Paul Ankas forbrytelse mot populærmusikken

 

Jeg kjenner ingen verre musikalsk øreplage enn Frank Sinatras «My Way». Den gamle mafiakompisen var ille nok i seg sjøl, med sånne fæle svisker som «Something stupid», men aldri ble han mer svulstig og uutholdelig sjølhøgtydelig enn i «My way».

(Ja da, Frank Sinatra var en ypperlig sangartist en gang. Men så ble han eldre og eldre, skaffet seg mer og mer fyldig stemme og større og større orkester. Huff.)

Men Sinatra begikk ikke denne musikalske forbrytelsen aleine. Han hadde medskyldige, og han var ikke en gang den hovedskyldige. Nei da.

Det fantes en gang en ypperlig artist og låtskriver som hette Paul Anka. Da han var 16 år, eksploderte han inn i alle tenåringsgutters ører og alle tenåringsjenters hjerter med sin egen sang «I love you baby». ( https://www.youtube.com/watch?v=xGSR5fMunf4 ) Med denne fenomenale megaslageren (og den stusslige «Diana», som du bør spare både hørselen og språksansen din for) la han grunnlaget for en lang karriere som artist og låtskriver. Etterhvert som han ble eldre og skulle henvende seg til et mer «voksent» publikum, kunne han ikke unngå å bli kjent med sånne folk som Sinatra & Co.

Legenden vil ha det til at mens Paul Anka satt på flyet på veg til en (velfortjent) ferie i Sør-Frankrike, kom han i skade for å høre en vakker fransk ballade, «Comme d'habitude» ( https://www.youtube.com/watch?v=qjpRSREHX1Y ). Det var noe galt med øretelefonen hans, for den sendte samtidig en elektrisk puls gjennom hodet hans som fikk en forferdelig tanke til å feste seg: - Den sangen vil jeg skrive om, og jeg vil gi den til Frank! - Som tenkt, så gjort – les hele den grufulle historien her: https://en.wikipedia.org/wiki/My_Way . Her står det også at ingen ringere enn Petula Clark hadde sagt nei til en tidligere utgave av denne sangen, med en helt annen engelsk tekst. I en parallell verden har den vidunderlige stemmen som ga oss «Downtown» ( https://www.youtube.com/watch?v=eTnX8HHa6KM ) også gitt oss den tidligere versjonen, og dermed spart utallige femtiårslag og gravferder for store musikalske lidelser.

Dessverre: Sånn gikk det ikke, og dermed ble musikkhistorien varig endret til det verre. I mer enn femti år har vi, igjen og igjen, måttet tåle denne brautende kjekkasen som slår seg på brystet og grynter så høgt at absolutt alle skal få det med seg: «Jeg har alltid gjort mine egne greier, jeg så!» Og det gjentar han. Igjen og igjen.

Kan vi noensinne tilgi Paul Anka dette misbruket av talent; dette havariet av musikalsk dømmekraft? Kanskje. La oss huske andre ting han har gjort, fra «I love you, baby» og framover. For eksempel denne: https://www.youtube.com/watch?v=tK6mZmR6YrE . Og ikke minst den sangen som, tragisk nok, ble Buddy Hollys avskjedshilsen: «It doesn't matter any more» ( https://www.youtube.com/watch?v=7KQRpdkYz2g )

Finnes det tilgivelse for Paul Anka, så kan han takke Buddy Holly for det.  En vakker dag skal de to kanskje sitte i rock'n roll-himmelen og klimpre på gitarene sine sammen med de andre heltene våre. La oss bare håpe at Paul Anka ikke kommer i dårlig selskap der oppe også.