1: Vismannen Brannefelso
I åsen øst for Jebinrek bodde Brannefelso, magus av sjette orden med mestergrad i geokinese og telemanti. Han bodde høgt og fritt i en borg som hadde sett bedre århundrer. Sammen med ham bodde Beref, hans hustru gjennom seksti år, to tjenere, to demoner, tre katter, tre ravner og hans personlige avatar. Sistnevnte holdt til i et stort speil i garderoben. Han eide dessuten en gammel flogistoped; i den satt det en navnlaus liten ånd som var plassert der av åndemaneren Flarisku.
Husholdet hadde vært større. Det hadde omfattet en kokk, en fanebærer, tre væpnete vakter, en latrinetømmer og to tjenestejenter. Men inntektene hadde krympet, så alle disse hadde han måttet sende fra seg, i likhet med åtte av de ti demonene. Bare de to mest trufaste – i den grad en demon kunne nære slike fornemmelser – hadde han sett seg råd til å beholde: Ilddemonen Bras Kennad og Mesek av den evige svie.
Tjenerne hadde funnet seg annen tjeneste; det var alltid bruk for væpnete vakter, og en latrinetømmer kunne mange trenge. Men de fristilte demonene måtte klare seg så godt de kunne i villmarkene: Brannefelso kunne av og til høre et langtrukkent ul fra åsene inn mot det hellige fjellet Falnésel. Og det hendte – når han en sjelden gang bega seg ned til Jebinrek – at bøndene og leilendingene sendte ham olme blikk når de trudde han ikke merket det: Mer enn én gang hørte han dem mumle om tapte får som ble funnet igjen tomme for blod, uten bitt eller klomerker.
Brannefelso var kommet i den alderen da en mann, enten han er magus av sjette orden eller landstryker av nullte orden, gjør seg tanker om hvordan virkeligheten egentlig henger sammen: Ikke bare den synlige som omgir oss, men den store, usynlige som strekker seg uendelig framover, bakover og sidelengs i tid og rom, så langt tanken kan nå, og kanskje enda lengre. Hvordan ble den til, denne større virkeligheten; hvor lang og brei er den, hvilke besvergelser og mekanismer er det som holder den i gang, og hvordan vil den ende? I seinere år hadde han brukt mer og mer tid på slike metamagiske gåter, og mindre på tjenester til fyrster og markgrever. Ungdommens reiser og ville eventyr; seminarer med fuktige festligheter – alt slikt hadde han lagt bak seg. Nå satt han som oftest i sitt studerkammer og arbeidet på det store verket som skulle sikre ham evig ry blant både dårer og vismenn. – Grevene og fyrstene ville komme til ham når de trengte bistand, akkurat som i hans yngre dager! Slik hadde han tenkt. Men slik hadde det ikke gått.
Denne morgenen satt han som vanlig på altanen med sin enkle frokost av linser, honning og te av farakal. Herfra kunne han se sørover åsene like til snøen på Falnésel. Ned mot Jebinrek såg han åkre og hager der leilendingene til landbaron Verkigipt III arbeidet. Fra sandstrendene bak byen strekte blått hav seg like til himmelranda. Det gikk en brun strek gjennom åkrene og byen; handelsvegen fra Semyra og Xyale i sør til Dulgaso i nord. Ved å følge ferdselen langs vegen og langs kysten kunne han lese tegn som bar bud om hendinger fjernt og nær, og slik skaffe seg innsikt som var skjult for de mumlende massene.
I dag som i går hadde det vært mye ferdsel på vegen sørfra, mer enn vanlig handel skulle tilsi. Sto det noe særskilt på? Han slo det fra seg: Antakelig lite å legge vekt på – kanskje et stort bryllup eller en pilgrimsvandring. Han hadde viktigere ting i tankene.
Morgenen hang som et gyllent slør over de grønne liene og de låge hyttene. Synet av slik frodig idyll ville ha løftet tungsinnet hos de fleste. Men Brannefelso lot seg ikke løfte: Han var ofte dyster til sinns, slik en vismann blir når han retter sitt skarpe blikk inn i skjulte verdener. Og i dag var han særlig dyster. I dag smakte ikke honningen og teen, og han hadde lite øye for karavanene av handelsfolk, med deres tepper og falske edelsteiner til markedene i Dulgaso, eller for karoggene og galeiene som bragte folk og varer fra fjerne land.
