Professor Zharkova på nye eventyr

Den gale professor Zarkow dukket opp under et juletre i Vestre Brandbu i 1952. («Lyn-Gordon i dødsraketten», Nasjonalforlaget.) Han hadde bygd en rakett som skulle skytes mot den løpske planeten Mongo for å få den til å bomme på Jorda. Da Lyn-Gordon og hans vakre venninne Gerd Arden besøkte Zarkow for å inspisere farkosten, hadde professoren regnet ut at planeten ville bomme litt på Jorda likevel. Genial som han også var hadde han bare forakt til overs for all verdens forskere forøvrig, sia de ikke kunne regne ut såpass. Nå ville han dra med raketten for å kolonisere den nye planeten, men medarbeiderne hans ville ikke hjelpe ham med denne planen, så dem hadde han tatt livet av. Lyn-Gordon og den vakre Gerd Arden ble tvunget til å bli med. Etter en strabasiøs ferd ble de kastet ut i halsbrekkende eventyr med forhistoriske kjempeøgler, keiser Ming (universets keiser), salamandermennene, løvemennene og andre severdigheter.

Den gale professoren var en del av livet mitt i noen år, sammen med sine kolleger Salisbury i «Tom Trick og tidhjulet» og Rykov i «Ingeniør Knut Berg på eventyr». Seinere har de svevd bort i glømselens tåkeheim av litterære professorer. Men Zarkow har ei moderne navnesøster, professor Valentina Zharkova (litt forskjellig skrivemåte – samme uttale). Og når jeg leser om henne, dukker gamle Zarkow fram fra glømselen: Det er plent umulig å la være å tenke på ham.

Zharkova er fra Ukraina, men nå er hun professor i matematikk og astronomi ved Northumbria University. Hun er sikkert ikke gal, men publikasjonene hennes peker absolutt i retning av betydelige ambisjoner og begavelse, muligens genialitet. I likhet med navnebroren regner hun ut livsviktige sammenhenger som resten av forskerverdenen har vondt for å akseptere. Og akkurat som han gir hun seg ikke på tørre møkka når andre forskere sier henne imot..

Hennes faglige hovedinteresse er sykliske variasjoner i Solas magnetfelt, som hun har kartlagt med statistisk analyse. Disse variasjonene ser hun i sammenheng med variasjoner i solflekkaktiviteten. De elleveårige syklusene i solflekker er godt kjent og beskrevet i litteraturen, men Zharkova meiner å kunne sannsynliggjøre statistisk at elleveårssyklusen kommer på toppen av en langsommere syklus, som kommer på toppen av en enda langsommere syklus. Hun meiner at disse syklusene forklarer slike fenomener som Maunder-minimumet (en periode med ekstremt lite solflekkaktivitet), og hun forutsier at vi snart vil få en ny slik periode.

Teorien om lange sykluser i solflekkaktivitet er omdiskutert blant astronomer, men ikke egentlig kontroversiell. Det kontroversielle er at hun kopler maksima og minima i slike sykluser til perioder med global oppvarming og avkjøling, for eksempel «den lille istid». Andre forskere har påpekt at «den lille istid» er en svært romslig betegnelse som dekker forskjellige perioder på forskjellige steder, og som ikke sammenfaller særlig godt med det veldokumenterte Maunder-minimumet. Alle verdens «klimarealister» har likevel utpekt henne til en klarsynt profet som taler «klimahysterikerne» midt imot, sia hun varsler at verden går mot kaldere tider. Det finnes et hopetall av blogger og nettsteder, skrevet av folk med ytterst variabel kompetanse, som fremmer denne teorien. Den norske bloggen MINIISTID er ett av de ytterste variable.

