Kommer aldri levende herfra igjen

Reiseskildring av

Øyvind Kvernvold Myhre

You're lookin' at a man that's gettin' kind-a mad

I had a lot of luck, but it's all been bad

No matter how I struggle and strive,

I'll never get out of this world alive.

Fred Rose and Hank Williams: «I'll never get out of this world alive»

1: I won’t be home no more

Det er ingen begynnelse eller slutt, sier Roger. Det bare fortsetter og fortsetter. Av og til passerer du start og får to tusen kroner. Og av og til havner du i fengsel og må stå over. Fra evighet til evighet, og vel så det.

Kan hende han har rett, men ett sted må jeg jo begynne. Og det kan hende han tar feil også. Det gjør han ofte.

Hvis du ikke slår to like, da. Men sånn flaks har aldri jeg.

For eksempel da det demret for meg, denne nyttårsnatta for uhorvelig lenge sia: Det er noe rart med verden – den er ikke skrudd riktig sammen. Akkurat som når det mangler noen deler fra Ikea, og så setter du dem sammen likevel.

Det var Roger som la merke til det først. Han har skarp nese for fotnøttene i livets lange bok, Roger. Han myste seg rundt bak de forevokste Hank Marvin-brillene og sa med et forundrende blikk: ”Vi er ikke her, Harry.” Men ikke like skarp for overskriftene.

Jeg var midt i en halvliter, så jeg skjønte ikke hva han meinte med det samme. Jeg kikket omkring meg gjennom skyer av røyk og parfyme. Jeg kunne ikke se oss, jeg heller. Det sitter bare vindusglass i dem, men de gir ham et kult og interlektuelt skjær som trekker til seg damer.

Men så oppdager du at skapdøra slår innover, og skuffene står opp ned. En anelse spirte i min sarte sjel: Det var noe som ikke stemte; noe surt og ustemt.

Vi var på Gullfisken for å markere at det Hersens år 2002 skulle gå til sine fedre. Men når jeg tenkte meg om, og som Roger nettopp hadde konstantert, så kunne vi umulig være her, sia Gullfisken og alt dens vesen brant opp for... Med en kraftig anstrengelse løftet jeg blikket mot det pløsete Rogerfjeset. ”Når var det egentlig, Roger? Åra går så fort nå om dagen.”

Av og til leser han dikt også: "Deg vil jeg ømt med rytmer spikre fast," sier han og ser på dem gjennom brillene, i skjæret fra stærin og rødvin.

Han pusset brillene, deponerte dem ned i skjortelommen og skrukket ansiktet som om han tenkte. Det gjør han ofte. ”11. april 1990. De laget parkeringsplass av branntomta. Det er der vi sitter nå. På parkeringsplassen,” forklarte han. Som jeg sa; en skarp nese for detaljer. Han kan være litt av en pedometer. - Skrukker ansiktet, altså.

Brannen var et hardt slag for rockabillyrørsla. En solar midt i pleksus. Mismotet sank i meg som en stein ved det triste minnet. ”Og derfor er vi ikke her,” konkluderte jeg med fjellstø logistikk. ”Men hvor er vi, og åssen kom vi dit?”

”Vi gikk,” svarte Roger. ”Vi møttes på puben på Oslo S og tok en guinness. Så ruslet vi videre. Begynner korttidsminnet å skrante, Bestefar?”

Selvfølgelig husket jeg at vi hadde gått. Hva skulle en fortidspensjonert gammalrocker og en nyskilt fembarnspappa ellers ta seg til en nyttårskveld? Sitte hjemme På Tur Med Tore, eller henge ute og deppe sammen med tvilsomme venner? Vi bestemte oss for det siste. Tvilsomme venner er bedre enn ingen. Først til Østbanen, og så hit. Hvor nå hit var.

For andre gang – eller var det tredje? Nyskilt, altså.

"Frittgående høner!" sa Roger. "Det er det vi trenger en nyttårsaften. Ja ikke du da, Bestefar, en mann i støvets år - men du kan jo se på!"

De har det med å stikke av. Da setter han seg og klimprer ensom og melankolisk på gitaren. ”Baahooaa,” grynter han med den bassen han ikke har. Jeg, derimot! Aaaoo.

Skjebnens svangre lune hadde styrt våre skritt i denne retningen – og hva strømte mot oss gjennom frysegradene da vi rundet siste ytre, annet enn tonene fra Toini og tomkattene? De kom fra det stygge, gule huset, der jeg en gang detonerte bort lærslipset mitt til en finsk sjømann. "I’ll never get out of this wo-orld alive –", sang Toini, som sant var. Tannlaus var han også.

En hund etter frittgående høner, Roger. Det har vært en skjebnens nemesis for ham i alle år.

Ved inngangen hang det en plakat som proklamenterte at det var rock’n roll-galla denne nyttårskvelden, med Toini før pausen og Kjartan og Kjettene etterpå, og mye vinyl på rockolan innimellom. Ute var det vinter så nesebora limte seg, så kaldt at sjøl en puslete femhundremeter på Balle Hoven ville blitt avlyst. Naturligvis ruslet vi inn – hadde ikke du gjort det samme? Jo.

Rart vi ikke hadde husket at hele stedet var borte. Men men, du kan jo ikke tenke på alt heller. Og ikke bare frittgående, når sant skal sies.

Så nå var vi her – men det kunne vi jo ikke være. Jeg kjente meg plutselig litt trang i skjæret. Det var blitt mange seige runder her i livet. Som sagt, det demret for meg at det var noe rart med verden.

Langs de flekkete treborda satt det kjekk rockabillyungdom i alle aldre og tilstander: Guttunger og modne herrer i sin tredje ungdom iført bryl, myggdrepere og dongeri med koppernagler; småjenter med strutteskjørt og struttepupper, stilettsko, truter så røde som trafikklys i travel time og hårboller som liknet glassert brødbakst. Ved et bord satt det to par i førtiåra dressert opp med slips og kjole, godt merket av tempoet. Og innimellom én og annen avskiltet familiefar med hengekjaker og nedfallsblikk - øyne som hadde kikket over kanten og ikke sett snurten der heller. Sånne som oss to.

Typisk rockabillypublikum anus 2002.

På scenen innerst i lokalet var det brutt ut pause. Toini og tomkattene hadde kastet arma og måtte gå æresrunde med 'Long gone lonesome blues'. Toini kastet slengekyss og danset bort. Nå hylte Wanda Jackson fra det kvadrofoniske anlegget, og grauten av røyk og rør hang som skodde over borda. Var det mine barnslige blå som begynte å tilsløre seg, eller var omgivelsene - de oppstyltete småjentene, bardisken, bordflisene - blitt litt diffunderte i kantene? Ikke helt der, liksom?

Jeg kjente meg i det samme usigelig gammel og fremmed her. Hvor nå 'her' måtte være, som sagt. "Let's have a partyyy," skingret Wanda, men jeg var ikke i stemning til det. I seinere år har jeg dessuten fått sansen for klassisk musikk: Hank Williams, Jimmie Rodgers, Slim Dusty. Kurt Foss og Reidar Bø. Blind Willie Johnson. Blymagan. Evige verdier. Rock'n roll makter ikke helt å fylle livet mitt lenger. Modning, heter det.

Roger fingret med den nye dulpen sin. Den var rosa med grønne prikker og omtrent så stor som et bankkort med overtrekk. Knappene kunne ikke brukes av fingre som har passert puberten. Roger kjøper ny dulp hver gang det kommer en ny funksjon som gjør den enda vanskeligere å bruke. Denne her hadde SMS, GPS, DVD, ADHD, Epost og frisurf, vidio med blitz, solcelle, dagbok og ordbok og automatisk tungetale, samt uhorvelig mange spill. Den kunne dessuten ringes med hvis du klarte å finne menyen.

Foss og Bø, ja!: Mange er ikke klar over hvor geniale de var. Harmoniseringa, for eksempel - de forutgriper Everly Brothers, som forutgriper Beatles. Det går en rød strek fra 'Ho Kleppemare frå Kleppeskaret' gjennom 'Till I kissed you' til 'Love me do'. Resten er historikk.

Og ikke bare det! Jeg har utvidet mitt spekter og fått øynene opp for moderne musikk også. Credence, Dr. Hook - i sine fullmaktsdager var de bedre enn folk vil ha det til.

Dulpen pistret og peip; ortopediske tegn knitret på den mikroskopiske skjermen. Roger rynket panna. "Vi er faktisk akkurat her, akkurat nå," sa han. "Min communizer tar aldri feil. Feilen må ligge i omgivelsene."

Egentlig var det Roger som fikk meg til å se litt større på det. Han leide vidio en kveld midt i det verste åttitallet og fikk meg til å se på den berømte filmen deres – ’Hard dags ferd mot natt’. Svarthvitt og greier! Jeg måtte motstrevende innrømme det; de var slett ikke verst. ’I – should have known better with a girl like you, that I would love everything that you do’ – det ruller så det røkker i bakfoten! Men er det kunst?

Plutselig husket jeg det. Mismotet festet seg. "Femti år i natt," utbraut jeg, ut i den blå disen.

"Vi må være omringet av en annen virkelighet som kommer flytende på tvers av tidsstrømmen. Slikt skjer nok oftere enn folk er klar over," sa Roger betenksomt, stakk dulpen ned til brillene og drakk.

"Natt til nyttårsdag 1953. I snøværet, døddrukken i baksetet på den nye cadillacen sin. Ingen veit akkurat når han sluttet å røyke - "

"Tolv og tre kvart år, Bestefar. Vi er havnet i en virkelighet der Gullfisken ikke brant ned - hvem veit hva som kan ha skjedd på alle disse åra?"

"I kulda og snødrevet på vegen til Canton, Ohio - der svevde han bort. Femti år sia i natt," konkluderte jeg tungt.

"Tolv og tre kvart år," grublet Roger. "Kanskje jeg fortsatt er gift med, med…" - han knipset med fingrene - "med Karin? Natta den ellevte april. Hvor tok vi det skjebnesvangre skrittet, bort fra vår kjente og triste virkelighet? Kan det ha vært alkohol med i spillet?"

"Døddrukken, som sagt. Men han ville ha gått bort, uansett. Han hadde en medfødt sjukdom som…" Jeg ristet på hodet for å få bort disen som sivet inn gjennom øra. "Husker ikke hva det het. Men det var der det begynte. Det var der på vegen til Canton, Ohio, at fargene begynte å bleikne. Og sia har det fortsatt. Hjallis, for eksempel. NM, EM og VM tre år på rad. Tre gull i 52. Etter det … ingenting. Et skarve NM i 54 - "

"Utafor parkeringshuset, kanskje." Roger glippet med øynene. "La du merke til om det var noe parkeringshus der, Bestefar?"

"Og hvor er vi kommet på alle disse åra?" spurte jeg melankolisk, mens jeg løftet glasset mot bardisken med en uovermenneskelig anstrengelse. "En halvliter til, er du snill." Barkeper nikket så ringene i øra, nesen og øyebryna skranglet, og ilte til med to skummende vederkvekkelser. "Kan vi noen gang finne hjem igjen her i livet?"

"Spør ikke meg!" sa Roger. "Jeg veit ikke alt jeg heller, sjøl om det virker slik. Men jeg får finne ut av det!" Han virket nesten opprømt; hengekjakene hadde stivet seg opp litt. "Opp med ræva, Bestefar, nye eventyr venter. Og Roger er her for å rettlede deg!"

Jeg tok imot det nye glasset som mannen med ringer og hestehale leverte og tømte det gamle. Tåka klarnet et øyeblikk. "Vi er kommet inn i en optisk illuminasjon!" erklærte jeg. "Et fakta morgana. Det ser ut som Gullfisken, men i virkeligheten er vi nok på Stortorget." Jeg nikket bestemt og drakk litt mer.

Roger ristet på hodet. Jeg hørte at det skranglet. "På Stortorget er det tradjazz. Dette her, det er virkelig, ikke bare en illusjon. Hvem da?"

"Hvem hvem?" Tankesprangene til Roger kan være distrakterende iblant.

"Han i Clinton, Ohio - "

"Canton!" Jeg sukket, mer i sorg enn i sinne. "Din uvitenhet, Roger, er umettelig som Sarons krukke. Enda jeg har ofret en mannsalder…"

"Nærmere tre."

"…på å fylle din uvitenhets avgrunn med dannelse. Ta Tommy Bruce. Uten meg hadde du ikke ant hvordan 'Ain't misbehavin' skal gryntes…" Jeg drakk djupt for å gjenvinne innfatningen. "Hank Williams, selvfølgelig! Nyttårsnatta for femti år sia - da la han ut på den siste turneen."

Roger lyste opp. "Det er ham Leonard Cohen synger om i 'Tower of song'! Da doo ron ron ron, da doo ron ron - "

"Den da-dudaen rappet han fra The Crystals." Jeg tok en slurk til. "Det må finnes et svar. Hva var det som gikk galt. Det er ikke bare vi som er nedslitt, Roger. Hele verden har gått av hengslene - "

"Det kan du gje dæg fanken på," sa en mørk stemme i øret mitt.

Jeg snudde meg. Det sto en senete kar i lærjakke og blåjens ved bordet vårt. Han hadde dukket opp som en ånd i en høystakk - jeg skulle ha foresverget at han ikke var der for en brøkdel sia. Det var noe kjent ved ham. Det trekantete revefjeset; krøllene; stålblikket som spikret sjela di fast på plankeveggen. Smilet: Faenivoldsk hinsides all bekymmer - et smil som ikke hadde noe å tape. Jeg hadde sett denne karen før et sted, en eller annen gang. Men livet er langt.

Fyren kunne være rundt femti, likevel merkelig alderlaus - for kroppen var yngre, men blikket var tusen år. "Hva meiner du?" gryntet jeg.

Jerry Lee? Gene Vincent? Han kunne minne om begge. Men likevel –

"Får æg sætt mæg?" Han ventet ikke på svar, men slapp seg ned på en stol som også plutselig var der. Gjennom den tetnende disen registrerte jeg at småjentene kikket i retning av bordet vårt - det var noe ved denne fyren som drog dameblikkene til seg. Alderen kunne det ikke være; sjøl har jeg både skjønnhet og sjarm, og dessuten alderens platina, men det er lenge sia småripsene har sendt så lange øyeblikk til meg. Hvis noen gang.

Plutselig hadde han ølglass i neven. Han lente seg fortrulig fram over bordet. "Æg kjenne dokker igjen," sa han lågt, mens kårdeblikket hans skvatt fra Roger til meg og til Roger igjen. "Dokker e hain Roger og hain Harry, vesst at æg ikkje messtar mæg. Æg må reis inkognito no før tida, men æg kaille mæg før Tykje. Hain Tykje."

Reiser seg for meg på bussen også. Den som var femti igjen!

Roger rettet seg opp og glitret med øynene. "Det går en nemesis igjennom livet!" erklærte han. "Driver dugg, faller regn! Skjebnens veier er uransakelige! Du er kommet for å gi oss et svar, ikke sant? Derfor spør jeg ærlig og oppriktig - kan vi noensinne finne hjem igjen, og når går trikken?"

"Nei heim kommer dokker ikkje i kveld," svarte fyren, og krøllet smilet rundt ølglasset. "Dokker skal ut på ei lang, lang reis gjønna tid og rom og dimænsjona. Det kain heind at dokker aldri finn heim."

Roger lente seg bakover igjen med et fett smil. "No sweat! Hjemme er en kald hybel full av pappasker og ubetalte regninger. Fortell om eventyret vi skal ut på!"

Hjemme hos meg ventet Antonsen. Han har fulgt meg i tjukt og tynt, men han liker ikke å reise. Dessuten klarer han seg fint uten vatn en fjorten dagers tid.

"Det ska æg gjær," sa den velkjente fremmedkaren med et djevelsk smil. "Men har dokker ikkje tomme glass igjæn?"

Det ble ei mørk og stormfull natt.

2: Let's turn back the years

"Dokker besøkt mæg jo i Hælvete," begynte Han Tykje over en ny vederkvekkelse.

Roger satte opp det valpesmilet som damer i alle aldre og fasonger av ubegripelige grunner finner så faksinerende. Dette var et gammelt kontravers mellom oss.

"Ungdommen må rase," sa bestefaren min da han kjøpte seg moped i åttiårsalderen. I mine yngre og dummere dager, da somrene var skyfri og damene blide, var Roger og jeg på guttetur i England. Vi tok båten til Newcastle. I de marinerte omgivelsene mistet vi oversikten, og vi fant den ikke igjen før vi var i Glastonbury. Dehydrauliske og blakke. Men på plankegolvet bak 'Rifleman's Arms' med hver vår lakkfjerner mellom skjelvhendte never, der hensenket det seg et glømselens skjær. Roger påstår til denne dag at vi hadde vært i Helvete og reddet multiverset. Beviset på dét var ei dame han hadde plukket opp, og to motorsykler vi hadde satt igjen på en åker utafor Newcastle. Men Roger har studert så mye at han ikke er riktig vel bevandret. Jeg, derimot, er en enkel sjel med rot i virkeligheten.

Vi har rekapittelert hendelsene på turen, og kapitlene står i ei bok som heter 'Følge en drøm'. Ei ordentlig bok med stive permer og ISDN-nummer; den står på bibloteket. Ja da. Der kan du lese om hele turen hvis du vil - men du må ikke tru alt du leser, for Roger har lagt til mer enn jeg har trekt fra. Og når det gjelder turen til Helvete, så har jeg resonnert på å få ham til å gi seg. Det er risikabelt å plukke sopp i skråningen rundt Durham, meiner nå jeg.

Roger har vært sidekicket mitt fra han gikk på barnsbein og ikke visste forskjell på Robert Merkulov og Roald Aas. Ole Capon og Puck Poffel, det er oss to. Jeg reddet ham fra rennesteinen og et liv i fotform og slengbukse. Han har alltid vært yngst av oss, men det vil han ikke innfinne seg med; han prøver stadig å spille størstefiolin.

Fantomet og Guran. Præriens sorte maske og Tonto. Lynvingen og Boy Blunder! Han har studert så lenge oppe i tolvtetasjen på Blindern at han er blitt blautkokt i huet, så han kommer med innviklative teorier om de enkleste ting. Når han roter bort bilnøklene, for eksempel, så sier han at de har gjort et kvantumssprang og skriver lange formler som inneholder bilnøklenes bølgefunksjon. Han er altså ikke riktig navla mellom øra. Men ofte snill og grei også.

Helt utstudert rakk han ikke å bli, for rett som det var pådrog han seg tvillinger, lærerjobb og leilighet på Tveita. Det har han fortsatt med. Tvillingene blir flere og leiligheta mindre, men jobben er den samme. Når han blir kastet ut står det som regel ei dame i døra og skriker med tårer og knyttnever at han er en uforbedelig og uforsvarlig drømmer. Sant nok. Og hva kan han gjøre med det? Drømmer er sånt stoff som Roger er laget av, derfor henfaller han i tanker bare han skal knyte skolissene og siterer Fredrik Nietsche i stedet. Det er godt at jeg er der til å stake ut den smale sti.

Jeg, derimot, er en rotekte og kjernesunn Harry. Nå om dagen vil jo både kreti og plenti være harry, sjøl sånne som ikke var påtenkt da 'Vend dem ikke ryggen' rullet på kinomategrafen. Aksepter ingen slappe kopier! Bare Harry er harry, med beina plantet i virkelighetens asfalt.

Leser rare bøker gjør han også – sånne som heter ’Universets varmedød’ og ’Lyset fra Alfa Centauri’. Mange av dem har fiolette omslag.

Alt dette tenkte jeg på mens Han Tykje forklarte. Han gestulerte med de smale hendene sine så du var nødt til å følge med; du kunne faktisk talt se det han snakket om mellom hendene hans… Og stemmen hans, så mørk som motorolje, boblet og levde og lokket deg inn i fortellinga. Han ville ha gjort lykke på de skrå breddegrader. Omgivelsene ble bleike og uvirkelige - for sjøl da Kjartan og Kjettene kom inn, var det bare såvidt Roger kastet et blikk på strutteblusene. Kjettene var tre damer i Dolly Parton-format på gitar, ståbass og slagverk. Det gjorde jeg også.

"Som dokker veit så satt æg no der og styrt butikken som æg sjøll ville. Sett du som sjæf i ei bedrift så får du konsentrer dæg om å lever resultata tel eigeran - du e ansatt før å driv butikk, ikkje poletikk. Og i aill dei æona som æg ha hadd ansvaret før Hælvete så ha æg levert avkastning på investeringan, dokker kain berre klikk dokker inn på Hælvete dott komm, der legg årsrapportan på række og rad frå Skapelsen av…" Han sukket og drakk. "Men en vakker dag så skull Faen ha takk, før da kom det en delegasjon frå Konsærnlædelsen og sa at dæm vurdert å omstrukturer Konsærnet; det va nye tider og nye markeda, og synergia og globale perspektiva og andre floskla som dæm hadd lært på læderkurs på Bibelakademiet. Det va fire kara i svarte dressa med gullmansjetta, stuttkløpt og med mobila som hadd breibaind rætt tel Styret - og ætter en fjorten hundre år så kailt dæm mæg inn tel møte." Han slo neven i bordet så halvlitrene skvatt: "Tænk dokker, æg bli kailt inn tel å møt på mitt eige kontor som ein ainn lagersjæf!"

Jeg begynte å sympatere med fyren, for dette låt kjent. Sjøl hadde jeg i en mannsalder slått meg gjennom til regnskapssjef for studielån i Kassa: Ikke verst for en innmigrert innfløtter med realskole og handelsbrev, og praksis fra Meieriet på Skarnes! Men en vakker dag, som lyn på klar himmel, kom det kallelse til møte med en fyr som kalte seg Task Force, og han sa at jeg var blitt redundert. Sjefen min var der også, svett i kragen og klam i hendene; han sa ikke ett ord, men han Task Force sa at tatt i betraktning av langstrakt tjeneste såg de seg i stand til å gi meg et attraktivt tilbud i dispansjon… Med andre ord, fortidspensjon.

Det kom som julenissen på kjerringa. Akkurat som Odd Lundberg blir jeg bedre med åra, og det hadde jeg tenkt å fortsette med - men fyren snakket så glatt og fint, og sensibel som jeg er så merket jeg jernhansken bak smilet. Og en dag i august 2002 fylte jeg seksti, pakket kufferten og drog min bekomst. Det var på dagen femogtjue år etter at Elvis måtte kaste inn årene. Det låg en melankolisk symbolikk i det, syntes jeg.

Jeg har det med å ta livets tilsnikelser med ro og forfatning. Men visst var det trist å innfinne seg i livets fuselkopp med så mye ugjort. Jeg måtte legge opp nytt skjema: Kaffe og avis (særlig dødsannonsene - de inneholder mye oppmuntrelse for en moden mann); et par timer klassisk musikk og treskjæring; dugurd med mer kaffe og musikk, litt trening - og ved firetida kommer gjerne Roger ruslende for å ta en trivelig depp og en halvliter (eller to, eller tre): Nyutkastet, som vanlig - sikkert fortjent, men det sier jeg ikke. Distraksjon er en æressak når det gjelder Roger og damene. Da snakker vi om laust og fast, og særlig om alt som er trist og leit - hipp hopp, for eksempel, eller hemoridene til Roger.

Han Tykje såg ikke ut som en pensjonist, han heller - men der satt han, med en historie som liknet til foreveksling på min. "Det blåser på toppene," sa jeg. "Det har jeg også fått merke."

Eller tannverken min. Ellers liker jeg å lese – ordentlige bøker, altså; Morgan Kane, Jack Kerouac og sånt. Det står mye rart i bøker, og jeg merker at jeg blir klokere av dem. Jeg har jo Antonsen til selskap også, men han sier ikke stort.

Men hemoridene går igjen. Det har de gjort så lenge jeg har kjent ham. Jeg husker desserten på annen juledag hjemme i Odalen, første gangen han besøkte oss: ”Det kommer av at endetarmen knytter seg rundt avføringa,” forklarte han, og knyttet neven over riskremen for å demontere. ”Og når avføringa er blitt hard, så oppstår det rifter og sår.” ”Nei se, nå har det jammen bint å snæge att,” sa mor mi og pekte på vinduet.

Han Tykje fnyste. "Æg mått berre finn mæg i det! Og der satt dæm, fire byråkrata som ha sotte og klødd sæg i ræva sia Skapelsen, mens æg ha bøgd opp Hælvete frå en idé tel en suksessbedrift uten like, med filiala i aille laind, salgskontora med den proffeste salgsstørken som verden ha sett, agænta på høgt nivå i aill regjæringa, lojale samarbeidspartnera på jorda som óg i himmelen blaint muslima, atæista, hindua og jøda, og ikkje minst fæmten milliona småjævla i produksjon og distribusjon som sørge før at jævelskapen bli telpassa og gjort telgjængelig før kundan i aill dimensjona, frå ævighet tel ævighet - - " han hufset på seg, drakk djupt av glasset, vinket på et nytt et. "Æg snakke mæg varm," fastslo han.

Han strålte ut makt og autorisasjon, slik folk i toppjobber gjør: Barkeper kom halsende med nye glass så kjapt at han snublet i sine egne bein. Han ynket seg litt - hadde vel fiskekroker i kronjuvlene også. Da gjør det vondt når de skrangler i motfase.

Og Mikkjel Fønhus, selvfølgelig! Ei bokhylle uten Fønhus er splitter pine naken.

"Det va ein utav dæm som førde ordet, ein ækstra feit og slæsk fettoter mæ Rotarynål på jakka, og han sa at dæm hadd konkludert, og Styret hadd godkjænt konklusjonan: Konsærnet mått konsolideres; den gamle modællen med fleire bedrifta og kvar sine produkta mått reorganiseres tel én produksjonsbedrift, én salgsbedrift og én distribusjonsbedrift, og ein liten konsernstab som trækt opp strategia og fælles satsninga - og så mått produktan bli enklar og meir standardisert. Hos mæg, før æksæmpel, mått heile drømmeproduksjonen, med myriada av brukertelpassa drømma før privatkunda, harmoniseras med bedriftsmarkedet sine produkta. Og ætter lang overveiels va dæm komne tel at æg ikkje va rætt mainn tel å før dettane herre vidare i ei ny tid." Han såg på meg, på Roger, på meg igjen. Øynene hans lynte, kvitt og kaldt. - Den karen vil jeg helst ikke ha som uvenn, tenkte jeg. "Så dermed kunn dæm meddel mæg at æg va fristilt med umeddelbar virkning, men at dæm vill ha bruk før mæg som konsulænt i omstillingsperioden!"

"Har du ikke en fagforening?" sa Roger. "Dette høres som et skoleeksempel på usaklig oppsigelse. For det første skal du ha oppsigelsesvarslet skriftlig - "

Jeg skjemtes. "Vi snakker om en toppjobb i næringslivet - ikke en livstidsstilling i offentlig skjermet virksomhet, Roger!" sa jeg. "Dette ligger langt utafor din kompulens!" Jeg lærte én ting da jeg ble satt på døra: Arbeidsgiveren har alltids en lovgjemsel hvis det trengs. Det er slikt de har advokater til.

Kjartan og Kjettene åpnet med en hyldest til enda en av de udødelige som var gått bort, en hjemmelaget versjon av 'Does your chewing gum lose its flavour on the bed-post over night'. Du trur meg kanskje ikke - men jeg oppfattet med et halvt øre at det var flere blant de brylkledte som ikke kjente navnet Lonnie Donegan; som ikke ante at ved sida av Elvis var han den største - den egenhendige oppfinneren av britisk folkerock og alt som fulgte. Har du hørt opptaket av 'Rock Island Line' fra 13. juli 1954, da har du opplevd de første tre minuttene av Skapelsen… Uvitende ungdom! Iblant kjennes det ensomt å være gammel og klok. - Men tyggegummirocken slo an; noen par hoppet opp på plattingen ved scenen og danset, så Kjartan fulgte opp med 'Puttin' on the style'. Dollydamene akkomponerte så strutteblusene hoppet.

Det var blitt tettere av folk i lokalet, og lufta var blitt enda stinnere av snakk, latter, røyk og parfyme. Pussig å tenke på at egentlig fantes ikke dette stedet - for hva gjorde alle disse folka her da?

Han Tykje trengte ikke skru opp volumet. Den mørke stemmen hans skar gjennom støyen og tvang deg til å lytte. "Æg avslo," sa han. "Faen han rævpul mæg om æg vill vær med på å riv ned livsverket mett, eit merkevarenavn med ein gjænkjennels som slår Coca Cola ned i støvlan - så nødig var æg ikkje på å håv inn nåen billiarda ækstra! Så dermed mått æg pakk sakan og førlat lokalet på dagen, og ikkje brydd æg mæg med å kræv attæst heller. Men sluttgebyret kom pronto på konto, akkerat som det skrevet står."

"Sluttgebyr?" sa Roger. "Du hadde fallskjerm, altså? Og etterlønn, og en pensjon feitere enn livsinntekta til en lærer, og - " Misunnelsen og kvanteloven låg tjukt utapå ham.

"Roger," avbraut jeg. "Tenk på ansvaret! Han Tykje har sikkert fortjent hver eneste biljard!"

Han Tykje gjorde et nikk i min retning. "Æg takke før tilliten," sa han. "Æg meine jo det sjøll óg."

Haka mi datt ned et hakk: Fyren hadde antydning til viker i håret; men det jeg hadde trudd var et par grånende topper mellom krøllene, såg jeg nå, var to små horn. Uvilkårlig kikket jeg ned mot beina hans, men han satt slik at jeg ikke kunne se hva slags fottøy han hadde nedafor blåjensen.

Han kruste munnvikene igjen; jeg hadde følelsen av at han fulgte hver mistanke jeg gjorde meg, som om de låg bladd opp som en tabloid på bordet. Fortumlet sa jeg: "Og nå - - hva driver du med nå? For du har sikkert finnet på noe å ta deg til?"

"Æg ha lagt mine plana," svarte han hemmelighetsfullt. "Men førr at æg seie nokke meir om det, vil æg at vi skal ha ein avtale, med konfidensialitetserklæring og arbeidskontrakt. Æg e ein jævel på formælle avtala."

"Du vil hyre oss inn, altså?" sa Roger. Han kunne nesten ikke styre seg av iver, såg jeg.

Sjøl er jeg mer nøktern og mistenkelig av meg. "Åssen fant du oss?" ville jeg vite. "Og hvorfor akkurat oss to?"

Han slo ut med hendene. "Æg kjenne dokker, og veit at dokker har dæm kvalitetan som æg går ætter - kombinasjonen utav dokker to e idææll før den her utfordringa! Dessuten så vill æg ikkje gå via heddhøntera; rættnok så love dæm diskræsjon og konfidensialitet, men når vi ha med Konsærnet å gjør, så veit æg at dæm ha øya og øra i aille fettsprækka og rævhol. Og koilles æg fainn dokker?" Han lo; øynene glitret av stålis. "Det va æg som satt opp den herrane lokaliteten. Æg vill få tel det her møtet, og det klart æg jo." Han knadde lufta mellom hendene. Omgivelsene skalv - løyste seg opp, satte seg sammen igjen.

Jeg tvilte ikke på at han kunne ordne både illuminasjoner og tidsstrømmer.

Roger lot seg ikke stagge. "Hva går avtalen ut på?" Han trippet der han satt; dette passet den løpske fantasien hans som hånd i hanke.

Han Tykje lente seg fram. Det kom en fryktelig intensitet i ansiktet hans, uten antydning til smil. "Dokker lova på dokkers sjæl si frælse at det herrane bli mellom oss?" Jeg svelget og nikket - mot dét blikket var det ikke annet å gjøre. Roger gjorde det samme.

Han hvislet, så lågt at orda så vidt bar gjennom bruset i lokalet og i øra: "Dokker skal vær mine agænta, og reis ut og redd aill drømman. Aill produktan. Æg bøgge opp firmaet mett på nytt, og konkurrere dæm sønder og sammens."

"Rekker vi det før skolestart?" spurte Roger. Som lærer har han vegg-til-vegg-ferie jul, vinter, påske, pinse, sommer og høst, bare avbrutt av planleggingsdager. Han skulle ikke på jobb før langt ut i 2003.

"Med den firmabilen som æg låne dokker, så ha dokker aill tid i verden," svarte Han Tykje. "Og i aill andre verdena. Dokker kan vær ferdig tel i går, om dokker vil."

Roger kraup nesten over bordet. "Hvor skal vi signere?"

En fuseltast, som sagt. Spretter opp og løper i alle retninger på én gang. Jeg prøver stadig å helle litt malurt i blodet når han fyker avgarde, men det hjelper ikke stort.

Jeg kremtet. "Nå tar vi det litt piano forte! Vi må diskutere litt først; er det i orden, herr Tykje?"

Han Tykje reiste seg med et stort smil. "Sællfølgelig! Æg gir dokker - - fæm minutta, e det i orden? Æg absentera mæg mens dokker bli enige. Her e papiran." Med et trylleslag nappet han et ark ut av lause lufta og lot det dale ned mellom oss.

Og abstinere seg, det gjorde han til gangs: Plutselig var han ikke der.

Kjartan og Kjettene var kommet til spurtrunden på 'Lost John'. "If anybody asks, who sang the song, tell'em Lonnie Donegan bin 'ere and gone. And I'm long, long gone, long, long long gone…"

Det svidde i øyekroken. Pokker pule, det kunne være det samme med det stadig gråere livet i jamredalen. Kanskje det var på tide med en ny tur til Helvete og tilbake - sjøl om turen bare foregikk i den forespente fantasien til Roger.

Jeg lente meg fram og myste på avtalen.

3: I saw the light

Før eller seinere skulle det hende noe vidunderlig. Før eller seinere skulle jeg finne den dama som var skapt for akkurat meg. Jeg skulle se hele verden gjennomstrålt av Sannheten og høre jubelbruset fra Store Stå. Klokker skulle kime og stålgitarer dirre i tre fjerdedels, fra grensa og ut til de drivende skjær! En gang, som det skrevet står i 'On the Road', skulle ei perle bli lagt meg i hendene.

Tida gikk, og jeg med den. Det vidunderlige hendte ikke. Det kom gode dager og dårlige dager, men den perfekte dagen, den kom ikke. Jeg traff noen damer jeg likte, og andre damer som likte meg, og det var trivielt så lenge det varte, men det gjorde det ikke. En gang eller to skimtet jeg henne i det fjerne - men borte var hun før jeg fikk summert meg, og kanskje var hun bare et synsbidrag.

Jeg skal slett ikke påstå at livet har vært trist. Jeg hadde en ålreit jobb, jeg hadde skøytene og musikken og bøkene og treskjæringa; jeg hadde kamerater å dele interessene med. Fresk og sunn og godt temperert, det har jeg alltid vært. Kjerring og unger fikk jeg aldri somlet meg til. Riktignok gikk det hardpakkete rykter om at jeg har en uregistrert avlegger på Flisa, men det ryktet kan jeg demontere på det strammeste, for jeg har sjekket datoen og er flink med tall. I stedet for egne unger har jeg min lille nevø Anton som jeg har drasset med på fisk og fjell fra han kunne stabbe og gå. Nå er han to meter lang og to meter brei, men han er fortsatt min lille nevø Anton som sender kort fra utlandet. Skal sant sies så har jeg levd et godt liv etter at jeg la min ville ungdom bak meg, akkurat passe for en sånn raring som meg.

Likevel kom det en dag da jeg kikket over kanten og såg at lyset var skrudd av. Det gikk opp for meg at dagene kom til å fortsette som før, bare litt gråere og stuttere for hver gang, helt til teppet falt ned bak horisontens rand. Den strålende dagen jeg hadde ventet på, den kom aldri til å renne opp.

Som du skjønner, så ventet jeg ikke lenger at det skulle hende noe særlig her i livet. Jeg ventet slettes ikke at hinmannen sjøl skulle dukke opp med et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Derfor leste jeg avtalen som Han Tykje hadde latt etter seg med mistankens skjerpende blikk. Flere ganger. Det sto:

Mellom Han Tykje - heretter kalt KLIENTEN - og herrene Roger Pettersen og Harry Olsen - heretter kalt KONSULENTENE - er pr. dags dato inngått følgende

AVTALE OM KONSULENTBISTAND:

KONSULENTENE skal begi seg til forskjellige eksisterende og mulige verdener for å distribuere Den ekte amerikanske drømmen i alle dens versjoner, avskygninger og utforminger. Så langt det er mulig under hensyn til den primære oppgaven skal de også oppspore og makulere alle lokale kopier av Den falske amerikanske drømmen, om mulig også originalen. De skal motta nødvendig opplæring og veiledning av KLIENTEN, men de skal også i stor grad benytte egen erfaring, kompetanse og fantasi. KLIENTEN vil stille egnet transport og andre hjelpemidler til rådighet, og dekke alle dokumenterte kostnader som KONSULENTENE pådrar seg under utførelsen av oppdraget, samt diett etter Statens satser. KONSULENTENE mottar som kompensasjon undringens gave, opplevelsens sanseløse fryd, sorg og glede i skjønn forening samt uvisnelig heder. Oppdraget ansees som utført når KONSULENTENE har gjort sitt ytterste og levert sluttrapport.

KONSULENTENE plikter å behandle alle opplysninger av personlig eller forretningsmessig art som de får kjennskap til gjennom utførelsen av oppdraget som strengt konfidensielle, fra evighet og til evighet. Kravet til konfidensialitet omfatter også avtalen som sådan. Ved mislighold vil KONSULENTENE forspille sin sjelefred og være henfalne til evig fortapelse.

KLIENTEN innestår for at denne avtalen, etter hans beste skjønn og hinsides rimelig tvil, omfattes av virkeligheten og er i fullt samsvar med naturens lover. Skulle det likevel påpekes motstrid mellom virkeligheten og denne avtalen, vil avtalens bestemmelser gå foran. Eventuelle tvister avgjøres ved voldgift av Historiens og Evighetens dom.

Signert i blod ved midnatt den 31.12.2002:

Han Tykje Roger Pettersen Harry Olsen

Roger myste over kanten på hornbrillene. "Dette er sjansen vi har ventet på!" erklærte han. "Nye eventyr venter deg, sjøl i støvets alder, Bestefar. Carpe diem!" Han rynket pannen, i plutselig ettertanke. "Det er en logisk brist her - eller snarere et paradoks. Avtalen er sjølrefererende! Det sier seg sjøl at da kan den ikke være konsistent og samtidig altomfattende. Hrm, min Gödel er litt rusten, men hvis jeg får tid på meg…" Øynene hans svømte som en fisk på land, av øl og sprenglærde tanker.

Så kom han opp igjen. "Det får jeg finne ut seinere. Vi har det travelt - skriv under!"

Du skjønner? Lopper i blodet og huet i skyene - han biter på med begge beina hver gang.

Jeg, derimot!: "Ta det nå litt festina lente! Hvis Han Tykje er den vi trur, så blir vi lurt opp i stryn. Dette med å gjøre vårt ytterste, hva ligger det i det? Når er vi ferdige?"

"Kanskje aldri?" Han trakk på skuldrene. "Du Harry, jeg er så lei denne hestevandringa i trivialitetenes helvete at jeg kunne spy. Hva i F har jeg å se fram til her i den såkalte virkelige verden? Samme gudsjammerlige jobben, dag ut og dag inn. Damer som ikke tåler trynet på meg. Unger som bare vil besøke meg hvis jeg river i slalåmski og merkeklær og kule mobiler. Der ute - " han veivet i alle retninger på én gang og holdt på å hvelve et par halvlitere - "venter det opplevelser, halsbrekkende ritt under fullmånen, underskjønne kvinner - ja det er vel ikke noe for en mann i din alder, men du kan jo nyte synet! Smerte og ekstase, erkjennelse, visjoner - gjør det noe om vi må drive på i noen mannsaldre?"

En mann i min alder, liksom! Jeg har oppreisning rett som det er den dag i dag, jeg. På mandagen som var, for eksempel. Roger, derimot, er en slapp fisk på det fysiske planet, i forhold til spenstige karer som meg. Treg mage har han også. En riktig bakstrever, der han sitter bak lås og lykte og trøkker så huset rister. Derfor svarte jeg tørt og flegmisk: "Hjertet ditt har ikke godt av det, Roger."

Ikke at han genererer seg heller! For eksempel så hender det at han besøker meg med mye ugjort. Da fyller han opp glasset og trekker seg tilbake. Så sitter han for åpen dør og konserverer belevent mens han drekker med den ene handa og driter med den andre, bare avbrutt av påfyll.

Han veivet videre; øya hans ble runde og konsentoriske bak brilleglassene, som Donald etter et slag i huet: "Drømmen om Amerika, mann! De uendelige muligheters land. Mulighetenes uendelige land! Prærien, skogene, byene. Toogførtiende gate. Route 66. Rock'n roll og blues. Asfaltstripa som strekker seg inn i evigheten!» Hjelpe meg, han talte snart med tunger!

Likevel hadde han et poeng. Sixteen tons, and what do you get? Another day older and deeper in debt - rislet det gjennom mitt stille sinn, med stemmen til Tennessee Ernie Ford.

«Tír na nÓg. Hy-Braesil. Utrøst. Lykkelandet vest for alle solnedganger. Sjelens oppstandelse og det evige liv!»

Midnattstimens tunge slag nærmet seg med raske skritt. Det gjorde nok Han Tykje og de fem minuttene hans også. Jeg såg meg rundt og oppdaget noe betenkelig: Omgivelsene var blitt bleike, halvt gjennomsiktige; jeg kunne skimte gatelys og bygninger tvers gjennom veggen og bargjestene. Kjartan og Kjettene var ikke helt virkelige lenger, men spøkelsesaktige fargespill mot den rimete profilen av Ekebergåsen, der de steppet til takten av 'Nobody loves like an Irishman'. Det var så vidt lyden nådde meg, mer som et hvisk enn som et hyl; og støyen fra de festlige gjestene var bare et svakt sus som døde bort.

Kjartan og Kjettene bleiknet bort som fire pjoltergeister i en pantemineforestilling. Det ble iskaldt. Gullfisken ble helt borte, slik den hadde vært i over tolv år, og vi sto på en nediset parkeringsplass midt i Oslo - strålende opplyst til nyttårsfeiring. Fra Ekeberg foldet rakettene seg ut i sprakende ildbuer på natthimmelen.

Og akkurat idet den optiske illustrasjonen blafret helt bort, skimtet jeg, som et falskt gjenskjær, oss sjøl - Roger og meg, der vi kom vasende inn fra gata et par timer tidligere, lettere anløpet og med kul på ryggen.

Så forsvant vi også. Og plutselig var himmelen et lyshav. Fra alle kanter hørtes det glade rop, tutende bilhorn, en kakefoni av lyder. Rett foran oss, i blåskjær, sto Han Tykje, lent opp mot….

Øynene ville sprette ut av skallen min. Jeg trudde ikke det jeg såg. For bilen var, så sant hjelpe meg, en Cadillac, tidlig femtitall, blå i lakken med en matt, ulmende glans som viste at den knapt hadde kjørt en kilometer - et vidunder, rett fra pressa.

Jeg sier så stort et ord: Det falt skall fra mine øyne - jeg hadde sett Lyset. Sa jeg at jeg siklet? Slevet rant så det hang istapper fra munnvikene. – Sjubi dubi, tenkte jeg lamslått. – Sjubi duaaa –

Han Tykje nikket og smilte. "Dæm fæm minuttan e ut," sa han. "Æg ha heinta firmabilen dokkers, som ska frakt dokker trøgt gjønna aill dimensjona. E han ikkje fin?" Han strauk handa kjærlig over frontruta på åpenbaringa.

"Skal vi, skal jeg… kjøre rundt i den der?" gulpet jeg.

"Om dokker skriv under, så," sa den sleske slasken.

Jeg kunne ikke slippe vidunderet med øynene. "Loddet er forkastet," sa jeg med tilkjempet ro. "Fakta est alias!"

