Det er forskjell på folk, og forskjellen blir stadig større

 

Tenk deg et utopisk samfunn med 1000 innbyggere. Du kan gjerne skalere opp; de enkle regnestykkene du skal få se blir akkurat like gyldige med 1 million innbyggere, bare du husker å gange opp noen andre tall med 1000 også.

Dette samfunnet er i likevekt. Det betyr at hver innbygger får nøyaktig 2 barn, og hvert av disse får nøyaktig 2 barn - og så videre. Samfunnet blir ikke rikere eller fattigere fra slektledd til slektledd; folk er allerede søkkrike og lever i pakt med naturens begrensninger. Jeg sa at det er en utopi!

Levekårene til hver innbygger kan framstilles i en skala. Jeg slår sammen alle tall for materiell velstand, helse og utdannelse til én parameter, p. Jeg forenkler videre og sier at denne parameteren bare kan ha diskrete verdier. På min tilfeldig valgte skala kan den ha verdien 0, 1, 2..., opp til 10, 11, 12, og så videre i det uendelige: Ingen øvre grense.

I starttilstanden har samtlige innbyggere helt like levekår. Parameteren p er lik 10 for samtlige innbyggere. I dette harmoniske likevektssamfunnet er det altså ingen som har grunn til å begjære sin nestes okse, asen eller noe annet som hører ham til. (Knapt nok hans hustru. Jeg snakker fortsatt utopisk.) Det skjer som sagt verken økonomisk vekst eller økonomisk tilbakegang; neste generasjon vil i gjennomsnitt også få levekår lik 10. Men bare i gjennomsnitt.

Enhver kan påvirke sin egen livssituasjon litt, men bare litt. Foreldrenes levekår – deres inntekt, kunnskaper, utdannelse og sosiale posisjon – er utgangspunktet. Ditt eget bidrag gjør at du enten får levekår som er 1 enhet lågere enn foreldrenes, likt med foreldrenes, eller 1 enhet høgere enn foreldrenes. Ingen store sprang, altså.

Jeg gjør dessuten den forenklende antakelsen at begge foreldre har samme posisjon – da slipper jeg å beregne tvilsomme gjennomsnitt av foreldrenes posisjoner. Prøysen sa: «Så træff du den du meine er den eneste og eine, og trur at hu står jamhøgt mæ stægaplassen din.» Som hos Prøysen, så óg i utopien.

Ungene til den fullstendig likestilte første generasjon vokser opp med eksakt samme forutsetninger. Men de er født med forskjellige evner og egenskaper. De har også forskjellige grader av flaks og uflaks gjennom livet: Donald får meteoritten i huet, mens fetter Antons meteoritt detter ned ved sida av ham og er full av diamanter. Det er altså to ting som bestemmer hvilke levekår en person i neste generasjon ender opp med: Foreldrenes levekår, samt den enkeltes kombinasjon av egenskaper, flaks og uflaks.

Her i Utopia vil likevel ikke personlige egenskaper og flaks/uflaks påvirke dine levekår særlig mye: Maksimalt kan du gå ned eller opp 1 enhet på den vilkårlig valgte skalaen. Av de 1000 ungene som nedstammer fra de første 1000 innbyggerne vil 500 ende opp likt med foreldrene, altså med levekår lik 10. 250 vil ende opp med levekår lik 9, og 250 vil ende opp med levekår lik 11. (Du kan gjerne gjøre livet vrangt og vrient ved å plassere endringene fra foreldregenerasjonen realistisk, dvs kontinuerlig og normalfordelt. Da skal du sannelig få regne og integrere også. God fornøyelse.)

Som den kyniske materialist du er, vil du sikkert konvertere alle sosiale goder, også kunnskaper, utdannelse og anseelse, til inntekt. Dette er et søkkrikt samfunn, så parameteren 10 for samtlige i første generasjon tilsvarer 1.000.000 i inntekt. Da vil 250 i annen generasjon ende opp med inntekt på 900.000, 500 vil ende opp som foreldrene med 1.000.000, og 250 vil ende opp med 1.100.000. Slike små forskjeller må vi tåle. Det går opp og ned, og i påfølgende generasjoner jevner deg seg ut igjen. Eller - ?

Nei, det gjør det slett ikke! Barna til annen generasjon vil også variere med hensyn til personlige egenskaper og flaks/uflaks: Noen vil falle ned et trinn, noen vil komme seg opp et trinn, og halvparten vil bli stående der foreldrene befant seg. I tredje generasjon vil 25 % av barna til foreldre med levekår lik 9 ende opp med levekår lik 8. 50 % vil ende opp som foreldrene, med levekår lik 9, og 25 % vil komme opp til utgangspunktet, med levekår lik 10. Så må vi fordele levekår til barn av foreldre med levekår 10, og barn av foreldre med levekår 11.

Vi summerer og finner, når barna i tredje generasjon har nådd sine nivåer, at 62 befinner seg på nivå 8, 250 på nivå 9, 375 på nivå 10, 250 på nivå 11, og 62 på nivå 12. Som den mistenksomme fyren du er, legger du sammen og finner bare 999 barn i denne generasjonen: Aha! Ett barn må være enebarn. Det stemmer, for jeg regner bare med hele personer. Hvis du vil, kan du gange opp til et samfunn med 1 million innbyggere. Da går det noen flere generasjoner før du må dele folk i to.

Nå kan du regne videre sjøl. Da finner du at i fjerde generasjon ender 16 personer opp med 7, 93 personer med 8, 235 personer med 9. 312 personer står fortsatt på 10, 235 personer på 11, 93 personer på 12, og 16 personer på 13. (Tilsvarende, i din materialistiske målestokk: 700.000, 800.000, og så videre, opp til 1.300.000.)

Forskjellene øker altså fra generasjon til generasjon. Små forskjeller blir større og større, også i et utopisk samfunn der du bare kan endre dine egne levekår ørlitt fra der hvor foreldrene befinner seg. Og sånn fortsetter det – regn videre sjøl.

I den virkelige, mindre utopiske verden øker forskjellene en god del raskere: Egne evner og anlegg, samt flaks eller uflaks, kan endre dine levekår mye mer enn 10 % opp eller ned. Blir du ufør, sitter du ikke igjen med 90 % av gjennomsnittsinntekten. Og som sønn eller datter av en milliardær har du et springbrett som er mer enn 10 % bedre enn gjennomsnittets.

Lag dine egne regneeksempler. Si at (for eksempel) 10 % går 2 punkter ned i levekår, 25 % går 1 plass ned, 25 % går 1 plass opp, og 10 % går 2 plasser opp. Da vil du også se at forskjellene øker atskillig raskere. (Som sagt, innfør gjerne normalfordeling og regn ut fra det også. Det er jeg for lat og for rusten i matematikken til å prøve.)

Denne utviklinga er ikke det du har lært å kalle bærekraftig. Derimot er den uunngåelig, hvis den enkeltes levekår bestemmes av foreldrenes posisjon, vedkommendes egen innsats samt flaks/uflaks. Små, tilfeldige forskjeller vokser i løpet av noen generasjoner til store, systematiske forskjeller.

Den som ser at hun eller han har havnet mange hakk under den posisjonen der besteforeldrene befant seg blir rasende og forlanger «sin del av kaka». Er det mange nok som ser det slik (og det blir det, etterhvert som forskjellene øker), gjør de opprør. Voldelige opprør unngås så lenge kaka blir større fra generasjon til generasjon, slik at min halve promille av kaka er større enn bestefars hele promille av kaka på hans tid. Men det forutsetter vekst, og vekst, og vekst. Hva skjer når kaka slutter å vokse, fordi vi allerede bruker langt flere ressurser enn naturen klarer å levere fra år til år? Når vi hvert år eter opp litt større del av såkornet for neste år?

Da kommer de mest utsatte til å kaste stadig olmere blikk – ikke bare mot milliardærene, men også mot sånne alminnelig velstående folk som deg og meg. Prøv ikke å forsvare deg med at du har gjort deg fortjent til hver eneste fordel du nyter godt av, for det er ikke sant. Det er samfunnet og naturrikdommene som har skapt det meste av velstanden din, fra vinkjelleren opp til hytta på fjellet. Elbilen din er finansiert av den oljen som ble laget for 125 millioner år sia.

Skolen skal bidra til sosial utjevning, og det klarer den ikke. Den klarer heller ikke å hindre at flere blir sosialt og økonomisk deklassert. Eneste måte å hindre deklassering på er å sikre at ingen faller under det nivået der opprøret ulmer – det vil si å sørge for at alle har et anstendig innkomme å leve av. Uten at de må stå med lua i handa og senket blikk mens de ber om det.

Det finnes en sånn mekanisme. Den heter borgerlønn. «Statens pensjonsfond utland» bør endres til «Statens fond for borgerlønn» litt faderlig fort. - Hvorfor det? Fordi oljen tilhørte oss alle. Da gjør avkastningen det også.