I tillegg blir enkelte kort på rein slump byttet ut med nye kort. Sånne tilfeldige endringer i arvematerialet kan slumpe til å gi ørlitt bedre muligheter til å overleve. Det kan like gjerne gå den motsatte vegen, og det kalles uflaks. Apekatten er livredd for slanger fordi den nedstammer fra ei lang, lang rekke apekatter som har utviklet en sunn skepsis mot slanger. Skepsisen er ikke tillært, men medfødt: Noen apekatter fikk etterkommere fordi deres DNA disponerte dem for å være forsiktige i sin omgang med slanger. Flaks for dem. Andre hadde uflaks.

Å kode om artens DNA gjennom tilfeldig variasjon og naturlig utvalg er en langsommelig prosess. Evolusjonen bruker gjerne hundrevis av generasjoner på å kode et nytt instinkt så det sitter. Så god tid hadde ikke vår ukjente stamfar, den første og siste gangen han sto ansikt til ansikt med en sabeltannet tiger. Men ungene hans, som betraktet dette møtet på avstand, trakk en lærdom. Og den lærdommen banket de inn i hodene til sine egne unger, så fort disse var i stand til å oppfatte en setning: «Pass deg for sabeltannen. Den eter folk!»

Hadde denne stamfaren vært en alminnelig apekatt, så ville kanskje ungene hans ha trukket den samme lærdommen av farens møte med den sabeltannete. Men kunnskapen ville ha dødd ut med disse ungene, for de hadde ikke språk til å formidle den videre.

Det fantes mange flokker av litt forskjellige oppreiste aper som ruslet rundt på savannen. En av disse flokkene ble stamfedrene og -mødrene våre. Denne flokken overlevde; de andre forsvant. Kanskje ikke fordi sabeltennene åt opp alle de andre. Men kanskje fordi våre forfedre og -mødre var litt flinkere til å fortelle hverandre hvor det neste måltidet skulle komme fra; hvor det nærmeste vannhullet var å finne; hvor farlig en hyene kunne være. Lagre og dele kunnskap. Kultur danker ut genetikk med henda på ryggen.

Eller snarere: Kultur er det beste verktøyet til overlevelse som genetikken og evolusjonen har klart å pønske ut på 3,8 milliarder år. Den revolusjonerende nyheten var å supplere sekvenser av gener med sekvenser av forestillinger – memer, som Richard Dawkins kalte det. Gener arves; memer smitter. Å endre atferd ved genetisk tilpasning krever tusen generasjoner. Å endre atferd ved kulturell tilpasning tar en generasjon.

Det skjedde ikke noe avgjørende gjennombrudd fra den ene natta til den neste, eller fra den ene generasjonen til den neste. Evnen til kultur utviklet seg gradvis. De første tilløpene til språk besto antakelig av grynt og fingerpek. Men så snart det fantes en spire til språk mellom gryntene og grimasene, oppsto det et enormt seleksjonspress: Jo flinkere du var til å peke og forklare, jo større sjanse hadde du til å formere deg.

Kultur tillater evolusjonen å løfte seg sjøl etter bukseselene. Ved hjelp av kultur skaper evolusjonen blant mye annet stadig mer effektive måter å spre kulturimpulser – memer – på. Med tida utviklet vi både raskere og mer varige måter å spre kulturimpulser på: Hulemalerier. Skrift. Boktrykkerkunst. Telegraf. Telefon. Datamaskin. www.

Men i vår forhistorie skjedde endringene ubegripelig langsomt. Både amatører og forskere har undret seg over at det gikk så smått: Det tok som sagt tre kvart million år før den acheulianske steinøksa ble etterfulgt av noe mer komplekst. Dette er blitt tolket som et uttrykk for at de stakkars ville innfødte, fra H. habilis til H. neanderthalensis, var tjukke i huet og ikke klarte å finne på særlig mye nytt. Det krevdes en helt ny versjon, en ordentlig H. sapiens, før det kunne bli fart over nyskaping og utvikling, ble det konkludert og skrevet. Og denne versjonen, altså vi, dukket opp for ca 100.000 år sia. Sånn sirka.

Skjønt hvis du trur du er en reinraset etterkommer av den nye versjonen som dukket opp i Øst-Afrika for 4.000 slektledd sia, så må du tru om igjen. Du finner mye rart i slektstreet ditt hvis du ser nøyere etter. Din genetiske arv er ei vaffelrøre hvor det er rørt inn ingredienser fra alle verdens avkroker, og fra alle tilgjengelige versjoner av H. Finn deg i det: Kjøtere overlever best, og forestillingen om «reine raser» er en pervers drøm. Og en genetisk katastrofe.

