Som du veit, skapte Gud verden for ca 6000 år sia. Mange har prøvd å beregne det eksakte tidspunktet ( https://en.wikipedia.org/wiki/Genesis_creation_narrative ), men her som ellers er det klokest å stole på verdenshistoriens største fysiker, Isaac Newton. Han regnet ut at skapelsen fant sted i år 3998 før vår tidsregning, og såvidt jeg veit har ingen klart å finne feil i hans beregninger.
Newton baserte seg på mange års inngående granskning av Guds offisielle biografi, altså Bibelen.. Denne er skrevet av mange forskjellige forfattere på forskjellige tidspunkter, men Gud har godkjent den gjennom sine offisielle talspersoner. (Se f eks Nettbibelen 1). I denne biografien slås det fast allerede i første setning: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Så brukte han seks dager på å fylle verden med himmel og hav, fjell og daler, planter og dyr, arker og amøber og sopp; og på den sjette arbeidsdagen skapte han menneskene. Den sjuende dagen tok han seg fri, mer eller mindre velfortjent.2 Så fortsetter biografien med å beskrive hva han holdt på med de neste fire tusen årene.
Biografien handler altså om hva Gud foretok seg fra og med skapelsen. (Den nyeste delen later riktignok til å handle mest om sønnen hans, men hvis vi leser nøye, ser vi at også den delen egentlig handler om Gud sjøl.) Og den etterlater ikke en skygge av tvil om at Gud har vært allmektig i den verdenen han skapte, like fra begynnelsen til i dag. Desto rarere er alle raseriutbruddene hans mot ting han misliker her i verden.3
Men hva han holdt på med før skapelsen står det ingenting om. Vi får heller ikke vite det døyt om hvorfor han satte i gang med dette prosjektet. Hva var hensikten? Gjorde han det på oppdrag for noen, eller var det helt og holdent hans eget påfunn? Er det sånt som guder bare må gjøre hvis de vil være ordentlige guder? I så fall: Hvorfor det?
Det er jo fullt mulig at det finns andre verdener, skapt av andre allmektige guder. Vi veit ikke om sånne verdener finnes, hvor mange det i så fall er av dem, og hva slags guder som har konstruert dem. Kanskje er verdenskonstruksjon en masteroppgave på gudeskolen? I så fall har kanskje den Gud som har konstruert vår ikke helt perfekte verden sine grunner til å nekte oss innsyn i andre verdener. Så inntil videre må vi forholde oss til den verdenen vi kjenner, og gå ut fra at Gud har hatt en hensikt med skaperverket sitt. En finlesing av skapelsesberetningen og resten av biografien tyder på at hovedhensikten har vært noe sånt som denne: Gud ville skaffe seg hærskarer av uforbeholdne beundrere som han kan herse med akkurat slik som det faller ham inn. Så blir han rasende når de ikke opptrer akkurat slik han har tenkt, og da straffer han dem, vilkårlig og uten smålige hensyn, slik diktatorer vanligvis gjør.
Det er ingenting i biografien hans som tyder på at han har noen over seg som han rapporterer til. Vi må altså gå ut fra at han gjorde denne jobben på eget initiativ, og at han styrer og ståker akkurat som han sjøl vil. La oss kikke på hva biografien forteller oss om denne egenrådige fyren.
Han plasserte de første menneskene sine i en hage der alt var perfekt. Der kunne de rusle rundt i all evighet, nakne, lykkelige og udødelige, og forsyne seg av alt de hadde lyst på. De måtte bare holde seg unna det ene epletreet som han hadde plantet til eget bruk. Likevel tok de et eple – ett eneste ett! - av dette bugnende treet. Da kastet han dem på huet og ræva ut av hagen og tok fra dem både udødeligheten og livsgrunnlaget. Og han var ennå ikke ferdig med å ta hevn for dette ene eplet: «Med smerte skal du føde dine barn,» sa han til dama. «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» Det kunne være til pass for henne! Og til mannen sa han: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» For å sikre hagen mot framtidig epleslang satte han ut noen fæle vakter med flammende sverd som de svinger dag og natt. Der står de vel ennå, såvidt vi veit.
Dermed var mønsteret satt for små forseelser og vilkårlig straff. De to første menneskene fikk sønnene Kain og Abel, og så kom Kain i skade for å drepe Abel. Da ble Gud sint igjen, og sa til Kain: «Fredløs og flyktning skal du være på jorden!» Men så fikk Eva enda en sønn, Set, til erstatning for Abel. Så da gjorde det ikke noe særlig at Abel var blitt drept.
