Frykt og avsky i koronaens tid

Det finns et sjikt av synsere som alltid skyter fra hofta, og som aldri bryr seg om å sette seg inn i en sak før de skyter. De kan alltid lukte en konspirasjon og skimte en sannhet som media prøver å skjule. De nærer djup mistillit til all kompetanse som de sjøl mangler, og forkynner alternative fakta i ekkokammere på Tryneboka og i kommentarfeltene til Resett og Document.no. Fra en posisjon av evig forurettethet slynger de hånsord mot myndighetspersoner og faglige autoriteter. I deres verbale salver inngår ofte ord som «korrupt», «svindel», «imbesil», «inkompetent», «forfalskning», «vanvittig», «skandale».

Jeg tenker selvfølgelig på den skaren av sure gubber (av alle kjønn og aldre) som inngår i sekkebetegnelsen «Det alternative høyre». (Amerikansk: Alt. Right; svensk: Tok-högern.) Deres yndlingstemaer har lenge vært islamiseringen som truer oss, innvandrerne som snylter på oss, og selvfølgelig «den store klimasvindelen». Men nå er koronakrisen også blitt et viktig tema i deres alternative virkelighet.

Før en eneste ekspert hadde rukket å uttale seg, haglet det av bastante meldinger fra fluesvermen av nettsynsere. Dermed fikk vi straks vite at denne nye Asia-sjuken ikke var verre enn den årlige influensaen, at mediene som vanlig holdt på med sensasjonsjournalistikk, og at regjeringa hadde funnet enda en måte å sløse bort milliardene våre på. Våre skattepenger; våre pensjoner; våre oljekroner.

Mer nøkterne observatører har påpekt at land som Italia, Spania, Frankrike, Storbritannia, USA og så videre kanskje behandlet koronaen som en vanlig influensa litt for lenge. Det hjalp ikke; nettsynserne driver på: «Stopp galskapen! Erna & Co. ruinerer oss!» Det antydes at det ligger skjulte krefter bak; at «noen» hausser opp hysteriet og tjener store penger på å kjøre det norske samfunnet i dass. «Follow the money!» Alt. Right.- synsere svikter aldri når det gjelder å snuse opp konspirasjoner.

I den virkelige verden blir fagfolk kalt fagfolk fordi de kan sine fag. Det er grunn til å anta at en epidemiolog som har studert medisin, biologi, statistikk og tilhørende fag i åtte-ti år, og deretter fylt på med praktisk yrkesutøvelse i like lang tid, har bedre grunnlag for å uttale seg om en epidemi enn en facebook-ekspert som har brukt noen minutter på å lese overskrifter. En må også kunne anta at når fagpersonen har tilgang til data og analyser fra kolleger verden over, blir faktagrunnlaget enda litt mer pålitelig enn en hvilken som helst sensasjonell påstand som lanseres uten kilde eller faktasjekk over nettet. Så når fagpersonen sier at dette er fortsatt usikkert, men vi finner ut stadig mer, og samtidig må vi ta de beste beslutningene vi kan på et usikkert grunnlag - da stoler jeg mer på fagpersonen enn på facebook-eksperten.

Heldigvis for oss alle har det vært vaksne folk hjemme i regjeringa, slik at faglige råd har fått veie tyngst. Lettvint populisme er skjøvet ut over sidelinja, og det ser ut til at et overveldende flertall i befolkningen har oppfattet alvoret. Tilliten til myndighetene styrkes.

Et øyeblikks refleksjon ville ha fått Alt. Right.-synserne til å innse at det ikke er Erna Solberg eller norske helsemyndigheter som har fått oljeprisen, kronekursen og verdens børser til å stupe. Det er ikke norske myndigheter som sørger for at stadig flere land stenger grensene. Og sjøl om svermer av Norwegian-fly fortsatt hadde kunnet ta av fra Gardermoen, så ville de ikke ha funnet en eneste storflyplass der de kunne lande. Verden der ute ville ha truffet norsk økonomi med et smell om vi ikke hadde gjennomført ett eneste koronatiltak. Men refleksjon er ikke styrken til faktafornekterne i den alternative virkelighet.

I den virkelige verden er dette en global krise; ikke en krise som er hjemmelaget av dumme eller skurkaktige norske politikere. Norge er ei flis som dupper på bølgene i stormkastene. Vi må bare tilpasse oss så godt som mulig, ta best mulig vare på hverandre og følge rådene fra fagfolk, usikre som de også er. Faglige råd basert på usikker viten er rasjonelt. Uvitenhetens skråsikkerhet er galskap.

Javisst går det over til slutt. Men slutten er et langt stykke borte, dessverre, I sine rapporter opererer Folkehelseinstituttet med tre scenarier: «Gjør ingenting», «Brems» og «Undertrykk». Ingen av dem er lystelige. Men «Gjør ingenting»-scenariet er det aller verste, og vil medføre at først helsevesenet, deretter hele samfunnet bryter fullstendig sammen. Les analysene fra Folkehelseinstituttet og regn sjøl: Med en reproduksjonsfaktor på 2,4 hver 10. dag ville hver hjemvendt skiturist med smitte ha skaffet seg 62.605 avleggere før sommerferien.

Du trudde aldri du skulle høre meg uttrykke full tillit til myndighetene. Men i denne saken gjør jeg det – fordi jeg ikke har noe annet realistisk valg, og fordi jeg kan holde øye med dem. Jeg kan høre hva de sier og se hva de gjør. Jeg skjønner resonnementene og regnestykkene, og jeg ser at vi er på samme parti. De har faktisk vist seg oppgaven voksen.

Du kan glede deg over små lysglimt: Kanskje ikke fra den andre enden av tunnelen ennå, men i hvert fall fra lampene som lyser opp vegen mot utgangen. Ett av de store lyspunktene er at vanlige folk – du og jeg og Kristiansen – tar ansvar når det trengs. Bretter opp ermene, samarbeider, hjelper hverandre, tar fatt på dugnaden.

På legekontoret henger det flere oppslag. Ett av dem lyder: «Enten går det bra, eller så går det over.» Dette kommer også til å gå over. Samfunnet overlever. Det kommer til å være varig endret når vi er ute på den andre sida, men det er slett ikke sikkert at alle de varige endringene blir til det verre. Kanskje kommer vi, for å ta ett eksempel, til omsider å utnytte de mulighetene som nettet og fjernkommunikasjonen har åpnet. Kanskje kan vi endelig begynne å bo der vi vil, og likevel få gjort jobben vår. Slutt på sentralisering; slutt på tvangsfortetting! Noen av oss jubler over den muligheten.

Fra store og små bedrifter, fra skoler og barnehager, fra artister og kunstnere, endog fra trauste byråkrater kommer det eksempler på nyskapende løsninger for å få oppgavene gjort. Noen av dem vil vise seg midlertidige; andre blir permanente. Gi deg sjøl i oppgave å tenke ut nye muligheter i samfunnet etter pandemien!

Bry deg ikke om nettsynserne. De blir et problem bare hvis du tar dem på alvor. Og du har da mye viktigere ting å konsentrere deg om: Hold ut, hold avstand, vask hendene. Gå på jobben hvis du kan; hold deg hjemme hvis du må. Hjelp noen som trenger det. Spander et smil og en saftig spøk: Da går alt uhorvelig mye lettere.