Men hvorfor gikk det så sakte?

Endringshastighet kan defineres som forholdet mellom antall nyskapende ideer og tida det tar å få spredt en slik idé til størstedelen av verden. La oss regne:

For en million år sia levde den jevne H. erectus i en flokk. Hvis H. erectus oppførte seg som andre folk, så utgjorde noen slike flokker en stamme. En typisk størrelse på en stamme i et jeger- og samlersamfunn er 500 individer, står det i antropologiboka. Flokkene streifer over store områder, men møtes til bestemte tider – gjerne årlig – på faste steder for å krangle, handle og utveksle ektefeller. I løpet av et langt liv på 25 år kunne en H. erectus rekne med å treffe de fleste av de 499 andre individene i stammen.

En riktig god idé kunne dermed bli spredt til hele stammen i løpet av – la oss si – 10 år. (Person A smitter person B, som smitter person C, og så videre.) Og var ideen ekstremt god, som for eksempel en ny og enklere måte å lage ild på, kunne den etterhvert hoppe over til de tusen andre stammene også. Det ville ta minst tusen år. Kanskje ti tusen. Vi snakker om store avstander, både i kilometer og i forestillinger.

Sjansen for at en virkelig god idé skal oppstå, ett eller annet sted i verden, kan antas å være proporsjonal med antall individer som har kunnskaper nok til å skjønne idéen. På H. erectus si tid var det i beste fall en halv million individer som i det hele tatt kunne slumpe til å få gode ideer.

Rykk fram til Alexander den Store. På hans tid var det kanskje femti millioner individer som kunne snuble over en glitrende god idé. Med gode hester og enda bedre sverd kunne en erobrer og disiplene hans nå ut til store deler av den bebodde verden i løpet av 100 år eller så.

På H. erectus' tid var altså forholdet mellom antall personer som hypotetisk kunne pønske ut endringsskapende idéer og tida det ville ta å spre én slik idé til størstedelen av menneskeheten lik 500.000/10.000 = 50. (Merk at det var forsvinnende få av den halve millionen som faktisk fikk noen særlig gode idéer! Ting Tok Tid.)

På Alexanders tid hadde dette forholdstallet endret seg til 50.000.000/100 = 500.000. Og i vår tid?

Nettet når de fleste i løpet av en dag. La oss være romslige og si at vi har 5 milliarder potensielle idéskapere, og at en revolusjonerende ny tanke vil ha nådd ut til hele verden i løpet av et år. Det før nevnte forholdstallet blir da: 5.000.000.000/1 = 5.000.000.000.

Altså: På Alexanders tid har kulturell endring – noen vil si «framskritt» - kunnet gå 1.000 ganger så raskt som på stakkars H. erectus' tid. Og i vår tid kan endringene foregå 10.000 ganger så raskt som på Alexanders tid! Uten at vi trenger forutsette noen som helst framgang i mentale ferdigheter fra H. erectus via Alexander til min intelligente leser.

Jeg underdriver. Hvilke nye ideer du får, avhenger også av hvilke – og hvor mange – informanter du har. Vår helt H. erectus hadde maks 499 informanter som kunne overføre kunnskap, impulser, forslag. Alexander og vennene hans hadde 10.000. Og du, der du sitter og surfer på toppene av verdens samlete kunnskap? Noen milliarder. Du trenger ikke høre på alle forslagene du får, veit du.

På denne bakgrunnen må du regne med at den gjennomsnittlige Alexander mottok atskillig flere impulser som kunne sette ham på nye tanker enn den gjennomsnittlige H. erectus. Og du mottar enda flere. Så forholdstallene jeg har beregnet – 1.000 og 10.000, respektive – er nok alt for små. Endringshastigheten har økt mye mer enn en faktor (1.000 x 10.000) 10.000.000 fra H. erectus' tid til i dag. Det viser ikke at hun var noe dummere enn deg; det viser bare at hun levde under helt andre forhold. (Hun kan jo ha hatt litt dårligere språk også – manglet hypotetisk konjunktiv, for eksempel.)

Fartsøkningen stopper ikke her – den har bare såvidt begynt. Som jeg sa; kultur tillater evolusjonen å løfte seg sjøl etter bukseselene. Og nå har den fått riktig godt tak.

Innen ti år fra i dag klekkes mange gode idéer ut av AI-systemer. Om tjue år utvikler AI-systemene nye og stadig bedre AI-systemer. De bor i kjøleskapet ditt, i grasklipperen, i dørmatta og i øreringen, og de er der for å hjelpe deg. Hatten din tenker bedre og raskere enn huet den sitter på.