Zharkova ble kjent blant tabloide lesere i 2015 da hun skapte førstesideoppslag med sin teori om sykliske endringer som ville føre til et «Maunder-liknende» solminimum fra år 2030. (Se «Vi får ikke ei ny istid med det første!», http://kvernvold.blogspot.com/2016/08/ ) Flere forskere påpekte at spørsmålet om et nytt «Maunder-minimum» og klimaendring var studert mange ganger før. (Eks.: «The 'mini ice age' hoopla is a giant failure of science communication» - Michael Brown, professor ved Monash University i Australia.) Så oppstusset døde etterhvert ut, bortsett fra et tilnærmet evig liv i bloggosfæren, der de stadig resirkulerte innleggene alltid illustreres med en standardgraf som viser «Den lille istid», diverse Maunder-liknende minima og – selvfølgelig – et voldsomt og varig temperaturfall fra 2030 og utover.

I 2019 publiserte Zharkova og tre medforfattere en ny rapport i «Scientific reports», en underavdeling av det anerkjente tidsskriftet «Nature». Rapporten hette «Oscillations of the baseline of solar magnetic field and solar irradiance on a millennnial timescale» En av medforfatterne var sønnen hennes, Sergei Zharkov, som foreleser i fysikk ved universitetet i Hull. Rapporten omhandlet de 11-årige syklusene, storsykluser med varighet 350-400 år og super-storsykluser med varighet 2000-2100 år. Rapporten avsluttes med et kapittel som forsøker å få variasjonene i solflekkaktivitet til å stemme med en observert stigning i temperatur fra 1880 til i dag: «Effects of SIM on a temperature in the terrestrial hemispheres». (SIM står for «Solar Inertial Motion»; det vil si Solas banebevegelse i forhold til Solsystemets massemiddelpunkt.)

For Sola står ikke stille. På grunn av tiltrekning fra andre objekter i solsystemet – først og fremst gasskjempene; Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun – danser den en kompleks dans rundt massemiddelpunktet, barysenteret, i solsystemet. Disse bevegelsene er blitt kartlagt av andre forskere, og en fullstendig runddans tar 179 år. (NB: Prøv ikke å regne ut slike ting analytisk! Du kan være så flink Newtonianer du bare vil: Sjøl om du ser helt bort fra alt smårusket i Solsystemet, krever en matematisk løsning at du finner løsningen på femlegeproblemet. Og allerede trelegemeproblemet krever, som du veit, kraftige datamaskiner som hjelper deg å finne numeriske løsninger. Analytiske? Gløm det.)

Men så skriver de: «Fordi Sola beveger seg rundt solsystemets barysenter, medfører det at den også flytter seg rundt hovedfokus for Jordas bane, enten nærmere perihelium eller nærmere aphelium. ... SIM betyr for Jorda at avstanden mellom Sola og Jorda endres betydelig (inntil 0,02 astronomiske enheter) i de ekstreme posisjonene til SIM, og det samme gjør gjennomsnittlig solinnstråling, som er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom Sola og Jorda.» (Her som seinere må jeg bære ansvaret for en klumpete oversettelse. Bær over med meg! Originalteksten på engelsk er ikke stort bedre.«Perihelium» er det punktet der vi er nærmest Sola; «aphelium» er det punktet der vi er lengst borte.)

Altså: Sola beveger seg rundt massemiddelpunktet, men Jorda følger ikke med i denne bevegelsen. Derfor kan avstanden mellom Jorda og Sola variere med inntil 2 % av middelavstanden, 3 millioner kilometer, ut over variasjonen som følger av at Jorda beveger seg i en ellipsebane.

Dette, skriver Zharkowa & Co, medfører en betydelig variasjon i solstråling som Jorda mottar. Beregningene er ikke dokumentert, men jeg finner fort ut at disse prosentene gir en variasjon på ca 14 W/m² i den solenergien som treffer oss, eller ca 10 W/m² når vi trekker fra den energien som blir reflektert av atmosfære og overflate. Jeg minner om at det pådrivet som gjør at det blir stadig varmere på planeten vår bare er på ca 2,5 W/m². Solide fradrag og tillegg, når vi husker at endring i solintensitet ikke utgjør hele pådrivet: Enhver temperaturøkning medfører økning av vanndamp i atmosfæren, og pådrivet fra vanndampen gir et tillegg som blir (minst) like stort.

