Hvor lang tid har vi igjen? Et varselskilt om fortsatt vekst

1: Vi ekspanderer. Hvor lenge kan vi drive på med det?

På verdenskongresser for science fiction-folk kan du få kjøpt alt du trenger av bøker, filmer, T-skjorter, duppeditter, øl og pizza. Kan du ønske deg noe mer? (Bortsett fra uslitelig helse, uendelig lykke, ufattelig rikdom, evig liv og royal streight flush, da. Du kan jo ikke få alt her i verden. Hvor skulle du legge det?) Blant bøkene og duppedittene finner du svar på det evige spørsmålet: Hva vil framtida binge – om ti år, om ti tusen år, om ti milliarder år? Framtida er lang.

På en sånn kongress kjøpte jeg en gang ei T-skjorte med et trykk som forestilte vår egen galakse. (Gammel versjon: Galaksen besto av 100 milliarder stjerner den gangen. I nyere tid er tallet oppgradert til 300 milliarder. Jeg telte ikke.) Ei pil pekte mot et ørlite fnugg, omtrent to tredjedels veg fra sentrum ut mot kanten av stjernemylderet. «YOU ARE HERE», opplyste hjelpeteksten. Under galaksekartet sto det et retorisk spørsmål: «WHAT LIMITS TO GROWTH?»

T-skjorta er blitt borte, antakelig gjenglømt på et jobbseminar. (Sammen med ei T-skjorte fra en libertarianerkongress, påført budskapet «LIBERTARIANS DO IT FREELY.») Men spørsmålet består: Hvilke grenser finns det for veksten? Hvor lenge kan den fortsette?

Alt liv er programmert til å formere seg og ekspandere. Det er denne drivkraften som setter en art eller en flokk i stand til å overleve. Amøber i ei petriskål ekspanderer eksponensielt så lenge det finns mat i skåla. Det samme gjør vi.

Med «vi» meiner jeg menneskeheten. Vi skiller oss fra amøbene ved at vi finner stadig nye ressurser etterhvert som vi bruker opp de gamle. Derfor dør vi ikke ut når petriskåla er tom – vi finner bare ei større skål. Det greier vi fordi vi som art har en unik egenskap: Vi har spesialisert oss på kultur, hvori opptatt teknologi. Ved hjelp av kultur har vi skaffet oss stadig nye og større petriskåler. Slik har vi holdt på i to og en halv million år. Hvor lenge kan vi drive på slik? Når blir alle tenkelige petriskåler fylt?

Spørsmålet stilles gjerne av folk som er bekymret for den ene eller den andre ressursen her på Jorda: Olje og gass; fosfater; fisk; kobolt til elbil-batteriene. Jeg skal slett ikke bagatellisere sånne bekymringer. Jeg veit godt at vår overlevelse – eller i hvert fall overlevelsen til svært mange av oss – stadig trues av sjølpåførte kriser: Miljøgifter, masseutryddelse av arter, global oppvarming. Men sånne kriser setter ingen ubrytelige grenser. De må handteres, men når det er gjort, er det ingenting i vegen for at vi kan ekspandere videre. I all evighet?

Kanskje ikke. La oss løfte blikket og se om vi ett eller annet sted, i horisontens rand eller bortafor den borterste blåna, kan skimte ei fundamental, ubrytelig grense. Et sted hvor det blir bråstopp; hvor vi ikke kan ekspandere videre. Hvor vi må gi opp alt håp om 1,5 % årlig vekst, tariffavtale eller ikke.

La oss først ta en kikk i speilet.

2: Dette har hendt: Et kort resymé av menneskeslektens vekst og vekst

For å diskutere vekst, trenger vi et mål på veksten. Det beste målet er energiforbruk: Disponerer du nok energi, kan du skaffe deg alt annet – mat, klær, hus, fornøyelser, makt. Følgelig: Målet for menneskeslektens vekst er menneskeslektens samlete energiforbruk. Så la oss se på hvordan dette forbruket har utviklet seg til nå.

Slekten «homo» begynte sin karriere som åtseldyr på savannen. Når løvene lusket bort, kastet vi oss over restene av gnuen eller antilopen som gribber, i skarp konkurranse med de nevnte fuglene.

Etterhvert ble det for lite effektivt å gnage kjøttslintrer av knokene. Derfor laget vi skarpe steiner til å skjære opp beina med, slik at vi fikk tak i den næringsrike margen. De skarpe steinene utviklet vi videre til den acheulanske handøksa. Den var så perfekt tilpasset både behovet og hendene våre at vi fortsatte å lage den i en million år.

Merk at slike kulturelle forbedringer ikke satte oss i stand til å bruke mer energi pr. person. Men de satte stadig flere av oss i stand til å overleve, sånn at vårt samlete forbruk økte. Mot slutten av denne historien ble vi stadig grådigere pr. person også, samtidig som vi fortsatte å formere oss, og da skjøt forbruksveksten virkelig fart. Men først:

Gribbene og hyenene lot oss ikke ha åtslene i fred. Derfor fant vi opp kastesteiner og spyd, sånn at vi kunne holde andre åtseldyr borte. Av og til kunne vi jage bort den opprinnelige jegeren og overta hele slaktet, ikke bare restene. Etterhvert kunne vi felle vårt eget bytte, hvis løvene og leopardene ikke ville gjøre jobben for oss. Ingen veit når vi, eller evolusjonen, eller en kombinasjon, fant opp språket. Det hjalp oss uansett til å organisere oss stadig mer effektivt, sånn at vi kunne klatre videre oppover i næringskjeden.

Rått kjøtt er tungt å tygge og å fordøye. Begge deler ble mye lettere da vi fant på å steike kjøttet, og ikke minst da vi fant opp teknologien til å tenne bål når vi trengte det, så vi slapp å vente på et beleilig lynnedslag.

Når ressursene ble for knappe på ett sted, vandret vi dit hvor det fantes flere ressurser. Fra steppene i Øst-Afrika har vi vandret ut til hele Afrika, og videre til Asia og Europa i minst tre omganger. Hver utvandring har krevd ny teknologi: Glør til å åpne skall på muslinger som vi plukket på strendene. Kraftige lanser til storviltjakt i de nordlige skogene. Fangstgroper; organiserte jaktlag.

Istidene skapte et tundra- og steppelandskap der det vandret enorme flokker av reinsdyr, mammut, bøffel. Et utømmelig matfat! Men maten sto ikke stille mens vi sneik oss inn på den, slik den kunne gjøre i tette skoger. Vi fant opp teknologi som gjorde at vi kunne drepe på avstand. Væpnet med atlatl og pil og bue, samt skarpe flintspisser som kunne trenge gjennom det tjukkeste skinn, spredte vi oss over steppene og tundraen og formerte oss uhemmet i en verden med en overflod av mat.

Hvis hvert par får i gjennomsnitt fire formeringsdyktige avkom, tusendobles bestanden på tre hundre år. Får de bare tre avleggere, tar det fem hundre år. - Tilfeldigvis var det de «moderne» menneskene som utviklet den nye jaktteknologien, og ikke neandertalere, denisovere eller andre menneskegrupper. Derfor formerte «moderne» mennesker seg mye raskere enn de andre. Følgelig har du bare arvet noen få prosent av ditt DNA fra alle de andre gruppene, som ble absorbert i flodbølgen av den nyeste utgaven fra Afrika..

Når bestanden tusendobles, forbrukes det tusen ganger så mange ressurser. På kort tid assimilerte vi alle de andre menneskegruppene. Samtidig utryddet vi storviltet – megafaunaen – i Europa, Amerika, Sibir, Australia. En flokk forhutlete dvergmammuter overlevde på øyer i Sibir inntil for noen få tusen år sia. Da fant vi dem også og åt dem opp.

Det utømmelige spiskammerset var tomt! Vi fant på desperate ting for å finne nye ressurser: Fiske, hvalfangst, småviltjakt med snuru, jakt med hund. Vi glosteikte møll og termitter og risikerte livet for å plyndre bikolonier. For ti tusen år sia kom det store, nye gjennombruddet – tilsynelatende på flere steder omtrent samtidig: Jordbruket.

Nok en gang ble ressursgrunnlaget mangedoblet. Seinere skjedde det samme igjen, stadig oftere, takket være nye teknologiske gjennombrudd: Skrivekunst. Metallurgi. Husdyrhold. Trekkdyr. Sjødyktige båter. Årer, kjøl og seil.

Gjennom to og en halv million år har vi sakte og sikkert økt vår tilgang til energi. Fra starten av rådde vi bare over vår egen muskelkraft. Så tok vi i bruk ilden for å øke tilgangen til mat. Vi oppfant og forbedret jaktvåpen for å skaffe oss mer kjøtt. Vi brukte energien i elver og havstrømmer for å komme til nye jaktmarker. Vi skaffet oss firbeinte hjelpere som sikret oss mer energi enn de kostet. Vi dyrket fram vekster som mangedoblet tilgangen til energibærere i form av karbohydrater. Etterhvert skaffet vi oss trekkdyr som konverterte gras til energi. Framveksten av sivilisasjoner skapte sosiale hierarkier der overklassen sikret den energien de rådde over ved å holde slaver. Det er lagret mye energi i Cheops-pyramiden! Fint for overklassen; ikke fullt så fint for slavene.

Den industrielle revolusjon sprengte alle grenser for hvor mye energi vi kunne skaffe oss. Kølkraften utkonkurrerte slavekraften. Slaveri ble ulønnsomt. Nordstatene førte krig basert på industri, og sørstatene førte krig basert på manuelt arbeid. Nordstatene vant.

Fra starten av den industrielle revolusjon har stadig nye teknologiske revolusjoner avløst hverandre: Naturvitenskap. Atomkraft, romfart, kommunikasjon, informasjonssystemer. Nå utvikles det teknologier som kombinerer genetikk, mikrobiologi, nanoteknologi og IT. Vi bruker opp de gamle ressursene stadig raskere. Det merker vi nesten ikke, for vi skaffer oss tilgang til nye ressurser enda raskere.

3: Hva er «vekst»?

Det er altså ikke antall personer aleine som gir oss et mål for veksten. Vi må også ta i betraktning hvor mye energi hver av disse personene bruker. I lang tid har riktignok vekst i energibruk og vekst i antall personer vært nesten sammenfallende: På våre første 2,49 millioner år hadde vi nesten bare vår egen muskelkraft til hjelp. Ti personer brukte ti ganger så mye energi som én person.

Slekten Homo oppsto i en flokk. Ingen får etterkommere helt aleine: Vi formerer oss ikke ved knoppskyting, men ved parring. Ungene trenger onkler som holder hyenene borte mens de stabber rundt i bushen. De trenger tanter som fanger termitter og plukker frukt, og som steller sår etter skorpionstikk og slangebitt. De trenger fettere og kusiner og tremenninger å parre seg med når de skal føre genene sine videre uten alt for mye innavl. Individet dør, men flokken overlever.

Hvor stor er en flokk? Våre nærmeste slektninger – sjimpanser og bonoboer – gir en pekepinn. Den første flokken i den greina som førte til oss var kanskje på femti individer, med smått og stort.

Vi spredte oss og fylte opp jorda. Ved slutten av siste istid var vi kanskje fem millioner mennesker her i verden. Vi hadde multiplisert oss opp med en faktor 100.000! En formidabel vekst i løpet av 2,49 millioner år!

Nå ja: Regner du etter, finner du at veksten utgjør 4,6 hundredels promille pr. år. Det har foregått i rykk og napp; bestanden er blitt kraftig beskattet mer enn én gang. Supervulkanen Toba holdt på å utrydde oss for 74.000 år sia, ifølge enkelte forskere. (Påstanden om nesten-utryddelse hviler riktignok på usikkert grunnlag – som de fleste andre antakelser om vår forhistorie.) Men uansett: 4,6 hundredels promille pr. år. I gjennomsnitt. Kanskje ikke fullt så imponerende likevel. Men vent; det tar seg kraftig opp. Og opp. Og opp!

