Science fiction er idélitteratur. Ei god sf-fortelling plasserer nye og overraskende tanker i forestillingsverdenen din.
Adrian Tchaikovsky skriver gode sf-fortellinger. Se min omtale da han var æresgjest på Norcon for to år sia: https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html Science fiction bygger på en rasjonell, naturvitenskapelig fundert forståelse av universet. Det er ikke alltid denne tilnærminga er vellykket – jo større visjoner, jo større risiko for å bomme stygt på det vitenskapelige grunnlaget. 1 Tchaikovsky legger mye arbeid i å gjøre faktagrunnlaget truverdig, enten han henter sine fakta fra astronomi, fysikk, kjemi, biologi eller andre greiner av naturvitenskapelig erkjennelse. Du merker det fra første setning i hans sf-fortellinger: Dette er definitivt ikke «fabelprosa»; det er vaskeekte science fiction.
Han bruker hele det nevnte kunnskapsregisteret, krydret med en stor dose psykologi, i den storslåtte romanen «Shroud», som foregår på og nær en stor måne som menneskene har gitt navnet Shroud. Denne månen går i bane rundt en gigantisk gassplanet i solsystemet Prospector413, et solsystem som Konsernet har bestemt seg for å plyndre. (I dette framtidsuniverset finnes det ingen bedre betegnelse enn plyndring på den måten menneskeheten utnytter nye stjernesystemer på i sin evige ekspansjon.)
Ut fra tidligere møter med Tchaikovskys fortellinger ble jeg riktignok både overrasket og indignert da jeg kom over Rolf Engers omtale av denne romanen ( https://denengerekrets.com/pa-den-bisarre-manen/ ) før jeg hadde rukket å lese boka sjøl. I Engers omtale står det nemlig at menneskene har bygd en romheis2 ved nordpolen på Shroud. - Du allstyrendes Newton! tenkte jeg. - En romheis må bygges ved ekvator. Den holdes oppe av fysiske lover, ikke av magiske besvergelser. Det må da Tchaikovsky vite! - Engers omtale var ellers svært entusiastisk, så jeg bestemte meg for å lese romanen, romheis eller ikke. Og da viste det seg at «Nordpolen», og dermed romheisen, i praksis befinner seg på månens ekvator, akkurat slik den skal. Det henger slik sammen: Shroud har bundet rotasjon, det vil si at den roterer nøyaktig én gang rundt sin egen akse for hver runde rundt morplaneten. Resultatet er at ett punkt alltid vender inn mot morplaneten, og et annet punkt vender bort. I romanen kaller folk disse to punktene «polene», til frustrasjon for besetningens språkpurist. Dermed utgjør «polene», samt en storsirkel som forbinder dem, månens ekvator, og romheisen funker som den skal. De egentlige polene er de to ytterpunktene i månens rotasjonsakse. Det bryr ikke personene i boka seg om (unntatt én). Kudos til en forfatter som veit nøyaktig hva han gjør!
Hovedpersonen, Juna Ceelander, er den ene av de to kvinnene som må nødlande på Shroud etter et uhell under under utforskning av månen. Det er litt av en verden de nødlander i: Den har en tyngdekraft på bakkenivå lik 1,8 ganger Jordas tyngdekraft; lufttrykket der nede er på 20 atmosfærer, og atmosfæren består av ei suppe av nitrogen, fritt hydrogen, metan, ammoniakk og diverse mer komplekse forbindelser. Temperaturen ligger i snitt på minus 35 C. Det er stummende mørkt; ikke ei lysstråle når ned til overflata. Til gjengjeld skingrer det uavlatelig av forskjellige signaler i det elektromagnetiske spekteret, på et støynivå som ville bli kalt øredøvende hvis det hadde vært hørbar lyd.
Juna og hennes kollega Mai St Etienne må samarbeide og bruke alle sine ferdigheter og kunnskaper mens de prøver å manøvrere fartøyet sitt bort til romheisen. Der kan de få gitt beskjed via fiberoptisk kabel om hvor de befinner seg, og kanskje bli hentet opp. Å få gitt en slik beskjed der de har nødlandet er plent umulig; alle radiosignaler drukner i øredøvende elektromagnetisk skvalder.
Den første utfordringen de møter er å bestemme retningen: De veit bare hvor de skal, men ikke hvor de er. De oppdager også at det yrer av liv i denne ugjestmilde verdenen, deriblant forskjellige skapninger som prøver å sluke hele farkosten de sitter i. Biologien er svært forskjellig fra Jord-biologien. De forskjellige livsformene kommuniserer med elektromagnetiske signaler. Det finnes skapninger som lever av termisk energi fra vulkanske sprekker, og andre som lever av den solenergien som sildrer ned gjennom atmosfæren. Det finnes rov-vesener som lever av de andre, og rov-vesener som lever av andre rov-vesener.