Nok en gang brettet han ut brevet som kråkedemonen Keroaka hadde bragt ham før soloppgang i dag. Han hadde brutt seglet til Stormester Tyrka Vepes av Det Magisofiske Laug med store forventninger: Denne gangen, hadde han tenkt, kunne ikke Stormesteren i Waltin Hylled forkaste hans monumentale verk «Verdensaltets Beskaffenhet». En ærlig leser med de rette kunnskapene – slike kunnskaper som han forventet hos en Stormester! – kunne ikke unngå å la seg bevege av hans glitrende formuleringer; overbevise av hans kløktige argumenter; begeistre av hans visjonære tolkninger av tegn i måne og stjerner – –
Men nei! Også denne gangen, etter hans siste møysommelige revisjon og utvidelse, ble verket avvist i klerkenes syrlig nedlatende ordelag: «Brannefelso skriver med energi og har enkelte brukbare formuleringer. Dessverre er hans observasjoner fortsatt like banale, hans tanker like trivielle og uten substans. Denne nyeste utgaven av det som åpenbart skal være hans livsverk, hans Magnum Opus, er stor i én betydning av ordet, nemlig omfang. Verket kan ikke godkjennes som grunnlag for disputas til opptak i Mesternes Råd. Mange arbeidere i magiens vingård er dømt til å forbli menige arbeidere, og Brannefelso er nok en av dem. Han må gjerne arbeide videre med dette verket som truer med å sprenge alle grenser for måtehold, men hittil har mulighetene til en mesterdisputas blitt mindre ved hver bearbeidelse. Lite tyder på at denne tendensen vil snu.»
Brannefelso skubbet på den magre skikkelsen sin, ute av stand til å sitte i ro. Han gryntet og mumlet noen låge besvergelser. Leste litt, ristet på hodet, krøllet prenteganet sammen; glattet det ut igjen og leste videre, prøvde å finne en nøkkel til å forstå avslaget. Men de gikk slett ikke inn på hans grundig gjennomtenkte modell av universet; hans beregninger av tid, rom, tyngde og lys; hans detaljerte beskrivelse av den flate Jorda og dens roterende firmament – eller av de sju sfærer som omsluttet Jorda og firmamentet, med hver sine stjerner og planeter i evig, intrikat runddans… Aldri i laugets historie hadde noen levert en så grundig gjennomgåelse av hvordan virkeligheten hang sammen. Og så hadde disse klerkene – disse knappetellerne i Stormesterens stab – ikke en gang satt seg inn i modellen! For overveldende for de små hodene deres; for grensesprengende til at tankene deres kunne følge med, der de haltet etter genialitetens sjumilssprang i banalitetens klaprende tresko!
Selvfølgelig hadde ikke Stormesteren sett verket hans. Slike henvendelser fikk han sikkert hver eneste dag, derfor overlot han til klerkene å sile ut det meste, så han kunne konsentrere seg om de virkelige mesterverkene. Dessverre hadde de, nok en gang, vist seg for små til oppgaven.
Men hva kunne han gjøre! Svarte skyer sirklet over hodet hans. Sakte tok de form av tanker: Han kunne sende ilddemonen inn blant klerkene og glede beboerne i Waltin Hylled med synet av feite evnukker som løp for livet i bare undertøyet, forfulgt av leende ildtunger som svidde dem i stussen… Han kunne mane maur og mygg og veps på dem, så de aldri fikk ro til å sette de breie byråkratrumpene sine nedpå, men måtte vifte og klø, vifte og klø. Eller han kunne…
Brannefelso sukket. Han visste at han aldri kom til å gjennomføre disse hevnplanene. Han hadde merket at forbannelsene hans var litt rustne; det var ikke sikkert de ville lykkes bedre nå enn de hadde gjort i vår, etter at beboerne i Jebinrek hadde vedtatt sin årlige petisjon mot trollskap i åsen øst for byen. Den gangen hadde forbannelsen for evig svie fislet bort med at han fikk et stygt brannsår på armen, som hans gamle hustru Beref lindret med en salve mens hun klukket av skadefryd. Og om han lyktes, kunne Stormesteren fort finne ut hvem som hadde skapt slikt røre blant klerkene hans, og det var ikke sikkert han ville bli vennlig stemt av dét.
