Musikk og kvinneforakt

 

Når jeg kjører bil, hører jeg ofte på radio. En favoritt er Vinyl. Dit flykter jeg når P2 setter i gang med enda en halvkjendis fra kulturredaksjonens bekjentskapskrets som snakker om seg og sitt, samtidig som Alltid Nyheter spoler gårsdagens nyheter for tredje gang. (Og når Vinyl spoler sitt eget lydbånd med de teiteste reklamene – de verste er p t Biltema- og strømavtalene - , flykter jeg videre til Retro. De to kjører akkurat de samme reklamesnuttene, men heldigvis asynkront.)

Derfor kom jeg i skade for å høre Frankie Avalons «Beauty school dropout». Seinere har de kjørt den flere ganger. Frankie Avalon var en smørsanger med karrieretopp rundt 1960, men seinere fikk han visstnok slippe til i Travoltas «Grease»-univers. Denne sangen har han skrevet sjøl. Han må ha vært desperat.

Dette er noe av det mest ondsinnete jeg noensinne har hørt i en popsang. Han lekser opp for ei jente om hvor stygg hun er, og at hun er helt mislykket på alle andre områder også. Sangen har ikke en melodi som det går an å huske, og tekstlinjene er klønete satt sammen. Framførelsen er altså blottet for talent, i tillegg til at den oser av forakt. En smakebit:

Well, they couldn't teach you anything

You think you're such a looker
But no customer would go to you
Unless she was a hooker

Baby don't sweat it (don't sweat it)
You're not cut out to hold a job
Better forget it (forget it)
Who wants their hair done by a slob?

Det er mulig at dette oppgulpet hadde en funksjon i en film, og at han fikk som fortjent i filmen. Men den er altså utgitt på plate, uavhengig av filmen, og sangen spilles på retrokanaler uten formildende forklaring. Den hakker laus på en person som, etter hva som framgår av teksten, ikke har gjort noe verre enn å eksistere.

Sjokket ved å høre denne teksten har fått meg til å tenke over hva slags tekster og dermed holdninger jeg har fått inn med popmusikken, med blues og med køntri. Er favorittene mine fra tidligere år gjennomsauset av kvinneforakt, kanskje så selvfølgelig at jeg må lytte ekstra kritisk for å legge merke til det?

Pop handler, som du sikkert har lagt merke til, ofte om forelskelse og kjærlighet av ymse slag. De tilgrensende kategoriene, køntri og blues, holder på med mye av det samme. Da kommer jeg selvfølgelig straks i tanker om den største av alle innen køntri, Hank Williams. Han gjorde ikke stort annet i sin alt for korte karriere enn å surve om hvor ensom og ulykkelig han var. Det gjorde han på en så gripende og hjerteskjærende måte at det går gjennom marg og bein på deg, hvis du ikke har en sjel av tre. Men tilløp til kvinneforakt er det vanskelig å finne – tekster som «Your cheatin' heart» eller «You're window shopping» kunne like gjerne framføres av ei kvinne overfor en mann. Den beste tolkeren av Hank Williams her i landet er Toini Knudtsen, og hun lar seg ikke plukke på nesen.

Don Gibson var også en fyr som hadde det fælt stadig vekk: «I can't stop loving you», «Don't tell me your troubles», «Oh, lonesome me», «Sea of heartaches» - og så videre. Men han var slett ikke voldelig; han satt bare for seg sjøl med gitaren og koret sitt og survet. Akkurat som Patsy Cline.

Verre var det nok med den første virkelig store køntriartisten, Jimmie Rodgers. Hans «Blue Yodel no. 1», best kjent som «T for Texas», foreligger i flere versjoner, men i den versjonen som finnes på mitt samlealbum klager han på Thelna, «the girl that made a wreck out of me». Så skryter han av hvor mange damer han kan få: «I can get more women than a passenger train can haul». Men den hevnen er visst ikke søt nok, for han skal også «buy me a pistol, lawd, lawd, I'm gonna shoot poor Thelma just to see her jump and fall. Yodelaeeeo.»

Tradisjonen med å skyte damer videreføres av en annen av mine favoritter, Charlie Pride, i «The snakes crawl at night»:

«So I stood outside and waited till the morning,

and the gun I held was trembling in my hand.

No, I didn't plan to give them any warning,

'cause the Devil on my shoulder had command.»

Han skyter altså begge to, men han hadde en god unnskyldning: Djevelen fikk ham til å gjøre det.

Tom Jones (som ikke er en av mine favoritter) følger opp: I «Laura» trekker han fram alt det flotte han har gjort for henne, og så avslutter han:

«Laura, count the dresses in your closet

Note the name upon the checkbook in your bag
And if there's time before I pull this trigger, oh Laura
Then tell me what he's got that I ain't got.»

Jeg nøler med å si det, for de fabelaktige fire er jo hellige og hevet over kritikk – likevel: «I'd rather see you dead, little girl, than to be with another man», synger de i «Run for your life». Og det er det eneste denne sangen handler om; det gjentas og gjentas. Dama som sangen henvender seg til har altså ingen egen eksistensberettigelse; hun skal bare finnes for å være sammen med jeg-personen. Du kommer ikke stort nærmere å bli definert som en bruksgjenstand. Fyttirakkern!

Nå vil kanskje innbarka Beatles-fans mumle noe om «ironi». Beklager; dette er ikke ironi. Dette er rock'n roll avspilt for fulle tenåringer klokka to om natta. Som en kommentator på BBC sa det, ikke uten underfundig ironi: «Donald Trump doesn't do irony.»

Fra bluesen er jeg nødt til å trekke fram en annen kjempe, Huddie Leadbetter («Leadbelly», eller «Blymagan»). I hans vise om Ella Speed går det slik:

De fust ball it entered in po' Ella's side,

De nex' ball entered in her breas',
De third ball it entered in her head;
Dat's de ball dat put po' Ella to bed.

Grunnen er den vanlige, så Leadbetter finner det nødvendig å advare andre unge damer:

All you young girls better take heed'

Don' you do like po' Ella Speed;
Some day you will go for to have a lil fun
An'a man will do you like Bill Martin done.

Det går an å fortsette. I blues, køntri og rock skjer det stadig at damer får som fortjent. (Og sia jeg ikke har greie på rap, skal jeg unnlate å trekke fram skrekkeksempler fra den verdenen. Du finner nok en god del sjøl.)

Er dette så ille, da; det er jo bare morsomme tekster? - Ja, det er ille. Kultur formidles gjennom musikk. Når den bekrefter at kvinnfolk kan bankes eller i verste fall drepes hvis de ikke gjør slik jeg vil, bidrar den til å opprettholde en voldelig og kvinnefiendtlig kultur.

Nå kommer du kanskje trekkende med «Frankie and Johnny», hvor rollene er snudd. Denne sangen finnes i utallige tolkninger med litt forskjellig tekst, men jeg foretrekker Lonnie Donegan's udødelige:

«The first time she shot him, he staggered.

The second time she shot him he fell.

The third time she shot him, oh Lawdie,

there was a new man's face in Hell.

She shot her man,

'cause he was doing her wrong.»

Ikke bra, dette heller, selvfølgelig. Men det hører absolutt til sjeldenhetene at kula går den andre vegen.

Mye som er trist og leit i køntrimusikken handler om utroskap. Av og til veit den mannlige sangeren godt at han er den skyldige parten – som i «Please help me, I'm falling» fra Hank Locklin, eller «Walk on by» fra Leroy van Dyke. Men andre ganger rømmer fyren fra sitt eget ansvar og peker på dama: I «Devil Woman» med den ellers ypperlige artisten Marty Robbins angrer fyren seg, og da er det fristersken som har skylda, selvfølgelig. Hun er nemlig fryktelig ond:

Devil woman, you're evil

Like the dark coral reef
Like the winds that bring high tides
You bring sorrow and grief
You made me ashamed to face Mary
Barely had the strength to tell
Skies are not so black, Mary took me back
Mary has broken your spell

Hva slags pudding er det som ikke vil bære sin egen del av ansvaret? Nevnte Mary burde kaste ham på huet og ræva ut.

Jeg hører ikke til dem som er over seg begeistret for Bob Dylan. Men jeg medgir at han har laget mange sanger som står seg. En av disse er absolutt «Don't think twice, it's all right». (Beste innspilling er med Peter, Paul og Mary.) Her, som i mange andre sanger, er han lei seg for at det gikk galt med forholdet, og hovedansvaret ligger på den kvinnelige partneren: Han klarer nemlig alltid å peke på henne mens han leverer en mild reprimande. Så nå stikker han, ha det bra, men ta det ikke så alvorlig, da:

I'm a-thinking and a-wonderin' walking down the road

I once loved a woman, a child, I'm told
I give her my heart but she wanted my soul
But don't think twice, it's all right

Et barn som ikke bare ville ha hjertet mitt; hun forlangte sjela mi også? Huttetu! Du kan jo skjønne at geniet gjør helt rett i å stikke av. Og som avslutning:

I ain't a-saying you treated me unkind

You could've done better but I don't mind
You just kinda wasted my precious time
But don't think twice, it's all right

Å stikke av fra eget ansvar, å skylde alt på den andre i et forhold, er selvfølgelig ikke like ille som å banke opp eller ta livet av den som skuffer deg. Men det er fortsatt en holdning som ikke aksepterer den andre som en likeverdig person, med akkurat samme rett til å følge egne drømmer og mål som du sjøl har. Det kan være trist og leit. men du eier henne ikke. Eller ham.

Jeg har, som sagt, prøvd å tenke over en del holdninger som ble formidlet – direkte eller indirekte – gjennom populærmusikken i mine yngre dager, og som du sikkert finner rester av den dag i dag, hvis du graver. Noen slike sanger, som «Run for your life» og «Devil Woman», kan jeg rett og slett ikke høre på lenger uten å føle meg litt uvel.

Lykkeligvis gjenstår det mange perler som er helt fri for den kvinneforakten jeg har skrevet om her. Hank Williams, for eksempel, var nesten alltid trist og lei, men det gikk mest ut over ham sjøl. Som en forståsegpåer har sagt en gang: «Hva er køntri? Køntri er tre akkorder og Sannheten.» Hank Williams gir oss akkurat det. Derfor er han udødelig.

Og når dama låste ham ute fordi han var dritings, så ble han slett ikke voldelig. Han la seg i bikkjehuset og laget en sang om det.