Jeg skal ikke gå gjennom hele biografien til denne humørsjuke autokraten; det ville kreve resten av levetida mi, og vel så¨det. Jeg skal nøye meg med noen av høydepunktene i de første par-tre tusen år av hans maktutøvelse.
Gud hadde pålagt menneskene: «Vær fruktbare, bli mange, fyll opp Jorden og legg den under dere!» De prøvde å gjøre som han hadde sagt, så de formerte seg som fluer. Mennene levde i hundrevis av år og fikk sønner og døtre hele tida. Ikke nok med det: «Da så gudesønnene at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha,» står det. Gudesønnene forsynte seg altså med de vakreste kvinnene og satte unger på dem.4
Så menneskene ble uhorvelig mange etterhvert. Mange var ikke gudfryktige nok, syntes Gud, så han begynte å angre på at han hadde skapt dem: «Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, alt fra mennesker til fe, kryp og fugler under himmelen. For jeg angrer at jeg har laget dem,» sa han. Det fantes bare én fyr som var rettferdig og gudfryktig nok til å få overleve, nemlig Noa; så Gud snakket til ham og beordret ham til å bygge en kjempestor båt, en ark. Så sa Gud: «Jeg skal nå la storflommen komme. Alt som er på jorden, skal omkomme. Men med deg vil jeg opprette min pakt. Du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din kone og dine svigerdøtre sammen med deg. Av alt levende skal du føre to av hvert slag inn i arken, så de berger livet sammen med deg. Hann og hunn skal de være.» Noa gjorde slik han ble bedt om, og dermed overlevde det noen få kakkerlakker, grevlinger, bendelormer, stokkmaur og andre dyr, sammen med Noa og hans nærmeste familie. Alle andre druknet; det var til pass for dem, tenkte Gud. - Nærmere detaljer er beskrevet av blant andre Lonnie Donegan: https://www.youtube.com/watch?v=hdiDWhJplcA
Gud utryddet altså nesten alle som kunne krype og gå. Men denne masseutryddelsen var nok bare en form for bestandsregulering. For etter at Noa hadde ofret noen dyr til Gud og brent dem opp, kjente Gud den herlige duften og sa: «Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort.» - Deretter sa han til Noa og sønnene hans akkurat det samme som han hadde sagt til de første menneskene: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!» Så hengte han opp en regnbue på himmelen som tegn på sin pakt med menneskene.
Men heller ikke denne gangen lot han menneskene drive på som de sjøl ville. Etter noen slektledd var det blitt så mange av dem at de bygde en stor by. Der begynte de å bygge et tårn, høgere og høgere, så Gud ble bekymret: Kom de til å bygge tårnet helt opp i himmelen? Igjen måtte han gripe inn. «Nå vil ingen ting være umulig for dem,» sa han. «La oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!» Som sagt, så gjort: Gud spredte menneskene over hele verden og ga dem forskjellige språk så de ikke forsto hverandre. Dermed falt både tårnet og byen deres i grus. Det står ingenting om hvor mange som gikk med i denne katastrofen.
Folk formerte seg videre, spredt som forskjellige folkeslag i store deler av verden. Etter mange slektledd dukket det opp en fyr som hette Abraham. Han var kvegnomade med mange dyr og mange slaver og flakket rundt i Midt-Østen. Det foregikk stadige stridigheter mellom folkeslagene, men Abraham var flink til å ofre og sto på god fot med Gud, så en dag sa Gud til ham: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.» Det står ingenting om hva kenittene, kenisittene, kadmonittene, hetittene, perisittene, refaiittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene meinte om den saken. Men Abraham var gudfryktig og flink til å ofre, så da måtte alle andre vike.