Det var ikke bare verden der ute som trengte innsiktene i «Verdensaltets beskaffenhet», enten den forsto det eller ikke. Riktignok higet han ikke etter banal berømmelse og vulgær beundring for egen del: Det var nok for ham å vite at han hadde skapt et storverk der kommende generasjoner ville søke kunnskap igjen og igjen. Men trivielt som det kunne høres, så trengte han den anerkjennelsen som «Verdensaltets beskaffenhet» ville gi ham – dette verket som han hadde revidert og utvidet hver gang en ny genial idé hektet seg til de gamle… Dette verket som hadde kostet ham nattesøvn og sjelefred i flere dager og netter enn han hadde tall på! For det var blitt langt mellom storhertugene som søkte ham fordi de trengte gode forbannelser til krigen – i stedet kastet de gulldukatene bort på våpensmeder og diplomater. Landbaronene kom heller ikke ofte til hans residens her i åsen fordi de trengte godt og gagnlig vær; de kjøpte bare billige trylleformularer på svartebørsen i Xyale, eller leide inn omreisende fanteflokker til å danse regndans. Så gikk det som det gikk: Storhertugene tapte sine blodige slag like ofte som de vant; landbaronene ble rammet av frost, flom og tørke, like ofte som godvær og sommerlig duskregn. Til pass! Men tok de til vettet av den grunn?
Tennerskjærende grublet han videre på sine forsmedelser. Hadde det ikke vært for strømmen av florinter som daglig rant inn takket være urtene og eliksirene til Beref, så kunne det ha spøkt for eiendommen hans her i åsen, hele godset Vargedos med skogene og det forfalne slottet. Å holde et slott beboelig med besvergelser rakk et godt stykke. Men det trengtes arbeidsfolk med hammer og sag, mørtel og stein også, og slike var langtfra gratis. Prøv det den som vil!
I tillegg måtte han ete og drikke, akkurat som vanlige dødelige. Vinkjelleren kunne han ennå fornye en gang i året med de mørke vinene fra Malladehob. Likeens kunne tjenerne Plita Henk og Flot Kump (så gamle at han ikke husket om han hadde kjøpt dem eller arvet dem) ennå kjøpe kjøtt og brød, frukt og grønt på markedet i Jebinrek. Men han syntes å merke at brødet de fikk for hans faste sum av florinter var litt hardere for hvert år; kjøttet var mer markspist; frukten halvråtten… Finanser! Finanser!
Strømmen av tjenestejenter, leilendinger og andre småkårsfolk som fant vegen til Berefs urtehage, den hadde bare økt, samtidig som besøkende markgrever, storhertuger og sjøkonger i hans eget studerkammer var blitt færre. Så mens Brannefelso grublet over verden og virkeligheten, stelte Beref i urtehagen og blandet eliksirer mot kløe, fotsopp og håravfall. Til henne kom de rødmende ungjentene med sine få florinter for å kjøpe noen dråper kjærlighetsdrikk. Dit gikk også tempelklerker plaget av forstoppelse, aldrende brudgommer som fryktet at ungdommens ild hadde sloknet, jyplinger som søkte hjelp for skjeggvekst og mot filipenser. For alle slags plager og mangler hadde Beref en illeluktende eliksir som passet, eller en bitter urt som gjorde underverker. Og hver dag klirret det av småmynt i den store veska hun bar med seg hvor enn hun tok sine knirkende skritt.
Hos Brannefelso hadde slike kunder lite å hente: Om folk klødde bak eller aldri kom på do, så fikk de heller klø seg og tygge grønne bær av stilkobusken for alt han brydde seg. Derimot kunne han bistå kraftfullt og sikre en knusende seier i et slag; løye vinden for en flåte i havsnød; avverge en ødeleggende flom. Dessverre hadde slike oppdrag tørket helt bort.
Han hadde overveid å stifte et akademi, der ungdommer av god familie kunne lære om verdensaltet, om sol og måne, om døden og livet. Geomanti, telekinese og televisjon, innsyn i over- og underverdenen – slikt kunne han forelese om! Men da trengte han den anerkjennelsen som hans store verk skulle ha gitt ham. Uten den var han bare en gammel pratmaker i øynene til de kunnskapssøkende unge og adelige. Og ennå hadde ingen av dem søkt hit til det forfalne godset Vargedos for å finne visdom. Ubetenksomme ungdom, verre for hvert år!
Og kom det ikke en slik en oppover den kronglete stien fra landsbyen akkurat nå? Sikkert enda en jypling som skulle til Berefs urtehage og kjøpe middel mot illeluktende tær. Eller intimvask mot plagsomme småkryp. Eller – han hadde reist seg halvt opp ved synet av den unge mannen som kom oppover bakken, men satte seg fort ned igjen. Hva brydde han seg om disse knektene og de ubetydelige plagene deres?
Skjønt det var ikke ofte de unge fra landsbyen leide en hest – i hvert fall ikke én så striglet og blank, og med så skinnende seletøy, som denne: Hvit, med vaiende man og et spydformet, svart blés – et praktfullt dyr. Den unge mannen syntes også uvanlig velstelt; gode lærstøvler, jakke av pumarskinn, et glitterskjerf slengt over nakken – alt ved denne figuren vitnet om forfengelighet og velstand. Likevel søkte han hjelp hos Beref? En hjelp som verken prestene eller legene i landsbyen kunne gi? Han måtte være desperat! Med sin kløktige kremmerteft ville Beref fort oppfatte fortvilelsen og sette en pris som sto i forhold til behovet. – La bare knekten betale etter evne og motta etter behov, tenkte Brannefelso, med en motvillig respekt for Beref og urtene hennes.
Den unge mannen var kommet opp til borgporten. Stien til urtehagen og Berefs bod fortsatte rundt borgen, langs kanten av den uttørkete, sammenraste voldgrava, men mannen stanset, såg seg om – så gikk han til porten og trakk hardt i klokketauet. Det ringte med en sprø lyd som, i Brannefelsos ører, vitnet om lang tid i uvirksomhet.
Brannefelso gikk bort til gelenderet. Også hans egen stemme bar bud om uvirksomhet da han hostet og ropte ned: «Urtehagen er lengre oppe! Følg stien rundt borgen!»
Den unge mannen kikket opp: Et lyst ansikt med stor, firkantet hake; kinnskjegg; kraftige trekk – – Brannefelso kom i tanker om portrettet av den legendariske barbarhøvdingen Stelmunkub av Húrnes: Tallrike jyplinger sminket, polstret og barberte seg etter dette portrettet, hadde han sett. Det eneste de ikke kunne etterlikne var de svulmende musklene som nesten sprengte hjorteskinnsjakka på portrettet. Men i dette tilfellet, konstaterte Brannefelso, hadde jyplingen lyktes godt med å bygge muskelmasse også. Denne unge mannen trengte neppe eliksirer for å gjøre inntrykk blant tjenestejentene. Hva kunne han trenge da?
Den litt klagende stemmen nedenfra kontrasterte med synsinntrykket: «Treffer jeg trollmannen Brenne, ø, Branne – pelso?»
Brannefelso rettet seg opp i all sin velde. Med en rask handbevegelse sendte han et gnistregn i runddans over hodet. Virkningen ble litt svekket av at et par av dem ble til iltre veps som han veivet bort for å unngå å bli stukket. Alle slike små trolldomsknep hadde en iboende usikkerhet. «Magus Brannefelso!» svarte han, med den malmfulle røsten han brukte overfor tjenestefolk. «Hvem er du, og hva ønsker du?» Det var en evig tålmodighetsprøve å høre lekfolk omtale ham som «trollmann», som om ordet «magus» var alt for vanskelig å si.
Den unge mannen viftet ivrig. Stemmen hans var irriterende mørk; dessuten stammet han litt. «Vær hilset, Branne – ø- Pelso! Jeg er prins Radach av Channo!» Han tidde og rettet seg opp, som om han ventet umiddelbar gjenkjennelse.
Brannefelso ventet. Channo; Channo – han hadde utført noen besvergelser på oppdrag av den gamle storhertugen av Channo, husket han. Det måtte være for minst to mannsaldre sia, og denne unge mannen var ingen storhertug. Prins? – En sønnesønn; en sønnesønns sønn? – Han tidde fortsatt. Sto urørlig og skulte under buskete bryn ned på den unge mannen. De ble gjerne urolige og klamme i hendene når han sto slik.
Den unge mannen skiftet vekta fra det ene beinet til det andre. Fomlet litt med hjaltet på sverdet som hang i beltet hans og glitret mot morgensola. «Ø. Radach III, sønnesønns… sønn av Radach den store, storhertug av Channo – »
Jo, nå husket han! Det vesle hertugdømmet Channo låg inneklemt ved kysten mellom Dulgaso og Fareg. Som et gnagsår låg det mellom de to større rikene, til ergrelse for hvert eneste riksråd og hver eneste greve i Xyale eller Dulgaso by – for handelsvegen mellom de to gikk gjennom Channo og kunne ikke gå noe annet sted, hvis den ikke skulle gjøre en stor sving østover, gjennom åsene og sumpene langs grensa til Lendim. Skrevs over denne handelsvegen sto storhertugen av Channo med sin hird og krevde toll av hver eneste diamant, hver eneste tønne vin som passerte. Takket være rikdommene som dette bragte inn kunne vesle Channo hevde sin plass mellom de ni rikene i Fana Meilas, Landet midt i verden. Brannefelso mintes:
Gjennom århundrene hadde først den ene, så den andre erobreren fra nord eller sør prøvd å tvinge Channo i kne. Med dyktighet og hell hadde de forskjellige storhertugene og vesirene slått angrepene tilbake. Men det kom en dag da Dulgaso og Fareg glømte gammelt uvennskap og slo sine styrker sammen, i et felles ønske om én gang for alle å klemme den plagsomme blodigla ettertrykkelig flat. Så hva kunne storhertug Radach gjøre for å verge sitt vesle hertugdømme mot slik overmakt?
Han kunne leie en magus av sjette orden med mestergrad i geomanti! Brannefelso måtte smile ved minnet, trass i sine plager og ergrelser. Dette hadde vært et av hans best gjennomførte oppdrag, og storhertugen hadde lønnet ham rikelig! Brannefelso hadde brukt Jondureks Beskyttelse til å legge et vern rundt hele Channo: Han hadde gått til fots i tre døgn og sunget manende vers på jordåndenes hemmelige språk. Slik hadde han vevd et ubrytelig geomantisk belte rundt hertugdømmet: Hver gang en fiendtlig styrke nærmet seg dette beltet, så gikk den seg vill; virret rundt i kløfter og raviner som ikke fantes på noe kart. Mange forsvant uten spor i det skjulte landskapet; bare de heldige fant vegen ut, utsultet og forkomne, etter å ha vandret i dager eller måner. – Men farende folk som kom i fredelig ærend merket ingen sperrer; de passerte grensepostene og betalte pliktskyldigst både toll og avgifter til oppkreverne.
Det var ikke mange som kjente denne mektige, beskyttende formelen. Men han var Brannefelso, en magus med mestergrad i geomanti! Denne formelen behersket han til fullkommenhet.
Det var lenge sia Brannefelso hadde tenkt på dette mesterstykket som han hadde utført mens han var i sin manndoms fulle kraft. Men hertugdømmet Channo besto den dag i dag, så trolldommen virket fortsatt – kanskje litt svekket, men intakt; ellers ville det ikke ha eksistert noe hertugdømme tvers over handelsvegen fra Xyale til Dulgaso.
Unge Radach sto fortsatt og trippet; gapte og stammet forsiktig: «Ø – ø – « Ikke rart om han sto lamslått av ærefrykt, hvis han kjente til det mesterverket trollmannen Brannefelso hadde utført for hans eget hus!
Brannefelso tillot seg å smile avmålt. «Er du sønnesønns sønn av Radach den store, så slekter du godt! Hils din farfars far og si at jeg minnes hans mannsmot og storsinn med stor glede. Jeg håper han er ved god helse og fortsatt nyter sin akýmeier hver kveld!»
«Ø,» sa unge Radach. «Ø – min farfars far er gått bort, og min farfar er gått bort. Min far Radach har bedt meg hilse – ø – fra hans hus og hans folk – « – så gikk det litt i stå for ham, for han ble stående og gape ei stund. Så kom det plutselig kraftfullt: «Minnet om dine magiske krefter lever i Channo! Derfor søker jeg din hjelp i et annet anleggende. Men ikke mindre viktig. Det gjelder – ø – « det gikk i stå for ham igjen, som om han hadde brukt opp den tilmålte kvoten med klar tale.
Omsider gikk det opp for Brannefelso: Her sto det en kunde! Og ikke bare det; en kunde fra det styrtrike hertugdømmet Channo! Dette var den muligheten han ventet på.
Men ikke for ivrig! Ikke for ivrig. «Jeg kan ingenting love før jeg hører hva det gjelder!» svarte han, fortsatt litt avmålt. «Det kan hende du trenger annen ekspertise enn den jeg besitter. Jeg har egentlig trukket meg tilbake fra aktiv tjenesteyting – nå arbeider jeg for det meste på mitt store metamagiske verk om Verdensaltets beskaffenhet. Men jeg hører gjerne på deg. Ikke minst fordi jeg trenger adspredelse fra dette krevende arbeidet. Jeg sender ned min gamle tjener Plita Henk; han vil åpne for deg og vise deg opp til mitt studerkammer.»
Han gjorde et lett kniks med hodet; så gikk han bort fra gelenderet og inn i dagligrommet bak altanen. Det ville ta tid å aktivere Plita Henk og få satt ham i bevegelse; han kunne sjøl ha sluppet inn unge Radach på mye kortere tid. Men en magus av sjette orden åpnet ikke borgporten sjøl.
Han gikk gjennom dagligrommet, bort til den skakke trappa, ned et par knirkende trinn. «Plita Henk! Løft på de elendige, avmagrete skinkene dine. Plita Henk!»