Alle disse myriadene av AI-systemer og -dulper bobler over av gode idéer – det er jobben deres. Over skya utveksler de sånne idéer: På et sekund har et nytt innfall spredt seg over hele den digitale verden. Hundre milliarder dørmatter og øreringer som sprer idéene sine til hele verden på ett sekund gir et nytt forholdstall for endringshastighet: Det går 630.520 ganger så raskt som i dag. Regn sjøl.

Sånn fortsetter det. Endringshastigheten går mot uendelig, og vi kommer til det som kalles en singularitet – et punkt der det er plent umulig å beskrive eller forstå hva som skjer, eller hva som kommer ut på den andre sida. Dette er endepunktet for den utviklinga som evolusjonen satte i gang da den utstyrte én av sine skapninger med evnen til å skille mellom subjekt, predikat og objekt.

Skal jeg tippe, så inntreffer denne singulariteten i år 2050. Riktig god tur! Og fest sikkerhetsbeltet.

 













4 kommentarer:

  1. Takk til Øyvind Myhre for en fin artikkel.

    En morsom sketsj om den kommende singulariteten:
    "The Intelligence Explosion" fra "The Guardian"
    https://www.youtube.com/watch?v=-S8a70KXZlI

    Et lite (15 min) foredrag av Yuval Harari fra World Economic Forum 2018
    Will the Future Be Human? https://www.youtube.com/watch?v=hL9uk4hKyg4

    Kina ble forbikjørt av vesten under den industrielle revolusjonen.
    De vil ikke gjøre den samme feilen en gang til under den pågående AI-revolusjonen.
    https://singularityhub.com/2018/08/29/china-ai-superpower/

    SvarSlett
    Svar
    1. Nytt for meg! Nå skal jeg legge til at verden utvikler seg sjelden eller aldri slik jeg har forutsagt. Jeg observerer at det gjelder flere enn meg: Heinleins "Future history", for eksempel, må revideres kraftig. Det samme gjelder alle slags storslåtte planer. George Bush, for eksempel, ville innføre fred og frihet i Irak og Midt-Østen forøvrig, og det var jo en vakker tanke. Det kan hende at Kina også kommer til å bomme litt på sine storslåtte planer. Robert Burns sa: "The best-laid plans of mice and men / gang oft a-glay". Det utsagnet står seg godt den dag i dag.

      Slett
    2. Om Kina bommer på planene sine er ikke så viktig. Det viktige er at vi nå har et globalt AI-kappløp. Om vi når AGI/ASI før eller etter 2050 er vanskelig å si. Uansett er det like spennende som om vi hadde fått høre fra astronomer at en flåte av fremmede romskip var på vei mot solsystemet (jeg er en gammel science fiction fan og var med i Aniara på 80-tallet).

      Mitt Sputnik-øyeblikk var høsten 2013 da jeg tok et kurs i maskinlæring av Andrew Ng via Coursera.org. To år senere satt jeg oppe 5 netter/morninger i mars 2016 for å følge med på kampene mellom AlphaGo og Lee Sedol fra Sydkorea. Ett år senere i mai 2017 fulgte jeg kampene mellom AlphaGo og Ke Jie. Selv om den kampen var satt opp i Kina i sammarbeid med myndighetene ble det plutselig en total blackout i nyhetsdekningen i Kina. Kanskje en gammel uenighet med Google dukket opp, eller kanskje det gikk opp for myndighetene hvor mye sterkere AlphaGo var blitt (miste ansikt). Uansett, Kina har nok også hatt sitt Sputnik-øyeblikk.

      AI-kappløpet kommer nok ikke til å roe seg med det første. Forskningen har allerede gitt resultater som er nyttige for både stater og firmaer (Baidu, Tencent, Alibaba, Facebook, Amazon, Microsoft, Google, Apple, ...), f.eks. muligheten til total overvåkning av store mengder mennesker. Om det er bra eller ikke er en annen sak.

      Slett
  2. Jo. Og likevel skal det ikke mer til enn en skikkelig solstorm (har ikke hatt en sånn en i mi levetid - Sola har vært uvanlig snill og grei) for å slå ut omtrent alt som finns av overvåking. Samt digital infrastruktur for øvrig, og det vil jo etter hvert si infrastruktur i det hele tatt. Hva skjer når AI, overvåking, TV, Tryneboka og alt annet detter ned? Bare fantasien setter grenser. - Sånt kan en (til en viss grad) verne seg mot ved å skjerme satellitter og infrastruktur på bakken, men det koster uhorvelig mange peeng, så det er det ingen som tenker på før etterpå. Backup er feigt.

    SvarSlett