Historiene om Abraham og slekta hans inneholder mye saftig stoff om inngifte, incest, voldtekt og utukt, men det såg Gud lenge gjennom fingrene på. Men så fantes det to byer, Sodoma og Gomorra, der folk hadde en avvikende livsstil. De ofret ikke til Gud heller! Som ett av mange eksempler på utukten i Sodoma nevner biografien følgende: Det kom to (mannlige) engler på besøk til Abrahams svigersønn, Lot, som på denne tida bodde der i byen. De var nok uvanlig vakre, for Sodomas menn samlet seg ved huset hans og ropte: «Gi oss disse to mennene, så vi kan få vår vilje med dem!» Men det ville ikke Lot gå med på. «Her her,» ropte han. «Jeg har to døtre som ikke har vært sammen med noen mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere vil.» Det ville ikke mennene i Sodoma høre snakk om. - Hva, her hadde Lot tilbudt dem to døtre som de kunne voldta så mye de ville, og så ville de ikke ha dem? Er det rart at Gud ble sint? Dermed utslettet han begge byene og alle som levde der i et regn av ild og svovel. Lot slapp unna med døtrene sine, gudfryktig og rettskaffen som han var, men kona hans ble til ei saltståtte. Men Lot måtte jo ha sønner! Han visste ikke annen råd enn at han satte unger på begge døtrene sine. Dermed fik han sønner, og Gud var fornøyd.
Dette med innavl låg ellers til slekta: Abrahams kone Sara var også Abrahams halvsøster, noe som skapte forviklinger i hans kontakt med Abimelek, en av de mange høvdingene i området. Flokene ble løst med utveksling av kameler og slavekvinner som de hver for seg kunne sette unger på. Dermed var både Abraham, Abimelek og Gud godt fornøyd med handelen. «Abraham ble boende som innflytter i filisternes land i lang tid», står det.5
Abraham og etterkommerne hans var påpasselige når det gjaldt å sette opp altere og ofre til Gud. Derfor hjalp han dem i mange konflikter og sørget for at de formerte seg så fort de bare kunne. Biografien skriver detaljert om alle hustruene, medhustruene og trellkvinnene som Abraham sjøl, sønnene hans, sønnesønnene, sønnesønnssønnene og så videre skaffet seg. Oppgaven til alle disse hustruene, medhustruene og slavinnene var å føde enda flere sønner. Derfor ble Gud frustrert når noen saboterte de kjønnslige pliktene sine. Et eksempel viser hvor opptatt Gud var av denne økslinga: En av de utallige etterkommerne, Juda, hadde en førstefødt sønn som hette Er. Er hadde hustruen Tamar, men han satte ikke barn på henne - vi kan bare gjette hvorfor. Dermed var Er «ond i Herrens øyne», så Gud tok livet av ham. Så sa Juda til den nest eldste sønnen sin, Onan: «Gå til din brors kone og gjør din plikt som svoger, så du holder oppe din brors ætt.» Onan gikk inn til Tamar, men han skjønte at om han satte en unge på henne, så ville den bli regnet som Ers barn. Men Onan ville avle sine egne sønner, og ikke Ers sønner, derfor «lot han sæden gå til spille på jorden for ikke å gi broren etterkommere». 6 Gud ble som vanlig sint, så han tok livet av Onan også. Til slutt måtte Juda gjøre jobben sjøl, og da ble det sannelig to sønner på én gang. Gud får jo viljen sin til slutt.
Jeg spoler noen århundrer fram: Abraham og etterkommerne hans fortsetter å lovprise Gud og å ofre til ham, og han fortsetter å hjelpe dem. Han er jo svak for smiger og bestikkelser. Av og til tar han livet av folk som ikke er ivrige nok i ofringene, men han gjennonmfører ingen flere store massakrer med det første. Sønnesønnen til Abraham, Jakob, har en sønn, Josef, som de andre sønnene solgte som slave. Han endte opp i Egypt. Der kom han seg med Guds hjelp opp og fram og ble den mektigste mannen i landet, nest etter farao sjøl. Så ble det uår i alle land unntatt Egypt, hvor farao hadde fulgt Josefs kloke råd og bygd et beredskapslager. Da hentet Josef far sin og brødrene sine med alle deres koner, slavinner, sauer, kameler og øvrige eiendeler og sørget for at de fikk gode kår i Egypt. Der levde de lenge i makt og ære. Sånn går det når en står på god fot med Gud.
Og «israelittene var fruktbare, de økte, ble mange og svært tallrike,» står det.7 Det kom nye faraoer som syntes det var blitt alt for mange første, andre, tredje og tiende generasjon innvandrere, så han begynte å plage dem med skatter og tvangsarbeid. Ingenting hjalp, de fortsatte å yngle. Da gikk farao drastisk til verks: Han påla folket sitt å kaste alle nyfødte guttebarn av Israels folk på Nilen.
En av disse guttene, Moses, ble fisket opp av vatnet av faraos egen datter. Han vokste opp og oppdaget hvor fælt israelittene ble plaget av slavedriverne. Dermed drepte han en av slavedriverne og rømte landet. Gud hadde nok duppet litt og ikke fulgt med, men etterhvert ble klageskrikene fra israelittene så høge at han vaknet og skjønte at han måtte hjelpe dem. Gud fant Moses i utlandet og viste ham noen tryllekunster. Dermed ble Moses overbevist om at han måtte reise tilbake for å befri israelittene fra fangenskapet.
Men da Moses kom til farao og forlangte at israelittene skulle få sin frihet, og dessuten at egypterne skulle betale dem både gull og sølv, slo farao seg vrang. Da tok Gud av seg silkehanskene: Han sendte den ene katastrofen etter den andre over Egypt; pest og sjukdom, insekter, froskeinvasjon og andre fæle plager, men farao sto på sitt. Til slutt gjennomførte Gud den spebarnsmassakren som vi feirer i påsken: Alle israelitter fikk beskjed om å ofre et lam og merke dørstokken med blod. Så drepte Gud alle førstefødte i hus som ikke var merket med blod.8 Etter denne massakren skjønte farao at Gud meinte alvor. Så da lot han omsider israelittene dra med alt sitt pikk og pakk, samt de rikdommene de hadde forlangt å få med seg – gull og sølv, fine klær og andre gode greier.
Men ikke før hadde israelittene reist, så angret farao seg, og sendte en hær etter dem for å tvinge dem til å snu. Da foretok Gud enda en mirakuløs massakre og druknet faraos hær i Rødehavet.
Oppgaven til Moses var å lede israelittene til Kanaans land, som Gud hadde lovet stamfedrene hans at israelittene skulle få. Men han var nok usikker på vegen. Dessuten var det mange folkeslag som skulle bekjempes og plyndres på vegen, så hele turen tok førti år (derav begrepet «ørkenvandring»). Gud hjalp ham og snakket mye med ham på vegen. Iblant viste han seg i ei ildsøyle, iblant i ei støvsky, og han hadde alltid noe viktig å si. Blant annet leverte han steintavlene med ti bud som israelittene skulle følge til evig tid. Disse budene viser tydelig hva Gud var mest opptatt av: «Du skal ikke ha andre guder enn meg,» lød det første. Og det andre: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.» Først deretter begynner Gud å ramse opp de reglene som folk skal følge seg imellom.9 10
I tillegg til budene ga Gud svært detaljerte forskrifter som israelittene måtte følge. Igjen kom det klart fram hva han var mest opptatt av: «Den som ofrer til andre guder og ikke til Herren alene, skal bli slått med bann og utslettet.» Så spesifiserer Gud, side opp og side ned i alle utgaver av biografien, hvordan han vil bli tilbedt, hva slags tempel de skal bygge for ham, hvor mye og hvor ofte de skal ofre til ham (og det er ikke reint lite), hva slags offere de til eihver tid vil komme med, og hvor ille det vil gå med enhver som skulker fra alle disse kravene. To av sønnene til Aron (Nestkommanderende til Moses) fikk merke hvordan det kunne gå hvis en ikke var påpasselig nok med helligdommene: «Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin glopanne, tente ild i dem, la røkelse på ilden og bar uinnviet ild fram for Herrens ansikt. Det hadde han ikke befalt dem. Da fór det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde foran Herrens ansikt.»11 Han understreker at han er en nidkjær Gud. Det trur vi ham på.
Så flakket israelittene hit og dit, og Moses mottok stadig nye instruksjoner. Blant annet sa Gud: «Min engel skal gå foran deg og føre deg til amorittene og hetittene, perisittene og kanaaneerne, hevittene og jebusittene, og jeg vil utslette dem. ... Du skal ikke slutte noen pakt med dem og med gudene deres. De må ikke bli boende i landet ditt, så de får deg til å synde mot meg.»
Ikke alle var like fornøyd med Moses som sjef hele tida. En flokk som ble ledet av Korah, Datan og Abiram var lei alle ordrene og påbudene hans. Da ropte Moses: «Hvis Herren viser sin skapermakt slik at jorden åpner gapet og sluker dem og alt som tilhører dem, så de farer levende ned til dødsriket, da skal dere vite at disse mennene har foraktet Herren.» Og Gud var ikke vond å be: «Jorden åpnet gapet og slukte både dem og boligene deres, alle som holdt med Korah, og alt de eide. De og alle som tilhørte dem, fór levende ned til dødsriket. Jorden skjulte dem, og slik ble de utryddet fra forsamlingen. Alle israelittene som sto omkring dem, flyktet da de hørte skriket deres,» står det. «Så fór det ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som bar fram røkelse.»
