Er Hans Rustad etnisk norsk?

Hans Rustad er redaktør av «Document.no», ei nettblekke i den norske varianten av Alternative Høyre. Han er opptatt av innvandring, utlendinger og annen styggedom. Sylo Taraku, opprinnelig kosovoalbaner, vil gjerne være norsk. I hvert fall vil han gjerne at barnebarna hans skal kunne bli anerkjent som ordentlig norske.

Men nei, skriver Rustad: Så lett er det nok ikke! Og ordentlig norske blir etterkommerne hans aldri, så lenge Taraku sjøl er født og oppvokst i Kosovo. For: «Selv om jeg bosetter meg i Pristina med min norske kone og blir boende der resten av livet, blir vi ikke «etniske kosovoalbanere». Heller ikke våre barnebarn vil bli det, hvis de da ikke gifter seg med en kosovoalbaner.» («Aftenposten», 19. september.)

Riktignok anviser Rustad en snarveg som hopper bukk over alle stengsler: Hvis hans eget barnebarn gifter seg med en kosovoalbaner, så blir barnebarnet etnisk kosovoalbansk på et blunk. Men det tviler jeg på at han egentlig meiner, hvis han skulle slumpe til å skjønne hva han sjøl har skrevet. Hele innlegget forøvrig tyder på at han stiller langt strengere krav enn som så til etnisk renhet.

Innlegget gjør meg imidlertid alvorlig bekymret for Rustads egen etniske tilhørighet.

Jeg garanterer at hvis han gransker sin egen slektshistorie inngående, vil han finne et hopetall av etniske utlendinger blant sine formødre og -fedre. Det kan vel hende at han ikke har flyktninger fra Ungarn, Vietnam eller Chile, eller gjestearbeidere fra Tyrkia eller Pakistan, i slektstreet sitt: Det ville han vel ha visst – om ikke slike skammelige familiehemmeligheter ble feid under teppet, da. Men hvor sikker kan han være på at han heller ikke finner svenske rallare, danske prester og embetsmenn, glassarbeidere fra Böhmen, skogfinner, tatere, kvener, tyske bergverksarbeidere, nederlandske sjøfolk, hanseater, skotske leiesoldater eller irske treller på slektstreet sitt – bare for å nevne NOEN av dem som har kommet hit i løpet av de siste 1000 år?

Islendingene, som har oversikt over slikt, har funnet genetiske spor etter minst én indianer som må ha fulgt med en av Vinlandsekspedisjonene tilbake. Bærerne av sånne gener blir likevel oppfattet som etniske islendinger så gode som noen.

Går Hustad lengre tilbake, vil han oppdage at det kom innvandrere til Norge i folkevandringstida også: Handelsfolk, kanskje krigere. «Osebergdronninga» hadde sitt opphav et sted ved Svartehavet. Tidligere kom det andre innvandrere som bragte med seg hesten og det språket som skulle utvikle seg til norsk. Før den tid igjen kom det noen som bragte med seg både jordbruket og den bleike hudfargen som også Rustad har arvet: De første som kom hit etter istida var nemlig temmelig Afrika-mørke i skinnet. Ja endog neandertalere vil han finne blant sine aner, dersom han får sitt DNA analysert.

Hver av oss bærer et arvemateriale som er en sann vaffelrøre av gener fra alle slags forfedre og -mødre. Reine «raser» finnes ikke. Men Rustads egne barnebarn kan altså aldri bli etnisk kosovoalbanske. Hva med oldebarna hans? Tippoldebarna? Er vår egen kongefamilie etnisk norsk? Er jeg etnisk norsk? Jeg har god grunn til å tru at jeg har både tatere og skogfinner bak meg i slekta, for fem eller ti eller femten slektledd sia.

Og hva skal vi egentlig med dette begrepet - «etnisk norsk»? Det finnes historiske eksempler på kulturnasjoner som har brukt etnisitet som sorteringskriterium, med statsansatte byråkrater som satt og regnet ut hvor mange prosent du var av det ene eller det andre. Det førte ikke noe godt med seg.

Hvis en person er norsk statsborger, bor i Norge, oppfatter seg som norsk og oppfører seg som norsk, så er vedkommende 100 % norsk. Punktum. Vi trenger ikke noe eget begrep for folk som er reinraset norske i minst fire generasjoner – vi driver ikke avl og oppdrett av «ekte» norskinger. Jeg har ingen problemer med å inkludere Hans Rustad, sjøl om det skulle vise seg at hans tippoldemor var fra Congo. Men det problemet har tydeligvis Hans Rustad sjøl.