Men ting jevner seg ut, mer eller mindre; for når avstanden øker i den ene halvdelen av jordbanen, så minker den i den andre. Så i konklusjonen skriver forfatterne: «En rekonstruksjon av total solinnstråling antyder en økning i gjennomsnittlig solinnstråling etter Maunder-minimum på omtrent 1 – 1,5 W/m². Denne økningen er tett korrelert med den tilsvarende økningen i gjennomsnittløig Jord-temperatur.»

Økt innstråling på 1,5 W/m² ville gi et pådriv på minst 3 W/m² på grunn av mer vanndamp i atmosfæren, så jeg trur forfatterne underdriver. Men det spiller liten rolle, av grunner som snart skal bli klare. De fortsetter ufortrødent: «... vi venter en videre økning i globale temperaturer med 2,5C eller litt mer. Denne økningen forårsakes av Solas bevegelse omkring barysenteret, se illustrasjon.»

Hva! Enhver «klimarealist» som har klart å stave seg så langt, må ha satt colaen i halsen: Heltinna Zharkova varsler plutselig en fortsatt økning med minst 2,5 grader – verre enn alle «klimahysterikere»! Likevel: Hvis en slik hypotetisk leser klarte å lese noen linjer til, ville han finne trøst og falle til ro, for der står det: «Naturligvis kommer det på toppen av denne basetemperaturen mye større oscillasjoner som forårsakes av standard solaktivitetssykluser på 11 og 350-400 år... Betydelige temperaturfall ventes i løpet av to store minima som vil finne sted i 2020-2055 og i 2370-2415. Omfanget av disse kan ennå ikke forutsies og krever ytterligere undersøkelser.»

Altså: Trass i temperaturøkningen som skyldes Solas dans rundt barysenteret blir det kaldere likevel. Mye kaldere! Og ifølge denne rapporten begynner mini-istida allerede i 2020. «Klimarealisten» puster lettet ut; heltinna var til å stole på likevel.

Det syntes ikke de leserne som behersket klassisk mekanikk. Leserbrevene haglet – ikke bare fra professor Ken Rice, opphavsmannen til bloggen «...and Then There's Physics» (hvor han mildt dissekerer pussige påstander fra «klimarealister»), men fra svært mange andre også. Oppsummert: Påstanden om at Sola danser rundt solsystemets massemiddelpunkt mens Jorda står stille er i strid med grunnleggende fysikk. Jorda er nemlig utsatt for akkurat de samme påvirkningene fra de ytre planetene som Sola. De befinner seg også så langt ute at i praksis trekker de i samme retning på Jorda som på Sola, så Jorda følger for alle praktiske formål med i den samme dansen som Sola. Jorda går i ellipsebane rundt Sola, ikke rundt barysenteret.

Ken Rice var, som alltid, mild i sin første kommentar. Andre var mer syrlige, påpekte flere feil og stilte spørsmål om kvalifikasjonene til både forfatterne og til dem som hadde godkjent manuskriptet.

Valentina Zharkova er, som sagt, ikke den som gir seg. Hun svarte hver eneste kritiker i stadig mer iltre ordelag, inntil en av dem (Ilya Usoskin) kommenterte: «Det er ingen grunn til å diskutere den imaginære bevegelsen rundt et barysenter. Bare spør astronomer og strålingseksperter hva de synes om pluss minus 2 % endring i avstanden mellom Sola og Jorda, eller pluss minus 4 % i total innstråling i løpet av et år, og nyt svaret.»

Innleggene ble til et krav fra flere: Studien holder ikke mål og må trekkes tilbake, for den bygger på elementære feil i forståelsen av klassisk mekanikk, i tillegg til flere andre feil.

Du skal ikke være flau for at heller ikke du fant feilen ved første øyekast. Klassisk mekanikk var yndlingsfaget mitt i studiene. På et tidspunkt syntes jeg at jeg faktisk skjønte hele dette elegante byggverket der min helt, Isaac Newton, hadde bygd grunnmuren og vel så det. Likevel må jeg innrømme at jeg måtte telle på fingrene mange ganger før jeg klarte å få huet rundt hva som var hårreisende galt med Zharkovas resonnement. Jeg skjønte det til slutt, men Zharkova brukte lengre tid på å skjønne det, før hun til slutt publiserte en modifisert utgave hvor den grove feilen var fjernet, og med den hele forklaringa på temperaturstigningen fra 1880 til i dag. «Klimahysterikerne» kunne altså juble. Men rettelsen kom for seint: 4. mars 2020 trakk utgiveren artikkelen tilbake, med følgende avslutning: «Beregninger viser at avstanden mellom Sol og Jord over noen århundrer varierer betydelig mindre enn den mengden som rapporteres i denne artikkelen. Som følge av dette har redaktørene ikke lenger tillit til de konklusjonene som presenteres.»

Sergei Zharkov sa seg enig i denne konklusjonen; Zharkova og de to andre forfatterne satte seg imot. En kan bare fantasere om hva slags ordskifter mellom mor og sønn som kan ha funnet sted over søndagsmiddagene i familien Zharkov.

Etterspill: Allerede 5. mars 2020 klaget nettstedet www.thegrandsolarminimum.com over avgjørelsen, i et følelsesladet innlegg som var godt krydret av ord skrevet med store bokstaver. Skribenten fastslo at «vi lever i en verden der pengene snakker, og hvor klimaalarmister kan skyte ned ekte vitenskap uten debatt.» (Debatten hadde da rast i månedsvis, med Zharkova på den ene sida og en hærskare fysikere på den andre.) Lengre nede i den samme harangen: «Er det slik vitenskapen er blitt? En fiendtlig kloakk av hat, misunnelse, sexisme, sjalusi og redsel for avvikende oppfatninger? Vitenskap der pengene snakker og store agendaer styrer fortellingene?»

Og så videre. Ganske som når norske «klimarealister» beskriver hvordan de forfølges, overvåkes, sensureres og plages i det norske samfunnet, og redselen de føler for at de snart kan få besøk av det hemmelige klimanazipolitiet, akkurat som under okkupasjonen. (!)

Seinere er det riktignok blitt påfallende stille blant «klimarealistene» om det store gjennombruddet til Zharkova, som forklarte global oppvarming fram til nå bare ved hjelp av banebevegelser, og uten å gi slipp på den kommende mini-istida. Kanskje har de en avdanket fysiker i sine rekker – én som har rådet dem til å danse mer stillferdig rundt barysenteret. Men den kommende mini-istida lever videre i bloggosfæren, riktignok igjen utsatt til 2030.

Det er altså med «klimarealister» som med andre pussige sekter: De proklamerer åndens seier på dommedag og samler seg til salmesang. Der sitter de til morgenen gryr, uten at noe skjer – verken mini-istid eller andre oppløftende hendelser. Da rusler de skuffet hjem og blar videre i sine apokryfe skrifter fra Heartland Institute og andre hellige læresteder. Snart finner de en tekst som gir dem nytt håp: De har bare misforstått litt – Maunder-minimum kommer; det er bare utsatt en ti års tid.

Jeg har sans for Zharkova. Hun er ikke en vanlig, inkompetent «klimarealist». Derimot har hun store ambisjoner og grandiose teorier om Sola. Denne gangen gapte hun for høgt, fordi hun ikke har tilnærmelsesvis samme grep om klassisk mekanikk som hun har om solfysikk. Så blir hun rasende når noen beskylder henne for grove feil: En ytterst arrogant og menneskelig professor, med andre ord.

Minner litt om professor Zarkow slik jeg husker ham.