Det fører for langt å ramse opp alle overgrepene som Gud og engelen hans oppildnet dem til på den lange turen, men her er et par eksempler:
Israelittene hadde slått seg til for ei stund i et område som kaltes Sjittim. «Da begynte folket å drive hor med moabittiske kvinner,» står det. Disse damene ofret til en gud som hette Baal-Peor. En av israelittene førte med seg ei slik dame til leiren. «Han førte henne inn blant sine egne landsmenn, rett foran øynene på Moses og hele Israels menighet, der de satt og gråt ved åpningen til telthelligdommen.» Den nidkjære Pinhas, sønnesønn av Aron, «... grep et spyd. Så fulgte han etter israelitten inn i soverommet og stakk det tvers gjennom både israelitten og kvinnen, så det gikk inn i livet på henne. Da stanset pesten som herjet blant israelittene.» Det var jo omgangen med disse damene som hadde fått Gud til å sende pesten over israelittene, skjønner du. Og nå ville Gud ha ordentlig hevn: «Herren sa til Moses: Fullfør israelittenes hevn over midjanittene!»
Moses gjorde som han fikk beskjed om: «De gikk til strid mot Midjan, slik Herren hadde pålagt Moses, og drepte alle mennene der. ... Israelittene førte kvinnene i Midjan og småbarna deres bort som fanger.» Men Gud var ikke fornøgd med det, og heller ikke Moses: «Han sa til dem: «Har dere latt alle kvinnene leve? Husk at det var disse som på Bileams ord lokket israelittene til å være troløse mot Herren den gangen ved Peor, så det brøt ut pest i Herrens menighet. Drep nå alle guttebarn og alle kvinner som har ligget med menn. Men alle småjenter som ikke har ligget med menn, skal dere la leve.» Du får ingen premie for å gjette hva småjentene skulle brukes til.I min uunnværlige 'Atrocitology' 12 anslås omfanget av dette folkemordet, da midjanittene ble utslettet som folk, til minst 60.000. Ikke så fælt mye sammenliknet med Stalin, Mao, Hitler og sånne, kanskje, men alle monner drar. Og på Moses si tid var det ikke brått så lett å finne titusener som en kunne slå ihjel som det er blitt i nyere td.
Ved grensa til landet de skulle erobre holdt Moses tale for folket sitt og minte dem på hvor nidkjært han hadde fulgt Guds påbud på hele vandringa til Kanaan: «Hver eneste by utslettet vi, både menn, kvinner og barn. Men hele buskapen og det vi tok da vi plyndret byene, beholdt vi.» Han minte folket sitt om alle de påbud, forbud og forskrifter de måtte følge hver eneste dag, særlig når det gjaldt å tilbe Gud, og så sa han: «Når Herren din Gud fører deg til det landet som du nå går inn i og skal legge under deg, vil han drive ut mange folkeslag for deg: hetittene, girgasjittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, sju folkeslag som er større og sterkere enn du. .... Du må ikke slutte pakt med dem og ikke vise dem nåde. ... Men slik skal dere gjøre med dem: Riv ned altrene deres, slå i stykker steinstøttene, hugg ned Asjera-stolpene og brenn opp gudebildene. For du er et hellig folk for Herren din Gud. Blant alle jordens folk har Herren din Gud valgt deg til å være hans folk, hans dyrebare eiendom.» For sikkerhets skyld la han til: «Du skal utrydde alle de folkene som Herren din Gud overgir til deg, og du skal ikke vise dem medfølelse. ... I de byene som tilhører disse folkene, og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke la en eneste skapning få leve. Du skal slå dem alle med bann og utrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg.» For hvis noen av dem fikk leve, kunne de komme til å smitte israelittene med avgudsdyrkelsen sin, og det ville ikke Gud ha noe av.
Moses døde, og etterfølgeren hans, Josva, førte israelittene inn i det landet som Gud hadde lovet dem. Han var like ivrig i tjenesten som Moses hadde vært. For eksempel: «Da israelittene hadde drept alle innbyggerne i Ai ute på sletten i ørkenen, dit de hadde fulgt etter dem, og alle som en hadde falt for sverd, vendte israelittene tilbake til Ai og hogg de gjenværende ned med sverd. Det var i alt tolv tusen som falt den dagen, både menn og kvinner, alle som bodde i Ai.» I et langt felttog inntok så Josva alle byene i hele landet, «for de skulle utryddes slik Herren hadde påbudt Moses». 'Atrocitology' anslår antall drepte i disse massakrene til ca 100.000.
Jeg kan ikke fortsette å ramse opp alle de massakrene som Gud har påbudt både israelitter og andre folk å gjennomføre ned gjennom historien. Jeg vil bare stoppe opp ved en episode som kaster lys over mentaliteten til denne allmektige verdensskaperen, nemlig historien om Job. «Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt,» står det. «Han fikk sju sønner og tre døtre. Han hadde en buskap på sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst.» Et prakteksemplar av en vellykket og framgangsrik tilbeder, helt etter Guds hjerte! Så Gud kunne ikke la være å skryte av ham når han hadde familieselskap. 13 «Se min tjener Job – finner du en mer gudfryktig og rettskaffen mann?» sier han. Men «Anklageren» - altså Satan – fnyser: «Er det noe rart, da? Du holder jo hendene over ham og velsigner alt han gjør. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet!»
Så da inngikk de et veddemål, disse to: Satan kunne ta fra Job den ene tingen etter den andre, unntatt livet hans. Hvor lenge ville Job fortsette å prise Gud når ulykkene rammet ham?
Så sitter Job og eter og drikker sammen med sønnene og døtrene sine. Da kommer det en tjener løpende: «Sabeerne overfalt oss og tok oksene og eselhoppene!» roper han. «De drepte tjenerne dine også. Bare jeg slapp unna!» Ikke før har han snakket ferdig, kommer en ny tjener løpende: «Guds ild falt fra himmelen. Den traff sauene og tjenerne og brente dem opp. Bare jeg slapp unna!» En tredje budbringer kommer og kaster seg ned foran Job: «Kaldeerne kom, kastet seg over kamelene og tok dem. Tjenerne hogg de ned med sverd. Bare jeg slapp unna!»
Det må nok ha tatt litt tid å fortelle om alle disse ulykkene, for sønnene og døtrene til Job er ikke der lenger; de har gått til huset til den eldste sønnen og sitter der og drikker i stedet. Men nå kommer en fjerde budbringer: «Det kom en sterk vind fra ørkenen,» skriker han. «Huset falt ned, og sønnene og døtrene dine ble drept. Bare jeg slapp unna!»
Men Job klipte av seg håret og kastet seg på bakken for å tilbe Gud. «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!»
Oppe i himmelen hadde Gud igjen selskap med sønnene sine. (Og døtrene, må vi anta, men de blir aldri nevnt.) Gud triumferer: «Hva var det jeg sa? Job er en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt. Fortsatt står han fast i sin gudsfrykt! «
«Ba ha,» svarer Satan hånlig. «Ennå har han jo både liv og helse. Er det rart han priser Gud? La meg røre ved ham, så skal du se at han svikter deg!»
Gud er ikke den som sier nei til et nytt veddemål. «La gå - han er i din makt. Men spar livet hans!»
Straks var Satan hos Job og slo ham med byller. Der satt han, naken og fillete, fattig og barnlaus, og skrapte byllene sine med potteskår. Kona hans var fortsatt hos ham. «Priser du ennå Gud?» gneldret hun. «Spott ham heller og dø!»
«Du taler som du har vett til,» svarte Job sindig og skrapte videre. «Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde? Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!» Og ikke en synd kom over leppene hans.
Job hadde tre kamerater. De hørte om ulykkene hans, reiste til ham og satt hos ham i sju dager og netter. Ingen sa ett ord, for de kunne se hvor vondt han hadde det.
Så står det: «Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født.» Så holdt han en lang tirade der han bebreidet Gud for alle ulykkene han hadde sendt til ham.
Men kameratene hans likte ham bedre så lenge han led i taushet. Den ene sa: «Tenker du godt etter, så har du nok syndet; dette er straffen du må tåle!» Den andre sa: «Hvem er du som vil gå i rette med Gud?» Den tredje sa: «Du legger nye synder til den første, slik du klager!»
Job ble sint. «Hvem er dere, at dere forstår dere bedre på mine synder enn jeg? Tar dere parti for Gud mot meg, enda jeg er skyldfri?»
Det utspant seg en heftig diskusjon. Job sa: «Dere er elendige trøstere, alle sammen. Jeg kunne også ha talt slik som dere hvis det var deres liv det gjaldt, og ikke mitt! Om jeg taler, blir min smerte ikke mindre. Om jeg holder opp, blir den ikke borte!» Så klaget han over hvordan rettskaffenhet og gusdfrykt blir straffet med skam og fattigdom, vanhelse og tidlig død, mens den urettferdige lønnes av Gud med et langt og godt liv i rikdom og overflod. «Er det ikke slik? Hvem kan si at jeg lyver? Hvem gjør mine ord til intet? Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør. La min fiende stå som skyldig, min motstander som urettferdig!»14
Vennene hans prøver å tale ham til rette: Ingen har rett overfor Gud, sier de. Job står på sitt: Gud øver urett mot ham. - De rister på hodene: Nå har også forstanden forlatt ham, tenker de kanskje.
Men nå¨har Gud hørt nok, der han sitter oppe i himmelen og følger med. Han brøler gjennom stormen ned til Job: «Hvor var du da jeg grunnla jorden? Hvem har fastsatt jordens mål? Hvem stengte for havet med porter da det fosset fram? Har du noen gang kalt morgenen fram? Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker? Fører du stjernebildene fram i rett tid, leder du Store bjørn og de små bjørnene?» - og så videre. Med andre ord; Gud er ufattelig mange ganger mektigere enn Job. Derfor er det Gud som har rett, og Job kan bare holde kjeften på seg.
Makt gir rett. Sånn taler en ekte bølle.
«Ønsker klageren å føre sak mot Den veldige?» la han til. «Den som anklager Gud, må svare!»
Nå gikk det omsider opp for Job at Gud alltid har rett, uansett hva han finner på. Derfor svarte han: «Jeg har talt uten forstand om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det! Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.»
Det var andre toner, ja!15 Så nå ble Gud blid igjen og velsignet Job. Han refset de tre vennene hans og påla dem å ofre ekstra fordi de i sin uforstand hadde talt mot Job. Så velsignet han Jobs siste år mer enn de første, står det: Job fikk fjorten tusen sauer, seks tusen kameler, tusen par okser og tusen eselhopper. Han fikk sju nye sønner og tre nye døtre. I hele landet fantes ikke vakrere kvinner enn døtrene til Job; og faren ga dem arverett sammen med brødrene.
Nå ble altså alt bra igjen! Job fikk sju sønner og tre døtre, akkurat som før; da gjorde det ingenting at Gud hadde tatt livet av de opprinnelige sønnene og døtrene hans! De hadde ingen egen verdi i seg sjøl, utover at de var Jobs eiendom.16
Det er i grunnen ikke mer å si. Gud har holdt på på akkurat samme måte like opp til vår tid. Han har fortsatt offisielle talspersoner som velsigner drapsmennenes bomber og kanoner. Han hadde talspersoner som sendte Hitlers soldater ut med slagordet «Gott mit uns». I Moskva sitter overhodet for ei av kjørkene hans og proklamerer at Putins krig mot Ukraina er en hellig krig. I USA har han skarer av talspersoner som forklarer at Gud holder sine hender over lystløgneren, svindleren og overgriperen Trump, fordi han er Guds utvalgte redskap på Jorda. Etter attentatet virker det som om Trump sjøl meiner det samme.
Så Gud var, er og forblir en fæl fyr. Hadde han vært et menneske, ville han ikke være en person du ønsket å ha noe med å gjøre.
1Her i huset har vi mange utgaver av den i forskjellige oversettelser. Jeg bruker nettversjonen fordi den er lett å arbeide med, og etter noen stikkprøver har jeg funnet ut at den ikke avviker radikalt fra andre utgaver. Ellers liker jeg godt J. W. Cappelens «Illustrert familiebibel» fra 1934 fordi den er lett å finne fram i. Ulempen med den er at den veier 7 kg.
2 I min oppvekst var arbeidsuka redusert fra 48 til 45 timer Det betydde at far min, som på den tida arbeidet for Vegvesenet og kjørte bulldoser i grustaket, kom hjem klokka ett om lørdagen. Hvis vi var heldige, fikk vi ham til å kjøre oss til en eller annen badeplass. (Som kjent skinte sola halve året da jeg var liten, og i den andre halvparten var det skiføre og skøyteis.) Kan det tenkes at Gud også jobbet tre timer kortere den sjette dagen? Det kan forklare mye. Eller kanskje ikke.
3Det hender at jeg også mekker og skrur på ting, f eks stoler fra Ikea. Så oppdager jeg at jeg har brukt feil skrue, at jeg har satt inn deler opp ned eller bak fram – ting som gjør konstruksjonen mindre perfekt enn jeg hadde tenkt. Da hender det at jeg kommer med noen åpenhjertige kommentarer; det er ikke bra å stenge følelsene inne. Kan det tenkes at heller ikke Gud klarer å bevare sinnsroen når ting går galt mellom hendene hans? Da må vi fastslå at Guds raserianfall ofte har større konsekvenser enn mine følelsesutbrudd.
4Gud hadde altså mange unger, den gamle grakallen? Eller fantes det andre guder, skapt av den allmektige Gud, som forlystet seg med menneskenes døtre? Biografien er uklar på dette punktet. Disse sønnene fikk i hvert fall drive på som de ville. Sønnene til diktatoren får gjerne det; jfr Saddam Hussein og sønnene hans.
5Filister = palestiner. De har vært der lenge.
6Onan var altså slett ingen onanist, slik ryktet om ham vil ha det til! Derimot var han en avhopper. Og det var visst heller ikke bra.
7«Israel» var et navn som Gud sjøl hadde gitt Jakob etter at de hadde slåss og blitt venner igjen. «Israelittene» ble deretter brukt om alle etterkommerne hans, som fort ble tallrike, sia alle gjorde så godt de kunne for å følge påbudet om å formere seg og fylle opp jorda.
8Nei, jeg skjønner heller ikke hvorfor den allmektige Gud trengte et merke på dørstokken for å se hvor det bodde israelitter. Men Guds veger er uransakelige: Kanskje ville han sørge for at massakreen virket ekstra uhyggelig og mystisk.
9«Du skal ikke slå ihjel,» lyder for eksempel det sjette. Det høres jo greit ut. Men det gjelder nok ikke uten forbehold; ned gjennom historien har Gud – personlig eller via talspersoner - gitt spesifikke ordre om hvem som skal drepes. Det begynte han med allerede på den lange turen gjennom ørkenen.
10Ellers er det interessant å merke seg hvordan oversettelsene har tilpasset seg det politisk korrekte ned gjennom historien. Da jeg gikk på søndagsskolen, brukte bud nummer 10 å lyde: «Du skal ikke begjære din nestes okse, asen, hustru, tjener eller noe som hører ham til.» Nettopp, ja! «Ektefelle», står det nå. Og «... som hører til hos ham.» - Patriarkatet er sannelig blitt slappere i klypa på bare 70 år. For min egen del mistenker jeg at søndagsskolens versjon var nærmere originalen mht faktisk innhold enn den moderne snill og grei-utgaven. - Ellers klarer jeg fint å skjønne dette med å begjære sin nesters hustru eller tjener. Men som den enkle sjel jeg er sliter jeg med okse og asen – jeg får bilder i huet som jeg nødig vil ha der. Sånn er nå jeg.
11Det var aldri lurt å være den første som sluttet å klappe når Stalin holdt tale. De nordkoreanske Kimmene har det på samme måte som Stalin; de får aldri nok beundring og tilbedelse. Både Stalin og Kimmene blir likevel smågutter mot de tilbedelseskravene som Gud stiller.
12Matthew White: «Atrocitology – humanity's 100 deadliest achievements», Canongate Books Ltd. 2012
13Her dukker igjen disse gudesønnene opp, blant dem en person som den fintfølende nettutgaven kaller «Anklageren». Mine eldre, skriftlige utgaver går rett på¨sak og kaller ham «Satan». Kjært barn har mange navn.
14Jeg veit ikke hva du tenker om dette. Men har ikke du også lagt merke til at den urettferdige ofte lever irriterende godt og lenge, mens den rettferdige lider?
15Klarer heller ikke du å la være å tenke på Trump – hvordan den ene «moderate» republikaneren etter den andre, folk som har kalt ham en idiot, USAs Hitler, en trussel mot rettssikkertheten og Grunnloven – hvordan de alle, den ene etter den andre, faller på kne for Trump og mottar tilgivelse og velsignelse?
16I sånne sammenhenger fristes jeg til å fortelle den motbydelige vitsen om «die wunderschõne Wiedergutmachungsmaschine». Jeg overvinner såvidt fristelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar