tirsdag 29. september 2020

Norske liberalister?

 

Dette er del I av en evig lang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Flere deler kommer.

I 1984 ble Norges første liberalistkongress arrangert på Mastemyr. Dette var i ei tid da landet holdt på med å demontere formynderstatens utvekster: Statsmonopolet i radio og fjernsyn ble gradvis avviklet; omsetning av boliger trengte ikke lenger å smøres med seddelbunker i brune konvolutter; det ble mulig å kjøpe egg, ost og smør etter klokka 17 på hverdager. Det ble nesten legalt å nevne «tilbud og etterspørsel» i dannet selskap. Denne utviklinga foregikk i sterk motvind fra sjiktet av venstreradikale synsere; dette sjiktet av hjertevarme folk som alltid er på parti med moral og medmenneskelighet, ofte iført en kledelig drakt av lånt elendighet. På denne kongressen var den frilynte stemningen nærmest euforisk: Her kunne vi, individualister og radikale frihetsapostler av alle slag, endelig diskutere våre ideer med (noenlunde) likesinnete, uten å måtte dempe stemmen av hensyn til snille og sensitive kollektivister.

En god del av de frammøtte var ungtyrkere fra FrPs ungdomsorganisasjon. Andre var frittsvevende frihetskverulanter uten politisk tilknytning, mens andre igjen hadde lest Ayn Rand før hodet var utvokst og pådratt seg varig hjerneskade. Så vi diskuterte frihet i jus og politikk, næringsliv og livet forøvrig. Det gjorde vi i baren, i møterom og i korridorer til langt på natt. Trenger vi en stat? Hvor stor skal den i så fall være, og hva skal den drive med? Skatt – er det tjuveri eller medlemsavgift? Hvem eier naturressursene? Hjemmebrenning og prostitusjon, smugling og narkotika, polygami og abort: Hva er lov i et fritt samfunn? Er noenting forbudt? De fleste av oss var sprenglærde av frihetlige tanker fra bokhylla. Dette var første gang vi kunne diskutere sånne tanker fritt, uten å stange i muren av Politisk Korrekthet som ellers stengte for prinsipiell diskusjon på alle arenaer.

Midt på natta syntes en av de unge idéskaperne som deltok ivrigst i ideologidebatten at vi burde gå ut og hyle mot fullmånen. Så det gjorde noen av oss. Ute under månen falt han i tanker og sa noe som han tydeligvis hadde grublet på, men ikke hadde dristet seg til å si i møtesalen: «Jeg kunne antakelig klare å gi en libertariansk begrunnelse for velferdsstaten.» Vi andre måpte og stammet, men fikk ikke til noe ordentlig svar, så vi gikk inn igjen mens vi ristet på våre eldre og klokere hoder. Trygt inne fant vi ny styrke i øl fra resepsjonen.

Seinere reiste flere av oss på internasjonale libertarianer-kongresser, og det ble også arrangert en slik kongress her i Norge. Forskjellen på «liberalist» og «libertarianer» er flytende, og kategoriene overlapper. Men et forslag til avgrensing med stiplet linje kan være at en liberalist er mest opptatt av økonomisk frihet, mens en libertarianer er tilhenger av personlig frihet over hele skalaen av menneskelig utfoldelse – ikke minst i privatlivet, men også i økonomien. Libertarianere finnes i alle avskygninger og over et bredt spektrum; liberalister er mer smalspektret.

Begge gruppene påberoper seg tenkere innen «naturretten» som sine åndelige fedre. I en engelskspråklig tradisjon blir John Locke og Thomas Paine ofte nevnt. Så henter liberalister først og fremst argumenter fra liberalismens klassikere – Adam Smith, Herbert Spencer, Ludwig von Mieses, Friedrich Hayek, Milton Friedman. Libertarianere finner i større grad støtte og trøst hos nyere tenkere: John Hospers, Murray Rothbard, Robert Nozick, David Friedman. Og ingen av gruppene klarer å styre utenom Ayn Rand, er jeg redd.

Allerede nå vil ti av ti lesere løfte indignerte pekefingre for å korrigere, problematisere, presisere. Det gjør de alltid når jeg sier noe.

Det eneste store partiet som har påberopt seg å være «liberalister» i Norge er FrP. Og når Ayn Rand allerede er nevnt, må det sies at flere FrP-politikere har sagt at de har bøkene hennes på nattbordet. (Har vanlige politikere for vane å lese romaner på over 1000 sider? Jeg tviler. Men John Galts manifest utgjør tross alt bare en liten del av «Atlas Shrugged».) Av og til rykker det ennå litt i den frihetlige godfoten fra gamle og mer frilynte dager, da FrP-ere kunne delta under fullt navn på libertarianske kongresser og diskutere fri innvandring og fri hasj. Når sånne impulser griper dem, sier de: «FrP er et liberalistisk parti!». Men i dag er FrP også et parti som vil diktere deg hva slags hodeplagg du får lov å gå med, hvordan du skal hilse («I Norge håndhilser vi!») og hva du skal spise og drikke («I Norge drikker vi brennevin og spiser grisesteik.»). Frihetlig? Særlig! - Sånne rariteter finner du ikke hos «Liberalistene», et miniparti som dukket opp før Stortingsvalget i 20|17.

Nå har jeg tenkt å gå dette partiet nærmere etter i sømmene. Og da trengs det en språklig presisering: Når jeg skriver liberalistene, viser jeg til en lang tradisjon i politisk tenkning, som allerede skissert. Når jeg skriver Liberalistene, derimot, viser jeg til partiet av samme navn. Spiss øynene mens du leser, så skjønner du nok forskjellen. 

Denne framstillinga skal dessuten bli noe mer, håper jeg, enn en gjennomgåelse av hva dette minipartiet står for, og hvorfor det (ifølge meg) tar helt feil på svært viktige punkter. Jeg prøver også å peke ut noen stolper og vegmerker i liberalistisk og libertariansk tenkning. Til slutt skisserer jeg noen rammer for et frihetlig samfunn i vår tid. Hold ut!




1 kommentar: