Jan Guillou har muligens så
stort ego at han trenger tre hjemland for å få plass til det. I hvert fall påberoper han seg jevnlig at Norge er hans tredje hjemland.
Nå kommer han svevende som en ørn fra øst og lander med flaksende
fjør i norske medier for å refse oss. Fra de høgere luftlag har
han skuet ut over store og viktige ting, sånn som at han har fått
brev fra noen norske venner. Trivielle fakta som er lett synlige her
nede på bakken, derimot, har han ikke brydd seg om. En kan ikke få
med seg alt.
Full av rettferdig
harme har han skrevet en artikkel i ei svensk blekke og beklaget seg
over norsk skadefryd under koronakrisen. Som følge av det har han
selvfølgelig fått bildet sitt over hele framsida i VG og framstått
i fri dressur i Dagsnytt Atten med utgangspunkt i disse brevene. (En
stusser litt over hva slags venner han holder seg med, men det kunne
være hans egen sak, så lenge han ikke lufter dem offentlig.) Og når
sjølveste Jan Guillou meiner ett eller annet om Norge, er det en
uunngåelig følgeskade at hele Norge blir informert om det, uansett
hvor uinformert og vrøvlete det lyder.
Ifølge Guillou
har vi her i Norge gjort koronakrisen til en landskamp, der vi daglig
hoverer over svenske dødstall. At Norge har hatt så få døde (i
skrivende stund: 255) sammenliknet med Sverige (i skrivende stund:
5.639) kommer av flaks og uflaks, kunne han opplyse. Dessuten drar
svenskene på skiferie til Østerrike, mens nordmenn drar til
Hemsedal. Og da Norge innførte reiseforbud mot hele Sverige unntatt
Gotland, var det bare for å vise svenskene fingern.
Riktignok var det
ikke bare Norge som holdt Sverige ute av det gode selskap da Europa
forsiktig begynte å åpne for tilreisende igjen: Det gjorde mange
europeiske land, deriblant Kypros og Hellas. Hele verden, med mulig
unntak for Jan Guillou, har nemlig tilgang til sånne nettsteder som
worldometer og Johns Hopkins, og kunne følge utviklinga i smittetall
og antall døde. Den utviklinga fristet ikke til utstrakt
Sverige-turisme.
En norsk redaktør
som var innkalt for å balansere ørnen fra øst serverte noen fakta.
Hun påpekte blant annet at fram til 12. mars fulgte
smittespredningen samme kurve i begge land. Da stengte Norge ned
store deler av samfunnet, mens Sverige lot det være. Deretter sank
kurven i Norge, mens den fortsatte å stige i Sverige. Denne
opplysningen avfeide han med at i Norge hadde åpenbart enhver
journalist blitt smittevernsekspert over natta. Tall og vurderinger
overlot han til ekspertene, og det syntes han alle journalister burde
gjøre.
Økonomi ble også
et tema: Programlederen i Dagsnytt Atten sa at økonomiske hensyn
kanskje var blitt tillagt litt forskjellig vekt i de to land – i
hvert fall hadde slike hensyn vært debattert i Norge. Nå viser det
seg at arbeidsledigheten i Sverige har steget like mye som i Norge,
og at den økonomiske virksomheten har krympet litt mer. «Å, så
landskampen fortsetter!» fastslo Guillou sarkastisk. Så opplyste
han at Norge eksporterer olje og torsk, mens Sverige eksporterer
industriprodukter og tjenester. Økonomien i de to landene kunne
dermed ikke sammenliknes.
Vegg-til-vegg-synseren
Guillou raljerte over norske journalister som var blitt
«smittevernspesialister over natta». Så la han, i kraft av sin
egen kompetanse, fram en ny og oppsiktsvekkende smittevernteori,
nemlig at forskjeller i spredning hovedsakelig skyldes flaks og
uflaks. En kan altså slutte at smitteverntiltak har liten virkning
sammenliknet med tilfeldighetenes terningkast: 256 seksere i Norge;
5.639 i Sverige. Deretter la Guillou på røret, antakelig for å
flakse videre til nye førstesideoppdrag der han kan vise fram
virkeligheten i dens rette, faktafrie lys.
Jeg føler ingen
som helst trang til å hovere over svenske katastrofetall. Jeg synes
tvert imot at det er en tragedie når landet ligger blant de fem
verste i verden, målt i antall døde pr million innbyggere, mens de
andre nordiske land – Norge, Danmark, Finland, Island – befinner
seg i den andre enden av skalaen. Og det som skilte smittevernet i
Sverige fra de andre fire, er at de andre stengte ned store deler av
samfunnet, mens Sverige gikk mye lempeligere fram, med milde
henstillinger og oppfordringer. Ute på byen blomstret utelivet; i
Åre gikk skiturismen og After Ski-festen desto livligere fordi alt
var stengt ned i Trysil. Slik fikk koronaen lov til å spre seg
ukontrollert, mens kurvene i de fire andre landene pekte nedover.
Det virker ikke
som om myndigheter og offentlige synsere som Guillou ENNÅ har villet
diskutere om pandemien kunne ha vært handtert ansless fra starten.
Jeg fulgte noen av pressekonferansene til Tegnell og hans
medarbeidere mens antall døde økte fra dag til dag. Hver gang ble
jeg slått av hvor servilt journalistene opptrådte: Ingen av dem
stilte kritiske spørsmål; ingen av dem lot til å ha satt seg inn i
hvordan smitten spredte seg i verden forøvrig. Ingen gjorde noe så
enkelt som å sammenlikne med smittespredning i nabolandene. De var
der utelukkende for å motta og formidle budskap fra Myndighetene,
lot det til.
Jeg har mitt å si
om norske journalister. Men jeg garanterer at hvis dødstallene
hadde skutt i været på samme måte her i landet, så ville
pressekonferansene ha artet seg ansless, for å si det mildt.
Helseministeren ville ikke ha sluppet pinlige
sammenlikninger med nabolandene. Avisene ville ha skummet av kritiske
lederartikler, kronikker og leserbrev. Stortinget ville ha blandet
seg inn, og Regjeringen måtte ha gjort kraftfulle og synlige tiltak
for å få beholde taburettene.
Det er blitt svært
tydelig at Sverige trenger en diskusjon om hvordan den offentlige
samtalen fungerer. Om det virkelig er slik at Myndighetene står for
den offisielle og objektive Sannhet, og den verken kan eller vil en
levende sjel i det offentlige Sverige utfordre. Uten en slik
diskusjon er det svært sannsynlig at den neste katastrofen kommer
til å treffe like kraftig, enten den kommer i form av en ny pandemi
eller det dukker opp nye farer i vår stadig mer utrygge verden.
Jeg har som sagt
ikke noe behov for å hovere. Men jeg er sjeleglad for at både
helsemyndigheter og politikere her i landet faktisk viste seg
oppgaven voksne når det gjaldt som mest. Jeg håper inderlig at når
samfunnslivet åpnes igjen, skritt for skritt, så klarer de fortsatt
å manøvrere riktig, og kommunisere så klart og éntydig at vi alle
skjønner at koronaen ikke er borte. Den ligger bare på lur og
venter på at vi skal falle tilbake til gamle vaner. Og fordi alt har
gått så bra hittil, har statsråden og helsemyndighetene skaffet
seg en truverdighet i denne saken som gjør at de fleste vil
akseptere det budskapet som følger.
Vi må fortsatt
holde avstand, vaske hendene, unngå store flokker. Vi kan ikke, slik
Guillou trur, basere oss på flaks. Det trengs litt dyktighet også,
og ikke minst vilje til å lære av egne feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar