Det er mange som ikke lønner seg! - Om kostnaden ved å ha et samfunn

For ei tid sia regnet NRK ut at det vil koste det norske «samfunnet» 767 milliarder kroner å ta imot 75.000 flyktninger med påfølgende familiegjenforening. Dette tallet fant de ved å legge sammen kostndene for alle ytelser – skole, helse, bosted, NAV, barnetrygd, begravelse – som flyktningene kommer til å motta ut århundret, og så trekke fra hvor mye de kommer til å betale i skatter og avgifter. Kostnaden blir nesten 9 milliarder i året.

Vast litt: Er dette hele regnskapet? Javisst; i dette regnestykket begrenser «samfunnet» seg til inntekter og utgifter i stat og kommune.¹

Den flinke og regnekyndige journalisten Maria Reinertsen har riktignok påvist at noen utgifter er beregnet to ganger. Dessuten er det ikke bare flyktningene som blir tatt med i regnestykket, men også etterkommerne deres. Men hvordan står det til med etterkommerne etter de ungarske flyktningene som kom hit for under 60 år sia? Er de fortsatt netto trygdemottakere og NAV-klienter, alle som en? Og etterkommerne etter vietnamesiske og chilenske flyktninger, med under 40 år bak seg i kongeriket: Er de fortsatt like dyre i drift? Hva med ungene til tamiler og bosniaker? - Men skitt au; la oss ta i så vi er sikre.

Reinertsen har også påpekt en mer fundamental feil i regnestykket: Den antakelsen at den eneste verdien en arbeidstaker skaper består i skatt og avgift til stat og kommune. Det regnes altså som om nettobeløpet er penger som forsvinner i lause lufta. Sedler som blir kastet på bålet, straks mottkerne får dem mellom hendene.

Men sånn er det jo ikke! «Samfunnet» består ikke av regskapet til stat og kommune. Det består også av andre mennesker; deriblant arbeidsfolk og arbeidsgivere:

Kostnadene til å skaffe flyktninger bosted, skolegang og arbeidstrening utgjør lønn til bygningsabeidere og tømrere, til lærere og ofentlige ansatte av ymse slag. De reprsenterer altså innsprøyting i økonomien. Det kan diskuteres om sånne innsprøytinger alltid er et gode, men som motkonjunkturtiltak virker de fortreffelig. Kriserammete entreprenører i bygg & anlegg gnir seg i hendene ved utsikten til bosettingsoppdrag. Nedleggingstruete hoteller får en ny vår. Mange lokalsamfunn gleder seg til «flyktningeffekten» i form av redusert arbeidsledighet.

Flyktninger får også direkte økonomisk støtte: De trenger ikke bare et sted å bo; de må også ete og drikke som alle andre. De kjøper halalmat og brus, bussbilletter og mobiler. Pengene de mottar havner ikke på bålet, men i kassa til nærmeste matbutikk. Der styrker de omsetningen og opprettholder arbeidsplasser.

Noen av flyktningene kommer også etterhvert ut i arbeid. (Sikkert ikke mange nok. Sikkert ikke raskt nok. Men det er en annen diskusjon.) Blant etterkommerne deres blir det mange flere som kommer seg i arbeid. Arbeidstakere skaper verdiøkning for arbeidsgiveren sin – det er derfor de er ansatt. Den verdiøkningen kommer også hele samfunne til gode, på forskjellige måter.

Økonomi er ikke et nullsumspill. Det er ikke sånn at det finns en bestemt sum penger til utdeling blant folk, slik at vi som er her fra før må nøye oss med mindre når det blir flere å dele på. Penger sirkulerer; økonomisk aktivitet skaper mer økonomisk aktivitet. Arbeidsplasser skaper flere arbeidsplasser.

Legg til at tømrere, lærere og butikkansatte betaler skatt, de også. Slik kommer en god del av nettoutbetalingene fra stat og kommune tilbake til stat og kommune, uten at det blir tatt med i NRKs regnestykke.

Det er slett ikke noe enkelt regnestykke å finne ut hvilken virkning 75.000 flyktninger (hvis det nå skulle bli så mange) faktisk vil ha på økonomien i det norske samfunnet. Det er ikke en gang sikkert at summen av plusser og minuser kommer ut med negativt fortegn til sjuende og slutt, når alt blir regnet med. Og jo lengre framover vi ser, jo mer usikkert blir svaret.

Men sett at vi bruker samme type regnestykker på andre grupper i samfunnet! Vi² er sikkert mange som betaler mindre i skatt enn vi mottar i ytelser. Hvor lønnsomme er vi?

Jeg har ikke tilgang til demografiske tabeller som viser nøyaktig oversikt over hvordan inntekt, skatt, avgift og ytelser fordeler seg i befolkningen. Jeg har heller ingen sofistikerte beregningsmodeller der jeg kan putte inn de demografiske dataene. Men jeg har en hvit serviett og en blyant! Derfor gjør jeg noen serviettberegninger, basert på enkle antakelser:

Anta at skatten som betales er proporsjonal med inntekten, og at inntekten fordeler seg linjært over hele skalaen fra 0 til en god del millioner. Antakelig er sannheten at fordelinga er noenlunde linjær et langt stykke, og så kommer det en laaang hale med fondsmeglere, advokater og oljedirektører. De teller ikke så fælt mye i totalsummen, skal vi tru skattefuten – hovedinntektene kommer fra folk med «vanlige inntekter». Skjønt da er nok spennet for hva som er «vanlig» ganske vidt.

Anta også at alle grupper mottar like store ytelser: Barnetrygd og barnehage, helse, skole, sosiale ytelser, sjukehjem. Det er nok heller ikke helt riktig; de som ligger på nedre halvdel av skalaen mottar nok litt mer enn de som ligger på øvre halvdel. Men regnestykket blir enkelt.

Statens inntekter og utgifter er på runde 1.200 milliarder år pr. år. Ut fra mine forutsetninger finner vi at den mest velstående halvdelen betaler 900 milliarder, men mottar bare 600 milliarder pr. år. Den nederste halvdelen mottar også 600 milliarder – men betaler bare 300 milliarder! Denne halvdelen går altså med et underskudd på 300 milliarder i året. Hele 120.000 kroner i underskudd pr. snute! Hvordan kan samfunnet ha råd til alle oss?

Svaret er: Regnestykket er feil. Uten den nederste halvdelen ville vi riktignok ikke ha en eneste pensjonist. Vi ville ikke ha en eneste langtidsledig eller uføretrygdet. Men vi ville heller ikke ha ufaglærte ansatte. Vi ville ikke ha gatefeiere, reinholdsassistenter, deltidsarbeidende, butikkansatte, assistenter i skole og barnehager, pizzabud, ansatte på gatekjøkken. Ingen bønder. Ingen hjelpepleiere.

Men hvem skal da utføre det arbeidet som genererer inntekter til daglige ledere, eiere, ingeniører, konsulenter, selgere og bankdirektører? «Våre dyktige ansatte er vår viktigste ressurs»: Uten ansatte, ingen butikk. Hvem skal handle i de nedlagte butikkene?

Du skjønner det nå: Uten de «ulønnsomme» går økonomien i stå. Samfunnet bryter sammen. Men da må det jo være noe galt med denne måten å regne på!

Det sitter alltid noen nederst ved bordet. Kaster du ut de nederste, går det også ut over dem som sitter igjen! Derfor kan du ikke sette opp sånne enkle regnesykker for en bestemt kategori – flyktninger eller lågtlønte – og tru at det beskriver noe som helst i den komplekse virkeligheten. Samfunnet er utrulig mye mer enn statskassa. Så hvorfor aksepterer vi sånne regnestykker når det gjelder flyktninger?

Det kan godt hende at vi må sette grenser for hvor raskt vi kan motta flyktninger og andre innvandrere: Kanskje greier ikke samfunnet å absorbere mer enn et visst antall pr. år uten at det oppstår for mye uro, for mange konflikter. Men da får vi diskutere saken ut fra hvor mange vi klarer å ta imot på en anstendig måte, ikke ut fra banale regnesykker som ikke tar med seg de enkleste økonomiske mekanismer.

Hvis vi skal ha håp om å overleve som nasjon ut dette århundret, så må vi uansett gjøre noe med befolkningstilveksten: Vi «etnisk norske» blir stadig eldre, og vi får ikke mange nok unger til å betale pensjonene og sjukehjemsplassene våre når den tid kommer. Det trengs unge, arbeidsdyktige folk som fyller opp befolkningspyramiden fra bånn av. Det gjelder ikke bare her i Norge; det gjelder i hele Europa. Det skjønte Angela Merkel, for hun er fysiker og kan å regne.

Men mens vi fornyer og forynger befolkningsgrunnlaget vårt er vi pokka nødt til å koste på oss noen investeringer. I hvert fall hvis vi meiner det er verdt bryet å opprettholde et samfunn.

1Mer korrekt: I dette regnestykket er «samfunnet» begrenset til første ordens inntekter og utgifter i stat og kommune For det tar heller ikke med seg inntekter og utgifter som følger ETTER de første utbetalingene, som vi skal se.

2Jeg sier «vi» fordi jeg nå er pensjonist, og sjøl om jeg har inntekter i tillegg til pensjonen, så må jeg nok innrømme at jeg nå mottar større ytelser nn det jeg betaler i form av skatter og avgifter. Mao; sett fra stat oh kommune går jeg med underskudd.