Gran kommune har lagt forslag til nye skolekretsgrenser ut på høring. Disse kretsgrensene er en konsekvens av politisk styrt sentralisering. Derfor handler denne uttalelsen om skolesentralisering. Jeg holder meg til skolene på østsida av fjorden, sia Bjoneroa skole er skjermet mot sentralisering i denne omgangen.
Kommunen sentraliserte skolestrukturen for tolv år sia også, da den nordligste skolen, Bjørklund, ble nedlagt. Derfor er det ikke sant at skolene dekker Gran «både sør i kommunen og nord i kommunen»: Alle skolene ligger sør for det geografiske midtpunktet i Gran.
For tolv år sia vedtok kommunestyret altså å legge ned den nordligste skolen. Denne gangen har kommunestyret vedtatt å legge ned den sørligste og vestligste skolen (Grymyr), samt den østligste (Moen) også. Alle skolekretsene blir dermed sentralisert til Viggadalen.
Alle var enige om at antall skolesteder måtte reduseres. Kommunestyrets mandat, enstemmig vedtatt i forrige periode, var likevel å bevare en desentralisert skolestruktur. Resultatet er blitt: Fra Heierkleiva på grensa mot Jevnaker, via Vassenden, Trintom, Jaren og Brua, til grensa mot Søndre Land, er det en kjøretur på 45 km. Langs disse 45 kilometrene skal det ligge 3 barneskoler på rekke og rad i Viggadalen over en strekning på 11 km. Fra Brua går det så ei sløyfe på 5,5 km sørover igjen, omtrent som spissen på en fiskekrok, til en fjerde skole, som opprettholdes inntil videre fordi det ikke er plass til alle elevene i Viggadalen.
Altså: Alle skolene lengst fra Viggadalen er lagt ned. Skolene i Viggadalen og én skole nær Viggadalen blir bevart. Kommunestyret sier at dette er en «desentalisert skolestruktur». Det er ikke sant. Dette er en ytterligere sentralisert skolestruktur.
Fra busstoppen ved Mjør må ungene reise 14 km til Trintom. Fra Heierkleiva må ungene reise 13 km til Fredheim. Hvis Grymyr var blitt valgt i stedet for Fredheim, ville bussturene dit ha vært på 6 og 5 km, respektive. Elevene i Grymyr og Sanne skolekretser får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn i dag. De fleste får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn de ville ha fått om Grymyr var beholdt i stedet for Fredheim. Mange skal på SFO, og da må foreldrene eller andre kjøre dem.
Var Fredheimkretsen blitt delt mellom BBS og Grymyr, ville en del elever ha fått lengre reiseveg enn i dag, men ikke vesentlig lengre, sia det er 7,5 km fra Fredheim til Grymyr og 5,5 km fra Fredheim til Brua. Langs Fjordvegen går det buss mellom Brandbu og Jevnaker flere ganger om dagen. Fra Tingelstad til Brandbu går det en førsteklasses gang- og sykkelveg. Det går ingen gang- og sykkelveg i Rakalauv. Det gjør det ikke i Vestre Gran heller, for den planlagte gang- og sykkelvegen har administrasjonen sabotert i 20 år, og nå kommer den nok aldri. Når det sies at hensynet til barnas reiseveg har vært førende, er det altså ikke sant.
Kommuneøkonomien går fra elendig til katastrofal. Skolenedleggelsene skulle sørge for at kommunen unngår unødvendige investeringer. Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Grymyr et vedlikeholdsbehov på 29 millioner, og Fredheim har et vedlikeholdsbehov på 46 millioner. Det koster altså 17 millioner mer å beholde Fredheim enn å beholde Grymyr.
Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Moen skole et vedlikeholdsbehov på 47 millioner, og Jaren har et vedlikeholdsbehov på 62 millioner. Det koster altså 15 millioner mer å beholde Jaren enn å beholde Moen. I tillegg blir det nødvendig å utbedre skolevegen til Jaren for et ukjent antall millioner. Jaren er den mest kostbare skolen å vedlikeholde, både i absolutte tall og pr. elev, av alle de gamle skolene.
Når det sies at den valgte løsningen holder investeringskostnadene nede, er det altså ikke sant.
Driftskostnader på Grymyr er vesentlig lågere enn driftskostnader på Fredheim. På Grymyr dekker dessuten vedlikeholdet både barnehage og skole. Når skolen legges til Fredheim, mens det fortsatt skal være barnehage på Grymyr, blir summen av driftskostnader enda større. Når det sies at den valgte løsningen vil holde driftskostnadene nede, er det altså ikke sant.
