Europa kan slå Russland med arma på ryggen

 

Demokratiets forsvarere i Europa er bekymret. Med Trump ved rattet er det usikkert hvor lenge Ukraina kan regne med USAs støtte. Kanskje Trump og hans enda mer ekstreme støttespillere – Marjorie Taylor-Greene, Lauren Boebart, Tulsi Gobbard, Tucker Carlson – vil gi Ukraina på et sølvfat til Putin? Eller i hvert fall insistere på at Europa må gjøre mye mer sjøl for å forsvare seg mot despotisme og ny-kolonialisme fra øst.

Det kunne Europa fint klare. Her er noen tall (fra https://no.tradingeconomics.com/country-list/population?continent=europe ; du kan finne liknede tall andre steder):

Befolkning i Russland: 146 millioner – synkende.

Befolkning i Tyskland: 84 millioner – stigende.'

Befolkning i Storbritannia: 68 millioner – stigende.

Befolkning i Frankrike: 68 millioner – stigende.

Befolkning i Italia: 59 millioner – flatt.

Befolkning i hele EU: 449 millioner – flatt. (Dette er altså UTEN Storbritannia.)

Hvordan står det til med økonomien? Her er noen andre tall. (Også disse kan du verifisere andre steder hvis du vil: https://no.tradingeconomics.com/country-list/gdp )

Brutto nasjonalprodukt i Russland: 2021 milliarder dollar – synkende.

Brutto nasjonalprodukt Tyskland: 4456 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i Storbritannia: 3340 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i Frankrike: 3031 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i Italia: 2255 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i hele EU: 15545 milliarder dollar – stigende. (Dette er også UTEN Storbritannioa.)

Javisst, Russland har flere innbyggere og større økopnomi enn sine naboer, Ukraina og Polen. Men hvis en ser på hele den (noenlunde) siviliserte delen av Europa, har det asiatiske despotiet absolutt ingenting å stille opp med – bortsett fra atomvåpen, trusler og en mafia-økonomi som nå er vendt utelukkende mot krig og plyndring. Russland er passert av Italia i økonomi, og har en økonomisk styrke som svarer til 13 % av EU. Statens Pensjonsfond Utland har i dag en markedsverdi på 1775 milliarder dollar. Hvis alt fortsetter omtrent som hittil, vil dette fondet om et par år ha en verdi som overstiger Russlands BNP.

Russland er dessuten fullstendig klientifisert av Kina, som holder Putin under armene ved å kjøpe råvarer i store mengder. Russlands natur blir plyndret i stor skala for å holde krigsøkonomien flytende. Men da får ikke Putin lov å gjøre akkurat som han vil heller: Han kan skrangle og rasle med atomene sine så mye han vil; han kommer ikke til å få lov av Xi til å bruke atomvåpen. Xi har sine egne planer om handel og investeringer, og de planene omfatter absolutt ikke en atomkrig i Europa.

Demokratiske land kunne bruke litt av sin økonomiske styrke til å bygge opp Ukrainas egen produksjon av våpen og intelligent krigsmateriell. Demokratiske land kunne bruke litt mer av den samme styrken til å kjøpe amerikanske våpen og stridsmidler som gis til Ukraina. Russisk økonomi ville ikke ha sjanse til å stå imot en helhjertet innsats fra Vesten, I stedet drar vi beina etter oss og mumler om fred, mens Putin-sympatisørene utnytter folks misnøye til å skaffe seg innpass i parlamentene. En kjensgjerning består: I Vest-Europa har vi mer enn nok styrke til å hjelpe Ukraina å overleve. Hvis Ukraina ikke overlever, er det altså fordi vi ikke vil.

Norges oljefond setter oss i stand til å ta initiativ for en samlet europeisk innsats som monner. Hvorfor gjør vi ikke det? Hvis Putin klarer å valse over det gryende demokratiet i Ukraina fordi vi ikke gir den støtten vi kunne ha gitt, oppstår det en tillitskrise som demokratiene her i vest kanskje ikke overlever. Da får vi som fortjent.

De som i så fall ikke får som fortjent er ukrainerne.

Såpe mellom stjernene

 

Science fiction er en litterær form som kan skape kosmiske visjoner. I science fiction kan du diskutere hva det betyr å være et tenkende, bevisst vesen i et overveldende univers. Du kan formulere spørsmål om din egen, menneskehetens, universets framtid, og skissere mulige svar.

Science fiction kan også være tanketom underholdning – og dermed, i de fleste tilfeller, ulidelig kjedelig. Historiene framstår ofte som forkledte cowboyromaner. Eller såpeoperaer.

På Norcon 30, årets norske science fiction-kongres, var det to utenlandske æresgjester: Briten Adrian Tchaikovsky ( https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky ) og amerikaneren John Scalzi ( https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi ). Jeg har tidligere omtalt bøker av begge: https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html

Som du ser, ble jeg både imponert og fascinert av Tschaikovskys roman «Children of time». Etter at jeg skrev denne omtalen, har jeg lest bind to av den ambisiøse trilogien hans, «Children of ruin», hvor han utvider framtidsuniverset sitt ytterligere. (Og jeg har fortsatt et par teknologiske/ naturvitenskapelige høner å plukke med ham. Mer om det ved en annen anledning.)

Er du en gammel og garvet science fiction-leser, så veit du at alle stormestrene er borte: Heinlein, Anderson, Vance, le Guin. Samtidig venter du fortsatt på en ny, stor voksenroman fra Paolo Bacigalupi ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi ). Så hva skal du ta deg til mens du venter? Du skal lese Tchaikovsky. Han er en forfatter med visjoner som han klarer å formidle.

Når det gjelder Scalzi, tok jeg svært lett på ham: «Forfatterskapet hans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem,» sa jeg. Seinere har andre lesere fortalt meg at han har gitt dem store leseropplevelser. Dessuten har han vunnet utmerkelser som er forbeholdt de beste, og på kongressen viste han seg som en trivelig og underholdende fyr. «The New York Times bestselling author», står det utapå den boka jeg plukket opp, «The Consuming Fire».

Jeg er, som du veit, en snill og velmeinende fyr. Konfliktsky er jeg også. Scalzis forfatterskap inneholder tydeligvis kvaliteter som verdsettes av folk som leser science fiction. Dette samlebåndsproduktet utgjør antakelig en parantes i forfatterskapet mellom langt mer lesverdige bøker, så skulle jeg bry meg med å si noe mer om det? Burde jeg ikke bare legge ergrelsen over noen misbrukte timer bak meg og gå videre i livet mitt? Nei, det skulle jeg ikke. Irritasjonen har gnagd i meg, og nå må den få utløp! «Det gjer godt å få sætt ord på følelsan,» som oppdragsgiveren min i gamle Nordlandsbanken sa, etter at jeg hadde hatt en kraftig utblåsning.

Denne historien peker nese til meg. Jeg er blitt lovet et festmåltid, og så får jeg en gatekjøkkenrett som smaker sagflis.

Handlinga foregår i ei framtid der menneskenes bosetninger rundt omkring i galaksen – eller i hele universet; det blir aldri særlig klart hvor disse bosetningene er spredt hen - er bundet sammen i et slags keiserrike. Hovedpersonen, Grayland, er allmektig Emperox for uhorvelig mange milliarder mennesker. Imperiet trues av sammenbrudd, fordi ferdselsvegene mellom stjernene («the flows») er i ferd med å kollapse. Grayland strever med å redde imperiet, bl a ved hjelp av «visjoner» hun har hatt som skal oppildne massene. Imens intrigerer ledere i andre klaner og dynastier for å sikre seg stadig mer rikdom og makt på hverandres bekostning.

Boka handler bare om disse intrigene. De dekadente lordene konspirerer, kopulerer og myrder hverandre på kryss og tvers. Det opptrer ingen andre personer enn disse rike og mektige. Ingen av dem har særlig personlighet verdt å nevne, utover at de er sleske og utspekulerte. Det kommer aldri fram hva handelshusene deres produserer eller handler med som gjør dem så rike og mektige. Hva lever de av? Hva lever undersåttene deres av, i de utallige verdenene som formodentlig utgjør grunnlaget for all rikdommen? Ingen anelse: De rike og mektige er bare rike og mektige, og de mumlende massene befinner seg så langt under dem at de er fullstendig usynlige.

Framtidsteknologien er gjenkjennelig og likner den vi har i dag. Ferdelsvegene mellom stjernene har vi sett mange ganger før: Uten at det blir sagt, har vi å gjøre med sånne ormehull på tvers av de fire dimensjonene som late sf-forfattere i årtier har grepet til for å frakte folk og romskip raskere enn lyset att og fram mellom stjernene. Her oppstår ingen av de interessante paradoksene som opptrer i den fysiske verden hvis du bryter lysmuren til stadighet. Derimot er det faste tider og reiseruter, omtrent som i katalogen «Kontinentenes dampskips- og jernbaneforbindelser». Det finnes ingen interessante menneskelige kulturer; det finnes ingen fremmede verdener med fascinerende biologi. Det finnes ingen natur verdt å beskrive. Eneste tilløp til original teknologi er AI-representasjonen av hovedpersonenes forfedre og -mødre; alle deres tanker og gjerninger er lastet ned og lagret, slik at personlighetene deres kan gjenskapes som hologrammer og gi gode råd. Disse hologrammene sier gjerne sånne kloke ting som «Mens jeg levde, tenkte jeg ofte at....»

Handlinga består altså i at dekadente fantasilliardærer snakker, parrer seg og intrigerer. De lager en konspirasjon for å velte Grayland fra tronen, men hun tar (som ventet) rotta på alle sammen, og dermed er (kanskje) keiserriket reddet.

I en sf-roman vil jeg se originale samfunnskonstruksjoner. Jeg vil se fremmede verdener, merkelige livsformer, ideer, undring. Jeg vil se teknologi og samfunn som henger sammen på nye, tankevekkende måter. Denne romanen inneholder ingenting av dette. Karakterene er like flate som karakterene i «Dynastiet», den første såpeoperaen som hjemsøkte norske TV-skjermer, og dialogene kunne like gjerne ha vært hentet derfra. Denne boka inneholder ikke ett eneste samfunn, den inneholder bare søkkrike folk som intrigerer mot hverandre. Det kunne de like gjerne ha gjort mens de fartet rundt i jetflyene sine her på Jorda. Eller i vinsmakerkretser på Frogner.

Scalzi har vunnet en Hugo (science fiction-litteraturens mest prestisjefulle utmerkelse) for «Redshirts: A Novel with three Codas» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Redshirts_(novel) . Av sammendraget ser jeg at dette er en «postmoderne satire av Star Trek». Personene kastes att og fram i tid og rom fordi de underkastes handlinga i gamle TV-show. Når forfatterne skriver nye episoder, oppheves personenes frie valg, sånn at de gjør dårlige beslutninger basert på dårlige manuskripter. For å ordne opp må hovedpersonene foreta tidsreiser og rette gamle manuskripter.

Paranoikeren Philip K. Dick ville ha brukt en slik intrige til å fylle leseren med eksistensiell angst og en grunnleggende mistenksomhet overfor virkeligheten. Men slik jeg leser beskrivelsen her, virker «Redshirts» som en eneste lang slapstick-komedie. Fordomsfull som jeg er, så kan jeg selvfølgelig ta fullstendig feil. Mannen har da sannelig fått Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstanding published works in science fiction and technical writings to inspire the human exploration of space" også, så det må finnes gullkorn i forfatterskapet hans. Men verken den romanen jeg nettopp har lest eller sammendraget av den Hugo-vinnende romanen får meg til å stupe over tastaturet og bestille flere av bøkene hans.

Jeg begriper altså ikke hvorfor en forfatter av et visst format kaster bort tida på å skrive slapp såpeopera. Måtte han rive av seg noen hundre sider i flyende fart på grunn av desperat pengemangel?

Det måtte da sannelig Dostojevskij også, der han satt i trykkeriet og leverte side etter side rett til setteren, mens kreditorene ventet på trappa. Det hindret ham ikke i å vrenge sjelen med smertefulle, eksistensielle spørsmål. «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania,» skrev Hamsun.

Jeg skal selvfølgelig ikke måle forfattere opp mot Dostojevskij eller Hamsun i tide og utide. Jeg nevner dem bare som tilfeldig valgte eksempler på at det går an å sitte trangt i det og likevel ha noe viktig på hjertet. Det burde Saclzi ha skaffet seg også.

Ambisiøs framtidshistorie fra Eirik Ildahl

 

«Undiva» er den tredje romanen i Eirik Ildahls science fiction-serie. De to første, «Ainano» og «Liriel», er handlingstette spenningsromaner som følger hver sin hovedperson: En «AI-nano», altså en kunstig intelligens, i den første romanen, og en gen-forbedret sikkerhetsagent i den andre. Begge romanene beveger seg i høgt tempo gjennom en framtidsverden preget av maktkamp, skjulte makthavere og teknologi på et helt annet nivå enn i dag. Denne tredje romanen er langt mer ambisiøs: Den beskriver den verdenen som utgjør bakgrunnen for de to første romanene, og hvordan den utvikler seg over en periode på hele 400 år. Samtidig stiller den spørsmål som de to første romanene bare såvidt berører.

Fortelleren i denne romanen er sønnesønnen til en frihetsforkjemper på et terraformet Mars som ble massakrert sammen med andre frihetsforkjempere av Jordas allmektige herskerinne. Denne sønnesønnen bor på Jorda, etter at familiens eiendommer på Mars er ødelagt eller konfiskert. Han sitter i en gammel seterbygning på Dovre og skriver en krønike om verdenshistorien fra 2000-tallet til 2400-tallet. Denne krøniken utgjør mesteparten av teksten i romanen, men framstillinga brytes av jeg-personens refleksjoner og av samtaler, oppdiktet eller rekonstruert, mellom forskjellige viktige personer i det firehundreårige dramaet.

Den historiske utviklinga drives av raske forbedringer i teknologi og anvendelse av teknologi, særlig innen genetikk, datateknologi og kunstig intelligens. Forbedringer i disse teknologiene fører til forbedringer (i hvert fall effektivisering) på mange andre områder: Menneskene fritas ettehvert for både manuelt og intellektuelt arbeid; slikt tar intelligente maskiner og AI-systemer seg av. Det tas i bruk energikilder og transportmåter som gjør romfart og romkolonisering mulig; det utvikles medisiner som forlenger livet langt ut over det naturgitte. Ved bruk av implanterte AI-systemer kan menneskene dele tanker, følelser og opplevelser. Slike systemer kan også overvåke tilstanden i kroppen og gripe inn når det oppstår feil. Gitt avansert bioteknologi og stor nok lagringskapasitet kan menneskene også laste opp sin egen personlighet i kopier av seg sjøl, avatarer, og slik sikre seg varig liv ut over sin egen fysiske eksistens. Slike muligheter er forbeholdt de rikeste og mektigste, et forhold som utgjør mye av historiens drivkraft ned gjennom århundrene.

Romanen begynner med et stort hull i de historiske nedtegnelsene: Mye av forhistorien fra 1980-tallet fram til 2040-tallet er skjult, for i 2046 var Jorda utsatt for en katastrofe som drepte flere milliarder mennesker og utslettet så godt som alle elektroniske arkiver. Denne katastrofen hadde vært forutsett i tre år, etter at det ble oppdaget en asteroide som beveget seg i en bane hvor den ville kollidere med Jorda. Denne oppdagelsen førte til forsøk på samarbeid mellom stormaktene, men forsøket strandet, slik at både keiserriket Kina og Sambandsstatene prøvde å løyse problemet på egen hånd. Det gjorde begge supermaktene ved å sende hydrogenbomber som skulle slå asteroiden ut av kurs. Det klarte de ikke; asteroiden ble fragmentert, og mesteparten traff Jorda med ødeleggende virkning. Elektroniske enheter og kommunikasjon ble slått ut, og alle elektroniske arkiver gikk tapt. Bare skriftlige kilder ble bevart, men slike kilder var det blitt stadig færre av etterhvert som all informasjon ble lagret elektronisk. Fortelleren prøver å rekonstruere denne perioden ved bruk av disse magre kildene, men leseren ser at rekonstruksjonen ikke er like treffsikker hele tida.

Etter katastrofen blir det opprettet et samarbeid mellom de mektigste statene, et Mandat som skal samordne gjenoppbygginga. Samtidig utvikles AI-systemene, elektronikken og bioteknologien videre. Teknologien er både handelsvare og maktmiddel – dels ved at det skaper et marked som styres av eventyrlig rike oligarker, dels ved at makthavere blir i stand til å overvåke og styre menneskers tanker, ord og gjerninger.

Denne utviklinga skaper overklasser og underklasser. Rikfolk kan bruke AI-nanoer, «nannyer», som sitter i hodene deres og hjelper dem å ta fornuftige valg, finne informasjon, overvåke helsen, skaffe seg kontakter. Rike mennesker kan leve langt ut over sitt naturlige livsløp, og etterhvert laste opp sin personlighet i forbedrete kopier av dem sjøl for å forlenge livet ytterligere.

Med kombinasjoner av genredigering og informasjonsteknologi blir det laget dyr med menneskelige egenskaper, hybrider av AIer og mennesker og alle slags kyborger med kombinasjoner av egenskaper. AI-nanoer kan komme på frifot og flytte seg mellom mennesker og dyr, eller bevege seg på egen hånd rundt i verden. Det er uunngåelig at kunstige intelligensvesener etterhvert får rettigheter på linje med mennesker, og at dyr seinere får de samme rettighetene.

Parallelt med teknologisk utvikling foregår det maktkamper mellom oligarker, regjeringer, Mandatet og et maktapparat som Mandatet skaffer seg i form av Martyriet, en styrke av spesialagenter som griper inn når Mandatets interesser er truet.

Teknologien og markedsutviklinga medfører etterhvert at menneskene får en felles bevissthet som utvisker individuelle forskjeller og særegenheter. En felles bevissthet lar dem leve og oppleve sammen, og menneskene slipper ensomheten i å være innestengt i hver sin isolerte bevissthet. Drømmen om å bruke teknologi til å skape et slikt menneskelig fellesskap, fritt for misforståelse, misunnelse og sjalusi, fremmes av en bevegelse som ledes av Gudrun Rakeng, en slags sistegenerasjons-hippie med terapi og teknologi som hovedinteresse. Tilslutningen til denne bevegelsen gjør at Gudrun får en ledende posisjon som rådgiver i Mandatet. Etterhvert blir hun frustrert, både av den utviklinga som hennes egen tenkning har satt i gang og av personlige skuffelser, og trekker seg tilbake som rådgiver.

Det finnes nemlig store skarer av underprivilegerte som ikke får del i de materielle godene som teknologien skaper. Gudrun blir en talsperson for disse massene, i et opprør som blir mulig takket være nye gjennombrudd i informasjonsteknologi: Bruk av DNA til informasjonslagring i stedet for elektronikk. Dette er et mye billigere og mange ganger så effektivt lagringsmedium som elektronikk. Dermed blir makten til Mandatet og oligarkene svekket, slik at de tvinges til å godta en ny verdensorden. Men representanten for de underprivilegerte, eller kompromisskandidaten som forener makthaverne og de underprivilegerte, blir ikke Gudrun; det blir hennes datter, Fatima-My.

Denne Fatima-My klarer sakte men sikkert å intrigere seg fram til en sentral posisjon i Mandatet. Der besetter hun etterhvert alle viktige posisjoner under Mandatet og i andre institusjoner med sine egne avatarer: Det er kopier av Fatima-My som styrer produksjon og distribusjon av goder; de styrer teknologien og bruken av den, og de overvåker avvik fra felles-bevisstheten og kan når som helst utslette avvikere. Fatima-My blir i praksis allmektig, og kommer til å fortsette å være det i all framtid.

Fortelleren klarer nesten å holde seg skjult for felles-bevisstheten og overvåkerne mens han skriver krøniken og lagrer den både på papir, ved bruk av et arkaisk skriveapparat som han har funnet og reparert, og i en lukket del av sin egen bevissthet, som han klarer å holde skjult nesten helt til slutten på romanen. Idet han innser at han kommer til å bli oppdaget og avslørt, finner han en måte å bruke gen-teknologi på til å spre kunnskapen om historien. Hvorvidt dette forsøket vil lykkes veit vi ikke når romanen slutter, men det er grunn til å fatte et lite håp.

Dette korte handlingsreferatet yter på ingen måte rettferdighet til det hopetallet av personer og hendelser som inngår i handlinga. Men det er et viktig poeng at to personer setter et særlig preg på historien gjennom 400 år, nemlig Gudrun og hennes datter Fatima-My. Hvor sannsynlig er det at tilfeldigheter og enkeltpersoner får så avgjørende betydning? Det er en diskusjon som hører historiefaget til. Men i det faget synes det å herske enighet om at 2. verdenskrig ville ha fått et helt annet forløp enn det vi kjenner, om det overhodet var blitt noen verdenskrig, uten enkeltpersonen Adolf Hitler (født Schicklgruber: Hvor mange ville ha marsjert og ropt taktfast «Heil Schicklgruber!»?). Og hvordan ville Øst-Europa ha sett ut i dag uten den frustrerte KGB-agenten Vladimir Putin – ville det ha blitt noen Ukrainakrig? Så jeg meiner at forfatterens fokus på enkeltpersoner i den historiske krøniken kan forsvares: Uten Gudrun ville det ikke ha blitt noe visjonært «Dividuus-manifest» som fikk innflytelse på viktige prosesser. Og uten Fatima-My og hennes intriger ville det ikke ha blitt noen eneveldig verdenshersker.

I en science fiction-roman som i stor grad baserer seg på framtidig teknologi er det viktig at teknologien er truverdig. På bakgrunn av den utviklinga vi har sett på få år innen kunstig intelligens, er det mer enn truverdig at slike fenomener kan få egen personlighet, at de kan integreres med mennesker eller at mennesker kan lastes opp i informasjonssystemer. NRKs husfilosof, Einar Duenger Bøhn, tviholder riktignok hver gang han ytrer seg på at maskiner ikke kan ha bevissthet: De gjør bare det de er programmert til å gjøre. I forlengelsen av slike utsagn er det fristende å svare at mennesker heller ikke kan ha bevissthet; vi gjør bare det vi er biologisk programmert til å gjøre. De første sjølreproduserende organiske molekyler på Jorda hadde neppe noe særlig avansert sjelsliv, men etter evolusjon i tre og en halv milliarder år har det jo dukket opp organismer med en og annen tanke likevel. Og nå går alt en god del raskere – antakelig også AI-systemenes evolusjon. Så sjøl om vi ikke skal tillegge Chat-GPT en egen vilje eller en «sjel», trur jeg at Duenger Bøhn kjemper på vikende front mot utviklinga.

En annen forfatter som i stor grad bruker nanoteknologi som bærer av kunnskap og biologiske endringer og til kopiering av personligheter er den prisbelønte briten Adrian Tchaikovsky, en av æresgjestene på siste års norske science fiction-kongress. Hans bruk av slik teknologi kan minne om Eirik Ildahls bruk, uten at en kan påstå at den ene har påvirket den andre: De henter idéer fra samme kunnskapsunivers, og der ser de muligheter som strekker seg langt ut over år egen hverdag.

En riktig god, original og truverdig idé er bruken av syntetisk DNA til informasjonslagring og kommunikasjon. Jeg var skeptisk da jeg støtte på denne idéen i romanen, derfor leste jeg meg opp på tanken og ble overbevist: I en forskningsartikkel fra 2019, «A high storage density for digital information based on synthetic DNA», leser jeg bl a at «den binære lagringskapasiteten til et DNA-molekyl er ca 4,2*10^21 bits pr gram, som er ac 420 milliarder ganger kapasiteten til tradisjonelle medier. DNA er også en av de mest stabile biomolekylene, og kan dermed bevare informasjon over ekstremt lange perioder.» Med sånne tall sier det seg sjøl at vellykket bruk av syntetisk DNA til erstatning for silikater vil revolusjonere informasjonsbehandlinga. Bruken av denne teknologien bærer mye av handlinga i «Undiva».

Jeg stusser litt mer over bruken av jordmagnetisme til kommunikasjon, og over fangsten av positroner i stratosfæren til bruk i reaktorer. Men når det gjelder det første poenget, er beskrivelsen så vag at jeg godtar den for framdriftens skyld. Og med hensyn til positronene er jeg absolutt tilhenger av antimaterie til framdrift i framtidige rom-ekspedisjoner: Annihilasjon av materie og antimaterie, der all masse går over til energi, får energien fra en hydrogenbombe til å likne en kinaputt. Men jeg tviler på at det er praktisk mulig å fange positronene magnetisk der de lages, høgt iu stratosfæren, i hvert fall i et omfang som gjør fangsten anvendelig som drivstoff. Både produksjon og bruk av antimaterie bør foregå så langt fra folk at vi bare ser lysglimtet når uhellet er ute, slik at vi ikke risikerer å bli en del av katastrofen.

Men jeg godtar under tvil både magnetismen og positronene: De er ikke er kritiske for handlinga. Derimot gledet det meg oppriktig å få et gjensyn med himmelheisen, sia jeg sjøl var først ute med denne fortreffelige transportmekanismen i min roman «Sabotørene». (Forståsegpåere – også her i landet – påstår stadig at Arthur C. Clarke var først, men det er feil: «The Fountains of Paradise» kom i 1979, ett år etter «Sabotørene».) Jeg baserte meg på det jeg antar var den første beskrivelsen av en slik mekanisme, nemlig artikkelen «Satellite Elongation into a True Sky-Hook» av John D. Isaacs et. al. i «Science» i 1966. Jeg trur dette har vært utagngspunktet for de fleste forfattere som har brukt himmelstiger i historiene sine; det er jo ikke så mange måter å gjøre det på! Tron Øgrim fortalte meg riktignok en gang at hans far, Otto Øgrim, hadde beskrevet en slik heis, men den beskrivelsen har jeg ikke klart å finne. Og på en science fiction-kongress fortalte Larry Niven meg at han hadde konstruert en ny versjon; en som løfter seg og senker seg på forskjellige punkter langs jordoverflata. Den utgaven trur jeg lite på. (En skal ikke feste for stor lit til Nivens teknologiske løsninger: Jeg har hørt rykter om at da hans roman «Ringworld» vant Hugo for beste roman, marsjerte fysikkstudentene gjennom korridorene på kongresshotellet og sang: «Ringworld is unstable, I shall not be moved – Ringworld is unstable...» De hadde jo rett.)

Eirik Ildahls himmelstige er trygt forankret i fysikken. Den roterer, i den forstand at den ene sida stiger mens den andre synker, og slik utnyttes energien fra innkommende romskip til å løfte utgående romskip. Hans himmelstige er riktignok kinesisk. Jeg klarer ikke å finne ut hvor den er plassert, men en himmelstige må stå ved ekvator. Derfor plasserte jeg min stige på Sao Tomé, og Clarke flyttet hele Sri Lanka et stykke sørover for å kunne bygge sin utgave på hans egen, elskede øy. Jeg håper keiserriket Kina i Ildahls roman har skaffet seg et stykke land i sør for å bygge denne transportåren ut i rommet. Himmelstigen og makten den representerer blir avgjørende i Fatima-Mys maktkamp med keiseren.

Har du lest helt hit, er du nå sprengeferdig av utålmodighet: Hva betyr tittelen? Jeg siterer: «Selv om Gudrun fastholdt at Det Nye Mennesket, Homo Dividuus, skulle dele alt, innså hun at Homo Dividuus ville være begrenset av elementer i sin egen ubevissthet som det ikke hadde tilgang til, og som var unike og udelelige. Det var disse delene av personligheten som hun kalte "undiva".»

Romanen handler i bunn og grunn om kampen mellom det altomfattende fellesskapet på den ene sida og det unike, udelelige, i hvert enkelt menneske på den andre sida. Boka slutter idet fortelleren gjør sine siste anstrengelser for at dette unike, udelelige skal leve videre i en totalitær verden. Det er en kamp vi kan kjenne igjen i vår egen hverdag.

Dette er en roman som stiller mange viktige spørsmål og gir få entydige svar. Det gjør den på en spennende, kunnskapsrik og truverdig måte – akkurat slik vi forventer av en god science fiction-roman. Anbefales!

Denne boka ligger heller ikke i dynger og lass innafor døra til bokhandleren, men du kan bestille den på nettet fra de store bokhandlerkjedene.  

Sentralisering i Gran kommune

 

Gran kommune har lagt forslag til nye skolekretsgrenser ut på høring. Disse kretsgrensene er en konsekvens av politisk styrt sentralisering. Derfor handler denne uttalelsen om skolesentralisering. Jeg holder meg til skolene på østsida av fjorden, sia Bjoneroa skole er skjermet mot sentralisering i denne omgangen.

Kommunen sentraliserte skolestrukturen for tolv år sia også, da den nordligste skolen, Bjørklund, ble nedlagt. Derfor er det ikke sant at skolene dekker Gran «både sør i kommunen og nord i kommunen»: Alle skolene ligger sør for det geografiske midtpunktet i Gran.

For tolv år sia vedtok kommunestyret altså å legge ned den nordligste skolen. Denne gangen har kommunestyret vedtatt å legge ned den sørligste og vestligste skolen (Grymyr), samt den østligste (Moen) også. Alle skolekretsene blir dermed sentralisert til Viggadalen.

Alle var enige om at antall skolesteder måtte reduseres. Kommunestyrets mandat, enstemmig vedtatt i forrige periode, var likevel å bevare en desentralisert skolestruktur. Resultatet er blitt: Fra Heierkleiva på grensa mot Jevnaker, via Vassenden, Trintom, Jaren og Brua, til grensa mot Søndre Land, er det en kjøretur på 45 km. Langs disse 45 kilometrene skal det ligge 3 barneskoler på rekke og rad i Viggadalen over en strekning på 11 km. Fra Brua går det så ei sløyfe på 5,5 km sørover igjen, omtrent som spissen på en fiskekrok, til en fjerde skole, som opprettholdes inntil videre fordi det ikke er plass til alle elevene i Viggadalen.

Altså: Alle skolene lengst fra Viggadalen er lagt ned. Skolene i Viggadalen og én skole nær Viggadalen blir bevart. Kommunestyret sier at dette er en «desentalisert skolestruktur». Det er ikke sant. Dette er en ytterligere sentralisert skolestruktur.

Fra busstoppen ved Mjør må ungene reise 14 km til Trintom. Fra Heierkleiva må ungene reise 13 km til Fredheim. Hvis Grymyr var blitt valgt i stedet for Fredheim, ville bussturene dit ha vært på 6 og 5 km, respektive. Elevene i Grymyr og Sanne skolekretser får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn i dag. De fleste får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn de ville ha fått om Grymyr var beholdt i stedet for Fredheim. Mange skal på SFO, og da må foreldrene eller andre kjøre dem.

Var Fredheimkretsen blitt delt mellom BBS og Grymyr, ville en del elever ha fått lengre reiseveg enn i dag, men ikke vesentlig lengre, sia det er 7,5 km fra Fredheim til Grymyr og 5,5 km fra Fredheim til Brua. Langs Fjordvegen går det buss mellom Brandbu og Jevnaker flere ganger om dagen. Fra Tingelstad til Brandbu går det en førsteklasses gang- og sykkelveg. Det går ingen gang- og sykkelveg i Rakalauv. Det gjør det ikke i Vestre Gran heller, for den planlagte gang- og sykkelvegen har administrasjonen sabotert i 20 år, og nå kommer den nok aldri. Når det sies at hensynet til barnas reiseveg har vært førende, er det altså ikke sant.

Kommuneøkonomien går fra elendig til katastrofal. Skolenedleggelsene skulle sørge for at kommunen unngår unødvendige investeringer. Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Grymyr et vedlikeholdsbehov på 29 millioner, og Fredheim har et vedlikeholdsbehov på 46 millioner. Det koster altså 17 millioner mer å beholde Fredheim enn å beholde Grymyr.

Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Moen skole et vedlikeholdsbehov på 47 millioner, og Jaren har et vedlikeholdsbehov på 62 millioner. Det koster altså 15 millioner mer å beholde Jaren enn å beholde Moen. I tillegg blir det nødvendig å utbedre skolevegen til Jaren for et ukjent antall millioner. Jaren er den mest kostbare skolen å vedlikeholde, både i absolutte tall og pr. elev, av alle de gamle skolene.

Når det sies at den valgte løsningen holder investeringskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Driftskostnader på Grymyr er vesentlig lågere enn driftskostnader på Fredheim. På Grymyr dekker dessuten vedlikeholdet både barnehage og skole. Når skolen legges til Fredheim, mens det fortsatt skal være barnehage på Grymyr, blir summen av driftskostnader enda større. Når det sies at den valgte løsningen vil holde driftskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Grymyr skole er vesentlig bedre vedlikeholdt enn Fredheim, blant annet takket være stor dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen. Når en tar hensyn til klasserom som administrasjonen ikke regnet med i sin oversikt over kapasiteten ved skolene, har Grymyr litt større elevkapasitet enn Fredheim, sjøl om det også er barnehage på Grymyr. Når det sies at vedtaket er basert på en optimal utnyttelse av elevkapasiteten, er det altså ikke sant.

På Grymyr ligger det et stort felt med godt vedlikeholdte eneboliger i gangavstand fra skole og barnehage. Dette feltet ble opprettet som følge av at skolen ble plassert der. I tillegg er det bygd flere eneboliger nær skolen. Det foregår et generasjonsskifte som kunne gjøre området til en magnet for nye barnefamilier. I prognosene for barnetall fra administrasjonen ble det ikke tatt hensyn til slike generasjonsskifter: Der ble det forutsagt fortsatt nedgang i barnetall i Vestre Gran. Vedtaket om nedleggelse sørger for at prognosen blir sjøloppfyllende: Mange av eneboligene blir antakelig ferieboliger for folk som bor andre steder.

Samtidig som kommunestyret gjorde vedtak om å «styrke bolysten», sørget det altså for det stikk motsatte ved å legge ned skolene på Grymyr og i Moen.

Kommunestyret vedtok at to av de fem gamle skolene skal beholdes, mens tre skal legges ned. Dette valget krever større investeringer enn alternative løsninger. Det medfører større driftskostnader enn alternative løsninger. Det medfører for mange elever mye lengre reiseveg enn alternativet. Det undergraver målet om økt bolyst. Det er bare mulig å se ett tydelig kriterium: De skolene som bevares, ligger mer «sentralt» enn de som legges ned. Her i Vestre Gran har flere dessuten påpekt at politikertettheten er mye større i de kretsene som blir bevart enn i de kretsene som blir lagt ned.

Etter alle kriterier som administrasjonen og politikerne sier at de har lagt til grunn er Grymyr en bedre løsning enn Fredheim. Grymyr er billigere å vedlikeholde og drifte enn noen av de andre skolene. Etter økonomiske kriterier er også Moen en bedre løsning enn Jaren. I nedleggingskretsene innser vi at vi ikke har noen som helst innflytelse på de vedtakene som har mest å si for oss i lokalsamfunnet. Vi utgjør jo et mindretall: Når vi regner med Midtre og Nordre Brandbu, utgjør vi knapt 1/3 av befolkningen i Gran. Men vi betaler skatt på linje med de øvrige to tredjedelene, og vi telles med i grunnlaget for tildeling av frie inntekter.

Vi skal altså dekke nær 1/3 av kommunens gjeldskostnader. Denne gjelden er nesten utelukkende opparbeidet gjennom store prosjekter i Viggadalen, prosjekter som ofte er blitt begrunnet med at de bidrar til «sentrumsutvikling». Det samme gjelder i høgeste grad «signalbygget» på Sagatangen, som nå er stipulert til nær en milliard kroner. Utbygging på Jaren og Fredheim skoler ligger inne i rådmannens budsjettforslag med 108 millioner. Totalt stiger kommunens lånegjeld til nær halvannen milliard kroner. I Vestre Gran, med 7 % av innbyggerne, står vi inne for litt over 100 millioner av den framtidige lånegjelden. Da hadde det vært fint om det var blitt investert litt mer enn 5 millioner til barnehage hos oss også. - Administrasjonen vil dessuten bare vedlikeholde en liten del av det skolebygget som inneholder barnehagen, så vi er ikke brått sikre på hva som skjer med Grymyr barnehage etter neste kommunevalg.

Nå kommer det til å bli påpekt at investeringene i «sentrum» kommer alle innbyggere til gode. Javisst! Og aller mest kommer de eiere og innbyggere i «sentrum» til gode. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre,» skrev Orwell.

I et velfungerende demokrati tar flertallet hensyn til mindretallet i saker som er svært viktige for de sistnevnte. Hvis det ikke skjer, hvis det alltid går slik at vinneren får alt, blir demokratiet et flertallsdiktatur. Sentraliseringssaken viser at Gran er blitt et to tredjedelssamfunn, hvor vi her i lokalsamfunnet ikke har den ringeste innflytelse på de lokale sakene som er aller viktigst for oss. Derfor kommer jeg til å boikotte neste kommunevalg, og jeg oppfordrer alle innbyggere i nedleggingskretsene til å gjøre det samme. Det bør de fortsette med inntil en målbar del av skattekronene også blir investert og brukt i «utkanten», ikke bare i et politisk definert «sentrum».