Vi rispet oss i fingertuppene og signerte med blod mens Rådhusklokka slo sine tunge slag, og himmelen brant som en svovelfabrikk. Det stakk kanskje ørlitt i meg, brøkdelen før jeg leverte fra meg papiret: Er nå dette så lurt? En avtale med Faen sjøl - - så kikket jeg på bilen igjen, og siste skygge av tvil blafret bort. Jeg skulle ha solgt sjela mi for å kjøre en slik en.

"Skriv opp mobilnummeran og Emilan dokkers óg, før sekkerhets skyld," sa Han Tykje. Roger rablet. Jeg skreiv ingenting; mobil er noe jeg legger igjen hjemme, ellers blir den bare borte. "Har du et mobilnummer der vi kan treffe deg?" spurte Roger.

"Æg ha ein hæmmele Help Desk som dokker kain skriv dokker bak øran: Vesst at dokker kommer i den ytterste nød og pine, så slår dokker 666 - da får dokker ailltid hjælp. Men berre i nødsfaill! Æg vil ikkje at sæntralen bli sprængt utav fyllerør." Han Tykje stirret bistert på oss. Dette var nok en advarsel vi burde skrive oss på øra. Så smilte han igjen, og stakk avtalen inn på innerlomma. "Det her skal dokker ikkje anger på! Æg sende dokker kopia i posten. No trur æg at vi skal unn oss ei kjøpskål på ein varmar plass, så kan æg sætt dokker litt beire inn i oppdraget. Sætt dokker inn, så fær vi!" Bakdørene glei opp uten en lyd. Roger tumlet inn; jeg gikk rundt bilen for å komme inn fra den andre sida. Jeg kastet et blikk.

Ettertankens lys traff meg med en solar pleksus i bakhodet idet jeg glei ned i skinnsetet: NC 955627, med ei tynn, rød stripe rundt. Var det ikke - ?

Tanken lette feberilsk blant fleip og fakta – sånt rask og rusk som du lagrer gjennom åra i minnenes melodi. Og dette nummeret, det hadde jeg liggende et sted i roteboksen, blant telefoner og glømte fødselsdager.

Jo visst: Der var det! Og det var det. For femti år sia i natt svevde Hank Williams inn i evigheten med dette nummeret. Og her satt vi og kunne ikke annet.

Lukta av lær og blybensin, av krom og nikkel og polering, fylte neseborene som den herligste parfyme. Jeg strekte mine lange, muskeløse bein og sank i setet som ei silkeseng. Skulle jeg også sveve inn i evigheten, da kunne jeg ikke bedre fare.

Roger hensenket seg med et sukk og begynte å fomle med dulpen sin. "Sender bare et par meldinger," mumlet han. "Ber vaktmesteren tømme postkassa og kaste regningene hvis jeg skulle bli … hupp … forsinket noen år. En veit aldri."

Det stakk i meg med ei knappenål av samvittighet: - Antonsen. Jeg burde ha fått noen til å vatne ham, i fall det skulle… i fall jeg skulle… Men nei. Det gikk sikkert bra. Jeg kom nok hjem igjen. Det gjør jeg alltid.

Som en siste forhåndsregel stakk jeg neven i innerlommen på skinnjakka. Globoiden var på plass. Jeg kunne reise til verdens ender uten frykt for tannverk.

Han Tykje satte seg bak rattet. "No fær vi," sa han. Jeg hørte ei låg romling, som fra strupen på en fornøgd katt. Jeg kunne ikke merke at bilen startet - det ene øyeblikket sto vi stille; det neste svevde vi bortover asfalten; ut av parkeringsplassen, av Oslo sentrum øst, av virkeligheten. Møtende billys ble færre, ble borte. Svart natt vekslet med snøfokk, sollys fra djupblå himmel, buktende regnbuer og enda rarere mønstre.

En tanke eller to flagret forbi mens vi fartet fram gjennom stråleglans: Han hadde jo helt i seg noen halve litere, Han Tykje også. Og lovens lange arm står aldri stille, sjøl ikke ei nyttårsnatt: Sett at han ble vinket inn av en ivrig Torvald og måtte blåse. Fort gikk det også. Sett at - -

Så døste jeg bort, og vaknet ikke før vi rullet inn på parkeringsplassen bak 'Rifleman's Arms' med huet fullt av tømmermenn og blærespreng. 'All you need is love, love, love - - ' bruste det gjennom sommernatta.

Lett for dem å si, det.

4: Ramblin' man

Glastonbury er en plass du reiser tilbake til. På Rifleman's Arms, like oppunder Chalice Well og stien til The Tor, har tidens tann stått stille sia 1967. Riktignok blir gamlehjemshippiene mer mosebegrodde for hvert år: Noen faller fra, men nye tilkommer - nå er det tredje generasjons blomsterbarn som dingler og dangler i fotside sandaler og treperler. "Peace and love," sier de og viser V-tegnet, og det er jo ikke så dumt sagt. Og fra rockolan strømmer 'All you need is love' minst én gang hver kveld.

Jeg har sett mye snodig der. Tolerabel som jeg er, så letter jeg sjelden på brynet. Likevel stusset jeg da jeg såg de tre personasjene som var på veg ut. Den ene var lang, den andre var lubben, og den tredje var slank og vakker som en syfilide. Alle tre var ubegripelig unge og glatte som bånerumper. Og sjøl om linjene var uskarpe i den blå augustkvelden, syntes jeg at jeg drog en kjennelse, slik du kjenner fjesene på et falmefoto fra barndommens grønne dal.

"En ortopedisk feil kan sjøl du være!" hørte jeg den lange brumme, med tilkjempet ro. "Jeg har et rikelig og følsomt språk, og likevel kraft i frasparket, akkurat som Jack Kerouac. De prøvde seg med rød blyant på ham også, men se om det nyttet! Jeg skriver slik Maier gikk femmer'n i sine fullmaktsdager - kraft og eleganse i hvert skjær! Vil du at jeg skal skrive ned denne historien?"

Den lubne sukket. "Jeg burde nok gjøre det sjøl - men jeg kan ikke skusle bort intellektuell kraft på trivielt håndverk! Jeg må vie mitt liv til eksistensens grunnleggende gåter, verdensaltets svimlende sammenhenger… Flogistonenes strømvirvler. Kaskadene av temponer, orgoner og tachyoner gjennom dimensjonene! Skriv du, Bestefar, så skal jeg rettlede deg."

Det siste jeg hørte var en trillende latter fra dama som gikk sammen med dem - så forsvant de i den blå kvelden. Bleiknet som minner, smeltet og rant bort som tapte drømmer.

Roger hadde veltet seg ut av bilen. Han kikket etter de tre og sukket melankolisk. "Ungdommens overmot! Her står jeg og har ikke, til denne dag, klart å vikle ut trådene i tilværets komplekse vev. Og så Lisa, da. Vidunderlige Lisa. Hun ble gift med en rørlegger. Kanskje i en annen tidsstrøm, et annet univers…" Så rettet han seg opp, etter beste evne. "Men fatt mot! Nye verdener, nye muligheter. Og hvor er scrumpyen?"

Han Tykje hadde også kommet ut. Han strekte seg. "Æg håper dokker ha sotte komfertabelt under overfarten - han va så støgg i kjæften så en sortlænding den her gongen," sa han. "Ska vi få oss ein oppkvekkar mens æg fylle dokker ut om arbeidsoppgavan?" Uten å avvente på svar slentret han opp på treverandan bak puben og fortsatte inn i baren.

Nei: Vikle den inn, det er det han gjør. Tilværelsets røde tråd, altså. Og hver gang han setter seg ned for å begynne på det verket som skal forklare alt og forandre verden, så setter han seg på nettet i stedet og erobrer universet eller sletter ut New York. Han spiller mot amerikanske tolvåringer og pasjonerte engelske oberster, og han blir ratt sittendes til det årle morgengny når andre går på jobb. Gir seg ikke tid til å gå på dass heller. Ikke rart at!

For meg var tida kommet da begeret var fullt. Jeg styrtet inn, tok ladegrep og lot det stå til. Noen salige sekunder sto jeg og lot tankene sildre mens tanken sildret. Jeg kjente meg i det samme lausrevet fra alt; en surklende sneip i Vårherres store pissoar, uten mål og meining. Egentlig gjorde det ingenting. Det betydde bare at ennå, ennå kunne alt skje: Se opp, verden! Her kommer Harry, og han har mange runder igjen! Leverte jeg ikke den dag i dag ei stråle like kraftfull og gul som i ungdommens vår, kanskje? Jo.

De slutter aldri heller, disse spillene. Jeg har verken sett eller hørt dem, men jeg har lest om sånne spill som har foregått i årevis. Roger påstår at de hjelper ham å holde huet klart og nypusset. Jeg trur han hadde kommet like langt med å pusse brillene.

Speilet over vasken hadde vært sprukket sist jeg var her, men ennå var det like helt. Ellers var alt ved det gamle - dassen rant over, vasken virket ikke, beholderen var tom for papir. Enkelte ting står uifravikelig fast gjennom alle stormkast i livets lange puslespill.

Jeg spurte ham en gang, der han satt hensunket i ’Warcraft’ på tredje døgnet: «Vinner du noen gang?» Da snudde han seg med rødsprengt, trillrundt blikk og såg forvirret på meg: «Vinner?» Så fortsatte han med å rydde ut mongolene til en fyr i California.

Jeg plystret da jeg kom ut igjen, klar for nye yttersvinger. - Ist man auf Tur, so bist man auf Tur! tenkte jeg i mitt stille sinn. M i tysk på realskolen; kom ikke her. Bahoa!

Roger hadde hensunket ned på en av de grå trebenkene. Og der!

Undrenes tid er ennå blant oss. Midt på bordet låg det fillete eksemplet mitt av 'On the Road', det som jeg har savnet i femogtjue år. Akkurat der jeg nettopp hadde glømt det igjen.

Jeg stupte over det. Bladde, fant igjen eselører og skriftsteder. Jack Kerouac og Jack London har vært yndlingslesningen i mitt langstrakte liv, helt fra jeg klarte å stave de vanskelige orda. 'On the Road' var Bibelen i min rastlause ungdom når jeg ragget mot solnedgangen over Kongsvinger, Flisa og Våler. Seinere, da jeg tok Roger under mine beskyttende vingeslag, ble vi de lokale utgavene av Sal og Dean på livets lange asfalt. Cisco Kid og Pancho! Tom og Teddy! Riktignok har han vondt for å fatte hvem som er mester og hvem som er læregutt – og fortsatt må jeg rake ut kastanjettene når han roter dem bort.

Han Tykje kom ut med tre grumsete pinter svevende mellom fingertuppene.

Og Fønhus, selvfølgelig: «Der vildmarken suser.» «Trollelgen.» Akkurat som hjemme på Sand.

Scrumpy! Lokal sider, slik den bare blir laget i denne kroken av verden: Rå som spylevæske med knust glass og svart pepper, konsistent som gjæret hestepiss. Må drikkes før den etser bort glasset. En drikk som gjør menn til menn og skiller klinten fra fårene!

Jeg lente meg bakover og lot det gule grumset sprenge seg ned gjennom kråsen og sluktarmen. En lysfontene foldet seg ut nede i mine innerste voller, bredte seg langs blodårer og nervetråder til jeg kjente meg gjennomstrålt av en stor klarhet. "Fortell," sukket jeg med brunsvidd drøvel.

Folk kom og gikk, med hår og gevanter flagrende etter. Et par lyspærer kastet sitt dunkle skinn - et forsonlig skjær som visket bort detaljene, og lot de store linjene stå klare og reine fram. Mureren Bill var blitt yngre sia sist; det krøllete skjegget var mørkere, årringene i det læraktige fjeset mindre skarpe. Men han satt på samme plassen, på tomtønna i hjørnet, med beina i pendel noen sentimeter over bakken og Newcastle Brown i fast grep. En jentunge på fem-seks år leikte med ei lurvebikkje av ubestemt avkomst, overvåket av et par fredsfriker i møkkete T-skjorter med nedrustning: En mørk og møkkete liten skjønnhet - en miniataur av den mørke og møkkete store skjønnheten i fjor sommer. Barnet er kvinnens far, veit du. Noen hollandske fredsturister på leit etter Gaia var tro kopier av de tyske fredsturistene fra sist. - Tida forhaster seg ikke i Glastonbury, verken framlengs, baklengs eller sidelengs.

"Æg ser du fann han igjæn," sa Han Tykje og nikket mot den fillete boka. "Du kommer tel å få bruk før han, det va derfør æg la turen hit føst."

"Ja jøss, ja visst. Uunnværlig!" Jeg løftet Jack Kerouacs mesterverk for å bla fram et skriftsted. Boka hette ikke 'On the Road'. Med et trylleslag hette den Hakkespettboka.

"Du finn alt du træng i boka," forklarte Han Tykje. Så la han nok merke til skuffelsen i ansiktet mitt, for han la til: "Æg ha transformert ho tel ein høgare æksistens, såless at ho e generelt anvænnele. Du finn igjæn 'On the Road' inni når du træng han."

Jeg fikk ta ham for god fisk. Han hadde nok laget en metaformose igjen.

Roger ga sitt bestikk med i laget. "Snakk om å møte seg sjøl i døra! Men sånne paradokser følger logisk av at vi har inngått en sjølrefererende avtale. De gjør nok det." Han nikket djupsindig og slurpet grumsete sider.

"Der finn du óg aill tækniske data før bilen. Du træng ikkje bekymmer dæg før bensina. Han drekk ein fir-fæm liter før mila, men æg ha fylt opp tanken så det klare sæg før nåen milliona kilometra med pen kjøring." Herfra såg ikke bilen ut som om den hadde så stor tank, men han visste nok hva han snakket om. Han virket som en erfaren sjåfør.

"Og så Lise, da. Æ - Lisa. Latteren hennes. Det rare smilet… Jeg skulle gjerne ha truffet henne igjen."

"Det som dokker skal prøv på, det e å finn Totalisatoren og start dæm opp att. Aill drømman. Æg rakk å få småjævlan tel å gjømm han unna, rætt under næsen på Konsærnlædelsen."

"Hvem er Totalisatoren?" sa jeg.

"Det er vel ulovlig?" sa Roger, blank i blikket.

"Totalisatoren e ein maskin som generere og distribuere drømma," sa Han Tykje stolt. "Æg ha konstruert han sjøll, med assistanse utav nåen tæknisk skolerte småjævla. Han sende drømman langs multidimænsjonale orgonstrænga, ut gjønna multiverset, og mangfoldiggjær dæm så det bli meir enn nok tel aill skapninga frå Skapelsen og tel Dommedag. - Vesst at det bli nån Dommedag når førrætningsimperiet hainnes rakne," la han til, med et fult flir.

"Jeg forstår," sa Roger oppglødd. "Vi skal sabotere Vårherres store plan! Overstrømme markedet med kvalitetsdrømmer som danker ut produktet til Konsernet! I stedet for monopolfortjeneste sitter de med et uselgelig produkt, og en tungrodd organisasjon med store, faste kostnader - en utgiftsmaskin som ruller rett til Skifteretten! Er det slik du tenker?"

"Æg skjønne du ha føllt med," svarte Han Tykje tilfreds. "Du læse vesst Næringslivet, du óg."

"På lærerværelset." Roger lente seg fram. "Hvor befinner den seg?"

"Ja det e ikkje så godt å sei! Æg ha gjømt han godt, førstår dokker. I hjertet av Guds eige laind, Amerika! Men æg mått lægg nåen usekkerhetsrelasjona på han. Som dokker veit så e usekkerhet ein ting som Gud Fader ikkje finn ut av, om hain så står på høvvet og drit spiker og torskeøngel. Hain e litt her og litt der, kain du sei."

"Herlige Heisenberg! Betyr det at bølgefunksjonen er spredt utover? At den har flere maksima, og at vi må finne alle?"

"Det kain godt vær. Æg ha merka av nåen plassa i manualen der hain e mæst sannsynle. Men med gullhår i ræva så finn dokker han på den føste plassen. Likevæl så må dokker vær beredt på å leit i mange verdena. I Gud Fader sett hus e det mange rom!"

"Dette kan bli en lang tur," sa Roger, med stjerner i øynene.

"Hvorfor må du sende oss?" spurte jeg, litt mistenkelig igjen. Et langt liv har lært meg. "Hadde det ikke vært enklest om du gjorde jobben sjøl, du som er kjent?"

"Får du ikke visum?" spurte Roger.

"Dæm ha skjerpa beredskapen før mykje," svarte Han Tykje. "Dæm ha sætt inn sekkerhetsteltak som får konsærnet tel å minn om en konsæntrasjonsleir! Sist gangen så va det på hængandes kinæsiske kushåret at dæm ikkje tok mæg - og da hadd dæm kasta mæg i mett eige hælvete tel førtapels i evig tid! Vi va ikkje nættopp bussa da æg fór."

"Har de ikke viklet av hele Helvete?" ville jeg vite.

"Jo da, dæm ha sætt det ut av produksjon, mæn dæm ha beholdt lokalan og konvertert dæm tel lagerplass før verstinga - kommunista, lappjævla, rompissa, atæista, muslima og ainna uførbæderle pakk! Og havna du der, så bli du der tel Dommedag. - Nei, æg ha ingen sjans om æg prøve mæg. Dæm ha jævelskapsdetektora på aill grænsestasjona, i aill trafikknutepunkta, i skjæringspunkta milla aill dimænsjona, og kamera med ansiktsgjænkjennels i aill gatekrøss. Om æg nærme mæg, så sprætt nålan i været likså ståpekk i Beiarn, og da går alarmen i aill sju himla, med full utrøkking utav ængla og serafa, ein stakkars faen ha ikkje ein snøbaill i hælvete. Med dokker to bli det noko ainna, æg kain ikkje merk ferten utav jævelskap, om æg få vær så frimodig." Han blunket ironisk til Roger, til meg - så tømte han glasset og reiste seg. "Får æg by på ein sider tel?"

"Han lurer oss, Roger," sa jeg mens han var inne. "Det er noe han ikke vil si."

Roger trakk på skuldrene. "Jeg synes han forklarer seg greitt og tilforlatelig, jeg. Og hvis han lurer oss, så er det avtalebrudd. Da saksøker vi ham."

En ny scrumpy landet på bordet. "Ta ein kikk på organisasjonskartet, så ser dokker kæm dokker ha med å gjær!" Han Tykje plukket et nytt papir ut av lause lufta. - Et finurlig knep, det der, tenkte jeg. - Kjekt å imponere damene med før orkesteret spiller kliner'n. Heaven and Earth Unltd., sto det øverst på arket, med snirklete gullbokstaver.

Skulle gjerne ha hatt et sånt knep å ty til i fårna dar, når Skarneskvartetten drog til med ’He’ll have to go’. Mye kunne ha viklet seg ut ansless da, kanskje. Ja ja. Tapte sjanser og spilt øl. Else Marit, for eksempel -

"Her sett Styret." Han pekte på den øverste boksen, der en skjeggete gammel mann glante bistert mot oss, mot Glastonbury, mot universet. "Dæm e tre, ætte valget på Generalførsamlinga i 325, der træenigheta vart bestæmt."

"Det har jeg lest om!” utbraut jeg. ”Det var på kirkemøtet i Ikea."

"Ja vesst. Det her, det e Faderen, hain Store-Georg, hain e styreførmainn. Og her e Sønnen, hain Vesle-Georg - hain e konsærnsjæf og styre den daglige drefta. Og så ha vi Ånden som går, hain Dick, hain sett bakom og trækk i trådan. Dæm skifte navn likså hatta, men i aille tida og verdena e dæm de tre herran."

Fingeren hans beveget seg nedover, til stadig flere bokser. "Her ha vi Konsærnstaben. Der sett Oljegarkan - Dæm fire rytteran, som dæm kaille sæg. Længer ner så ha vi produksjon og salg og distribusjon, og under her ha vi Intern sekkerhet, Ekstern sekkerhet, Intrasekkerhet og Ækstrasekkerhet, og førskjællige sekkerheta som e så hæmmele at dæm ikkje står på kartet. Og under her…." Fingeren hans fulgte boksene nedover; rekke etter rekke, nedover og utover i det uendelige. Arket utvidet seg stadig, med nye bokser og streker; tusener, millioner… Jeg ble ørsken og ristet på hodet så firkantene surret. Et djupt drag av scrumpyen klarnet tankene.

"Nikea," sa Roger.

Han Tykje rullet papiret sammen. "Det her bli mykje å få med sæg på ein gong," sa han. "Dokker finn aill detaljan i manualen."

Roger skrukket skallen. "Det er noe jeg ikke skjønner. Sjøl om vi lykkes, så tjener ikke du fem øre - gratisdrømmer kaster ikke mye av seg! Har du tenkt å kjøpe tilbake Helvete?"

Han Tykje ristet bestemt på hodet. "Æg vil ikkje ha det om æg fekk det tel giandes! Æg bøgge opp nokka heilt nytt, ein moderne frestelsesbedrift, og da kain æg design hain som æg vil og lægg hain akkerat der det passa mæg! Med Internett og Hypernett kain æg nå markedan uanhælvetessett kor æg e lokalisert. Æg ha sedd på nåen høvelege banklokala i Bodø. Æg ha hadd kontakta med Æksportrådet, Importrådet og Transportrådet, og med fleire investora som byna å bli lei utav å ha fleirfaldege sprængkåt milliarda settandes uverksomm - æg kain komm i gang på dagen når æg ha avklart lokaliseringa. Æg e sekker på ein ting: Markedet før drømma og ain jævelskap, det e umættele. Når dokker sprænge monopolet, så vække det ein slumrandes appetitt, og der sett æg klar tel å fór han."

Roger satt noen øyeblikk med tankeskrukker og blanke øyne. Så gikk det et forklaringens lys over ham. "Det første skuddet er gratis! Akkurat som når spillprodusentene leverer demoer til fjortisene - da løper de som lemen for å kjøpe hele spillet. Er det sånn du tenker?"

"Sånn omtrent e det! Men æg tænke litt længer óg. Når ein får muleheita tel å gå igjønna heile førrætningsmodællen, da lønna det sæg å tænk radikalt nytt!" Det glitret djevelsk i øynene hans; han lente seg fram og begynte å tegne luftslott med hendene: "På ein måte så har Konsærnlædelsen gjort mæg ein stor tjæneste, ved at dæm ha tvunge mæg tel å gå tel kjernen utav førrætningen… Det gamle Hælvete va før gammeldags, før mykje præga utav kompromiss og telpasning, med svovel og straff og ævindele pine. Den her gongen vil æg bøgg opp ein attraksjon som konkurrere Himmerike sønder og sammens, med avdælinga før sang og dains og skjørlævnet, æventyr og ækstase, sanselause glæder i ævighet - men óg før ro og kontæmplasjon og sjælefred, og før uberørt natur, fjellvidda og urskoga og uløste mysteria! Æg ska sei dokker, æg føle mæg som ein ungsau igjæn, ein gründer med nye visjona - æg kain næsten ikkje veint på å se sjælene førlate den smale væg i hærskara, og flokka sæg tel mæg og det nye telbudet mett!"

Roger fulgte med som et betent lys. "Skjørlevnet? Sanselause gleder? …Gikk det an å få en brosjyre?"

"Seinar, seinar - æg ha laindskapsarkitækta og byførnyera som arbeide på spræng med fleire prosjækta… Samtidig så vil æg utnøtt og utvikkel viare det gamle merkevarekonsæptet og gjænkjennelsesverdian som legg i namnet mett. Æg ser det før mæg; Satanisk spennandes, står det i gullbokstava, et Fandens æventyr! Derfør så ha æg hyra inn nåen jævelsk gode trendanalytikera og æksperta på brænding og re-brænding og retrobrænding, dæm arbeide under mottoet 'Førnye før å bevare'…"

Iveren hadde løpt av sted med ham. Nå kom han i tanker om de nærmere ting. Han kikket på klokka. "Æg ha dokker på prospæktlista! Det her ha vorre ein artig kveild, men no e det seint, og dokker ha langt å reis." Han reiste seg, la hodet bakover og helte i seg resten av scrumpyen uten å forstrekke en mine. "Æg ha boka dokker inn på The George and Pilgrim, det e der æg bruka ta inn her i byen. Æg frakte oss dit, så kain vi diskuter dæm siste detaljan over frokosten - ka dokker sei?"

Jeg prøvde å følge eksemplaret hans, men bakken sto ikke stille da jeg skulle reise meg; jeg måtte gjøre et forsøk til.

"God idé!" sa Roger. Det gikk greiere for ham å komme seg opp; han har ikke så lang veg. Han tømte sitt eget glass - så utbraut han forskrekket: "Se hva du gjør, Harry! Du er i ferd med å overlate en pint av solens gylne nektar til en uviss skjebne - la meg avverge en ressurskatastrofe…" Dermed tok han glasset mitt også. Du trur det ikke, men mens jeg sto og såg på og verandan gikk i bølger, så helte han hestepisset i seg, uten å trekke pusten en eneste gang.

Han smattet tilfreds og satte det tomme glasset fra seg. "Det er best at du kjører denne gangen også, Tykje," sa han og ruslet ned mot parkeringsplassen. "Harry er ikke helt i form, og jeg er litt uvant med venstrekjøring."

Virkeligheten svømte. Jeg vaklet gjennom et sus av lys og skygge, av verdener som løyste seg opp og satte seg sammen igjen, som når det kommer berserk på dekoderen. Gjennom suset hørte jeg stemmen til Roger: "Hei, Harry, gløm ikke boka di! Her er den." Noe ble stukket inn mellom de valne hendene mine - ja visst; boka. Jeg klamret meg til den som ei livbøyle mens jeg sjanglet ned til Cadillacen. Der stupte jeg inn i et baksete så djupt og mjukt som Jeppe i baronens seng og var borte.

5: Alone and forsaken

Jeg innfant meg i et koas av tepper og lakener. Jeg kavet meg fri og klarte suksomsider å sette meg opp. Det skulle jeg nok ikke ha gjort.

Først trudde jeg at jeg hadde fått et lass murstein i huet. Så skjønte jeg at det var dagslyset. Det kravlet maur i nerver og årer, jeg hadde en skjærebrenner i magen, og noen dreiv og drillet høl i huet mitt med en Black og Decker. Hjertet dunket som en sliten totakter.

Sakte klarnet det. Jeg merket at jeg satt halvt påkledt i ei himmelseng, og at redningen i form av dusj og dass var fem meter borte.

Jeg mobliserte mine ytterste og stupte over målstreken, inn på badet.

Tre kvarter og et stappfullt badekar seinere kjente jeg meg marginelt bedre. Jeg hadde til og med overskudd til å fundere på hvor jeg var hen. Bilder av erindringens bok flagret forbi som halmstrå i vinden, men de ville ikke sitte sammen. Jeg seig ned i en sliten og støvete lenestol ved vinduet.

Utsikten var pussmerkelig kjent: Der var krysset mellom High Street og Magdalene Street; på andre sida av den travle gata låg parkplassen og klosterruinene. På fortauet vimset det turister, slitne hippier, druider, dopvrak… Jeg var i Glastonbury.

Glastonbury! Jeg måtte komme meg opp til Chalice Well så snart jeg var i befatning til det. Sitte i den svale stillheten under kristtorn og barlind; suge inn freden med alle porer, kjenne sinn og sanser gro sammen. Drikke av vatnet fra hemmelige kilder djupt under The Tor, som gir helsebot og renser kropp og sjel. Jeg måtte jo det.kke at jeg er overtruisk. Jeg trur slett ikke på den undergjørende virkningen som lovprises av både kristenfaener og hedninger. Men det spiller ingen trille om jeg trur på det, bare det virker, og det gjør det. Det har jeg egenhendig opplevd. Roger burde prøve det, så fikk han nok fart på den konsiperte tarmen sin.

Særlig mot tannverk. Den har fulgt etter meg som en akilles helt fra skoletannlegen. Jeg er i godt selskap: Kankkonen kvidde seg ikke for å legge øra mellom skituppa i Bischofsbakken - men tannlegeskrekk hadde han, og kjeft deretter. Og kjente jeg ikke begynnende banking av Marius og Kaktus nede i venstre sving, der det sto et minnesmerke etter en jeksel? Jeg fikk nok supe i meg noen never av det brune vatnet. Det hjelper.

Underverkene er mye eldre enn Josef av Aritmatea, bare så du veit det: Ikke den heldige gral, men druidenes visdom. Kraftlinjer som tar fart helt borte fra Stonehenge, og treffer bakken akkurat i Glastonbury Tor. Så sildrer kraften nedover og renner ut i brønnen i Chalice Well. Såpass har jeg fått med meg fra fredsfolk og New Agere, de gangene jeg har vært innom Rifleman's Arms gjennom åra.

Roger, ja… Et bilde av det slappe hengetrynet hans over et grumsete glass flagret forbi. Og der var Han Tykje også; enda et flagrende ark i minnenes mørklagte bok. Hank Williams, Cadillac, scrumpy…

Og brosjyrene med bilder av kraftlinjer, selvfølgelig. Ikke at jeg fester særlig lit til dem heller. Men som sagt, spiller ingen trille hva jeg trur, bare det virker.

Bitene flagret seg sammen, ble til hendelser som sluttet i Cadillacens mjuke mørke. Han Tykje hadde nok transponert oss til hotellet og stemplet oss inn… Vi skulle visst møtes til frokost?

Det grumsete vatnet smaker grønn pyton, huffetu. Vondt skal vondt bedrive.

Bankinga ble verre. Så skjønte jeg at den kom fra døra. Jeg vaklet bort og åpnet.

Roger vasset inn, morgenfrisk som Få. "Oppstandelsens morgen det første er givet!" strålte han. "Kun former går tapt.» Scrumpyen hadde nok gjort profylaksative underverker. «Lett på ræva. Livet løper fra oss!»

"Det har det gjort i seksti år," svarte jeg mutt, med en stemme så grautete som et sandpapir.

"Bland deg i livsfryden, du som fikk være blomst i dens vår! Vi kan ennå rekke det. Frokosten stenger ti, så vi har fortsatt tolv minutter på oss."

Det virket enklest å gi seg. Vi peilet oss ned ei smal og skakk knirketrapp som rant ut ved sida av resepsjonen. På andre sida av gangen foregikk det frokost. Roger fant et bord, hentet saft med grapefruktsmak (flere ganger) og vinket til oss en seriøs engelsk frokost - egg og bacon som svømte i steikefett, pølser, svidde brødskiver med stram marmelade.

Litt av livskraften vendte tilbake mens frokosten gikk sin seiersgang. Skjærebrenneren i magan sloknet; drillen i huet stilnet. Jeg tok sjansen på å snu hodet og la øynene vandre. Det gikk bra - bygningen veltet ikke.

Et eldre ektepar; en barnefamilie med to dresserte unger i åtte-tiårsalderen. Ingen Tykje.

"Han kommer nok," sa Roger. "Og hvis ikke, så får vi gratis ferie her i 1980."

Tannhjula i huet mitt hadde begynt å tikke igjen. Sakte, med fæle klirrelyder. Trengte nok rens og smurning, ja. "Såg du ikke de tre typene i går? Vi er i 1977," pekte jeg på.

"Du har så rett! Det spørs bare hvilket 1977?"

Jeg ble tyngre i huet igjen. Han har ofte den virkningen. "Er det mange av dem?"

"Utallige som havets sand! Hvert øyeblikk har sin komplekse bølgefunksjon på tvers av tid og rom - slumpen avgjør hvilket punkt du finner deg igjen på." Innspirasjonen greip ham; han reiste seg og veivet med arma: «Det kan beskrives med ei generalisert Schrödingerligning. Jeg kaller det Pettersens sannsynlighetsrom! Det gjenstår litt matematisk fotarbeid - trøttsomt, men nødvendig; det får andre ta seg av. Tidspunktet 'nå' er skjæringslinja mellom alle tenkelige fortider og alle tenkelige framtider! På denne skjæringslinja ligger det et uendelig antall punkter - noen mer sannsynlige, noen mindre. Inn til punktet der du befinner deg stråler alle tenkelige fortider. Ut fra punktet stråler alle tenkelige framtider!» Han heiv etter pusten. «Og når vi legger til at det finnes uendelig mange slike punkter, som hver for seg representerer mulige nåtider, skjønner vi at -- «

Han ble overveldet av de store tankene sine og måtte sette seg. Det gjorde han så etterpåtrykkelig at stolen veltet, og han med den. Han låg og sprellet mens hotellgjester og betjening glodde sjokkartet. Den dresserte gutten to bord borte sa med blandet fryd: "We cannot do a thing like that, Dad?"

Jeg sendte ham en håndsstrekning og halte ham opp. Han prustet som en elefant på land. «Det finns mycket, som svensken sier,» fortsatte han, helt uanfektert. Så faset han ut litt slik han gjør; ble blass og tenksom i blikket. «Eller kanskje mulighetsrom?»

"Jeg husker bare ei fortid," sa jeg.

"Trivielle detaljer! Konturene blir diffuse. Du husker ikke så nøye. I minnet flyter alle dine fortider sammen - det er slik hjernen er konstruert. Du skulle høre hva eksene mine husker, i motsetning til mine klare erindringer om de samme hendelsene - - "

Han ble avbrutt i monologien av en oppknappet fyr fra resepsjonen som sto og kremtet. "Execute me, men er dere herrene Roger og Harry fra Norge?"

"Harry og Roger," korrekterte jeg.

"Da har jeg en beskjed fra herr… herr Tuchee, please excuse my pronunciation. Han måtte reise til et viktig møte og vet ikke når han kan være tilbake. Han har gjort opp for rommene, og her er bilnøklene. Både herr Tuchee og hotellet ønsker dere en rask og behagelig avreise."

Reseptoren knikset med den øverste halvdelen og la en blank nøkkel på bordet. "Ha en fin dag," sa han og retunerte seg tilbake til standplassen ved trappa.

Vi glodde på hverandre. Sjøl Roger virket betuttet. "Vi tar en kopp kaffe," foreslo han.

Men der kunne han se. Det stikker som oftest under stolen; såpass har jeg lært i mitt langstrakte liv.

«Vi kan også betrakte tidspunktet «nå» som en lokal virvel i temponstrømmen! Virvelen vandrer, lik strømvirvelen bak en båt. Ved nærmere analyse ser vi at det finns utallige lokale virvler. Tilfeldighetens blinde terningkast bestemmer hvilken slik virvel - «

Jeg kjente etter. Lommeboka låg fortsatt i baklommen; husket jeg riktig så rommet den et par hundre kroner, førerkort, visumkort, to flatklemte kondomer fra tidenes morgen og en bunke kvitteringer. Likviderte midler til å overleve helt til 2003 var det smått med. "Vi er strandet i fortidene dine, Roger," sa jeg mismodig.

Det hender at Roger synker i tungsinnets kvalmer, men han flyter fort opp igjen. "Se det som en mulighet, Bestefar! Vi kan gjenoppleve våre siste femogtjue år, styrket av livserfaring og kunnskap. Og da kan vi rette opp att alle feil ifrå i går!" Han ble blank og rund i øynene igjen. "Vi kan kjøpe Microsoftaksjer mens de er verdt noen knapper. Vi kan…"

"Livets lange skole har lært meg aldri å skyte skinnet," sa jeg. "Først må vi skaffe oss jobb, og hvordan klarer vi det - to herrer på femti-seksti år…"

"Åtteogførti," sa Roger.

"…ikke akkurat velsignerte, og uten fast boplass og indentitet? Og hvordan får vi kjøpt så mye som en guinness uten lokal mynt?"

Eksemplet fikk Roger til å fatte situasjonens alvor. Han tømte resolutt kaffekoppen og reiste seg, denne gangen uten fatalistiske ringvirkninger. "La oss se om bilen står på parkeringsplassen. Kanskje Han Tykje har lagt igjen litt kronasje," sa han.

Det hadde han. Det gjorde den. I framsetet låg det en reisekuffert, og i kufferten låg det bunker med pund og dollar, dessuten ymse rare mynter i gull, sølv og bronse. "Og Noregs samvit, Stortinget sjøl, ga tusen kroner til mat og øl!" sa Roger. "Vi provianterer før vi drar."

Tenning der nøkkelen passet. Choke. Svenskeknapp. Dasjbordet var styrt ut med knapper og instrumenter: Speedometer, oljetrykk, temperatur, turtall. Det fantes også noe som hette 'Location', og under der var det tre små vinduer med visere. Vinduene hette L, B og D. Aller nederst et telleverk merket T. Luftkondisjon, kanskje? Det var et rundt lite kattøye der også, med enda en ørliten viser i.

Under dasjbordet satt det en radio så blank og fin som Sølvuperen til bestefar - skruknotter og store knapper til å trykke på, som en tanngard av gule flodhesttenner. Ved sida av den igjen satt det, så inderlig forbarme seg, en bandspiller. Med band i.

Godt at bilen var romslig: Cadillac Convertible, seksseter; de lager ikke sånne biler lenger. Men for å betjene denne karen her, så måtte jeg skjønne meg på instrumentene. Jeg fikk bla opp i instruksboka…

Instruksboka.

"Hvor er det blitt av 'On the Road'?" brølte jeg så hele Roger hoppet. Det skal mye til.

"Du har vel glømt den igjen som vanlig," svarte han. "Hvor er butikken?"

"Rett oppi gata!" hylte jeg mens jeg satte i gang en kanonspurt - inn bakdøra til hotellet, forbi resepsjonen, opp den kronglete trappa så århundrers støv sto i skyer. Jeg holdt på å løpe ned ei eldre dame i femtiåra på øverste sats. Jeg henslengte et "Execute me, madam!" mens jeg la over i svingen.

Der var rommet mitt. 'The Abbot', sto det på den svarte, skakke døra.

Jeg bråstoppet. På mitt indre øye mintes jeg et bilde av døra mens Roger halte meg ned til frokost: Den hadde vært trang som et skohorn, så jeg lot den stå på gløtt; av reisegods hadde jeg jo ikke så mye som en tannbørste. Men nå var døra igjen, slik det forsømmer seg ei ubebodd dør på et hotellrom.

Mistankens skjerpende blikk gjorde sitt inntog. Jeg har vært i en del pekuniære situasjoner her i livet, og erfaringens røst har lært meg å tenke seg om.

Det kunne jo være vaskehjelpa. Men da skulle det ha vært rammel og skrammel inne i bildet, i hvert fall en støvsuger. I stedet var det så taust som gravens rand.

Jeg listet meg ned igjen. Han Tykje hadde nok ikke bare venner her i England heller. Som hans håndslagne mann måtte jeg regne med å møte skepsis.

Bedre lealaus enn rådlaus! Jeg gikk til resepsjonen. Fyren som hadde levert nøkkel til cadillacen sto og renset øra med kulepenn. Han gransket avkastningen med kritisk mine. Den gule klumpen tydet på at det var mer å hente.

Jeg kremtet. Omsider registrerte han meg; kulepennen forsvant ned i skjortelommen. "Can I help you, Sir?" Han såg ut som om det var det siste han kunne tenke seg.

Men det kunne han! Det var det at - hrrm - jeg hadde sjekket ut, men jeg hadde glømt igjen ei bok. Kanskje vaskehjelpa hadde funnet den?

"They haven't been up there yet," svarte han.

Neivel. Javel. Kanskje han kunne låse meg inn?

Med et sukk kunne han det. Han satte opp et pappskilt: "Back in 5 minutes"; så trasket vi opp.

Som du veit, så er jeg av natur både omtenksom og hensynsfull. Men også jeg, når det blir krevet, kan være en slesk liten slask. Jeg la meg bak ham på vekslingssida og lot ham dytte den gjenstridelige døra opp.

Han tok et skritt innover - så forsvant han som sugd av ei pumpe med vakum. Brøkdelen etter smalt døra igjen. Jeg hørte hikst og bankelyder.

Jeg trakk meg skjønnsomt tilbake, rundt svingen i korridoren.

Fem minutter seinere hørte jeg at døra gikk opp igjen. Så hørtes forsiktige skritt. En stemme freste: "You idiot - -"

Lydene ble borte. Jeg tok sjansen på å kikke rundt hjørnet: Korridoren var tom. Jeg pilte bort til rommet og smatt inn.

Reseptoren satt ved senga og skrudde skallen sin på plass, omtrent som ei lyspære. Han stønnet. "What happened?"

Jeg var snill og hjelpsom, støet ham opp, fikk ham på beina mens jeg forklarte: "Det var to fyrer inne på rommet - de smelte igjen døra foran nesen på meg. Jeg prøvde å komme inn, men døra gikk ikke opp - så løp jeg for å hente hjelp, men da kom de stormende ut og dyttet meg til sides…" Øynene mine fór over rommet med saum mens jeg forklarte. Og der!

På nattbordet låg Hakkespettboka. Jeg grafset den til meg. Så begynte jeg å hjelpe ham ned trappa. Det tok tid.

I resepsjonen var det kø. Reseptoren gikk på autopilot og viklet av køen. "I'm sorry, Sir; yes, the tourist office is just two corners up the street… Wait a minute, please!" Det siste var til meg, da jeg prøvde å troppe meg av. Jeg ventet. Ikke verdt å lage mer fokus og oppstandelse enn allerede.

Arbeidet fikk ham til sine fulle hekter igjen, virket det ut som. Han ble morsk og besluttsom. "Vent her mens jeg ringer politiet! Innbrudd og overfall på blanke formiddagen; det er jo det reine vill vest…"

Jeg listet meg ut bakdøra mens han gestulerte i telefonen. Nå ble det nok forskning og forhør - og her sto jeg uten indentitet og pass, femogtjue år for tidlig. Det kunne bli vanskelig å gjøre rede.

Roger satt ved bilen, neddynget i handleposer, med ølboks i den ene handa, avføringspiller i den andre og keltikkens mysterier i den tredje. Han hadde nok vært innom Gothic Image, for det låg flere bøker på asfalten: Arthur og Camelot, jordgudinner, Atlantis, astrale legemer. Han lyste opp da jeg kom. "Dette er interessant, Bestefar! Under The Tor er det en nedgang til Dødsriket. Kanskje vi snakker om en port mellom virkelighetene. Det kan hende jeg må utvide Pettersens mulighetsrom til å omfatte - "

"Det får du omfatte seinere!" avbraut jeg. "Vi må abstinere oss avgarde før sjeriffen kommer!" Jeg låste opp og begynte å stappe inn handleposene hans. De klirret.

Han stablet seg opp. "Hva har du stelt i stand nå? Kan jeg ikke snu ryggen til deg et øyeblikk uten at du ramponerer hele butikken, som en elefant i - "

Jeg tok Roger i nakkeskinnet og stappet inn ham også. "Seinere!"

Idet jeg stupte inn bak rattet, kom reseptoren ut bakdøra i låg høgde med armene i rotasjon og forbinding rundt hodet. Vri rundt nøkkelen, beinet på bremsen, inn med kløtsjen og... Kløtsjen var borte – venstrebeinet mitt trampet i lause lufta! Men motoren murret tilfreds. Javisst, amerikanerne var for late til å gire sjøl, allerede i 52 – det overlot de til automaten.

Automatisk greip jeg etter girspaken for å sette bilen i første. Ingen spak heller! Jeg fikk bare tak i en stutt liten arm til å dytte att og fram.

Omsider fikk jeg det til: Sto på bremsen mens jeg trakk den stutte armen tilbake fra P til D. Slapp bremsen så forsiktig jeg kunne... Cadillacen brølte og steilet – så bykset den framover.

Alt dette automatiske tok tid. Reseptoren rakk nesten å hogge neven i dørhandtaket, vill i nikkersen. Jeg veit ikke hva polisen hadde sagt da han endelig kom fram til asjurhavende, og jeg behøvde ikke å vite det. Det er ikke sikkert at det hadde noen sammenheng med de ulende sirenene som nærmet seg. Det får jeg aldri vite, for nå vrengte jeg Cadillacen rundt og etterlot reseptoren i ei blå sky av eksos.

I mitt stille sinn konstanterte jeg at det ikke ble noe helsebringende vatn i Chalice Well denne gangen. Life ain't easy, synger Dr. Hook, som sant er. And nothing is free. Inntil videre fikk Roger tygge dritepiller, og jeg fikk møte tannverken som en mann. Med smertestillende og hyl og skrik.

Jeg svingte mot utkjøringa fra parkplassen. Viserne danset. Bilen svevde - et vidunder av en bil; du merket nesten ikke asfalten; det var som å flyte på puter av hydrofoil… Ah. Cadillac 1952 - en bil. Hvor skulle jeg ta vegen?

Det store, glatte rattet glei mellom hendene mine. Bilen akselerte, men nektet å svinge. Gata ble skjåmete av skodde. Skodda tetnet. Bilen duvet mellom rekker av hus jeg ikke kunne se - jeg bremset, men bremsen tok ikke. Roger kavet seg opp i et koas av flasker og hermetikk: "Se hvor du kjører, mann!" ropte han. Akkurat som om det var mulig.

Det kom sprekker i tåka. Plutselig sprakk den helt opp, smuldret bort. Vi svevde under en djupblå, strålende klar himmel. Djupt, djupt under oss låg grønne åser med små husklynger innimellom.

Landskapet slo krøll på seg, forandret form og farge som en datageneralisert film. Bakkene ble grunne tjern; åsene ble øyer. Øyene sank i havet. Så la det seg isflak, snø, isbreer på havet. I revnene var det kun vårliv å se. Himmelen skiftet - ble lyseblå, sjøgrønn, svart med et dryss av stjerner, mjølkekvit.

Mens landskapet forandret seg som formplast i usynlige hender, så flyttet vi oss også, såg det ut til: Vestover, vestover - - isen gikk over i blygrått hav; iskanten forsvant. Fjell dukket opp av havet - en av dem ble til en vulkan i utbrudd; hele himmelen ble blodrød; så bleiknet rødfargen igjen. De buktende fjelltoppene forsvant.

Roger hadde sluttet å kjefte - nå satt han med øya på en stilk og studerte landskapet. "Fascinerende!" utbraut han. "Se hvordan verdener skifter fra sekund til sekund - vi flytter oss på tvers av tidsstrømmene, Bestefar. Jeg lurer på hvor vi skal hen!"

Det lurte jeg også på. En ting var sikkert: Dette hadde vi ikke full kontroll over.

Roger åpnet ei ølflaske til. "La veien gå hvor hen den vil - vi vandrer fram med sang og spill! Slap off og nyt turen, Bestefar. Det er ikke stort mer du kan gjøre!"

Det hadde han rett i. Jeg slapp rattet og lente meg bakover. Suget i magen ville ikke gi seg.

Vi var sannelig kommet ut for å kjøre.

6: Lost highway

Nostalgi, liksom! Suss meg i stussen. Manuell musikk, det er dét som gjelder. Musikk som er laga av arbeidsfolk med kniv i hjertet og flis i finga. Kan jeg noe for at de sluttet å lage det for førti år sia? Nei. The blues ain't nothin' but a poor workin' man feelin bad -

"Ta et eple," sa Roger. Han slengte til meg et stort, rødt ett mens han åpnet ei ølflaske og løftet en inntrengende pekefinger: "Ikke øl til sjåføren, Bestefar! Ta to." Det kom ett til.

Unntatt Sondre Bratland. Synger Hank Williams også, så hjerterskjærende at du kan grine hvis du sitter aleine der ingen ser deg.

Roger bladde på må og på få i Hakkespettboka. Plutselig sa han: «Kensingtonsteinen! Holder den nøkkelen til ett av historiens store mysterier?»

Det var jo uvisst hvilken promille som gjaldt her oppe i den stratiske færen. Men promille eller ikke: Fyllekjøring ligger jeg unna. Ungdommen trenger positive forbilder.

Smerten og gleden og lengselen. Livets dirrende undertoner! Hører gjerne på det slaget fra hele verden, bare det er ekte vare. Nusrat Aga Khan, for eksempel. Jeg har gitar sjøl, men den var hjemme. Akkurat som mobilen.

Likevel kjente jeg en djevelsk trang til en doggfrisk vederkvekkelse. Trangen ble ikke mindre trang av å se Roger klukke tilfreds mens dråpene sildret. "Åffer er det alltid jeg som kjører?" ville jeg vite.

Han trakk på skuldrene. "Naturlig talent? Du egner deg til det manuelle, Bestefar. Håndens arbeid. Jeg må konsentrere meg om de intellektuelle utfordringene vi står overfor. La hver mann gjøre det han er best til, det er mitt motto. Klukk!" Flaska slapp motstrevende inn ei luftboble. «Den ble funnet i Minnesota i 1898 av en svensk bonde – Öhman – under rota av et stort tre. Han brukte den til tram til huset sitt i mange år, før det ble oppdaget at det var hogd inn runer på den sida som vendte ned. Det var en norskamerikansk historiker, Hjalmar Holand, som - «

Khan er død, han også. Det går den vegen med dem.

Jeg har gjort så mye handarbeid at det holder, i et langt ungkarsliv med spasmodisk tilgang på damer - men det sa jeg ikke. Det var Ali borti kiosken som introdukserte meg. ”Komma her å høra, Harry, her har jai ai plate som du lika!” sier han, og da går vi på bakrommet og speller bangla. Han har ei diger samling. ”Vi er to snørr fra samma nesa, du og jai, Harry,” sier Ali og flirer. ”To dumme aper fra bushen, ikke sant? Høra på denna, du!”

Han hadde et poeng. For er det noen som er kjapp til å snu ei ølflaske med ræva i været, så er det Roger. Måtte nok resonere på å holde følge, ja! Rett mann på sin rette plass. «Få låne boka mi,» sa jeg.

Jeg fikk den og begynte å bla. Roger hadde lest så mye som han trengte for å sette i gang, og det var ikke stort: «- brukte hele livet til å argumentere for at runene vitnet om en norrøn ekspedisjon til Nord-Amerika på 1300-tallet. Han ga ut bøker, holdt foredrag, foretok flere undersøkelser i området - «

Innholdsforetegnelsen fylte de første hundre sidene, de første tusen, de første… Jeg bladde og bladde. Foretegnelsen tok ikke slutt, enda så tynn boka var. Pussmerkelig! Jeg kikket på kapitlene: "Om verdensaltet." "Kvinnen og alt hennes vesen." "Alle kjente språk: Grammatikk og ordliste." "Verdenslitteraturen fra Gilgamesj til Følge en drøm." (Aha! Der kunne jeg finne 'On the Road'!) "Verdenshistorien fra fortid til framtid." "Al Azif (Necronomicon) i autoriserte oversettelser." Under kapitlene var det avsnitt på avsnitt; bare "Alle kjente språk" hadde bortimot hundre sider med avsnitt: "Abbadeisk." "Abe." "Abisk." … Jeg bladde videre. Der! "Teknisk håndbok for Cadillac 1952 Convertible (Extended)."

«- mens den ortodokse vitenskapen ristet på hodet og erklærte steinen som et falsum. Slik står saken den dag i dag. Hm! Kan dette være enda en oppgave for mitt formidable intellekt?»

”Must must,” synger Nusrat med den rare, håse stemmen sin, sånn at det fryser på ryggen. Skjønner jo ikke ett ord, men det speller ingen; det er musikk som røkker og ruller. Handler visst om Gud, mye av det. Ali legger huet bakover, lokker att øya og nyter.

«Det er naturlig å se funnet i sammenheng med de norrøne bosetningene på Grønland! Og spesielt med Vestbygda, der hele befolkningen visstnok forsvant på mystisk vis i 1342 - «

Boka var styrt ut med fingergrep, akkurat som gamle telefonkataloger - lett å slå opp, det uendelige innholdet til trass. På de første sidene var det bilde av dasjbordet. Jeg myste. Jeg har aldri brukt briller og akter å gå i min grav. Men i seinere år har de begynt å gi ut lesestoffet med grassalt liten og grumsete skrift, sånn at jeg må knipe øya sammen til sprekker for å fatte det som skrevet står. Samme utveg hadde Hakkespettboka brukt for å få plass til alt.

Etter ei stund begynte bildene å stemme med instrumentene. "Hva står det her, Roger? Location: Multiversell Positrons - "

«Norskekongen skal nemlig ha sendt en ekspedisjon for å – hæ?» Han kastet et blikk. "MultiUniversell PosisjonsIndikator, selvfølgelig! Det betyr at den fastslår med usvikelig presisjon hvor vi er, når vi er og hvilket univers vi er i. Verre er det ikke."

Han lente seg fram, grepet av en ny iver: "Se her! Lengde, Bredde, Dybde, Tid. Klart som blekk! - Og der er speedometeret," la han til. Takk skal han ha. «Og svenskeknappen.»

Viserne kunne godt peke på grader, for alt jeg skjønte: I så fall kraup vi vestover og sørover. "Åssen kan bilen vite gradene? Har den kompass og sekskant?"

"Underestimer ikke en bunnsolid analog teknologi!" sa Roger. "Det finns sikkert følsomme sensorer som reagerer på finstrukturen i historiens kraftlinjer: Magnetismen, strømninger i magmaen, flogistonenes hvisken og temponenes sukk - " han rullet med øynene; det gikk over stokk og styr for ham.

Jeg prøvde å taue ham inn mens han ennå var blant meg: "Og dybde? Det skulle heller være høgde; her sitter vi kilometervis over bakken som en annen dumbojet - "

"Milde Mons! Har du ikke oppfattet noe av det jeg har formidlet? Dybde betyr … avvik fra bilens opprinnelige virkelighetsplan. Fra nullposisjonen. Hvor djupt nede i virkelighetene vi befinner oss, der de ligger i flortynne lag over hverandre. Helt til de svinner i intet, i den ytterste utkant av Pettersens sannsynlighetsrom - Erkjennelseshorisonten, som jeg kaller dette grenselandet mellom det nesten umulige og det totalt utenkelige - "

Han falt i bokstaver blant de utenkelige tankene sine; kjeften hans ble slapp, øynene blanke. Så vaknet han med et rykk og satte ølflaska til munnen.

Telleverket telte bakover: 1902 12 22, sto det nå. Sifrene snurret. Jeg vendte tilbake til instruksboka.

Radioen og bandspilleren var en radio og bandspiller, men også en… "Manøvringsenhet!" utbraut jeg trumferende. "Her står det: Sett bandet med innspilt kjøreplan i leseren (se diagram), og sett spilleren på Auto. Innstill radioen på Aux. Trykk Start for å starte kjøreplanen, trykk Stop for å gå til manuell kjøring. Må bare gjøres når bilen står i fri, og i stillstand mellom dimensjonene! Kjøreplanen spoles fram og tilbake med Fwd og Bwd. Bruk av gass og brems vil øke eller redusere avspillingshastigheten, som ved manuell kjøring. Ett sjuspors band inneholder inntil 7 nummererte kjøreplaner; bruk + og - for å skifte. Telleverket nede til høgre viser gjeldende kjøreplan. NB! Manøvreringsenheten inneholder en fast kjøreplan som følges dersom bilen startes uten band i spilleren." Jeg ristet på hodet. "Dette er ikke en bil, Roger - det er et vidiospill!"

"Livet er et spill," sa Roger og drakk. Han rapte og brettet ut beina. "Og dette er livet, Bestefar: Kruse mellom virkelighetene i en '52 Cadillac, frigjort fra hverdagens og setebeltets tyranni, strekke beina i alle retninger og la tankene flyte!" Han gjorde som sagt, la seg bakover og strekte potene på dasjbordet og overalt ellers. Jeg kunne se tankene flyte. "Til nå har jeg tenkt: Reisen er en metafor for livet. Nå slår det meg at det er å snu tingene på hodet! Det er livet som er en metafor: Reisen er uendelig, uten begynnelse eller slutt; reisen er den grenselause virkeligheten vi prøver å fange innafor rammene av et begrenset og ufullkomment liv!" Han strekte seg; gjespet. "En slik tanke er stor nok for én dag. Men der kan du se, Bestefar: Hadde jeg måttet kjøre, så ville denne tanken aldri blitt tenkt. Og hvor langt ville vi ha kommet da?"

"Omtrent hit," sa jeg. Tankene til Roger blir ofte for store for den vesle knollen hans. Da stiger han til værs som en ballong, og jeg må hale ham ned igjen. "Og en semafor kan du være sjøl. Hvor er bandet til manøvringsenheten?"

"Selvfølgelig kan vi også se livet som en metafor for naturkreftenes blinde spill, som vi prøver å fange i våre grovmaskete nett av lover… Men som sagt, én så stor tanke får greie seg for i dag. Det sitter i spilleren."

Jeg skrudde på radion og startet spilleren. Det suste og knitret fra høyttalerne; viserne vippet - så hørtes en kjent stemme gjennom suset:

"God dag, kjære medarbeidera! Det her e Hain Tykje igjæn. Som dokker skjønna så mått æg gjær mæg usynle med ein vess fart; hain Gud Fader ha spiona og agænta i Ængland óg - men æg ha vorre førutseandes nok tel å automatiser prosæssen. Den herrane reiseplanen dække aill lokasjona som e knutepunkta i Den falske drømmen - og i minst ein utav dæm så finn dokker nok Totalisatoren. Når dokker nærme dokker Totalisatoren, så lyse det rødt i kattauget på dæsjen, og den vesle pila peke mot han. Dokker får føll reiseplanen og makuler Den falske drømmen der dokker finn han, og når dokker finn Totalisatoren, så fylle dokker han opp med drømma, starta han opp og fær heim. Verre e det ikkje. Ha dokker nokka å spørr om?"

"Hvor er drømmene?" sa Roger. "Hvor er vi?" sa jeg.

"Drømman legg baki kuffertrommet," svarte lydbandet. "Der legg det óg ein makulator tel bruk mot falske drømma. Hain virke som Totalisatoren, berre at det e ein ænkel bærbar modæll som berre projisere drømma lokalt der dokker befinn dokker. Og akkerat no så e dokker på tur milla drømman. Og vesst at det ikkje va nokka meir - "

"Vasst litt! Vent litt! Hvor reiser vi hen?" ville jeg vite.

"Hitet og ditet," var svaret. "Dokker finn utav det etter kvart."

"Kan vi ringe deg opp igjen og spørre når det er noe vi lurer på - "

"Dokker kain ikkje ring mæg - det herrane e ikkje mæg, det e lydbaindet som ha spelt inn svar på det dokker lura på. Men akkerat no så e det ikkje plass på baindet tel fleire svar. God tur!"

Klikk.

Viserne danset. Plutselig var det som ei diger hand hogg tak i bilen, snurret den rundt noen ganger og slengte den framover. Roger og jeg låg flate oppunder taket av sentrifugal - så datt vi på plass igjen. Og i et glimt, rett foran oss i skylaget - "Se!" gispet jeg. "En caddilac. Maken til oss. Det er oss!"

Cadillacen foran oss hadde dukket opp fra ingen steder. Plutselig snurret den også rundt; stupte oppover, bakover, bleiknet bort mellom skyene - forsvant.

"Et lufthull!" ropte Roger oppspilt. "Æ - virkelighetshull. Ei revne i romtidsveven. Da vi falt ned i hullet, kom vi nok et par sekunder bak oss sjøl. Så falt de også ned i det, og dermed - "

Jeg lot ordgrauten hans strømme ut det ene øret og inn det andre mens jeg pustet ut. Roger kan bortforklare alt.

Han heter visst noe annet, men det er dét vi kaller ham – det passer liksom. Ali.

- Langt, langt under oss var havet blitt borte under kvite dyner. Sola sto opp på en strålende, djupblå himmel; sveipet over himmelen; sank i brennende skyer. Brannen sloknet; himmelen ble svartere enn svart, gjennomprikket av nålespisser av lys. Til høgre danset nordlyset som sjøllysende konfekti.

Sola sto opp på ny, virvlet over himmelen, dukket bak horisontens rand en gang til… Det gikk fortere og fortere. "Her går dagene unna!" ropte Roger begeistret. "Eller kanskje det er den samme dagen! Kanskje flytter vi oss mellom dimensjonene med svimlende hastighet. Vi gjør nok det," konkluderte han og åpnet ei ny flaske.

"Vi skulle hatt et vegkart," sa jeg.

Skyene under oss mørknet. Sola ble borte. Bilen fyltes av bleikt halvlys; snø og sludder haglet mot vinduene. Jeg hutret. Det kjentes kaldt plutselig; isende kaldt…

Et innskudd fikk meg til å kaste et øyeblikk i speilet. Vi var ikke aleine.

Jeg snudde meg. Det låg en kar i baksetet - en lang, hengslete fyr med cowboystøvler, stetson på snei over ansiktet, kremfarget dress med påtrykte noter. Ansiktet hans var magert, nesten innhult; likbleikt. Det rant litt slev nedover den spisse haken. I den ene handa holdt han en halvrøykt sneip; i den andre ei tomflaske.

Ei isklo hogg tak rundt strupen min. Jeg kjente dette ansiktet, stivnet i smerte. Jeg visste hvem som fulgte med oss på ei reise gjennom evigheten, ei reise uten hjemkomst.

Gjennom murringa fra motoren og suset fra regn og skodde hørtes fjernt, som gjenlyden av en gjenlyd: "No matter how I struggle and strive, I'll never get out of this world alive - - " - med en stemme like forpint som ansiktet.

Et gløtt av sol trengte gjennom skylaget. Skikkelsen i baksetet bleiknet bort. Varmen kom tilbake.

Jeg kikket bort på Roger - han hadde starvet av et øyeblikk. Nå skuttet han seg, satte seg opp. "Så kaldt det ble, Bestefar - finns det ikke varme i bilen?"

Sola stakk flere hull i skyene. Vi dalte. Under oss syntes en oppklort kyst med øyer og viker og nes. Havet gikk på med historiske drønn. Lenger inn løftet landet seg med bratte åser, buskete av barskog.

Nå når det var mer å feste blikket på merket jeg hvor fort det gikk. Vi raste innover strendene. Så kjentes det som om vi dreide igjen; sola sto høgt på himmelen foran oss. Med min usviktelige stedsans, nedarvet som en rød tråd i generasjoner av skogsfolk, fastslo jeg at vi kjørte sørover.

Landskapet ble blidere. Barskogen gikk over i blandingsskog, deretter lauvskog med grassletter, kvitskummende bekker, blinkende vatn. Etter ei stund subbet understellet nesten nedi greinene.

Vi flagret av sted over trekronene ei god stund. Roger fikk et pinlig uttrykk. "Kan du parkere snart? Jekslene står i vatn - jeg må strø!"

"Det kunne du ha tenkt på før," svarte jeg skadefrodig.

Ei grasgrodd slette åpnet seg. Det lysnet i skogen, da bilte jeg frem. Cadillacen satte snuten ned. Jeg hogg tak i rattet, satt klar med én fot på bremsen og én der kløtsjen skulle ha vært - - og der!

Bomp! Det ene framhjulet traff bakken; det neste like etter. Roger satte kneskåla under haka så amalgamen skranglet som spurvehaggel. "Råtass! Bilbølle!" hylte han, mens cadillacen rullet til ro i skyggen av ei diger eik.

Der sto vi i knehøgt gras. Roger lente seg fram og gransket instrumentene. Han plystret mellom tennene. "Bestefar, vi er i New England en vakker sommerdag i 1693. Den nittende juni, så vidt jeg kan fastslå i farten. Og nå - må jeg!"

Det siste kom med et pinlig hikst. Så forsvant han ut i det fotside graset, inn under nærmeste almetre og gjorde det han måtte. Etter lyden å dømme strevde han med sin ukentlige avføring.

Jeg skrudde av tenninga. Cadillacen roet seg med et sukk. Jeg ryddet i koaset; samlet tomflasker, et par hermetikker som lignet mat. Hvordan hadde han bestemt tid og sted, tru? Jeg myste mot tallene på dasjbordet.

En gang foreskanset han seg på utedassen i Odalen og satt og trøkte så hele anlegget ristet. "Går du ofte på sånne steder, Roger?" ropte jeg. Mellom stønn og ulyder kom det et forpint svar: "Zweimal der Woche. Das genügt!"

Pilene viste et par og førti nord, enogsøtti vest, dybde så godt som null. Telleverket hadde stanset på 1693 06 19. Det betydde vel den nittende juni i det året - skjønt hvem kunne ane hva slags kalender de holdt seg med her omkring… Geografien min var rusten, måtte jeg innrømme. Jeg fikk stole på Roger og - vasst litt.

Hakkespettboka.

Ett av de utallige kapitlene inneholdt et verdensatlas. Jeg bladde. Nordamerika… Der. Boston hette en by som låg omtrent der pilene sa. "Now you citizens of Boston, don't you think it's a scandal how the people have to pay and pay?” nynnet jeg flerstemt, med stemmen til Kingston Trio. ”Fight the fare increase, vote for George O'Brian, get our Charlie off the MTA!"

Roger kom byksende ut av buskaset som skutt med kanon. Han kavet seg gjennom graset og dundret mot døra, bustete, bleik og med åpen smekk. "Bestefar!" hikstet han. "Kom fort. Det ligger ei dame mellom buskene - "

"Dra igjen smikken for det," svarte jeg nøkternt. "Du hopper for fort på konklusjonen."

"Dama er livlaus! Kanskje dau. Vi må se om det er noe vi kan gjøre - og jeg, jeg er ikke så sterk i magan akkurat…"

Jeg sukket og gikk ut. Punktlærsmagan hans virker bare på scrumpy og rottegift. Får den se en dråpe blod, da streiker den.

Sommervarmen slo mot meg som en vegg, sammen med svermer av feite fluer. De tetnet over skikkelsen som låg i en bult mellom buksene.

Dama var lysebrun i ansiktet, kledt i rare skjorter og et skjørt som kanskje hadde hatt farger en gang, men som var slitt ned til en basaltfarge av møkkete brunt. Arbeidstøy. Her og der var det slitt hull på klærne hennes.

Jeg måtte se en gang til - hun hadde et sånt ansikt. Ikke akkurat pent; pene fjes er kjedelige. Men bredt, sterkt - støpt i livets skole. Et ansikt som gir deg lyst til å kjenne personen bak… Nåvel. Tid for handling: Jeg tok tak under armene hennes og støet henne opp mot en trestamme. Hodet hennes datt ned på bringa. Jeg dyttet det tilbake og lyttet på bringa hennes: Det surklet.

Jeg reiste meg. "Hun lever. Jeg ser ingen sår på henne heller. Hent vatn!"

Roger stirret som om jeg hadde gått fra konfektene. "Vann?"

"Cola. Mineralvatn. Øl, om det er det eneste vi har!"

Blikket klarnet. "Selvfølgelig, Harry! Skal bli!"

To sekunder seinere var han tilbake med ei åpnet flaske. Han ble stående og trippe og vri hendene mens jeg løftet det mørke hodet og tvang flasketuten inn mellom de breie leppene.

Hun glippet med øynene. Plutselig merket jeg at kroppen hennes stivnet. Hun sperret øynene opp, ga fra seg et tynt skrik og begynte å bakse og kave. "He'p! He'p! De devil, he kill me! He'p - "

Jeg holdt henne forsiktig nede med hendene på skuldrene. Kreftene hennes var fort oppbrukt; hun seig tilbake med et stønn. Øynene hennes rullet som store klinker.

"We're friends," sa jeg med den snilleste stemmen min. "We'll help you. We're not the devil, only his loyal servants - "

Dette med servantene var nok ikke det klokeste jeg har sagt. Hun begynte å kave igjen og rullet enda verre med øynene.

Roger hadde gjenvunnet innfatningen da han skjønte at dama ikke var død. Nå kom han omsider til nytte. Han gikk ned i knestående og såg henne djupt inn i øynene. "Så, så," sa han med dikkedikk-stemmen sin. "Bry deg ikke om Bestefar, du. Han er stygg, men ufarlig - jeg skal passe på deg, jeg…"

Det er noe med Roger og damene. Du trur det kanskje ikke, men etter enda noen dikk og dakk så roet dama seg; det kom tilsmers et slags smil i ansiktet hennes. "Hungry," hvisket hun. "Tired. 'Fraid. You he'p me?"

Roger nikket og strauk henne over håret. "Så, så - den stygge framtoningen får ikke røre deg så lenge jeg er her!" Han snudde seg til meg og freste: "Hva står du og koper etter? Ser du ikke at stakkaren er døden nær? Stell i stand et måltid og et sted der hun kan slappe av!"

Når jeg tenker på hva jeg kunne ha sagt! Men da er det for seint. I stedet gjorde jeg som han sa.

Jeg ryddet en leirplass i skogkanten, hentet et pledd, fant brød og syltetøy og endatil ei flaske saft blant alle ølflaskene. Mens jeg jobbet, hørte jeg hvordan de småpratet og pludret og lo, nesten som to turtler.

Det er noe med Roger og damene.

7: Angel of Death

Han har sine sider, Roger. Det peker eksene hans på rett som det er, mens de freser som ei sur sild. Rotete og uforsvarlig. Begynner på nye ting før han fullfører. Kaster baller opp i lufta og lar dem henge der. En drømmer uten fotfeste og magamål i virkeligheten.

Så sant som sagt, alt sammen! Men var det ikke derfor de svermet rundt ham som fluer på en tralt, da? Jeg har sett ham spirere inn liv og levnet hos damer på randen av sammenbruddets kant. Han dikter og fabler for ungene så de får stjerner i øynene, helt til hverdagens larveføtter kommer trampende med mødre og skifterett. Da slokner stjernene, og kravmentaliteten melder seg.

Jeg skal ikke skifte sol og vår mellom Roger og hverdagen. De passer ikke sammen. Helt og holdent inkomportable. Og sjøl om han prøver å ta seg sønder iblant, rydder i leiligheta og legger pornoen i stabel med brettekant, så får han det ikke til: Rett som det er så flyr han avgarde på neste oppskrudde idé. Det rare er at han aldri mister motet. Gang på gang detter han ned fra avgrunnens svimlende høgder og pådrar seg utpanting og skrubbsår, men han kommer seg alltid på beina igjen. Ubekuelig optimist, er han. Det straffer seg nok; sann mine ord.

Nå, for eksempel, satt han og pludret liv og farger i ansiktet til den forskremte skapningen som han hadde snublet over inne i krattet, der hun hadde gjømt seg da den fæle tordenfuglen kom drønnende. Ikke rart hun trudde det var faen sjøl som kom settende for full oktan.

Mange av de skrudde ideene sine leser han seg til, i tjukke bøker med lange fotnøtter og bilder av galakser og tidreiser. Resten finner han på. Og når det har gått ei stund, så husker han ikke hva som er sant og hva han har diktet opp. Men det gjør kreditorene. Akkurat som Donald, hver gang han får en genial ide. - Kensington, du liksom!

Jeg, derimot!

Ikke hadde hun fått vått og tørt på år eller dag heller, såg det ut til. Da hun hadde foresikret seg om at brødet var spiselig, så stappet hun i seg blings etter blings, og helte i seg saft til det taut ut av porene. Det breie ansiktet hennes livnet til bak lag av møkk og svette. Øynene strålte; du kunne ikke la være å se på henne og kjenne sug i bringa. Det var noe ved henne… Hun møtte blikket mitt. I forfjaskelsen fant jeg ikke på noe bedre enn å slå øynene ned. Der har du meg og damene summert i et nøtteskall.

Lukta hennes var olifaktorisk. Det spørs nok om hun hadde hensenket sitt legeme det siste året. Fluene svermet som kreditorer rundt et bostyre. Det anfekterte henne ikke det minste - hun var nok vant til lukta.

Jeg trakk meg distret tilbake og fulgte konservasjonen. "Jeg heter Roger," sa Roger og la ned stemmen en halv oktan for å gjøre den mørk og mandig. "Jolly Roger." Han gjorde en kunstig pause. "Jeg og gamle Bestefar kommer fra et land langt, langt borte. Vi er hjemløse seilere på tidens endeløse hav - " - slik dreiv han på ei stund. "Og du, skjønne ukjente? Hva bringer deg hit; hvilke hemmeligheter bærer du?"

"Tituba!" sa hun og rettet seg opp. "Ah be Tituba! Ah be someone too. Now ah am slave. Ah from de Barbary, and now ah be here. In de Barbary, de sun he shine all de yere. We eet de banana from de tree and de fish from de see, and we no worry 'bout de devil and de dying. Here, de devil be all de place!" Tanken fikk henne til å krympe seg sammen; hun skottet rundt i alle retninger. Roger roet henne: "Vær ikke redd, Tituba! Ingen jævel får røre deg så lenge Jolly Roger er her!" Reint ekkelt å høre på.

Jeg hadde nok ikke vondt av en matbit, jeg heller. Det satt en liten gnager i tarmtottene, og der hadde den sittet ei stund. Jeg åpnet en Heinz og gaflet i meg guffa rett fra boksen. Roger sier at spagettene på hermetikker fra Amerika er kunstige; en stusslig erstatning for ferske stengler fra spagettplantasjene på Po-sletta. I min tilstand smakte det som mat likevel. Gnageren roet seg. For sikkerhets skyld fóret jeg den med noen blingser også.

Jeg ryddet mens Roger pludret. Så begynte jeg å undersøke omgivelsene. Det vokste engblomster i skogkanten; mellom almene gikk det krøtterstier, kantet av tørre ruker. Ingen ferske. Fugl plystret og peip i trekronene, men jeg kjente ikke stemmen på noen av dem. Lyder som varslet om folk var ikke å høre - eller vent, var det ikke bikkjegnell jeg hørte i det fjerne? Jo.

Jeg kjente noe kaldt som rislet mellom skulderbladene - en anelse, en forutnemmelse av noe … farlig, fremmed. Som om dauen hadde vaglet seg på de tjukke greinene og plirte på meg.

Jeg prøvde å riste forenemmelsen av meg. Det var en varm sommerdag; ingen grunn til å fryse på ryggen. Trykkende varm, når sant skulle sies.

Det løp et gjengrodd bekkefar langs kanten av enga, med svarte kulper av stille vatn. Digre frosker gryntet med Donaldstemmer der inne. Mens jeg kikket inn mellom de råtne stammene kom den frysende anelsen tilbake. Den klamme lufta dirret av … lurende ondskap - jeg finner ikke noe bedre ord.

- Innbilninger! Sa jeg til meg sjøl. Jeg var blitt kastet med hals og hode gjennom århundrer og dimensjoner, uten annet enn det jeg gikk og sto. Ikke rart jeg kjente meg litt ute av fase, som min elektriske onkel Einar ville sagt. Jeg skyndte meg tilbake til bilen for å gi hendene og tankene noe å gjøre. Han Tykje hadde sagt at det låg et lass med drømmer i kuffertrommet; det var på tide å ta en kikk!

Jeg åpnet kuffertlokket og ble stående og måpe som ei låvedør.

Steinkaker! 78-plater i hauger og lass, i kasser og asker. Nei, vent: Dynger med 45-plater også; de tok bare ikke så stor plass. La oss se!

Jeg sto på hodet og bladde så øya løp i vatn: Tidlig Fats Domino. Gene Autry, Tex Ritter, Ruth Brown, Big Mama Thornton, Carter Family - og så sant jeg lever: Bill Haley and his Saddlemen. Alt av Hank Williams, Luke the Drifter-innspillingene også. Og her var … Huddie Ledbetter; sjølveste Blymagan. Jelly Roll. Lonnie Johnson; Fats Waller. Engelske artister også: Nancy Whisky. Alma Cogan! Bob Cort, Ken Colyer, The Vipers - og Lonnie Donegan, selvfølgelig. Boks etter boks etter boks med Lonnie.

Hundrevis av kasser og bokser. Tusenvis. Det var ingen ende på dem - men aller innerst sto det en gammeldags plateskifter med ledninger og plugger. Kanskje vanskelig å finne et strømuttak som passet, her i 1693 - - nei, vent: Denne her såg ut til å passe til radioen i bilen. Smal sak.

Rett bak meg sa det med stemmen til Roger: "Der har vi nok makulatoren, ja!"

Jeg rettet meg opp og svarte andrektig: "Musikk for evigheten, Roger. Hvor er dama?"

"Hun sovnet igjen, stakkar - helt utslitt, men nå kan hun slappe av. Jeg trenger en øl." Han fant den, jekket opp og fortsatte rundt flasketuten: "Flott dame. Sjarmerende; vidunderlig form for humor. Hun trenger en dusj, selvfølgelig." Han hadde dette blikket som han alltid får når han har los.

Det var på tide å løfte en inntrengende finger. "Slap off, Roger. Hun er tre hundre år eldre enn deg; hun kunne vært tipptipptipp - - " – jeg begynte å telle på finga.

Han feide pekefingeren av seg med et skuldertrekk. "Vær ikke snurpete, Bestefar! Noen holder seg godt lenge etter sin første ungdom; det er et spørsmål om innstilling. Bare se på meg!" Jeg kikket, og såg en bleikfeit halvgamling med hengekjaker. Han fortsatte: "Men det jeg skulle ha sagt - nå veit jeg hvor vi er. Tituba har forklart det meste, sjøl om hun ikke klarer å gjøre det helt sammenhengende. Hvor er Hakkespettboka?"

Han fant den i framsetet og begynte å bla. "Var det ikke en verdenshistorie her et sted? … Jo visst - og her er den. Witchcraft, Witchcraft… her er vi! Vi er utafor Salem i 1693 - du husker hekseprosessene?"

"Jeg var ikke født den gangen," svarte jeg surt. Han har det med å gjøre et nummer av mine modne år. "Men jeg såg en film en gang, Heksene i Harlem - "

"Rettere sagt Salem Village, til forskjell fra Salem Town. Det var i alt - " han kikket i boka: "Nitten hekser som ble hengt. Prosessene er nettopp avsluttet, og alle gjenværende hekser sluppet fri - de som kunne betale for fengselsoppholdet, selvfølgelig. Resten sitter i buret ennå. Tituba kunne jo ikke betale, men hun ble kjøpt fri av en riking i Boston - slik skaffet han seg en billig slave. Hun har rømt og tatt seg tilbake hit, det var i denne enga det begynte. Hun måtte se dem igjen, sier hun. Be om tilgivelse."

"Hvem da? Hvorfor da?"

"For at de ble hengt - hva veit jeg? Hun har ikke forklart det så nøye." Han bladde. "Her har vi mer! 'Soknepresten Samuel Parris hadde vært noen år i Barbados. Fra dette oppholdet bragte han med seg et par slaver, kjent som Tituba og John Indian. Mellom andre oppgaver fungerte Tituba som en slags guvernante for Parris' datter Elizabeth og hennes kusine Abigail Williams. Tituba pleide å underholde jentene med karibisk folklore; eventyr, spådom, kunsten å se inn i den skjulte verden. Det gjorde hun så godt at andre jenter i nabolaget besøkte prestegarden for å høre på. Etter hvert var det en krets på ti-tolv jenter som kom for å høre Tituba synge og fortelle. Noen av dem fikk det med å falle i trance eller hyle i ekstase, og i denne tilstanden kunne de 'se' heksene samle seg til heksesabbat. Disse samlingene skjedde, ifølge jentene, et stykke fra prestegården, på ei eng som låg avskjermet fra landsbyen.' Skjønner du, Harry? Det må være her!" utbraut han begeistret.

Jeg kikket på den stadig disigere himmelen, mot bekkedraget der froskene dreiv på. Jeg kjente igjen dette streifet av uhygge. "Det høres fælt ut - hengte de folk bare fordi noen jentunger begynte å hyle og peke på dem?"

Men i mitt stille sinn kunne jeg ikke la være å tenke: - Øvrigheta er seg lik, da som nå! Skalter og vralter og henger folk for et godt ord. For fem år sia, for eksempel, fikk jeg tre måners inndragelse og ei bot som... Torvald med radar nordafor Slåstad! Har du i dine levedager? Er det rart at han Tykje og vi andre gjør opprør?

"De gjorde visst det. Det står noe om det…" Han leste: "Heksehysteriet må sees på bakgrunn av økende uro i Ny England-samfunnet. Koloniene var grunnlagt av hardt arbeidende puritanere, som tok land med Bibelen i den ene handa og munnladningsgeværet i den andre, til vern mot franskmenn og indianere. I puritanerens verden var det lite rom for verdslige adspredelser. Til gjengjeld hadde han sin faste tro på Guds strenge rettferdighet: Fromhet og gudfryktighet ble nøye avregnet og belønnet med framgang i det jordiske liv, slik det også skulle belønnes i det hinsidige. Koloniene var basert på et kongelig charter som garanterte 'The Massachusetts Bay Company' og dets frimenn bestemte privilegier til evig tid – deriblant all politisk makt. Dette verdensbildet ble utsatt for stadig sterkere spenninger: Det kom nye innvandrere; handelsmenn og håndverkere, folk som ikke framsto som spesielt gudfryktige, og kanskje tilhørte dissentermenigheter. Charteret ble tilbakekalt. Usikkerheten skapte konflikter, misunnelse, rykter. På den ene sida kunne puritanerne glede seg med bøker som beskrev hvordan de salige skulle sitte i Himmelen og nyte synet av synderne, der de ble pint i evig fortapelse. På den andre sida måtte de daglig ergre seg over syndernes materielle framgang. Hekseprosessene kan sees som det puritanske samfunnets forsøk på å gjenskape universets perfekte orden, med jentene - de uskyldige og ufordervete - som middel."

"Uskyldige og ubedervet!" utbraut jeg. Traumiske minner fra realskolen flagret forbi i erindringens lange bok. "Jenter i puberten kan være de mest forevorpne - " - så tok jeg meg i det. En skal ikke feie over alle med én kam.

Roger travet att og fram. "Vi befinner oss i ett av historiens knutepunkter! Visjonene til jentene utløyste hekseprosessene. De hadde sett først den ene, så den andre, til slutt halve landsbyen, ri på sopelimer hit til enga og danse og te seg usedelig. Anklagene gikk som en farsott over New England; til og med en prest ble fakket helt oppe i Maine, anklaget og hengt. Tituba ble fengslet den - " han bladde - "29. februar 1692, og i løpet av våren og sommeren ble et par hundre personer anklaget og dømt. Eneste måten å slippe dødsstraff på var å tilstå og bli en angrende synder. Jentene ble fraktet fra by til by for å avsløre stadig nye hekser. Til slutt fikk folk nok. Myndighetene kom på bedre tanker; de kunne ikke avfolke halve landsbygda, og de gjenværende heksene ble frikjent utover høsten og vinteren. Også Tituba, som hadde satt i gang hele karusellen med spådomskunstene sine, stakkar."

"Hva skal vi gjøre med det?" sa jeg.

Roger spilte øynene opp. "Utføre oppdraget vårt, selvfølgelig. På disse kantene har Vårherre seiret på alle fronter - heksene er avslørt, kontrollen gjenopprettet. Det må vi forandre på!"

"Og hvordan gjør vi det?" ville jeg vite.

"Hindrer at de blir avslørt, vel! Vi endrer historiens skjeve gang."

"Du sier jo at det allerede har skjedd! Tituba-dama sier at - "

"Bestefar, Bestefar! Overlat historiens kraftlinjer til meg. Jeg finner nok på noe."

Det gjør han alltid, og det var det jeg var redd for. Jeg sa det ikke, for litt har jeg lært i mitt langstrakte liv.

Han bladde videre i Hakkespettboka. "Fant du ikke ei instruksjonsbok her?"

Jeg måtte hjelpe ham - han er en fommel med tolv totter der fingra sitter. "Hva ser du etter?"

"Det burde stå hvordan man spiller inn nye spor i manøvreringsenheten… Hør, Bestefar, det drar på eftan. Hent Tituba, du - hun kan slappe av i baksetet, det er god plass. Jeg fordyper meg i avansert navigasjon imens."

Tituba var i ferd med å vakne igjen. Hun stirret fortumlet på meg. "Where is dat, dat… nice man, de Jolly Roger?" sa hun med tynn stemme.

"Borte i, i - - the carriage," sa jeg og pekte. "Bli med meg, det er god plass - så reiser vi."

"Where we go?" Plutselig satte hun seg ned. "Dey come," sa hun med svak stemme. "Dey all dead, all dead. Dey all hanged. Fo'give me, please. Fo'give me, Goody Nurse, fo'give me, Goody Good - ah didna know dey wood hang you. Fo'give me!" Det siste kom som et tynt skrik.

Det var blitt kveld; sola var hensunket bak trekronenes rand. Rart så fort ettermiddagen hadde gått… Froskene kvekket infenalisk, men fuglene holdt kjeft. Over myra låg det et grått, dampende mørke.

I det grå dukket det fram skikkelser - utydelige, gjennomsiktlige som gjenferd. Ei krokryggete gammel dame med et mildt smil; ei morsk matrone; en diger arbeidskar med never som slegger og et himmelfallent uttrykk som om han ikke skjønte det som hadde hendt ham. En spenstig liten sprett med prestekrage og svart kjortel… De danset, nei de svevde over enga, ble borte, dukket fram igjen - stadig mer forvridde, stadig mer forpinte… De var der, og likevel var de ikke der: For hvis jeg blunket eller snudde ørlitt på hodet, så var de borte; men i neste øyekrok dukket de opp igjen.

Jeg sto spikret fast, klarte ikke å tenke en tanke - hodet, magan, hele kroppen kjentes fylt av isbiter. Fjernt, fjernt gjennom froskelarmen hørtes skrik, stønn, gråt; og jeg visste at jeg kunne ingenting gjøre, annet enn å stå hjelpelaus og ta imot all denne fortvilelsen… Lengst bak i bevisstheten tonte stemmen til Luke the Drifter: "Can you truly say with your dying breath you're ready to meet with the Angel of Death…"

Tituba hadde sunket på kne; tårene silte. "Fo'give me - "

Det gikk ei skjelving gjennom verden. Runddansen stanset; tåkene løyste seg opp. Stemmen baki ryggmargen tonte bort. Et øyeblikk sto en av skikkelsene helt stille - den gamle, krokete dama såg mot oss med ansiktet fylt av ro, medynk, jeg veit ikke hva. Svakt som et vindpust steig det fra myra: "Live in peace - " - så var også denne skikkelsen borte.

Kulda og lammelsen slapp taket. "Kom, Tituba!" sa jeg. "Det blir mørkt; la oss komme oss bort i, ø, the carriage!"

Hun reiste seg langsomt. Øynene hennes tindret. "Yoo hear, grand-dad? Yoo hear? Goody Nurse, she fo'give me. Now we go."

Hun trippet bort mot cadillacen og nølte bare en brøkdel før hun satte seg inn.

Roger snudde seg ivrig mot oss. "Der er dere endelig! Jeg har funnet ut av det, Bestefar. Jeg veit hvor vi skal kjøre, og jeg veit hva vi skal gjøre. Start motoren!" Han snudde seg mot Tituba i baksetet: "Bli ikke redd, kjære deg. Det kommer til å dure litt, men det er slett ikke farlig. Dette er et kjøretøy som - "

Han fortsatte ei stund før han oppdaget det samme som jeg. Tituba hadde sunket sammen på setet og sovnet med det samme. Hun smilte.

8: Settin' the woods on fire

Roger får sånne innfall. Sjøl jeg, som er styrt ut med en engels tålmodighet, synes han kan være uforbederlig iblant.

Feksempel avlegger han ofte deler av den milelange juleferien sin i kårstua mi i Odalen. En sånn gang kom han på at han ville fange snøormen. Da hadde han konsommert ei kasse juleøl, med god hjelp av barndomskompisen min, han Ola Brøttet. "Det blir en zoologisk sensasjon!" proklamenterte han. "En hittil ukjent art, som har tilpasset seg til karrige kår i utkant-Norge!" Dermed påførte han seg beksøm, polvott og skinnlue og la av garde for å hjemsøke alle gule kremmerhus i Nord-Odals brøytekanter. "Det er der de kommer opp for å puste!"

Han var så ivrig som en unge med et nytt leiketøy. Det lovet ikke godt.

