A critical look at the physics in 'The Wandering Earth' by Liu Cixin

 

As a young and as yet unpublished science fiction writer, I had many projects in my head. One of them was to make the large moons of the Solar System habitable by moving them to sunnier environments - roughly in Earth's orbit. (Or a little further in. Here on Earth, we're lucky to have an atmosphere that gives us 33 extra degrees of heat in the form of the greenhouse effect. We might not be so lucky with another celestial body.)

I considered the four large moons of Jupiter and Saturn's Titan (the home world of Heinlein's obnoxious Puppet masters), but finally settled on Triton, the large moon of Neptune. - ‘It can't be used for anything useful out there in the cold and dark, four and a half billion kilometres from the Sun,’ I thought. - If I transport it into the warmth, the ice will thaw, and then conditions will be livable!

How would I manage to move it in a way that would seem almost believable? I sat struggling with my pencil in one hand and my slide rule in the other. Occasionally I would put them down, crumple up another sheet of useless arithmetic and throw the crumpled paper emphatically against the wall. Remember, this was back in the day, before HP invented the calculator and Lotus invented the spreadsheet: If you needed a calculation like that, you were welcome to write your own FORTRAN programme. You also needed a ten-tonne computer. I melted off more and more nuclear bombs to give the poor moon speed and direction. I collected asteroids and hurled them at the stubborn moon. I created a pressurised chamber with nuclear bombs deep in the ice, so that I could start a hydrogen bomb. All to no avail: Triton barely budged. It was too heavy; it wasn't possible to get anywhere near the energy I needed.

I resigned myself to it. I realised that it would never be cost-effective to move the big moons around. Much easier to improve the moons where they are by building heat shields around them (read ‘Farmer in the Sky’ by Heinlein), or build artificial worlds that you can place where it suits you (read ‘The Saboteurs’ by me). Later, I took up the hydrogen bomb again in another novel. But then it was just a tiny asteroid that had to be moved, not a huge globe. And I'm not at all sure that... Anyway.

But I was thinking far too small! My inventions pale in comparison to Liu Cixin's idea: He moves our own planet to a star 4.3 light years away, and spends 2,500 years on the journey.

Liu Cixin (or Cixin Liu: Liu is his surname) writes stories in a cosmic format. He conveys a sense of wonder and awe at the marvellous universe that I find in very few other writers. He gives the reader a sense of wonder that is completely lacking in the entertainment industry's stories about cowboys in space suits. The settings in his stories are grand yet (somewhat) realistic, and described in such detail that the fantastic takes on an almost everyday realistic feel. The ideas are almost always original. He comes up with so many strange ideas that I'm itching to check them out!

I have previously pointed out a number of gaping holes in classic stories by (among others) Jules Verne and H G Wells. After his global breakthrough, primarily thanks to ‘The Three-Body Problem’, Liu has now also become as classic as it is possible to become in life (other members of this exclusive club: Heinlein, Vance, Anderson, Asimov, Clarke, Le Guin, Atwood). Then he has to put up with having his tricks scrutinised by an old physicist with a degree in classical mechanics. I don't have a slide rule anymore; instead I have a calculator and a spreadsheet! And to replace the one-volume work on ‘The Planets’, I have access to the entire omniscient web - it's just a matter of sorting out both the raw and the rotten. I rub my hands together and get to work.

The story goes like this: Using an enormous number of enormous rocket engines, fuelled by nuclear power, the Earth is lifted out of solar orbit and accelerated towards Proxima Centauri. After 500 years, the planet reaches its maximum speed, which is 0.5 per cent of the speed of light. It then continues at this speed for 1300 years, until deceleration begins. That takes another 500 years. Then it is guided into its new orbit.

You need 6.08*10³⁶ Nm of energy to pull off a stunt like this (assuming you achieve 100% efficiency of the energy you release - otherwise you need more. The diesel cooker you're driving around in manages 35%).

Half, i.e. 3.04*10³⁶ Nm, is used during the first 500 years, while the Earth is accelerating. You need the other half to slow down. That's 6.08*10³³ Nm per year - a figure that corresponds to more than half the energy that a medium-sized sun (e.g. our own) produces per year. And we won't be able to get hold of solar energy as we move further and further away, so unconventional solutions are needed.

Fusion energy? It takes 65 times the volume of water in the world's oceans to get all the hydrogen needed to power the reactors using hydrogen fusion. The solution is explained on one of the first pages: The reactor is fuelled by rock and gravel, which are used for ‘heavy element fusion’. This field is ‘too complex for me to explain to you at your age’, the young first-person narrator is told by the expert on page 4. And so you and I don't get the explanation either! But we can think:

Gravel and stone are extracted from the earth's crust. It contains 49% oxygen and 28% silicon, so these are the heavy elements that are fused. Such a fusion process is entirely possible - it happens in massive stars every day; this is how stars produce even heavier elements. The temperature must first rise to at least 1.5 billion degrees, and the pressure must correspond to the pressure at the centre of Sirius. And to get enough oxygen and silicon for acceleration and deceleration on the journey to Centauri, you have to use up the entire Earth's crust and get a good deal more down in the mantle.

So it will probably be quite difficult.

I have a suggestion that could have made the job much easier: The solar system consists of the Sun, Jupiter and some debris. Jupiter is made up of 90 per cent hydrogen. Hang a huge container in stationary orbit above Jupiter, drop down a big, long straw and pump up enough hydrogen for the whole trip. You won't need nearly as much mass as when you use water - you only need 1/8 as much. Then you can leave the Himalayas, the Andes and the rest of the Earth's crust alone!

And while we're on the subject of Jupiter: At the beginning of the trip, the clever engineers utilise the slingshot effect by giving Earth an extra boost in gravity from the largest planet. This saves them several tonnes of grey rock. The author paints a stunning picture of the view of Jupiter from the Earth's surface: "I realised that the red edge ... was an arc so massive that it stretched from one end of the horizon to the other. As it rose, the sky beneath it turned red, as if a velvet theatre curtain was being draped over the rest of the universe." A little later: ‘As Jupiter continued this terrible ascent, it gradually filled half the sky.’ This is followed by an intense description of the storms on Jupiter, of the red spot, of the colour pattern. Like the protagonist, you can't help but be gripped.

But the protagonist should have been gripped in a very literal sense too! I haven't done my calculations on a Jupiter that fills ‘half the sky’. I've just let it fill an arc of ninety degrees across the sky, out of the 180 from horizon to horizon. In practice, it only fills a quarter of the sky, but that's certainly dramatic enough.

Jupiter has a mass of 1.9*10²⁷ kg and a radius of 71,492 km. When it's right above your head and fills 90 of the 180 degrees, you can use geometry to work out that the distance from the surface of the Earth you're standing on to the centre of Jupiter is just over 100,000 km. Newton said that if you're an 80 kg person, the monster up there is pulling on you with a force equivalent to 101.4 kg. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Newton%27s_law_of_universal_gravitation ) This means that Jupiter produces a gravitational field that is almost 30% stronger than the gravitational pull of Earth. In other words, you're hurtling upwards - perhaps straight towards the red storm on the giant planet. In actual fact, Earth will have been torn to pieces long before you ended up in this predicament. It happened when the planet came within the Roche radius (https://nn.wikipedia.org/wiki/Roche-grensa).

A little later, Liu lets Jupiter fill the entire sky. In a literal sense, this would mean that the Earth is resting on the surface of Jupiter. Liu has let himself get carried away with his own story, but perhaps he should have realised this last point without any calculations.

You'll recall that the Earth was to be accelerated for 500 years, up to a speed of 0.5 per cent of the speed of light. Still with good support from Newton, I calculate that the acceleration amounts to 9.52*10^-6 m/s² (i.e. completely imperceptible compared to the Earth's gravity). In 500 years, the Earth thus travels 0.125 light years.

The Earth is now travelling at its maximum speed, 0,5 percent of the speed of light. This speed is maintained for 1300 years, which means it travels 6.49 light years. Then it decelerates for another 500 years, travelling as far as it did during the acceleration - 0.125 light years. In total, the Earth has travelled 6.74 light years. Therefore, it will end up 2.44 light years beyond Proxima Centauri. It should have stopped in time.

A couple of other items should also be mentioned: The Earth passes through the asteroid belt. The clever engineers struggle bravely to avoid being hit by asteroids large and small, devising ways to get rid of the worst threats. In an emergency, they will use anti-matter bombs.

My childhood hero Jack O'Hara, who operated for a couple of seasons in the cartoon section of the evening paper, was a space pilot. He had a device looking much like a radio tube implanted in his brain, enabling him to think and react at lightning speed - which he had to do if he was going to be able to navigate his spaceship between rocks across the asteroid belt.

But both Liu's engineers and Jack O'Hara could have relaxed: The asteroid belt - like the rest of space - consists largely of empty space, and the risk of hitting a really big one is vanishingly small. And in that case, these engineers, with their superior technology, will recognise the impending collision years in advance and take action. In all likelihood, the worst that will happen is that earthlings experience a sharp increase in shooting stars.

One more thing to pick on while I'm in the critical corner:

The reason why earthlings have to transport the entire Earth instead of sending humans and all their creatures off in an armada of spaceships is that the nearest star with a habitable planet is 850 light years away. And as yet, spaceships cannot fly faster than 0.5 per cent of the speed of light, it says. It would take 170,000 years to travel there, and it's not possible to maintain a closed ecosystem for that long.

But there is nothing in physics that prevents the spacecraft from continuing to accelerate when its speed reaches 0.5 per cent of the speed of light, provided it still has energy and reaction mass! And, of course, this will not be a challenge to a civilisation that is capable of making antimatter bombs and conducting controlled fusion at a temperature of 1.5 billion degrees. So using a tiny fraction of the energy required to move Earth, humans could have sent an armada of starships towards this habitable planet. The ships could be accelerated at a comfortable 1 G, equal to Earth's gravity, until they were halfway there. Then they could slow down again. With this kind of acceleration, the journey takes 854 years, measured in stationary time. But thanks to the time dilation, only thirteen years pass on board. Transporting Earth to Proxima Centauri in the way Liu describes, on the other hand, takes 2,500 years. That's assuming the planet and humans survive the Jupiter flyby.

Seen through the physicist's stern eyes, this short novel has some flaws and shortcomings, to say the least. Viewed as a cosmic drama, however, it offers breathless excitement from beginning to end. Cixin Liu is a progenitor of such stories. And in several essays, articles and interviews, he shows a breathless wonder, an insatiable curiosity, about the great mystery we call the universe. It is this wonder and curiosity, coupled with imagination and a wealth of ideas, that makes his stories vivid and worth reading.

I once said that Jack Vance could be forgiven some sloppy mistakes in physics because he was Jack Vance. Liu Cixin can also be forgiven a lot - because he is Liu Cixin. Dream of having him as a guest of honour at a convention.

Glenn Diesen juger videre

 

I NRKs «Debatten» 20.05 i år, der putinistene i mikropartiet FOR fikk fritt armslag for propagandapåstandene sine, kom Glenn Diesen med ei rekke oppsiktsvekkende påstander. Seks av dem ble oppsummert av Anki Gerhardsen. ( Russisk propaganda må møtes med journalistikk - Aftenposten )

Jeg skal ta dem for meg punkt for punkt:

1: Nato fjernet Ukrainas president gjennom et statskupp i 2014. President Janukovitsj ble avsatt med overveldende flertall – 328 mot 14 stemmer – av Ukrainas folkevalgte nasjonalforsamling. Bakgrunnen var at Janukovitsj plutselig hadde sagt nei til en handelsavtale med EU, stikk i strid med sine egne valgløfter. Det førte til omfattende og langvarige demonstrasjoner i Kyiv og andre byer. Til slutt åpnet presidentens sikkerhetspoliti ild mot demonstrantene på Maidan-plassen, og minst 82 mennesker ble drept. (NRKs daværende koprrespondent i Kyiv, Hans Wilhelm Steinfeld, ga en levende beskrivelse av hendelsene.) Da gikk demonstrasjonene over i voldsomme opptøyer, sikkerhetsplitiet stakk av, og presidenten rømte i huj og hast til Kharkiv. Påstandene om at «Nato gjennomførte statskupp» savner altså rot i virkeligheten. At det i det hele tatt dreide seg om et «kupp» kan også diskuteres: Ifølge Ukrainas grunnlov kunne nasjonalforsamlinga avsette presidenten med 3/4 flertall. 328 er mer enn 95 % av de stemmene som ble avgitt, men bare 72 % av hele nasjonalforsamlinga på 450 medlemmer. Mange medlemmer møtte ikke, eller unnlot å stemme. Hvorvidt grunnlovens krav var oppfylt eller ikke er dermed et tolkningsspørsmål. En eventuell protest kunne ha vært behandlet av Ukrainas grunnlovsdomstol og i sste instans av Høyesterett, men ingen formell klage ble fremmet – Janukovitsj satt bare i Kharkiv og påsto seg avsatt ved et «kupp», før han reiste videre til Moskva og framla de samme klagene der. Påstandene om «kupp» er uansett hypotetiske; enhver kan jo prøve å forestille seg hvordan Janukovitsj skulle ha kunnet fungere videre som president etter Maidan-massakren.

2: USA erkjenner nå at de fremprovoserte krigen i Ukraina, og at de startet en stedfortrederkrig. Hvem i all verden er «USA» i denne påstanden? Det finnes sikkert amerikanere som er kontrære nok til å hevde noe sånt. Men det offisielle USA har ikke vært i nærheten av et sånt utsagn – sjøl den nåværende presidenten, som ofte inntar en kreativ holdning til sannheten, har bare beskyldt Ukraina for å starte krigen.

3: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har sagt at Vesten brukte Ukraina for å få i gang en krig som kunne svekke Russland. Zelenskyj har aldri sagt noe slikt. Som det ble påpekt i debattprogrammet skal han ha sagt at det finnes noen som hevder nettopp dette. Men som han også har sagt utallige ganger dreier dette seg for Ukraina om landets soleklare rett til å forsvare seg mot et massivt angrep.

4: Zelenskyj er en diktator. Dette er gjentakelse av en av påstandene fra Trump i det skandaløse møtet i Det Hvite Hus. Denne påstanden hadde Trump åpenbart hørt direkte fra Putin. I samme møte sa Trump at Zelenskyj bare har oppslutning fra 4 % av velgerne. Zelenskyj ble valgt til president i 2019, med over 73 % av stemmene i annen valgomgang. Normalt skulle det ha vært nyvalg i 2024, men Ukrainas grunnlov fastsetter at det ikke skal holdes nyvalg under en krig. Det er sant at oppslutningen om Zelenskyj har falt, men i nyeste gallup hadde han fortsatt oppslutning fra 60 % av befolkningen. Det betyr ikke at 40 % ønsker å legge ned våpnene (dvs kapitulere), for forsvarssjefen har, ifølge samme gallup, langt større støtte enn presidenten, og det påstås at hvis det hadde vært presidentvalg nå, ville forsvarssjefen ha vunnet. Men han er absolutt ingen tilhenger av å oppgi krigen. Det er ikke det store flertallet i Ukraina heller, i noen gallup som er blitt utført.

5: Det har aldri har vært mer enn 20 prosents oppslutning om Nato i den ukrainske befolkningen. Det er riktig at det var liten oppslutning om Nato-medlemskap da landet søkte i 2008, men etter Krym-annektering og Russlands innmartsj i Donbas i 2014 spratt oppslutningen i været, og etter den tid har det vært solid flertall for Nato-medlemskap i hver eneste meiningsmåling.. I desember 2024 sa 62 prosent at de ønsket et Nato-medlemskap. I tillegg må det påpekes at det er lettere absurd når Putins norske støttespillere stadig snakker om «Nato-medlemskapet» som grunnen til at Russland har gått til krig – all den tid Ukrainas Nato-medlemskap ble blokkert allerede i 2008, og kommer til å være blokkert i overskuelig framtid. Putinistene viser til en hypotetisk hendelse langt ute på 2030-tallet eller seinere som en forståelig grunn til Russlands invasjon! Slik argumenterer ikke folk som kan kreve å bli tatt alvorlig.

6: Zelenskyjs rådgiver vil at Ukraina skal gi fra seg fire regioner til Russland. Dette tilhører kategorien «en eller annen vil at». Ingen offisiell rådgiver hos Zelenskyj har gitt offentlig uttrykk for et slikt ønske – og det er lite trulig, for å si det mildt, at Glenn Diesen har fått vite noe som helst av Zelenskyjs «rådgiver» under fire øyne.

En kunne si at alle disse punktene, som Diesen har fremmet på forskjellige måter, tilhører kategorien fri diktning. Men det er verre enn som så: Det er blanke løgner som stemmer fullstendig overens med påstander fra Putins propagandaapparat. Diesen opptrer altså i rollen som «nyttig idiot» - skjønt det kan sikkert diskuteres hvor «nyttig» han egentlig er.

Se også: https://kvernvold.blogspot.com/2025/04/alle-glenn-diesens-halvsannheter-blir.html

og https://kvernvold.blogspot.com/2025/05/russlands-kolonikrig-i-ukraina.html

Liu Cixin tar seg store friheter med fysikken!

Som ung og ennå upublisert science fiction-forfatter hadde jeg mange prosjekter i huet mitt. Ett av dem gikk ut på å gjøre de store månene i Solsystemet beboelige ved å flytte dem til mer solrike omgivelser – sånn omtrent i jordbane. (Eller litt lengre inn. Her på Jorda har vi flaks med en atmosfære som gir oss 33 ekstra varmegrader i form av drivhuseffekt. Det er ikke sikkert vi ville være like heldige med et annet himmellegeme.)

Jeg vurderte de fire store Jupiter-månene og Saturns Titan (hjemverdenen til Heinleins ufyselige Titanboere), men landet til slutt på Triton, den store månen til Neptun. - Den kan ikke brukes til noe nyttig der ute i kulda og mørket, fire og en halv milliard kilometer fra Sola, tenkte jeg. - Hvis jeg frakter den inn i varmen, så tiner isen, og da blir det levelige forhold der!

Hvordan skulle jeg klare å flytte den på en måte som ville bli bortimot truverdig? Jeg satt og strevde med blyanten i den ene handa og regnestaven i den andre. Innimellom la jeg dem fra meg, krøllet enda et ark med ubrukelige regnestykker sammen og slengte det sammenkrøllete papiret ettertrykkelig i veggen. Husk at dette var i urtida, før HP fant opp kalkulatoren og Lotus fant opp regnearket: Hvis du trengte et sånt regnestykke, fikk du værsågod skrive FORTRAN-programmet ditt sjøl. I tillegg trengte du en titonns datamaskin.¹ Jeg smelte av stadig flere atombomber for å gi den stakkars månen fart og retning. Jeg samlet asteroider og slynget dem mot den gjenstridige månen. Jeg laget et trykkammer med atombomber djupt nede i isen, slik at jeg fikk startet en hydrogenbombe. Alt til ingen nytte: Triton rikket seg nesten ikke. Den var for tung; det var ikke mulig å skaffe noe nær den energien jeg trengte.

Jeg resignerte. Jeg skjønte at det aldri kunne bli regningssvarende å flytte rundt på de store månene. Mye enklere å forbedre månene der de er ved å bygge varmeskjold rundt dem (les «Farmer in the Sky» av Heinlein), eller bygge kunstige verdener som du kan plassere der det passer deg (les «Sabotørene» av meg). Seinere tok jeg opp igjen hydrogenbomben i en roman, «Kontrabande». Men da var det bare en knøttliten asteroide som skulle flyttes, ikke en diger klode. Og jeg er ikke brått sikker på at... Nåvel.

Men jeg tenkte jo alt for smått! Mine puslete påfunn bleikner fullstendig mot ideen til Liu Cixin: Han flytter vår egen planet til ei stjerne 4,3 lysår borte, og bruker 2500 år på transporten. ( Se https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/liu-cixin-frakter-jorda-til-alfa.html )

Liu Cixin (eller Cixin Liu: Liu er etternavnet, som er foranstilt på kinesisk) skriver fortellinger i et kosmisk format. Han formidler en undring og en ærefrykt overfor det fantastiske universet som jeg finner hos svært få andre forfattere. Han gir leseren den måpende følelsen av undring som mangler helt i underholdningsindustriens historier om cowboyer i romdrakt. Kulissene i fortellingene hans er storslåtte og likevel (noenlunde) realistiske, og beskrevet så detaljert at det fantastiske får et nesten hverdags-realistisk preg. Ideene er så godt som alltid originale. Han finner på så mye rart at jeg klør i finga etter å etterprøve ideene!

Jeg har tidligere påpekt en del gapende høl i klassiske fortellinger av (bl a) Jules Verne og H G Wells. ( https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/manereiser-og-bomturer-i-science-fiction.html ) Etter sitt globale gjennombrudd, først og fremst takket være «Trelegemeproblemet», er  Liu nå også blitt så klassisk som det er mulig å bli i levende live. (Andre medlemmer i denne eksklusive klubben er Heinlein, Vance, Anderson, Asimov, Clarke, Le Guin, Atwood.) Da må han tåle at knepene han bruker blir gjennomgått av en avdanket fysiker med eksamen i klassisk mekanikk.² Jeg har ikke regnestav lenger³; derimot har jeg kalkulator og regneark! Og til erstatning for ettbindsverket om «The Planets» har jeg tilgang til hele det allvitende nettet – det gjelder bare å sortere bort både rått og røti. Jeg gnir meg i hendene og går i gang.

Rammen er altså slik: Ved bruk av en uhorvelig mengde enorme rakettmotorer, drevet av kjernekraft, blir Jorda løftet ut av solbane og akselerert i retning Proxima Centauri. Etter 500 år når planeten maksimal hastighet, som er 0,5 % av lyshastigheten. Så fortsetter den i denne hastigheten i 1300 år, inntil nedbremsinga begynner. Det tar nye 500 år. Deretter føres den inn i sin nye bane.

Som påpekt første gang jeg skrev om denne historien, trenger du 6,08*10³⁶ Nm energi for å få til et slikt stunt. (Forutsatt at du oppnår 100 % effektivitet av energien du frigjør – ellers trenger du mer. Dieselkokeren du kjører rundt i klarer 35 %.)

Halvparten, altså 3,04*10³⁶ Nm, brukes i løpet av de første 500 år, mens Jorda akselereres. Den andre halvparten trenger du til å bremse ned. Det blir 6,08*10³³ Nm i året – et tall som tilsvarer over halvparten av den energien som ei middels stor sol (f eks vår egen) produserer pr. år. Og solenergien får vi ikke tak i når vi fjerner oss stadig mer, så her trengs det utradisjonelle løsninger.

Fusjonsenergi? Som tidligere påpekt, trengs det 65 ganger så mye hydrogen som alt som finnes i verdenshavet, dersom reaktorene skal drives av hydrogenfusjon. Forklaringa kommer på ei av de første sidene: Reaktoren drives av stein og grus, som brukes til «tungelement-fusjon». Dette feltet er «for komplekst til at jeg kan forklare deg det i din alder», får den unge jeg-personen høre av eksperten på side 4. Og dermed får ikke du og jeg forklaringa heller! Men vi kan tenke:

Grus og stein hentes fra jordskorpa. Den inneholder 49 % oksygen og 28 % silisium, så dette er nok de tungelementene som fusjoneres. En sånn fusjonsprosess er fullt mulig – den skjer i massive stjerner hver bidige dag; det er slik stjernene lager enda tyngre elementer. Da må temperaturen først opp i minst 1,5 milliarder grader, og trykket må tilsvare trykket i midten av Sirius. Og for å få nok oksygen og silisium til akselerasjon og nedbremsing på ferden til Centauri, må du bruke opp hele jordskorpa og hente en god del mer nede i mantelen.

Så det blir nok ganske vanskelig.

Jeg har et forslag som kunne ha gjort jobben mye enklere: Solsystemet består av Sola, Jupiter og litt smårusk. Jupiter består av 90 % hydrogen. Heng en diger beholder i stasjonær bane over Jupiter, slipp ned et stort og langt sugerør og pump opp hydrogen så du har nok til hele turen. Du trenger ikke brått så mye masse som når du bruker vatn – du trenger bare 1/8 så mye.⁴ Så kan du la Himalaya, Andesfjellene og resten av jordskorpa være i fred!

Og når vi er inne på Jupiter: I begynnelsen på turen utnytter de flinke ingeniørene slynge-effekten ved at Jorda får ekstra fartsøkning i gravitasjonen fra den største planeten. Slik sparer de atskillige tonn gråstein. Forfatteren tegner et overveldende bilde av utsikten mot Jupiter fra jordoverflata: «Jeg forsto at den røde kanten ... var en bue så massiv at den strekte seg fra den ene enden av horisonten til den andre. Etterhvert som den steg ble himmelen under den rød, som om et mjukt teaterteppe ble halt foran resten av universet.» Litt seinere: «Etterhvert som Jupiter fortsatte denne forferdelige oppstigningen, fylte den gradvis halve himmelen.» Så følger en intens beskrivelse av stormene på Jupiter, av den røde flekken, av fargemønsteret. I likhet med hovedpersonen kan du ikke unngå å bli grepet.

Men hovedpersonen burde ha blitt grepet i helt bokstavelig forstand også! Jeg har ikke regnet på en Jupiter som fyller «halve himmelen». Jeg har bare latt den fylle en bue på nitti grader over himmelen, av de 180 fra horisont til horisont. Da fyller den i praksis bare kvarte himmelen, men det er sannelig dramatisk nok.

Jupiter har en masse på 1,9*10²⁷ kg og en radius på 71.492 km. Når den befinner seg rett over huet ditt og fyller 90 av de 180 gradene, kan du bruke geometri til å fastslå at avstanden fra jordoverflata du står på til sentrum av Jupiter er ørlitt mer enn 100.000 km. Da har Newton sagt at hvis du er en person på 80 kg, så trekker monsteret der oppe på deg med en kraft som tilsvarer 101,4 kg. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Newton%27s_law_of_universal_gravitation ) Jupiter aleine gir altså et tyngdefelt som er nesten 30 % kraftigere enn det Jorda kan stille opp med. Med andre ord, du detter oppover – kanskje rett mot den røde stormen på kjempeplaneten. Det vil si: Jorda er blitt revet i stumper og stykker forlengst, og lenge før du havnet i denne vanskelige situasjonen. Det skjedde da planeten kom innafor Roche-radien. ( https://nn.wikipedia.org/wiki/Roche-grensa )

Litt seinere lar Liu Jupiter fylle hele himmelen. Bokstavelig forstått betyr jo det at Jorda ligger helt nedpå overflata til Jupiter. Liu har latt seg rive med av sin egen historie, men dette siste poenget burde han kanskje ha oppfattet helt uten regnestykker.

Du husker at Jorda skulle akselereres i 500 år, opp til en hastighet på 0,5 % av lyshastigheten. Fortsatt med god støtte hos Newton regner jeg ut at akselerasjonen utgjør 9,52*10^-6 m/s² (altså helt umerkelig sammenliknet med tyngdekraften på Jorda). På 500 år tilbakelegger Jorda dermed 0,125 lysår.⁵

Nå er Jorda oppe i maksfarten sin, og den farten holder den i 1300 år. Da tilbakelegger den 6,49 lysår. Så brenses den ned i 500 nye år, og da tilbakelegger den like mye som under akselerasjonen – 0,125 lysår. Altså: Jorda tilbakelegger i alt 6,74 lysår! Da ender den opp et godt stykke bortafor Proxima Centauri. Den burde ha stanset i tide.

Et par andre påfunn bør også nevnes: Jorda passerer gjennom asteroidebeltet. Da er det et svare strev å unngå å bli truffet av store og små asteroider, og ingeniørene pønsker ut måter å bli kvitt de verste truslene på. I nødsfall har de antimateriebomber på lager.

Min barndomshelt Jack O'Hara, som opererte et par sesonger i tegneserieseksjonen i Aftenpotten (sammen med den udødelige «Putte»), var rompilot. Han fikk implantert en tingest som liknet et radiorør i hjernen, slik at han kunne tenke og reagere lynraskt – det måtte han nemlig hvis han skulle klare å navigere romskipet sitt mellom grus og stein, tvers gjennom asteroidebeltet.⁶

Men både Lius ingeniører og Jack O'Hara kunne godt ha slappet av litt: Asteroidebeltet består – i likhet med verdensrommet ellers – stort sett av tomrom, og risikoen for å treffe en virkelig stor en er forsvinnende liten. Og i dét tilfellet kjenner disse ingeniørene, med sin overlegne teknologi, til det truende sammentreffet flere år på forhånd og treffer tiltak. Det verste som vil skje ellers er at jordboerne opplever en kraftig økning i stjerneskudd.

En ting til å plukke på mens jeg er i det kritiske hjørnet:

Grunnen til at jordboerne må frakte hele Jorda i stedet for å sende menneskene og alt deres vesen av sted i en armada av romskip, er at nærmeste stjerne med en beboelig planet er 850 lysår borte. Og ennå kan ikke romskipene fly raskere enn 0,5 % av lyshastigheten, står det. Da ville det ta 170.000 år å reise dit, og så lenge er det ikke mulig å vedlikeholde et lukket økosystem.

Men det er ingenting i fysikken som hindrer romskipet i å fortsette å akselerere når hastigheten er oppe i 0,5 % av lyshastigheten, forutsatt at det fortsatt har energi og reaksjonsmasse! Og det har selvfølgelig en sivilisasjon som klarer å lage antimaterie-bomber⁷ og å drive kontrollert fusjon av oksygen ved en temperatur på 1,5 milliarder grader. Så ved å bruke en forsvinnende liten del av den energien som kreves for å flytte Jorda kunne menneskene ha sendt en armada av stjerneskip mot denne beboelige planeten. Skipene kunne akselereres med en behagelig 1 G, altså lik Jordas tyngdekraft, til de var halvvegs. Så kunne de bremse ned igjen. Med en slik akselerasjon tar turen 854 år, målt i stasjonær tid. Men takket være tidsdilasjonen⁸ går det bare tretten år ombord. Å frakte Jorda til Proxima Centauri på den måten Liu beskriver, derimot, tar 2500 år. Forutsatt at planeten og menneskene overlever Jupiter.-passeringa.

Sett med fysikerens strenge blikk har denne kortomanen altså enkelte feil og mangler, for å si det mildt. Sett som et kosmisk drama, derimot, byr den på gispende spenning fra begynnelse til slutt. Cixin Liu er et oppkomme av slike fortellinger. Og i flere essays, artikler og intervjuer viser han en måpende undring, en umettelig nysgjerrighet, overfor det store mysteriet som vi kaller universet. Det er denne undringen og nysgjerrigheten, koplet med fantasi og idérikdom, som gjør fortellingene hans levende og lesverdige.

Jeg har en gang sagt at Jack Vance kunne tilgis noen slurvefeil i fysikken fordi han var Jack Vance.  Liu Cixin kan også tilgis mye – fordi han er Liu Cixin. Drøm om å få ham som æresgjest på en kongress!

1Og trelegemeproblemet var uløselig, da som nå. Kunne bare beregnes numerisk, trinn for trinn for trinn - ikke analytisk. Huff!

2 Yndlingsfaget mitt! Jeg var så misfornøgd med 2.0 at jeg gikk opp til ny eksamen. Proffen syntes det var en dårlig idé å gå om igjen på 2.0, så jeg fikk 2.0 en gang til. Kanskje var jeg ikke bedre heller.

3Jeg hadde flere: En lommeutgave til raske overslag, en ingeniørutgave på 30 cm, samt overingeniørutgaven med alle slags tabeller i tillegg til regnefunksjonene. Hvor i all verden kan jeg ha lagt dem?

4Og når jeg tenker meg om: Hvis du ikke bruker opp hydrogenet på Jupiter til å flytte de andre planetene rundt i galaksen, vil atmosfæren til denne planeten gi en så godt som evigvarende energikilde til interstellar romfart. Kan noen skrive romanen om kampen om ressursene og sabotasje mot pumpestasjonene?

5Men regn sjøl! Husk at lyshastigheten er 300000 km i sekundet. 0,5 % av dette er også ganske mye. Det har hendt at jeg har regnet feil, tru det eller ikke, så nå kan du sette deg og kontrollregne.

6Han navigerte mesterlig mellom asteroidene og ble en bejublet helt. Men fordi han var blitt så rask i huet, var han også blitt kald og ufølsom, så kjæresten hans ble veldig lei seg. Lykkeligvis fikk han et slag i huet. Da var det noe som gikk i stykker der inne, og han ble igjen den følsomme Jack O'Hara – dårlig til å regne, men varm og kjærlig. Så kjæresten hans ble glad igjen. «Ett dåligt hufvud hade han, men hjãrtat, det var gott,» som det står i visa om Sven Dufva.

7I den kraftigste atombomben som noen gang er detonert, en sovjetisk hydrogenbombe på Novaja Semlja, ble 0,7 prosent av massen konvertert til energi. I en antimateriebombe som treffer like mye materie blir 100 prosent av massen konvertert til energi. Kraftige saker.

8Ikke Newton denne gangen, men Einstein!

Russlands kolonikrig i Ukraina

 

1: Historien

Det hevdes mye rart om bakgrunnen for Russlands krig mot Ukraina. Det hagler med påstander fra Putins velsmurte propagandaapparat – påstander som, via deling, kopiering og forskjellige åpne og skjulte kanaler finner vegen til norsk offentlighet. Særlig finner de vegen til en liten skare av «freds»venner som har spist den røde pillen ( https://videnskab.dk/kultur-samfund/the-matrix-saadan-kaprede-konspirationsteoretikere-ideen-om-the-red-pill/ ) og trur de har gjennomskuet drivkraften bak all politisk ondskap, nemlig kapitalismen, representert ved det firehodete trollet - USA, NATO, EU og CIA. ¹ Noen av forestillingene – ikke alle! - har funnet vegen helt inn i det ovale kontoret. ²

Som ikke-historiker har jeg prøvd å samle kilder til historien om Russland og Ukraina gjennom mer enn tusen år. Jeg finner så godt som ingenting som underbygger Putins påstander og forklaringer, Derimot finner jeg svært mange kilder til motgift mot den røde pillen. I det følgende har jeg lagt inn lenker til kildene jeg har brukt, slik at alle påstander kan etterprøves. Lenkene utgjør, håper jeg, en katalog som kan brukes til å belyse påstander fra propagandafabrikken.

Først et overblikk over forhistorien ( https://snl.no/Ukraina ). Alle kilder er enige om at Ukraina og Russland har felles opprinnelse i Kyiv-riket («Gardariket»), grunnlagt av (hovedsakelig) svenske vikinger ( https://snl.no/Det_kyivske_riket ). Opprinnelsen i Kyiv-riket er grunnlaget for påstanden om at russere og ukrainere egentlig er samme folk (det vil si russere og lillerussere). Men etter en felles opprinnelse har Ukraina en politisk historie som skiller seg sterkt fra Russlands. Vi har å gjøre med to greiner fra samme rot; to greiner som har vokst i hver sin retning i tusen år – av og til sammenfiltret, men aldri sammenvokst. Etter så lang tid oppfatter ukrainere seg sjøl som et eget folk, separat fra russere, og Putins krig har bidratt kraftig til å styrke den nasjonale identiteten.

Kyivriket levde videre som «Rus», det vil si Russland. Men området vi kjenner som Ukraina ble erobret og styrt av tartarer på 1200-tallet, og deretter erobret av og innlemmet i Polen-Litauen. Et opprør i Zaporizjzja førte i 1648 til opprettelsen av en stat som ukrainere regner som forløperen til den nåværende staten. Seinere erobret Russland området øst for elva Dnipro, mens den vestlige delen forble en del av Polen. I 1795 ble Ukraina delt mellom Østerrike og Russland. Etter første verdenskrig ble Vest-Ukraina igjen en del av Polen, mens Russland beholdt den østlige delen.

Etter oktoberrevolusjonen i Russland ³ erklærte den russiske delen av Ukraina seg som egen republikk. Så fulgte noen runder med borgerkrig og gjenerobring, inntil bolsjevikene innlemmet «Den sosialistiske republikk Ukraina» i Sovjetunionen. Den vestlige delen forble en del av Polen fram til 2. verdenskrig.

Den ukrainske historikeren og sosiologen Eva Ievgeniia Babenko (nå ved universitetet i Åbo) har skrevet en lang og grundig gjennomgåelse av Russlands kolonisering av Ukraina, med særlig vekt på sitt eget hjemmeområde, Donbas. ( https://www.researchgate.net/publication/389459550_Through_the_Dark_Matter_Exploring_Donbas_Identity_in_Times_of_Peace_and_War ) Der forklarer hun koloniseringshistorien ved bruk av postkoloniale analysemetoder som er utviklet av akademikere fra Europas gamle kolonier. Om den pågående krigen skriver hun: «Denne krigen er dypt forankret i koloniseringens historiske kompleksitet og de varige konsekvensene av imperial dominans, der Russland, som kolonimakt, påtvinger sin kultur, sitt språk og sine verdier, og skaper en vedvarende følelse av overlegenhet.» Seinere skriver hun: «Riabchuk (2022, 49) viser til Frantz Fanons berømte bok »Svart hud, hvite masker" (1952) når han beskriver ukrainernes underlegne posisjon i imperiene. Han understreker at det ukrainske språket var ukrainernes «svarte hud» og ble brukt som en markør for underkastelse og tilhørighet til en underlegen gruppe."

Reference Riabchuk

( https://no.wikipedia.org/wiki/Frantz_Fanon )

2: Sovjetunionen

Bolsjevikene gjennomførte hardhendt russifisering og undertrykkelse av ukrainsk språk og kultur. Josef Stalin ( https://snl.no/Josef_Stalin ) var ingen snill og grei landsfader: Ifølge min uunnværlige «Atrocitology» ⁴ var han ansvarlig for 20 millioner drepte. En god del av ofrene for utrenskningene ⁵ var ukrainere: I Bykivniaskogen ved Kyiv ble det for eksempel funnet ei massegrav som kan ha inneholdt levningene av så mye som 200.000 døde etter utrenskningene. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Bykivnia_graves )

Ukraina, Europas rikeste jordbruksland, var spesielt utsatt ved Stalins kollektiviseringsprosjekter, da jorda til sjøleiende bønder ble slått sammen til kollektiver under ledelse av Stalins kommisærer. «Kulakkene», bøndene, ble deportert til arbeidsleirer langt fra Ukraina med familiene sine. Om en kort periode i dette prosjektet skriver historikeren Timothy Snyder: https://no.wikipedia.org/wiki/Timothy_Snyder ): «På slutten av 1930 og begynnelsen av 1931 ble ytterligere 32.127 husholdninger deportert fra Ukraina, omtrent samme antall personer som ... året før.»⁶ Kollektiviseringa førte til kraftig motstand på den ukrainske landsbygda. Motstanden ble slått enda hardere ned med arrestasjoner og henrettelser. Landbruksproduksjonen falt betraktelig.

I tillegg til ønsket om å utrydde «klassefiender, sabotører og forrædere» var Stalin opptatt av å industrialisere Sovjetunionen i en fyk og en fei. Da trengte han fremmed valuta. Ukraina produserte korn som kunne selges på verdensmarkedet. Dette kornet konfiskerte Stalins kommisærer til siste hvetekorn.⁷ Den som ble tatt i å stikke til seg ett eneste korn ble skutt på stedet. Slik klarte Stalin å skape hungersnød i Europas kornkammer, mens vestlige venstreintellektuelle ⁸ valfartet til Moskva og skrev begeistret hjem om det klasselause samfunnet. Snyder skriver: «Utenlandske kommunister i Sovjetunionen som var vitne til sulten, klarte på en eller anmnen måte å anse sulten ikke som en nasjonal tragedie, men som et skritt fremover for menneskeheten. Forfatteren Arthur Koestler ( https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Koestler ) var overbevist om at de sultende var fiender av folket, som foretrakk å tigge fremfor å arbeide.»⁹ Det må legges til at Koestler seinere kom på helt andre tanker, i bøker som «The God that failed» ( https://en.wikipedia.org/wiki/The_God_that_Failed ) og romanen «Darkness at noon» om Moskva-terroren.

Ukrainerne har et navn på den menneskeskapte sultkatastrofen, «Holodomor». ( https://no.wikipedia.org/wiki/Holodomor#Sp%C3%B8rsm%C3%A5let_om_folkemord ) Det er beregnet at hungersnøden krevde mellom tre og fem millioner liv, i tillegg til Ukrainas rundelige andel av «klassefiender, sabotører og forrædere» som ble henrettet både før og etter denne katastrofen. Erindringen om holodomor lever som et nasjonalt traume blant ukrainere, som én av mange grunner til skepsis mot russisk overherredømme. Folk spiste rotter og kjæledyr; det forekom tilfeller av kannibalisme, og det påstås at graver ble åpnet til kulinariske formål. ( https://kyivindependent.com/interior-ministry-publishes-documents-on-cannibalism-during-holodomor/ )

Etter holodomor fulgte den store terroren, som pågikk til krigsutbruddet i 1938. Snyder skriver: «Av de 681.692 henrettelsene grunnet politiske forbrytelser i 1937 og 1938 sto kulakkordren og den nasjonale ordren for 625.483.» Begge deler rammet hardest i Ukraina, som også ble hardest rammet av deportasjonene.

Utover 30-tallet sto Stalin overfor en mulig fiende like brutal som han sjøl, nemlig Hitler. Derfor trakk han nok et lettelsens sukk da han og Hitler, ved sine respektive utenriksministere, kunne inngå en ikke-angrepspakt med et hemmelig tillegg der de avtalte hvordan de skulle dele det østlige Europa mellom seg. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Molotov%E2%80%93Ribbentrop-pakten ) Dermed kunne Stalin føle seg trygg mot ytre fiender, slik at han kunne konsentrere seg om å henrette sine indre fiender, blant annet en stor del av offiserskorpset i Den røde armé.

Så da Hitler invaderte Polen, rykket Stalin inn østfra og sikret seg sin del, i tillegg til at han la under seg de baltiske land og invaderte Finland. Dette var i fullt samsvar med avtalen.

Stalins del av Polen omfattet Vest-Ukraina. Som i resten av Øst-Polen arresterte de russiske okkupantene alle offiserer og andre ledere. I løpet av de 21 månedene da Russland okkuperte denne delen av Polen arresterte de, igjen ifølge Snyder, 109.400 borgere og sendte dem til Gulag. 8.513 ble henrettet. En god del av ofrene var ukrainere.

Fra tatarenes erobring i 1237 til utbruddet av 2. verdenskrig, altså i 700 år, hadde denne delen av Ukraina vært atskilt fra Russland. Hele landet sett under ett hadde vært erobret, delt opp og styrt av vekselvis tartarer, Polen, Litauen, Russland, Østerrike-Ungarn og endog Sverige. Historien avviker altså fullstendig fra historien til Russland, som har vært ett samlet rike og har holdt på med erobringer og utvidelser etter et klassisk imperialistisk mønster. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Russian_imperialism ) Putins forsøk på å (gjen)erobre Ukraina utgjør fortsettelsen på en nesten 500 år gammel, sammenhengende imperialistisk tradisjon.

Idyllen mellom Stalin og Hitler varte, som vi veit, bare et par år. Da rullet Hitlers armeer inn i Sovjetunionen, deriblant Ukraina. Mange ukrainere jublet og tok imot tyskerne med åpne armer. Det gjorde også Stepan Bandera ( https://snl.no/Stepan_Bandera ), en ukrainsk nasjonalist som hadde ledet en geriljakrig mot de polske okkupantene og var dømt til fengsel på livstid. Han slapp ut og organiserte sin bevegelse, OUN, til å samarbeide med tyskerne. Så erklærte han – sammen med flere andre motstandsledere – opprettelsen av den frie republikken Ukraina. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Act_of_restoration_of_the_Ukrainian_state ) Dette falt ikke i god jord hos de tyske okkupantene; Bandera og de andre lederne ble straks arrestert på nytt og satt i tysk konsentrasjonsleir inntil 1944. Da satte tyskerne Bandera fri fordi de trengte hans hjelp igjen. Det nektet han; i stedet fortsatte han arbeidet for ukrainsk uavhengighet, inntil en KGB-agent likviderte ham i München i 1958. - I Vest-Ukraina er han en nasjonalhelt. Det er feil, slik russisk propaganda gjør, å omtale ham og tilhengerne hans som «nazister». Den riktige betegnelsen er radikale nasjonalister. Det stemmer at deler av OUN deltok i tyske overgrep under krigen, men Bandera satt i buret og kunne ikke gjøre noe fra eller til.

Etter krigen beholdt Sovjetunionen de delene av Polen som landet hadde erobret i samarbeid med Hitler, de vestlige delene av Ukraina og Belarus. Dermed var hele det landet vi kjenner som Ukraina i dag samlet i én «Sovjetrepublikk», bortsett fra at Krym manglet. Denne halvøya ble overført til Ukraina av partisekretær Nikita Krustsjov i 1954. ( https://mreast.dk/hvorfor-valgte-krustjov-at-overdrage-krim-til-ukraine/ ) Det har vært spekulert på hvorfor han gjorde det, men forklaringa kan være enkel: Det bodde ukrainere utafor nåværende Ukraina også, blant annet i Kursk og på Krym. På den sistnevnte halvøya utgjorde de 30-40 % av befolkningen. Krustsjov var sjøl født og oppvokst i Kursk, nær grensa til Ukraina, hvor mange påstås å snakke russisk med ukrainsk aksent. Han kan også ha meint at Krym ville bli bedre administrert fra Kyiv enn fra Moskva.

3: Det frie Ukraina

I 1968 ga Andrei Amalrik ( https://no.wikipedia.org/wiki/Andrej_Amalrik ) ut pamfletten «Vil Sovjetunionen overleve til 1984?» Amalrik var en sovjetisk dissident som tilbragte flere år i fengsel før han motvillig aksepterte å bli forvist. Amalrik var relativt heldig; under Leonid Bresjnevs ( https://no.wikipedia.org/wiki/Leonid_Bresjnev ) styre ble dissidenter bare kastet i fengsel i noen år, eller tvangsinnlagt til psykiatrisk «behandling». Putin er hardere i klypa: I hans rike blir dissidenter forgiftet, skutt ned på gata, kastet ut av vinduer¹⁰; de forsvinner uten spor¹¹ eller bures inne i fengsler der de kan avlives i ro og mak. Det er kanskje den tydelige viljen til resolutt handling som skaper en hemmelig beundring for Putin blant avblomstrete stalinister med sans for handlekraftige despoter. ( https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_Steigan )

Amalrik var for optimistisk: Sovjetunionen overlevde til 1991. Den siste statslederen, Michael Gorbatsjov ( https://no.wikipedia.org/wiki/Mikhail_Gorbatsjov ), prøvde forgjeves å reformere både kommunistpartiet og styringsformen. Han ble forsøkt avsatt av noen partipamper i et operetteaktig kupp. Kuppet ble stanset av presidenten i Sovjetrepublikken Russland, Boris Jeltsin ( https://no.wikipedia.org/wiki/Boris_Jeltsin ), som sørget for å få arrestert kuppmakerne. ¹² Deretter begynte Jeltsin – i samarbeid med ledere for andre Sovjetrepublikker – å demontere Sovjetunionen og dele den opp i sjølstendige stater. Sammen med lederne i Belarus og Ukraina inngikk han en avtale der Sovjetunionen ble erstattet av en union av uavhengige stater, SUS (https://no.wikipedia.org/wiki/Samveldet_av_uavhengige_stater ). Avtalen ble inngått 8. desember 1991 og forpliktet underskriverne – fra førsten av Russland, Belarus og Ukraina; etterhvert flere tidligere Sovjetrepublikker - til å respektere hverandres suverenitet og territorielle integritet. 26. desember samme år vedtok Sovjetunionens øverste sovjet at Sovjetunionen skulle opphøre å eksistere fra årsskiftet.

Allerede 24. august 1991 hadde parlamentet i republikken Ukraina vedtatt en uavhengighetserklæring. Den fastslo at Ukraina var en sjølstendig og suveren stat. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Declaration_of_Independence_of_Ukraine – se engelsk oversettelse her: https://static.rada.gov.ua/site/postanova_eng/Rres_Declaration_Independence_rev12.htm ) Denne erklæringa ble lagt ut til folkeavstemming den 1. desember, og borgerne kunne svare JA eller NEI til uavhengighet. Resultatet var et rungende JA med over 92 %, og en valgdeltakelse på over 84 %. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Folkeavstemningen_over_Ukrainas_selvstendighet_1991 ) Det var JA-flertall i samtlige fylker («oblaster») i landet; også i områder der majoriteten betraktet seg som russere.¹³ I den autonome regionen Krym, hvor mellom 60 og 70 % betraktet seg som russere, var det et JA-flertall på 54 %.

Avstemminga ble overvåket av internasjonale kontrollører, og det framkom ingen alvorlige påstander om fusk eller manipulering. Ved utgangen av 1991 sto Ukraina støtt på egne bein som nasjonalstat, anerkjent av så godt som hele verden.

I 1990, mens forholdet mellom stater var preget av nedrustning og velvilje under liberaliseringa i Øst-Europa, fant det sted en stor konferanse mellom alle europeiske land, herunder Sovjetunionen, i Paris. Deltakerne undertegnet et charter («Paris-charteret» - Charter of Paris for a New Europe | OSCE ) som bl a forpliktet dem til å overholde de ti prinsippene i Helsingfors-erklæringen ( Helsingfors-erklæringen – Store norske leksikon ), nemlig følgende: Suveren likhet og respekt for rettighetene som ligger i suverenitet; avstå fra trussel eller bruk av makt; grensenes ukrenkelighet; statenes territorielle integritet; fredelig løsning av tvister; ikke-intervensjon i interne anliggender; respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter, herunder tanke-, samvittighets-, religions- eller trosfrihet, like rettigheter og menneskers selvbestemmelse; samarbeid mellom stater; og oppfyllelse i god tro av forpliktelser i henhold til folkeretten. Den engelske versjonen av charteret er tilgjengelig her: 39516_0.pdf . Blant underskriverne var nesten alle land i Europa, også Sovejtunionen.

Det var et problem for verdenssamfunnet at flere uavhengige stater i den tidligere Sovjetunionen satt med egne atomvåpen: Ukraina var blitt verdens tredje største atommakt, med mange nok atomstridshoder til å legge Jorda øde. I ei tid som var preget av nedrustning ble det forhandlet om atomnedrustning av bl a Ukraina, og 5. desember 1994 ble det inngått en avtale mellom Russland, USA og Storbritannia, seinere tiltrådt av Frankrike og Kina: Dette «Budapestmemorandumet» ( https://no.frwiki.wiki/wiki/M%C3%A9morandum_de_Budapest ) forpliktet underskriverne til å «Respektere ukrainsk uavhengighet og suverenitet innenfor de nåværende grensene og å avstå fra enhver trussel eller bruk av makt mot Ukraina.» De skulle også konsultere hverandre hvis det oppsto usikkerhet om denne avtalen, og de skulle avstå fra å bruke atomvåpen mot Ukraina. I bytte mot disse løftene leverte Ukraina fra seg sine 1900 atomstridshoder til demontering i Russland.

I 1997 undertegnet Russland og NATO, som to likeverdige samarbeidspartnere, en avtale som skulle regulere samarbeidet mellom partene. ( https://archives.nato.int/uploads/r/null/1/3/137932/0329_NATO_and_the_Russian_Federation-Founding_Act_1997_ENG.pdf ) Denne avtalen fastslår at land kan velge sin egen sikkerhetspolitikk, at NATO ikke vil plassere atomvåpen i nye medlemsland, samt at Russland ikke motsetter seg utvidelser. Partene skal heller ikke betrakte hverandre som motstandere.

Og i 2002, inngikk NATO og Russland enda en avtale om samarbeid, «Paris-erklæringen og NATO-Rusland-rådet» ( https://archives.nato.int/uploads/r/null/1/4/145412/STATEMENT_2002-05-28_BIL.pdf ) . Der forplikter partene seg til å samarbeide på ei rekke sikkerhetspolitiske områder, deriblant terror og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. NATO understreker at hvert land har rett til å velge sin egen veg. Avtalen er underskrevet av statsoverhodene i samtlige NATO-land og av Russlands president, Vladimir Putin.

For å presisere nøyaktig hvor «de nåværende grensene» fra Budapest-memorandumet faktisk gikk, foretok Ukraina og Russland en grenseoppgang, og dokumenterte grensa kilometer for kilometer. Dette arbeidet resulterte i en «Avtale om den russisk-ukrainske grensa». ( https://en.wikipedia.org/wiki/Treaty_on_the_Russian%E2%80%93Ukrainian_border ) Avtalen ble undertegnet av de to lands presidenter, Leonid Kutsjma og Vladimir Putin, den 28. januar 2003. Det har seinere vist seg svært vanskelig å få én av partene til å etterleve avtalen.

4: Korrupsjon og demokrati

Som andre tidligere Sovjet-republikker hadde Ukraina med seg et lass med politiske og økonomiske problemer: Akkurat som i Russland hadde gamle kommunistpamper rasket til seg enorme verdier i den banditt-økonomien som oppsto under privatiseringa av statlige bedrifter. ¹⁴ Med økonomisk makt fulgte politisk makt: De søkkrike pampene ble søkkrike statsledere i land etter land. Aserbadsjan ble velsignet med den ene Alijev etter den andre; i Belarus kom Lukasjenko til makta og sitter stadig mer urokkelig, mens han kaster dissidenter i fengsel og forbereder sønnen sin til å ta over.¹⁵ Han var lenge kjent som «Europas siste diktator», men det er han ikke lenger, for i Russland kom en tidligere KGB-offiser til makta i 1999, støttet av landets tre maktpillarer: Oligarkene, mafiaen og FSB – altså det gjenoppbygde KGB. Etter mønster fra andre diktatorer har han bygd makta gradvis, fra et relativt demokratisk utgangspunkt til et totalitært regime med et skinndemokrati.

På demokratiindeksen ( Demokrati-indeksen – her vist i sammenlikning med Ukraina ) har Putins tsardømme beveget seg systematisk nedover til 2,03 på en skala der 10 er best – et stykke under Saudi-Arabia, men litt over Belarus. På indeksen for pressefrihet har landet beveget seg fra ganske dårlig til riktig ille. ( https://fn.no/Statistikk/pressefrihet?country=318&country2=42584 – her sammenliknet med Ukraina, som har gjort store skritt i stikk motsatt retning.) Og på korrupsjonsindeksen har utviklinga også gått fra dårlig til riktig ille ( https://fn.no/Statistikk/korrupsjon?country=42334&country2=42584 – også her sammenliknet med Ukraina, som har beveget seg i stikk motsatt retning).

Den potensielle diktatoren i Ukraina var Viktor Janukovytsj ( https://snl.no/Viktor_Janukovytsj ), gammel pamp med god forankring blant russisktalende oligarker i Øst-Ukraina. Han stilte som presidentkandidat i 2004 og «vant» med så omfattende valgfusk at det utløste store demonstrasjoner og krav om nyvalg. Denne «oransjerevolusjonen», samt at Høyesterett ( https://snl.no/Ukrainas_politiske_system ) nektet å godkjenne valget, førte til at det ble gjennomført omvalg, og da ble en annen kandidat valgt. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Oransjerevolusjonen ) Allerede da skal Putin ha blitt bekymret: Sånne folkelige fargerevolusjoner kunne bare skyldes amerikansk innblanding ved hjelp av CIA-agenter, meinte han.¹⁶ Professor Torbjørn Lindstrøm Knutsen analyserte: «Endelig later det til at Putin ikke bare tillegger amerikanerne ekspansjonistiske motiver, men at han også overdriver deres innflytelse. Han later for eksempel til å tro at det var USA som stod bak de såkalte fargerevolusjonene – regimeskiftene i Georgia («Roserevolusjonen» i 2003), Ukraina («Oransjerevolusjonen i 2004-05) og Kirgisistan (Tulipanrevolusjonen i 2005). « ( https://www.forskersonen.no/krig-og-fred-kronikk-meninger/putin-og-maktbalansen-en-analyse-av-ukraina-krigens-arsaker/1990356 ) Se også rapporten fra en norsk student som var til steds som valgobservatør, invitert av Ukrainas studentunion: «Dette var første gangen jeg så på nært hold at russerne absolutt ikke hadde noen intensjoner om å være en konstruktiv aktør i Ukraina. Jeg fulgte delegasjonslederen til de russiske valgobservatørene hele den halve timen de vandret rundt i lokalet. Jeg husker han som en relativt høy mann i femtiårene som lignet ganske mye på Lavrov. Han gikk rundt med følget sitt og gestikulerte, sukket og himlet med øynene mens han påpekte at absolutt alt som skjedde i valglokalet var galt og udemokratisk. Han ba om få se ulike dokumenter fra valgfunksjonærene som han også påpekte var feil. Etter at han hadde dratt ble det flere hendelser.  .. To busser med Donetsk-skilter kom og parkerte utenfor inngangen til valglokalet. De hadde gardiner trukket for vinduene, så det var ikke mulig å se hvem som var på innsiden. Men det var kjent at det kjørte rundt busser med betalte bøller fra Øst-Ukraina som skulle skremme folk fra å stemme.» ( https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/oransjerevolusjonen-var-ikke-forgjeves/o/5-95-1541369 )

Den nyvalgte presidenten, Viktor Jusjtsjenko ( https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Jusjtsjenko ), førte en vestvendt politikk i samsvar med valgløftene sine. Han startet forhandlinger om handelsavtale med EU og søkte medlemskap i NATO – noe som bl a Angela Merkel motsatte seg, fordi hun meinte det kunne få uheldige følger for forholdet til Russland. ( https://www.dw.com/en/angela-merkel-opens-up-on-ukraine-putin-and-her-legacy/a-62052345 ). Så NATO-søknaden førte ikke fram.

Jusjtsjenko mislyktes med hensyn til sitt andre store valgløfte, nemlig å få bukt med korrupsjonen. Så ved neste valg, i 2010, kom Janukovitsj tilbake; denne gangen med et løfte om å bekjempe korrupsjonen og å få til en avtale med EU om assosiering, med sikte på fullt medlemskap. Løftet om avtale med EU var utvilsomt det som sikret ham nok støtte også i de vestlige delene av Ukraina til at han vant (såvidt) foran sin motkandidat, Julia Tymosjenko ( https://snl.no/Julija_Tymosjenko ).

Sitt første løfte innfridde han bl a ved å beskylde sin politiske hovedmotstander, Tymosjenko, for maktmisbruk og få henne dømt til sju års fengsel, i en rettssak som etter mange observatørers oppfatning ikke var sterkt preget av rettssikkerhet. ( https://www.nrk.no/urix/timosjenko-domt-til-sju-ars-fengsel-1.7828344 ) Sitt andre løfte såg det ut til at han skulle oppfylle, da avtalen med EU var ferdig forhandlet i 2013. Men plutselig erklærte han at han ikke ville skrive under denne avtalen likevel, for han hadde fått en mye bedre avtale med Russland. (At avtalen med Russland var mye bedre for hans eget vedkommende er det liten grunn til å tvile på.)

Dette falt ikke i god jord hos ukrainere flest. Særlig ungdommen hadde sett fram til bedre kontakt og integrasjon med Europa, og å komme fri fra herredømmet til den gamle kolonimakta. Det braut ut store demonstrasjoner som toppet seg på Maidan-plassen i Kyiv, hvor demonstrantene etablerte teltleir og fortsatte å demonstrere i uke etter uke. Opprørspolitiet prøvde å jage demonstrantene bort, men møtte kraftig motstand. Den 20. februar 2014 begynte opprørspolitiet å skyte med skarpt på demonstrantene. Etter skytinga var minst 82 mennesker døde. NRKs reporter Hans-Wilhelm Steinfeldt, som kjenner både russisk og ukrainsk historie ut og inn, har gitt ei svært levende framstilling av forhistorien og av hva som faktisk hendte på Maidan den dagen: https://www.nrk.no/video/steinfeld-snakker-om-konflikten-i-ukraina_188802

Se også denne reportasjen fra Berlingske Tidende: https://www.berlingske.dk/samfund/da-blodet-stoerknede-paa-maidan

Denne massakren utløste et enda voldsommere opprør, hvor flere grupper blant demonstrantene også væpnet seg. Opprørspolitiet rømte. Det samme gjorde Janukovitsj. Han hadde inngått en avtale med opposisjonen om maktfordeling, men i stedet for å signere denne rømte han til Kharkiv, og videre derfra til Moskva. Parlamentet ble sammenkalt til hastig møte, og i det møtet ble Janukovitsj i sitt fravær avsatt med 328 mot 14 stemmer. Nasjonalforsamlinga jublet og sang nasjonalsangen. https://www.nrk.no/urix/parlamentet-har-avsatt-presidenten-1.11563148

Putins propagandaapparat har seinere påstått at ofrene på Maidan-plassen ble skutt av utenlandske leiesoldater, hyret inn av CIA, for at sikkerhetspolitiert skulle få skylda. Propagandaapparatet har også påstått at drapene ble begått av ukrainske nazister, som deretter overtok makta i nasjonalforsamlinga. (Ukrainas nasjonalforsamling har 450 seter. Av disse hadde Svoboda, som i hvert fall tildels kan kalles fascister, 10.) Begge disse påstandene er blitt videreformidlet med stor iver av «freds»venner i vest.

Øyenvitneskildringer fra erfarne journalister som Steinfeldt forteller noe annet. -

Fra Kharkiv hevdet Janukovitsj at avsettelsen av ham var et statskupp. Grunnloven krevde at en slik avsettelse kan skje med minst 3/4 flertall. Flertallet blant de avgitte stemmene var overveldende, men 328 stemmer er litt mindre enn 3/4 av 450. Men av de avgitte stemmene var flertallet for avsettelse over 95 %. En del representanter har ikke stemt, eller har rett og slett ikke møtt opp.

Forfatningsdomstolen eller Høyesterett kunne muligens ha funnet avsettelsen ugyldig av formelle grunner. Spørsmålet er hypotetisk, for etter Maidan-massakrene ville det i praksis ha vært umulig for Janukovitsj – allerede på veg til sin herre og mester i Moskva – å fungere som president. Men den dag i dag fortsetter Putin-propagandaen å snakke om «statskuppet» 22. februar 2014. Det samme gjør Putins venner i Norge. De formidler også fortsatt den fantastiske påstanden at det var utenlandske leiemordere, eventuelt ukrainske nazister, som drepte demonstrantene for at Janukovitsj skulle få skylda.

Parlamentet innsatte en midlertidig president og fastsatte dato for nytt valg av president til 25. mai. I dette valget vant sjokolademilliardæren og tidligere samarbeidspartner med Jusjtsjenko, Viktor Porosjenko ( https://snl.no/Petro_Porosjenko ). Han stilte til nyvalg i 2019, men tapte mot skuespiller, økonom og filmskaper Volodomyr Zelenskyj ( https://no.wikipedia.org/wiki/Volodymyr_Zelenskyj ), som har sittet som Ukrainas president sia da. Nytt valg skulle normalt ha vært gjennomført i 2024, men parlamentet har – i samsvar med grunnloven – vedtatt at landet befinner seg i en unntakstilstand under krigen, og da skal det ikke gjennomføres valg.

Etter Janukovitsj' flukt til Moskva ble det avslørt hvor grenselaust hans tjuveri av offentlige midler har vært: Han hadde tilegnet seg en enorm park ved innsjøen utafor byen, og der hadde han fått bygd et palass som ikke manglet noe som helst av luksusgoder for en vellykket autokrat. ( https://www.nrk.no/urix/slik-levde-janukovitsj-i-sus-og-dus-1.11563477 ) For å finne noe som kan måle seg med dette må en peke på Putins residens, som Navalnyj avslørte i YouTube-videoen «Putins palass. Historien om verdens største bestikkelse.» ( https://www.klikk.no/reportasje/putins-vanvittige-luksus-hytta-er-pa-17-000-kvadratmeter-7122693 ) - Det er imponerende hvor flinke disse karene er til å få mye ut av sine beskjedne presidentgasjer.

5: Ukraina i krig

Fem dager etter avsettelsen av Janukovitsj rykket russiske tropper ut fra forlegningene sine på Krym og begynte å annektere halvøya. Russland hadde store styrker på Krym på grunn av sin flåtebase, mens ukrainske tropper – der som ellers i landet – var få og dårlig utrustet. De gjorde liten motstand. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Russlands_anneksjon_av_Krim_i_2014 )

Grunnen til den raske reaksjonen var, ifølge Moskva, at avsettelsen av Janukovitsj - «statskuppet» - hadde ført til politisk kaoos, og Kryms innbyggere måtte reddes fra dette kaoset. Ifølge denne argumentasjonen har altså en stormakt rett til å annektere deler av et naboland, i strid med folkeretten, når man blir bekymret for politiske vedtak i nabolandet.

I huj og hast ble det gjennomført «folkeavstemming» om overføring til Russland. Ingen anerkjente internasjonale observatører overvåket valget eller opptellinga. Derimot var det utstasjonert væpnete (russiske) vakter i stemmelokalene. Russlandsbegeistringen var overveldende: 96,6 % ønsket forening med Russland, sa opptellerne. ¹⁷ Og i Tsarens rike kaster de ikke bort tida med stortingsmeldinger, utredninger, innstillinger, komitebehandling og annet demokratisk tjafs: 18. mars signerte Putin avtalen om at Krym¹⁸ var en del av Russland, og 21. mars vedtok Det russiske føderasjonsrådet loven som gjorde Krym og Sevastopol til to nye administrasjonsområder i Russland. Putin signerte straks loven.

Russland fulgte opp suksessen: 9. mars 2014 tok politikeren Alexandr Kharitonov ( https://en.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Kharitonov_(politician) sammen med en flokk væpnete menn kontrollen over administrasjonsbygningen i Luhansk. Så leste han opp ei erklæring der han sa at guvernøren i Luhansk, Mykhailo Bolotskykh, hadde fraskrevet seg jobben, så nå overtok han (Kharitanov) ansvaret på vegne av folket i Luhansk. (Det viste seg seinere at Bolotskyh ikke hadde fraskrevet seg noe som helst. «Separatistene som har tatt kontroll over bygningene til sikkerhetstjenesten i Luhansk utgjør en trussel mot sikkerheten i regionen,» sa han i et møte i Luhansk den 17. april. ( https://www.kyivpost.com/post/9477 ) ) Det hjalp ikke stort: Separatistene dukket opp i flere bygninger, ofte i følge med velutstyrte soldater som snakket russisk uten ukrainsk aksent, og overtok styringa. Det kom busslaster med russiske bøller og soldater uten uniform. - Urolighetene bølget fram og tilbake, og separatiststyret gjennomgikk diverse utskiftninger, omtrent som et nydannet norsk protestparti (men i atskillig mer voldelig form). Kharitonov sjøl ble arrestert av de ekte myndighetene og dømt til fem års fengsel. Seinere ble han fangeutvekslet med Russland.

Putin syntes kanskje det ble for mye rot når «opprøret» ble gjennomført av glade amatører. Derfor sørget han for at oppøret i Donetsk ble ledet av en profesjonell: Igor Girkin, også kjent som Igor Strelov ( https://en.wikipedia.org/wiki/Igor_Girkin ), en veteran fra den russiske hæren og en tidligere FSB-offiser med fartstid fra Bosnia, Transniestra og Tsjetsjnia. Han ledet en avdeling væpnete menn som tok kontroll over rådhuset og politistasjonen i Slovjensk i Donetsk. 17. juli var han hovedansvarlig for nedskytinga av et passasjerfly fra Malaysia Airlines. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Malaysia_Airlines_Flight_17 ) . Seinere gjorde han karriere som frivillig soldat i Ukrainam, deretter som militærblogger. Som frittalende blogger syntes han at Putin burde være mye hardere i klypa. Til slutt kom han i skade for å kritisere Putins inkompetanse, og da ble han selvfølgelig anholdt og dømt til fengselsstraff for ekstremisme. Såvidt vites sitter han fortsatt i buret.

Kort tid etter disse aksjonene erklærte opprørerne opprettelsen av «Folkerepublikken Lugansk» og «Folkerepublikken Donetsk». De hadde bare kontroll over deler av de områdene de erklærte som «folkerepublikker». Men med russiske våpen og russiske soldater klarte de å konsolidere herredømmet over deler av disse oblastene. Ukraina hadde på dette tidspunktet liten militær styrke til å slå ned et opprør, så det utviklet seg etterhvert en stillingskrig mellom opprørere og ukrainske styrker.

Den 17. juli ble som nevnt et malaysisk passasjerfly skutt ned over det opprørskontrollerte området i Ukraina. 298 personer omkom. ( https://www.nrk.no/urix/tre-menn-domt-for-a-ha-skutt-ned-malaysisk-passasjerfly-i-2014-1.16183369 ) Etterforskningen konkluderte med at det var russisk luftvernskyts, betjent av russiske soldater, som var brukt. I uskjermet radiosamtale som ble fanget opp av andre hørtes russiske soldater som jublet over et heldig treff på det de trudde var et ukrainsk fly. Tidligere nevnte Girkin og en annen russisk statsborger ble dømt in absentia i Nederland, sammen med ukrainske Leonid Khartjenko. Men Girkin sitter som sagt allerede i buret i Russland, og han blir neppe overlevert til Nederland for å sone der. Russland nektet forøvrig all befatning med saken. Norske fredsvenner var tidlig ute med å «reise tvil» om den åpenbare forklaringa, og å holde muligheten åpen for at den russiske versjoenn var riktig: «Utenriksminister Børge Brende sier at Russland er ansvarlig for nedskytningen av MH17. Men hva vet han egentlig om dét? Som en søvngjenger er Norge i ferd med å støtte opp under en konflikt som kan føre til en alvorlig global konfrontasjon ... Hvordan vet Børge Brende at det ikke var Ukraina som skjøt ned flyet i 2014, slik tilfellet var med Siberia Airlines i 2001?» ( https://www.nytid.no/var-det-russland-ukraina-er-saksokt/ )

Stillingskrigen fortsatte uten betydelig framgang for noen part. Trasss i denne konflikten fantes det fortsatt et noenlunde velfungerende OSSE (Organisasjon for Sikerhet og Samarbeid i Europa) ( https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/sikkerhetspolitikk/innsiktsmappe/organisasjonen-for-sikkerhet-og-samarbeid-i-europa-osse/id442642/ ) , hvor de fleste europeiske land, Russland,. USA og noen flere møttes for å gjøre nettopp det organisasjonsnavnet sa – sørge for sikkerhet og samarbeid i Europa. I regi av denne organisasjonen ble det framforhandlet to avtaler etter hverandre, begge med navn etter byen der forhandlingene foregikk: Minsk i Belarus. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Minskavtalene_(2014_og_2015) ) Minsk 1 ble undertegnet 5. september 2014. Ifølge denne avtalen skulle det inngås full våpenhvile, mens det ble utarbeidet en forfatningsreform som sikret indre sjølstyre for Luhansk og Donetsk. Våpenhvilen ble brutt etter tre uker, da opprørerne gikk til angrep for å ta kontrollen over flyplassen i Donetsk.

Forhandlerne ga ikke opp. Minsk 2 ble undertegnet 11. februar 2015. Den ble framforhandlet av presidentene i Ukraina og Russland, Frankrikes president, Tysklands forbundskansler og lederne i de to utbryterrepublikkene. Hovedinnholdet var: Våpenhvile, buffersone, fangeutveksling, OSSE-overvåking av fronten, 30-dagers frist for Ukraina til å innføre selvstyre for visse områder i Donetsk og Luhansk. Desentraliseringsreform i hele Ukraina. Gjenopprettelse av grensekontroller mellom Russland og Ukraina. Alle fremmede styrker trekkes ut av Ukraina. Amnesti for involverte i konflikten. I tillegg skulle de fire landene i Normandie-formatet opprette et overvåkingsorgan som skal tre sammen regelmessig. (Sammenfattet fra https://snl.no/Minsk-avtalene )

Det ble ikke gjennomført frie valg under tilsyn av OSSE. Ukraina fikk ikke tilbake grensekontroll mot Russland. Nasjonalforsamlinga i Kyiv ville ikke gjennomføre forfatningsendringer før grensekontrollen var gjenopprettet. Våpenhvilen ble brutt flere ganger. Russland tilbød russisk statsborgerskap til innbyggere i de to regionene, og 770.000 personer (av 6,2 millioner innbyggere) benyttet tilbudet.

Det er verdt å merke seg at flertallet i de opprørerkontrollerte områdene fortsatt ønsket å være en del av Ukraina. ( https://theconversation.com/most-people-in-separatist-held-areas-of-donbas-prefer-reintegration-with-ukraine-new-survey-124849 ) Men når okkupantene utførte sine obligatoriske «folkeavstemminger», overvåket av soldater som ofte kunne se hva du stemte, var resultatet overveldende i favør av okkupantene, også uten kreativ stemmetelling. https://www.transitmag.no/2022/09/26/folkeavstemning-i-okkuperte-omrader-i-ukraina-en-farse/

Den 21. februar 2022 sa Putin at det ikke var utsikt til å gjennomføre avtalen. Så anerkjente han de to republikkene og sendte tropper inn i Donbas. Tre dager seinere startet Russlands invasjon av Ukraina med angrep fra Luhansk, Donetsk, Belarus og Russland. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Krigen_i_Ukraina )

Dette kom som en stor overraskelse på alle fredsvenner i vest, trass i rapporter om stor troppeoppbygging som gjorde at vestlig etterretning varslet en forestående invasjon. Disse varslene ble også framført av NATOs daværende generalsekretær, Jens Stoltenberg. Fredsvennene avfeide sånne advarsler som krigshissing. Ytre høyres intellektuelle alibi her i landet, Asle Toje, skrev for eksempel skråsikkert den 19. februar 2022: ( https://www.dn.no/globalt/sikkerhetspolitikk/utenrikspolitikk/nato/kronikk-kan-vi-fa-se-filmen-denne-gangen/2-1-1170539 ) «Nok en gang turer USA frem med referanser til etterretning som de ikke vil dele med noen, som skal vise at et russisk angrep er nær forestående. President Biden var så blodtørstig i sine prognoser at Ukrainas president måtte be ham dempe seg....Spørsmålet om Ukraina hører ikke hjemme i Nato. Det hører hjemme i FN, for åpent kamera. Forhandlingene burde føres i salen FN har i Genève til nettopp dette, ikke i hemmelighet på et hotell. Vi bør åpent forsøke å overbevise FNs generalforsamling om at Russland bryter FN-pakten.

Vi har ikke råd til å spole forbi argumentasjonen, ikke denne gangen.»

Det gikk fem dager fra dette freds- og forhandlingsvennlige innlegget sto på trykk til Russland invaderte. I mellomtida hadde de ikke dukket opp til forhandlinger, verken i FN eller på et hotell – trass i at Toje hadde vært i Ukraina, så han skjønte hva som foregikk.

6: Putins krig

Den 25. april 2005 holdt tidligere KGB-general, nå som president, en tale om «Rikets tilstand» til Dumaen og det russiske folk. Der fastslo han at Sovjetunionens oppløsning var den «største geopolitiske katastrofen» i det 20. århundre ( https://www.dr.dk/nyheder/udland/putin-holder-tale-til-nationen ) .¹⁹ Det hadde blant annet ført til at titalls millioner russere bodde som etniske minoriteter utafor Russlands grenser. (Han unnlot å nevne at av det også befinner seg 18 millioner av forskjellige ikke-russiske minoriteter inne i Russland.) I talen fastslo han også at det var en stor oppgave for Russland å utvikle demokratiet videre. En rask titt på tendensen i Demokrati-indeksen (se tidligere) viser at han har anstrengt seg mindre for den oppgaven enn for den andre oppgaven han tok på seg, nemlig å gjenreise Russlands storhet. ( https://www.aftenposteninnsikt.no/putins-plan-gjenreise-russlands-storhet )

Temaet om «Den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre», og å gjenopprette Russlands storhet, har han kommet tilbake til mange ganger seinere. Gjentatte ganger har han også påtatt seg å forsvare russiske minoriteter i nabolandene. ( https://www.rferl.org/a/russia-ethnic-russification-baltics-kazakhstan-soviet/25328281.html )

Den 10. februar 2008 holdt han en oppsiktsvekkende tale på en sikkerhetskonferanse i Tyskland. ( https://www.nrk.no/urix/putin-langer-ut-mot-usa-og-vesten-1.1806368 ) Talen ble oppfattet som et kraftig angrep på vestmaktene og USA, og som et varsel om at Russland kom til å følge sine egne interesser i internasjonal politikk. Ellers krydret han talen med henvisning til viktige prinsipper for internasjonal fred, blant annet med følgende utsagn: «Vi ser en stadig større forakt for grunnleggende prinsipper i internasjonal lov... Det fører til at ingen kan kjenne seg trygg.» Det skulle jo vise seg at dét hadde han sannelig rett i. Du finner transkripsjonen (foretatt av en vennlig sjel) av denne talen her: https://www.indymedia.org.uk/en/regions/world/2007/02/362269.html .

I august samme år demonstrerte han sin omsorg for etniske minoriteter ved å gå til krig mot Georgia ( https://informnapalm.org/no/georgia-2008/ ) for å forsvare utbryterrepublikkene Abkhasia ( https://en.wikipedia.org/wiki/Abkhazia ) og Sør-Ossetia ( https://no.wikipedia.org/wiki/Krigen_i_S%C3%B8r-Ossetia_2008 ). Georgia måtte gi etter for overmakta, og Russland okkuperer fortsatt de to «sjølstendige» minirepublikkene. De er anerkjent av de vanlige - Russland, Belarus, Nord-Korea, Venezuela og Transnistria ( https://en.wikipedia.org/wiki/Transnistria ).

Russlands stadig tydeligere deltakelse i borgerkrigen i Ukraina ble rettferdiggjort med ønsket om å «beskytte russere mot diskriminering» i Ukraina. John Færseth, med lang fartstid i Ukraina, har gått gjennom noen av disse påstandene: ( https://www.forsvaretsforum.no/kronikk-russland-ukraina/propaganda-blir-russisktalende-forfulgt-eller-diskriminert-i-ukraina/272045 )

Putin har omtalt ukrainske språklover som et forsøk på å ta fra russere historien og språket deres og å tvangsassimilere dem. Det er sant at ukrainsk er administrasjonsspråk i hele Ukraina, og på den måten favorisert. Men det er på bakgrunn av at majoritetsspråket har vært undertrykt og tilsidesatt til fordel for russisk.

Språkpolitikk er en del av nasjonsbygginga i Ukraina. Men det er selvfølgelig ikke forbudt å snakke eller skrive russisk noe sted i Ukraina, og det er ikke dokumentert noe tilfelle av at russiskspråklige er blitt massakrert. Ukraina har dessuten sluttet seg til Den europeiske pakten om regionale språk eller minoritetsspråk (ECRML), som sikrer vern av alle landets minoritetsspråk – ikke bare russisk, men også polsk, ungarsk, tre urfolksspråk og flere andre språk. Hovedproblemet for noen russisktalende synes heller å være at russisk ikke lenger har den dominerende og privilegerte rollen som språket hadde, både under tsarene og under kommunismen. ( https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/pWkr0W/spraaksituasjonen-i-ukraina-er-sentral-i-konflikten )

Men om et land har ting å utsette på nabolandets språkpolitikk, er ikke det noen akseptabel grunn til å invadere nabolandet. Da Finland fjernet obligatorisk svenskundervisning i skolen for mange år sia, var det sikkert enkelte svensktalende som syntes det var synd. Men de gikk ikke til væpnet opprør og okkupasjon av Åbo (Turku) av den grunn! Og nabolandet Sverige gikk slett ikke til invasjon for å få Finland til å endre språkpolitikken.

Både før og særlig etter fullskalainvasjonen har Putins propagandaapparat gitt mange begrunnelser for at Russland måtte «gripe inn»: Påstander om «kuppet» i 2014 ( https://nyheder.tv2.dk/udland/2014-03-04-putin-ukraine-er-blevet-kuppet ), Ukraina må «denazifiseres» ( https://www.dagbladet.no/nyheter/dette-betyr-putins-denazifisering/75847580 ), det vil i praksis si: «En betydelig del av befolkningen, trolig flertallet, må denazifiseres, skriver Sergejtsev ... Han konkluderer med at «denazifisering uunngåelig vil innebære deukrainisering».»

Med nazi-påstandene sine peker propagandistene hovedsakelig på partiet Svoboda ( https://en.wikipedia.org/wiki/Svoboda_(political_party) ), som spilte en viss rolle i Maidan-opprøret i 2014 og fikk tre seter i den nye regjeringa. Men partiet hadde bare snautt 11 prosent av velgerne og hadde ingen avgjørende innflytelse på vedtakene i den nye regjeringa, og slett ikke etter valget da Porosjenko ble president. Svobodas oppslutning er nå helt marginal, og partiet har ett sete i nasjonalforsamlinga. Her er ett eksempel på russisk «denazifisering» i Ukraina: https://www.telegraph.co.uk/world-news/2023/12/16/swastika-scar-carved-two-ukrainians-russians-mental-knife/ .

En stadig tilbakevendende påstand fra Putin og hans klakkører er at Sovjetunionens siste president, Gorbatsjov, fikk et løfte om at NATO ikke skulle utvides «en eneste tomme» østover etter liberalisering i Øst-Europa. Problemet med den påstanden er at han som skulle ha fått dette løftet, Gorbatsjov, nektet å ha fått det. ( https://www.brookings.edu/articles/did-nato-promise-not-to-enlarge-gorbachev-says-no/ ) Et annet problem med logikken er at Russland ikke (ennå) har invadert ett eneste nytt NATO-medlem i Øst-Europa. Det eneste landet de har invadert er Ukraina, som ikke er blitt NATO-medlem, og som har små muligheter til å bli det!

En god del av Putins påstander etter fullskalainvasjonen er blitt faktasjekket og funnet usanne. ( https://www.faktisk.no/artikkel/ett-ar-med-desinformasjon-krigslogner-og-falske-narrativ/110623 )

Motivet for Putins krav om at Russland skal dominere er det samme som har vært påstanden hans fra 2005 til i dag: Sovjetunionens oppløsning var en geopolitisk katastrofe som han ønsker å reparere, og Ukraina har ingen rett til å være et eget land. Ukrainerne er nemlig ikke ett eget folk; de er (lille)russere, uavhengig av hva ukrainerne sjøl meiner.

Sin visjon for Russland uttrykte han i en lang artikkel som ble publisert under hans navn 12 juli 2021 ( http://en.kremlin.ru/events/president/news/66181 ). Der begynner han (offisiell engelskspråklig versjon): «During the recent Direct Line, when I was asked about Russian-Ukrainian relations, I said that Russians and Ukrainians were one people – a single whole. These words were not driven by some short-term considerations or prompted by the current political context. It is what I have said on numerous occasions and what I firmly believe.» Så følger en lang og detaljert gjennomgåelse av russisk og ukrainsk historie, hele tida tolket inn i den forståelsesrammen at de er ett og samme folk – historisk, språklig, kulturelt, åndelig. Stadig vekk har ytre krefter prøvd å skape splid mellom russere og «nyrussere», men disse kreftene har Russland alltid klart å overvinne, slik landet også vil klare i dag. Derfor står det til slutt: «I am confident that true sovereignty of Ukraine is possible only in partnership with Russia. Our spiritual, human and civilizational ties formed for centuries and have their origins in the same sources, they have been hardened by common trials, achievements and victories. Our kinship has been transmitted from generation to generation. It is in the hearts and the memory of people living in modern Russia and Ukraine, in the blood ties that unite millions of our families. Together we have always been and will be many times stronger and more successful. For we are one people.» Blut und Boden nok en gang, med andre ord. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Blut_und_Boden )

Riktignok sier han helt til slutt:  «And what Ukraine will be – it is up to its citizens to decide.» Det har ukrainerne gjort flere ganger, gjennom den prosessen som kalles «frie valg», og hver gang er Putins oppfatning som kan sammenfattes i: «Ett folk – en fører!» blitt ettertrykkelig avvist. Men Putin gir seg ikke; virkeligheten skal formes i samsvar med hans oppfatning, og følgelig sendte han styrkene sine inn i Ukraina i et massivt angrep den 24. februar 2022, i en «militær spesialoperasjon» som bare skulle ta noen få dager. Da de russiske panserstyrkene rykket inn i forstedene til Kyiv, samtidig som kommandosoldater var på veg for å likvidere presidenten og hans regjering, ble Zelensky tilbudt transport ut av Kyiv for å komme i sikkerhet. Da svarte han: «Jeg trenger ikke en taxi. Jeg trenger våpen.»

Krigen pågår fortsatt.

7: Russlands krigsforbrytelser

Den ukrainske journalisten Viktoria Rosjtsjina satte seg fore å finne ut hva som hadde skjedd med de flere tusen innbyggerne i Øst-Ukraina som hadde forsvunnet under russisk okkupasjon. Hun forsvant også. To år seinere kom hun hjem igjen i smådeler i en transport av lik fra Øst-Ukraina. Hun var torturert til døde: Strupehodet hennes var borte (det er noe som iblant gjøres på slaktegriser, sånn at de ikke klarer å skrike). Øyeeplene hennes var borte. Hjernen var tatt ut. https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-05-02/a/vi-kan-bare-forsta-hva-som-skjer-ved-a-dra-dit-sa-viktoria-rosjtsjina-27-det-ble-hennes-siste/611/1901753/62619793

Slikt skjer regelmessig i Øst-Ukraina under russisk okkupasjon: FNs undersøkelseskomité for Ukraina skriver i sin nyeste rapport ( https://www.ohchr.org/en/press-releases/2025/03/ukraine-enforced-disappearances-committed-russian-authorities-amount-crimes ): «Kommisjonen har konkludert med at russiske myndigheter begikk tvungne forsvinninger og tortur som forbrytelser mot menneskeheten. Begge deler ble begått som ledd i et omfattende og systematisk angrep mot sivilbefolkningen og i henhold til en koordinert statlig politikk... I områder som kom under deres kontroll arresterte russiske myndigheter et stort antall sivile som de oppfattet som en trussel mot sine militære mål i Ukraina. De overførte mange av dem til flere interneringsfasiliteter i områder de okkuperte i Ukraina, eller deporterte dem til Den russiske føderasjonen, der de utsatte dem for ytterligere krenkelser og forbrytelser. ...I interneringsfasiliteter i russiskokkuperte områder i Ukraina og i Den russiske føderasjonen har russiske myndigheter systematisk brukt tortur mot visse kategorier av internerte for å fremskaffe informasjon, tvinge og skremme. De mest brutale formene for tortur ble brukt under avhør, som ofte ble ledet av Den føderale sikkerhetstjenesten og Den russiske føderasjonens etterforskningskomité. ... Russiske myndigheter har systematisk brukt seksuell vold som en form for tortur mot mannlige fanger. Denne rapporten beskriver flere tilfeller av krigsforbrytelser i form av voldtekt og seksuell vold, begått som en form for tortur, mot kvinnelige fanger.»

Og så videre. Journalister i avisen «The Guardian» har, i samarbeid med journalister i flere andre land, blant andre Washington Post og Le Monde, avdekket i alt 29 tortursentre hvor både krigsfanger og sivile som mistenkes for anti-russiske hioldninger blir torturert. ( https://www.inkl.com/glance/news/inside-taganrog-beatings-electrocution-and-starvation-at-prison-where-ukrainians-were-tortured?first_login=true&section=personalized ) For eksempel: «Shylyk, en tidligere soldat som var sivilist da hun ble fengslet, ble slått med batonger over hele kroppen, utsatt for elektrosjokk, truet med voldtekt og angrepet med hunder. Oleksandr Maksymchuk, en krigsfange som tilbrakte 21 måneder i Taganrog i to separate perioder, skrev i et vitnemål som The Guardian har fått tilgang til, om gjentatte slag, elektriske støt, kvelning og en teknikk der vaktene pakket fangene inn i teip fra topp til tå og deretter «brukte dem som menneskelige møbler»... Shylyk nevnte et rom som inneholdt en elektrisk stol: "Jeg ble satt i den elektriske stolen to ganger ... med en innretning som festet klemmer mellom tærne mine. Så skrudde de på strømmen." Hun beskrev at hun overhørte vakter som klaget over at de måtte holde avlivingstiden på under to timer for å unngå å drepe innsatte, ettersom dødsfall betydde mer papirarbeid.»

Det journalistiske prosjektet har også avdekket i detalj hva som skjedde med Rosjtsjina og flere andre enkeltpersoner, her gjengitt en ukrainsk avis ( https://www.pravda.com.ua/eng/articles/2025/04/29/7509612/ ). En fange forteller: "De knekte en PR-batong på meg", forteller Serhii, og beskriver en spesiell gummistokk som brukes av politiet. "Det var første gang jeg noen gang hadde sett en knust. De brakk ribbeina mine. De kløyvde hodet mitt med en geværkolbe. Slo ut tennene mine. Det var forferdelig - ryggen og armene mine var helt svarte og blå. Og den andre gangen de tok meg, brukte de elektriske støt. De kalte det «et anrop til Putin» - de festet en pinne til øret ditt og en annen til lillefingeren på motsatt hånd, diagonalt, og så ga de deg sjokk. Jeg husker ikke engang at jeg falt av det første støtet. Den andre gangen måtte de dra meg ut av hjørnet av rommet... En gang kastet de en gutt inn i cellen min, ikke eldre enn 16-17 år. De rev av ham buksene, kastet ham inn og ropte: "Knull ham! Jeg sa det til dem: "Er dere gale? Og de ropte tilbake: "Sett i gang, din f**ker! Jeg nektet. De slo oss begge og tok gutten med seg.»

Voldtekt er svært vanlig. En tidligere fange, Yelyzaveta, forteller: «Under «mottakelsen» ble hun kledd naken og filmet fra alle vinkler, før hun fikk utdelt klær: en nattkjole som lignet en gulvklut, undertøy med synlige tegn på tidligere bruk, en bukse som var flere størrelser for liten og en overdimensjonert lue og jakke. «Gjør deg klar, vi skal vise deg alle livets gleder», sa de ansatte på interneringssenteret til henne... Deretter ble Yelyzaveta ført ned en korridor, med armene vridd slik at hun bare kunne se føttene sine. Underveis ble hun slått med stokker og metallstenger, og hunder ble satt på henne. Noen menn ropte: «De har brakt oss enda en ukrainsk hore, vi skal knulle henne.» «

Én slik historie kan selvfølgelig være oppdiktet. Men det foreligger utallige fortellinger fra tidligere fanger om systematisk, grotesk tortur og – i mange tilfeller – drap på andre fanger. Det er slikt de russiske «befrierne» gjør. Og det ser ikke ut til at de gjør store anstrengelser for å holde det skjult heller: Tvert imot, denne formen for terror kan også tjene den hensikten at ukrainere blir livredde.

Disse russiske krigsforbrytelsene er altså godt dokumentert, både av FNs undersøkelseskommisjon og av journalister som disse. Med sånne metoder skal altså Ukraina «avnazifiseres».

8: Putins avtalebrudd

Å annektere deler av et annet land er et grovt brudd på folkeretten. Det gjelder enten den staten som annekterer heter Israel eller den heter Russland. Russland har begått og begår grove brudd på internasjonal lov ved å annektere deler av andre land. Landet begår også, som dokumentert både av FN og et korps av journalister, grove overgrep og brudd på menneskerettighetene i de okkuperte områdene. Landet har også brutt et antall internasjonale avtaler vedrørende Ukraina. Her er en kort oversikt over slike brudd:

• Ifølge Paris-charteret for et nytt Europa, inngått 21. november 1990, forplikter underskriverne – deriblant Sovjetunionen – seg til å avstå fra trussel eller bruk av makt; grensenes ukrenkelighet; statenes territorielle integritet; fredelig løsning av tvister; ikke-intervensjon i interne anliggender. Russland, som Sovjetunionens rettmessige etterfølger i internasjonale avtaler, er forpliktet av denne avtalen. Landet har brutt flere av disse forpliktelsene.

• Avtalen av 8. desember 1991 mellom Russland, Belarus og Ukraina forpliktet partene til å respektere hverandres suverenitet og territorielle integritet som sjølstendige stater. Den avtalen er det umulig å hevde at Russland har overholdt.

• I «Budapest-memorandumet», inngått 5. desember 1994 mellom Russland, USA og Storbritannia som en forutsetning for at Ukraina skulle avgi sine atomvåpen, forpliktet avtalepartnerne seg til å «Respektere ukrainsk uavhengighet og suverenitet innenfor de nåværende grensene og å avstå fra enhver trussel eller bruk av makt mot Ukraina.» Russland har på ingen måte respektert Ukrainas uavhengighet og suverenitet innafor de daværende grensene, og har ikke akkurat avholdt seg fra trusler og bruk av makt mot Ukraina.

• 27. mai 1997 undertegnert NATO og Russland som to likeverdige parter en avtale om sikkerhet og samarbeid, der det fastslås at land kan velge sin egen sikkerhetspolitikk, at NATO ikke vil plassere atomvåpen i nye medlemsland, samt at Russland ikke motsetter seg utvidelser. NATO har ikke utplassert atomvåpen i nye medlemsland. Russland har brukt (bl a) frykten for utvidelser som begrunnelse for sitt angrep på Ukraina.

• 28. mai 2002 inngikk NATOs medlemsland og Russland en ny avtale om samarbeid, der NATO-landene understreker at ethvert land har rett til å velge sin sikkerhetspoklitiske løsning. Denne presiseringa ble ikke imøtegått av Russland. Vladimir Putin undertegnet denne avtalen. Han har seinere svært bestemt motsatt seg at Ukraina velger sin egen sikkerhetspolitiske løsning.

• 28. januar 2003 undertegnet presidentene i Ukraina og Russland avtalen om den russisk.-ukrainske grensa. Den nåværende presidenten, Putin, har ikke i særlig grad respektert den grenseavtalen som ble undertegnet av daværende president Putin.

• Minsk 1-avtalen fra 2014 ble brutt av begge parter, idet det fortsatt skjedde angrep fra begge sider, trass i avtaler om våpenhvile. Minsk 2-avtalen, inngått 11. februar 2015, ble systematisk brutt av Russland og de russiskkontrollerte enklavene i Donbas: De fremmede (russiske) styrkene ble ikke trukket ut. Ukraina fikk ikke tilbake kontrollen over grensa mot Russland. Det ble ikke gjennomført frie, OSSE-overvåkete valg i opprørsenklavene. Så kan det innvendes at Ukraina heller ikke gjennomførte regionale reformer, slik avtalen forutsatte.

Når president Zelenskyj insisterer på at enhver avtale med Russland må underbygges av sikkerhetsgarantier, har han altså god grunn til sin skepsis: Putins praksis i hele denne kolonikrigen viser at en avtale uten sikkerhetsgarantier fra vest ikke er verdt papiret den er skrevet på.

9: Konklusjon

Det gamle imperiet Russland fører en brutal kolonikrig for å gjenerobre Ukraina. Denne erobringskrigen har alle kjennetegn fra 1800-tallets europeiske erobringskriger, med midler som i de verste tilfellene kan minne om kong Leopolds erobring av Congo ( https://designovation.dk/kong-leopold/ ) og om Tysklands folkemord i Namibia ( https://snl.no/Folkemordet_i_Namibia ). Ukraina fører en heltemodig motstandskamp for å bevare friheten fra kolonimakta.

Det er langt fra alt som er perfekt i Ukraina: Det er fortsatt korupsjon, men ifølge korrupsjonsindeksen er det langt mindre enn tidligere. I kolonimakta går utviklinga motsatt veg. Det er fortsatt begrensninger i ytringsfrihet i Ukraina, men ifølge ytringsfrihetsindeksen er situasjonen er blitt langt bedre. I kolonimakta er situasjonen katastrofalt mye verre. Det er fortsatt feil og mangler i det ukrainske demokratiet, men ifølge demokratiindeksen går utviklinga svært tydelig i riktig retning. I kolonimakta er utviklinga katastrofal. Politisk står Ukraina altså stadig bedre rustet til å slutte seg til et fellesskap av siviliserte nasjoner i Europa, mens Russland likner mer og mer på et tradisjonelt despoti.

Putin og hans iltre terrier Medvedev ( Dmitry Medvedev - Wikipedia ) har flere ganger raslet med atomsablene. Dem kommer ikke capoen ( Caporegime - Wikipedia ) i den internasjonale mafiaen av eneherskere, Xi, til å tillate ham å bruke, så nå har han dempet truslene – kanskje i et forsøk på å vise en slags moderasjon i framtidige samtaler med den uberegnelige Trump. ( Glance - inkl news )

Ukraina trenger, og fortjener, mer bistand: Uten våpenhjelp vil landet tape sin kamp for å overleve som nasjon. Den uberegnelige Trump har rett i én ting, nemlig at Europa må bidra mye mer til sin egen sikkerhet enn vi har gjort. Og omsider later det til å skje – i hvert fall til en viss grad.

Europa har mer enn nok ressurser til å motstå det primitive despotiet i øst. ( Øyvinds globb om livet, universet og alt annet: Europa kan slå Russland med arma på ryggen ) Ved å utnytte bare en del av sitt potensial kan Europa, herunder Norge, sikre både sin egen og Ukrainas frihet. Det vil vi klare hvis viljen er der. Spørsmålet er om viljen finnes. Gjør den ikke det, er framtida mørk for hele den siviliserte verden. Slava Ukraini!

1«'Red Pill'-konspirationsteorier følger alle sammen den samme grundlæggende logik. En ond fjende trækker i trådene bag kulisserne og skjuler sine skadelige aktiviteter for befolkningen gennem propaganda og falske oplysninger. 'Taking the red pill' (på dansk, at tage den røde pille, red.) betyder, at folk bliver 'vækket' til åbenbaringen af sandheden og pludselig kan se det hele klart. «

2På bakgrunn av presidentens utsagn, under tollkrigen, om at «they're coming to kiss our asses» har onde tunger lansert betegnelsen «det anale kontor». Jeg vil ikke finne på å bidra til spredning av en så nedsettende betegnelse: Jeg har jo lagt merke til at presidenten sjøl legger klare sakslighetskriterier til grunn for alt han sier og skriver, og unngår all bruk av nedsettende betegnelser.

3Eller «oktoberstatskuppet», som er en riktigere betegnelse på bolsjevikenes maktovertakelse.

4Matthew White: «Atrocitology – Humanity's 100 deadliest achievements», Canongate Books 2012. Trenger oppdatering med bl a Putins og Netanyahus prestasjoner.

5NKVD, deretter KGB. Med sjefene Jagoda, Jezhov og Beria. Typisk nok ble hver sjef for Stalins hemmelige politi henrettet av sin etterfølger. Den siste, Beria, ble arrestert og skutt av Det øverste Sovjet før han rakk å arrestere og skyte Det øverste Sovjet. Slik gikk nu dagan i sosialismens første og største paradis.

6Timothy Snyder: «Bloodlands. Europe between Hitler and Stalin», norsk utgave: «Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin». Gyldendal 2012.

7For en kommissær var det én regel som gjaldt: Man kan aldri bli for nidkjær. Å bli for slapp i tjenesten var livsfarlig, for da var man en sabotør. Følgelig var ikke en gang såkornet igjen når kommisærene hadde vært på besøk.

8Det var mange av dem. Ei av de verste bøkene jeg har lest er Nordahl Griegs Moskva-roman «Ung må verden ennu være», hvor han lovpriser det kommunistiske styret mens utrenskningene pågår for fullt.

9Denne sjølpålagte, ideologiske blindheten minner frapperende om seinere generasjoners begeistring for Mao, Castro, Pol Pot, Enver Hoxha osv. - og om dagens «freds»venners forståelse for Putins framferd i Ukraina.

10Den tekniske termen er «defenestrering» - en metode som ble benyttet bl a mot utenriksminister Jan Masaryk i Tsjekkoslovakia etter kommunistenes statskupp i 1948.

11«Blir forsvunnet» - derav verbet «å forsvunne»; eng. «to be disappeared»

12Myten vil ha det til at de satt og drakk seg dritings for å feire kuppet da polisen kom og hentet dem. Det var derfor de ikke var helt obs på hva som hendte ETTER at Gorbatsjov var satt i husarrest på datsjaen sin.

13En skal vokte seg vel for å tru at «russisktalende» betyr det samme som «russer»! Russisk har i århundrer vært elitens språk i Ukraina, og ukrainsk har vært sett ned på som en tarvelig og «bondsk» forvanskning av russisk. Makteliten har alltid insistert på russisk som eneste akseptable og kultiverte språk, så mange ukrainere har tilegnet seg russisk som sitt førstespråk. En kjent ukrainer som har russisk som sitt morsmål er president Zelinskyj. De betrakter seg like fullt som vaskeekte ukrainere - liksom et overveldende flertall av irer betraker seg som irer, ikke som engelskmenn, trass i at de snakker engelsk, ikke irsk-gælisk. - At ukrainsk trass i diskriminering og undertrykkelse har overlevd som majoritetsspråk må være ett av lingvistikkens store undere. Til sammenlikning: Irsk-gælisk har ikke klart seg like godt. Det har verken skotsk-gælisk, manx eller cornisk heller, og i Wales er walisisk et minoritetsspråk.

14Tanken om privatisering var jo god. Måten den ble gjennomført på var katastrofal: Den lot de tidligere direktørene og andre pamper tilegne seg store verdier for småpenger. Slik oppsto klassen av «oligarker», pamper som ble eventyrlig rike ved å overta gamle statseiendommer. Kommunismens pampevelde overlevde som oligarkiets pampevelde: Same shit, new wrapping, som vi sier på nynorsk.

15Som de synger i Nord-Korea: «Ingen Kims, ingen kos! Ingen Kims - «

16I propagandaen mot Ukrainas myndigheter – også blant norske «freds»venner – har det gått igjen som en rød tråd at det «egentlig» var CIA som styrte både oransjerevolusjonen og Maidan-opprøret i 2014, og følgelig var det også CIA som tvang nasjonalforsamlinga til å avsette Janukovitsj i «kuppet» i 2014.

17Josef Stalin tillegges følgende livskloke betraktning: «Det spiller ingen rolle hvem som avgir stemmer i et valg. Det som betyr noe er hvem som teller stemmene.» Så brukte kommunistene også å vinne valgene med så godt som 100,0 % av stemmene, i alle land der kommunistene både arrangerte valgene og telte stemmene. Lukasjenko i Belarus er mer beskjeden; han fikk, ifølge seg sjøl, bare 80 % av stemmene ved det siste presidentvalget. Maduro i Venezuela er enda mer beskjeden; han vinner gjerne med 60 %. Men han vinner alltid med så klar margin at politiet kan arrestere alle som protesterer.

18Russisk: «Krim.» Det er påfallende hvordan «freds»venner og Putin-forståere her i landet alltid velger de russiske formene – Krim, Kiev, Kharkov - framfor de ukrainske når de nevner steder i Ukraina. En mistruisk sjel kan lett få den tanken at dette sier noe om hvilke kilder de bruker.

19Altså større enn jødeutryddelsen, større enn 2. verdenskrig, større enn Stalins massemord (20 millioner), større enn Maos »Store sprang framover», etterfulgt av Kulturrevolusjonen (40 millioner). Tok i så han var sikker, denne KGB-obersten.