Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott gjør oss bare dummere,

 I slyngelalderen var jeg en storleser, innimellom epleslang, tjuvlån av sykkel og andre slyngelaktiviteter. Jeg tjuvleste «Den røde planet» og bøkene om Junglgutten Bomba med lommelykt under dyna, godt skjult for den lokale øvrigheta. Etterhvert byttet jeg ut barndommens slyngelaktiviteter med ungdommens: Jeg0 byttet ut «Den røde planet» med Heinleins voksenromaner, og Jungelgutten Bomba med Arne Garborg.

Noen bøker trollbandt meg slik at jeg ikke klarte å legge dem fra meg før sola sto opp over Øståsen. Bøker som kostet meg mye nattesøvn inkluderte «Lord of the Rings», «Atlas Shrugged», «Martin Eden», «Lord of the Flies», «Fred». Og alt av Fønhus – skjønt bøkene hans var vanligvis unnagjort før midnatt.

I 1965 hadde jeg sommerjobb i Eindhoven. En lørdagskveld ble jeg liggende og lese en engelsk oversettelse av «Idioten» av Fjodor Dostojevskij. Slik gikk den helga, og da mandagen kom, ble kanskje eksperimentene mine med skyggemasker til fargefjernsyn litt mindre presise enn de kunne ha vært.

Jeg slukte «Forbrytelse og straff» av samme forfatter. Og «Brødrene Karamasov» - skjønt den sistnvnte er det ikke mulig å bli ferdig med på ei eneste natt. Du trenger to. Andre bøker av Dostojevski – det var flere som kom i billigutgaver på 60-tallet, både på engelsk og (faktisk) på dansk – gjorde ikke like stort inntrykk. Interessen for klassisk fantasi og science fiction sendte meg etterhvert på sporet av enkelte andre russiske forfattere: Jevgenij Zamjatin, forfatteren av «Vi», en dystopi i klasse med «Kallocain» og «Brave New World». Mikhail Bulgakov: Har du ikke lest «Mesteren og Margarita», har du gått glipp av ett av fantasilitterens mesterverker.

Som alle andre leste jeg selvfølgelig Solzsjenitsyn, og noen få andre.

Sånne spredte glimt gjorde at jeg ante ørlitt - bare ørlitt - av bredden og rikdommen i en skriftkultur som i stor grad er utilgjengelig for våre amerikaniserte lesevaner her vest for Grensejakobs elv. Disse glimtene ville jeg ikke ha vært foruten. Men i fjor høst krevde en rasende ukrainsk forfatter, Jurij Andrukovytsj, i en lang kronikk i «Aftenposten» at denne «store og rike russiske kulturen» måtte jeg forkaste: En mørk strøm som trekker oss ned i den russiske utgaven av tilbakeskuende fascisme og får oss til å forkaste våre vestlige verdier - humanisme, opplysning, individuell frihet. Dostojevskij? En mystiker av verste slag. Bulgakov: En russisk sjåvinist, født og oppvokst i Ukraina, som hatet og foraktet ukrainsk språk. Solzsjenitsyn – russisk mystisisme og nasjonalisme, like ille som hos Putin... Og så videre.

Hvis vi dyrker russisk kultur, er budskapet, så blir vi etterhvert russifisert og nazifisert i hodene våre. Dette er i tråd med den kulturelle renselsen som pågår i Ukraina, ifølge mange reportere, hvor den (tidligere dominerende) russiskspråklige kulturen blir fjernet fra biblioteker, massemedia, gateskilt, teatere og dagligtale, og erstattet med ukrainsk. Men er det virklig nødvendig å gå så drastisk til verks? Ondskapen ligger ikke i språket. Ondskapen ligger hos maktmennene i Kreml, og måten de bruker språket på. Men deres måte er ikke den eneste måten det russiske språket kan brukes på.

Alt Andrukovytsj skrev om sjåvinismen hos de tre bautaene – Dostojevskij, Bulgakov og Solzsjenitsyn – er sant, så langt jeg kan vurdere det. Like sant som at Knut Hamsun var nazist, og uforbederlig til det siste. Men er dette alt som er å si om disse store forfatterne?

Ikke i hodet mitt. Og ikke i virkeligheten. De tre russerne og den ene norskingen har det til fells at de utvider virkeligheten; den virkeligheten som finnes inne i hodet ditt. Og den virkeligheten omfatter uendelig mye mer enn sjåvinisme, putinisme og nazisme. «Det begynte å bli ingen natt,» skriver Knut Hamsun, og dermed deler han opplevelsen av Nordlandsnaturen med deg på seks ord. «Menneske skulle her aldri budd,» begynte Tor Obrestad, og med denne fire ords visjonen av lyngheiene på Jæren skaffer han seg tilgivelse for dynger og lass med marxistisk propaganda. «Stillhet var noe hun bare hadde sett på bilder,» skriver Karin Fossum, enda hun ikke trenger språklig tilgivelse for noe som helst.

Jeg blir minnet om angrepet fra Jurij Andrukovytsj nettopp nå, idet det kommer fram at ei filmatisering av Bulgakovs mesterverk er utsatt for voldsom hets fra de verste putinistene i Moskva. ( https://www.dr.dk/nyheder/kultur/claes-bang-film-har-skabt-voldsom-kritik-i-moskva-jeg-har-aldrig-proevet-det-her-i ) Og Bulgakovs eget forhold til Sovjet-makta var visst heller ikke så uproblematisk som en kan få inntrykk av i den ukrainske versjonen. ( https://snl.no/Mikhail_Bulgakov )

Så: Nei, jeg boycotter ikke russisk kultur for å straffe Putin. Særlig ikke den kulturen som kanskje fortsatt spirer under den iskappa som mafiaen har prøvd å legge over alt levende liv. I Sovjet-perioden overlevde kulturen under isen som samizdat. En vakker dag kan tøværet bryte ut, i en vårflom som feier bort maktmennene med en kraft som ikke lar seg stoppe. Det er den dagen de frykter, bøllene som arresterer folk for slike forbrytelsr som å bære hvite ark eller legge blomster på ei ukjent grav.

Imens venter jeg spent på om den nye filmatiseringa kommer på norske kinoer. Det er ikke kulturboycotterne som redder verden: Det er slynglene som leser spennende bøker med lommelykt under dyna, og som vokser opp til å vifte med hvite ark. 

Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott  gjør oss bare dummere. Og jeg er sikker på at Bulgakov ville ha vært på parti med slynglene.