Grymyr skole er vesentlig bedre vedlikeholdt enn Fredheim, blant annet takket være stor dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen. Når en tar hensyn til klasserom som administrasjonen ikke regnet med i sin oversikt over kapasiteten ved skolene, har Grymyr litt større elevkapasitet enn Fredheim, sjøl om det også er barnehage på Grymyr. Når det sies at vedtaket er basert på en optimal utnyttelse av elevkapasiteten, er det altså ikke sant.
På Grymyr ligger det et stort felt med godt vedlikeholdte eneboliger i gangavstand fra skole og barnehage. Dette feltet ble opprettet som følge av at skolen ble plassert der. I tillegg er det bygd flere eneboliger nær skolen. Det foregår et generasjonsskifte som kunne gjøre området til en magnet for nye barnefamilier. I prognosene for barnetall fra administrasjonen ble det ikke tatt hensyn til slike generasjonsskifter: Der ble det forutsagt fortsatt nedgang i barnetall i Vestre Gran. Vedtaket om nedleggelse sørger for at prognosen blir sjøloppfyllende: Mange av eneboligene blir antakelig ferieboliger for folk som bor andre steder.
Samtidig som kommunestyret gjorde vedtak om å «styrke bolysten», sørget det altså for det stikk motsatte ved å legge ned skolene på Grymyr og i Moen.
Kommunestyret vedtok at to av de fem gamle skolene skal beholdes, mens tre skal legges ned. Dette valget krever større investeringer enn alternative løsninger. Det medfører større driftskostnader enn alternative løsninger. Det medfører for mange elever mye lengre reiseveg enn alternativet. Det undergraver målet om økt bolyst. Det er bare mulig å se ett tydelig kriterium: De skolene som bevares, ligger mer «sentralt» enn de som legges ned. Her i Vestre Gran har flere dessuten påpekt at politikertettheten er mye større i de kretsene som blir bevart enn i de kretsene som blir lagt ned.
Etter alle kriterier som administrasjonen og politikerne sier at de har lagt til grunn er Grymyr en bedre løsning enn Fredheim. Grymyr er billigere å vedlikeholde og drifte enn noen av de andre skolene. Etter økonomiske kriterier er også Moen en bedre løsning enn Jaren. I nedleggingskretsene innser vi at vi ikke har noen som helst innflytelse på de vedtakene som har mest å si for oss i lokalsamfunnet. Vi utgjør jo et mindretall: Når vi regner med Midtre og Nordre Brandbu, utgjør vi knapt 1/3 av befolkningen i Gran. Men vi betaler skatt på linje med de øvrige to tredjedelene, og vi telles med i grunnlaget for tildeling av frie inntekter.
Vi skal altså dekke nær 1/3 av kommunens gjeldskostnader. Denne gjelden er nesten utelukkende opparbeidet gjennom store prosjekter i Viggadalen, prosjekter som ofte er blitt begrunnet med at de bidrar til «sentrumsutvikling». Det samme gjelder i høgeste grad «signalbygget» på Sagatangen, som nå er stipulert til nær en milliard kroner. Utbygging på Jaren og Fredheim skoler ligger inne i rådmannens budsjettforslag med 108 millioner. Totalt stiger kommunens lånegjeld til nær halvannen milliard kroner. I Vestre Gran, med 7 % av innbyggerne, står vi inne for litt over 100 millioner av den framtidige lånegjelden. Da hadde det vært fint om det var blitt investert litt mer enn 5 millioner til barnehage hos oss også. - Administrasjonen vil dessuten bare vedlikeholde en liten del av det skolebygget som inneholder barnehagen, så vi er ikke brått sikre på hva som skjer med Grymyr barnehage etter neste kommunevalg.
Nå kommer det til å bli påpekt at investeringene i «sentrum» kommer alle innbyggere til gode. Javisst! Og aller mest kommer de eiere og innbyggere i «sentrum» til gode. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre,» skrev Orwell.
I et velfungerende demokrati tar flertallet hensyn til mindretallet i saker som er svært viktige for de sistnevnte. Hvis det ikke skjer, hvis det alltid går slik at vinneren får alt, blir demokratiet et flertallsdiktatur. Sentraliseringssaken viser at Gran er blitt et to tredjedelssamfunn, hvor vi her i lokalsamfunnet ikke har den ringeste innflytelse på de lokale sakene som er aller viktigst for oss. Derfor kommer jeg til å boikotte neste kommunevalg, og jeg oppfordrer alle innbyggere i nedleggingskretsene til å gjøre det samme. Det bør de fortsette med inntil en målbar del av skattekronene også blir investert og brukt i «utkanten», ikke bare i et politisk definert «sentrum».