I denne økologien finnes det også skapninger som de to, i mangel av et bedre ord, etterhvert oppfatter som «intelligente». Det er disse som, på en eller annen måte, må hjelpe Juna og Mai å navigere seg fram til heisen. Forsøkene på kommunikasjon preges mest av gjensidige misforståelser – både mennesker og Shroudboere tar sitt eget perspektiv for noe nærmest naturgitt. Romanen handler i stor grad om forskjellen på disse to perspektivene, og forsøkene på å gjøre dem forståelige for hverandre.
Tchaikovskys fortellerteknikk tillater at vi veit litt mer om skapningene på Shroud enn de to kvinnene veit. Fortellerstemmen tilhører den kvinnelige hovedpersonen (dermed skjønner vi at hun kommer til å overleve i en eller annen tilstand), men hennes fortelling brytes av korte avsnitt der vi «hører» stemmen til en av Shroudboerne. Vi forstår etterhvert at disse skapningene på en måte deler bevissthet: Et fysisk signal utgjør en tanke, og bevisstheten består mer av slike delte signaler enn av innholdet i de fysiske kroppene. Dermed smelter to eller flere kropper som deler tanker sammen til én felles personlighet. Når de to kvinnene kommer til en ny flokk av Shroudboere, blir de overrasket over å oppdage at den nye flokken «husker» ting som foregikk på et helt annet sted. For Shroudboerne er dette helt selvfølgelig: De forskjellige flokkene har delt tankene sine; følgelig er de én personlighet, ikke mange.
De to kvinnene forstår altså ikke at det er de delte tankene som utgjør en bevissthet. Shroudboerne på si side trur at fartøyet de sitter i er et individ, og at sonden som kvinnene sender ut for å kartlegge terrenget er en del av samme personlighet som fartøyet.
En annen egenskap Shroudboerne viser er evnen til å kopiere nyttige gjenstander. De har ytre skjeletter som kan formes på etter behov, for eksempel ved å la det vokse ut et verktøy som de har oppfattet at menneskene har brukt.
Juna og Mai må overvinne hindringer som virker uoverkommelige, men de holder ut takket være viljestyrke og stadig større doser av stimulerende midler. Til alle andre hindringer kommer at de må holde ut med hverandre: Mens Mai er en innesluttet fagidiot og en lysende teknisk begavelse, er Juna det besetningsmedlemmet som er nest best i alle disipliner, men som også er omgjengelig nok til å kunne snakke med alle. Dette er den begavelsen som gjør at hun er valgt ut til dette forskningsoppdraget. Sakte men sikkert lærer de to ikke bare å holde ut med hverandre, men å sette pris på hverandre, trass i diametralt motsatte personlighetstrekkk.
Spenningsnivået er høgt, med et voldsomt driv der kvinnene kommer seg gjennom den ene bølgedalen etter den andre i sitt stadig mer medtatte fartøy. Samtidig avdekkes litt etter litt av Shroudboernes psykologi og verdensbilde, fram mot en overraskende og – fra leserens synspunkt – svært tilfredsstillende slutt. En ytterst velkomponert roman. Den er supplert med en novelle som viser en annen verden med en like forbausende økologi. Denne novellen foregår på et tidspunkt før romanen, og forklarer hvorfor den dyktige exobiologen FenJuan er satt ut av sirkulasjon før neste oppdrag: Hun blir syndebukken for at et forsøk på å utnytte planeten Chelicer blir fullstendig mislykket, nettopp fordi ting utviklet seg slik som hun varslet at de ville gjøre. Dermed blir hun fryst ned i påvente av at det dukker opp et oppdrag der Konsernet meiner hun kan komme til nytte igjen. I så fall blir hun tint opp igjen, men det kan ta lang tid. I denne framtidsverdenen finnes ingen arbeidsmiljølover, og slett ingen fagforeninger.
Sia denne forfatteren er så grundig med hensyn til faktagrunnlaget, er jeg nødt til å gå ham litt etter i sømmene: Funker de naturvitenskapelige forutsetningene, sånn at denne verdenen henger sammen på en truverdig måte? La oss se:
Shroud har som nevnt en tyngdekraft ved overflata på 1,8 ganger Jordas – altså 17,65 m/s^2. Samtidig er denne kjempemånen 1,3 ganger så stor som Jorda, står det. Hvis det betyr at volumet er lik 1,3 ganger Jordas, kan vi regne ut at massen til Shroud er lik 2,14 ganger Jordas masse. Da må egenvekta til Shroud være litt over 9 g/cm^3. Men egenvekta til Jorda er 5,5153. Da holder det ikke med å si, slik Tchaikovsky gjør, at denne månen har en «ekstra stor jernkjerne». 4
Det hjelper heller ikke stort å anta at 1,3 ganger Jorda betyr en radius lik 1,3 ganger radien til Jorda. Sammen med akselerasjonen ved overflata ville det gi en masse lik 3,35 ganger Jordas, og en egenvekt på 8,49 g/cm^3. Her må det til en kjerne av metaller som er tyngre enn jern: Kopper? Sølv? Bly? Hm. Ortodokse astrofysikere vil utvilsomt protestere iherdig.
Han kunne ha sluppet denne rødblyanten i margen hvis han hadde nøyd seg med en tyngdekraft som var litt mindre krevende: 1,5 g ville ha fått tallene til å falle mye bedre på plass. Han ville antakelig gjøre det ekstra utrivelig for de to heltinnene sine. Når en kropp som er konstruert for å veie 50 kg i stedet veier 90 kg, blir framdriften tung, uansett hva du prøver å gjøre.
Verre er det at han lar fartøyet de nødlander med være utstyrt med en fusjonsreaktor. Det er ikke en lesefeil, for han nevner «reaktoren» i forbifarten et par ganger seinere. Hvis framtidas fysikere ikke har fått den mytiske og mirakuløse funksjonen «kald fusjon» til å virke (noe som ville kreve at vi skriver om alle lærebøker om kjernefysikk), så krever fusjonsreaktoren en driftstemperatur på over 100 millioner grader.5 Hvis besetningen skal overleve, må den også ha en del andre innretninger – varmeskjold, strålingsskjerming – som en ikke uten videre kan vente å finne på et forskningsfartøy. Stort, rødt kryss i margen!
Så oppgis det at Shroud og dens morplanet befinner seg 498 millioner km fra morstjerna, Prospector413. Hvis denne stjerna har omtrent samme utstråling som vår egen Sol (som er nesten så gjennomsnitts-typisk som det går an å bli), så er svartlegemetemperaturen – den temperaturen som månen ville ha hatt uten drivhuseffekt – ca 140 K, dvs minus 133 C. 6 Ifølge hovedpersonen er middeltemperaturen på Shroud minus 35 C, med noe hun meiner er en moderat drivhuseffekt. Men en drivhuseffekt som utgjør 98 grader er ikke særlig «moderat». (Her hjemme utgjør drivhuseffekten for tida 33 grader, og mange meiner det er mer enn nok.) Jeg slår meg til ro med at det er en god del metan i Shroud-atmosfæren, og metan er en gass som utfører underverker når det gjelder å fange infrarød stråling.
La oss så regne litt på den berømmelige romheisen. En romheis på Jorda er, som du veit, egentlig en geostasjonær satellitt som er forlenget utover og innover, slik at den ene enden er festet nede i bakken og den andre enden når langt utafor den geostasjonære banen. (Pass på at de to endene balanserer hverandre svært nøyaktig når du henger opp en slik en, ellers blir det mye krøll.) Tchaikovsky opplyser at Shroud har ei rundetid på 112 timer rundt morplaneten – det tilsvarer altså også månens rotasjonstid. Da kan vi regne ut hvor høgt satellitten må henge over Shroud for å være stasjonær. 7 Det viser seg at i regnetilfellet hvor volumet er 30 % større enn Jordas volum, blir svaret 152.000 km (regnet fra Shrouds sentrum). Hvis det er radien som er 30 % større enn Jordas, blir det 177.000 km. Risikerer vi at den andre enden subber borti morplaneten?
Vi veit ikke hvor stor masse morplaneten har, bare at den er større enn Jupiter. Men hvis vi tar utgangspunkt i Jupiters måner,8 legger vi merke til at Shrouds rundetid ligger mellom baneperiodene til Europa og Ganymedes. Da veit vi helt sikkert at Shroud i hvert fall befinner seg mer enn 671.000 km fra morplaneten, sannsynligvis atskillig mer. Altså i trygg avstand.
Oppsummering av det naturvitenskapelige grunnlaget gir altså: Et stort, rødt merke for den mystiske fusjonsreaktoren, som det ikke en gang er bruk for – den spiller så godt som ingen rolle i handlinga. Dernest et litt mindre rødt merke for en gravitasjon som henger dårlig sammen med massen og størrelsen til Shroud, fordi en overivrig forfatter ville gjøre livet ekstra surt for heltinnene sine. Ellers funker naturvitenskapene som de skal, etter min ringe forståelse; det er gledelig lite bruk av pseudovitenskap eller magiske besvergelser.