For 10.000 år sia var vi kanskje 5000 mennesker her i landet. Disse innbyggerne hadde fortsatt bare sin egen muskelkraft til rådighet. Den fikk de gjennom maten. I likhet med deg og meg forbrente de i snitt 2000 store kalorier i døgnet. Kanskje litt mer, på grunn av en aktiv livsstil. Det tilsvarer rundt regnet 900 kWt årlig. Altså brukte alle Norges innbyggere tilsammen 4.500.000 kWt i året.

Dagens 5 millioner innbyggere, derimot, bruker i snitt 45.000 kWt hver, når alle kilder og all bruk regnes sammen: Bilen, flyet, strømmen, varmen, maten. Det betyr at befolkningen tilsammen bruker 225.000.000.000 kWt hvert år. Vi bruker altså 5 millioner ganger så mye energi som vi gjorde for 10.000 år sia. Det gir en årlig vekst på 1,55 promille – år ut, år inn. Av og til har det stoppet opp; av og til har det gått mye raskere. Nå går det enda mye raskere.

Så lenge vi har energi og grunnstoffer, kan en stadig mer avansert teknologi skaffe oss mat og klær og alt vi ellers måtte ønske oss. Før utgangen av dette århundret kommer vi til å produsere omtrent alt vi trenger syntetisk. (Med mulig unntak for ekte naturopplevelser.)

Vi finner stadig på nye måter å øke forbruket på. Verdens energiforbruk er doblet de siste 40 år. Det tilsvarer en årlig vekst på 1,7 prosent.

Altså: I 2,5 millioner år hadde vi en årlig vekst på 4,6 hundredels promille. De siste ti tusen år har veksten ligget på 1,55 promille – i hvert fall her i landet. Og de siste 40 år har menneskenes samlete forbruk økt med 1,7 prosent årlig.

Veksten flater ikke ut – den øker stadig. Og økningen øker også. Så veksten er ikke eksponensiell; den er hypereksponensiell så det holder.

Det er gode – i hvert fall logiske – grunner til at det er slik. (Ei grundig forklaring krever noen sider ekstra, så den får vente til en annen gang.) De samme grunnene gjør at veksten vil fortsette å øke. Men sia du er litt skeptisk, skal jeg holde meg i det konservative hjørnet. De siste 40 år har kanskje ligget litt over snittet, på grunn av veksten i Kina. I det følgende skal jeg gå ut fra at en litt mer moderat vekst, og anta at forbruket dobles hvert femtiende år. (Men sann mine ord: Det kommer til å gå mye fortere.) Hvor lenge kan vi drive på slik?

4: Sola skinner gratis

Gløm fossil brensel: Den fases ut, og godt er det. Gløm lokal atomkraft: Folk vil ikke la naboen sette opp en reaktor i kjøkkenhagen. Gløm «bio»energi: Fotosyntesen er en svært lite effektiv måte å fange solenergi på – det skal være en flink liten vekst hvis den klarer å fange mer enn noen få promille av den solenergien som treffer bladene. Gløm vind og bølger: Sånne kraftverk klarer også bare å utnytte en liten del av den kraften som driver vind og vær – det vil si solenergien.

Det fornuftige er å gå rett til toppen av energiens verdikjede, i stedet for å tappe det som er igjen flere trinn nede i kjeden. Det finns én utømmelig energikilde som driver alle prosesser mellom himmel og jord – et enormt fusjonskraftverk 150 millioner kilometer borte.

Med dagens teknologi er solkraft på god veg til å bli den billigste energien vi kan skaffe. Teknologien blir stadig bedre, og solenergi blir stadig billigere. Sola skinner helt gratis. Det har den gjort i fem milliarder år, og det kan radt hende den fortsetter i fem milliarder år til. I det lange løp vil solkraften komme til å utkonkurrere alle andre energikilder. Det finns også så mye solenergi at forbruksveksten kan fortsette uhemmet i lng tid framover.

Dagens solcellepaneler fanger 15-20 % av den energien som treffer dem. Utnyttelsesgraden blir stadig bedre. Det er ingen teoretisk grunn (bare en god del praktiske grunner) til at vi ikke kan fange nær 100 % av den energien som treffer overflata.

Her hvor vi befinner oss er solarkonstanten – den solenergien som treffer et plan vinkelrett på stråleretningen pr. tidsenhet – ca 1365 W/m². Omtrent 30 % av dette blir reflektert av skyer, hav og jordoverflate, men la oss regne ut fra den maksimalt tilgjengelige solenergien. Da får vi, når vi summerer all solenergi som treffer Jorda, maksimalt 1,53*10¹⁸ kWt tilgjengelig hvert år.

Menneskehetens samlete energiforbruk utgjorde i 2015 ca 1,6*10¹⁴ kWt. Vi bruker altså omtrent 1/10.000 så mye energi som den energimengden vår gavmilde Sol stiller til rådighet.

Som sagt: Vi øker forbruket hele tida. Vi blir flere; folk i Asia og Afrika strever for å komme opp på europeisk forbruksnivå. Vi finner stadig nye måter å bruke energi på: Vi drar på opplevelsestur til Antarktis tre ganger i året; stadig flere tar en svipptur med romferge. Sjølkjørende elbiler holder oss i bevegelse langt ut i støvet år. (Elbilen er riktignok mye mer miljøvennlig enn det biodieselmonsteret som de lurte deg til å kjøpe for noen år sia. Likevel bruker den energi.)

Sett at vi fortsetter som nå oss og dobler forbruket hvert 50. år. Hvor lang tid går det før vi bruker all energi som sola leverer til den vesle planeten vår? Når har vi nådd det punktet der vi bruker 10.000 ganger så mye energi som dag?

Ikke lange tida, viser det seg: Med dobling hvert 50. år tar det knapt 665 år. - Et øyeblikk i vår 2,5 millioner år lange historie som Homo.

Nå kan vi jo ikke bruke hele jordoverflata til energiproduksjon: Litt overflate må det være igjen til å bo og leve på også. I tillegg kan vi aldri regne med å komme helt opp i 100,0 % energifangst. Vi får varmetap. Og så videre. Så hvis jeg med omhu velger 50 % av tilgjengelig solenergi som praktisk utnyttbar, har vi akkurat 50 år mindre å gjøre det på. I år 2630 (husk utgangspunktet – 2015) er det bråstopp for veksten i energiforbruk her på Jorda. Men:

5: Immer wieder, immer weiter!

Hvis vi har overlevd helt til 2630, så har vi forlengst kolonisert flere planeter i solsystemet. Bygd kunstige verdener i rommet. Terraformet Mars og Venus, så langt råd er. Hulet ut asteroider og bosatt oss inne i dem. Bygd stabile ringverdener – søk etter Larry Niven på guggel, så skjønner du hva jeg meiner. Å reise i rommet er dagligdags – ferie, ukependling, jobbsøk, haraball. Slikt krever energi, sjøl om vi har bygd himmelheiser for å spare litt. (Hva er en himmelheis? Ta Fløybanen i Bergen. Flytt den til ekvator, fest den godt i bakken, forleng den ut til geostasjonær bane – 36.000 km over bakken – og et godt stykke videre. Installer en elektromagnetisk taubane som kan føre romskip både opp og ned. Der har du en himmelheis. Se min roman «Sabotørene» fra 1978 hvis du ønsker flere detaljer.)

I ei sånn framtid kan vi utnytte solenergien fra alle vinkler, på alle avstander. Årlig energiutstråling fra sola utgjør 3,37*10²⁷ kWt. Vi har klart å ta i bruk all solenergi som treffer Jorda, men hvor lang tid tar det før vi utnytter all den energien som sola gir fra seg? Nok en gang antar jeg at vi fråtser videre med dobling hvert 50. år.

Svaret vil forskrekke eller berolige deg, avhengig av hvor langsiktige planer du har lagt: Ytterligere 1550 år har vi på oss – men så bruker vi halvparten av all den energien som sola gir fra seg. Resten går til spille: Varmetap, boltreplass og så videre. (Hvis hver av solsystemets tretten trillioner innbyggere skal ha litt personlig rom til disposisjon, kan jo ikke absolutt alle overflater være dekket av solpaneler.)

Når du kontrollregner, som den mistroiske sjel du er, så oppdager du sikkert at jeg ikke har regnet helt nøyktig. Jeg forkorter uten skånsel for å gjøre det lett for meg sjøl, og bruker bare to gjeldende sifre – og knapt nok det. Regnestykkene er uansett litt usikre. Derfor kan jeg ikke si helt sikkert at sola er fullt utnyttet den attende oktober 4180 klokka to på ettermiddagen: Det kan godt hende jeg bommer med noen timer. Husk dessuten at 4180 er et skuddår.

Innen den tid er likevel mye forandret! Vi er ikke til å kjenne igjen. Vi er kyborger med røntgensyn, telepatisk sammenkoplet over den interplanetariske nettskya, eller vi er frittsvevende informasjonspaketter. Vi formerer oss på nye måter – kloning er den minst kreative. Folk flest er framstilt fra spesialdesignet DNA og har sanser, lemmer og egenskaper som du har vanskelig for å forestille deg. Mange har forsterkninger i hardmetall eller monokrystalliske fibre, der hvor organisk materiale ikke strekker til. Vi har sluttet å dø: Blir den gamle skrotten sliten etter noen hundre år, flytter vi inn i en ny en. (Nærmere detaljer finner du i «To live forever» av Jack Vance.) Nye generasjoner kommer som netto økning. Stadig mer energi bruker vi uansett: Private rompalasser; øyer i rommet med jaktslott der etterkommerne våre nedlegger syntetiske drager.

Det kan godt hende at vi i år 4180 har teknologi til å ta ut solenergien litt raskere, men jeg vil advare mot å prøve: Hvis vi skrur litt uforsiktig på volumknappen, kan det fort hende at vi skrur litt for mye og setter i gang en nova. Ei ukontrollert nedsmelting i fusjonskraftverket vårt. Redde seg hvo som kan!

Men har vi overlevd så lenge som en ekspanderende romfartssivilisasjon, så har vi forlengst utviklet stjerneskip. Vi bor ikke bare i det lokale solsystemet lenger; all ekspansjon skjer nå videre ut i vår lokale galakse, Melkeveien. Du ser den som et stivnet gnistregn tvers over nattehimmelen, hvis du er heldig nok til å bo utafor lysforurensinga i byer og tettsteder. Hvor lang tid har vi på oss før vi utnytter energien i hele vår egen galakse?

6: Alt er relativt

Men vent litt. Vasst litt. Prrro! Galaksen er stor – et par hundre tusen lysår i diameter. Og naturen har, sammen med Einstein, vedtatt ei fartsgrense: Du skal ikke kjøre raskere enn 300.000 kilometer i sekundet. Skal vi utnytte hele galaksen, snakker vi ikke om århundrer. Vi snakker om hundretusener av år. Ingen romfartøyer som bruker kjente framdriftssystemer kommer dessuten opp i noe i nærheten av lyshastigheten: Bare å komme seg til Proxima Centauri, vår nærmeste nabo, krever et generasjonsromskip. Og dit er det bare 4,2 lysår! Science fiction-drømmene om nye verdener under fremmede soler vil aldri bli mer enn drømmer. Vi skjønner at du ble overveldet av «Den store planetferden» (A. E. Van Vogt) og «En klodes undergang» (Isaac Asimov) da du var guttunge, Øyvind, men livet og nye kunnskaper burde ha lært deg realisme og resignasjon!

Jo da. Men hvis vi klarer å bygge stjerneskip i år 4180, så har vi nok skaffet oss bedre framdriftssystemer også. For eksempel en bussard-jetmotor, som super i seg frittsvevende hydrogenkjerner fra rommet og forbrenner dem i en fusjonsreaktor, som i sin tur driver skipet.

Det finns riktignok tekniske problemer med denne løsningen; blant annet at den visstnok ikke virker. Det får vi nå se på. Vi har litt tid på oss. Om nødvendig kan vi produsere og lagre passelige mengder antimaterie (bruk asbesthansker!), og drive motoren med par-annihilasjon (materie mot antimaterie). E = mC², veit du.

Poenget er at vi ikke trenger å finne opp nye naturlover (tidreiser, romhull, «fjerde dimensjon» og så videre) for å reise til stjernene. Vi trenger bare en avansert teknologi som utnytter de lovene vi har. Så da får vi det nok til.

