Strikkepinner og kloke koner?

Det har pågått en grovt usaklig kampanje mot forslaget om reservasjonsrett. Vi har fått høre at forslaget vil føre «kvinnekampen» mange tiår tilbake, og at nå må strikkepinnene fram igjen. Talsmenn for reservasjonsrett blir omtalt som «religiøse fundamentalister». Samvittighetsargumentet blir framstilt som et skalkesjul for «kvinnefiendtlige» holdninger.

Det faktiske forholdet er: Ei kvinne kan sjøl bestille time til abort på sjukehuset, gjerne med hjelp av en person hun stoler på. Og fastlegeordningen kan organiseres sånn at hun kan gå til en hvilken som helst lege når hun ønsker abort. I praksis vil en reservasjonsordning ikke utgjøre NOE SOM HELST hinder for retten til abort.

Det er ingen menneskerett å være fastlege. Det er ingen menneskerett å være sjukepleier eller kirurg heller, men folk i slike stillinger har reservasjonsrett mot å medvirke til abort. Og er det utenkelig at en lege kan diagnostisere lungebetennelse eller beinbrudd sjøl om vedkommende ikke henviser til abort? Har vi for mange leger her i landet?

En lege som reflekterer over sin yrkesutøvelse må spørre seg: Når begynner menneskelivet? Blir fosteret et menneske ved fødselen? Når det kan registreres hjerneaktivitet? Når fosteret kan gjenkjennes som en menneskeliknende skapning? På det tidspunktet da kvinnegruppa Ottar til eihver tid måtte meine? Det offentlige Norge klarer ikke å gi noe prinsippielt svar. Det settes bare mer eller mindre vilkårlige tidspunkter for når abort skal tillates.

Jeg klarer ikke å se noe annet tidspunkt da vi kan si at et nytt menneske blir til enn unnfangelsen. Fra dette tidspunktet er det nye mennesket definert med muligheter og begrensninger; evner og anlegg. Og hvis fosteret er et menneske, da er hvert svangerskapsavbrudd en tragedie. Da kuttes livstråden uavvendelig over for den vesle skapningen. Med alle dens evner, anlegg, muligheter og begrensninger.

Men verden er hjerteskjærende ufullkommen, og full av uløyselige dilemmaer. Alternativet til sjølbestemt abort er at noen andre feller sin dom over liv og død, på vegne av henne som bærer fosteret. Og ingen andre kan ta seg retten til å påtvinge henne et annet valg.

Hadde jeg satset på et yrke ut fra ønsket om å redde menneskeliv, så kunne jeg ikke delta når et påbegynt liv skal avsluttes. Jeg måtte ha sagt: Jeg må godta at du gjør dette valget, men jeg kan ikke hjelpe deg med å gjennomføre det.

Det ville ha vært et samvittighetsspørsmål.