Hestekraft kan ikke erstatte hestekreftene. Det finns andre midler!

Brona var morfars trufaste hjelper i omtrent alt utearbeid. Hun drog sladen på vinterføre; hun drog harva og plogen og slåmaskinen, og hun drog lass etter lass med høy opp på låvebrua. Hun mukket aldri; slapp til nød fra seg et oppgitt prrrust når hun syntes lasset ble for tungt eller bakken for bratt. En eneste gang streiket hun: Hun hadde fått ferten av et hestefølge oppe i åsen og klarte å bryte seg ut av innhegningen der hun gikk og åt mens morfar kvilte middag. Hesteskospora strente rett til skogs og var lette å følge. Vi satte etter innover åsen, søttiåringen og fjortenåringen: Kilometer etter kilometer i bratte og ulende. Vi tok henne igjen utpå kvelden, langt inne på Bjonskauen, der hun fortsatt trasket avgarde på leiting etter de andre gampene. Hesten er et flokkdyr. Vi fikk henne med hematt, men hun ytte ikke sitt beste dagen etter. Det gjorde ikke vi heller.

Sånne som Brona får ikke jobb i dagens landbruk. De er for dyre i drift; for lite effektive. De får ikke jobb i transportbransjen lenger heller. Jeg leste nettopp at den tradisjonsrike hestetrikken i Douglas på Isle of Man er i ferd med å bli nedlagt: Det er ikke mulig å få den til å lønne seg, samme hvor mange underskrifter det samles inn for å bevare den.

Men romantikeren i meg savner Brona, hestedrosjene, hestetrikken. Godlukta i stallen på Kvernvold. Hestepærene på vegen, der spurven trippet rundt og fant mye ugjort. Så jeg spør: Er det tenkelig, i en helt annen og langsommere verden, at hesten kunne spille en rolle i transporten likevel, gitt gode nok støtteordninger, i byer og tettsteder der farten likevel må holdes nede?

Mer hest og mindre bil ville bidra til reduserte CO₂ -utslipp. Og i motsetning til kua går ikke hesten rundt og raper metan. Riktignok gir den fra seg andre avgasser, slik enhver veit som har sittet på høylasset bak ei merr. Men hestens avgasser er mye greiere mot klimaet enn drøvtyggernes.

Nostalgi og romantikk er én ting. Regnestykker er noe annet. Så la oss regne på tall fra den virkelige verden:

Vi bruker tre milliarder liter autodiesel årlig her i landet. Det blir åtte millioner tonn CO₂, som hesten kanskje kunne hjelpe oss å redusere. (Jeg holder meg til diesel fordi den er lett å regne på, og fordi diesel fortsatt dominerer i transportbildet.) Én liter diesel gir en energimengde på 10 kWt, så autodiesel svarer for et energiforbruk på 30 milliarder kWt i året.

En hestekraft heter det den heter fordi det er den effekten en vaksen, bærekraftig gamp klarer å yte i fullt arbeid. Den utgjør omtrent 0,75 kW. (Litteraturen oppgir litt forskjellige hestekrefter. Kanskje ikke rart; det finns forskjellige hester.) Men ingen klarer å arbeide av full kraft en hel arbeidsdag; prøv sjøl. La oss anta at en hardt arbeidende gamp klarer å yte 50 % av full effekt i 8 timer daglig – dag ut, dag inn. Da driver vi kanskje rovdrift på den, men hesten er et tålmodig dyr. Hvis vi unner den 30 fridager i året, vil det trufaste dyret levere 1.000 kWt arbeid pr. år.

Dieselforbruket vårt tilsvarer 30 milliarder kWt i året, sa jeg. Skulle hesten levere ALL denne energien, måtte vi altså ha 30 millioner hester. Det blir nok for mye av det gode: Sjøl i Mongolia har de bare tre millioner.

Omsider demrer det for meg: Besteforeldrene mine fyrte med ved, de brukte hest eller handkraft til alt mekanisk arbeid, og noen få kilowatt strøm var alt de trengte til lyspærene i huset. Skulle de en sjelden gang helt til Jevnaker, så gikk det buss et par ganger om dagen. De klarte seg fint med det, og det gjorde folk på andre småbruk mellom steinrøysene oppover Vestsida også. Men etter deres tid har energibruken, det vil si forbruket, økt enormt. Samfunnets utallige intrikate mekanismer ville stoppe opp hvis vi ble satt tilbake til 50- og 60-tallets forbruksmønster, og samfunnet ville klappe sammen.

Men la oss si at vi vil kvitte oss med ti prosent av dieselutslippene ved å la hester gjøre jobben, da. Da ville vi trenge tre millioner fullvaksne hester. Det kunne vi vel greie?

Hesten er et populært dyr: På nettet finner du hauger og lass av informasjon om hestehold. Et gjennomsnitt av de kildene som virker mest seriøse viser at en hest på 500 kg som skal utføre hardt arbeid trenger 6,8 foringsenheter daglig. En foringsenhet tilsvarer 1 kg bygg. Hesten er laget for å ete gras, så da bør minst halvparten av fóret være gras eller høy; det er de seriøse kildene enige om.

På ett dekar god dyrkingsjord får en driftig bonde fram 400 kg bygg pr år, hvis helsa, gjødningen og været er gode nok. (Det finnes statistikker pr. fylke. Jeg holder meg til flatbygda, for den kan jeg se fra verandaen min.) Dyrker du høy, kan du få fram ca 600 kg tørrfór. Men sia 1 kg tørt høy gir 0,68 fórenheter, blir arealbehovet det samme enten du dyrker korn eller høy til arbeidshesten.

En hest som må ha 6,8 foringsenheter om dagen trenger 2480 foringsenheter i året. Slå av litt for hviledager og del på 400, så ser du at en slik hest trenger årets avling fra i alt 6 dekar for å gjøre jobben sin.

Tre millioner slike arbeidshester vil dermed trenge 18 millioner dekar dyrket areal. I Norge har vi ca 8 millioner dyrket mark. Så hvis kraftige arbeidshester skulle utføre ti prosent av det transportarbeidet som vi i dag får utført ved å brenne opp diesel, måtte vi fóre dem med avlinga fra et areal som er mer enn dobbelt så stort som det eksisterende landbruksarealet her i landet.

Jeg har jukset litt: I en bil med eksplosjonsmotor går 2/3 av energien med til å lage lyd og varme, ikke til å skape framdrift. Den gromme brummelyden du liker så godt er lyden av ineffektivitet. Og av den siste tredjedelen går mesteparten med til å overvinne luftmotstand. Hesten lager ikke mye lyd og varme der den lunter avgarde, og ikke har den rare luftmotstanden å overvinne heller. Så regnestykket mitt underdriver grovt hvor mye praktisk arbeid vi kan få ut av tre millioner hardtarbeidende hester. Kanskje klarer vi å erstatte 30 % av dieselforbruket med tre millioner hester, heller enn 10 %. Det virker likevel som en dårlig handel.

La oss, før vi går videre, se på hvor effektivt den hestebaserte transporten klarer å utnytte energien vi gir den.

1 kg bygg inneholder 6900 kJ fordøybar energi, sier kildene. Det tilsvarer 1,92 kWt. Vi ganger ut, og finner at vår trufaste arbeidshest fortærer 4.765 kWt årlig, og leverer 1.000 kWt som nyttig arbeid. Som frittstående maskin betraktet har den altså en virkningsgrad på 21%.

Og det er slett ikke dårlig! Har du reflektert over din egen virkningsgrad noen gang? Hvor mye nyttig arbeid leverer du i prosent av energiinntaket ditt – av pølser og poteter, av brødskiver med syltetøy, av sjokoladepudding, iskrem og snop? Jeg vedder på at hesten slår deg langt ned i støvlene.

Verre blir det når vi ser på hele verdikjeden. Takket være fotosyntesen, og med passelige mengder nedbør og gjødning, får vi 400 kg bygg, eller 768 kWt, pr. dekar pr. år. Men hver kvadratmeter overflate her på Østlandet mottar minst 1.500 kWt som energi fra vår gavmilde sol i løpet av et år. Gang dette med 1000, så ser du at et dekar mottar 1,5 millioner kWt. Av dette klarer fotosyntesen altså å fange opp og levere 768 kWt som nyttig energi. En halv promille, med andre ord.

Den halve promillen går til hesten. Og den klarer å levere 21 % av det den eter som nyttig arbeid. Alt i alt 0,10 promille av solenergien. Som produksjonssystem betraktet er denne verdikjeden – solenergi til matvarer til hest til arbeid – en skandale, hvis målet er effektivitet.

Så hvis vi vil erstatte hestekreftene fra dieselmotoren med alternativ energi, kommer vi ikke langt med hestekraft. Uansett hvor mye triveligere det kunne være. Og den løsningen vi har satset på i lang tid er jo elbil.

Og ikke før har jeg skrevet ordet, før jeg hører gnyet fra illsinte elbilmotstandere: «Skal vi bruke hele elproduksjonen vår til å kjøre bil? Eller skal vi importere kølkraft fra Polen, slik at de øker sine utslipp med mer enn vi sparer? Må vi bygge nytt elnett over hele landet, da?» Og så videre.

Nok en gang bør vi regne før vi påstår noe som helst! Dagens dieselmotorer bruker altså 30 milliarder kWt i året for å gjøre jobben. 2/3 av denne energien går med til å lage lyd og varme, sa jeg. Elmotoren er mye mer effektiv: Hvis jeg sier at en elbil-park ville trenge bare 40 % av 30 milliarder kWt, altså 12 milliarder, for å gjøre samme jobb, så er jeg usedvanlig snill mot dieselmotoren. For da har jeg sagt at dieselbilen bruker 0,5 liter på mila, mens tilsvarende elbil bruker 2 kWt pr. mil. Sjekk og regn sjøl.

I 2018 produserte vi 147 milliarder kWt elektrisk kraft, ifølge SSB. 12 milliarder utgjør 8 % av produksjonen. Det er altså ikke snakk om å bruke «hele elproduksjonen» til å kjøre bil. Det er ikke snakk om å bygge om hele strømnettet heller!

Og hvis vi vil, kan vi produsere mye mer elektrisk kraft. For eksempel kan vi utnytte solenergien mye mer effektivt enn i regnestykket basert på fotosyntese: Her på flatbygda kan et solcellekraftverk produsere i hvert fall 60 kWt pr. kvadratmeter pr. år. Og da er jeg igjen svært konservativ.

For å levere el-kraft nok til å erstatte all dieseltrafikken med el-trafikk, trenger vi altså solpaneler som dekker i alt 200.000.000 kvadratmeter. 200.000 dekar. 200 kvadratkilometer. Én nittiendedel av de 18 millioner dekar dyrket mark som skulle til for å erstatte bare en del av trafikken med hestetransport. Ogt denne nittiendedelen trenger slett ikke være på dyrket mark: Den kan fordeles på hustak, på steinrøyser, overalt.

Da sier elbilmotstanderne: Rasere 200 kvadratkilometer norsk natur for å kjøre bil! Er du helt i tåka! Og jeg svarer, rolig og behersket: Vegnettet i Norge dekker mer enn 2.000 kvadratkilometer, igjen ifølge SSB. Da er ikke vegskuldere regnet med. Likevel hører jeg få protester fra elbilmotstandere når det skal bygges større, breiere, raskere veger slik at dieselbilene kan komme fortere fram. Bortsett fra protestene mot nye bompenger, da.

Altså: Når vi skal erstatte hestekreftene fra diesel, må vi ta i bruk hestekrefter fra sola. Drømmen om å erstatte dem med ekte hestekraft må vi gi opp. La oss i stedet nyte synet av beitende hester som ikke arbeider det skapte grann, men som bare eksisterer – til glede for hestejenter og andre entusiaster, og til minne om ei tid da verden snurret langsommere rundt.

Hestekraft kan ikke erstatte hestekrefter, i hvert fall transportteknisk. Estetisk stiller saken seg helt ansless.