Sett at du setter deg i et sånt stjerneskip og styrer mot kanten av galaksen med en passe behagelig akselerasjon – for eksempel 1 G, som er den akselerasjonen du er designet for. Etter 6,8 år har du nådd 99 % av lyshastigheten. Du har passert Alfa Centauri, og skipet akselerer ufortrødent videre.

6,8 år er stasjonær tid: Så lang tid har vennene dine her på Jorda levd etter at de vinket farvel til deg. Men på stjerneskipet har det bare gått 2,5 år. Dette er framsida av den medaljen som heter relativitetsteorien, og som hindrer skipet ditt i å gå raskere enn lyset. Tida går langsommere jo fortere du kjører. (Gled deg over det neste gang du ser et skilt med «Fartsgrense 60 opphevet»!) Og det baller på seg:

Når dine (muligens udødelige) etterlatte har gjennomlevd 2170 år etter at du la i veg, har stjerneskipet ditt nådd en hastighet på 99,99999 prosent av lyshastigheten. Her på Jorda er du ikke en gang et fjernt minne. Men i romskipet lever du lykkelig videre, og er bare blitt litt over åtte år eldre etter at du reiste.

Etter godt og vel ti år på stjerneskipet har du en hastighet på 99,999999999 prosent av lyshastigheten. Du er ute av galaksen og på god veg mot Andromeda, og hvis du etterlot deg barn hjemme på Jorda, så er de blitt 200.000 år gamle. Du kan neppe rekne med å se dem igjen.

La oss håpe at du hadde et mål da du la ut på denne langturen, eller i hvert fall at du har sett deg ut et mål på den tida som har gått. Stjerneskipet er utstyrt med all slags observasjonsutstyr for å peile seg fram til ditt framtidige hjem. Og tjue år på reisefot er mer enn nok. Du trykker på fjernkontrollen; stjerneskipet snur akselerasjonsretningen og begynner å bremse. Etter nye 200.000 år (på Jorda) eller 10 år (på stjerneskipet) går du inn i bane rundt ditt nye Eden. La oss håpe det svarer til forventningene før du lander og begynner å forme den nye verdenen i ditt eget bilde.

Du kunne ha fortsatt i det uendelige. Hvordan det kan gå hvis fjernkontrollen henger seg opp, eller det oppstår en annen teknisk feil som gjør at du ikke får snudd akselerasjonen, kan du finne ut ved å lese en av de beste science fiction-romaner som noen gang er skrevet, Poul Andersons vidunderlige «Tau Zero». («Det gikk ei skjelving gjennom skipet. De hadde passert enda en galakse.»)

Den fysikken vi kjenner er altså ikke til hinder for at vi kan fortsette med å doble forbruket hvert femtiende år. Vi kan fylle galaksen på mye kortere tid enn vi egentlig trenger. Men vi kan aldri vende tilbake: Vi sprer oss i et kuleskall i vårt ekspanderende univers, som bakterier i ei tredimensjonal petriskål. Bak ekspansjonsfronten ligger verdener vi har forlatt for alltid. Der bruker etterkommerne etter våre forlatte, bofaste brødre all tilgjengelig energi; alle tilgjengelige ressurser. Der er ingen vekst lenger mulig. Og en uoverstigelig mur av tapt tid hindrer at vi som reiste ut noensinne får se igjen «Jordas kjølige, grønne åser» (Robert A. Heinlein). Men det kan jo være fint andre steder også.

7: Så hvor lang tid tar det?

Vi var kommet til år 4180, og da bruket vi i praksis all energi som vår egen Sol leverer. (Eller ca halvparten – vi må ha litt tumleplass også.) Vi har bygd hurtiggående stjerneskip. Nå begynner ekspansjonen ut i galaksen for alvor.

Galaksen har ca 300 milliarder stjerner. Sola er ei ganske gjennomsnittlig stjerne, så grovt regnet kan vi anta at galaksen kan by på omtrent 300 milliarder ganger så mye tilgjengelig energi som Sola. Og hvis vi fortsetter å slurpe i oss slik at vi dobler forbruket hvert 50. år, har vi tatt i bruk all tilgjengelig energi i hele galaksen etter 1906 år. I år 6086 er det fullt.

Men universet har mer enn én galakse å by på: Omtrent 100 milliarder, sier kosmologene. Dem klarer vi å fylle opp i løpet av 1827 nye år. (Galaksene; ikke kosmologene.) Så i år 7913 er det slutt på veksten. Helt slutt.

Vi har altså omtrent 5900 års eksponensiell vekst foran oss før naturlovene, universet og eksponensialfunksjonen drar ned teppet. Da er den største av alle petriskåler, universet, full.

I denne verden finns det mye rart. «Det finns mycket», sier svenskene, og det meste har vi ikke oppdaget ennå. Så det kan godt tenkes at vi finner nye, så godt som utømmelige ressurser – nye petriskåler. Det kan for eksempel tenkes at vi finner ut hva den mørke energien er for noe – den som utgjør omtrent 75 % av universets masse og som stadig øker, etterhvert som universet ekspanderer. Til nå har den bare figurert som en nødvendig konstant i kosmologenes regnestykker. Men på en eller annen måte må den ha en slags fysisk realitet. Foreløpig veit vi bare hvilken virkning den har; ikke hvorfor den har slik virkning. Kanskje kan den tappes og brukes til nyttig (?) arbeid. Hvis det er teoretisk mulig, kommer vi til å klare det. Det kan også tenkes at vi finner uendelig mange parallelle universer og kan ekspandere videre til dem. Men dette er spekulasjoner utafor den kjente fysikk, og der ute kan ingen si på forhand hva vi kan finne. Så etter det vi veit nå, og i det universet vi kjenner, er 5900 år all den tida vi har på oss.

Jeg sier ikke at menneskeheten går under, for stjernene kommer til å fortsette å levere energi i atskillige milliarder år til. Men innen den tid må vi slutte å øke vårt samlete forbruk med 1,5 % hvert eneste år.

5900 år er omtrent halvparten av den tida som har gått sia vi fant opp jordbruket. Det var den oppfinnelsen som virkelig satte fart i veksten. Og kanskje lever vi ikke så lenge: Vi kan møte katastrofer eller andre stoppesteder lenge før den tid: Atomkrig. Supervulkaner. Asteroidetreff. Gammaglimt. «The Year of the Jackpot» av Robert Heinlein handler om året da alt gikk skeis, og til slutt blåser Sola seg opp til en nova, stikk i strid med all teori. Men hvis vi overlever, så er ikke en forbruksvekst som gir dobling hvert 50. år spesielt imponerende, sammenliknet med den veksten vi er inne i. For tida øker vi mye raskere: Hvis verdens 9 milliarder mennesker i år 2050 skal ha samme levestandard som vi nyter godt av i Norge i dag, må verdens energiforsyning fram til da øke med 125 %. Det kommer vi til å klare. Og det tilsvarer dobling på 28 år; ikke på 50. Hva skulle få oss til å stoppe der, når vi har all den fantastiske solenergien å ta av?

Hver gang det har vært mulig å ekspandere og øke forbruket, så har vi gjort det. Det er sånn vi er. Så hvis alt går «godt» - hvis vi lever og har helsa – kommer vi om 5900 år (eller mye mindre) til å ha fylt opp universet. Vi i ekspansjonsfronten har da nådd igjen de aller yngste stjernene og galaksene, fra tida like etter universets fødsel. Bortafor dem finnes det ingenting – der slutter virkeligheten.

Bak oss ligger og døende stjerner og galakser. Det solsystemet vi forlot er blitt bortimot fjorten milliarder år eldre og eksisterer ikke lenger – det finns bare døde kloder som fyker rundt i et evig mørke. Lengre ute, nærmere ekspansjonsfronten, har det ikke gått så lang tid, men også disse galaksene og solsystemene blir eldre og eldre, mens vi følger fronten av det ekspanderende universet videre. (Skjønt «mens»? Det bruker jeg i mangel av et bedre ord. Samtidighet finns ikke.)

Universet varer så godt som evig, og endres hele tida. Men vi ble ikke særlig gamle. «Vekst» er en envegsbillett. God tur!