Søstra mi overtok småbruket, skjønner du, men livøret har jeg overtatt til fritids. Riktig trevalig er den blitt også. Men ellers brukte vi sjelden etternavnet hans: Til daglig hette han av gode grunner Ola Ronk.

"Se her!" boblet han. "Du setter spilleren på Rec mens du trykker Start. Så skifter du spor med pilknappen, hvis du ikke vil spille over det gamle, og stiller inn ønsket lokasjon på posisjonsindikatoren. Sånn!" Fingrene hans fomlet. "Vi reiser til samme sted, samme virkelighet, men vi flytter oss i tid. La oss si ett år før hysteriet startet - det burde være tidsnok. Tituba ble arrestert 29. februar 1692, altså - "

"Hva skal vi der å gjøre?" ville jeg vite.

Fomlefingeren stanset et øyeblikk. "Gripe inn! Vi får Tituba til å slutte med disse seansene som fyller hodene på småjentene med overspente fantasier. Da blir det ingen heksejakt, og ingen blir hengt. Dermed kan heksene fortsette sin subversive virksomhet i fred!" Et sjøltilfreds flir la seg som en plastikk på ansiktet hans.

Ola og jeg drakk opp resten mens vi ventet, og på morgenens årle kvist kom han snublende inn igjen, bleik men innfattet og med forurettet sak. "Jeg hadde den nesten!" erklærte han med hakkende tenner. "Jeg fikk nesten tak i sporden - men den smatt innunder skaren før jeg… I morgen skal jeg…"

Skumringa la seg også. Jeg følte skogens ro. Ingen forenemmelse av uhygge; ingen dansende gespenser med vridde fjes. Froskene gryntet som Få, men gryntinga bar ingen truende undertoner. En fredfylt, hormonisk sommerkveld. Her kunne jeg tenke meg å kule ned et par dager. Vi hadde mat og øl, freden og roden i naturens grønne skjød - hva mer kunne en håpe på i livets aftenrødme?

Men dagen deretterpå låg han med snuten i været, helt ute av funk med tømmermenn og bronketter. Det ble ikke mer snøormjakt. Ola medisinerte ham med glovarme toddier, blandet av lokale fabrikater så potenterte at tapeten krøllet seg.

Tituba snorket.

Snøormen kryper fortsatt gjennom mosen i Odalens dype skoger, skjult for alle sologer og naturvernere. Bare de gule åpningene i snøen gjenstår som tause vitner.

Lyden bragte meg tilbake til hverdagens mas og kjas. Det var fortsatt noe jeg ikke skjønte. "OK, så gjør vi det. Hun er sikkert lett å overtale, etter det hun har vært igjennom. Så kjører vi henne tilbake til 1691. Men der er hun jo alt! Hva gjør vi med den andre?"

Roger sukket. "Sukk! Riktignok har jeg bedt deg konse på det manuelle - men jeg meinte ikke at du skulle tenke manuelt, når du en sjelden gang… Vi bytter dem, selvfølgelig. Så tar vi den andre Titubaen med hit. Kan jeg få arbeidsro?"

Han fingret og trykte. Det klikket og klirret. Jeg trommet på rattet mens jeg gjorde meg mine skeptikktanker. Anabol teknologi er bra når vi snakker om musikk, men fingrene til Roger er digitale. Null og en er kompleksativt nok for dem.

"Ferdig!" Han rettet seg opp med et salig flir. "Nå reiser vi."

I det vesle hodet mitt skjønte jeg riktignok ikke at det ble noen forskjell om vi skiftet ut den ene med den andre, og den andre med ene, hvis begge to var så like som dråper? Men det sa jeg heller ikke.

Cadillacen begynte å male bare jeg rørte nøkkelen. Den ble stående og avvente på ordre. "Vent litt mens jeg skifter spor," sa Roger og lente seg fram.

Bilen gjorde et byks så innmaten skvatt veggimellom - den verste bakkestarten jeg har begått sia kjørelærer Madsen. Hjula spant i utslåtten. Motoren hylte. "Roger, hva i heite holoa har du gjort med bilen!" ropte jeg, mens jeg jobbet feberilsk med giret.

Vi kom i sig. Jeg skiftet raskt til annet; graset subbet mot dørene. Motoren roet seg. Tredje.

Hjula slapp graset; vi svevde. Mer gass. Almeskogen reiste seg som en mørk, ujevn mur. Et øyeblikk trudde jeg at vi skulle drønne rett i trekronene.

I siste lita løftet vi oss så vidt over bladverket; et par greiner skrapte oppunder - så hadde vi utsikt over det bakkete landskapet.

Sola sendte rosa eksos over himmelen. Sletta under oss låg i kveldsmørke; jeg ante en krokete kjerreveg som ormet seg mellom skogholt og enger, spredte gardshus, ei husklynge nede til høgre. Noen få steder skinte det svake lys. Til venstre krysset vegen ei elv, og langt til høgre skimtet jeg et tettsted med smale gater. Utafor der igjen - grå sandstrender som foldet seg om ei stor bukt.

Ny England i 1693. Noen spredte hus og åkerflekker, omringet av villmark.

Og ikke nok med det: Sommeren etter hadde han lest om sjøormen i Storsjøen og ville låne robåten min for å finne den. Da sa jeg nei. Roger i robåt er en tanke du knapt tør tenke.

Gjenskjæret sloknet. Natta kom som en svart vegg. Ubegripelig raskt lysnet det igjen - sola rant i en eksplosjon av lys, danset over himmelen, gikk ned igjen… Vent litt: Opp i vest og ned i øst?

Aha.

Dager og netter flimret i revers.

Roger falt i tanker og tegnet streker og rundinger i lufta. Plutselig ble han trillrund i øynene. "Å faen!"

Det sprakte i høgttaleren. "Æg vil be om at dokker ikkje holder mett namn førfængele," sa det. "Æg vil ikkje holde den uskyldig som messbruke mett namn. Dessføruten så e det copyrightbeskytta. Sjøll om at æg skal vær den føsten tel å innrømm at bainnskap kain vær på sin plass i trængte situasjona. Klikk."

"Neivel, nei da." Roger viftet rettesettelsen bort som en mygg. "Du bestefar, det oppstår et paradoks. På et tidspunkt blir det to av dem."

"Jeg sa jo det! Med en gang vi treffer den andre - "

"Det er ikke det jeg tenker på, din troglodytt! Vi bare bytter dem. No sweat. Men når vi frakter nummer to til 1693 igjen, så finnes den første der allerede - bare to år eldre." Han pekte med tommelfingeren mot Tituba i baksetet. Hun snorket fortsatt, lykkelig uvitende om bakkestarter og paradokser. "Det jeg ikke får til å stemme, det er - - hvordan henger det sammen at det ble en ekstra?"

Jeg grublet med den vesle knotten min. "Det blir jo ikke det, for vi har hentet henne - se, der sitter hun!"

"Ja da, ja da! Men så plasserer vi henne i 1691. Da blir hun enda to år eldre i 1693, og da er det ikke den eldste utgaven vi har hentet, men den, ø, nest eldste, altså…"

Jeg prøvde å trøste ham. "De kan sikkert komme til nytte begge to! Og trilobitt kan sjøl du være."

"Og hvis vi gjentok operasjonen," fortsatte han, "ville det bli tre av dem. Og så fire. Og så - " - han tok seg til hodet som om han hadde tannverk. "Det blir for mye av det gode for én mann!"

"Kanskje tidreiser ikke er noen god ide?" foreslo jeg.

Han stønnet. "Vel vel, vi får bare gjennomføre det vi har bestemt oss for."

- Vi? tenkte jeg i mitt stille sinn. Med min vanlige fintfølelse holdt jeg tenner foran tunge.

Problemet er at han blir levert uten bruksanvisning, sånn at du aldri kan vite når han fleiper, og når han vrøvler på rammeste alvor. Jeg tviler på om han ikke veit det sjøl heller. Dermed mister han oversikten. Damene også. Slik er han.

Han lysnet opp igjen. "Det kommer nok av den sjølrefererende avtalen. Det blir uvegerlig paradokser av slikt, veit du. Jeg får tenke mer seinere. Se hvor du kjører, din bilbøffel!"

Jeg hadde sluppet soloppgangene av syne et øyeblikk. Det skulle jeg ikke ha gjort. Sola sto stille over oss, og cadillacen stupte mot kjerrevegen.

Biggles brukte å dra i spaken. Eller var det Steve Canyon? Jeg prøvde. Rattet satt urokkerlig. I siste øyeblikk tråkket jeg på bremsen av alle krefter.

Bilen rettet seg opp; dalte sakte og pent - jeg rettet opp rattet og landet så søla skvatt som et bombenedslag. Bilen rullet til hjula hadde gravd seg så ettertrykkelig ned at vi sto børr fast.

Det var tidlig vår med blåsur himmel. Vi sto på kjerrevegen rett hitafor brua. På begge sider av vegen vekslet enger med skogholt. Trærne hadde et tynt penselstrøk av lysegrønt; på engene stakk bustete vårblomster snutene opp gjennom vissent gras fra i fjor. En flokk små, radmagre kuer sto og skrapte mismodig i den sølete bakken.

Jeg hoppet ut. Bilen sto på bånnpanna i gjørme. Men jeg har stått fast i vårbløyta før. "Kom og hjelp til, Roger! Jeg finner sikkert ei skuffe baki her."

Det gjorde jeg - under hundrevis, tusenvis av steinkaker. Roger slafset: "Little Richard! Freddie Cannon! Brenda Lee! Johnny Horton! - - Dette er nok de amerikanske drømmene - - spa du, bestefar, så plugger jeg opp makulatoren!"

Jeg gryntet. "Kjapp deg, i så fall. Vi har sikkert vekt furorene med vår buldrende herkomst."

Jeg måkte så svetten høljet. Innimellom rettet jeg meg opp, såg meg omkring, lyttet. Jeg hadde ikke sett snurten ennå, men det var bare et tidsspørsmål - når som helst kunne det komme noen langs livets landeveg…

Jeg fikk bånnpanna fri. Så sprang jeg til nærmeste skogholt, braut av greiner og la dem under hjula. Inn igjen. Jeg startet, ga gass med en fot så følsom og sensibel som en kattepot… Bilen fikk fotfeste. Ørlitt mer gass... Så smått og forsiktig som ei snile på larveføtter listet Cadillacen seg opp på fast grunn.

Jeg pustet djupt og ekte. Nå måtte jeg ikke synke hen i falsk trygghet og nye gjørmehøl.

Roger'n hadde plugget ferdig. Han snudde seg ivrig. "Skal vi se om den virker?" Så rynket han panna: "Se som du griser, mann! Du drar inn søle i hele setet!"

Som sagt; når jeg tenker på hva jeg kunne ha sagt… Men det gjorde jeg ikke, for i det samme hørtes det et laaangt gjesp fra baksetet. "Ah never sleeped dis much in mah life… Wot is dis? Where we be?"

Jeg overlot forklaringa til Roger. "Dette er nok ikke så lett for deg å fatte, Tituba - men denne vogna kan reise gjennom tida." Han snakket så smørblidt som til en trassig unge. "Nå har vi reist til året før du ble hentet og satt i fengsel. Vær ikke redd, det er ikke farlig, og jeg skal passe på deg. Dikke dakk."

Hun avbraut ham. "Like I travel in de dream, only more real?"

"Æ - javisst. Ingen drøm, Tituba, men virkelig. Det kan hende du treffer deg sjøl også - "

"Ah doo dat alla time," svarte hun. "I no need no carriage, I see mah shape, we talk. She tell me da future, she tell me da past. Some time ah not even dream. Wot we doo?"

Jeg godtet meg. Kjappere dame enn han hadde kalibrert med, Tituba!

" - og, og nå skal vi finne deg igjen. For to år sia," forklarte Roger, med litt mindre luft under ballongene. "Kan du vise oss vegen?"

Hun åpnet døra uten å nøle. Lærenem dame; hun hadde bare sett oss åpne bildører et par ganger. Hun gikk ut på den sølete vegen - først nå såg jeg at hun var barbeint. "Pa'sonage dat way," sa hun og pekte.

Roger og jeg fulgte etter. "Jeg har lagt en ufeilbarlig plan," sa Roger. "Jeg foreslår - "

Det rakk han ikke. Kjeften hans datt opp og ble hengende slik. Rundt svingen hundre meter borte dukket det opp et følge: Tre svartkledte karer til hest; flere fotfolk - og tjoret i et tau bak en av hestene: Tituba - så lik den første som to dråper.

Tituba ble ivrig. "Dat me! Mah shape. And dat da Minista. Masta Parris. He own me. Dat Masta Noyes f'om de town, he Minista too. And dat Masta Ha'thorne. He arrest me, and make me tell 'bout da Devil, and put me in da prison." Hun skalv litt. "And dat - "

Følget hadde stanset opp. De virket forbauset. De pekte, ropte og gestulerte. Etter et kort rådslag fortsatte de. Den ene av de svartkledte begynte å synge med kraftig røst. Flere stemte i. Hele koret marsjerte mot oss mens de sang i takt:

Oh God, my strengthe and fortitude,

of force I must love Thee!

Thou art my castle and defence

in my necessitie!

My God, my rock in Whom I truste,

the worker of my wealthe!

My refuge, buckler, and my shielde,

The horne of all my healthe!

Ikke den vakreste al capella-sangen jeg har hørt: Tung, truende. Etterhvert dukket det opp et slepetau av en baktropp: Nyfikne karer og kvinnfolk i arbeidstøy; fire-fem jentunger i finstas. Halve bygda fulgte etter rytterne og fangen deres. Flere av mennene hadde arbeidsredskaper slengt over aksla; noen bar økser eller høygafler; enkelte bar seriøse og betenkelige muskedundre. Hm.

"Dem jenter, dem er Bettie Parris og Abbie Williams," sa Tituba, "og Bettie Hubbard, og Ann Putnam - og Ann hun er verst, hun ser dem hekser alle tider, dagen og natta, hun ser dem ri kosten og, hva du si, knulle med dem djeveler og med ham Djevel sjol, og…"

Den andre Tituba kjente henne plutselig igjen og bråstanset. Det gjorde ikke hesten som trakk henne. Hun datt så lang hun var i søla; rytteren kastet et blikk og motiverte hesten med et rapp på nakken. Tituba 2 ble halt flere meter før hun kom seg på beina igjen. Hvis hun skreik, så druknet det i sangen:

I, when besette with paine and griefe,

Doe praye to God for grayce,

And He forth-with doeth heare my plainte

Out of His holie playce.

The Lord descendeth from above

And boweth the Heavens high,

And casteth underneath His feete

The darknesse of the skye!

De var nok på parti med makta, disse her. Og hvis planen til Roger'n hadde vært å gå stille i døra, så kunne han glømme det nå. Han kunne nok det. "Hva er det som foregår, Tituba?" spurte jeg. "Hvor skal, ø, hvor skulle dere hen?"

"Til Ipswich," svarte hun. "I dag er den dag jeg bli fange og tatt i fengsel. Forhør i morgen."

Roger protesterte. "Det er ikke mulig! Jeg har sendt oss tilbake til året før. Ikke noe av dette har hendt ennå - " - stemmen hans spaknet seg mens han snakket, og øynene fulgte det morske følget som nærmet seg.

De stanset ti meter fra oss. Sangen stilnet. De svartkledte skulte. De hadde ikke sånne rare, spisse hatter som du ser på bilder: To av dem var barhodet; den tredje hadde et mørkt tørkle knyttet stramt over skallen.

Den nærmeste av dem reiste seg halvt i salen. "Begone, you shaypes and apparitions from Helle!" tordnet han. "Begone, spawne of Satan! In the nayme of the Father, the Sonne, and the Holie Ghoste, I commande you: Begone!"

"De vil at vi skal stikke, Roger," forklarte jeg.

Menneskets ånd står aldri stille. Ikke Roger heller. "Kom deg i bilen og start motoren, bestefar," kveste han. "Hiv på ei plate og start spilleren. Full guffe!"

Jeg visste ikke bedre enn å gjøre som han sa. Jeg lot motoren gå og holdt øye i speilet. Rytterne strevde med å roe gampene. Publikum trakk seg litt tilbake, men ikke mer enn at de kunne holde øye med begivenhetens skjeve gang. De hadde vel ikke mye underholdning her i avkroken. Unntatt ei henging i ny og nå.

Jeg fingret i steinkakene. Fant ei på måfå; var ikke sikker på hva Roger'n var ute etter, men noe fikk jeg prøve -

Han som sjefet hele tida - Parris? - mannet seg opp, halte fram et sølvkors og løftet det som en flammekaster mens han sang:

Unspotted are the wayes of God,

His worde is purely tried!

He is a sure defence to such

As in His faithe abide!

Oh God, my strengthe and fortitude -

I det samme skingret en annen kampsang gjennom marg og bein og åpne bildører: "You ain't nothin' but a hound dog, snoopin' ’round my door!" hylte Big Mama Thornton. "You ain't nothin' but a hound dog, snoopin' ‘round my door! You can wag your tail, but I ain’t goan feed you no more!"

Jeg veit ikke om han tok til seg dette budskapet. Men det gjorde hestene: De steilte; to av rytterne ble forkastet, den tredje klorte seg fast mens hesten hans rant som en brun strek bortover enga. Folk løp i alle retninger. Tituba 2 ble slengt over ende igjen. Så løsnet tauet fra salknappen da hesten løp ut; hun ble sittende i søla med et forbauset uttrykk. Roger pilte bort til henne, veivet og pekte mot bilen.

Han virket nok ikke tillitvekkende. Hun satt der til vår egen Tituba kom bort, tok henne i armen og drog henne opp.

Roger og de to Titubaene tumlet over hverandre inn i baksetet idet sjefen for svartkjolene kom seg på beina. Han sputtet gjørme og velsignelser, veivet med sølvkorset og skreik ordre til støtteapparatet, men de hadde det fortsatt travelt med å komme seg i sikkerhet. Ei Guds lykke at ingen av dem kom på å bruke mer verdslige våpen; da kunne stemningen fort ha snudd… Bakdørene smalt i. "Kjør!" skreik det med Rogers stemme gjennom hylinga fra Big Mama Thornton. "Og skru ned volumet, for Guds skyld!"

Med følsom fot fikk jeg bilen i gang - det ville ta seg dårlig ut å sitte fast en gang til. Vegdekket bar - så vidt. Jeg listet meg framover i D (Drive). Foran oss var ei tømmerbru med et dekke av grove planker, så vidt brei nok til at alle fire hjula fikk plass samtidig… Jeg skaut fart over den gyngende brua. Et kikk i speilet viste at flokken omsider hadde funnet våpna sine. Et par muskedundre veivet etter oss.

Roger kom på hodet over seteryggen til framsetet. "Jeg skifter spor!" hylte han gjennom støyen og fingret med knappene. "På tide å komme seg over i andre dimensjo - "

Vi var over brua; inne i skauen på den andre sida. I mitt stille sinn gjenlød røsten av fars foremaninger mellom tømmerveltene i de dype skoger: "Nå får'u gire ner, gutt - her er det grøvre skau!" Så hørtes et ørebedøvende brak. Ild og mørje omsluttet oss. Vi forsvant fra virkelighetens verden som et sprakende fyrverk av nyttårsraketter.

9: Kaw-Liga

Du har nok skjønt at det er jeg som er helten. Med min trauste og besindige ro klarer jeg som regel å stake oss ut av de fallegruver som Roger i sitt overmot innvikler oss i.

Men når det gjelder damer, så er Roger primus. Damer er en skjebnens nemesis i livet mitt. Jeg får ikke til dette med rødvin og dempet gaffelmusikk; sånt er det Roger som kan.

De to Titubaene pludret og lo som bestevenninner i baksetet, mens de forklarte hverandre hvordan sakene sto. Hun virket som et nytt menneske; reineste muntrasjonen. Frykten var vasket av henne.

Ø. To nye mennesker. Hun ropte i kor: "Jolly Roger, yoo come and 'splain us wot happen?"

Det ville Roger, og det gjorde han. Jeg satt med rattet i fanget og mugnet. 'Seven little girls sittin' in the back seat, kissin' and a-huggin' with Fred', hørte jeg for mitt indre øye, med stemmen til The Avons. 'I said, why don't one of you come up and sit beside me?, and this is what the seven girls said - -'

Vi flaut gjennom et mjølkekvitt, sjøllysende ingenting. Inga sol over oss; ingen verden under oss. Hvor i all verden hadde han sendt oss nå? "Hvor i all verden har du sendt oss nå?"

"Hæ? Å, jeg trykte på noen knapper - rakk ikke å sjekke så nøye… " Roger fortsatte å forklare for damene. "Jeg prøvde å reise tilbake til året før - 29. februar 1691. Men Bestefar begynner å se litt dårlig; ikke er han særlig kjapp i oppfattelsen heller - han bommet med et år. Og her er vi."

Jeg spisset øret. "Roger," sa jeg langsomt og tydelig. "Stilte du inn manøvringsenheten på 29. februar 1691?"

"Jeg sa jo det!" svarte det iltert bakfra. "Akkurat ett år før arrestasjonene begynte."

"Den datoen finns ikke," pekte jeg på med tilkjempet ro. "Så derfor detter vi nedover i tida – eller oppover – til vi treffer en dato som stemmer. Det er nok sånn den anabole teknikken virker. Ø. Fantes ikke.»

Det falt en lang og sjelden taushet. Så: "Det kunne du ha sagt før! Men gjort er gjort og spist er spist, for så vidt. Hvis du unnskylder meg, Harry, så holder jeg på å forklare Titubaene dette med tidreiser." 'Keep your eyes on the drivin', keep your hands on the wheel, and keep your snoopy eyes on the road ahead - we're havin' fun, sittin' in the back seat, kissin' and a-huggin' with Fred’, tenkte jeg surt.

Vi kunne jo levere henne igjen på - for eksempel - 28. februar 1692, tenkte jeg. - Og så hente henne igjen året før, og bytte henne med den gamle… Nei, vent litt - da ble det to Titubaer i 1692, og etter hvert tre… Jeg begynte å få vondt i hodet. Uansett hva vi gjorde, så ble det bare flere av dem. ’Di duri dam dam, di duri dam dam, di duri dam dam dam!'

Eller bakover. Eller framover.

Hvor var vi? Jeg kikket på posisjonen. Den var hårreisende.

Roger hadde skrudd opp både tid og sted før den siste bakkestarten. I tillegg hadde han fingret med dybden: Nå sto den på minus ti; det betydde nok at vi innfant oss ti virkeligheter under vår egen. Hva hadde vi nå her å gjøre!

Fra baksetet hørtes plutselig to utrop i kor. "Wat be dat?" ropte Titubaene i munnen på hverandre. Jeg snudde meg halvt. De stirret ut gjennom sidevinduet. Det gjorde jeg også.

Ute i det mjølkekvite, i ubestemt avstand, svevde ei lyspære med en Saturn-ring rundt skruinga nederst. Matt 60-watts, såg det ut som.

Lyspæra vokste. Et øyeblikk hang den på sida av oss. Nede i skruinga var det vinduer; jeg skimtet noen fjes som vinket - så skaut den fart og kjørte fra oss. På kort tid var den borte, like lydlaust som den kom. Et gjenkjennelsens skjær demret for mitt indre.

"Roger!" ropte jeg. "Det fartøyet der kjente jeg igjen!"

"Opplys oss," sa Roger.

"Tom Trick reiste rundt i en sånn en! Han besøkte inkaene og Blodhauken og fant sjørøverskatten på Manatonga. Tidhjulet, heter det. Det er laget av professor Salisbury, som har labbfrakk og skjegg. Dattera hans er med på turen. Dale Evans, heter hun det? Nei vent, det er feil - "

"Dale Evans er dama til Roy Rogers," sa Roger. "Ikke prøv å bløffe med populærkulturens klassikere! Hva gjorde han her?"

"Roy Rogers har ikke vært her. Han reiste rundt på Trigger med en gitar på ryggen - "

"Tom Trick, din snøffel! Kan du ikke følge det enkleste resonnement?"

"Han var en tur i Huron-land før den hvite mann," svarte jeg mildt. Roger blir så grinete når han tabber seg ut.

Han tar seg fort inn igjen også. "Huronene bodde ved De store sjøer og var i krig med irokeserne," doserte han. "Det veit jeg fra Hjortefot. Få hit Hakkespettboka, er du snill."

"Du sitter med den i fanget," sa jeg.

Jeg fikk et grynt til svar. Stillhetens ro nedsenket seg; bare de dype skogers saktmodige sus var å høre. Skoger? - Jeg konset på frontruta igjen. Det mjølkekvite hadde klarnet litt; en ny virkelighet begynte å krystallere seg ut av tomheten. Nå skimtet jeg grønne flekker under oss. De ble klarere, større; ble et teppe av urskog fra synsrand til synsrand. Innimellom dukket det opp blinkende vatn, hektet sammen med bekker og elver.

De siste dottene av uvirkelighet løyste seg opp. Vi såg ut over endelause skoger. Ikke spor av folk; dette måtte være en verden i urtidas mørke… Nei, vent: Ved ett av de blinkende vatna steig det ei tynn strime av røyk.

Jeg prøvde å stake ut himmelretningene. Etter sola å dømme gikk det rett vest. Foran oss dukket det opp ei blå strime i horisontens rand. Den ble breiere, ble et vatn - et hav, flekkete av skogvokste øyer.

Roger plystret mellom skakkjørte tenner. "Det der må være Ontariosjøen!"

Titubaene var blitt musende stille. Jeg kikket bakover: De satt som tente lyspærer og stirret trillrundt på det overveldende landskapet under oss.

«Og da,» kom det håpefullt bakfra, «har vi en mulighet til å undersøke Kensingtonsteinen, lenge før den blir oppdaget! Det vil bli en sensasjon hvis jeg - - og her står det om huronene.» Det blafret i papir som ble bladd.

Snart var vi over vatnet - ei enorm vassflate som fikk Storsjøen til å bleikne. Endelaust langt til høgre skimret disen over kvite strender, og der rant det ut ei brei elv.

Vatnet videt seg ut; ble breiere, breiere - en uhyggelig anelse gjorde meg plutselig trang i halsen. "Roger, du har ikke stilt oss inn på et sted midt ute i havet?"

"Det aner jeg ikke," svarte han ubekymret. "Det gikk litt fort. Hør her, bestefar: Huronene hette egentlig Wendat - samme ordet som Wyandot; samme stamme. Huron var et skjellsord som franskmennene satte på dem. Språklig og kulturelt er de irokesere, men de hadde et eget forbund i konkurranse med irokeserforbundet og var i evig krig med dem. De hadde ordnete samfunnsforhold med fire hovedstammer. I tillegg til wendat fantes - "

"Roger," gjentok jeg påtrengende. "Gjør noe!" For nå dalte vi merkbart, og foran oss var det vatn, vatn, bare vatn.

"Det er du som kjører," sa Roger flegmisk. "Må jeg ta meg av absolutt alt? Du får gjøre så godt du kan - nå må jeg forklare situasjonen for damene." Det gjorde han.

Svettedråpene kilte i armhulene. - Dette er ikke meininga, suste det panisk i hodet mitt. - Jeg skal ikke drukne her for mange hundre år sia, i en annen virkelighet… Jeg prøvde rattet. Bilen svingte.

Langt til høgre - mot nord? - låg det skogkledte øyer. Kanskje hadde jeg en sjanse… Jeg ga gass, svingte mot øyene. Bilen lystret. Vi dalte stadig, men hvis jeg ga på med alt jeg hadde, og ga blaffen i fartsgrenser - det satt vel ingen Torvald på de nærmeste skyene…

Øyene vokste. Jeg oppfattet nytt håp. Motoren brølte. Nåla dirret mot 130. Miles, ikke kilometer. Cadillac 52!

Nå kunne jeg skjelne skumtoppete bølger. Og tett urskog foran oss - ikke ei slette; ikke ei sandstrand… Vi hadde sunket så mye at jeg mistet oversikten. Jeg svingte rundt de raggete grantoppene på den første øya så cadillacen krenget av sentrifugal. Steinkaker, matposer og passasjerer flakset. "Bestefar!" hylte det i baksetet.

Der! En steinete holme i sundet mellom to øyer. Bortafor holmen skimtet jeg ei strand med grønne sletter, store bygninger, båter på stranda - så hadde jeg nok med å sikte på holmen. Jeg bremset så det skreik i svidde dekk. Bilen satte snuta ned. Jeg ga gass, rettet opp, bremset igjen - - holmen kom mot oss med rasende fart. Jeg pumpet feberilsk med brems og gass… BUMP! Vi landet i steinrøysa så det smalt; hoppet bortover mellom steinene mens jeg sto på bremsen -

Så sto vi stille. Jeg sank sammen over rattet mens pulsen dunket og svetten høljet.

"Jeg skjønner ikke hvor du fikk kjøpt førerkort hen," sa det bakfra. "Har du hørt om hensynsfull kjøring?"

Adrenalet roet seg. Jeg rettet meg opp, litt skjelvende. Jeg hadde truffet perfekt: Holmen var kanskje ti meter lang, halvparten brei, og låg midt i ei stor vik. Småbølger kruste viken.

"Vi framme nå?" sa den ene Titubaen. "Det venner av deres?" sa den andre.

Jeg flyttet blikket og skjønte hva hun meinte. Tre forvokste barkebåter kom fossende fra øya. I hver av dem satt det fire bronsebrune karer med hanekam i håret, røde og grønne striper med sikksakk i ansiktet, skinnklær med rare frynser på. De rodde hitover med breibladete kanoårer.

Ikke godt å vite hva de pønsket - men de såg betenkelig bærekraftige ut.

"Jeg får nok ta meg av snakkinga," sa det bak meg. "Ta det med ro, bestefar - alt ordner seg når jeg tar hånd om saken."

Roger gikk ut. Jeg gjorde det samme, ennå skjelvhendt i knea. Jeg støet meg til bilen og la merke til at den kunne trenge en vask. Et under at dekka var like hele. Jeg burde nok unngå flere slike kjøreturer.

Båtene skurte inn til holmen. De senete karene vasset inn og stilte seg rundt oss. De såg ikke spesielt sinte ut, og ingen av dem hadde trukket knivene eller øksene som de bar i hemper på hoftene. Heller ikke de lange, seriøse buene som de hadde hektet bakpå ryggen. Men de såg ikke blide ut heller: De gransket oss med stokastisk ro, uten tilløp til sinnesbevegelse. De sto som perler på ei snor, og ingen av dem sa ett ord.

Stemningen ble trykkende. Jeg kikket på Roger. Hadde munn og mule forlatt ham?

Ikke helt. Han harket noen ganger; så sa han: "Æ. My name is Roger. - Jolly Roger."

Det gjorde lite inntrykk. Han prøvde igjen: "Do you speak English?"

Ingen respons. "Est-ce que vous parlez Francais?"

No way, som de sier der borte. "Sprächen Sie deutsch, bitte?"

Ante jeg en bevegelse i øyekroken mellom de røde og grønne sikksakkene; trakk de i et lite smilebånd? Roger'n ble desp: "Talar ni svenska?"

En kar som virket eldre og skarpere i fjeset stilte seg foran oss og mønstret oss opp og ned med smale, grå øyne. Han hadde litt flere striper og vinkler enn de andre; kanskje en sjef. 'Kaw-Liga - just stood there and didn't let it show, so she could never answer yes or no…'

Han snøftet. Så gjorde han et kast med hodet, ned mot båtene. Før vi fikk snudd oss ble vi trøkt sammen mellom tolv karer med kraftige, brune never. Uten mer om eller men marsjerte de oss ned til båtene.

Hva med Titubaene? Skulle de overlates til sin egen kos? Jeg kikket bak meg.

Ingen fare. Et par av de skinnkledte gikk rundt bilen, gransket den så nøye som en brukt bilhandler og vinket damene ut. De fulgte lydig og fryktsommelig etter.

Tom Trick ble reddet av ei jente som skar over tauet hans om natta. Lille Sol; var det det hun hette? Men vi var ikke brått så unge og blonde som Tom Trick. Ikke så ubarbert heller. Vi begynte å likne grånende pissavakoster begge to. Vi ble forfordelt i kanoene og rodd til lands. Ennå var det ingen som sa noe.

Øya låg et steinkast fra holmen der vi hadde landet. Skogen var ryddet et godt stykke oppover. I skogkanten låg det en landsby bak et høgt stolpegjerde. Vi la inn i vika og ble ført langs en smal sti opp mot landsbyen.

Stien gikk gjennom en diger åker. Det sto meterhøge tuer på gelender bortover, og på toppen av tuene var det et vilt niss av grønne blader med stengler og krypplanter. Mellom tuene gikk det kvinnfolk i side skjørt og unger i alle grader av påkledning og arbeidet. Noen lukte; noen gravde; noen plukket tynne maiskolber i store kurver. De rettet seg opp og glante da vi gikk forbi; pekte, skravlet, lo.

Kørjer. Korger?

"Flotte damer!" peste Roger. "Ser du, bestefar; de er jordbrukere! De dyrker de tre søstre, som indianerne kalte det - bønner, mais og squash."

Det stakk fram en brun liten guttesnute med et stort ekornsmil mellom tuene. Det lå en pjokk og lurte i turnipsåkerns gress, tenkte jeg, akkurat som i diktet på småskolen. Sto seg godt den dag i dag, det diktet. Det står i helseprogrammet på TV at bønner er rikt på vitaminer og protoner. Hvis du har lite kjøttkaker bør du spise mye bønner. .

Roger klarer ikke å gjøre to ting på en gang. Derfor hadde han stanset opp mens han pekte. Det skulle han ikke ha gjort. Han fikk et dult så han snublet. "Mobilen min!" hylte han. "Mob…" - han kravlet feberilsk rundt på knea og famlet etter den fortapte dulpen. De trauste karene stilte seg rundt ham.

Det er sånne ting som gjør at jeg legger igjen mobilen hjemme. Eller soya.

Karene begynte å miste utålmodigheten, såg jeg. "Roger," sa jeg påtrengende. "Du trenger ikke dulpen din her! Det finns ikke SMS i mils omkrets - "

"Jeg kan sende tekstmelding gjennom hyperrommet," gryntet han og lette videre. "Eller post."

Jeg stønnet. "Og når får du svar da, trur du?"

"Om noen hundre år… Der!" Med ærverdig mine stakk han den i skjortelommen, reiste seg og børstet seg grundig før han begynte å gå igjen. Jeg fortrakk et lettelsens sukk og fortsatte å granske omgivelsene.

Bortafor tuene var det et mørkegrønt felt med andre vekster - kunne det være poteter? … Nei: Tobakksplanter! - Slike som bestefar hadde i skråningen bak uthuset. Vi smålømlene, jeg og han Ola, rullet tørre blader i avispapir og røykte så vi ble grønne i trynet. Det satte en sunn og naturlig lærepenge.

Vi ble ført inn i landsbyen gjennom en brei port i stolpegjerdet. Stolpene var mannshøge, hektet sammen med viu, spisse på toppen. Var nok ikke lett for rette uvedkommende å ta seg inn her. Landsbyen besto av fem-seks digre bygninger med god plass imellom. Husa måtte være femti-seksti meter lange, bygd på rammer av trestokker med mose og never imellom. Skråtak og never på taket også.

Lømlene nå for tida, derimot - hva slags penger lærer de? De klarer jo ikke å spikke seg en sprettert en gang, der de sitter med puter under arma og spiller vidio.

Framafor hver bygning var det leirplass med rykende ildsteder og folk som arbeidet: Kvinnfolk som flettet korger, sydde skinn, bakte lomper på flate steiner; karer som flikket på våpen og redskaper. Det krydde av lurvebikkjer som gneldret og møkkete unger som leikte og hylte og sloss, slik unger skal gjøre. Noen halvstore bengler stimlet og glodde da vi ble innført. De vaksne kikket opp fra arbeidet før de fortsatte med sitt, som om de hadde sett rarere ting før. Fluene surret. Kørjer!

Det hang en eim i lufta - ei blanding av røykos, matlukt, møkk og uvaskete kropper. En vente seg vel til det - vi luktet nok ikke godt lenger, vi heller.

Det såg i det store og hele tatt ganske fredsommelig ut. Kanskje vi ikke skulle buntes sammen og skalperes likevel.

Nei ikke så mye som en stakkars epleslange! For eplene kommer jo blankpusset og fri for smak og konsistens fra kassa på Remi, og gidder de å naske noe i det hele tatt, så er det bare sukkerknask.

Vi ble ført gjennom landsbyen, til et litt mindre hus som sto for seg sjøl på en åpen plass. Denne bygningen var laftet, med utstikkende stolper der det hang redskaper og våpen. I mønet var det spikret opp et digert elghorn. Ekte tolvtakker.

I solskinnet framafor døra satt det en hengslete kar i fillete blåjens og skinntrøye, med et svart lurveskjegg nedover bringa. Uflidd var han, og så solbrent at han var nesten like brun som de handfaste karene rundt oss - likevel skulle jeg ha kjent ham igjen overalt: Han liknet som en prikk på det tjue år gamle passbildet mitt.

Han såg på oss og flirte. "Tenkte det var dere som kom buldrende med hals og hode rett fra himmelen, ja! Velkommen til Wendak. Sitt ned og få litt å biteti etter turen."

10: I'm a long gone daddy

Forundringens tid er ennå blant oss. Hvem skulle vente å møte sin alter egon i en helt annen virkelighet, langt tilbake i historiens slør? Tjue år yngre også. Er det rart jeg mistet munn og mule og satte meg bums ned?

Roger og Titubaene også. Karene med bronsefjes ble stående i respektabel avstand.

Unge Harry forvekslet noen ord med den eldre fyren som lot til å være sjef. Så tok de høflig avskjedigelse ved å holde hverandre rundt armen med den ene handa og slå hverandre på aksla med den andre. Og omvendt. De fargeglade karene trakk seg tilbake, og jeg trakk et lettere sukk.

Omsider gjenfant jeg talens bruk. "Ø. Åssen går det?" spurte jeg. Som sagt - et oppkomme av beleven konservasjon. Muntert midtpunkt til hverdag og fest.

"Bedre enn noen gang!" svarte kopien min med et fjollete flir. "Sprek som en ung sau, alderen til trass!"

"Godt å høre. Æ - hva gjør du her?" Noe må en jo si.

"Dyrker tobakk og jakter med pil og bue! Fisker og ror, spikker trehester, danser ringdans og lever slaraff!" Fliret hans ble enda breiere. "Og drar opp ungene, selvfølgelig. Det er jo like mye min jobb som, æ, som Titubaenes."

Du trur meg nok ikke. Men som et magisk trylleslag kom den tredje og den fjerde ut av døra. Begge hadde store smil og stabler med lefser. Til forskjell fra de to første var de pene i tøyet og luktet godt. Virket yngre, de også – skjønt ikke godt å si med sånne runde, rynkefrie fjes. De hadde grønne reimer rundt det lange, svarte håret, skinnklær med fryns, skinnsko. Begge var dessuten øyenifallende framtunge, sterkt preget av gravitasjon. Kunne nok ha terminalen sin først som sist, begge to. De satte fra seg lefsestablene på en flat stein og omringet den yngre kopien min på alle kanter.

Harry Junior flirte fra vegg til vegg. "Det kan vel ikke nektes," sa han og holdt kjærlig rundt dem. "Nummer tre og fire er på veg om ikke lenge!" Han klappet dem forsiktig på magene. De smilte.

Jeg stotret: "Er det du som - "

"Jeg har egenhendig gravert dem. Ikke sant, Tituba og Tituba?"

De strålte i kor: "Ja visst ham ha det!" sa den ene. "Ham ha, hva du si, flink snuril," sa den andre. "Ikke sant, søstra mine?" sa den første.

Dette ble for saftig kost. Jeg glante fra den ene til den andre til den tredje, mens fluene surret som et humlebol i huet mitt. Roger kopte med øyne som klinker og ristet på hodet, mens de to første Titubaene fnisket og hvisket og dyttet hverandre i sida.

Harry Junior braut den penible stillheten før den hensenket seg. "Forsyn dere, folkens! Langt har dere reist og sultne er dere, det veit jeg av egenhendig erfaring - sett i gang!"

Eller de to andre? For de to andre måtte da være de to første.

Når jeg kjente etter, så hadde han rett. De to andre Titubaene gikk en runde til og kom ut med trekrukker med sirup og syltetøy. Vi lot oss ikke be og kastet oss over fóret som en sulten skrabb.

Eller de første.

Maislefsene smakte foretreffelig og gikk ned på høg kant. Harry Junior hentet ei diger krukke som han plantet mellom oss. Det taut brunt frau opp gjennom tuten. Han hektet ned en, to, tre, fire, fem trekopper av forskjellig form og fasong fra nærmeste laftestolpe til utdeling. Roger fulgte føre var, slik han bruker, og tok den største. "En tåre over tørsten mens dere kommer til fulle hekter!" erklærte Junior. "Det har vært en strevsom tur, så vidt jeg husker; ikke mye tid til ro og kompilasjon - nei, Titubaene mine skal ikke ha," sa han til det spørrende blikket mitt. "De er nøye med alkohol i svangerskapet." Han nikket stolt og bestemt.

Han helte opp. Mellom skumdottene rant det noe gult og grumsete. Han løftet koppen. "Skål og velkommen!"

Jeg drakk. Forsiktig.

Det rant fresende hoggormer nedover inntaket. Luftfilteret ble lammet; forgasseren krøllet seg i krampe. Ormeeiteren eksploderte med gnister og rådebank i innvollens ytterste avgrunn. Himmel, skog og vatn virvlet rundt i en eim av sure epler. Jeg satt allerede, men jeg satte meg enda mer.

Så senket det seg ei salig sitring i blodets hvisken og benpipenes sukk. Et fredfylt aaaah rislet gjennom mitt stille sinn, fra esse til fotsåle.

Eplevinen til mor mi, slik hun laget den i fordumse dager hjemme i Odalen, hadde noe av det samme trøkket. Trengte ikke brennes og destilleres for å bli slagferdig den, nei.

Etter et minutts stillhet klarte jeg å stotre: "Det. Var. Kraftige. Saker."

Våre medbragte Titubaer smilte salig. Roger var igjen situasjonens herre. "Så sannelig - scrumpy! Om mulig enda mer scrumpete enn den i Somerset - hvor får du kjøpt den?" Han tørket frau ut av barten med den ene handa og holdt fram tomkoppen sin med den andre.

Ram i kjeften, spesielt når hun prøvesmakte utover høsten. Likevel var hun aktivert i Sandalmisjonen helt til de viklet av for noen år sia. Der satt kjerringene og strikket, slarvet og drakk kaffe med smultring to kvelder i månen. Sånn fikk de greie på alt som foregikk og holdt Odalen i jerngrep med kjeften sin.

"Lager'n sjøl - med god hjelp av Titubaene," sa Harry Junior og holdt godt rundt dem. "De kan å brygge sider av villepler, det har de lært hjemme i Harlem - "

"Salem," sa Roger.

"- og her på øya vokser det flust av dem. Jeg stiver opp safta med lønnesevje når gjæringa er kommet i gang. Jeg skal si deg," sa han og lente seg ivrig fram mens han fylte koppen til Roger igjen, "dette stoffet banker livskiten ut av mjøden og ølet til vinlenderne - "

Roger tok imot. "Vinlenderne?"

"Fra Vinland! De har ikke vin der; det er en sånn falsk entomologi. Men mjød! De kommer i langskip hver vår og høst for å handle. Ja nei det veit dere kanskje ikke; vikingene har seilt i Leif Eirikssons fotspor og bodd i Vinland helt sia manns minne. Kjekke karer, for det meste - de prøvde seg på litt plyndring for noen år sia, men de ga seg da vi performerte de verste røverne og brente et par skip. Noen av disse karene - " - han veivet med handa mot resten av landsbyen - "kan treffe et spikerhue på hundre meter. Da står det respekt. Ø. Vinlendingene?»

Slekta hennes var fra svarteste Finnskogen, skjønner du. En og annen tater også, og kjeft deretter. Men snill og godhjertet som dagen lang. Far min, stakkar, vågde seg aldri til motmæle, enda så vrang han kunne være ellers. Der kan du se.

Roger begynte å få opp turtallet; han drakk, rapte og drakk. "Resten av verden - Europa, Asia - hvordan står det til der? Hvilket år er vi i, for eksempel?"

Harry Junior klødde seg i skjegget. "Jeg er ikke sikker; Titubaene og jeg har jo vært her en åtte-ni år, og verden klarer seg fint likevel. Vi savner ikke verken Harlem eller Norge. Jeg ba deg jo hilse hjem, for resten. Nei det er sant, jeg kommer til å be deg hilse hjem - " det gikk litt i strå for ham; han rynket panna og begynte å tegne rundinger i lufta. Akkurat som Roger på sitt verste.

"Årstallet," sa Roger.

Tankeskrukkene ble djupere. "Sjefen for handelsfolka fra Vinland, Torfinn Lusaskjegg, nevnte i vår at det er tohundreogseksognitti år sia Haraldene delte England mellom seg. Og Harald Hardråde falt i 1066; det har jeg lest i Snorre. Men det gjorde han jo ikke."

Roger gikk opp i knestående av iver. "Slaget ved Hastings er avlyst? Wilhelm Erobreren måtte gi seg for to Haralder og en hærskare vikinger? England ble aldri normannisk, og - " - han veivet illevarslende med armer og bein. Roger i kjent postatur. ”Vi befinner oss i en kontrafaktisk historie! Vi må reise og finne Kensingtonsteinen!”

"Wendatene har drevet handel med vinlandingene så lenge de kan huske - skinn og tømmer og kopper den ene vegen, korn og jern og vømmel den andre. Og sauekjøtt og ost," fortsatte Junior. Han tok en stålblank kniv fra beltet. Perler av solskinn rant langs eggen. "Vinlenderne. Den her fikk jeg av Torfinn - makelaus spikkekniv! Torfinn klager over at norskekongen er blitt masete, sender prester til Leifsbudir og vil ha Vinland inn i norgesveldet, akkurat som Grønland. Det finns et anglervelde også; de er pytt og panne sørover i Europa og sender skip til Mannahatin. De handler med tsjakanea-folka der ute. Vinlanderne!"

Han ble rød i kjakene av kons. "Lenape, kaller de seg sjøl - det har jeg lest i Hakkespettboka. De samme som solgte, æ, kommer til å selge Mannahatin til hollenderne - bortsett fra at det gjorde de ikke. Kommer ikke til å gjøre." Han pustet ut og ble slapp og naturlig i ansiktet igjen.

Roger fektet. "Eller i en parallell historie, som vi dybdestrukturalister foretrekker å si. Dette må vi finne ut mer om, Bestefar! Historiens kraftlinjer; kulturstrømmenes tideverv - hvordan én enkelt hendelse endrer verdensrikenes vekst og fall!" Han reiste seg på bein som allerede var blitt ustø. "Vi må reise og lære, Harry! Til Kensington, til Vinland og Grønland, til Norge og England - - når jeg kommer hjem, kan jeg skrive min store avhandling om historiens knutepunkter…" Han satte seg igjen med et dunk.

Jeg prøvde å hjelpe ham. «Norgesveldet har jeg lest om! Det består av Island og Grønland og...»

Roger kom litt til hektene igjen. «Og vesterhavsøyene! Færøyene og Shetland og - «

«Orknøyene og Hybridene,» la jeg til. «Og Jämtland og Härjedalen og...»

«Båhuslen nesten til Malmö!» Han girte seg opp igjen. «Vi befinner oss i historiens knutepunkt. Herfra kan vi gjøre Norgesveldet greit igjen!» Den tanken var så overvelmende at han sank helt sammen. «Greit igjen,» sukket han.

De fire Titubaene brydde seg ikke om historiens åreknuter. De hadde satt seg sammen og vekslet ut erfaringer. De lo og skravlet på et språk som liknet enda mindre på skoleengelsk enn ellers. Innimellom kikket de på oss og kniste. Etter ei stund snudde en av dem seg til Harry junior og rusket ham i skjegget. "Vi gå til bekk, bestefar," sa hun. "Ikke redd for oss!" Nummer to la til: "Søstre våre trenger vaske, gjøre seg vakker." De fniste igjen; så reiste de seg i kor og forsvant med høge knis rundt hushjørnet.

Harry Junior kikket på meg. "De pønsker," sa han. "Nå går de og konstiperer."

Roger fortsatte å spørre og grave; det var ikke råd å få inn så mye som et komma. Han ville vite alt om folk og stammer og språk, om vinlandingene – ø, vinlenderne – og om lenaper, irokesere og andre folk. Junior svarte så godt han kunne, men en dåre kan spørre mer enn ti vise, veit du. "Nei, irokeserne heter ikke irokesere. Det er et lenapeskjellsord og betyr klapperslange. De heter hadenoson - bare at vi kaller dem eressaron. Det står i Hakkespettboka. Hikk."

Roger spurte videre. Det er et under at han samtidig greide å tømme kopp etter kopp av brygget til Harry Junior, men det gjorde han. Til slutt krevde naturen sin skjeve gang. Han fikk bruksanvisning til et sted bak huset der menn var menn og sjanglet av sted, mens han veivet med armene og gryntet gutturelt.

Endelig fikk jeg sjansen til å spørre meg ut. Jeg målte dobbeltgangeren min opp og ned: Det var ikke tvil; han var en ekte Harry, retusjert til ungdommens kraft og fylde. "Fortell meg en gang for alle åssen du havnet her," forlangte jeg. "Og mens du er i gang: Er det faen sjøl som har gitt deg din fortapte ungdom tilbake?"

"Nei da! Den har jeg ærlig og ridderlig fortjent. Vi fant Ungdomskilden, husker du - " - han blunket: "Nei, det gjør du jo ikke. Jeg har litt vanskelig for å holde styr på oss alle sammen, skjønner du. Jeg klarer ikke å skjelne Titubaene en gang. Fantastisk dame, begge to." Han ble blank i øynene. "Hun liker seg så godt her, så hvis jeg fant på å reise hjem igjen, er det ikke sikkert jeg fikk dem med meg. Det står respekt av dem her - alle i landsbyen hører på dem; det hender at hele rådet for wendat-forbundet kommer og spør henne, ø, dem til råds. Der hun var før, der var hun en slave, et husdyr, men her - - "

Jeg avbraut monologien hans. "Åssen kom du hit?"

"Åtte år sia, som sagt. Eller ni? Du hjalp oss jo opp av myra. Så reiste vi hit. Likte oss godt, og bestemte oss for å bli. Sjefen her, gamle Sjastaretsi, tok mot oss med åpne hender. Hikk. Han kjente oss jo fra før - " - øynene hans ble trillrunde: "Nei, det kunne han da ikke gjøre? Hikk."

"Og Roger - hvor ble det av ham?" Jeg holdt fram koppen igjen; Junior fylte opp med gult grums. Det var blitt trøblete å krølle tunga rundt konsonantene, men jeg ga ikke opp.

"Særlig Titubaene. De kunne jo språket, og kunne spå om alt mulig… Solformørkelsen like etter at vi kom, og … og … angrepet fra sononterronene året etter - hadde ikke de forutsett angrepet, så kunne byen blitt utslettet. Det kunne den." Han nikket bestemt.

"Kunne språket? Men de er jo ikke herfra - " så blomstret forklaringens lys for mitt indre. "Aha! Vi blir her til de lærer språket, og alt som har hendt de siste åra, og så kommer vi tilbake for ni år sia - da er de spåkoner og veit alt som skal hende…" Jeg lente meg tilbake, litt overveldet. Tidreiser kunne nok være praktisk. Veldig praktisk. Hvis en klarte å holde tunga på rett kjøl. «Men hvor har du Roger hen?»

Det hørtes dunk og stygge injektiver bak huset. "Å, Roger?" sa Junior. "Han forsvant bak huset. Plages nok av inkonsistens. Holder ikke så godt på drekkevarene som vi gamlekara, nei. Skål! Dette var jaggu trivielt."

"Din Roger! Han bak huset, han er min sin. Du hadde vel en, du også!"

"Å, den Rogern? Det er ikke lett å se forskjell på dem, veit du. Han reiste videre for å forske ut Vinland, verden og så videre. Etterpå ville han reise hjem og skrive om igjen historien, sa han. Gjøre Norgesveldet greit igjen, og sånn. Han fikk skyss med Tom Trick som var innom her - møtte du ikke ham på vegen hit, for resten? Jo."

Jeg mintes møtet med Tidhjulet. "Jovisst! Jeg ante ikke at Roger var om bord. Hjem, sa du?"

Alvorlige nikk. "Jeg trur han savnet ungene. Kunne ikke være greitt i lengden å gå aleine og se gutta mine vokse opp, og greier… Jeg ba ham hilse."

Roger kom snublende tilbake, iført skrubbsår og gjørme. "Snublesteiner! Brennesler! Kratt og torner! Akkurat som utedassen din i ødemarka i Odalen. Når skal du få lagt inn vannklosett? Greitt med rural idyll, men det får være måte… Jeg trenger en scrumpy."

"Han lovet å stikke innom og vatne Antonsen også. Men du kjenner Roger. Kan du sjekke etter at han har husket det når du, hvis du - "

- Antonsen, ja. Hjertet sank ned i meg et øyeblikk. Nå sto han vel og smektet… Så husket jeg at jeg ikke trengte bekymre meg på noen hundre år. Det ble nok ei råd hvis jeg levde så lenge.

Timene gikk. Vi ble sittende og skravle i sommerkvelden - Roger umettelig på kunnskap og scrumpy, Harry Junior og jeg like ivrige etter å veksle erfaringer og sortere reiseruter. Ingen av oss ble særlig klokere. På et tidspunkt kom to smågutter på sju-åtte år, brune som ekorn og like møkkete, i låg høgde fra en leikeplass og kastet seg i armene på Harry Junior, mens de hylte på et språk jeg ikke skjønte. Junior bablet noe ubegripelig tilbake. Så glupsket de i seg de siste maislefsene og pilte inn. Junior såg etter dem. "Eirik og Torbjørn," sa han med grautete og fuktig stemme. "Kjekke gutter, om jeg skal si det sjøl. Det skal jeg, ja."

På et annet tidspunkt - før eller etter, jeg husker ikke så nøye i glømselens slør - kom Titubaene tilbake. Alle fire. Våre to var vasket og pyntet etter kunstens regel; det tjafsete håret var gredd ut og blitt svart og blankt; de hadde fått på seg skinnklær med frynser og sikksakk; de luktet sommer og furunålspastill, så strålende vakre og representable at det vasne blikket mitt fikk klump i halsen.

Alle fire smilte hemmelig. "Bare sitte, dere tre," sa den ene til Harry Junior. "Og drikke snakke," sa den andre. "Vi legge sove," sa den første igjen. "I morgen stor råd, og vi ordne," sa den andre. Så forsvant de også.

Sommerkvelden senket seg hen. Lydene fra landsbyen - rop, latter, bikkjegnell - stilnet. Til slutt hørtes bare sus fra skog, risling av vatn, rasling fra kratt, ei and som snatret. Dagslyset sildret bort bak raggete render av skog. Ennå ulmet blodskutte bål i mørket mellom langhusa.

Harry Junior gjespet og strekte seg. "Vi kvelder tidlig her i urtidens mørke. I morgen er atter en dag. Da blir det varm velkomst for dere fire, med rådsmøte, dans og sang og festlivitas. Kanskje på tide å drikke ut?"

Roger hadde kommet ham i forekjøpet, og foldet seg pent sammen med små putrelyder.

Ennå var det mye jeg skulle ha spurt om - - men skogens ro ble til et sus i hodet mitt. De få tankestubbene mine druknet i suset. Så måtte jeg også gjespe, og i det samme kjente jeg hvor trøtt jeg var, trøtt inn til margen. Det hadde vært en hard dags natt.

Vi bar Roger mellom oss inn i tømmerhytta. "Kraftlinjer," snøvlet han, og snorket videre. Du verden så tung han var, den vesle spretten. Var nok mye godt i ham, ja.

Det var ikke helt mørkt der inne; glørne fra et ildsted kastet dunkelhetens skjær på de sotete tømmerveggene. Dette var nok fellesrommet - lengre inne var det båser med plankevegger mellom, og brisker langs veggen. Vi bar Roger inn i en bås, veltet ham ned på brisken og bredte over ham et raggete skinn. "Tidsstrømmer - " mumlet han og krøllet seg.

Jeg fikk båsen ved sida av Roger. Dobbeltgangeren min svaiet; så gjespet han så høgt og tydelig at jeg kunne ha telt bendlene hans hvis det hadde vært lyst. "Vi prater mer i mårå! Nå er det kvelden for en sliten pater familius…" Han tuslet bort til den største båsen og forsvant.

Jeg måtte ta en tur bak huset før jeg la meg - jeg er ikke bunnløs, jeg heller. Jeg sto i nattestilla med himmelen som en avgrunn over hodet, og stjerner strødd som gnister fra historiens kraftledning. Jeg kjente en stor fred og ei stor uro samtidig, langt inne i meg, der sjela mi holdt til, hvis jeg hadde noen. Det kjentes som om jeg var kommet hjem etter seksti års leiting. Bare at jeg ikke visste hvor jeg var kommet.

Inne igjen sank jeg sammen på brisken, lys vaken plutselig. Dagens - dagenes, århundrenes? - hendelser danset i hodet mitt som glansbilder i storm. Blandet seg med røyklukt, vindsus, snork i forskjellige tonearter, til en følelse av å bli virvlet med i et koas av inntrykk, opplevelser… Én tanke sto plutselig blendende klar, midt i virvaret: - Nå skulle bestemor ha sett meg - hun som kvidde seg for å ta bussen så langt som til Skarnes…

Jeg bråvaknet i loddent mørke. Et øyeblikk visste jeg ikke hvor jeg var; hvem, når - - men det spørsmålet ble uviktig med det samme: Mjuke hender kjælte med meg. Strauk meg over bringa, magen, låret. En dunst av furunål, av varm kvinne; en gurglende liten latter - et hvisk mot øret: "Du like, Bestefar?"

Pusten satt plutselig fast i halsen, i en klump av blodsmak; hjertet dundret som det ikke hadde gjort sia – det samme kan det være. Jeg kavet rundt meg; hendene mine fant et svulmende bryst, ett til - enda ett! Hvor mange hadde hun?

Den samme latteren strauk mot øret mitt: "Du like."

En håpefull forutseelse hadde ant meg. Ikke helt turt å håpe – men nå var den blitt til oppfyllelse.

Lenge etterpå gjorde de seg forsiktig fri i virvaret av armer og bein og la det raggete skinnet over meg. Den ene hvisket: "Sant som søstre våres si, bestefar - ganske flink snuril, du!" Den andre mumlet mjukt: "Vi se deg mye mer - men sove, sove nå…"

Så var de borte. Jeg låg igjen på brisken og smilte ut i den svarte natta.

11: Hey, good lookin'

Jeg er ikke bygd for sprint. Jeg er bygd for runde etter runde på livets lange bane. Odd Lundberg perset godt ned mot rekorden til Kupper'n etter at han var ute av aktiv tjeneste. Sjøl sprengte jeg atten minutter på tier'n på de nye klapperskøytene mine for et par år sia, en sur desemberkveld på Balle Hoven med bare motvind og yttersvinger. Bare oldboys-legenden Ole Støa sneik seg noen brøkdeler foran meg.

Som sagt: Jeg går ikke på strikk, og jeg blir bedre med åra. Med denne farten slår jeg 16.32.6 når jeg nærmer meg hundre. Det tar tid før jeg kommer i siget, men når jeg først kommer dit, da er jeg ustanselig.

Og nå var jeg der! Jeg var lykkens ukronte pamfil; jeg var sterk og ubøyelig som min ungdoms fulle kraft: Jeg hadde funnet både ei fenomenal dame og to av henne, som strålte mot meg som om jeg var den kjekkeste karen i lokalet! Der kan du se, Roger. Når det kommer til kjernen av essensen, så er det de ekte varene som teller. Bappsji vari vari!

Jeg vaknet av sol og fuglesang. Mens søvnens tåkedotter dunstet bort i huet mitt, trudde jeg en stukket stund at jeg hadde drømt, og hjertet mitt seig resonnert ned i magen igjen - - så hørte jeg stemmen og latteren hennes og skjønte at det var sant. Du trur meg nok ikke, som vanlig, men da denne vissheten strålte gjennom meg som tusen volt, da kjente jeg den samme ubøyelige oppreisningen. - Nå lever jeg igjen, tenkte jeg. Wopbopbaloomabawopbamboo!

Jeg lirket på meg buksa og andre tekstiler og stolpret ut i fellesrommet.

Der sto hun. Så lik seg som to dråper: Øyne som tindret i et fjes så gyllenbrunt som et vaffelhjerte; en brei, kraftig nese; en stor munn som smilte nesten støtt; en svart foss av et hår. Ganske låg, breibygd - ei frodig og fullvokst dame, et ubestemt sted mellom tredve og femti.

Knea smeltet under meg. "Ø - god, ø, morgen," sa jeg. Som sagt, konservasjonens ukronte mester.

"Gode morgen," kvitret den ene og klemte meg, kinn mot skjorteknapp. "Og takk for natt," hvisket den andre og klemte meg også.

"Hrrm. Sovet godt?" gryntet Harry Junior ved ildstedet, der han satt og ildnet opp gamle glør. "Snart frokost. Tygg en sikringskost så lenge." På den flate steinen låg det slintrer av spekekjøtt, tørrfisk, ymse ubestemte frukter og grønne saker. Jeg tok spekekjøttet. Vi menn fra de dype skoger er forsiktige med grøntfóret.

Elgekjøtt med røyksmak: Perfekt for en villmarkens sønn. Vi satt på huk og tygde ei stund. "Titubaene mine steller i stand til festen," sa Harry Junior. "Guttungene er ute og flyr - de er på rekruttlaget, skjønner du. Lærer å følge spor, sette snuru, skyte pil og sånn. Mest leik. Om et par år kommer de opp i aldersbestemte klasser, og da blir det alvor. Du veit åssen det er."

Det visste jeg! Hvor mange timer har jeg ikke brukt på min lille nevø Anton; lære ham å sitte nede og skyve, gå langsida på ytterskjær, legge over i svingen, trene styrke og spenst til tårene rant? Ikke få.

Skøyteløper ble han aldri. Men brøle og banne, det har han lært så det sitter!

"Jeg er litt rusten i dag," innrømte Harry Junior. "Sideren setter sine utvetydelige spor. Unnskyld meg - " - han bråreiste seg og pilte ut. Fottrinn langs husveggen tydet på at han gikk den vegen han måtte gå.

Titubaene smilte de hemmelige smilene sine. Jeg såg fra den ene til den andre; øynene mine ble ikke mette. Jeg harket. "Da du, da dere kom til meg i natt - åssen kom dere på - " - det gikk i strå for meg.

Den ene strauk meg på kinnet. Den andre rufset meg i håret. "Søstre våres forklarte," sa den ene. "Vi skulle, hva du si, komme til deg," sa den andre. "Det skulle bli bra," sa den første. "Og så skal alt andre hende," sa den andre. "Så vi kan reise rundt i tid," sa den første. "Og komme til hit igjen og være lykkelig," sa den andre.

Jeg prøvde å stappe alle slags lause tanketråder på plass inne i huet. Selvfølgelig. Harry Junior og Titubaene hans var oss om noen år, etter noen flere runder i tid og rom og virkelighet. De to hadde altså sverget seg sammen med sine yngre kopier og forklart at det var slik det begynte med oss, æ, oss tre. Men men men: For at de skulle forklare, så måtte det jo allerede ha hendt. Og for at det skulle ha hendt, så måtte det ha vært noen andre Titubaer her til å tegne og fortelle for dem, og… Det gikk litt rundt for meg igjen.

Det ble som ordtaket sier: Hvem kom først; kua eller egget?

Titubaene tok tidreiser og paradokser på hælen, de. Hadde nok måttet lære seg å ta livets tilstikkelser som de kom. For noen kvinnfolk!

"Ørr. Ursch. Grynt," grumlet det grumsete fra en av båsene. Brøkdeler seinere kom Roger snublende ut, grønn i trynet, matt i blikket. Tydelig preget av ettertankens stille sinn. "Hvor. Er. Dassen?" Uten å vente på nærmere forklaring tumlet han ut døra.

Venner kommer og går. Sjansen til en munter replikk kommer kanskje aldri igjen. "Det kan være dårlig ånde, Roger!" ropte jeg etter ham.

Harry Junior kom inn igjen. "Jeg møtte Roger her ute, ille innredt," sa han. "Han trenger nok noen glykogener i fast form, og om litt er maisgrauten klar."

Leirkrukka som sto mellom reinkanerte glør på peisen inneholdt gul gørje med graslauk. Dette dampende stoffet helte han opp i boller som han delte ut sammen med skjeer og kopper av tre. "Jeg har egenhendig spikket bestikkelsen her i huset," forklarte han stolt. "Fullt serviss til tolv på dusinet, gutt! Folk her i byen såg rart på meg i førsten; skjeer og tallerker hadde de aldri hørt eller sett - men nå har de begynt å ta etter. En sneip av sivilasjonens lysskjær som jeg har innført!"

Grauten var god, til trass for grøntfóret. Styrkende også. Det kunne jeg trenge; i kveld kom Titubaene til meg igjen - - kropp og sinn svømte i salig forventning.

Sivilasjonen kom trampende tilbake, i form av den rustne røsten til Roger. "Jeg skal aldri gjøre det mer!" erklærte han og slapp seg ettertrykkelig ned ved sida av meg. "The Devil made me do it! Jeg er så dehydrert som en prest i helvete… har du cola i huset?"

"Kildens klare vann," sa Harry Junior og helte opp. Roger drakk som et dragsug. Fssst, sa det da vatnet traff kråsen hans.

"Aaah." Etter et par liter gikk grønnfargen i fjeset hans over i mer rotekte nyanser av grått. Hans naturlige skjønnhet og sjarm kom til rette. "Nå kan jeg møte dagen! Hvor mye er klokka?"

Jeg kikket på handleddet. "Kvart over to, lørdag fjerde januar 2003," konstanterte jeg. Harry Junior myste ut mot den skrå morgensola. "Frokosttid," fastslo han. "Vi får raske på. Dere trenger storreingjøring. På rådsmøtet må dere stå fram med stil og raffinade."

Han hadde nok rett. Blåjensen og traktorskoa mine hadde sett bedre dager; likeens skinnjakka. Roger'n såg ut som om han hadde tapt KM i gjørmebryting.

Etter frokost tok Harry Junior med seg en bunt av tekstil og halte oss med bak huset, ut gjennom en port i stolpegjerdet, bortover en sti mellom granbuskene. Vi kom til en liten bekk med en stor, svart kulp. "Uti!" beordret Junior.

Jeg parterte straks ordre; skrelte av meg og stupte uti - jeg skjønte jo sjøl. Det kalde vatnet sendte et forefriskende sjokk gjennom hele anlegget. Roger, derimot, ble stående splitter på stranda med blåfrossen finale lik to slappe mjølsekker, og en semifinale så innskrumpet som ei skrukkete snile. "Rrr - er det kaldt?" spurte han. "Jeg brygger på en influensa, skjønner du. Det er kanskje best at - "

Mer fikk han ikke sagt, for Junior hadde tatt rennefart og ekspandert ham uti med et plask som en hvalross på land.

Jeg lot ham plaske og skrike ei stund før jeg reddet ham opp. Der sto han og hutret, bleik men innfattet, og avventet på sin videre skjebne.

Junior pakket ut klesbunten; så staset vi oss ut med knebukser og trøyer av hjorteskinn, belter, skinnsko og frynser. Junior fór over oss med saum. "Nå er dere representable!" konkluderte han. "Klær skaper folk."

Titubaene hans var kommet tilbake. De holdt på å struktere inn mine to i finurlige dansetrinn. De stanset da vi kom. "Så fint!" sa den ene. "Nå dere også kan danse!" "I dag er soldans," forklarte den andre. "Vi danse og ofre tobakk til store Oki i himmel." "Og sønnen Iuskeha, som er sol," la den første til. "Da bli god avling og mais," sa nummer to. "Nå danse!"

De laget en ring av oss og lærte oss trinna: Venstre venstre, stopp; høgre høgre, stopp. Venstre venstre -

Jeg ante et mønster. Jeg snurret rundt og tok noen dansetrinn. "Reinlender!" ropte jeg. Noen trinn til: "Texas Twostep! Foxtrot!" Fryden inne i meg boblet over. Min rungende røst fikk veggene til å riste: 'Jeg strever og struggler jo, men - jeg kommer aldri levandes herfra igjen...'

Harry Junior glodde. "Hadde Hank Williams vært blant de levendes tall så ville han ha snudd seg i sin grav," sa han.

Ingen av dansetrinnene fenget. Vel vel; ville de ha ringdans, så skulle de få det: "Jenka!" Jeg samlet meg sjøl, Roger og Harry Junior i ei rekke og akkomponerte oss med trompetlyder: "Dutt, dutt, du-re-ru-ru-rutt; dutt, dutt, du-re-ru-ru-rutt - "

Harry Junior hjalp til og spilte annenstemme. Våre malmtunge, sonare røster runget så de løftet laft og lofte. Sjøl Roger begynte å bli såpass resituert til fordums prakt at han reagerte på ytre stimuler; etter noen snubletrinn falt han inn i rytmen. Fire Titubaer glodde trillrundt - så lo de høgt og begynte å klappe takta.

Vi forlenget rekka og danset, hoppet, danset rundt huset, de framtunge Titubaene til Junior like taktfullt som oss andre. Er det sant som dyrlegen sier at Dagros har godt av mosjonade når hun skal kalve, så stemmer det sikkert for damer også.

Slik kom vi dansende på lang rekke ned til den store plassen en halvtime seinere. Der var det fullt av folk; røyken dreiv fra et digert bål. Sjastaretsi, den stramme herren vi hadde truffet tidligere, og en sju-åtte karer til på samme alder og severdighet satt på låge krakker i en runding nærmest bålet; resten av folka dreiv omkring, pratet, åt og lo. Det hang en god stemning. Det måtte være mange flere her enn de som bodde i de fem langhusa, og det kom stadig folk ruslende opp fra den store porten. Idet vi gjorde en æresrunde nedom porten, skimtet jeg en hel flåte av båter på stranda, og ute på fjorden kom flere roende.

Alle var stivpyntet: Sjastaretsi og kretsen rundt ham hadde høysåter av fuglefjør i håret, kjeder rundt nakkene, kopperpynt og glinsende skjell på jakkene. Andre hadde beinpiper i øre og nese, eller malerier på hele overkroppen. Ekstra stilige var noen av damene som hadde kastet skjorta og heist opp muggene med kvite røyskattskinn. Noen hadde hengt skjell, kopperbiter og trekuler rundt buksebeina så det klirret i takt.

Folk stanset og pekte der vi kom hoppende. Ungene glante; noen av dem hoppet etter. Harry Junior danset foran. "Vi skal først hilse på Rådet!" peste han og staket ut en retning som sirklet oss inn mot bålet. Med et avsluttende 'du-ru-ru-ru-rutt, du-ru-ru rutt-dutt-dutt!' bråstanset han foran Sjastaretsi og bøyde seg djupt. Titubaene hans stilte seg på hver side og gikk ned i knestående.

Sjastaretsi reiste seg i stivstasen og hilste høverisk på Junior og Titubaene hans. Det spente seg ut en trialog; Sjastaretsi sa noe, og Titubaene svarte annenhver gang. Rådet og mange av landsbyfolka sto med spisse ører og fulgte med. Til slutt var Sjastaretsi fornøgd: Han leverte en sluttreplikk; Junior og damene hans bøyde seg igjen, en gang mot Sjastaretsi og en gang mot resten av rådet; så trakk de seg til sides.

Sjastaretsi tok et par skritt fram og ble stående foran Roger, Titubaene og meg. Han gransket oss med innpåtrengende blikk. Så holdt han et langt foredrag mens støtteapparatet mumlet bifallende. Foredraget inneholdt nok både spøk og spenning, for noen ganger lo tilhørerne, andre ganger gikk det et sukk.

Sjastaretsi snudde seg til Rådet og stilte et spørsmål. De mumlet. Så snudde han seg mot forsamlinga bak oss og spurte om det samme, eller noe som lignet. Nytt bifall.

Han gikk fram til Roger og mønstret ham fra toppen til tærne med mistankens innskjerpende blikk. Roger hadde tatt seg mesterlig sønder i løpet av formiddagen, sjøl om han fortsatt bar preg av ånden som står. Han ble godkjent uten dopingtest. Et av rådsmedlemmene kom borttil med et bredt belte som han ga til Sjastaretsi. Fra sida kunne jeg konstantere at beltet var kunstig flettet av tynne skinnreimer og plantefibre; det var rødbrunt, med kvite tegninger vevd inn i mønsteret - ordentlig dekorabelt, var det.

Roger fikk levert over beltet med mange formanende ord til stille ettertanke. Det skal sies til hans ros at han bukket så han nesten tippet over, og smilte tvers over ansiktet.

Turen var kommet til oss tre. Før jeg visste av et ord stilte Titubaene mine seg på begge sider, tok meg i armen og trippet fram til Sjastaretsi. Han la hodet på skakke og sang og ropte opp mot himmelen.

Det kan være innbilning. Jeg sier bare hva jeg egenhendig såg, ikke hva som virkelig hendte: Sola blusset opp som en moden eggeplomme; skyene skinte som nypusset sølvtøy; det sildret stråleglans. Uhørlige sølvtoner sitret.

Sjastaretsi løftet hendene over hodene våre og sa noe igjen - ikke strengt og myndig denne gangen, men mildt som en velsignelse, og likevel med sånn kraft og autorisasjon at håra reiste seg på ryggen. Titubaene skinte. Det samme rådsmedlemmet kom med tre belter som var enda større og finere enn det Roger hadde fått. Sjastaretsi dekorerte dem rundt halsen på oss; så sto han noen brøkdeler og betraktet oss med et stort smil på det stramme oppsynet sitt.

Han gikk et skritt tilbake. Så begynte han å trippe rundt oss - først langsomt, deretter raskere og raskere - mens han nynnet. Det hørtes ut som: 'Sjubadi du-a, sjubadi ei-ei - '

Og plutselig begynte først hele Rådet, deretter hele sletta å danse i store rundinger mens de veivet med arma og kom med oppmuntrende tilrop. Noen slo stiften eller sparket ned usynlige hatter, akkurat som hallinger på kappleik. De rocket og rullet og sang og lo. Etter hvert formet det seg tre ringer rundt oss; den innerste danset mot sola, den midterste med, den ytterste mot. I vrimmelen var det ikke ett surt tryne å se.

Jeg fingret med beltet mitt. Det var flettet med stor fingerferd av tynne, tynne reimer. De kvite figurene var strektegninger av en lang fyr med en diger drager, to mindre damer med struttende fordeler, en hærskare mindre figurer, to og to bortover, så langt beltet rakk. Figurene var laget av ørsmå biter av skjell, omhyggelig flettet inn mellom strimene av skinn og rotfibre… Utrulig forseggjort.

De tre beltene våre var like, såg jeg nå. Titubaene skottet på meg og smilte. Jeg kjente at jeg rødmet under skjeggrota. Ja visst er jeg en kraftig kar med en flott oppreisning, men jeg er beskjeden også: Trenger ikke vise meg fram for Gud og Hermann for å demonstrere. Nei da.

Nåvel: Andre skikker, andre steder. Tolerabel er jeg også.

Roger kom trippende. "En wampun!" skreik han gjennom sangkoret mens han viste fram beltet sitt. Det hadde strektegninger av små, runde Rogerer som hoppet rundt og gjorde rare, Rogeraktige ting. "Det har jeg lest om. De representerer avtaler. Her står det at jeg skal fiske og jakte og drikke øl - " - han skar en grimasje. "Må jeg, så må jeg. En mann er en mann."

"A man's gotta do wot a man's gotta do," supplementerte jeg. Bildene på mitt eget belte kom i et nytt lysskjær. Her sto det at -

Harry Junior dukket opp. "Gratulerer!" ropte han gjennom kakefonien av jublende fest. "Nå er dere lovformerlig tatt opp som medlem. Titubaene mine har gått i brekkasjen for dere; Sjastaretsi hører alltid på dem i viktige saker." Han flirte. "Og dere tre er blitt gift. Gratulerer med det også!"

Jeg kjente at kjeften datt opp. Situasjonens alvor sank i meg. "Vi tre! Betyr det at - "

"Det betyr at du skal elske og ære Titubaene dine og aldri mer kaste begjærets belastelige blikk på andre! Din gamle gris!" Han koste seg; jeg kjente det skakke, usunne gliset. "Det betyr også at du skal avle unger og leve lenge i landet. Og det har du jo klart. Jeg meiner – det har jeg klart."

Ja visst. Jo visst. Han var jo det levende beviset på… ett eller annet. Sjøl om det fortsatt var vanskelig å få huet rundt den tanken at han var meg; ikke bare tjue år yngre, men ni år eldre også.

Så kikket jeg på Tituba igjen. På den ene, den andre, den første. Jeg kjente at bringa ble brei og hårete av manndoms fulle kraft. Og samtidig kjente jeg meg… ydmyk? Redd? Jeg veit ikke. Det danset stjerner i huet mitt; det rant gnister langs nervetrådene.

Aldri vært gift før, veit du. Og slett ikke med to. Sjøl om de to var den samme.

Det fikk gå som det kunne gå! Resolutt tok jeg et grepa tak og halte dem med meg. "Let's twist again!" ropte jeg.

Vi sang og vi lo, vi danset og åt og drakk til sol gikk ned. Og vel så det.

12: I ain't got nothing but time

Verden er hektet sammen med rytmer. Når bråket og ståket roer seg helt, da kan du ane rytmene som driver vind og vær og bølgene på havet, sol og stjerner og hufsende skyer, like til dine egne dundrende hjerteslag og atomenes svirrende elektroner: Du kjenner dirringa fra slagverk og bass, klonkerti klonk fra en honky tonk, turer og rundinger fra ei trollstemt fele. Vispeslag mot et vaskebrett, metalliske stønn fra et wabbleboard, hyl fra en mishandlet sax. Musikk! Rytmene dirrer i deg og gjennom deg og alt du ser og sanser, i tre fjerdedel og tolv fjerdedel og totakt, i springar og reel og reinlender og rock’n roll. I sorg og latter, i ensomhet og i kjærlighet er det de som holder deg gående, nesten uten at du merker dem. En sjelden gang dirrer de så tett oppunder yta at du må sprette opp og trampe takta, snu fjeset mot regnet og vinden og skrike: For goodness sake - do the hippy hippy shake!

Sånn er det, samma hva Roger sier. Ubi dubi, ubi duaaa!

Vi stallerte oss inn hos Titubaene og Harry Junior med vårt rørlige pakk og pikk: En diger klesvask, Hakkespettboka samt dulpen og dritepillene til Roger'n. Så begynte Junior å innstruktere oss i skikk og bruk og stedets kostyme.

Og når ditt henfarne støv en gang spres for alle vinder, da skal sjela sveve ut i det store intet på vindpustet av en hendøende blåtone.

Wendat-folket besto av fire stammer smurt ut over tredve byer på øyene og i skogene. Denne byen, Andiaton, tilhørte bjørnefolket - 'attignawantan', eller noe sånt; det var bare så vidt han fikk den skjeggete kjeften sin rundt de lange forstavelsene. Det fantes fem familier, fem 'hus' også; hver familie hadde sitt eget hus i hver by, og der bodde slektenes gang med poder og avleggere, mormorunger og svigergutter i ei eneste mølje. Når folk giftet seg flyttet brudgommen inn hos brura og ble segregert inn i slekta. Ikke rart de trengte romslige hus.

Dessuten så heter det sax, bare så du veit det. Ikke saks. Saxofonen ble oppdaget av Anton Sax, og han tok navnet sitt deretter.

Det var forbudt å gifte seg med folk i sitt eget hus. De fleste levde i monomane ekteskap, men noen av de harde kara giftet seg med flere søstre i slengen. Hvis søstra til dama du var gift med ble enke, så hadde du plikt på seg til å gifte seg med henne også, så ungene ikke voks opp farlause.

Og klassisk rock er jo utenkelig uten en sax-solo i midten! Først to vers, så refrain, så en sax-solo som vræler og vrenger så taket løfter seg – og så roer du ned med tredje vers og refrainet en gang til. Siste linje gjentas et par ganger og feides bort. Dette kan jeg! Hør bare på «I need your love tonight».

I husets fire vegger styrte matrikatet, og gamlemor var alfa og mega i alt som skulle gjøres og lades. Det var bare menn som satt i Rådet, men damene bestemte hvem som skulle sitte, hvem som skulle være sjef og hvor lenge han skulle. Hvis sjefen ikke beskikket seg, kunne damene når som helst dekronisere ham. Og ble han blind, døv, lam eller innpotent måtte han sporenstraks strekke seg tilbake, sånn at damene kunne velge en ny en. Det gjorde at han skjerpet seg, meinte Junior.

Rådet kunne ikke sjefe helt over stokk og styr heller. Når de bestemte noe, slik som da Junior og Titubaene hans fikk slå seg ned, eller nå da vi anmeldte vår herkomst, hadde de ikke anna makt å sette bak bestemmelsen enn at de var myndige og respektable karer. Ellers brukte de tida til å foreslå kompromikser og helle olje på opprørt ild. Stort sett rettet folk seg slik som Rådet bestemte. Noen surmumlet, men rette seg gjorde de like fordømt.

Eller «Stupid Cupid». Eller -

Mennene dreiv med jakt og fiske, krig og tobakk. Damene dyrket mais og bønner, sanket røtter og nøtter og bær, laget mat og hadde oppsyn med alt som gikk for seg. Det var de som eide all fast eiendom også, både hus og hager; kara eide bare våpna sine og det de gikk og sto med. Når det gjaldt ofring til gudene, sang og spell og festlivitas, handel og medisin, så kunne både karer og kvinnfolk drive med det. Det var liten forskjell på folk: Det fantes verken rikfolk eller slaver, så de var fælt primitive.

Det var ikke godt å si åssen vi sju passet inn. Kanskje var vi et nytt hus. Men Titubahuset var puslete i forhold til slektenes lange gang. "Det er en begynnelse," sa Junior. Jeg fikk en forenemmelse av at han hadde tenkt å bli her til evig tid. Og hvorfor ikke? Ungene voks til, og snart kom det flere; hva hadde han i 2003 å gjøre? Han var innfløtter der også.

Harry Junior var kommet for å bli.

Roger fingerte med dulpen sin, tastet og knattet. Har jeg glømt å si at den nye dulpen hans har solcelle, tekstmishandling og leksikon? Jeg har nok det. Nå løftet han nesen fra mikrotastene. "Sosialt press!" erklærte han oppberømt. "Det er det som holder enkle bygdesamfunn sammen! Den usynlige veven av skikk og bruk, forpliktelser og forventninger. Inngifte og utgifte, vennskap og kjennskap, onkler og nevøer. Onkelsystemet, akkurat som i Andeby! Og som i Odalen.” Han falt i ettertanker. ”Det er vidunderlig å se hvor fint det fungerer! Jeg får nok skrive en sammenlignende studie: 'To primitive samfunn: Odalen og Wendak - en personlig beretning.' Jeg kan trekke på de gangene jeg har vært med deg på fisketur. Slik kan jeg bringe et nytt og personlig perspektiv inn i sosialantropologien. Skjønt fisk ble det jo ikke, og hjembrenten til han der Ola Ronk - "

Junior såg surt på ham. "Du kan ta sosialpetrologien og tørke deg i annalen din med! Ikke husker du stort fra fisketurene heller, trur jeg. Vil du ha mer sider?"

Det var som om et magisk øyeblikk dalte ned over oss: Luftfilteret til Roger stilnet med tilbakevirkende kraft, og fortsatte med det i flere sekunder etter hverandre.

Han Ola barndomskompis, ja. Han er en gap og en hemføing som aldri har gjort et dagsverk hvis det kunne unngåes, i hele sitt lange og skjeggete liv. Likevel har han møkk under negla og kronasje mellom finga, for han tuskhandler med skau på rot, avskiltete småbruk og alt som kan settes om, og han kommer aldri ut i minus. Du ville ikke invitere ham i bryllup, for du veit at han kommer til å klå på brura og drekke opp alle slantene. Men ellers er han en triviell kar å være i lag med. Banner og røyker, eter med finga og drekker som en skorstein. Han er ikke med i denne historien.

Tobakk, derimot, var en alvorlig sak. Det var bare rådsmedlemmene som hadde lov til å røyke, og bare når alvorlig store saker skulle bestemmes – som når de skulle ut på jakt, feksempel. Da satt de i ring og sendte pipa mellom seg som en skokk med gamlehjemshippier. Sa ikke stort, bare satt, og til slutt var de enige.

Men det er jo ikke du heller, når sant skal sies.

Eller utsendinger fra andre stammer. Røyke tobakk, altså.

Midtsommers, fortsatte Junior, møttes rådsmennene fra alle bjørnefolkets byer. Møtestedet gikk på omgang; nå i sommer hadde det vært i en annen småby tvers over fjorden. Sjastaretsi hadde begynt å ta med seg Titubaene som rådgivere, og etter hvert hadde folk fra hele Wendak begynt å spørre dem til råds. Junior svulmet: "Grepa kvinnfolk, skal jeg si dere. De veit råd for det meste. Førsteklasses!" - Jeg måtte si meg enig. Jeg måtte det, ja.

Sure sokker også, og jeg tør ikke tenke på underbuksa. Roger nærer en skrekkblandet faksinasjon: "Han er dyrisk - en villmann! Ikke akkurat edel, men verneverdig. En urkraft!”

Med års mellomrom møttes rådsmenn fra alle fire folka i Wendak. Men hvis krig eller annen fare truet, kunne rådene sende wampuner til hverandre og møtes på kort sikt, slik som da vinlenderne herjet for noen år sia. Ellers hadde det vært fred og foredrag i Wendak helt sia krigen med sononterronene, året etter at Harry Junior kom hit.

Ugift er og blir han, med en kontant tilnærmelse til dameproblemet. Jeg husker ham fra en fest på Skytterhuset i min grønne vår. Musikken hadde pakket sammen og bilene kjørt, men han Ola sto svaiende i skaukanten og ropte innover stien: "Fær je fitta? Je veit du har a!"

”Titubaene forsikrer oss en solid status kvo her i byen,” sa Junior. ”Flotte damer – har jeg husket på å si det? Jeg har visst ikke det. Men jeg gjør nytte for seg, jeg også. Bueskytter blir jeg aldri, men her skal du se!” Han gikk bort til husveggen og løftet ned en kontrapasjon som hang der: En diger spørrboge med to meter lang bue, festet til et langt løp på en trekolbe med avtrekker. ”Denne her skyter som en hest! I vinter tok jeg en elg med ett skudd. Sjastaretsi har spurt om jeg kan lage flere, og det kan jeg.”

Det er litt penibelt å sette sånne ord på papiret, skal jeg innrømme – jeg har aldri hatt noe til overs for obskuriteter, og i hvert fall ikke med damer til steds. Men sannheten må fram.

Jeg lot hendene gli over den glatte kolben. En spenstig elg var skåret inn med usviktelig formsans. Han hadde ikke glømt mine gamle treskjærerkunster, nei. Sånne her hadde jeg også laget da jeg var ung: Morderiske greier – du kunne skyte mye lengre og treffsikkere med en sånn en. ”Hva skal han med dem?” spurte jeg.

