Urban myte blant byplanleggere

For ei tid sia sto det en lang artikkel av professor Erling Røed Larsen i «Aftenposten». Under tittelen «Nærere, høyere, tettere» propaganderte han iherdig for en myte som er blitt gjentatt så lenge at den er blitt en Sannhet blant byplanleggere og urbanister. I hans versjon lyder den: «Miljøet tjener på at mange bor nær hverandre. ... Alle som sier noe annet, har lagt vekk transportkalkulatoren.»

Men alle som snakker slik Røed Larsen gjør har kastet stål-, glass- og betongkalkulatoren, hvis de noen gang har hatt en slik en. Skal folk bo stadig tettere, må det bygges stadig nye og stadig høgere bygninger. Byggematerialene er gjerne glass, stål og betong – kikk på Oslos nybygde strekkodemur hvis du tviler. Sementproduksjon medfører ca 1 kg CO₂-utslipp pr. kg; glass ca 1.1, og stål ca 1.5. (Tallene kan variere, avhengig av råstoff og energikilde. Dette er gjennomsnittstall.) I tillegg kommer anleggsmaskiner og transport i forbindelse med byggevirksomhet – heller ingen liten utslippskilde.

Hva som medfører størst utslipp – sentralisering eller desentralisering – er et komplekst regnestykke, der fasit helt sikkert varierer fra tilfelle til tilfelle. Dessverre har omtrent alle landets fagmiljøer innen stedsutvikling tatt til seg en enkel og lettfattelig myte som fritar dem for å sette opp et regnestykke i det hele tatt: Omtrent alle arealplaner som utarbeides i norske kommuner inneholder standardformuleringer om fortetting som et viktig klimatiltak. Dette er en oppfatning som det er svært krevende å utfordre i et kommunestyre, sia den kommer fra «faglig» hold og følgelig er uangripelig. Dermed styres arealpolitikken i store deler av landet av en myte.

Det burde jo være et tankekors at mens fortetting, sentralisering og urbanisering har valset over landet fra Kirkenes til Lista, så har landets utslipp av klimagasser fortsatt å øke. Det er nok på tide å finne en kalkulator som summerer alle utslipp, ikke bare sånne som følger av arbeidsreiser med egen bil.