Derimot tviler jeg litt på hele framtidsverdenen. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor menneskeheten (etter to verdensomspennende katastrofer) stadig må finne nye verdener de vil plyndre. Det begrunnes vagt med at de bruker opp «ressursene» i ethvert solsystem der de bosetter seg. Hvilke ressurser da? Grunnstoffene finnes fortsatt, uansett hvor mange ganger de blir resirkulert. En tilstrekkelig avansert teknologi – som Konsernene i dette framtidsuniverset besitter – kan resirkulere grunnstoffene og på den måten skape alle materialer de trenger i et gitt solsystem, så lenge de har energi nok. Og energi har de så lenge sola skinner, noe den kommer til å fortsette med i et par milliarder år. Hvis det for eksempel trengs mer kopper, kobolt og sjeldne jordmetaller etter at alle gruver er tømt, er det en smal sak for en avansert sivilisasjon – gitt tilstrekkelig energi – å gjenvinne alle metaller fra søppeldyngene, eller fra havvatnet ved avsalting. Det koster i hvert fall mye mindre energi og organisering enn å frakte menneskeheten til Centauri-systemet på rimelig tid.
Det kan hende mye dreier seg om biologiske «ressurser». Menneskene (og de intelligente «hjelperne» deres) kan ha klart å gjøre Jorda ubeboelig. I neste omgang kan de ha gjort øvrige planeter i Solsystemet ubeboelige, sammen med alle gigantiske romstasjoner de kan ha bygd. 9 Men en sivilisasjon som har god nok biotek til rutinemessig å fryse ned og tine opp igjen folk, uten at de opptinte har lidd annen skade enn en uggen dagen derpå-følelse – skulle ikke den også være i stand til på reparere ett og annet biologisk system som er blitt ødelagt?
Det later til at de tidvis samarbeidende, tidvis konkurrerende Konsernene bare er oppsatt på å finne nye systemer de kan tømme for ressurser, og samtidig utrydde alt levende som står i vegen for utnyttelsen. Men hvis det er metaller og mineraler de er ute etter, er det utenkelig å frakte videre mer enn en ørliten brøkdel av det de finner: Effektiv ressursutnyttelse krever at folk slår seg ned og bygger samfunn i de nye solsystemene. Og da hjelper det slett ikke at det første de gjør er å utrydde lokale økosystemer og forgifte miljøet slik at det også blir ulevelig for mennesker.
Det Tchaikovsky prøver å gjøre, er antakelig å tegne et skremmebilde av industrisamfunnets herjinger på vår egen planet, og forstørre dette bildet med mange tierpotenser ut i galaksen. Jeg ønsker bare at han hadde gjort det på en mer presis måte. Det vage begrepet «ressurser» forklarer ikke særlig mye.
Men trass i noen få innsigelser er dette en storartet leseropplevelse. Og Shroudboernes tankeverden utgjør det mest originale bildet av fremmede vesener jeg har sett i science fiction på aldri den tid.
1Se for eksempel omtale her av noen av sf-litteraturens klassikere: https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/manereiser-og-bomturer-i-science-fiction.html
2Beskrivelse og bruksanvising til romheisen finner du i min roman «Sabotørene» fra 1978, eller i Arthur C Clarke's «The Fountains of Paradise» fra 1979. Skjønt Clarke flytter Sri Lanka ti grader sørover, sånn at han kan plassere romheisen på sitt eget hjemsted. Det er tross alt bedre å fuske med geografien enn å fuske med fysikken!
3Se for eksempel her: https://ssd.jpl.nasa.gov/planets/phys_par.html . Her ser du også at Jorda er det himmellegemet av alle kjente måner og planeter som har størst egenvekt. Dermed skal det mye til for at en måne i et annet solsystem skal ha mye større egenvekt enn planeten vår!
4Se for eksempel: https://en.wikipedia.org/wiki/Surface_gravity og regn sjøl.
5«Men Sola driver jo med fusjonsenergi inne i kjernen, og der er det bare 10 millioner grader!» Javisst. Men der er det et annet trykk også – et trykk som gjør det atskillig lettere å trykke de motstrebende hydrogenkjernene sammen.
6Du bruker Stefan-Boltzmanns strålingslov og husker at Shroud har en albedo på omtrent 0, køla svart som den er. Jordas albedo er til sammenligning ca. 0,3, når alle variabler regnes sammen.
8For eksempel her: https://www.britannica.com/topic/moons-of-Jupiter-2236909
9Se for eksempel Larry Niven: «Ringworld». Mange andre utforminger er også mulige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar