Hun møter blikket hans. Stirrer inn i de grå øynene. Flakker med blikket, lar det gli nedover det solbrune ansiktet, den breie kjeven, den fyldige munnen. Den blå skyggen av skjeggvekst. Håret, som fortsatt er mørkt. Det vennlige draget av fasthet, styrke, pålitelighet. Hun kjenner dunsten av etterbarberingsvann. Brått velter avskyen opp i henne. Hun svelger for å holde kvalmen tilbake, skyver ham fra seg mens tankene virvler, kaotiske, usammenhengende: - Nå er alt annerledes. Dette er ikke meg. Dette er ikke hjemmet mitt, ekteskapet mitt, livet mitt -
Hovedpersonen heter Brit (de heter gjerne det). Hun er 42 år og lever i et lykkelig ekteskap med den dyktige og framgangsrike Frank (de heter gjerne det). Han er noen år eldre enn henne; han har gjort suksess som entrepenør og forretningsmann, alltid med sin fortryllende hustru ved sida av seg. Hun har en god jobb i forlaget der hun kan realisere seg sjøl.
De har tre barn (de har gjerne det). Den eldste sønnen studerer teknologi i Trondheim; dattera er russ neste år og allerede valgt til russepresident, og den yngste sønnen har nettopp begynt på videregående. Alle tre er vellykket på skolen, i fritida (håndball, friidrett, ski) og populære i vennekretsen. Familien bor i en nesten herskapelig enebolig på Ullernkollen. De har hytte ved sjøen og hytte på fjellet, der de kan lade batteriene sine. De reiser gjerne på ferietur også, til Provence, Barcelona eller Firenze. Alltid utafor sesongen.
De har selvfølgelig to hunder; to velfriserte pudler ved navn Piff og Paff. Hun går fast på yoga og på hvitvinkvelder med to gode venninner. De betrur seg til hverandre om ekteskapelige frustrasjoner og er alltid litt flaue i begynnelsen, neste gang de møtes. Han er forståelsesfull og gir henne alt det rommet hun trenger. Han er en moderne mann og skjønner at han ikke er gift med ei husmor, men med en partner.
Likevel er det denne gnagende følelsen av at noe mangler. Noe livsviktig. Denne stille fortvilelsen som eter henne opp innafra.
Hun fikk aldri fullført utdannelsen; hun ble gravid som 20-åring, i sitt andre studieår. Da som alltid seinere var Frank tryggheten sjøl: Forklarte at han ville støtte henne uansett hva hun valgte å gjøre. Han var allerede i ferd med å bli godt etablert, så om økonomien var trang, ville de klare seg. Dermed var de blitt enige om at de skulle få sitt kjærlighetsbarn. Det angret hun aldri på.
Seinere har hun tatt opp igjen studiene, men aldri så langt at hun fikk fullført en mastergrad. Likevel har hun klart seg godt i yrkeslivet med sitt mellomfag i norsk litteratur. Hun arbeider som assisterende redaktør i et større norsk forlag. Der treffer hun mange spennende mennesker, og hun har hatt et par affærer som ektemannen aldri har hatt mistanke om. Han har hatt alle muligheter til å forlyste seg utenom ekteskapet, men såvidt hun veit har han aldri falt for fristelser, i all sin motbydelige prektighet.
Nå er den dagen kommet da hun plutselig innser at hun ikke holder ut denne tilværelsen lenger. Alt – den prektige ektemannen, huset, de flotte ungene – byr henne imot. Hun veit ikke hvilket liv hun ønsker seg; hun veit bare plutselig at det må være noe helt annet enn dette. Alt dette som hun må bort fra.
Hun stormer ut, ned trappa, ut mellom rosebuskene, langs hellegangen, ut gjennom hageporten ut på Hoffsjef Løvenskiolds Vei. Ut i den lyse vårkvelden, ut for å oppdage verden, livet og kjærligheten.
Hun tar selvfølgelig båten til København. Allerede i baren blir hun sjekket opp av et par som vil ha henne med på trekantsex. (Her kommer det noen pikante, men bare nesten eksplisitte beskrivelser.) Hun ringer sin fortvilte ektemann fra båten og forklarer ham snøvlende at hun kommer til å være borte lenge, kanskje for alltid, og at han må ta seg av ungene, hundene og alle praktiske ting. Han må ikke bekymre seg for henne, forklarer hun. Han er fortsatt like uutholdelig forståelsesfull, og sier at hun må ta den tida hun trenger, leve det livet hun sjøl vil, finne seg sjøl, og så videre. Han støtter henne uansett.
I København havner hun på kjøret, prøver ut forskjellige former for sex med de forskjelligste sexpartnere, blir hektet på amfetamin og havner som prostituert i Nyhavn. Hun blir slått ned av en full kunde, ligger halvt bevisst i reinesteinen og havner på sjukehus med kraniebrudd og diverse andre skader. Der får hun behandling og antibiotika mot kjønnssjukdommene hun har pådratt seg.
Hun kommer seg opp og ut igjen, nyktrer til og finner en tysk trailersjåfør som tar henne Europa rundt. Hun lengter hjem til Norge, stjeler en bil og havner i grøfta ved Kolbotn. Hun haiker til byen og legger seg inn på hotell under et falskt navn. Polisen og sosialarbeiderne finner henne. De får plassert henne på avrusing på Tonsåsen, der hun sakte kommer seg ut av sine avhengigheter.
Under oppholdet på Tonsåsen begynner hun å skrive om sine opplevelser. Gjennom skrivinga får hun en ny klarhet i hvem hun er og hva hun vil.
Hun vakner i grålysninga, strekker seg, ser de smale leggene sine under nattkjolen og tenker: - Jeg er ennå slank og vakker. Hun lister seg ut. Står på verandaen, lener seg mot gelenderet, ser mot stjernemylderet over skogkanten, kjenner vindpustet og angen fra våt skog, og tenker: - Ennå er jeg ikke fri. Men det kommer jeg til å bli.
Hun går ned trappa, gjennom det våte graset, gjennom lyngen mot Åsputten. Gjørma hun trår i slipper fra seg små bobler som kiler mot leggene hennes der hun går ned til vatnet. En krystallisk klarhet fyller henne mens hun går uti. Endelig ser hun alt helt tydelig, endelig er det helt rolig inne i henne. Vatnet stiger, og hun går rolig videre.
NB: Krydres med ispedde tilbakeblikk her og der, til barndom og ungdom og livet med Frank, hulter til bulter. Unngå for all del å skrive linjært og kjedelig.
Kommer jeg til å skrive denne romanen, under pseudonymet Anita Wolden Bakke, i håp om å bli antatt av Gyldenblad? Selvfølgelig ikke. Jeg skriver ikke «litterært», veit du: Jeg skriver science fiction og fantasy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar