Ambisiøs framtidshistorie fra Eirik Ildahl

 

«Undiva» er den tredje romanen i Eirik Ildahls science fiction-serie. De to første, «Ainano» og «Liriel», er handlingstette spenningsromaner som følger hver sin hovedperson: En «AI-nano», altså en kunstig intelligens, i den første romanen, og en gen-forbedret sikkerhetsagent i den andre. Begge romanene beveger seg i høgt tempo gjennom en framtidsverden preget av maktkamp, skjulte makthavere og teknologi på et helt annet nivå enn i dag. Denne tredje romanen er langt mer ambisiøs: Den beskriver den verdenen som utgjør bakgrunnen for de to første romanene, og hvordan den utvikler seg over en periode på hele 400 år. Samtidig stiller den spørsmål som de to første romanene bare såvidt berører.

Fortelleren i denne romanen er sønnesønnen til en frihetsforkjemper på et terraformet Mars som ble massakrert sammen med andre frihetsforkjempere av Jordas allmektige herskerinne. Denne sønnesønnen bor på Jorda, etter at familiens eiendommer på Mars er ødelagt eller konfiskert. Han sitter i en gammel seterbygning på Dovre og skriver en krønike om verdenshistorien fra 2000-tallet til 2400-tallet. Denne krøniken utgjør mesteparten av teksten i romanen, men framstillinga brytes av jeg-personens refleksjoner og av samtaler, oppdiktet eller rekonstruert, mellom forskjellige viktige personer i det firehundreårige dramaet.

Den historiske utviklinga drives av raske forbedringer i teknologi og anvendelse av teknologi, særlig innen genetikk, datateknologi og kunstig intelligens. Forbedringer i disse teknologiene fører til forbedringer (i hvert fall effektivisering) på mange andre områder: Menneskene fritas ettehvert for både manuelt og intellektuelt arbeid; slikt tar intelligente maskiner og AI-systemer seg av. Det tas i bruk energikilder og transportmåter som gjør romfart og romkolonisering mulig; det utvikles medisiner som forlenger livet langt ut over det naturgitte. Ved bruk av implanterte AI-systemer kan menneskene dele tanker, følelser og opplevelser. Slike systemer kan også overvåke tilstanden i kroppen og gripe inn når det oppstår feil. Gitt avansert bioteknologi og stor nok lagringskapasitet kan menneskene også laste opp sin egen personlighet i kopier av seg sjøl, avatarer, og slik sikre seg varig liv ut over sin egen fysiske eksistens. Slike muligheter er forbeholdt de rikeste og mektigste, et forhold som utgjør mye av historiens drivkraft ned gjennom århundrene.

Romanen begynner med et stort hull i de historiske nedtegnelsene: Mye av forhistorien fra 1980-tallet fram til 2040-tallet er skjult, for i 2046 var Jorda utsatt for en katastrofe som drepte flere milliarder mennesker og utslettet så godt som alle elektroniske arkiver. Denne katastrofen hadde vært forutsett i tre år, etter at det ble oppdaget en asteroide som beveget seg i en bane hvor den ville kollidere med Jorda. Denne oppdagelsen førte til forsøk på samarbeid mellom stormaktene, men forsøket strandet, slik at både keiserriket Kina og Sambandsstatene prøvde å løyse problemet på egen hånd. Det gjorde begge supermaktene ved å sende hydrogenbomber som skulle slå asteroiden ut av kurs. Det klarte de ikke; asteroiden ble fragmentert, og mesteparten traff Jorda med ødeleggende virkning. Elektroniske enheter og kommunikasjon ble slått ut, og alle elektroniske arkiver gikk tapt. Bare skriftlige kilder ble bevart, men slike kilder var det blitt stadig færre av etterhvert som all informasjon ble lagret elektronisk. Fortelleren prøver å rekonstruere denne perioden ved bruk av disse magre kildene, men leseren ser at rekonstruksjonen ikke er like treffsikker hele tida.

Etter katastrofen blir det opprettet et samarbeid mellom de mektigste statene, et Mandat som skal samordne gjenoppbygginga. Samtidig utvikles AI-systemene, elektronikken og bioteknologien videre. Teknologien er både handelsvare og maktmiddel – dels ved at det skaper et marked som styres av eventyrlig rike oligarker, dels ved at makthavere blir i stand til å overvåke og styre menneskers tanker, ord og gjerninger.

Denne utviklinga skaper overklasser og underklasser. Rikfolk kan bruke AI-nanoer, «nannyer», som sitter i hodene deres og hjelper dem å ta fornuftige valg, finne informasjon, overvåke helsen, skaffe seg kontakter. Rike mennesker kan leve langt ut over sitt naturlige livsløp, og etterhvert laste opp sin personlighet i forbedrete kopier av dem sjøl for å forlenge livet ytterligere.

Med kombinasjoner av genredigering og informasjonsteknologi blir det laget dyr med menneskelige egenskaper, hybrider av AIer og mennesker og alle slags kyborger med kombinasjoner av egenskaper. AI-nanoer kan komme på frifot og flytte seg mellom mennesker og dyr, eller bevege seg på egen hånd rundt i verden. Det er uunngåelig at kunstige intelligensvesener etterhvert får rettigheter på linje med mennesker, og at dyr seinere får de samme rettighetene.

Parallelt med teknologisk utvikling foregår det maktkamper mellom oligarker, regjeringer, Mandatet og et maktapparat som Mandatet skaffer seg i form av Martyriet, en styrke av spesialagenter som griper inn når Mandatets interesser er truet.

Teknologien og markedsutviklinga medfører etterhvert at menneskene får en felles bevissthet som utvisker individuelle forskjeller og særegenheter. En felles bevissthet lar dem leve og oppleve sammen, og menneskene slipper ensomheten i å være innestengt i hver sin isolerte bevissthet. Drømmen om å bruke teknologi til å skape et slikt menneskelig fellesskap, fritt for misforståelse, misunnelse og sjalusi, fremmes av en bevegelse som ledes av Gudrun Rakeng, en slags sistegenerasjons-hippie med terapi og teknologi som hovedinteresse. Tilslutningen til denne bevegelsen gjør at Gudrun får en ledende posisjon som rådgiver i Mandatet. Etterhvert blir hun frustrert, både av den utviklinga som hennes egen tenkning har satt i gang og av personlige skuffelser, og trekker seg tilbake som rådgiver.

Det finnes nemlig store skarer av underprivilegerte som ikke får del i de materielle godene som teknologien skaper. Gudrun blir en talsperson for disse massene, i et opprør som blir mulig takket være nye gjennombrudd i informasjonsteknologi: Bruk av DNA til informasjonslagring i stedet for elektronikk. Dette er et mye billigere og mange ganger så effektivt lagringsmedium som elektronikk. Dermed blir makten til Mandatet og oligarkene svekket, slik at de tvinges til å godta en ny verdensorden. Men representanten for de underprivilegerte, eller kompromisskandidaten som forener makthaverne og de underprivilegerte, blir ikke Gudrun; det blir hennes datter, Fatima-My.

Denne Fatima-My klarer sakte men sikkert å intrigere seg fram til en sentral posisjon i Mandatet. Der besetter hun etterhvert alle viktige posisjoner under Mandatet og i andre institusjoner med sine egne avatarer: Det er kopier av Fatima-My som styrer produksjon og distribusjon av goder; de styrer teknologien og bruken av den, og de overvåker avvik fra felles-bevisstheten og kan når som helst utslette avvikere. Fatima-My blir i praksis allmektig, og kommer til å fortsette å være det i all framtid.

Fortelleren klarer nesten å holde seg skjult for felles-bevisstheten og overvåkerne mens han skriver krøniken og lagrer den både på papir, ved bruk av et arkaisk skriveapparat som han har funnet og reparert, og i en lukket del av sin egen bevissthet, som han klarer å holde skjult nesten helt til slutten på romanen. Idet han innser at han kommer til å bli oppdaget og avslørt, finner han en måte å bruke gen-teknologi på til å spre kunnskapen om historien. Hvorvidt dette forsøket vil lykkes veit vi ikke når romanen slutter, men det er grunn til å fatte et lite håp.

Dette korte handlingsreferatet yter på ingen måte rettferdighet til det hopetallet av personer og hendelser som inngår i handlinga. Men det er et viktig poeng at to personer setter et særlig preg på historien gjennom 400 år, nemlig Gudrun og hennes datter Fatima-My. Hvor sannsynlig er det at tilfeldigheter og enkeltpersoner får så avgjørende betydning? Det er en diskusjon som hører historiefaget til. Men i det faget synes det å herske enighet om at 2. verdenskrig ville ha fått et helt annet forløp enn det vi kjenner, om det overhodet var blitt noen verdenskrig, uten enkeltpersonen Adolf Hitler (født Schicklgruber: Hvor mange ville ha marsjert og ropt taktfast «Heil Schicklgruber!»?). Og hvordan ville Øst-Europa ha sett ut i dag uten den frustrerte KGB-agenten Vladimir Putin – ville det ha blitt noen Ukrainakrig? Så jeg meiner at forfatterens fokus på enkeltpersoner i den historiske krøniken kan forsvares: Uten Gudrun ville det ikke ha blitt noe visjonært «Dividuus-manifest» som fikk innflytelse på viktige prosesser. Og uten Fatima-My og hennes intriger ville det ikke ha blitt noen eneveldig verdenshersker.

I en science fiction-roman som i stor grad baserer seg på framtidig teknologi er det viktig at teknologien er truverdig. På bakgrunn av den utviklinga vi har sett på få år innen kunstig intelligens, er det mer enn truverdig at slike fenomener kan få egen personlighet, at de kan integreres med mennesker eller at mennesker kan lastes opp i informasjonssystemer. NRKs husfilosof, Einar Duenger Bøhn, tviholder riktignok hver gang han ytrer seg på at maskiner ikke kan ha bevissthet: De gjør bare det de er programmert til å gjøre. I forlengelsen av slike utsagn er det fristende å svare at mennesker heller ikke kan ha bevissthet; vi gjør bare det vi er biologisk programmert til å gjøre. De første sjølreproduserende organiske molekyler på Jorda hadde neppe noe særlig avansert sjelsliv, men etter evolusjon i tre og en halv milliarder år har det jo dukket opp organismer med en og annen tanke likevel. Og nå går alt en god del raskere – antakelig også AI-systemenes evolusjon. Så sjøl om vi ikke skal tillegge Chat-GPT en egen vilje eller en «sjel», trur jeg at Duenger Bøhn kjemper på vikende front mot utviklinga.

En annen forfatter som i stor grad bruker nanoteknologi som bærer av kunnskap og biologiske endringer og til kopiering av personligheter er den prisbelønte briten Adrian Tchaikovsky, en av æresgjestene på siste års norske science fiction-kongress. Hans bruk av slik teknologi kan minne om Eirik Ildahls bruk, uten at en kan påstå at den ene har påvirket den andre: De henter idéer fra samme kunnskapsunivers, og der ser de muligheter som strekker seg langt ut over år egen hverdag.

En riktig god, original og truverdig idé er bruken av syntetisk DNA til informasjonslagring og kommunikasjon. Jeg var skeptisk da jeg støtte på denne idéen i romanen, derfor leste jeg meg opp på tanken og ble overbevist: I en forskningsartikkel fra 2019, «A high storage density for digital information based on synthetic DNA», leser jeg bl a at «den binære lagringskapasiteten til et DNA-molekyl er ca 4,2*10^21 bits pr gram, som er ac 420 milliarder ganger kapasiteten til tradisjonelle medier. DNA er også en av de mest stabile biomolekylene, og kan dermed bevare informasjon over ekstremt lange perioder.» Med sånne tall sier det seg sjøl at vellykket bruk av syntetisk DNA til erstatning for silikater vil revolusjonere informasjonsbehandlinga. Bruken av denne teknologien bærer mye av handlinga i «Undiva».

Jeg stusser litt mer over bruken av jordmagnetisme til kommunikasjon, og over fangsten av positroner i stratosfæren til bruk i reaktorer. Men når det gjelder det første poenget, er beskrivelsen så vag at jeg godtar den for framdriftens skyld. Og med hensyn til positronene er jeg absolutt tilhenger av antimaterie til framdrift i framtidige rom-ekspedisjoner: Annihilasjon av materie og antimaterie, der all masse går over til energi, får energien fra en hydrogenbombe til å likne en kinaputt. Men jeg tviler på at det er praktisk mulig å fange positronene magnetisk der de lages, høgt iu stratosfæren, i hvert fall i et omfang som gjør fangsten anvendelig som drivstoff. Både produksjon og bruk av antimaterie bør foregå så langt fra folk at vi bare ser lysglimtet når uhellet er ute, slik at vi ikke risikerer å bli en del av katastrofen.

Men jeg godtar under tvil både magnetismen og positronene: De er ikke er kritiske for handlinga. Derimot gledet det meg oppriktig å få et gjensyn med himmelheisen, sia jeg sjøl var først ute med denne fortreffelige transportmekanismen i min roman «Sabotørene». (Forståsegpåere – også her i landet – påstår stadig at Arthur C. Clarke var først, men det er feil: «The Fountains of Paradise» kom i 1979, ett år etter «Sabotørene».) Jeg baserte meg på det jeg antar var den første beskrivelsen av en slik mekanisme, nemlig artikkelen «Satellite Elongation into a True Sky-Hook» av John D. Isaacs et. al. i «Science» i 1966. Jeg trur dette har vært utagngspunktet for de fleste forfattere som har brukt himmelstiger i historiene sine; det er jo ikke så mange måter å gjøre det på! Tron Øgrim fortalte meg riktignok en gang at hans far, Otto Øgrim, hadde beskrevet en slik heis, men den beskrivelsen har jeg ikke klart å finne. Og på en science fiction-kongress fortalte Larry Niven meg at han hadde konstruert en ny versjon; en som løfter seg og senker seg på forskjellige punkter langs jordoverflata. Den utgaven trur jeg lite på. (En skal ikke feste for stor lit til Nivens teknologiske løsninger: Jeg har hørt rykter om at da hans roman «Ringworld» vant Hugo for beste roman, marsjerte fysikkstudentene gjennom korridorene på kongresshotellet og sang: «Ringworld is unstable, I shall not be moved – Ringworld is unstable...» De hadde jo rett.)

Eirik Ildahls himmelstige er trygt forankret i fysikken. Den roterer, i den forstand at den ene sida stiger mens den andre synker, og slik utnyttes energien fra innkommende romskip til å løfte utgående romskip. Hans himmelstige er riktignok kinesisk. Jeg klarer ikke å finne ut hvor den er plassert, men en himmelstige må stå ved ekvator. Derfor plasserte jeg min stige på Sao Tomé, og Clarke flyttet hele Sri Lanka et stykke sørover for å kunne bygge sin utgave på hans egen, elskede øy. Jeg håper keiserriket Kina i Ildahls roman har skaffet seg et stykke land i sør for å bygge denne transportåren ut i rommet. Himmelstigen og makten den representerer blir avgjørende i Fatima-Mys maktkamp med keiseren.

Har du lest helt hit, er du nå sprengeferdig av utålmodighet: Hva betyr tittelen? Jeg siterer: «Selv om Gudrun fastholdt at Det Nye Mennesket, Homo Dividuus, skulle dele alt, innså hun at Homo Dividuus ville være begrenset av elementer i sin egen ubevissthet som det ikke hadde tilgang til, og som var unike og udelelige. Det var disse delene av personligheten som hun kalte "undiva".»

Romanen handler i bunn og grunn om kampen mellom det altomfattende fellesskapet på den ene sida og det unike, udelelige, i hvert enkelt menneske på den andre sida. Boka slutter idet fortelleren gjør sine siste anstrengelser for at dette unike, udelelige skal leve videre i en totalitær verden. Det er en kamp vi kan kjenne igjen i vår egen hverdag.

Dette er en roman som stiller mange viktige spørsmål og gir få entydige svar. Det gjør den på en spennende, kunnskapsrik og truverdig måte – akkurat slik vi forventer av en god science fiction-roman. Anbefales!

Denne boka ligger heller ikke i dynger og lass innafor døra til bokhandleren, men du kan bestille den på nettet fra de store bokhandlerkjedene.