”Jakte! Dessuten trur han at det kan bli krig. Ikke med lenapene, eressaron eller vinlenderne. Men farende folk forteller om en stamme i vest, der de store elvene flyter sammen. De bor i en by med mange tusen krigere, med høge murer og store hus til høvdingene. De ofrer folk til gudene sine, og nå har de begynt å sende krigere og tvinge nye stammer under seg. Over alt hvor de kommer, gjør de folk til slaver og bygger store hauger der de ofrer folk. Før eller seinere kommer de hit, derfor vil Sjastaretsi ta sine forhåndsregler.” Han kikket opp på den blanke himmelen. ”Solguden vår nøyer seg med en sang og en dans, han, og ei klype tobakk i ny og nå. Slik vil vi ha det her i Wendak.”

Noe svar kom det ikke inne fra skauen, og etter ei stund satte han seg boms ned og tok saken i egne hender. Det var da han fikk akronymet sitt.

Roger'n bladde i boka. Så lente han seg fram. ”Her står det om Mississippi-kulturen! De bygde hauger og plattformer av jord og stein, og hersket fra en by i Mississippi-dalen – Cahokia, heter den nå; ingen veit hva innbyggerne kalte den. Den blomstret i fem hundre år og kan ha vært en av verdens største byer… Vi har å gjøre med en vaskeekte protosivilisasjon, nesten på linje med mayaene! Og nå som historien er forandret, så kan hva som helst skje. Det skal bli spennende å følge med i de nærmeste århundrene. Men når det gjelder Kensingtonsteinen – ”

”Den har du ikke tid til,” påpekte jeg. ”Vi har en jobb å gjøre, ikke sant?” Skjønt sant å si hadde jeg det ikke travelt med å komme på jobb, jeg heller. Er du først pensjonert, så blir det fort en vane.

Hår i hendene også, og det er jo ikke noe rart.

”Vi har all verdens tid! Vi kan reise hvor vi vil når vi vil, og skrur vi litt på knottene så kommer vi bestandig tidsnok!” Han ble trillrund i øynene. "Aldri mer forsinket til første time! Sove til du vakner, ta den tida du trenger på dass, skru på knotten - vips så er du i rute igjen!"

”Jeg har ikke sagt det til Sjastaretsi, men jeg er mer redd for englenderne på Mannahatin,” fortsatte Junior og fylte på sider. ”Snart kommer de i hærskarer og legger landet for fote - og vi tre veit jo åssen det gikk.” Han blunket og fikk det fårete uttrykket jeg kjenner så godt: ”Kommer til å gå. Kan komme til å gå.”

”For ikke å snakke om alle de feilene en kan rette opp – ” - Roger henfalt i ettertanker. Øynene hans ble blanke.

Vi satt som vanlig i seinsommerkvelden foran Titubahuset og drøftet verden. Titubaene var borte i ett av langhusa og stiftet fred; Junior sine meglet, og mine to var med på opplæring. De fire hang sammen som erter dagen lang. På få dager hadde damene mine lært seg mye om skikk og bruk, og kunne allerede knote mange forstavelser på den lokale lingo franko.

”Så vi får god bruk for spørrboger! Og stålet til vinlenderne. Landerne. Landingene. Og kyndige karer som meg til å stå for opplæring. Når vi er forberedt, kan vi snu skjebnens uifravikelige gang.”

Roger kom tilbake fra tankeutflukten sin. ”Det er vår misjon!” deklarerte han. ”Bevare drømmen om det uberørte Amerika. Urskogens edle villmenn, ubesmittet av sivilisasjon og fordervelse! Stanse det kristelige barbariet i fødselen! Trur du jeg kan beholde bilen når vi har avsluttet oppdraget?”

”Det kunne vi ha gjort hjemme i Odalen også,” påpekte jeg sardinisk.

”Odalen,” replikerte Roger, ”er kjent som stedet der det ble fremmet forslag i herredsstyret om at taterne skulle skytes. Barbariet har altså godt fotfeste allerede."

Det var noe jeg hadde lurt på, men som jeg ikke hadde rukket å spørre om i all hurumheien – det er ikke hver dag du reiser på skrå gjennom århundrene og gifter deg med to autentiske skjønnheter. Det tar tid å få igjen pusten. ”Du – ø – Harry, hvor lenge blir vi her? Ble vi her? Kommer vi til å bli her?”

”De skal få seg en overrask de ikke har regnet med! Sist, husker du, ble vi tatt på senga og rumplet over. Nå veit vi at de kommer, og da får pipa en annen dans!” Junior nikket bestemt.

”I hvert fall til jeg er kommet à jour med hensyn til læreplanen?" la Roger til.

”Så nå spikker jeg spørrboger dag og natt,” fortsatte Junior. ”Det kan du gjøre også. Du er jo ganske flink til å arbeide i tre, ikke sant? Hva var det du spurte om?”

”Arbeide i tre? Det var jeg som lærte deg det, din grønne skolling – jeg spikket spørrboger mens du gikk på barnsbein i stuttbukser! Du er meg, må du huske.”

Roger oppklarte. ”Hvor lenge blir vi her, spurte han. Forslaget falt riktignok mot åtte stemmer, og i referatet står det at nå er det forbudt å skyte tatere i Sør-Odal. Har du mer sider?”

En forsinket tanke traff meg i bakhuet. ”Hvordan det gikk sist, sa du? Blir vi overfalt?”

”Ja, det husker du da – vi måtte rømme med hals og hode da englenderne kom. Byen sto i brann, og hvordan det gikk med folka her fikk vi aldri greie på – men denne gangen skal de få se noen andre boller, sier jeg jo! Vær så god.” Han helte i mer til masekoppen.

"Det husker han ikke," sa Roger. "Ikke jeg heller. Vi var ikke her - det var noen andre Rogerer og Harryer og - "

”Noen enda eldre versjoner!" supplementerte jeg. "Du kom jo hit som mitt yngre jeg! Akkurat som oss traff du en annen Harry her, en som virket yngre men som likevel var en gammel knark, med to graverte Titubaer, og – ” - det gikk litt over stokk og styr for meg.

Men ikke for Roger!: ”I åttetall gjennom tida! Historiens evige kretsløp! Tidsparadoksenes paradoksale rundkast!”

Skallen til Junior ble skrukkete av konsentrasjon. ”Ja visst. Og så ble jeg her og lærte skikk og bruk, og – gammel knark? Knark og knirk meg opp og ned; jeg tar førti armhevninger på hælen! Og når det gjelder oppreisning og potensial, så skal neggu ingen gråhårete jypling komme her og - ” - han prustet og hisset seg opp til harniks som en annen ungsau.

Det peip. En liten fugl plystret 'Scotland the Brave'. Roger'n fektet som om han hadde fått veps i jakka. Omsider fant han dulpen mellom de lubne hendene sine.

Det var den som peip. Den holdt kjeft da Roger'n trykte på den og la den inn til kjakan, så kjærlig som et kosedyr. "Dette er Roger," sa han malmtungt. "Jolly Roger."

To meter borte kunne jeg høre en stemme av sølvpapir som knitret og peip. "Ka i svarten e det dokker hoilde på med! Når at æg betale det kvite utav øyan før å få resultata, så førveinte æg at dokker sætt fart på, og ikkje lægg dokker tel i ein feriekoloni med fyll og skjørlævnet mens Gud Fader herje som han vil opp og ner gjønna heile den amerikanske historien!"

Roger holdt dulpen på strak arm mens han himlet. "Sjefen," sa han mørkt og teatrisk.

Metallstemmen roet seg. "Ka ha dokker å sei tel sett førsvar?"

"At det var fint du ringte så vi kunne spørre deg til råds, herr Tykje!" svarte Roger på sitt silkeste mjuke. Han kan snakke så glatt som en ål iblant, Roger. "Vi står overfor et dilemma! Vi har havnet i en tidslomme av vill natur, hvor stolte wendater og vikinger lever sine frie, hedenske liv mellom tundra og urskog. Denne bakevjen av opprinnelig villskap trues av kristne hærer med bønn og salmesang. Nå spør vi - skal vi bli her og slå Gud Fader sine stormtropper tilbake, eller skal vi haste videre på leiting etter Totalisatoren? Vårt mandat åpner for begge deler."

Pipestemmen bortafor multiverset tok en tenkepause. Så: "Da får dokker i Herrens namn gjer begge dela! Systematisk og i rækkefølle. Æg kain ikkje gå ner i aill detalja - æg førveinte at dokker bruka proffesjonælt omdømme! Og vesst at det ikkje va nokka meire, så ha æg eit møte med invæstora å førbered - "

"Hjertelig takk, det var den veiledningen vi trengte," sa Roger'n.

Dulpen stilnet. "Da fortsetter vi som før!" fastslo Roger'n tilfreds. "Vi blir her til vi ser hvordan det går!"

"Dere må dra når angrepet kommer," sa Junior bestemt. "Ellers går det ikke slik det gikk, og dermed gikk det ikke slik det går. Da kom ikke jeg tilbake hit. Ikke dere heller!"

"Men slik går det ikke uansett," pekte Roger på. "Denne gangen veit du om angrepet på forhånd. Og Sjasta - øpp - resti og krigerne har armbrøster og ligger i bakhold. Det blir ingen brent by og flukt over hals og hode!"

Junior rynket pannen, klødde seg i skjegget. Flasset fauk som snøstorm i motvind. "Men jeg husker jo tydelig," sa han. "Jeg veit jo at - "

"Alt flyter!" fastslo Roger ubekymret. "Panta rei, og vi med den! Fortid og framtid forandrer seg ustanselig; nye hendelser oppstår; gamle forsvinner. Vi dupper som korker på temponenes hav! Har du en skvett til?"

- Som du skjønner: Det har sine sider å stå ansikt til ansikt med sin eldre utgave - særlig når fyren er tjue år yngre, og likevel husker alt du har tenkt å oppleve. Litt penibelt også. Jeg gikk rundt og kjente på meg at fyren kunne lese mine bakerste tanker, og dem vil jeg ha for meg sjøl. På den andre sida skulle han ikke føle seg for trygg - jeg visste ett og annet om ham, jeg også.

Men det var fortsatt ting jeg ikke skjønte. Huet er lite og verden er stor; du får ikke plass til alt på én gang. "Du kom altså tilbake hit for ni år sia - bare at da var du blitt mye yngre."

Junior nikket og flirte det dumme fliret sitt. "Jeg er en eldre og klokere utgave av deg, veit du. Lytt til de grå hår! Livet selv kan gi de rette svar! For eksempel så liker Titubaene at du - "

Milde skaper, hadde han glømt alt jeg har lært ham om distraksjon og dannelse? Jeg skyndte meg å bryte ham av: "Men så reiser jeg også den samme runden og kommer tilbake hit for ni år sia."

"Det stemmer! En dråpe til? Du er meg, som sagt; du ligger bare en runde etter." Han nikket tilfreds flere ganger. "Dette er sider med høgoktan, skal jeg si deg! Ikke noe blyfritt skvip her, nei."

"Men da skulle det vært to av deg," fortsatte jeg med streng og uifravikelig logikk. Jeg ristet på huet for å bli kvitt fluene som surret der inne. "Det vil si - en av deg, og en av meg. Og så blir begge to ni år eldre. Og så kommer jeg. Og jeg blir her ei stund, og så reiser jeg ut på den samme runden. Da blir det tre av oss for ni år sia. Og tre Rogerer. Og, ø, seks Titubaer. Og så - " - det gikk trill trall rundt for meg. "Vi blir utallige som liljene på marken! Men hvor er vi, alle sammen?"

Junior blunket noen ganger. "Jeg er jo her. Det er mer enn nok!"

Roger hadde sittet og kikket fra den ene til den andre av oss med et sardinisk flir. Nå blandet han seg inn, slik han gjør når vaksne folk snakker. "Jeg kan forklare alt!"

"Det sier du alltid når damene dine finner deg i komprimerte situasjoner! Og med en tryllestav blir de eksdamer, uansett hvor mye du forklarer - "

"Hold damene mine utafor! Du har evig nok med dine egne!" Ante jeg et streif av misunnelse? Heh! Egentlig kunne evigheten bare rulle videre så mye den ville uten min hjelp.

Roger fortsatte: "Du beviser bare at tidreiser er en logisk umulighet, Bestefar. Men det visste vi fra før! Og dét igjen viser at aristotelisk logikk er et alt for enkelt verktøy til å beskrive multiverset med alle dets paradoksale sammenhenger. Vi trenger en multidimensjonal kvantelogikk! Og jeg trenger mer sider."

Junior, stakkar, satt lamslått til jorden. "Multiverset - hvem er det?" Det var tydelig at det var ei god stund sia han hadde rotet bort sin egen Roger."Et uni med mange vers," forklarte jeg. "Det har Roger sagt." Jeg tenkte litt før jeg summerte: "Vi har altså all den tida vi trenger. Fram og tilbake og i alle retninger!"

I det samme kom Titubaene leende og pludrende tilbake fra fredsoppdraget sitt. Samtalen snudde straks i praktiskere retning, så vi fikk ikke drøftet ferdig spørsmålet om åttetall og tidreiser denne gangen heller. Og kanskje aldri.

13: At the first fall of snow

Junior og jeg satte opp snikkerverksted og begynte å lage spørrboger.

Buene fikk vi laget av spesialister. Et par av de eldste og skrukkeste fagfolka tasset rundt i lauvskogen og myste seg fram med stramme kjaker til de fant ei rettvokst alm, eik eller bjørk. Først innspekterte de treet fra topp til tå, danset noen runder og sang forsvergelser. Så stanset de for å lye, enda skrukkere i skallen og snurpere rundt kjeften; de hørte etter om treet var i godlune, sa Junior. Var stemningen grinete, fortsatte de til neste skogholt. Men hvis treet var i humør, skar de det ned med mer sang og besverg. Så tøyde og bøyde de bueemnet til de fant den spenstigste retningen, spikket videre mens de mullet og sang, og forsterket bueryggen med horn som de limte og surret.

Buestrengene ble laget av andre eksperter. Brukte både fiber fra borken på almene eller dyresener. Strengene ble flettet og tøyd med mange ritualier til de dirret som stål og sa spjång. Pilene ble også laget med mye oppstuss og besverg; de skulle være rette og spenstige, og balansere hårfint på fingen når spissen og halefjøra var felt inn. En god pilspikker kunne høre om pila plystret på rette måten - gjorde den ikke det på første skudd, så måtte den spikkes og flikkes til den fant tonen. Hvis den ikke ga seg, hendte det at den ble kastet på bålet som straff til slutt, men det skulle mye til. Pilspikkerne var gemenslige folk.

Buene til spørrbogene måtte være lengre og kraftigere enn manuelle buer. Strengene måtte være sterkere, og pilene måtte ha ekstra lengde og ettertrykk. I førsten ble det mye surmumling når Junior sendte ekspertene hjem med forurettet sak, men etter hvert fikk han det som han ville. Deretter tok vi over. Vi spikket kolber med lange, snorrette løp og plugget fast buene. Så monterte vi avtrekkere som kunne holde strengen i skruestikke, og likevel slippe den så fjørlett som en katt når skuddet skulle gå. På noen av spørrbogene monterte vi sikte med kors og korn også. Korset kunne flyttes opp og ned når du skaut inn børsa - reineste diopeter, skal jeg si deg.

Innimellom tok vi pauser for å innstruktere skytterne. Vi skyter links både Junior og jeg, veit du, så det var litt kompleksativt å få wendatene til å holde spørrbogene på den vanlige måten. De tok det fort likevel, og det var en fryd å se øynene på dem når pilene forsvant i disen langt ute på fjorden, eller da en av dem sendte ei jernskodd pil tvers gjennom plankeveggen.

Arbeidet gikk ikke fort, for dette var finsløyd med millimeter, og vi to slurver ikke med børsene. Vi måtte ofte vente på geberdene til wendatene når de ville danse og synge, muntre i klynge, for å gjøre børseånden blid og morderisk. Til slutt skar vi inn en elg, ei gaupe eller en bjørn i kolben, spenstige dyr med kraft og avspark i hver sene. Det var nesten den viktigste delen, for ble det ikke dreis på dyra så fikk ikke børsa drap i seg, det veit enhver elgeskytter fra Odalen. Langfredagsbørsa i «Trollelgen», husker du, ble smidd på tre langfredager etter enannen. Så ble det litt av et våpen også, og råkte alt som råkes skulle.

Så god tid hadde ikke vi, men sluntre med drap i børsa, det gjorde vi ikke! På en heldig dag fikk vi ferdig ei børse hver, men oftere et par dager. Likevel var det artig arbeid. Skal du først smekte i ansikts sved, finns det da noen bedre måte enn å kjenne treet leve under finga mens kniven skreller bort den ene overflatiske flisa mindre og nøyere enn den andre? Nei.

Eller var det «Reinsbukken på Jotunfjell»? Samma det. God børse.

Og Harry Junior var, når alt kommer til sin rett, en kurant kar å jobbe med. Han har jo sine synkrasier og brøler som en stut bare han får flis i fingen, men slikt får en bære over. Oftest står han og brummer med sin malmtunge røst og slipper fornøyde fis - da veit du at arbeidet glir som det skal. Når vi gjør noe sammen, så skjønner han hva jeg meiner uten ett ord, og viske versa; derfor samarbeider vi uhorvelig effektivt. En sunn sans for humor og musikk også. Det er kanskje ikke så rart at vi gjennomskuer - vi er jo trass alt autentiske som to tvillinger og har opplevd det meste i lag, sjøl om han drar på åra. Han måtte jo være nærmere søtti, enda han såg ut som førti med disse armhevelsene sine.

Slik gikk dagene. Og nettene var sånne som jeg bare har drømt i mitt langstrakte liv. Jeg veit ikke åssen det er med deg: Du har kanskje opplevd alt som livet kan by av sjelens lyst og kjødets oppstandelse. Men for en mann som har lett et langt liv uten å finne drømmen, og til slutt - i aftenrødmens resignasjon - har gitt opp å leite, så var Titubaene som å bli født på ny. Ja visst. Som om verden ble flunkendes ny og ubrukt, og jeg med den!

Roger vimset, slik sånne Rogerer gjør. En dag lærte han rådsmennene og diverse damer å danse jenka. En annen gang lærte han dem rævkrok, handbak og andre nyttige ting. Som du veit så har han flere tommeltotter enn vi andre har fingre; likevel klarte han å spikke et brett og lære hele landsbyen Ludo, og det hadde de stor moro av. Prøvde seg på sjakk også, men han måtte resonnere på brikkene.

Ellers gikk han rundt og blandet seg inn når kloke folk snakket, og dreiv på med de petrologiske studiene sine. Så lenge jeg har kjent ham har han samlet stoff til medistergradsavhandlinga si, og det gjorde han nå også. Han tok opp sanger og fortellinger og sendte dem gjennom hyperrommet til identen sin i 2003. Jeg trur han lærte noen danser også. Wendatene var tolerable folk og fant seg i at han vimset; de oppfattet ham nok som en harmlaus bytulling. Klødde han på damene slik han bruker, så gjorde han det med distraksjon, for det artet seg aldri ut til noe spetakkulært.

Titubaene jobbet jamt og trutt. Mye av tida dreiv de på åkeren i lag med de andre damene og sanket mais og rotfrukt, stelte tuene og vekslet sladder - der fikk de greie på alt som hendte og mer til. Nesten som mor mi på sandalmisjon. Sjastaretsi stakk ofte innom for å lye nytt. Ellers plukket de røtter og nøtter og ville epler, røykte ut bier og høstet honning, sanket sopp og bær. Innimellom var de rundt i langhusa og stiftet fred. Mine to ble flinkere til å snakke språket for hver dag, og Junior sine ble stadig mer framtunge.

Det høres kanskje ut som om vi glei inn i en rytme der den ene runden var den neste lik. Men hver dag hendte det ting som braut opp monologien. Rett som det var kom guttungene til Junior hylende med revet skinn til service og vedlikehold. Det var et fælt slagsmål mellom to unge jegere. Den ene måtte ligge i flere uker og bli resituert, og Titubaene forhandlet lenge med alle partier om passende bot, sånn at begge to kunne bli venner og vel forlikte. En annen gang var det en svartbjørn som huserte på søppeldynga; alle våpenføre menn måtte rykke ut med mann og mus, og det tok halve dagen før bjørnen låg der, så piggete av piler som et pinnsvin på motorvegen. Da måtte jo bjørneånden roes ned med sang og dans, kan du skjønne, ellers kom den til å hjemsøke.

To oldemødre passerte holdbarheten og sovnet stillferdig inn. Da stanset all virksomhet opp; det ble sang og opptog, og hele byen gledet seg fordi de to skulle reise bortafor himmelen og bli unge og vakre i evindelig tid. Sjastaretsi stilte i finstasen med hjortehorn på hodet og holdt tale, og avsluttet med å kaste klærne til de henfarne på bålet. Så ble bårene fraktet ut i skogen og heist opp i et tre. Der skulle de henge til våren, forklarte Junior; da skulle knoklene tas ned, knuses og kastes i vatnet. Til den tid var det tryggest å lagre dem et stykke fra byen - slike nyavgåtte kunne stelle til mye ugreie før de vente seg til å være døde. Akkurat som pensjonister. Mange av spøkelsene og plageåndene som flakket rundt i skogen - okier, ble de kalt, enda de ikke var det minste oki - var dauinger som ikke hadde somlet seg videre. De fór rundt som tåkedotter om natta og skremte vettet av folk, eller stakk kalde fingre inn i bringa og fikk hjertet til å stanse. Var nok best å sende de døde avgarde på betryggelig vis, ja.

Etter gravferdene var det stilt og fredsomt ei ukes tid; folk hilste alvorlig og høviskelig, og knapt et uvennlig ord ble forvekslet. Seldom is heard a discouraging word, som det står i sangen. Ja da. Så ble det nye opptog med sang og dans. Opptogene kumulerte med at de to langhusa som hadde mistet oldemødrene sine pekte ut nye, myndige damer til å sjefe innomhus. Sjastaretsi svinste rundt og gjorde grønne hoser for å ynde seg hos de nye. Etter det ble byen full av ståk og latter og krangel som før.

Du lurer nok på om vi helt hadde glømt den stakkars Cadillacen som fortsatt sto til knes i småstein og grus ute på holmen. Det hadde vi ikke. Roger og jeg rodde ut en dag og klappet og stelte til den gjenvant litt av sin gamle glans. Den fortjente oljeskift og piggdekk også, men det fikk den ikke, stakkar. For ikke å snakke om motorvarmer. Derimot fikk den et plankeskur til vern mot vinteren. Jeg gjorde så godt jeg kunne for den; det er helligbrød å la en sånn praktfull skapning gå til hundene.

Ikke kunne vi sluntre alt annet heller: Det var vedlikehold på gjerdet, det var fangstgraver som skulle ettersees, det var fiskesteng og fiskestang. Vinterved skulle hogges og lagres. Så du skjønner, det hendte stadig noe som heftet oss. Men sakte og sikkert ble landsbyens menn væpnet med skytevåpen som kunne stanse en hest.

Nettene ble kalde og klare. Om morgenen låg ølrøyken som et kvitt sjal over fjorden; almene og lønnene og bjørkene ble flekkete, som om det hadde regnet oker og mønje. Damene fikk det travelt med innhøsting; de gikk i skyttel med digre neverkonter for å tømme maisen i spisskammerset inne i husa. Jegerne la ut på høstjakt. Junior hadde brukt å være med på disse langturene før om åra, men nå hadde han ikke tid; han og jeg jobbet som et pisket råskinn for å bli ferdige. Noen av jegerne brukte de nye våpna, og etterpå kunne de ikke få fullrost; de var uovertreffelige når det gjaldt å henlegge et dyr på langt hold med ett skudd. Jeg merket at Junior og jeg fikk ny status kvo blant mennene.

En morgen sto ikke Titubaene til Junior opp slik de brukte. Titubaene mine skysset oss ut mann av huse med hode og hals; guttungene, Roger, Junior og jeg. De rusterte noe alvorlig der inne; den ene sprang ut og inn og hentet ved, vatn, digre glosteiner; den andre pilte bort til det nærmeste langhuset og kom tilbake med et etterslep av damer. To av dem var staset ut med fæle masker og fjørpynt; de sang taktfullt mens de ristet i skrangler og slo på vaskebrett som et skiffle-band. De forsvant inn i huset og smelte døra.

Guttungene piltret inn i byen for å bengle. Roger tok fram dulpen og dikterte til identen sin i enden av tid og rom. "Dette er en sensasjonell hendelse!" ropte han med den ene handa, og tegnet og fortalte med den andre. "Som den første i verden kan jeg rapportere fra seremoniene ved en barnefødsel hos wendat-indianerne på 1300-tallet. Sammen med fedrene er jeg blitt kastet ut av huset; på denne arenaen har menn ingen adgang. I første del av seremonien drives onde ånder bort. I mangel av en eksakt betegnelse kan vi kalle de to kvinnene som har dette ansvaret for åndemanere. Vi merker den skarpe lukta av einer som kommer drivende ut med røyken. Vi hører også den manende sangen, akkompagnert av rytmeinstrumenter. Hadde vi kunnet kikke inn bak den stengte døra, ville vi ha sett åndemanerne i langsom dans rundt hovedpersonene. Og vent! Nå kommer ei av kvinnene ut - " - det var ei av Titubaene mine som var ute igjen og fylte fanget med ved. Jeg kunne ikke se hvem det var; det kan jeg aldri. Heter det samme gjør hun også.

Harry Junior hadde stått tafatt med blanke, runde øyne og en hake så stor som ei låvedør. Nå tok han seg kraftig sønder og kom til en slags forfatning. "Dø, ø, Tituba - " sa han.

Hun pilte inn att uten å ense. "Åssen har hun det - " - sa Junior. Døra smalt igjen.

Han kopte og krøllet klamme hender. "De, meiner jeg," la han til.

Roger dreiv på. "Vi befinner oss på ei øy i det innlandshavet som en gang skal få navnet Ontariosjøen, under en strålende klar høsthimmel. Vi er gjester hos det vennlige folket som historien kommer til å kalle Huroner, men som sjøl kaller seg Wendat. Stedet vi besøker er en landsby på noen hundre sjeler; et egalitært samfunn preget av nøktern velstand, og styrt etter hevdvunne, demokratiske regler, hvor det hersker full likestilling og vel så det." Han snudde seg i en rund omkrets mens han lot dulpen feie over landsbyen, sjøen, skogen. "Som bildet viser ligger landsbyen omgitt av urskog, en urørt villmark hvor det er mange dagsreiser mellom bosetningene, hvor ulv og bjørn streifer fritt som i tidenes morgen. For wendatene er ikke villmarka en trussel som må bekjempes og overvinnes; den er en evig fornybar ressurs hvor de høster med nøysomhet og forstand - et tapt paradis hvor menneskene lever i intim og harmonisk symbiose med en streng, men gavmild natur - "

Jeg lot monologien hans gå ut det ene øret og inn det andre, mens jeg konset på det som foregikk bak stengt dør. Den taktfulle sangen hørtes fortsatt, omgitt av andre damestemmer og skrammel og dunk. Titubaene var sikkert i sin skjønneste orden, så jeg kymret ikke for dem; men Junior, stakkar, var i dårlig befatning. Han sto, travet, sto igjen, stadig bleikere i trynet. Tålte han egentlig flere fødsler i hans alder? "Slap off, Junior," sa jeg for å roe ham. "Det går nok bra. Du klarte deg fint sist, ikke sant?"

Han sendte meg ikke så mye som et blikk, hadde vel ikke registrert at han ble tiltalt en gang. Han begynte å trave igjen.

Ryktet om hendelsen hadde spredt seg blant grasrøttene. Utover morgenen kom det ruslende folk som egentlig skulle på jobb, men som slumpet til å legge vegen bortom Titubahuset: Damer som skulle ned og høste mais; krigere og jegere som skulle på jakt; unger og bikkjer som skulle ha flydd i vegen andre steder. Også Sjastaretsi tok en sving oppom. Når Titubaene fikk unger så var det ei storhending, for disse damene var viktige folk i byen.

"Som vi ser har ryktet om fødselen spredt seg til hele landsbyen," kjatret Roger og viftet med dulpen. "Folk kommer stimende for å følge begivenheten, for fødsler er viktige hendelser for disse stolte naturfolka. At et nytt menneske melder sin ankomst, det er et like stort under hver gang det skjer. Like stort som at - - ". Og så videre.

Det hørtes et skrik fra hytta. Ett til. Junior skvatt himmelhøgt, gapte og bulte med øynene som en druknet fisk. Han prøvde å si noe, men det kom bare et kvekk.

Den tostemte skrikinga fortsatte, mellom oppmuntrende tilrop fra støtteapparatet. Det sitret ei ny spenning i skaren av nysgjerrige. Damer skravlet oppglødd og vekslet sakkyndige kommentarer. Herrene vimset.

Det stilnet litt. Folk stakk hjemom for å få seg en matbit; noen drog ut på den jobben de ikke kunne utsette lenger, andre kom tilbake. Roger kommenterte løpende. Overføringa må ha kostet en formue, riktignok med seks hundre og førti års forfall og vel så det. Så begynte oppstandelsen igjen med nye, stakkato skrik. Titubaene mine var ute som snarest etter mer vatn og ved, men de nyfikne som prøvde å få et glimt gjennom glåppen ble bryskt dyttet til sides før døra smalt igjen. Junior tygde negler, rød og konsentrisk i øynene. Han var utilsnakkelig.

Titubaene mine kom i døra igjen. Nå strålte de som en soloppgang. Hver av dem hadde en tult i armene. Det senket seg et ørebedøvende sus av stillhet. "Unge Bestefar, du komma her!" ropte den ene. "Du se ungene din?" sa den andre. Harry Junior sto lamslått til jorda et øyeblikk - så gikk sannhetens øyeblikk opp for ham. Han sjanglet bort og tok imot de skrikende tultene. Et forklaringens lys strålte over ham, og han stotret: "Tu-tusen takk. Det var fint. Gratulerer." "…og i dette øyeblikk," hylte Roger og dulpen hans, "er spenninga utløst! Her ser vi den stolte far med en velskapt, ø, to velskapte nyfødte. For også i denne bakevjen av historien utspiller livets under seg; ett drama får sin lykkelige utløsning idet et nytt innledes - et nytt kapittel i slektens sagas lange lære, her i en liten landsby i urskogen på det amerikanske kontinent før Columbus. Og på denne spede tonen av håp avslutter jeg min reportasje. Roger Olsen, Ontariosjøen, Amerika i 1362."

Gratulantens rekker sto i kø. Harry Junior sto med et fjollete flir og to skrukkete, ildrøde kålhoder som stakk opp fra hver sin tult og hylte som en gris. Jeg klarte å dytte meg fram til døra, med Roger på slep. "Gratulerer, Junior!" ropte jeg. "Åssen har du det?"

Situasjonens alvor fikk Junior til å rette seg opp, i bekjennelsen av at det ble ventet en uttalelse. Med stø og rank stemme proklamenterte han: "På en dag som i dag vil jeg si med dikterens ord: 'Var eg ein Gud, ville eg skapa fødsel og død. Berre fødsel og død.'"

"Kjærleik," ropte Roger. Junior blunket: "Berre fødsel og kjærleik. Mer har jeg ikke å si! Dette har vært ei påkjenning, og nå må småjentene mine trekke seg tilbake og roe meg ned."

Harry Junior, de nye småborgerne og Titubaene forsvant bak stengt dør. Folkemassene sto igjen og skravlet oppberømt - men etter hvert begynte de å kikke på sola som var blitt over tolv, og kom i tanker om alt som var ugjort. Enkeltvis og i små flokker diffunderte de bort. Resten av dagen låg det en feststemning over byen, og stadig vekk var det folk som stakk oppom i håp om en kikk. Men Titubaene mine holdt streng vakt, og de få som slapp inn fikk bare et glimt av barnefaren før de ble skysset på dør. Blant dem som slapp til for en stukket stund var matrikratene fra de fem langhusa, Sjastaretsi og et par rådsmedlemmer.

Jeg og Roger var også innom da trengselens time hadde lagt seg. Mødrene satt på hver sin brisk, inntullet i skinn og med ungene inntil seg. Jeg veit jo hvor stygge og skrukkete sånne kre er fra naturens side, fra de gangene jeg har besøkt søstra mi og damene til Roger, så jeg lot meg ikke sjokkere. Titubaene mine og de andre damene svinset og stelte for mor og barn med maisgraut og tørkler og dikke-dakk. Junior, stakkar, låg på en brisk og pustet ut, men ingen av damene verdiget ham så mye som et trøstelsens ord. Det gjorde vi.

"Jeg tok opp alt på mobilen og sendte filmen til brukeridenten min, Harry!" sa Roger. "Sammen med mine løpende, innsiktsfulle kommentarer. Du kan få kopi når vi kommer hjem. Stick it in your fam'ly - album! Som Tommy Steele sier."

Jeg er ikke sikker på hvilken Harry han snakket til, om noen. Det er jeg aldri. Kopien min stønnet fra sjukeleiet: "Jeg reiser ikke hjem, Roger. Jeg er hjemme." Stemmen hans kom litt til krefter igjen. "Her skal jeg se ungene mine vokse opp, og her vil jeg bli gammel sammen med Titubaene mine."

"Gammel er du alt," sa jeg.

"Du, da," sa Roger og snudde seg mot meg. "Du blir med hjem igjen, i hvert fall, når jobben er gjort."

"To nydelige jenter," sa Junior og satte seg opp. "Kari og Mari, er det fint, synes dere?"

Jeg klødde meg i hodet og i skrevet. Så langt hadde jeg ikke tenkt; jeg trivdes godt her. "Men hvis jeg har skjønt riktig, så er jo han der meg om noen år, og da reiser vel ikke jeg hjem heller - "

"Men Titubaene må si hva de meiner. Kanskje de vil finne på navn denne gangen - det er jo rettferdig når jeg fikk foreslå navn på guttungene."

"De kan ikke ha to av dere travende rundt her!" sa Roger. "Det er mer enn nok med en."

"Tenk når de vokser til! To blonde og blåøyde skjønnheter blant mørke indianere. To nordiske soloppganger - "

"Blonde? Blåøyde?" Roger ristet sørgmodig på hodet. "Du var kommunebrun før du ble grå, og øya dine er grå og triste som irske lavtrykk. Pris deg lykkelig hvis de likner mor si, du."

Junior lot seg ikke affektere. "Vi må bygge på huset. De får familier etter hvert, og da må vi ta dem opp i vårt hus. Jeg ser for meg - " - øynene hans ble blanke og fjerntliggende.

Det var ikke mulig å føre noen fornuftig konservasjon med ham. Jeg skal vokte meg vel for å bli like paterisk hvis jeg skaffer meg avleggere, en gang i min alderdoms høst.

Roger og jeg forstrakk oss tilbake fra åstedet. Utafor fortsatte jeg med snikkerarbeidet, mens Roger gikk i vegen som en oppsynsmann. "Hvorfor lager dere alle disse våpna?" spurte han.

"Junior trur at det kommer en invasjon," forklarte jeg. "Han har opplevd dette før, første gangen han var her - bare at da var han meg." 

"Men nå har historien forandret seg. Denne gangen husker han hva som skal skje. Dermed er det god grunn til å anta at det vil skje noe helt annet."

"Det kan hende." Jeg siktet langs et børseløp: Løpet var snorrett; perfekt. "Jeg greier ikke å følge logistikken i denne multihistorien din. Bedre føre snar, meiner nå jeg."

- Dagene falt ned i det jamne siget igjen. Fortsatt hang gleden som ei rosa sky over huset. Livet hadde fått to nye midtpunkter, som låg i hver si korg og gurglet og dreit. Titubaene til Harry Junior kom seg fort og tok igjen kommandoen. Benglene benglet rundt søstrene sine og kunne ikke skjønne at de ikke fikk bruke dem til blink, for far deres hadde laget små spørrboger til dem. Junior og jeg hadde snart styrt ut hele byen med våpen. Titubaene ble ferdige med innhøstinga og fant fram den digre siderpressa som Junior hadde laget - det tæret stygt på ressursene å ha en Roger i huset, og det var på betids å berede grunnen for nye drikkevarer.

Som du skjønner; det var stadig nok å gjøre - men arbeidet gikk med latter og smil, og jeg kunne ikke tenke meg å være noe annet sted enn akkurat her, akkurat nå.

Men alt har en ende, og pølsa har to. Hvor lenge var Adam i Paris?

En morgen glitret nysnøen kvit mot morgensola gjennom disen. Jeg kikket ut over sjøen slik jeg brukte mens jeg holdt på med mitt bak huset.

Fram av skodda kom det sigende et tjærebredd skip for slappe årer, inn mot vika der kanoene låg.

Mennene som hang over årene var bleike og skjeggete. Både de og skipet hadde sett bedre dager, tenkte jeg, mens hjertet sank i meg.

Kom de med nyhendinger så seint på året, så var det ikke godt nytt de fraktet.

14: Six more miles to the graveyard

Båten liknet ei forevokst Nordlandssjekte. Svart av tjære, med kvitmalt pyntelist. Det hadde mast og seil, men seilet hang og blafret. Ti-tolv karer rodde mot strand med slappe årer.

Junior sto og kopte ned mot stranda. "Det er båten til Torfinn Lusaskjegg!" braut han ut. "Hva gjør han her så seint på året? Jeg går og ser etter."

Flere hadde tenkt den tanken. Sjastaretsi og noen av rådsmennene var på veg nedover dit kanoene låg marsjert opp som grisunger langs ei purke. Vi hengte oss på dem. Etter ei stund kom Roger og dulpen hans pesende etter.

Tjyru, sier vi heme. Men jeg skriver jo sånn at du også skal skjønne skrivelsen, sjøl med innskrenket norskformat. Som du ser så er jeg ganske flink.

Folk kom ut og kikket - nyfikne, men det ville de jo ikke vise. Det var jobben til Sjastaretsi å ta imot besøkende på rolig og severdig vis, og spørre seg ut etter nytt fra utlandet.

Det sa lærer Madsen på folkeskolen også. ”Harry, du Harry,” sa han. ”Du skriver som en hest sparker, du. Hva skal vi gjøre med deg?” Og det har jeg fortsatt med.

Båten skurte mot grusen og ble liggende og slingre på bånnpanna. Roerne hang over årene, skjeggete og slitne; et gjennombarket folkeferd, helt forskjellige fra de skjegglause wendatene. Jeg hadde trudd de skulle hoppe ut og dra opp båten, men det gjorde de ikke. I stedet dukket det opp en bleik, skjeggete kar i stavna. Han speidet mot land mens han støet seg på treverket.

Sjastaretsi stanset. Vi andre stilte oss i en halv sirkel bak ham. "Det er Torfinn!" sa Junior. "Han ser ikke bra ut. Dette husker jeg ikke - "

"Gobbeldigokk," sa Sjastaretsi, langsomt og tydelig. "Jakk jakk." Eller noe sånt. Han løftet høgrehanda med smørsida fram. Venstrehanda kvilte på kniven han bar i beltet.

Båtsjefen svarte noe som liknet. Han holdt også penhanda i været. Rådsmennene slappet av litt. Dermed hadde de nok avtalt at dette var et besøk med fred og fordragelse.

Det spente seg ut et ordskifte. Av geberdelsene skjønte jeg at Sjastaretsi ba sjøfolka komme i land. Det var lett å se at de trengte en pustepause, men sjefen deres avslo høflig.

Vatnet kurpet på seg. Et vindkast feide over fjeset mitt som en sur sopelime. Sammen med vinddraget kom det et gufs av tjære, og en klam eim av noe annet.

Byen til wendatene var ikke luktfri. Søpla låg i dynger bak langhusa; utedassene var noen rajer festet mellom bjørkestammene på baksida. Dit gikk folk og vaglet seg når de hadde noe på hjertet, som høner på ei snor. Ikke var de hysteriske når det gjaldt sin daglige dusj heller. Legg til matos og røyk, så skjønner du at hver dag var en lukterisk opplevelse for nesen. Du ble jo vant til det.

Men eimen fra skipet hørte ikke til blant de daglige dunster. Det var en emmen stank, som ei spruteflaske med vellagret Grønmo.

Rådsmennene snurpet neser og vekslet blikk. Nå såg jeg at flere av karene som hang over årene hadde byller og sår. Fra noen av dem rant det gul verk. De var ikke i toppform.

Mannen som Junior kalte Torfinn snakket lenge og innpåtrengende på gurglespråket til wendatene. Rådsmennene ble urolige, men Sjastaretsi beholdt innfatningen; han sto spikret mens Torfinn snakket. Så stilte han noen spørsmål, og Torfinn svarte.

Sjastaretsi sa noe til rådsmennene. De begynte å gå oppover igjen, mens de kastet lange øyeblikk bakover. Sjastaretsi sto igjen. Han såg lenge på Torfinn, skipet, mennene som hang på årene. Til slutt bøyde han seg djupt og kom med ett eneste ord som ble hengende til tørk og dirre i den blåsure lufta. Så snudde han seg også og gikk oppover mot byen. Han virket bekymringsfull.

Junior sto med store glugger og hengekjeft, som om han hadde mistet både munn og mule.

Torfinn satte øynene i oss tre som sto igjen. Ved nærmere ettertanke såg jeg at det hang striper av størknet verk i skjegget hans. "Hoyrir thu mek, Harri Austmadr?" sa han, grå i stemmen.

"Ek hoyrir, Thorfinn. Ill ferd, thykkist mer, hefir thu farit," svarte Junior. Jøss. Sannelig var han blitt språkfullmektig, den gamle dobbeltgangeren min! Her talte han i tunger med dativ og modulerte hjelpeverb som en annen språkfilolog! Titubaene virket nok heldig på ham.

"Thá skaltu vardøgrit ditt kenna." Torfinn snudde seg.

Stille, stille i samme stund stakk det opp to nye fjes - og nå var det jeg som gapte.

De to var nesten umiskjennelige av hår og skjegg, og av blåsvarte byller og verk - likevel kjente jeg dem med det samme. Enda to - og i en forferdelig innfatning!

"Hei, Harryer. Hei, Roger," snøvlet den lengste av dem. Han strevde fælt med r-ene, som om han kom rett fra tannlegen. Men det gjorde han nok ikke. "Vi kom. For å advare."

"Torfinn har nettopp advart Sjastaretsi," fortsatte den stutteste. "Dette gikk ikke slik jeg tenkte. Men forskningsresultatene er sensasjonelle! Nå kan jeg fastslå hinsides all tvil at svartedauen ikke var byllepest, slik historikerne har trodd. Smitten bæres ikke av rotter og mus eller lopper og lus. Det er en dråpesmitte; derfor holder vi oss på trygg og tilbørlig avstand." Han hadde lettere for å snakke enn sidemannen. Det har han alltid.

"Svartedauen?" utbraut Junior skrekkfallen. "Er det den dere har fått? Er det englenderne som - "

"Svartedauen?" ropte Roger, mens han veivet og filmet med dulpen. "Hvordan kom den hit så fort? Er det englenderne som - "

"Svartedauen?" sa jeg betenksomt. "Den kom på svalevinger fra Egyptens land. Kanskje det er englenderne som - "

«Svartedauen,» snøvlet Pest-Roger. «Mitt sensasjonelle funn viser at det må være en virussjukdom. Og ganske sikkert er det englenderne som - «

Harry med byllene viftet med ei slapp hand. "Alt er. Vår. Skyld," klarte han å trøkke ut av seg. "Pesten sprer seg. Som. Varme hveteb…" Han ga opp; tok sats på ny: "Dere må. Rømme. Langt bort. Unngå all kontakt."

"Overlevelsesprosenten er omtrent femti - det er et godt tegn at vi fortsatt lever! Det ville være et uopprettelig tap for vitenskapen om jeg ble revet bort akkurat nå, da jeg - - " - bylle-Roger fikk et fælt hosteanfall og måtte støe seg på Harry med byllene til han fikk igjen pusten. "Men for sikkerhets skyld - Roger, kan du notere deg at det ikke er byllepest? Jeg ser for meg oppslagene - de kan til og med nå ut til dagspressen, for dette er epokegjørende stoff !"

Ei kald hand tok spenntak rundt hjerterota mi. "Titubaene!" skreik jeg. "Hvordan er det med dem, er de - "

"Det forklarer mye som forskerne ikke har fått til å stemme," avbraut Roger ivrig. Min Roger. "Spredningsfarten, for eksempel. Og at spredningen fortsatte i den kalde årstida. Byllepest i India og Kina i moderne tid har oppført seg helt annerledes. Du Roger, hvis du overlever må vi sette oss ned og - "

"Vi har ingen. Titubaer," snøvlet Bylle-Harry. "De er jo hos. Deg. Lykkeligvis, ellers hadde de… Pass godt på dem, hører du!" Jeg veit ikke om han snakket til Junior eller til meg. Kanskje han såg dobbelt.

"Og ikke nok med det!" Rogerkopien klødde seg under øret så det rant blod og verk nedover skjegget hans. "Jeg kan også avsløre at Kensingtonsteinen er ekte! Den er jo avskrevet som et falsum, men jeg har fulgt Pål Knutssons ekspedisjon fra dens endeligt i Minnesotas sumper tilbake til begynnelsen, og nå kan det ikke herske tvil! Dette kommer til å kullkaste - "

Torfinn Lusaskjegg hadde hørt på med to hender på pyntelista. Nå meinte han at møtet hadde vart lenge nok. "Tid er kominn at fara af," sa han, så bestemt som dagsformen tillot. "Far tu vel, Harri Austmadr. Vita skaltu at eigi eru allir vinlendingar daudir!" Han sjanglet bakover i båten, ga noen ordre. Mennene ved årene begynte å skåte. Norrønafolket, det ville fare.

Himmelen var blitt snerkete av skyer, som blåsur mjølk. Fjorden var knurpete; bølgene slafset mot skipssida og fikk båten til å slingre mens den gnuret mot grusen. Vindkast fra alle kanter vasket meg over snuten med gufs av lik. Dagen hadde tegnet godt fra oppstandelsen av; det gjorde den ikke lenger. Jeg sa: "Hvor skal… hva gjør dere nå?"

Den opphovnete kopien min hang fortsatt over pyntelista. "Vi kom for å. Advare. Torfinn er. En pålitelig venn. Røm mens dere kan. Pass godt på. Titubaene!"

"Vi ligger i karantene på ei ubebodd øy," la Roger-kopien til. "Der blir vi til vi stryker med eller blir friske - det tar ikke lang tid. Men vi er redd pesten har spredd seg. God tur videre. Ikke gløm svartedauen og Kensingtonsteinen, hører du!"

Båten slapp botnen med et slurp og seig utover, snudde sakte mot den frisknende vinden. Slappe hender vinket. Det siste jeg hørte var et rop fra Roger-kopien: "Vi sees, hvis vi lever så lenge!"

Junior og jeg såg etter dem i tause ettertanker. Det er betenkelig å se seg i speilet, merket av dødens såld; det er et syn som avstemmer sinnet til etterpåtanker. Om ikke lenge låg han kanskje med nesen i været ute i historiens ville mark… Han kunne ha vært den ene av oss. Eller den andre.

Roger klipte tankene mine av på midten, slik han bruker. "Det er noe jeg ikke skjønner. Hvordan kom de seg helt fra New Foundland og hit før de strauk med?" Han stakk dulpen i lomma, ferdig med å filme. Slutt på filmen, kanskje.

Jeg studerte kartet for mitt indre blikk. Han hadde et poeng. Turen fra New Foundland var ikke akkurat en dagstur. Hvor lang kunne innkubinasjonen være?

"Han kommer ikke derfra," svarte Junior. "Vinlenderne har et handelssted ved utbruddet av den store elva. Det er der han holder seg om sommeren."

«Den sprer seg altså langs handelsvegene. Så fort som Få!» sa Roger. «Da bør vi nok spre oss i forvegen.»

Skipet forsvant i skyer av skifer. Vinden hufset. Mellom skyene skimtet jeg noe svovelgult - det liknet en kappekledt rytter på en enorm hest. Rytteren veivet med et brennende sverd… Bildet var der et øyeblikk; så sloknet det. Kanskje et solgløtt mellom skyene som spilte øynene mine et pussig pek.

Noen ordentlig hest var det ikke heller. Hodet liknet en løve.

Blikket mitt landet på holmen der Cadillacen sto i det proviserte skuret. Uroa kom over meg med fornyet kraft og tyngde. "På tide å komme seg av garde!" sa jeg.

"På tide å komme seg av garde!" sa Junior: To sjeler og en tanke; to rasshøl på en planke. Han begynte å småjogge opp mot landsbyen. Jeg etter, og Roger til slutt. "Vi må komme oss videre," prustet han. "Det er mye jeg må finne ut av - - "

I landsbyen møtte vi Titubaene til Junior på veg nedover, med hver sin bylt på hver sin mage. "Vi bli kalt til råd!" sa den ene. "Store Sjef, ham Sjasti, trenge snakke," sa den andre.

"Det er pest blant vinlenderne," forklarte Junior. "Den er fryktelig smittsom. Vi må forflykte oss langt bort før den - "

Titubaene prøvde å rolige ham ned. "Vi skjønne pest," sa den ene. "Mange ganger i Barbaree." "Vi si flytte straks til langt av sted," sa den andre. "Og danse synge trolldom, så pest ikke finne," forsikret den første igjen. "Høvding Store Sjef venter," sa den andre. Så fortet de seg videre.

Jo visst. Disse to skjønte fort hva som måtte gjøres, og hadde autorisasjon til å få det gjort. To Damer!

Roger begynte feberilsk å pakke. "Wampunen min," mumlet han. "Amuletten." Det var hjørnetanna til en bjørn rundt halsen; den virket mot okier og annet pakk. "Notater, piller, kondomer, tannbørste - nei det er sant, de ligger hjemme - "

Jeg prøvde å forklare Titubaene mine hva som sto på. "Jeg hadde tenkt å bli her lenge, jeg," sa jeg tafatt. "Men nå må vi dra en kos fortere enn svint. Kommer pesten hit, da - "

De smilte i kor. "Vi visste å dra, vi, snille Bestefar," sa den ene. "Søstra våres huske, ikke sant?" "Vi reise som vi, hva sier du, gikk og sto, vi," sa den andre. Den første strauk meg mildt og snilt over kjaken: "Ikke redd deg, du; vi passe deg alle tider vi, ikke sant?"

Jeg snublet rundt og pakket mitt verdslige gods: Blåjensen; skinnjakka; den storrutete bomullsskjorta, sokkene, tangotrusa med tigerstriper. Alle klærne mine var reine og pene, takket være omsorgsfulle Titubaer. Hakkespettboka! Jeg fant det fillete eksemplet og vimset videre. Traktorskoa -

Jeg kolliderte med Junior rundt hushjørnet. Han sto og mumlet for seg sjøl. "Jeg skjønner det ikke. Det var ikke pesten - det var englenderne. De kom i hærskarer for å plyndre og voldta og omvende oss - ikke sant?" Han såg bønnfallende på meg.

Jeg syntes nesten synd på ham. Et øyeblikk såg han ut som sine søtti år, og vel så det. "Resultatet blir jo det samme," sa jeg. "Reiser du med din egen bil?"

"Bil? Bil?" Han blunket. "Jeg har ingen bil. Den krasjlandet på fjorden, ikke sant - Roger hadde stilt inn kursen, og det var på nøden og nippet at - " - han fikk øye på Hakkespettboka jeg holdt i neven. "Det eneste jeg fikk med meg var den der. Den vil jeg beholde, er du snill."

"Dette er mitt eksempel! Det står navnet mitt i den!" Jeg bladde til jeg fant 'On the Road'. "Se her: Harry Olsen, Odalen, 16. august 1961 - " - skrevet med penn i vakker skråskrift. Bortsett fra kulken som kom av dårlig penn allerede da.

"Eksemplaret ditt ligger i bilen, Harry," sa Roger idet han pilte forbi. Junior og jeg protesterte samstemt: "Hvilket eksempel? Hvilken bil? Hvilken Harry?" Plutselig tidde vi i kor og glodde på hverandre.

"Behold den du, Harry," sa jeg i et gavmildt innfall. "Jeg kan kjøpe flere bøker hjemme.» Det skar meg i hjertet - men hva gjør jeg ikke for gamle kjente?

- Rådsmøtet var fort ferdig; Titubaene til Junior kom opp igjen med ungene på magen. Rådet hadde tatt den riktige bestemmelsen. Snart sto landsbyen i oppstandelsens tegn. Mat og klær, våpen og husberåd ble lastet på flåter. Utover eftan samlet folk seg framafor langhusa, tente bål og holdt fest på all den maten de ikke kunne frakte med seg. Innimellom sang de farvel til husa, til landsbyen, til øya som hadde vært hjemmet deres i manns minne. Noen av de nyttigste nevene flettet wampuner som skulle sendes til andre landsbyer - noen kom vel til å høre på advarslene, andre ikke. Grytidlig neste morgenkvist skulle hele skokken ut på flytteføtter.

Titubaene til Junior gikk systemisk rundt og pakket skinn, redskaper, krukker og kar med mat. Junior vimset svimeslått etter, og benglene sprang i vegen med viltre hyl. Jeg hogg tak i Junior på veg ut med den samme maiskrukka for tredje gang. "Slå følge med oss, Harry," foreslo jeg. "Vi har god plass i bilen, og…" Jeg regnet fort i hodet: Vi var fire; de var tre hele, to halve, to kvarte… Det kunne gå, hvis vi la dem lagvis og anføttes.

Junior ristet på hodet. "Det er her vi hører til. I 1362, meiner jeg. Ett eller annet 1362…" Han holdt hodet mellom hendene for å få det til å sitte stille. "Dette er folka våre. Ungenes og Titubaenes, og mine. Vi blir her og tar det som byr." Han pilte videre; løp ut med maiskrukka, inn igjen. På vegen støtte han på Titubaene sine. Ungene satte i å illskrike. Uten å stanse en brøkdel ble de vippet nitti grader og bestukket med hver sin pupp rett i munningen. Sirenene stoppet monumentant. Titubaene tok tak i hver sin utstikkende del på Junior, dreide ham hundreogåtti grader rundt og dyttet ham i gang igjen før de fortsatte med sitt.

Han vimset videre i sjokkartet tilstand. Til nytte kunne han umulig være, tenkte jeg. Knapt nok til pynt. - Jeg, derimot - !

Solnedgangen møtte havdisen og smeltet som saftis med jordbærsmak ut over horisontens rand. Roger samlet seg rundt meg. "Vi er reiseklare, bestefar - skal vi komme oss av sted?" Og der var Titubaene mine, stivpyntet, litt oppspilt. "Vi reise rundtur nå?" sa den ene. "Komme tilbake lenge sia, unge og glade?" sa den andre.

Jeg såg ut over landsbyen; menneskene ved leirbåla… Jeg fikk klump i halsen. Jeg hadde hatt det fint her. Mer enn det; jeg var kommet hjem, for første gang på… Jeg skulle ønske jeg kunne… Men nei, slik gikk det ikke an å tenke. Jeg hadde en jobb å gjøre.

Og dessuten: Jeg skulle komme tilbake. Her skulle jeg leve den beste delen av livet mitt.

Besluttsomt stakk jeg handa i øvre venstre frynse. "Ålreit, vi får - "

Bilnøkkelen var borte.

Panikken senket seg. Jeg kunne ha foresverget at den var der da jeg la den der! Jeg løp inn i båsen der jeg brukte ligge, kolliderte med den ene bengelen etter den andre så de spratt veggimellom med inngniterte hyl, lette i haugen av skinn på brisken, på jordgolvet… Historiens skjeve gang sto og falt med at jeg fant den forbistrete nøkkelen. Sett at vi ble fanget her i det fjortende århundret. Da kunne ikke noe av dette ha hendt. Da ville vi ikke komme tilbake hit for ni år sia, forynget og forfrisket; Titubaene ville ikke ha blitt respekterte rådgivere, og hele stammen ville bukke under for pestens herjinger…

Ingen nøkkel. Hvor ellers? Ved ildstedet der jeg brukte sitte om morgenen, med kaffe og avis… nei, det var sant; ingen kaffe i 1362. Jeg sprang ned en av guttungene en gang til; den andre gikk klokelig i ett med veggen. Jeg kjemte oska rundt ildstedet. Ingenting. Kanskje på utedassen: Jeg hadde sittet på stanga i går kveld; den kunne ha ramlet ned - ut, bak huset, over gjerdet.

Flere hadde vært der etter meg. Jeg fant en kjepp og begynte å grave. Noen harde klumper - kunne en av dem være nøkkelen? … Nei. Bare de hardstappete hønseegga til Roger.

Det begynte å bli skumt. Fortvilt ruslet jeg tilbake, sunket hen i tanker om når jeg sist hadde hatt den…

De andre var samlet ved bålet og tok avskjedigelse - Roger, alle Titubaene med avleggere, benglene, Junior. "God tur, Harry!" ropte Junior. "Og velkommen tilbake for, æ, for…"

"Du lete denne her, Bestefar?" ropte en av Titubaene mine og holdt opp bilnøkkelen. "Den ligger på bakke der du sto da du gikk," forklarte den andre. Harry Junior ristet på hodet. "Du blir verre rotekopp for hvert år! Du trenger sannelig å finne ungdomskilden, ja."

"Tusen takk," sa jeg. "Jeg visste at du hadde den."

- Det ble ingen lang minnestund - vi skulle jo sees igjen. Hadde sees igjen. Hadde settes igjen. Det vil si, det skulle vi ikke; men… Sjastaretsi svingte bortom for å overse forberedselen til avgang. Vi forklarte behovet vårt; han slo noen grimaser og framskaffet sporenstraks et par spenstige karer som kunne ro oss ut og tilbake.

Jeg kunne nok ha tjuvstartet den. Slikt klarte jeg fint i min ungdoms fagreste vår: Man hadde gått och läst, och man var sjutton år! Men likevel.

Vi tok farvel med den gamle hedersmannen slik vi hadde lært, med mange grepa tak rundt armen og slag på ryggen. Han foldet ansikt som en statsmann, nikket mye og holdt en kort tale som bare Titubaene skjønte. Har jeg fortalt at de er et unikum når det gjelder språk? Det har jeg ikke, og det er de.

De siste dråpene av solnedgang blødde bort. Djupblått mørke rant over himmelen som et blekkhus på trekkpapir. Vi ruslet ned til stranda med våre laster og braster; de to kraftige karene rodde oss til holmen. Vi satte oss i bilen. Jeg kastet et siste vankelvemodig blikk mot landsbyen, der ulmende bål tegnet dansende skygger over menneskene som sang sin mangstemte avskjed med hjemstedet. Et melankolisk syn.

"I'll be back," mumlet jeg og satte nøkkelen i låsen.

Cadillacen startet som om den aldri hadde gjort noe annet.

15: I can't escape from you

Vi la holmen bak oss som et sluttet kapittel. Det foregikk med hump og rist og et stygt smell i venstre framhjul. Roger'n kom med de vanlige injektivene: "Trafikkbøffel! Bilsnøffel! Se hvor du - "

Jeg hørte ikke etter; jeg hadde hendene fulle av andre ting. Sure skyer slafset mot frontruta og la seg som fatafiller på vinduspusserne. Jeg hadde glømt å skrape ruta; ikke var det skrape i bilen heller. Åssen hadde sjåføren greid seg i snødrevet på vegen til Canton, Ohio?

En grinete kastevind ristet oss som ei skrangle. Skyene sprakk et øyeblikk: Der var den svovelgule rytteren igjen - fæl å se på; hesten kom halsende på hamrende hover, kloppettiklapp, med gapende løvekjeft og flagrende faks. Rytteren løftet spydet idet han fylte frontruta. Jeg fikk et glimt av et uforfyselig heslig ansikt og vrengte rattet over… I samme momanget var han borte. Dunstet bort i tynn luft.

"Apokalypsens fjerde rytter!" ropte Roger oppspilt. "Hva gjør han her?"

Jeg pustet skjelvende ut mens jeg ga gass gjennom det tetnende grå. Jeg visste ikke svaret, og det er mye jeg ikke trenger å vite. Det finns viktigere ting.

Titubaene, for eksempel. Jeg henkastet et tilbakeblikk. De satt uanfektert og knasket potetgull mens de pludret og lo - de hadde slett ikke latt seg merke av den turbule starten. Tøffe damer!

"Jeg håper de greier seg," sa jeg. "Greide seg. Men det får vi jo vite seinere. Ø - fikk vi vite."

"No som dokker omsider e komne i gang igjæn så får dokker hold dokker tel den smale sti og oppsøk dæm lokasjonan som æg ha lagt inn," sa radioen med blekkboksstemme. "Finn dokker på nåen fleire omvæga, så gjær dokker det på eigen regning! Det bli ingen diett før den tida som dokker legg og daska på indianerjenta. Og kilometran bli trækt i oppgjøret som 'Privat førbruk'. Skrap, klikk."

"Spre død og fordervelse, kanskje?" fortsatte Roger. "Inngår det i oppdraget vårt å jage ham på flukt, eller er han på vårt parti? Johannes' Åpenbaring er uklar på det punktet."

Slapset ble til hagl som knatret mot frontalruta. Skyene mørknet; snart var det svart omkring oss - et stupsvart mørke over og under og i alle retninger, frå æva til æva, som presten brukte å si på Sølvsuperen hans bestefar. Lyset fra lyktene druknet bort noen handsbredder foran. Vi svevde i ei boble av lys gjennom endelaust mørke.

Jeg prøvde å tenke. Nå som før gikk det trill rundt. "Du Roger! Nå har jeg reist baklengs i tida og truffet mitt eldre jeg, som er blitt yngre imens. Jeg skjønner at når jeg har reist en runde til, så er jeg blitt ham, og da blir jeg også yngre. Men Harryen i båten, hvor kom han fra? Var han også meg?"

"Dæm hørre hain svarten ikkje mæg tel," fortsatte radioen irritabelig. "Sjøll om at det va æg som skapt dæm, på oppdrag frå Hain Sjøll. No får hain plages med dæm, æg vaske nævan mine utav dæm! Og kjenne æg hain rætt, den rævpulendes psykopaten, så seinde hain dæm multiverset ruindt før å straff gudsførnæktera og horbukka med pæst og kolera og ævindele pine, så sekkert som faen i kjerka - og no e lydbaindet fuillt igjæn. Hold dokker på den kursen æg ha stukke ut, som sagt, før no vil æg se resultata!" Eterens sum og sprak fylte radioen.

Kjekk å ha, den Sølvsuperen! Tok inn 208 med fløyelslyd når jeg fikk låne den. The station of the stars! Satt i kammerset hos bestefar hver søndagskveld og hørte Top Twenty.

"Alt henger sammen!" sa Roger. "Riktignok ikke innafor rammene av den aristoteliske logikkens banale, linjære kausalitet. Nei, vi har å gjøre med en relativistisk, multidimensjonal kvantekausalitet hvor virkningen like ofte fører til en framtidig årsak som, æ, som omvendt! Og her var det sannelig igjen ei flaske, ja. Klukk."

"Og åssen har det seg at vi stadig møter oss sjøl i døra? Det burde da være stor nok plass i de fleste verdener - "

Stjerner prikket fram - over oss, under oss, i alle retninger; myriader og myrioner av nålestikk av lys gjennom det svarte. Jorda var borte - kanskje hadde den aldri vært der.

Ikke bare mellombølge heller: Om eftan var det tysksending på langbølge. Skal si vi lærte språk! Ikke på realskolen, men på radio Lux.

"Men kanskje er det våre egne drømmer vi møter!" fortsatte Roger, i stigende turtall. "Kanskje er Amerika i fortid, nåtid og framtid bare forestillinger i våre norske hoder. Som kjent er Amerika et sted i Norge! Slik våre forfedre drømte om Atlantis, slik drømmer vi om Amerika, og i dette vidunderet av en virkelighetsmaskin finner vi det igjen og igjen. I alle dets aspekter og framtoninger! Ny Englands strenge puritanere. De stolte villmennene i Nord-Amerikas dype skoger. Karibiens frodige kvinner. Die Welt als Wille und Vorstellung, Harry! Hikk."

Die Hitparade om søndagseftan: Conny Froboess, Peter Kraus. Schwarze Rose, Rosemarie -

"Vi ingen forestilling, vi, Jolly Roger," kom det fra baksetet. "Virkelige vi, ikke sant Bestefar?"

Roger gikk av skaftet. "Ta bare verdensaltet: Stjernenes glitrende myriader, galakser uten tall, svarte hull som fortærer hele stjernehoper i grådige ginnungagap - slik er klassisk kosmologi!" Han veivet mot uendeligheten utafor frontruta. "Kanskje er de bare lyspærer på svart fløyel! I min nyeste kosmologiske modell er stjernemylderet Vårherres juledekorasjon. Han lar dem skinne et eon eller to; så tar Han dem ned igjen. Hvis jeg ruller ned vinduet og skrur ut ei pære, så slokner hele stasen som juletrelys, for Han har seriekoplet dem!» Han begynte å sveive ned vinduet. Mørket kom sivende inn.

"Men kanskje vi vakker drøm?" sa den ene baki. "Og du liker drømme oss, Bestefar?" sa den andre. De kniste.

Keine Rose blüht so wie sie – doch ihre Augen finden mich nie – Rosemarie...

Radioen sluttet å sprake. "Det e fanken ikkje hain Vårherre som ha hængt dæm opp - hain eig ikkje sains før skjønnhet og undring! Det e æg, og vesst at du røre dæm så får du dæg ein karamell på nåen milliona volt. Ikkje træng æg bekymmer mæg før strømmen heill, før æg ha tjuvkobla dæm! Ailt går på Gud Fader si strømrægning."

Og sånn var det jo på realskolen: Øynene hennes fant aldri meg. Ingermarie, altså, ikke Rosemarie. Som på langbølgen, så óg i livet.

"Men at vi stadig treffer oss igjen, det kommer nok av at vi allerede har vært der når vi kommer," fortsatte Roger'n rundt flasketuten. "Og jo mer vi reiser, jo oftere krysser vi våre spor. Jo flere blir det av oss, og jo mer sannsynlig blir det at vi treffer oss! Tilsynelatende, i hvert fall." Han nikket dypsindig og rullet opp igjen vinduet. Mørket sluttet å tyte.

”Så du skal ikkje vør å rør dæm – la lysan hæng, seie æg, og konsentrer dæg om arbeidsoppgavan! Klikk.”

Og Gus Backus, selvfølgelig: «Da sprach der alte Häuptling der Indianer: Wild ist der West, und schwer ist der Beruf». Alltid like aktuell.

"Dessuten har vi nok med Kammerers serialitet å gjøre. - Kammerer," sa Roger og rapte, "påviste som kjent at usannsynlige sammentreff, rekkene av seksere i tilfeldighetenes terningkast, har det med å hope seg opp, komme i bølger, i strid med Termodynamikkens annen hovedsetning. Det er derfor alle bussene kommer samtidig, etter at du har ventet i en time. Og alle Harryene. For ikke å snakke om Titubaene… Og hvor har vi tenkt oss hen nå, tru?" Han lente seg mot indikatorene.

Telleverket rullet; årstallet passerte 1400 og fortsatte oppover. Så ble det stående og hakke; kom ikke videre. "Ops," sa Roger. "Jeg glømte å sjalte ut båndet - det har hengt seg opp." Han begynte å fomle med knappene.

Plutselig krenget vi. Soloppganger eksploderte i mørket, foldet seg ut som nyttårsraketter og buktende regnbuer. "Helsike!" gryntet Roger'n. "Det bedritne lydbåndet har satt seg fast…" Han trykte og bendte. Plutselig løsnet båndet. "Båndsalat! Jeg får en fryktelig jobb med å - "

Vi stupte gjennom regnbuer. Telleverket snurret. Gjennom blådisen under oss dukket det fram grønne, filtrete trekroner med blanke kulper innimellom - en jungel. "Rett den opp, Bestefar!" skreik Roger'n. "Jeg er for ung og vakker til å dø! Må jeg gjøre alt på denne turen?"

Jeg syntes han hadde gjort mer enn nok, der han satt drapert med lydbånd og fektet i alle retninger, men det sa jeg ikke. Et langt liv har lært meg. I stedet konset jeg på å styre cadillacen inn mot et kontrollert nødsfall.

Grønne greiner kom fykende. Så var de midt iblant oss. Det hørtes skraping og splintring; så braste vi på skrå mot bakken - - nei, mot en kulp omringet av trær på stylter… Jeg pumpet desperat på bremsen; det ulte i skakkjørte akslinger. Bilen rettet seg opp, men alt for sakte.

Vi traff vatnet med et vått smell. Lause deler fauk veggimellom; Roger'n stupte kråke i båndsalat og hermetikk. Sjøl klamret jeg meg til rattet. Vatnet sildret inn. Jeg ga gass så motoren brølte. Vi brøytet oss gjennom mudderet som et antifibium. Bølgene vasket over frontruta; hjula grov seg fram mot ei overbegrodd strand…

Motoren døde.

Jeg vred på nøkkelen; ga gass. Det klikket under dasjbordet, putret litt - så var det like dødt.

Vi satt børr fast med vatn til knes.

Roger presset døra si opp så vatnet fosset. Det var lunkent og luktet brunt. "Noen må vise handlekraft!" sa han. "La oss komme oss inn på bredden; en tenker bedre når en - "

"Ikke gjøre, Jolly Roger," ropte det fra baksetet. "Gator der borte, ham like deg!" Jeg kikket bortover vassflata. Øynene mine fanget en rørelse mellom algegrønne stammer; noe gråbrunt og ruglete som glei ned i vatnet og kom fossende. Forklaringens lys gikk opp for meg. "Roger! Få igjen døra!" Jeg lente meg over ham og hogg tak i håndtaket, rett foran de måpende fingrene hans. Jeg fikk igjen døra akkurat i betids. Brøkdelen etter dunket beistet mot yttersida. Det hørtes et smell fra sultne kjever som klappet sammen.

"Du godeste," sa Roger, bleik men innfattet. Men straks kom han seg ovapå igjen. "Vi befinner oss i subtropiske strøk! Florida, kanskje, eller ekvivalenten til Florida - hadde du ikke vært så uforsiktig å kvele motoren, Bestefar, kunne vi ha inspisert instrumentene og funnet posisjonen."

Jeg prøvde å skru på tenninga for å få liv i dasjbordet. Null virk; bare stusslige klikk. "Grønn overledning i elektrikken," gryntet jeg. "Motoren må tørkes."

Roger himlet med øynene. "Nå har du virkelig kjørt oss fast, Bestefar! Men fortvil ikke; jeg skal tenke ut en løsning."

"Vi vente til han gå sin vei," foreslo en av Titubaene praktisk. "Vi sitte på setene og ha tørt og fint." Og det var sant; hvis jeg trakk beina opp under meg, så unngikk jeg så vidt å surkle. Jeg gjorde som sagt.

"Beethoven satt med beina i vatn når han komponerte," sa Roger. "Kanskje det setter ytterligere fart også på mine lynraske hjernevinninger? La oss se." Han satt noen sekunder og tenkte geniale, usynlige tanker. Plutselig illskreik han. "Det stikker! Få bort det satans kreket!"

Det satt en lakrisbåt så stor som tommelfingen min på leggen hans. Den hadde sugd seg godt fast; med en viss skadelig fryd braut jeg den laus og forkastet den ut i vinduet. Det piplet blod der den hadde sittet. Svømte nok mye artig rundt i den subbtropiske økosofien, ja. Roger var blitt bleik som et vandrende spøkelse. "Den har forgiftet meg," sa han med svak stemme. "Hils alle hjemme. Fortell dem at jeg møtte min skjebne uten å kny, at jeg sto på min post så lenge det var pust av liv - "

"De bruker ikke det," sa jeg. "Jeg veit om ei vik i Storsjøen der det kryr av blodsugere, men ingen blir forgiftet av dem."

Dagen gikk og vi med den. Roger'n kom langsomt til sine hekter etterhvert som han overlevde, mens han surmumlet og klødde på såret. Det ble dampende varmt. Det hjalp litt å rulle ned vinduet, bare at da ble det fritt leide for de bevingete skarer, som surret og stakk så iltert som ei sommernatt på Krokskogen.

Like ved en badeplass også, langgrunt og fint; svulmende, solbrune topper. For noen år sia kom det opp en plakat der: ”Surf itte her”, sto det. Veit ikke om det ble slutt på surfinga likevel, jeg.

Etter en times trykkoker sa Roger sammenbitt: "Dette går ikke lenger. Nå må jeg!" Han henkastet blikk i alle retninger. Mistenkelige tømmerstokker var ikke å se, men hva som lurte rundt svingen i surklesumpen var ikke godt å vite. "Weissmuller gjorde noe slikt i 'Tarzans hemmelige skatt'," mumlet Roger og begynte å tyte ut gjennom vinduet. "Eller var det i 'Jungel-Jim i det forbudte land'?" På ubegripelig vis greidde han å krølle seg rundt karossen og fram på panseret, som stakk en fot opp av elementet. "Forsiktig med lakken, Roger!" ropte jeg. "En Cadillac skal omgås med kjærlighet og snill såpe!"

Han nedverdiget meg ikke til et svar. Det hang greiner over vatnet, og ned fra greinene slepte det slyngelplanter. Jeg ville ikke ha stolt på dem, men det gjorde han. Han surret seg fast og stupte som et tigersprang inn mot bredden.

Det gikk slik det måtte gå. Slyngelplantene ga etter og glei som grønn såpe mellom fingrene. Tigerspranget endte i et mageplask en halvmeter fra bilen.

Roger forsvant i grønske og brunske. Det steig en sverm av bobler; til slutt ei stor - som brast. Deretter kom Roger med gjørme i håret og grønne stengler i girlander.

Rotvelter og gjørmerygger vaknet til liv. I flere retninger dukket det opp grådige krypdyr som dugg for solen. Roger vasset for livet. Jeg trudde hans siste sukk var kommet for å bli, men han kom seg opp på panseret noen brøkdeler før de fæle brødsaksene klappet sammen der beina hans hadde vært. Han snublet seg opp på biltaket. Det var nok lurt, for sjøl om panseret var glatt klarte den ivrigste å få framkroppen opp. Fem meter sint alligator, og halvparten var sylskarpe tenner.

"Hjelp," skreik det med tynn stemme over oss. "Jeg egner meg ikke til dyrefór. Hjelp!"

Jo da: Roger kan brukes til alt fra dildo til reveåte, men det sa jeg ikke. Jeg ville gjerne hjelpe, men her jeg satt kunne jeg gjøre lite med saken. Det kunne alligatoren. Den halte seg helt opp på panseret og kom i min retning mens den smikket med kjakene. Sjøl med frontruta imellom likte jeg ikke å se den karen i øynene. Gule var de også, smale sprekker og uten smilerynker. I mangel på Roger tok den sikte på meg.

Den stygge kjeften smalt mot ruta. Glasset holdt. Alligatorer er for dumme til at de kan lære noe, og denne karen hadde heller ikke funnet opp noe krutt. Den prøvde igjen. Og igjen.

Jeg kaldsvettet, til trass i den tropiske varmen. Før eller seinere ville ruta sprekke. Vi satt i en hermetikkboks, og gatoren kom til å åpne den.

"Ta det med rolig, Bestefar," sa det bak meg. "Vi hjelpe skal deg, vi."

Det hendte noe rart. For stemmene til de to var så milde og rolige at plutselig ble jeg trygg. Som om ingenting riktig galt kunne hende meg, så lenge Titubaene var der.

Det samme kunne ikke sies om Roger. Han skreik og jamret som en hannkatt i bur.

Titubaene begynte å synge - sakte og tostemt med rare toner, uten ord, uten rytme; to stemmer som flettet seg som lianer over det rørte vatnet. Lyden smaug som mjuke fingre inn bak tankene mine, glattet bort uro, strauk og strauk og gjorde meg søvnig, søvnig…

Jeg skvatt. Hadde jeg sovet? En av Titubaene ristet forsiktig i meg. "Fort stille nå," hvisket hun, mens den andre sang videre. Tvers over panseret låg det digre krypdyret og døste. I vatnet hadde kameratene hans også roet seg; låg og flaut som de trestokkene de var.

Titubaene hadde fått opp den ene bakdøra. Nå glei de ut i vatnet mens de sang videre, sang denne sangen som flettet seg rundt alle sanser… Langsomt og rolig vasset de mot bredden, forbi en av de drivende tømmerstokkene. Hele tida sang de.

Jeg skaut hjertet i halsen og dyttet døra opp. Så vasset jeg uti. Roger hadde seget sammen på biltaket. Satt og gapte som en druknet fisk. "Hva…" kvekket han. "Hvor…"

"Stille," hveste jeg. "De sover. Kom her!"

Jeg måtte hjelpe ham ned; han var så spenstig som en potetsekk. Kreftene hans hadde nok gått med i sluttspurten. Jeg støet ham gjennom vatnet, ti livsfarlige meter inn til bredden - der ventet Titubaene. De sto med armene rundt hverandre, sang og svaiet i en langsom dans. Men sangen virket ikke lenger. Beistet på panseret slo med hodet og myste rundt seg etter nærmeste middag.

Jeg snublet og gikk på snørra i gjørma. I forfjappelsen gispet jeg etter luft og slukte halve myra: Kjeften, halsen og magan fyltes av grønn pyton; en solar pleksus av død og bederv midt i mellomgolvet. Jeg kavet meg opp mens jeg hikstet og sputtet og braut meg med Roger som en mjølsekk rundt nakken; hinmannen måtte vite hvilke ulumsker jeg hadde fått i meg… Ikke tid til slike bekymmer nå. I øyekroken såg jeg at gatoren hadde glidd ned i vatnet og staket ut kursen.

Vi sprang de siste par metrene. Det var ikke en brøkdel for tidlig. De ruglete ryggene kom fossende. Det sto et digert tre nesten uti vatnet. Titubaene klatret smidig opp på hver si grein, to-tre meter over oss. Roger og jeg styrtet etter og heiste oss med hals og hode til vi også satt i trygg forfatning i bladverket. "See you later, alligator," hikstet jeg med min siste oppbydelse.

Der satt vi mellom asken og ilden. Alligatorene romsterte ei stund, men så virket det som om de glømte oss - hadde vel ikke noe langt tidsminne verdt å nevne. De slapp seg ned i vatnet og døste videre. Roger ble utålmodig. "Skal vi komme oss videre? For det første må du få opp bilen. For det andre må vi finne ut hvor vi er. Og for det tredje - "

"Og når," supplementerte jeg.

"Og når." Han begynte å fire seg nedover. Ikke før var foten hans nede på bakken, så begynte det å plaske i vatnet. Han kom seg opp igjen som en bjønnskremt molteplukker.

"Vær forsiktig vente, Jolly Roger," formante en av Titubaene. "Ham Gator, han springe fortere til lands." "Vi vente sove slappe her, vi," forklarte den andre. "Morgen kommer, vi gå videre, kanskje."

"Sove!" protesterte Roger. "Da ramler jeg ned. Sulten og tørst er jeg også. Hm, jeg liker det ikke, men dette er nok tidspunktet til å ringe nødnummeret…" Han famlet på seg, så godt som situasjonen tillot. Omsider kom dulpen fram for en dag. Han trykte på taster. "Å dæven!"

Han trengte ikke forklare. Dulpen var klissvåt og utladet; ikke et pip var å drive opp.

Titubaene visste sjelden uråd! Slik nå også. "Se her binde fast," sa den ene. "Vi hvile trygt mens venter," sa den andre. "Ikke annet gjøre så lenge, vel?" De ga seg til å hale inn meter på meter av de seige slyngelplantene. Hver av dem hadde en liten kniv gjømt mellom hjorteskinnet. De skar opp slyngelplantene i passelige lengder; så satte de seg skrevs over tjukke greiner tett ved stammen og bandt seg betryggelig fast. "Nå sove trygt. I morgen atter dag, ikke sant?"

De damene var ikke til å tru. Det varte ikke mange minuttene før begge to snorket med låge putrelyder. Villmarkens døtre.

Roger satt en halvmeter under dem og grumlet, viftet med den avskiltete dulpen, sparket i treverket. "At du aldri kan se deg for! Jeg burde ha visst bedre enn å overlate kjøringa til deg. Her sitter vi glømt i historiens mørke og blir krokodillemat - bare fordi du er for glad i gasspedalen og fomler med bremsen - "

"Alligator," sa jeg.

"Men som en sønn av vestens kultur kan jeg ikke unnslippe min trang til handling! Jeg kan ikke, som disse naturmenneskene, falle til ro mens jeg fatalistisk avventer min skjebne – min faustiske kraft krever utløp!"

"Det finns en krokodilleart her også," forklarte jeg. "Det har jeg lest på Animal Planet. De lever i brakkevatn og er utrydningstruet. Det fantes nok flere av dem nå."

"Ventetidas martyrium! Det er det verste for en handlingens mann som jeg. Å vente avmektig på at skjebnens blinde terningkast skal - "

Jeg ser naturprogrammer mens jeg spikker, skjønner du. Derfor veit jeg alt om krokodiller, alligatorer og sånt. På TV.

Det var seint på dagen; lufta var så våt at det dryppet av den; ettertankens bilder blomstret for mitt indre øye: Sett at jeg hadde sklidd en gang til der i vatnet. At jeg ikke hadde fått Roger ned av biltaket i betids. Sett at…

Adrenalet hadde kokt bort i kålen og gjort meg sliten inn til margen. "Jeg trur jeg følger eksemplarets makt," sa jeg og begynte å taue inn noen meter med slyngelplante.

Og kaimaner, selvfølgelig! Samme slaget. Bare ansless.

Klagesangen hans durte videre. Jeg lot den dure mens jeg tjorte meg fast for å vente på min fatale skjebne, jeg også. Det tok ikke lenge før jeg hensovnet stille inn.

16: Something got a hold of me

Sjøl kalte han seg noe helt annet. Han Ola, meiner jeg.

Jeg satt vaglet som et burhøns på den grønne grein og sov den truskyldiges søvn. Jeg kjenner vel skogen, jeg er dens sønn. Gjennom slummerets dype slør ante jeg plask i vatn, skrap og knirk fra skog, melankoliske fløyter, vingeslag… Rolige pust fra Titubaene; traktorsnork fra Roger. En fugleflokk listet seg forbi på mjuke svusj. Ingenting av dette vekte meg; jeg bare forenemmet at det var der, og at alt var vel.

Midt på natta bråvaknet jeg. Det var mørkt som gravens rand. Natta låg og lumret som et dampende dyr. Men jeg visste hvor jeg var: Til venstre satt den ene Titubaen, til høgre den andre; de snorket lett og putrende slik de bruker, og jeg behøvde bare strekke ut handa for å kjenne at de var der.

Og i det samme ble bringa mi fylt av lykksalig trygghet. I dette øyeblikket visste jeg at alt var fullkomment. Jeg kunne dø i samme stund, og likevel vite at alt var akkurat som det skulle: Jeg var i mål og kunne sole meg i mine velfortjente laurbær.

Så stilnet tankene, og jeg sov som en murmel til det årle morgengny.

I ungdommens vår, for eksempel, skrevet han rundt og presangterte seg som Mannen med stålkukken. Ellers dreiv han mye med krypskytteri.

Det var ikke Roger som vekte meg - han snorket stadig, med de påståelige sagbladlydene som er karakterisk for ham. Det var lyset som drog meg ut av Moreus armer.

Det var disig morgen. Et gullstøv av soloppstandelse hadde strødd seg over himmelskalken og foldet seg ut mens jeg vaknet. Sum og surr fortalte at mygg og annet utysk hadde oppdaget det samme.

”Dø Harry,” sa han over kaffedokteren ei sommernatt – vi satt som vanlig og mulefunket etter dansefesten, kvinnfolklause og halvfulle. ’Dream Lover’ på spelleren, med gamle gode Bobby Darin. ”Dø Harry. Veit du å kvinnfolka sier når dom har fått seg en ælvåli god kukk?”

Jeg ristet på huet, slik jeg gjør når tanken skal sorteres. Sentrifugalen hjelper, har jeg merket.

Han flirte gult og klappet seg på balla. ”Dæ gjær je,” sa han.

Hah. Han skulle ha sett meg nå, der han sitter med de stusslige ronkefilmene sine! Hører du det, Ola, tvers gjennom århundrene og slektenes gang? Kos deg du, så godt du kan!

Titubaene satte seg opp og smilte seg søvnig rundt. I det samme kom det rusk i forgasseren til Roger; det hostet og bante som en totakter. "Hvor er kaffen?" gryntet det fra luftfilteret i det grå morgentrynet hans. "Kaffe, kaffe, mitt kongerike for en kopp rykende - "

Den ene Titubaen sparket ham på leggen. "Hysj! Være stille, ikke vite hvem hører!" hvisket hun.

I det samme, i forsinket erindring, husket jeg at det ikke bare var lyset som hadde revet meg ut av slummerets slør. Det var også en … anelse; en forenemmelse. Mine vare instinkter fra Odalens dype skoger hadde varslet at det var noe der ute. Noe som lusket.

Roger snøftet, men gjorde som sagt. Han ristet mismoderlig på hodet så hengekjakene slang.

Jeg spente øremuskelen til det ytterste. Jeg følte skogens ro - - nei, ikke helt. Gjennom kvekk og kvakk og sum og snurr ante jeg listende trinn, luskende stemmer.

Titubaene stivnet - de hadde også hørt lydene. Bare Roger fortsatte å klø seg i skrevet og gjespe. Jeg fanget det vasne blikket hans og gjorde tegn til helt stille. Han blunket. "Hva er det som - "

Det knakk en kvist; det hørtes et lågt rop. Lydene var nesten rett under oss. Øynene og munnen til Roger ble trillrunde. Hysj, hysj, vær stille som mus – suste det i mitt stille sinn, med onkel Laurits og Sølvguttene i bakgrunnen.

Jeg kastet et øyeblikk ned mellom filtrete greiner og grønskete stammer. Et tåkete halvmørke gjømte seg fortsatt, men mørket sang på siste reversen. Jeg skimtet en sammenkrøpet skikkelse som listet seg mot stammen vår… En til. Enda en. En flokk.

Jeg pekte. Vi satt som spurv på snor og fulgte de listende folka med øynene.

Det var ikke oss de listet på - ingen av dem henkastet et blikk oppover. Det var noen andre de var ute etter.

Piler plystret. I mudderet under oss ble det liv og rør; en hensunket tømmerstokk løftet seg på frambeina og smekket med meterlang kjeft. Det kunne være kameraten vår fra i går; det kunne være broren hans - kjøttsaksa var i hvert fall like illevarslende. - After a while, crocodile -

Ingen av pilene gjorde nytte for seg. Noen prellet på den hornete huden; andre ble stående en centimeter inni skinnet og gjorde ikke mer inntrykk enn myggestikk. Gamle Gator ble irritert og vraltet seg halvt opp på land, der han glefset og smekket som Få.

De listende skyggene kom til synes på bredden: Åtte-ti bronsebrune menn - kraftige karer; nesten nakne, bare med et kulørt badehandkle knyttet under skrevet og over hofteholderen, og snodige hetter med fjørdusk og en tjukk ring rett over øra. Over hele kroppen var de malt og tatovert med snirkler og figurer.

De holdt seg på respektabel avstand fra gatoren. To av dem bar en lang, spiss stokk mellom seg: Hva skulle de med den? De nærmet seg forsiktig, mens gatoren vispet vatnet og gapte… Og der! Lynkjapt rente de spissen på stokken inn i gapet! Gatoren smikket kjakene sammen og beit så flisene fauk. De to karene begynte å dra. Gatoren beit seg bare mer fast. De to fikk hjelp av flere som halte og drog - og der var den forevokste firfisla helt oppe på land, og veivet med stjerten så beina ville ha røket av som stilkepiper hvis den hadde råkt noen.

Nå begynte en rar brytekamp: De bronsebrune vrengte og vrei på stokken av alle krefter, men gatoren ga seg ikke; den beit og slo og holdt stanga stangen med alle sine fem meter, en bunt av muskler og tenner som ingen med sine fulle fire ville gi seg i kastelag med!

Graset ble flattrampet; greiner og kvister knakk. De kjempende danset rundt. Gatoren bakset og beit.

Men så! Plutselig hadde mennene fått ekstra godt tak; alle tok i og vridde samtidig. Utysket snurret gjennom lufta, og der låg den på rygg. Ennå beit den like påståelig i stokken.

Men nå var gatoren på gyngende front: Halvparten av mennene holdt stokken; resten gikk laus på smørsida med kniver og spyd. Den sparket og slo som bisatt, men på rygg var den hjelpelaus, og mennene holdt den nede så den ikke fikk gjort motmæle. En kar med ekstra fin fjørdusk kom med et langt, stygt spyd og kjørte spissen tvers gjennom dyret. Gatoren bakset verre enn noen gang ei stukket stund; så slappet den av. Flere stimlet til med økser og spyd. Kampen var avgjort, men gatoren var treg i oppfattelsen; det tok mange stikk før den skjønte at den var død.

Til slutt låg den stiv. Det praktfulle uhyret var desimert av noen puslete mennesker med list og lusk. Sånn kan det gå.

Sjøl i døden beit den seg fast i trestokken. Flisene stakk ut mellom fæle tenner. Litt mindre påståelig, så hadde den sluppet taket og berget livet, og kanskje en indianerfrokost attåt. Var nok en lærepenge i dét, for både folk og fe. Fra barndommens grønne dal mintes jeg sangen om eslet Umbriago: Men der hvor stien vender imot dalen – der det er best å gå mot vest, der setter Umbriago seg på halen – et trassig best, som esler flest - - Til slutt fikk de lure karene i sangen med seg Umbriago hematt på den måten at de dyttet ham i feil retning. For da gikk han jo strikk motsatt, trassig som han var. Sangen trakk en lærepeng, husket jeg.

Jegerne danset og hylte noen minutter, slik det seg hørte og børte; hukte seg ned og slo seg på knea, skingret så det skar i øra og feiret trumfen. Jeg kjentes litt trist til mote. Den fæle drapsmaskinen hadde nok vært ute etter skinka mi, men jeg tok det ikke personlig. Den gjorde bare jobben sin, og hvem kan betenke en overbevist kjøtteter at den prøver å gafle i seg en velskapt Harry når sjansen byr? Ikke mange. Litt trevlete kanskje, men næringsrik.

Karene danset fra seg. Så gikk de laus på etterraksten. Med kyndige never renset de ut tarmer og gørr, skar laus skinnet og delte kjøttet i porsjoner. Fyren med den største dusken spanket rundt, pekte og ordinerte. Da oppgavene var forfordelt og arbeidet gikk som påsmurt, ruslet han ned til vasskanten og myste seg rundt. Sjøl jeg, som ikke er noen beundrer av mannens kropp fordi det finns finere ting, måtte innrømme for mitt stille sinn at han var en praktkar: Musklene spilte i morgensola; tatoveringene satt så tett som livsverket til en tægger og skinte i rødt, hvitt og blått - ormer som snodde og filtret, snirkler og spiraler, stjerner og halvmåner…

Plutselig rettet han seg opp og sto og glante ut over vatnet. Så bråsnudde han, sprang opp til de andre, veivet og gestulerte.

De stimlet ned på stranda. Der sto de og måpte mot det som sjefen hadde sett: Ute i disen stakk Cadillacen opp av vatnet, mørk og mystisk som et bilvrak i 'Psycho'. Huffetu.

Sjefen forordret og pekte. Karene såg motvillige ut. Det hadde du gjort også, hvis noen ville sende deg ut i ei myr tettstappet av forkledte tømmerstokker. Sjefen ga seg ikke, og de hadde nok en sunn respekt, for til slutt vasset tre-fire av dem ut og innspekterte cadillacen.

Noe slikt hadde de aldri sett i sitt liv. De kjente og luktet på panseret, banket og skvatt til av det harde smellet; de dunket hodene i bilrutene og måtte prøve flere ganger før de skjønte at det var noe hardt og gjennomsiktig der.

En av dem klatret opp på taket og holdt utkikk etter tømmerstokker. Heldigvis dukket det ikke opp noen mens de holdt på; da kunne det ha blitt en annen dans.

Sjefen sto på land og hadde sitt på det tørre. Til slutt tok han en bestemmelse og ga nye forordninger. De der ute begynte å skyve og dytte. Bilen sto med snuta mot land, og det var bra, for ellers hadde den ikke rikket seg. Sto nok i fri også, etter siste forsøk på oppstart. Den flyttet seg en tomme, så en til - - sakte og sikkert fikk de skubbet og skjøvet den innover.

Det skar i hjertet hvordan de handterte Cadillacen - helt uten respekt og silkehansk. Hadde den ikke riper i lakken før, så fikk den det nå, sammen med bolk i skjermen og andre lakkskader. De visste ikke bedre, og ikke kunne jeg hoppe ned og be dem vise hensyn heller.

Inne ved bredden sto den børr. Sjefen tenkte; det var jobben hans. Så pekte han på slyngelplantene og bort på bilen. Såttene hans begynte å kveile og tjore. Så drog de mens de ropte taktfullt: En, to, tre, hiv! En, to, tre, hiv! Eller noe som virket på samme måte.

Med et slafsende sukk slapp framhjula botnen. Med et ekstra kraftig hiv! fikk de framhjula på land. Nå var saken smal; ikke lenge etter sto doningen på tørt land og dryppet gjørme og vassplanter.

Sjefen med den store dusken innspekterte den med sakkyndige grynt og merknader. Dørene slang. Han kraup ut og inn, vridde på rattet, banket på dasjbordet. Etter grundig EU-kontroll traff han en slutning. Han plasserte to av såttene sine som vaktposter og samlet de øvrige med tydelige tegn på avmarsj.

Ingen kastet så mye som et øyeblikk opp i bladverket. Folk gjør sjelden det når det er spøk og spenning på bakken. Vi satt i lønn og kunne dale ned når foranledningen meldte seg og bilen var tørr - men dulpen til Roger ville det ansless.

Han hadde nok sittet og fomlet med den og latt den komme til krefter i morgensolas skjær. Plutselig peip den.

Ikke nok med det. Jeg har ikke greie på sånne dulper og får sjelden virk i dem, men denne her husket de tastene Roger'n hadde trykt i går kveld - for der kom det en pipende teflonstemme: "Det her e ein automatsvarar før hain Tykje sett sentralbord. For a dialogue in English, please dial one. Trøkk to før øyeblikkele hjælp og sjælens førtapels. Trøkk tre før andre bestillinga. Trøkk fir før dagens frestelse. Trøkk fæm før ein oversikt over produktan vårres. Det e mykje jævelskap og ventetid før sentralen svare. men vesst at du veinta i telefona så får du snakk med ein utav småjævlan vårres så snart som det bli ein ledig. Vesst du ikkje lægge på, røkke du stadig bakover i køen." Stemmen feidet bort til tonene av Fanitullen.

Jeg skal ikke underdrive og si at karene virket overrasket. De stimlet, ropte og pekte. Sjefen danset og brølte. På få strakser hadde flere av dem funnet buene sine og besiktiget oss inn. Sjefen viftet med hendene og fikk dem til å vente med å skyte. Så ropte han noe på kaudervelisk opp til oss og sto med hendene på hofta mens han ventet.

"Han vil vi komme ned," sa den ene Titubaen. "Ellers skyte," sa den andre. De begynte å løsne på knutene som bandt dem fast.

Midt i forskrekkelsen måtte jeg stusse. "Skjønner dere hva han sier?"

"Han si mild og mektig mann, men skyter hvis sint," sa den første, og glei nedover stammen. "Mor våres lære snakke når vi er små," la den andre til, og fulgte etter.

Da ingeniør Knut Berg på eventyr kom til Nilens kilder og oppdaget et egyptisk kongerike som historien hadde glømt igjen, var han heldig som hadde med seg munken Tala, for han hadde studert Østens visdom i hjemmetemplet sitt blant Karakorums ville fjell. Der hadde han lært gammelegyptisk, i tillegg til andre nyttige ting, så de klarte seg fint da de traff på lokalbefolkningen. Vi, derimot, var heldige som hadde med oss Titubaene.

Det var bare å følge eksemplarets makt. Jeg gjorde meg laus og ledig og glei ned etter dem. Roger hadde endelig fått skrudd av dulpen, stukket den i en innerlomme og løsnet noen knuter, mens han mumlet: "Nå ser du hva råkjøringa di fører til, Bestefar! Jeg skulle aldri latt deg - - "

Og når jeg tenker på hva jeg kunne ha sagt… Men det gjorde jeg ikke. Jeg slapp meg tvert imot ned med et dunk.

Vi sto som perler på ei snor, og ingen av oss sa et ord. Den muskeløse sjefen underkastet oss en ransakelse like inkvisorisk som bilen.

Først mønstret han oss med smale øyne og stram kjake. Så begynte han å klype for å verifere at vi var ekte. Han saumbefor Titubaene så jeg holdt på å gå fra konfektene: Han klemte og befølte på dem med kjennermine; han… - og hadde de ikke sendt meg advarende øyeblikk, så hadde jeg grepet inn, med konsekvenser til følge. Ferdig med dem begynte han med Roger og meg: Først prøvde han å gni bort ansiktsfargen vår. Da det ikke gikk, begynte han å nappe og dra i det jerngrå skjegget mitt og de pistrete dottene til Roger. Han måtte forevisse seg om at vi var menn også, og tok et grepa tak som nesten fikk meg til å legge bort min besindige ro. Han undersøkte hendene og hodene våre, og viste særlig interesse for mitt stålgrå blikk - jeg trudde nesten at han skulle sette finga i øyet på meg. Det gjorde han ikke.

Han spanket rundt oss og kjente og klaup. Han stakk en pinne i kjeften på meg og undret seg storartet over plombene, akkurat som tannlegen ved mitt siste besøk i sjuogseksti. Han drog skjorta av meg og ble enda mer skjørtet opp over hudfargen min, og ett og annet krøllete hår på bringa. Særlig hårete er jeg ikke - gror ikke gras på bettong, veit du - , men i forhold til skikk og bruk blant den røde mann er jeg nærmest lodden, har jeg sett.

Til slutt kom han nok til at med alle feil og mangler så var vi likevel en slags folk. Dermed ga han noen ordre til, og ikke før visste vi ordet av det så var vi bastet og buntet. Vi ble styrt ut med hver vår renneløkke rundt halsen, og en indianer i hver ende. Hendene våre ble bundet sammen og beina likeså, så tett at vi bare kunne trippe.

Sjefen tok et overblikk. Så ropte han en ordre til avspasering, og hele flokken satte seg i berørelse. Jeg måtte trippe av alle krefter for ikke å bli dratt på snørra. Roger er seinere i snuen, så snuta hans fikk et traumisk møte med bakken før han fant takten. For én gangs skyld kom det ikke en lyd - kanskje var han for sjokkartet til at han klarte å sette ord på følelsene.

Skogen var et uframikommelig kratt av busk og bregn, slyngelplanter og torner, men gjennom urskogen gikk det en sti, brei nok til to om gangen. Stien løp snorrett, og det bar sakte oppover. Vi fire trippet på harde livet, for hver gang vi ble hengende etter, strammet renneløkka seg. Roger prustet som en flodhest i havsnød.

Etter en lang evighet åpnet skogen seg. Her var krattet svidd av i vide kretser; det stakk svartbrente stubber opp av jorda. Over sletta var det tuer med mais, squash, bønner og andre buskevekster. Det arbeidet folk på jordene, både karer og kvinnfolk; de krabbet nesten nakne på knea og såg ikke ut som om de likte seg. Det kan jeg godt skjønne, for de var bundet omtrent som vi, og rundt omkring sto det karer med spyd og passet på dem.

Midt på sletta var det en landsby av runde hytter med stråtak, og breie, rette gater mellom hyttene. Da vi kom nærmere skimtet jeg en stor, overbygd plass i midten der det satt noen eldre herrer, dekorert fra topp til tå, på låge jordbenker i alvorlig konservasjon.

Byen minte litt om Wendak, sjøl om husa var mindre og flere; men stemningen var ikke den samme. Ingen unger sprang og hojet, og ingen flokker av kvinnfolk skravlet og lo på veg ut på jordene. Her hersket det Ordning muss sein. De ungene vi såg, ruslet rundt i avsluttet orden under strengt oppsyn, uten tilløp til spontan muntrasjon.

Jordene buktet seg i bakke, dal. På haugene var det digre voller; noen var snirkelrunde, andre liknet digre slanger, og noen såg ut som fabeldyr som hadde lagt seg ned. På et par slike voller dreiv det folk og arbeidet. De drasset kørjer fulle av jord opp på haugen, tømte dem og klatret ned igjen for å hente flere. Disse karene gikk omtrent nakne; også de ble passet på av dekorerte krigere med buer og spyd.

Det virket lite trivielt. Hvis du ikke var sjef, vel å bemerke.

Vi ble slept langs ei av de snorrette gatene inn til midten. Folk kikket på oss med store øyne, men ingen sa noe. Det hadde de nok ikke lov til.

Vi stoppet ti meter fra de eldre herrene på benkene. Nå såg jeg at det sto flere unge menn bak dem med store vifter av flettet bladverk som de veivet att og fram for å avkjøle dem. Alle gamlingene hadde digre hårdusker med fuglefjør og blomsterkrans. En av dem, en inntørket brødskalk på piperenserbein, hadde ei grønnglinsende kappe som liknet silke, og en hårdusk så diger at den truet med å tippe. Fjeset, bringa og armene hans var dekorert med stjerner og halvmåner, bølgemønstre og slanger, så tett at det ikke var plass til ett eneste punktum. – Her satt nok Hovedsjefen.

Han plirte og knirket med knarkestemme. Ikke før så kastet alle jegerne seg på knærne, unntatt jaktsjefen, som bare bøyde seg djupt og harket for å avklare stemmen.

Vi fire ble stående. Det skulle vi ikke ha gjort: Jegerne ga et napp i tauet så vi datt på trynet. Jeg fikk kjeften full av jord og støv og prøvde å komme meg opp på kne, men da kom det et nytt napp så jeg holdt på å bli kvalt. Jeg resignerte meg og nøyde meg med å vri ansiktet så jeg kunne følge begivenhetens skeive gang.

Sjefen for jaktlaget tegnet og fortalte. Gamlingen plirte; av og til peip han noe. Han virket ikke som noen snill bestefar. Han hadde en stav, blank og fin med utskjæring og dekorasjon, som han viftet med når han spurte. De andre gubbene fulgte med som tente lys på ei snor. Av uransaklige grunner tenkte jeg på livørskallene som satt på trebenken og vedkassa i buttikken til Torgersen da jeg var liten; der satt de og sputtet skråtobakk og hadde dagen til disp, mens de kommenterte år og avling og ungdommen nå for tida. Av og til bommet de og laget brune roser mellom mjølsekkene, men det affikserte dem ikke. Der satt de.

Tanken fikk meg til å hikste et innestengt knis. Så hensenket situasjonens alvor seg, og kniset satte seg fast.

Jaktsjefen skravlet i veg på labbedansk. Av og til pekte han på oss og gestulerte. Gamlingen gjespet. Jaktsjefen tok et hint og avsluttet den historiske gjennomgåelsen sin, bukket så han sto dobbelt en gang til, snudde seg mot de nesegruse såttene sine og brølte som en Gauleiter.

Jegerne spratt opp, og vi med dem. Uten om og men ble vi marsjert ut på jordene og satt i syssel: Titubaene ble slept ut til flokkene som lukte ugras og stelte maisåkrene; Roger og jeg ble marsjert opp til nærmeste jordvoll. Der ble vi framvist for en oppsynsmann - en morsk kar med fjeset og bringa fulle av tatoveringer som hadde grodd til stygge arr i regnbuens farger - ; så ble vi løyst fra renneløkka og uten videre dikkedarium styrt ut med hver vår flettekorg til å bære jord i.

Seinere forsvant Torgersen. I stedet kom Samvirkelaget; der måtte de finne seg av med å sitte ute på trappa. Da forsvant de med de første kuldegradene, men de dukket opp igjen med blåveisen og de brune klysene sine.

Jegerne forlot oss til sin skjebne. Oppsynsmannen brølte og pekte; så sto han med nevene i sida og såg på oss med dyster mine. Kraftig han også.

Her var nok karrierestigen pekt ut for oss. Sikkert klokest å gjøre gode miner. "Kom, Roger," hvisket jeg, tok korga og tuslet ned mot grava der arbeidsfolka hentet jord og stein. Det gikk ikke fort; vi hadde ennå reimer rundt anklene - det var ikke meininga at vi skulle sette av sted i firesprang det første vi gjorde.

Roger fulgte etter, svimeslått i fjeset. Den berømte talegaven hans hadde gått i vranglås. Her var vi, et sted i Florida eller der omkring i historiens morgengny, og her skulle vi henslepe våre liv som slaver på et steinbrudd.

Det var ikke slik jeg hadde tenkt meg det amerikanske eventyret.

17: I just don't like this kind of living

Det er ikke bare Roger som tenker lange og kloke tanker, må du tru! Jeg gjør meg mine reflekser, jeg også. Akkurat nå, feksempel, tenker jeg plutselig og helt av meg sjøl: - Virkeligheten er større enn alle drømmer, for virkeligheten inneholder drømmene. Alt som finns, og alt som ikke finns. Det har jeg egenhendig opplevd.

Den satt, tenker jeg!

Derimot tenkte jeg ingen lange tanker der jeg sjanglet nedover motbakken for å hente det ørtende lasset med jord og stein. Tankestubbene mine var sånne som: - Åssen går det med Tituba. Jeg orker ikke mer. Når tar dette slutt. Åssen går det med Tituba - -

Men der kan du se: Når du leser denne historien, så får du med deg mye mer enn bare det som hendte. Du får med deg mye som ikke hendte også, og mange kloke ettertanker. Så les bare videre!

Vi hadde ikke prøvd å legge ned særlig protest mot slaveriet: Sjøl Roger skjønte at det var lurest å lage lite profil før vi såg hvordan landet låg an. Vente og se våre snitter.

Dette er altså ei fortelling til å bli klok av. Med eller uten teorier og hypofyser.

Men nå klarte jeg snart ikke mer. Jeg gikk i svime; det var tåke foran øynene; det suste i øra. Sakket jeg ørlitt, så var det straks en slavedriver der, med en lang påk som danset reinlender på ryggen. En subbende rytme plantet seg fra bakhodet mitt og nedover ryggraden, med stemmen til Sam Cooke: 'Hah, huh - - hah, huh - - that's the sound of the men workin' on the chain ga-a-ang, that's the sound of the men workin' on the chain gang - - '

Jeg hadde vrengt av meg jakka og skjorta i den våte varmen. Nå var hele kroppen min bedekt av støv og svette så tjukk som skokrem. Et summarium av spyfluer og annet utysk sto som ei sky. Det sto nok en dunst også, tenker jeg, men den la jeg ingen brett på akkurat nå. Nede ved jordgrava sto det en butt med grumsete vatn; der fikk vi nådigst stanse og drikke. Ikke appertittelig akkurat, men i nauda eter faen fluer.

Han ble skutt på et horehus før noen skjønte at han var genial. Nå er han på repertoriet til hver eneste rootsprateplater med respekt for seg sjøl. ’Soul’ kaller de det nå, men det visste han jo ikke der han låg og blødde i hjel, og ikke er det sikkert han hadde gitt bengen heller. Sånn kan det gå. Og hva kan vi lære av det? Ikke stort.

Og gampen puler kuer, som han Ola bruker si.

Jeg hadde mistet oversikten over dag og tid. Jeg hadde båret jord og stein fra evighet til evighet, i en sisyfos uten ende eller slutt. Jeg tømte mekanistisk jorda utover vollen der slavedriveren pekte, snudde, subbet nedover… Så husker jeg ingenting før jeg var ved grava igjen og bøyde meg på knakende ledd for å fylle kørja.

"Slap off, Bestefar," sa en stemme i hodet mitt. "Slutt for i dag!"

Jeg såg meg forvirret om. Var det en fyr som snakket, eller bare en flaggertanke?

Jo visst. Roger. Tåka klarnet litt. Bak den sto det et rundt fjes med rosa overkropp, grimete av møkk – han kom til å bli dyktig solforbrent. Han kikket bekymringsfullt. "Du ser jævlig ut, Bestefar! De skulle ikke sette en mann i din alder til tungt kroppsarbeid. Dessverre finnes det ingen tilsynsmyndigheter som - "

Det svimret. Før jeg visste et ord, så satt jeg på reversen i jordhaugen med et pannebånd av rustent jern. Det gjorde vondt i bringa, i armene, i -

Et panisk stikk kom flagrende: Innfark! Det fikk far min, uten varsel og betenkning: Fresk som en folunge den ene dagen, på elgjakt og skogsarbeid og skitur; grå som oske den neste, med beskjed om å ta det kuli og nyte sitt opium. Det ergret ham så han ble klein.

"En liten illebefinnelse," hikstet jeg. "Børte nok ha tatt meg tid til en skikkelig frokost i dag."

Men der sto Roger, freskere enn jeg kan huske, og her satt jeg, som ellers kunne løpe i sirkel og komme først. Her var det noe fundamentalistisk galt.

Ikke kom han seg igjen heller. Han levde i flere år, men han ble bare en skygge; satt og drakk kaffe på kjøkkenet, grå og grinete, og vågde seg aldri ut i skauen mer. Til slutt kom han på hjemmet. Der låg han og snøvlet om tiur og skaresnø, og etter ei ukes tid ble det stilt borti bosoa.

Undres hvor han er hen nå, jeg. Langt innpå øståsen kanskje, med snadde og kaffekjel over en nying. Rart åssen en husker småting, tjue år seinere.

For ikke å snakke om han bestefar!

Jeg pustet djupt. Flere ganger. Tåkedottene krystallerte seg. Etter ei stund kunne jeg se resten av arbeidslaget. De hadde også satt seg. Fem-seks vakter passet på at vi ikke stelte til ugreie.

Jeg hadde ikke henkastet mange blikk på de nye kollegene mine – registrert dem når vi møttes, men ikke ett ord. Og visa versa. Av og til et grynt. Taletrengte var de ikke nå heller der de satt, tolv-femten mann i hulter og bulter, med skyer av flue og mygg - ingen tusenfryd for øyet. De fleste var unge, men livet hadde krevd sine gnagsår: Noen manglet tenner, andre et øye eller øre og en fing eller to. Et par hadde gapt for høgt og fått avskåret tunga. Alle hadde arr og røde render. De kom fra ymse folkeslag, etter form og fasong å bedømme. Ingen tatover eller bilder med kosmetikk.

Var nok bare fine folk som var dekorert. Praktisk når du er ute blant andre fine folk: Alle og hver kan straks se din stilling og bestand på tatovene dine.

De satt der de falt seg, nedsenket i egne tanker, uten interesser i nærmiljøet eller støyende muntrasjon. De ventet og skulte.

"Du bør nok ta det litt roligere," dreiv Roger på. "Spare på kreftene, så jeg slipper bryderi med deg - det kan hende vi må være kjappe til beins, veit du - "

Litt av kreftene kom i retur mens jeg oppsummerte meg. Nå skimtet jeg sola gjennom den røde disen; den hang over skogkanten og innvarslet at kvelden var på frammarsj. Hva var det vi ventet på?

Svaret kom over bakkekammen: Fire damer med digre boller. To av dem var Tituba.

"Skjønt vi må ikke forhaste oss! Først vil jeg studere de sosiale strukturene i dette samfunnet. Alt nå kan jeg fastslå at dette er et langt mer lagdelt samfunn enn Wendak. Det finns åpenbart en adel, med kongen i spissen, dessuten en kriger- og jegerstand, og til slutt slavene, der vi for øyeblikket finner vår plass. Jeg spør meg: Hva er det som holder denne strukturen ved like? Hvorfor gjør ikke slavene opprør; de er sikkert mange nok til å - "

En av slavedriverne hadde skult på Roger ei stund, stram og mistenkelig rundt kjeften. Nå hadde han hørt nok. Det smalt et piskeslag på rosa rygg. "Grubb glafs!" brølte avsenderen.

Utrulig nok tok Roger hintet.

Midt i elendigheta gjorde det ubesigelig godt å se Titubaene. Jeg burde ha visst at de klarte seg. De damene der flyter opp med beina først, de. Se der kom de svevende med store smil, halvnakne og med svulmende oppstoppere, sånn at tjue par øyne snudde seg. Og jeg, gamle elendige mann med stikk i bein og armer, kjente risling av glede: Så lenge disse to fantes, var verden i vater. Uansett.

De kom i følge med to lokale damer. De fire hvisket og knisket som gamle venninner. Ved nærmere tilsyn kunne jeg ikke unngå å overse likheten: Runde ansikter, høge kinn, kraftige trekk. Titubaene var litt mørkere til skinns og hadde spor av krus i håret - ellers var de snytt ut av ermet på den lokale herkomsten. Det var nok her de stammet, nå eller i framtida – vispet godt sammen med et islett eller to fra Afrika, etter farge og kulør å dømme. Fin blanding!

Hver av dem bar en bolle med blandet grøntfór. Mennene stimlet. Damene satte bollene fra seg, neide djupt for slavedriverne og svevde bort. Ikke ett ord ble forvekslet, Titubaene sendte meg hvert sitt blikk. Det var to blikk til å leve lenge på.

Vaktene passet på at vi holdt bordskikk. Bønner og mais, nøtter og bær og saftige rotskudd – prima forsikringskost for vegetærer, og det er ikke jeg. Likevel stappet jeg i meg med begge nevene, og kaninfóret smakte så godt som grønt kan smake. Litt av livskraften kom i retur.

Mett ble jeg ikke - vaktene muntret ikke opp til skjør levnet. Etterpå ble vi avmarsjert ned til det grumsete vatnet som hester til vatning. Der fikk vi drikke så mye vi orket mens solnedgangen blødde ut over jungelen.

I aftenskummerets hendøende skjær ble vi ført til et skur utafor landsbyen. De andre slavene fant plassene sine med senger av lauv og mos på jordgolvet. Roger og jeg måtte klare oss med klærne til madrass. Jeg datt sammen med hjorteskinnsjakka under meg. I halvsvime hadde jeg åndsnærvær til å kjenne etter at bilnøkkelen var der. Hvis jaktsjefen hadde halt Cadillacen opp til landsbyen, måtte jeg på en eller annen måte komme meg dit og - dit og -

Tanker, lyder, lukter skvalpet sammen. Stanken av møkkete menn. Mumlende stemmer. Roger hvisket ett eller annet, men jeg klarte ikke å skjelne. Mørket begravde meg i mattelsens drømmelause søvn.

Og vaknet av et spark med en grov stemme. I ørska løftet jeg meg på albuen. Mitt første innskudd var at hodeverken og sandpapiret kom av sideren til Harry Junior. Nå fikk han hæern fløtta la meg sove… "Nå får du hæern fløtta la meg sove!" gryntet jeg, med uigjenkjennelig stemme.

Det kom et spark til. Med en kraftig anstrengelse fikk jeg øynene på gløtt. Det ene etter det andre. Lyset rant inn, og der sto det en slavedriver med spydet i ene handa og påken i andre. "Bland deg i livsfryden, du som fikk være blomst i dens vår!" kvitret Rogerstemmen et sted i nærheten. ”Gjør som han sier; han blir lett irritert.”

Sakte rant dagens hendelser inn i sitt fulle omfang. På sett eller vis kom jeg meg på stående fot. Det var noe galt med golvet; det gynget som Storsjøen i kuling. Topplokket mitt var ikke skrudd ordentlig på. Armene og bringa verket. Rogerstemmen ble mer innpåtrengende: "Nå ville jeg sette meg i bevegelse hvis jeg var deg, Bestefar. Nyte et døgn til det eviges ære i menneskekår! Liten og svak."

Han kunne få sagt det.

Jeg snublet ut. Fotreimene satt som smurt; jeg måtte trippe som ei jomfru i havsnød. Ute foregikk siste rest av frokost: Grøntfór, akkurat som i går kveld. Jeg hogg til meg en neve, men klarte bare å få i meg noen maiskorn. 'Wake up early in the mornin', hear the ding-dong ring. Walk up to the table, see the same damn thing,' gryntet den grusete stemmen til Blymagan for mitt indre blikk.

Bakken gynget. Skyene duvet. En av våre nye kolleger hadde problemer; han kom seg ut, men der datt han så lang han var, grønn i trynet. En av vaktene begynte å slå, mens han brølte i takt.

Stjal som den fengselsravnen han var, veit du: Blues, folkeviser. Linjer og refrainer han likte. ’Goodnight Irene’, feksempel. ’Pick a bale of cotton’. ’Midnight special’. Kalte dem sine egne, den luringen.

Dessuten hadde jeg dritua. Tarmene knaut seg for hvert skritt, og da jeg endelig fikk satt meg på huk sto spruten som en brun rakett. Dassen var ei søppeldynge bak skuret. Jeg holdt pusten og lot det stå til.

Men sånn gjorde alle på den tida. I den bransjen. Lite opphavsrett å snakke om.

Jeg veit ikke åssen det gikk med stakkaren, for eksemplarets makt oppmuntret meg til å stavre oppover lia. Jeg hørte brøl og piskesmell mens jeg gikk. 'Knife and fork upon the table, nothin' in my pan. Say anything about it, and I'm in trouble with the Man.'

Bortsett fra Blymagan sjøl er det Lonnie som har laget de udødelige versjonene, med sagbladstemme og banjo. Og en og annen gitar hvis nødvendig, men det er det ikke.

Roger peste seg opp på sida. "Ånde ett eneste drag inn av den evige dag! Ekte opplevelsesferie, Bestefar. Litt støl i dag, men det går over. Drikkevatnet har satt fart på magan også. Måtte opp i dag tidlig, jeg har ikke hatt slik leveranse sia - " - en av vaktene kom skulende. Kjeften til Roger datt igjen med et smell. De muntret ikke ansattene opp til ørkeslaust skravel på denne arbeidsplassen.

Ken Colyer også, forresten. Kingston Trio har en ganske effen utgave. Og Fogerty, selvfølgelig!

Nå er han borte, han også. Felt av tidens tann og hjerteinnfark. Men bortafor virkeligheten finns han fortsatt: Der dirrer rytmene som blåknuter av synkopert piggtråd og holder hele greia sammen. Verden, meiner jeg.

Roger, den dvaske stuegrisen, var forvandlet. Som en metaformose var han omvendt til reine frisksportusen. Solstikk, kanskje, eller noe han ikke tålte. Jeg, derimot!

Dagen ble enda varmere enn sist. Verken i bringa ble verre. Det dundret i huet. Tåkedottene kom drivende. Gjennom suset hørte jeg stemmer; de mumlet på grensa til det uhørte, og jeg fattet ikke opp hva de sa - men noe godt varslet de ikke.

Bakken gikk i bølger; sola steikte, vatnet smakte kloakk. Med oppbydelsens siste krefter klarte jeg å stå på beina, bære jordlasset opp, tømme det, ned igjen etter nytt lass, opp igjen… Jeg prøvde å telle turene. Kom ut av tellinga, prøvde på nytt, ga opp.

Av og til skimtet jeg fjes mellom tåkedottene: Arrete og slitne på slavene; morske og truende på slavedriverne. En gang stupte en mann foran meg og ble liggende. Det kunne være han som ikke kom seg opp i dag tidlig; det kunne være en annen. Vakta var sporenstraks på pletten, brølte og slo, og slo og slo og slo - - denne gangen fikk de ikke livstegn i ham.

Vakta ga opp. Den blodete skikkelsen ble liggende tvers over stien. Vi andre skrevet over. I dagens løp ble han stadig gråere av støv og møkk. Utpå eftan kom det et par karer fra et annet arbeidslag, tok den livlause skikkelsen i hvert sitt bein og drog ham bort. Folk subbet videre og orket ikke løfte blikket. Var nok en dagligdags foretelse, dette her.

Roger laget gode miner. "Hold ut, Bestefar!" hvisket det gjennom bruset i ørene. "Jeg skal legge en plan! Men først må vi - " - og så videre.

Plutselig var det kveld igjen, og Titubaene var der. Ei stakkete stund var alt godt. 'Let the Midnight Special shine a light on me - Let the Midnight Special shine its everlovin' light on me!' Blunket til meg også, den ene av dem.

Øyeblikk av blank glede; evigheter i sumpen av smerte og mattelse på avgrunnens bevisstlause rand. Slik gikk dagen. Og dagen derpå. Og dagen deretterpå. Vollen ble breiere og høgere; grava der vi hentet jord og stein ble djupere. Det monokrome slitet ble en del av naturens urokkelige gang, akkurat som den brennende himmelen, den evige motbakken, verkinga i kroppen.

Magakjøret fortsatte. Maten rant tvers igjennom. Ikke fikk jeg vasket finga etter dassturene heller, slik som i helselæra på folkeskolen. Lus og utøy floriserte, men jeg merket ikke noe til dem – de likte nok ikke lukta.

Noe utesvevende sosialt liv var det ikke på denne arbeidsplassen. Noen av fangene mumlet seg i mellom om kvelden, før snorken la seg som en lydmur. En sjelden gang var det noen som gryntet til oss, eller skulte surt. Mange ga ikke en lyd fra seg – det var kanskje det lureste. Roger meinte at slavene måtte være fra forskjellige stammer, og før de rakk å bli kjent med noen, ble de transponert videre til ny arbeidsplass.

Det hendte at fangene sloss. På et sted som dette har du ikke mer moro enn du lager. Men før det ble blodsuttredelse og uvennskap, kom vaktene og slo slåsshanene helselause. Ville nok ikke ha skader på besetningen. Likevel tegnet det seg en rangorden, et hirarki. ”Fengselets sosiologi!” kommenterte Roger’n faksinert. ”Den er seg lik til alle tider: Den sterkeste overlever, men det gjør også den lureste. Det blir interessant å se hvordan vi to klarer oss!” Foreløpig holdt vi oss i bakre rad og ble ikke forelempet.

Og en fisring så sår som om den var skrubbet med tjue korns sandpapir. Jeg måtte ligge på magan.

Noen forsvant uten varsel; nye dukket fram. Smil og latter var det lite av. Ikke akkurat «Arbesslaget hass Johannes Johansen».

Roger og jeg fikk ha sluttstykkene våre i fred – kanskje fordi det var to av oss, eller fordi vi virket gamle og seige. Skal sant sies, så er jeg ikke noen pusling heller, sjøl i min medbetatte tilstand. Det såg nok kvialt ut å prøve seg frampå.

Men ellers ble folk voldtatt rett som det var. Den ivrigste bakstreveren var en diger, arrete kar med flattrykt tryne og never som klubber. Assistenten hans var en liten tass som hang i kjølevatnet og hjalp til når oppgaven krevde mer enn én mann: Helan og Halvan; to stygge alen av samme ulla. Når det dukket opp en ny mann, kunne Helan stå og se på ham mens han drog fram drageren og viftet med den. Han hadde en underlig rødsprengt en. Hvis ikke nykommeren stilte seg på kne med sluttstykket i været fikk han først en omgang spark og slag så han ble dyktig mørnet. Så dukket Halvan opp. De to skiftet på; den ene holdt mens den andre pumpet. Når det løsnet for Helan brølte han så skuret ristet – ikke noe mønsterforbilde på distraksjon og dannelse, nei. Halvan hadde det med å klynke som ei bikkje. Ikke hadde han store snurillen heller - en rødblyant nærmest, en liten knallhard en der flua ikke fikk fotfeste.

Ingen gjørs på å gå i vegen for disse to. Forsynte seg først i matfatet gjorde de også.

Vaktene brydde seg ikke med å stoppe dem så lenge de ikke gikk på helsa laus – tvert imot hadde de moro av å se på. Kanskje tenkte de at en inntroduksjon til bedriftskulturen hjalp til med å høvle ned nykommere til passe størrelse.

Av og til inntraff det seg små epidoser som braut den utrøstelige enstonigheten. Ei natt, for eksempel, vaknet vi av skrik og spetakkel. Levenet gikk over i uling og jammer – så ble det stille. Om morgenen kom en flokk vakter drassende med to kolleger vi drog en gjenkjennelse på, bastet på kryss og tvers etter kunstens regler. Begge var buntet ekstra godt sammen på den måten at det var trukket tau gjennom leggene på dem. Fluene koste seg i blodkakene på kjøttsåret. Ikke rart de hadde vondt for å stå.

Vaktsjefen sto fram med banning og brøl mens han pekte på synderne. Vi skjønte ikke ett ord, men vi skjønte hva han sa: De hadde prøvd å stikke av; nå skulle han statuvere et eksemplar! Uten mer dikkedar drog han fram en lang kniv av den svarte steinen de brukte til skarpe våpen. Mens vaktene holdt og synderne skreik skar han av dem nesene. De fikk på seg forbindelser til å stoppe blodet; så ble de satt i syssel igjen. Ingen karensdager på denne arbeidsplassen! Vi andre vekslet blikk og syntes at hendelsen var lærerik.

En annen gang inntraff det seg ei storhending. Om det var før eller etter husker jeg ikke; dagene henger ikke ordentlig sammen i erindringens bok, jeg aner ikke hvor mange det var av dem en gang. Men denne dagen hang det en rar stemning fra morgenen av. Vaktsjefen spanket og innspekterte; vaktene strammet seg ekstra stramt opp. Midt på dagen ble arbeidsstokken samlet oppe på vollen.

Byggverket hadde vokst noe alvorlig på den tida vi hadde vært her. Ei uke; tre uker? Hver dag var nye alen til landet lagt, og vollen var blitt en enorm, langstrakt jordhaug.

Landsbyen, jordene og jungelen låg i blå dis. Alle former og fasonger ble uklare, som i en sval drøm; likevel syntes jeg at langt, langt i øst, der sola kom fra hver bidige morgen, der ante det meg ei strime av hav. Ellers låg jungelen dampende, bølgende grønn så langt øyet kunne nå. Bare brutt av mørkere striper av vatn.

I landsbyen var det liv og rør. Der nedefra hørtes det en langstrakt, skjelvende tone, som Acker Bilk på feil hastighet. Tonen delte seg, det ble to av den; den ene klatret over den andre, ned igjen; et løvsageri av blå toner. Tonene ble sterkere, kom mot oss. ”Følg med, Bestefar – jeg trur vi får kongelig besøk!” hveste Roger i øret på meg.

Og ja, så sannelig!: Ut av disen krystallerte det seg et opptog. Først to unge menn i badebukse og hodepynt som blåste på hver sin meterlange lur. Så en bærestol båret av fire kraftige karer. På stolen satt den skrukkete gamlingen vi hadde møtt da vi kom til byen, stivpyntet fra rot til topp, malt og tatoverert og påhengt med lange, grønnglinsende slør. Bak ham gikk det to gutter og holdt i sløret så det ikke skulle røre bakken. Jamte ved bærestolen gikk det to til, med store vifter til å svale gamleskrukken med.

Var bare Acker Bilk som fikk til den rare tonen, veit du. Kan godt hende han hadde lært et triks av Chris Barber, men den skjelvetonen over tolv takter eller mer, den var hans oppfinnelse.

Bak gamleskrukken fulgte et par mindre bærestoler. Der satt det to damer som kunne vært tipptipptippdatterdøtrene hans, men det var de nok ikke. De var også styrt ut med promp og prakt: Grønne slør, kvite skjell som dinglet i øra, rødmalte svulmepupper med oppløftende hjelpemidler, fjør i håret. Bak dem igjen, sjanglende til fots, kom de andre gamlingene fra rådsplassen med hver sin viftevifter – og til slutt, som ei buskete rompe, kom resten av landsbyen. I hvert fall alle som kunne krype og gå.

Følget kom opp på toppen og stanset foran vaktsjefen. De to Acker Bilkene blåste en sluttfanfare. Vaktsjefen strammet seg og brølte et kommandorop. Roger og jeg hadde såpass åndsfraværelse at vi kastet oss i nesegrusen med det samme, og når jeg skottet forsiktig opp kunne jeg se at de andre fangene hadde gjort det samme. Vaktsjefen knelte, og de andre vaktene bøyde seg så djupt de kunne uten å gå på snørra, mens de støet seg på hvert sitt lange spyd. Det var nok strenge regler for knelevinkelen i forhold til stilling og stand, for hele skokken bak bærestolene gikk også ned i forskjellige grader.

Gamleskrukken viftet og pekte med den utskårne staven sin, og knirket som et arkivert opptak av ’Sjuende far i huset’ med Jens Bolling. Vaktsjefen svarte. Jeg skjønte ikke orda, men det var lett å se at de betydde: ”Seffølli, Deres Nåde. Ja visst, Deres Nåde. Skal bli, Deres Nåde!”

Flere kvesende knirk – stuttpustet som et sprukkent orgel, gamlingen.

Vaktsjefen reiste seg. ”Gaggelig glakk!” smalt det fra ham. ”Øyeblikkelig, Deres Nåde!” betydde det. Han snurret rundt, viftet og rekommanderte.

Fire vakter spratt opp for å partere ordre. Vaktsjefen pekte; vaktene greip en ung fyr som nettopp hadde begynt i jobben. Fangen hikstet, glippet med øynene, virret med hodet - - før han fikk summert seg hadde de lagt ham på ryggen på ei steinhelle. Den unge mannen sprellet og slo, men vaktene holdt ham i skrustikk. Vaktsjefen knelte foran bærestolen. Med skjelvhendte never utleverte gamleskrukken først en svart steinkniv, så en stor trebolle.

Fangen skreik og skar ansikt så øynene bulte. Skrikinga tok bråslutt da vaktsjefen skar over halsen på ham. Blodspruten sto som en påle til værs.

Det steig et sukk; det var som om alle tok et halvt skritt fram og sleikte seg om munnen. Vaktsjefen samlet blod til bollen rant over. Fangen sparket ikke så kraftig lenger; bevegelsene ble slappere, stanset helt. Da de kjente seg trygge på at han ikke ville stikke av, begynte vaktene å dele ham opp: Først sløyet de ham og rensket ut innmaten; så lemmet de ham opp i passelige stykker.

Vaktsjefen hadde levert tilbake kniven og blodbollen og gått ned i knestående igjen. Gamleskrukken drakk; blodet rant i striper fra de innsunkne munnvikene, nedover finstasen – men noe fikk han nok i seg mens han tømte bollen.

Det hensenket seg en ørebedøvende stillhet. Jeg trur hver eneste landsbyboer oppfattet den knirkende talen som gamleskrukken holdt, med mye host og kves og veiv med staven – en preken, antar jeg. Han virket svært gudfryktig av seg.

Han avsluttet og slapp seg tilbake på stolen med et pip – hadde nok vært strevsomt for en gammel mann, dette. De to Acker Bilkene løftet lurene og blåste en lang avmarsj. Bærerne løftet stolene, og med gamleskrukken først toget skokken nedover igjen i avsluttet orden. På vegen fikk hver av gamlingene med seg en middagssteik av den oppskårne fangen, så langt det rakk.

Seremoniellet hadde kanskje ikke tatt mer enn en halvtime, men der jeg låg på magen, iskald i den steikende varmen, der hadde det vart i en evighet.

Jeg kan ikke huske at jeg tenkte noe særlig – låg bare med nesa i støvet og kjente isen prikke i blod og marg mens jeg såg og hørte. Detaljer virvlet i et koas av skrekk og motbydelse. Men én liten ting står støpt på erindringens lange lerret: Idet vaktsjefen bøyde seg og skar over strupen, bare påført badehandkleet og de kulørte tatovasjonene, la jeg merke til at han sto på huk med en struttende ståmann mellom beina. – Han der er glad i jobben sin, tenkte jeg da blodspruten sto.

Ekte arbeidsglede på slakteriet.