Om ansvar og aksjehandel

 

Jeg leser «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland» på Lovdata, kunngjort 30.12.2014, seinere endret hist og pist, men uten radikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bl a:

§ 4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

a.	grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene

b.	alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner

c.	salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene

d.	salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c

e.	alvorlig miljøskade

f.	handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser

g.	grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet

h.	andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Israels ulovlige okkupasjon og gradvise, systematiske annektering av Vestbredden har pågått sia 1967. Jeg kjenner ikke til at noen ansvarlig myndighet i Norges land i alle disse åra har betvilt at annektering av palestinsk land, i tillegg til systematisk fordrivelse av beboere, utgjør brudd på folkeretten. I Norge betrakter vi folkeretten som en grunnleggende etisk norm.

Annektering skjer ved utbygging av infrastruktur, bygging av bosettinger med skoler og kjøpesentre, vakthold, tilegnelse av eiendom, rasering av eksisterende bebyggelse og beplantning. De 750.000 israelske bosetterne og bosetningene deres er fullstendig integrert i Israels samfunnsliv og økonomiske virksomhet. Bosetningene finansieres av israelske banker; kjøpesentrene eies og drives av israelske kjeder, bevoktes av israelske vaktselskaper, overvåkes med teknologi som utvikles og distribueres av israelske selskaper. Med andre ord: Slike virksomheter bidrar og har bidratt til brudd på folkeretten i år etter år etter år – eller i hvert fall har det svært lenge vært «uakseptabel risiko for at selskapene medvirker til eller selv er ansvarlig for» slike brudd!

Og når det gjelder krigen på Gaza... Drap på sivile. Drap på helsepersonell. Drap på journalister. Utsulting av befolkningen. Tvangsfordrivelse. Osv, osv. Er det nødvendig å si noe mer om folkerett, menneskerettigheter og så videre? 

Lovens formuleringer utgjør en del av fondets eget regelverk: https://www.nbim.no/no/ansvarlig-forvaltning/etiske-utelukkelser/ . De er altså en viktig del av oljefondssjefens jobbeskrivelse.

Både Tangen og hans godt betalte medarbeidere leser nyheter. Derfor har de sikkert hørt om både okkupasjonen av Vestbredden og krigen på Gaza. De skjønner sikkert også at hvis man foretar investeringer via en israelsk fondsforvalter med tette bånd til Israels regjering, kan det være stor risiko for at handelen blir utført ut fra andre oppfatninger om «folkerett» og «menneskerettigheter» på Vestbredden og i Gaza enn de som det norske Stortinget legger til grunn.

Det er absolutt ingenting som hindrer Oljefondet i å følge sine egne regler for aksjehandel helt uten å vente på anbefalinger fra et eget etikkråd eller inngripen fra Finansministeren! Tvert imot; det er jobben deres. De er vaksne folk med vaksne lønninger og vaksent ansvar. 

Dette ansvaret har fondet ikke tatt. Bruddene har antakelig pågått så lenge fondet har handlet med israelske aksjer.

Oljefondsjefen er ikke en lærling i aksjehandlerfaget. Så når han ikke har klart å gjøre en så viktig del av jobben sin, bør han få seg en enklere jobb med et ansvar som han klarer å ivareta.

Øyvinds nye valgomat

 

I sommer har jeg sovet på verandaen, slik jeg bruker å gjøre hver sommer. Til forskjell fra alle tidligere år har jeg ikke fått ett eneste myggestikk. Ikke en eneste gang har jeg hørt den iltre summinga rett i øret akkurat idet jeg holder på å sovne.

Jeg har kjørt att og fram til Oslo atskillige ganger i år. I meg har bompengepugerne en god kunde! Så har jeg kjørt noen ganger til Gjøvik, Harestua, Hønefoss og andre metropoler – samt daglige utfarter til lokale metropoler som Jaren, Brua, Vassenden og Nesbakken. Ikke en eneste gang har jeg måttet tørke et insekt bort fra frontruta: Ikke ei flue, ikke en klegg, ikke en knott, ikke ei marihøne. Nada.

Det var ingen vårkonsert fra buskaset i år. Jo, et par ganger hørte jeg en svarttrost. Så ble den taus. Kråke og skjor hører jeg riktignok stadig; disse lure røverne er vinnere i kampen for tilværelsen fordi de fråtser på all søpla som vi mennesker produserer. - Men gjøk og sisik, trost og stær? Ikke et pip.

Biologene forteller oss det vi sjøl kan observere fra dag til dag: Den katastrofale nedgangen i bestandene av insekter fortsetter, både globalt og lokalt. Bestandene av fugler stuper like bratt.

Jeg har prøvd å gi mitt vesle bidrag til bier, humler, veps og andre summende skarer ved å la ugraset gro omtrent som det vil i sommer. Da har det vist seg at ugraset også har blomster! Ikke bare løvetenner, rødkløver, hvitkløver og prestekrager, men også røde, hvite, lilla og blå blomster som jeg ikke kan navn på i alle slags størrelser og fasonger. Og de aller fleste av disse blomstene får besøk av årevinger¹ , legger jeg merke til. Så mens monokulturene brer seg så langt øyet kan se, i form av granplantasjer, havreåkere og robotklipte pynteplener, har årevingene et ørlite fristed på denne vesle flekken av fedrelandets jord.

Det hjelper jo ikke stort i det store bildet. For der ute ruller utryddelsesmaskinene ustoppelig videre: Nye seksfelts motorveger gjennom våtmarkene, nye hyttebyer, nye skogsbilveger inn i de siste restene av gammelskog. Flatehogst, grøfting, drenering.

Med klimamålene går det så som så. Virkelighetsfjerne fantaster, i og utafor regjering, snakker fortsatt om «halvannengradsmålet», sjøl om dette målet ble passert i 2024. Temperaturene stiger videre, upåvirket av det grønne ordskiftet.

Jeg har nok bedre råd enn Spetalen, familien Hagen og andre milliardærer. ² Derfor trenger jeg ikke lenger, i motsetning til de stakkars rikingene som betaler helsidene til «Aksjonen for borgerlig valgseier», å tenke på min egen bankkonto når jeg skal stemme. Jeg er mye mer opptatt av hvordan etterkommerne mine skal få det i en stadig mer utpint og stadig mer brutal verden. Da er det et par ting som er viktige for meg: Hvilke partier vil bevare de siste restene av naturmangfold? Dessuten: Hvilke partier vil beskytte den vesle lommen av demokrati, rettssikkerhet og personlig frihet som vi fortsatt lever i – og i beste fall gjøre hele verden til et litt bedre sted å leve i?

Så jeg setter opp min egen valgomat ut fra det som faktisk er viktig, ikke ut fra promillene i enda mer forbruk og enda mindre skatt. Skatteplagen får de stakkars milliardærene bekymre seg om.

Valgomatene jeg spør – NRK, TV2, VG, BT – spretter stadig opp med fire partier: Venstre, MDG, SV og Rødt. - Hva! Når det gjelder de nesten, men ikke helt, reformerte gammelstalinistene, er de ikke akkurat førstevalget mitt når jeg etterspør rettssikkerhet og personlig frihet, for å si det forsiktig.³ Det samme gjelder deres litt bleikere rosa naboer i SV, som alltid har et varmt og bankende hjerte for enhver despot et annet sted i verden, gjerne i Latin-Amerika, så sant vedkommende er «sosialist» og står opp mot den fæle kapitalismen. (Castro. Chavez. Maduro. Ortega. Etc.) SV og Rødt får 10 minuspoeng hver, for sin historiske (og fortsatte) forkjærlighet for alle slags diktatorer i den tredje verden. (Nei, heller ikke Hamas blir spiselige fordi om Israel er en apartheidstat.) 0 til hver av de andre.

Rødt og SV har også, i likhet med Ap, et større og varmere hjerte for mennesker som har det vondt og vanskelig enn alle andre. Derfor slutter de aldri å finne nye, gode formål som den utømmelige statskassa kan bruke penger på. Med stadig flere gode formål kommer det stadig flere offentlige velgjørere og portvoktere: Stadig mer forvaltning, og stadig flere forvaltere og formyndere, altså.

Det må være noe som ingen av valgomatene har tenkt på å spørre meg om. Noe slikt som: «Ønsker du flere byråkrater? Ønsker du mer regulering av ditt daglige liv og virke? Regler for fargen på tapetet, mønevinkel og bredden på garasjeporten? Ønsker du flere skjemaer og nettsider du må bruke til å søke om løyve og lov? Ønsker du politisk korrekt overoppsyn med dine tanker, ord og gjerninger?» For eksempel. Hadde jeg svart JA på sånne spørsmål, ville nok Rødt og SV, og ikke minst Ap, ha vært mulige valg for meg. Men som det er, har jeg klart å stemme ved alle Stortingsvalg fra 1965 uten å stemme en eneste gang på et formynderparti. - Nei til formynderi og byråkrati: 10 poeng til de borgerlige partiene og MDG; 0 poeng til resten.

Men altså, miljø: Hele buketten av partier er FOR både naturvern og reduserte klimagassutslipp. I hvert fall i prinsippet. Men når det kommer til praksis, så gjelder det nesten alltid «å ha to tanker i hodet samtidig». Det betyr at man med stor sinnsro kan drenere den siste froskemyra, bare det skjer på en miljøvennlig måte! «Vi vil bygge den nye riksvegen gjennom våtmarkene på en måte som kommer naturen til gode.» Hvordan i all verden har naturen klart å overleve i alle årmillionene før de naturvennlige utbyggerne dukket opp for å hjelpe den?

Jeg ser ett parti som i praksis går inn for å stanse drenering, flatehogst, nedbygging av våtmarker og hogst av gammelskog. Tre andre følger dem et stykke. 10 poeng til MDG; 5 hver til Venstre, SV og Rødt.

Når det gjelder klimagassutslipp, så sverger alle som en – med et mulig unntak for MDG – til reduksjon i form av bokføring: Det vil si at de setter «bio» foran navnet på et drivstoff, for eksempel etanol eller diesel, og på grunn av disse tre magiske bokstavene slipper ikke dette drivstoffet ut CO2 når det brenner. Begrunnelsen er at biodrivstoff ikke slipper karbon fra det fossile lageret ut i atmosfæren. Neivisst, men det slipper karbon fra lageret i jordsmonn og vegetasjon ut i atmosfæren, og virkningen er akkurat den samme som om karbonet kom fra en kilde lengre nede i bakken. Dette finnes det utallige grundige, vitenskapelige studier av, og alle konkluderer med at «bio»energi gir akkurat samme klimaeffekt som tilsvarende fossil energi. (Minst! For med «bio» - f eks fra palmeolje – følger det ofte arealbruksendring, som fra myr til plantasje, og det gir et ytterligere tillegg til utslippene.)

Likevel pågår tvangsinnblanding av etanol i bensinen og av palmeolje i dieselen fortsatt og bokføres som utslippsreduksjoner, stikk i strid med grunnleggende vitenskap. Men til stor glede for leverandører av slik «bio», som gjerne er pådrivere i denne delen av det grønne ordskiftet.

Ja, sier du, - men karbonet som slippes ut fanges jo opp igjen av nye vekster? Javisst. Alt karbon som slippes ut i atmosfæren fanges opp av vekster etterhvert. Det kalles karbonkretsløpet. Men det tar tid. Skulle bokføringsjukset være gyldig, måtte det sprette opp fullvoksne oljepalmer på Tynset i samme øyeblikk som palmedieselen brennes opp på Tynset. Det tar mange år, akkurat som med andre karbonutslipp, og i mellomtida utøver CO2 – den være seg fossil eller «biologisk» - sin klimavirkning. Og palmene plantes ikke på Tynset, men i drenert våtmark i Indonesia.

Dette bokføringsjukset ble innført av en miljøstatsråd fra Venstre. Deretter har samtlige partier brukt jukset til å påberope seg klimakutt som bare finnes i fantasien. Om noen fortjener pluss i margen for gode klimatiltak, så er det i hvert fall ikke Venstre. Ikke Ap, H, FrP eller SP heller. Inntil MDG uttaler seg om effekten av all denne «bioenergien» lar jeg tvilen komme dem til gode. - Ingen nye oljefelt åpnes, og Norge må forberede seg på overgangen fra solnedgangsindustrien i Nordsjøen til nyere teknologier: Uforbeholdent fra MDG; litt mer lunkent fra Venstre, SV og Rødt. 10 poeng for klimaet til MDG, 5 til Venstre, SV og Rødt, 0 til resten.

Det pågår to store kriger i verden som angår Norge svært direkte: Palestina og Ukraina. Når det gjelder førstnevnte, har fire partier vært svært klare og samstemte: 4. juni stemte SV, Venstre, Rødt og MDG for at Norges Bank ikke kan investere i selskaper som selger våpen til Israel, eller i selskaper med folkerettsstridig virksomhet på okkuperte områder. De ville ikke at Oljefondet skulle investere i «israelske myndigheter eller foretak, verdipapirer utstedt i israelsk valuta, fast eiendom eller infrastruktur lokalisert i Israel eller i eiendomsselskaper, infrastrukturselskaper, eiendomsfond, infrastrukturfond eller lignende konstruksjoner som har som primært formål å investere i Israel». Da dette forslaget ble avvist av «styringspartiene», kalte partileder Hermstad det et svik mot prinsippene om menneskerettigheter og internasjonal rett. – Når vi som nasjon velger å fortsette investeringene i et regime som bryter folkeretten, sender vi et klart signal om at økonomisk gevinst går foran all etikk, sa han til NTB. - 10 poeng til hvert av de fire partiene, 0 til resten. OK, da: 5 trøstepoeng til Ap, takket være Barth Eide.

En svært avgjørende ting som valgomatene ikke legger særlig vekt på er Norges plass i verden. Som liberalist var jeg i si tid tilhenger av EF. Så ble unionen et politisk integreringsprosjekt, og da ble jeg EU-motstander. Men nå ser verden helt ansless ut.

Atlanterhavet er i ferd med å bli veldig bredt. En mafiastyrt imperialistmakt i øst rykker stadig nærmere, stadig mer truende. I det lange løp vil Europa måtte stole på egne krefter i forsvaret for demokrati, frihet og rettsstat. Det forsvaret må vi være med på, i likhet med Norden forøvrig. To partier har tatt klart standpunkt for medlemskap i EU: 10 poeng til MDG og V. Tre partier vil sannelig ha oss ut av EØS også! 10 minuspoeng til hvert av dem. 0 poeng til de øvrige, som tar standpunkt fortløpende etter meiningsmålingene.

Forsvaret av Europa begynner i Ukraina. Støre & Co har bevilget akkurat så mange milliarder til støtte for Ukraina som de kan få alle partiene i Stortinget med på: Det betyr at støtten bestemmes av dem som vil aller minst, SV og Rødt. Venstre har gått inn for en kraftig økning av støtten. MDG har vært krystallklare: Norge har tjent mer enn 1.000 milliarder ekstra på Putins krig, i form av økte gasspriser. Disse tusen milliardene vil MDG flytte fra Oljefondet til et fond som skal styrke Ukrainas forsvar – både ved investeringer i Ukraina og ved økte våpenforsendelser.

Vestens støtte til Ukraina har hele tida vært preget av litt for lite, litt for seint. Frykten for å gi Ukraina så mange og så gode våpen at Putin kunne bli irritert var hovedårsaken til at den ukrainske motoffensiven stanset opp, ifølge flere analytikere. Nå holder vi på å gjøre den samme feilen igjen, med store løfter og halvstore bidrag. De 1.000 milliardene kan sette en standard som setter Ukraina i stand til å overleve, i en kamp som er eksistensiell for både Ukraina og resten av Europa. 10 poeng til MDG, 5 til Venstre, 0 til resten.

Til slutt: Kultur og identitet! Alle er tilhengere av toleranse, inkludering, mangfold og alle tenkelige honnørord fra godhetskulturen. Skulle bare mangle! MDG har gått enda et par skritt videre: For to år sia opptrådte sjarlatanen Pirelli Benestad på MDGs landsmøte. Pirelli Benestad er, som du veit, opphavsperson til forestillingen om sju eller kanskje åtte kjønn, som man kan veksle mellom etter tykkje og teft. PB ble dessuten avskiltet for sin liberale praksis med utskriving av pubertetsblokkere, hormonpreparater og anbefalinger om «kjønnsbekreftende» kirurgi. Det hindret ikke at (bruk det pronomenet som passer) ble hyllet som en kulturhelt for mangfoldssaken på dette landsmøtet.

Nå er ikke MDG aleine om å bekjenne seg til den selsomme nye kjønnsreligionen. Tvert imot; så godt som alle partier har sluttet segt til trua på at kjønn er en følelse, en skjult sannhet som ikke kan etterprøves med objektive kriterier, og samtidig like flyktig og omskiftelig som humøret. Denne trua er nå like fast forankret i offentligheten som dogmene om jomfrufødselen og Jesu himmelfart brukte å være. Å reise tvil mot denne forestillingen fører til offentlig fordømmelse og ekskludering (i inkluderingens navn), og i særlige tilfeller også til anmeldelser om hatprat. - Det vil si: Ett parti har ymtet om at i hvert fall i biologien finnes det to og bare to kjønn. Det må ungene få lov til å lære på skolen, og lærer de det ikke, må foreldrene få lov til å si det, meiner dette partiet – altså KrF.

Det mangler ikke på synsere som vil utvide også det biologiske kjønnsbegrepet – til sosialt, kromosomisk, følelsesmessig, psykologisk, anatomisk, osv osv kjønn. Noen av dem er også biologer. Til dem er det å si, med den verdenskjente evolusjonsbiologen Richard Dawkins: «This ridiculous article (shame on the once-great Scientific American) ignorantly misunderstands the nature of the sex binary: “Actual research shows that sex is anything but binary”. Sex is not defined by chromosomes, nor by anatomy, nor by psychology or sociology, nor by personal inclination, nor by “assignment at birth”, but by gamete size. It happens to be embryologically DETERMINED by chromosomes in mammals and (in the opposite direction) birds, by temperature in some reptiles, by social factors in some fish. But it is universally DEFINED by the binary distinction between sperms and eggs. You may argue about “gender” if you wish (biologists have better things to do) but sex is a true binary, one of rather few in biology.» I påfølgende retorikk har Dawkins etterspurt hvilke epokegjørende funn som ligger bak påstanden om at «biologisk kjønn er et spektrum»: Hvor er de mellomstore kjønnscellene, midt mellom sædceller og egg? Når ble Nobelprisen for en så revolusjonerende oppdagelse delt ut? Han fikk ikke noe svar.

Det hadde vært fint om kunnskap fra evolusjonsbiologien hadde vært stuerein også i Norge, ikke minst i skolen. 10 poeng til KrF (!), 10 minuspoeng til MDG, og 0 til alle de andre.

Jeg summerer: MDG havner på 50; Venstre på 45. KrF får sannelig 20! H og FrP får 10 hver, og Ap får 5. De fortsatt like hjertevarme sosialistene nuller ut, begge to. SP, stakkar, som påberoper seg å snakke nettopp min sak (jeg bor jo på landsbygda!) får minus 10.⁴

Så da snakker vi om marginer. Med Venstre risikerer vi enda en omgang med Erna og Sindre; alternativt en statsminister med en rik portefølje av skjellsord bak seg. («Imamsleiking»; «Tar mer hensyn til terrorister enn til norske skattebetalere.» Tendensiøs karakterisering i nesten enhver sak hun omtaler – og det er ikke få.) Med de borgerlige risikerer vi en mer Israel-vennlig politikk mens folkemordet ruller videre. Med MDG risikerer vi fire år til med en gørr kjedelig statsminister, og en finansminister som veiver fælt med arma når han skal forklare noe, men som setter seg bedre og raskere inn i sakene enn de aller fleste. Vi risikerer også en flertallskoalisjon som presser Regjeringa nærmere ansvarlighet i miljøsaker og nærmere anstendighet i Palestina.

Jeg toer mine hender og stemmer.

1I insektboka står det at årevinger er mygg og klegg, fluer og veps, humler og bier og til og med maur, som også har vinger når de svermer.

2Ifølge DN tjente nevnte familie en halv milliard på investeringene sine i fjor. Nøkterne som de er, tok de ut bare 222 millioner i utbytte. Da skjønner jeg godt at de må spinke og spare, ikke minst på skatten.

3De helt ureformerte stalinistene har flyttet over i FOR, sammen med de ureformerte naziene fra Alliansen med omland. Passer godt; Hitler og Stalin var jo gode busser da de delte Polen og Øst-Europa forøvrig mellom seg. Jeg vurderer IKKE å stemme på dem heller.

4«Min sak»? Javisst. Lokalt deltok de med største glede i nedleggelsen av Midtre og Nordre Brandbu, og de løftet ikke en finger for å stanse nedleggelsen av hjembygda mi, Vestre Gran, heller. Det er bygdepartiet sitt, det. De eneste som opptrådte solidarisk og anstendig i den saken, var faktisk FrP. Det hjalp jo ikke stort; sentralmakta rår.

Oljefondet ut av Israel! Tangen ut av Oljefondet!

 

Når du driver og bomber et land, må flyene vedlikeholdes. Jo mer du bomber, jo mer vedlikehold trengs det. Og i nyere tid har ingen klart å bombe så mye som Israel i krigen mot Gaza (og i avleggerkrigene mot Libanon, mot Iran, mot Syria... ¹ ) Det israelske selskapet som vedlikeholder disse flyene har opplevd en eventyrlig vekst i omsetningen – naturlig nok! Og slik vil det fortsette, så lenge Netanyahu får lov og penger av sponsoren sin i Washinghton.

Aftenposten og andre har avdekket at det norske oljefondet eier aksjer i akkurat dette selskapet. Det har finansdepartementet fått beskjed om for over en måne sia, og det tok lovlig lang tid før finansministeren reagerte. Så har finansministeren sagt to ting: For det første er det han som har det øverste ansvaret for sånt. For det andre er det ikke hans oppgave å styre kjøp og salg av enkeltaksjer – det er ansvaret til Tangen og hans medarbeidere. Det ansvaret skal de forvalte innafor det regelverket som Stortinget har fastsatt. Til sin hjelp når det gjelder vurdering av enkeltaksjer har fondet dessuten etikkrådet, som tydeligvis ikke har sagt noe.

Finansministeren har ansvaret for å sikre at regelverket blir fulgt. Følgelig har finansministeren nettopp hatt et møte med de (mest) ansvarlige i fondet og etikkrådet. Der har utvilsomt både etikkrådet og fondsforvalterne fått beskjed om å få ræva i gir, seinest innen fjorten dager.

Finansministeren er dessuten «overrasket» over at Oljefondet har latt et israelsk invbesteringsselskap foreta investeringer i Israel på fondets vegne. Da skal en ikke bli overrasket over at det israelske selskapet, med inngående kjennskap til lokale vekstbransjer som krig og okkupasjon, kjøper fondet inn i nettopp disse bransjene. I hvert fall hvis de ikke har fått utlevert et ordentlig regelverk fra oppdragsgiveren.

Noen krever at finansministeren må gå fordi han ikke «har gjort noe med det». Det er kanskje å skyte litt over mål – finansministeren kan kritiseres for at han lot det gå en måned før han «gjorde noe med det». Men denne saken går djupere enn som så:

I avisen i dag leser jeg at Oljefondet også har aksjer i et eiendomsselskap som eier kjøpesentere i ulovlige bosetninger på Vestbredden – og som altså bidrar direkte til Israels folkerettslige annektering av Palestina. Det står også at fondet er investert i banker og finansieringsselskaper som finansierer nye bosetninger og ny infrastruktur på Vestbredden, og at dette var kjent allerede for fem år sia – noe som gjorde at KLP solgte seg ut av disse selskapene. Men ikke Oljefondet! Tvert imot; de kjøpte seg videre opp, antakelig via sin israelske forretningspartner.

For fem år sia var Sanner finansminister, ifølge opplysninger jeg har mottatt her i heimen. Og deretter var Vedum finansminister. - Ingen av dem er der nå. Bare fondssjef Tangen sitter like urokkelig.

En tidligere leder for det nevnte etikkrådet har påpekt det selvfølgelige: Oljefondet kan jo la være å kjøpe aksjer i et selskap sjøl om det ikke foreligger noe rødt flagg fra etikkrådet! Det er lov å gjøre egne vurderinger. Det finnes atskillige millioner aksjer her i verden å velge i. Men når en velger å la et israelsk selskap stå for aksjehandelen i Israel, bør en kunne regne ut hva en vil få. Det er jeg sikker på at Tangen har kunnet regne ut også.

Egentlig er dette ikke særlig vanskelig: De ulovlige bosettingene er nå fullt integrert i israelsk økonomi, og det samme er Israels krigsmaskin. Du kan ikke vente å finne en eneste bank i dette landet som ikke har virksomhet i ulovlig annektert land. Du finner knapt ei sparekasse i dette landet som ikke bidrar til at israelske offiserer og menige er godt sikret for framtida. Og jeg vedder på at du ikke finner en eneste kjede av dagligvareforretninger, elektronikk, sportsutstyr, fritidsprodukter... – som ikke også har rivende omsetning i okkupert land på Vestbredden.

Med andre ord: Økonomien i Israel er så tett sammenvevd med overgrepene og tvangsfordrivelsen at det ikke er mulig å finne ett eneste større selskap som ikke bidrar. - Jo, kanskje avisen Haaretz, som nesten daglig avslører krigsforbrytelser og systematiske overgrep. Jeg har ikke lest noe om at Oljefondet – via sin israelske forretningspartner - har kjøpt seg opp i Haaretz.

Jeg vil ikke ha sparepenga mine tilknyttet denne forbryterske virksomheten. Derfor krever jeg: Oljefondet ut av alle investeringer i Israel nå. Og Tangen ut av Oljefondet.

1Når det gjelder det sistnevnte landet, har Netanyahu nylig åpnet for nye kriger, okkupasjoner og annekteringer: Han har nemlig påberopt seg et spesielt ansvar for druserne, som bor bl a i Libanon og i Syria. I den delen av Syria som Israel forlengst har annektert på Golan-høydene bor det nå hovedsakelig drusere. Øvrige syrere er borte – kan du skjønne og begripe? Og israelske bosettere, selvfølgelig. - Så ut fra sitt utvidete ansvar har Netanyahu bombet flere ganger og flere steder i Syria, mot det nye regimet som på si side ikke har brukt så mye som en sprettert mot Israel. Så hvis destabiliseringa går som det skal, tvinges Israel til å okkupere og annektere mer av Syria. Sakte vokser Stor-Israel seg enda større.

Jesus elsker en glad milliardær!

 

«Det er vekkelsesluft over landet,» sang broder Åge. ( https://www.youtube.com/watch?v=m4LYBESDvIY ) Og nå har vekkelsen sannelig skyllet inn i milliardæermiljøene også!

Først en historisk bakgrunn: Puritanerne i koloniene i New England var overbevist om at Gud belønnet sine mest trufaste tjenere rikelig med jordisk gods og gull. Ledet av intellektuelle kjemper som Increase ( https://en.wikipedia.org/wiki/Increase_Mather ) og Cotton Mather ( https://en.wikipedia.org/wiki/Cotton_Mather ) (far og sønn) var de strevsomme puritanerne overbevist om at Gud straffet latskap og belønnet iherdig arbeid, sånn at en manns gudfryktighet kunne avleses direkte på vedkommendes verdslige rikdom. Og om Gud et øyeblikk glømte å gripe inn mot de ugudelige – Han hadde jo mye å tenke på allerede da, den karen – så var ikke puritanerne fremmede for å gripe inn sjøl, blant annet ved resolutte tiltak mot hekser og andre ugudelige ( https://no.wikipedia.org/wiki/Hekseprosessene_i_Salem ).

Sentralt i kampen mot latskap og ugudelighet sto løftet om straff og belønning i det hinsidige. - Som på Jorda, så óg i himmerik, har de rike og rettferdige tenkt, mens de gledet seg til sin lønn i det hinsidige: Etter dommedag skulle de nemlig sitte i salighet og salmesang oppe i skyene og skue ned mot helvetes pøl og pine, for riktig å nyte synet av synderne og latsabbene som pines i all evighet nede i ildmørja.

Kunnskapen om at rikinger – og særlig milliardærer – er velsignet av Gud har holdt seg borte i Guds eget land, hvor det blir stadig tydeligere at Trump og milliardærvennene hans er utpekt av Gud til å ordne opp med tollere og syndere i en skakkjørt verden.

Omsider har denne erkjennelsen nådd fram til norske rikinger også. Flere av dem gledet seg oppriktig over at Trump kom tilbake i Det hvite hus (denne gangen helt uten væpnete stormtropper). Og i det aller siste har vekkelsen kommet til uttrykk gjennom donasjoner, ved at mange viser i konkret handling hvor mye Guds velsignelse betyr for dem: Øystein Stray Spetalen, for eksempel, har donert rikelig (til ham å være) til KrFs valgkamp, lutret av ekte familieverdier og kristne kjerneverdier som han er blitt. Samme åndelige fornyelse finner vi hos en kar som Stein Erik Hagen. Alt i alt har rikingene donert 9,2 millioner til KrFs valgkamp, leser jeg.

Hvilken berikelse, ikke minst på det åndelige plan, ville det ikke medføre hvis KrF kom over sperregrensa og sikret borgerlig flertall! Da kunne for eksempel Hagen hente sine 29,5 milliarder hjem fra Sveits uten frykt for en knugende og kvelende formueskatt. Den som sår et korn i Guds åker høster tifold igjen, og i Hagens tilfelle kan avkastningen komme opp i det tusenfoldige og vel så det.

Nå håper nok Hagen og andre rikinger at de endelig skalø bli bli kvitt stempelet som pariakaste! (https://www.magnelero.no/2017/08/08/hagen-som-pariakaste/ ) Vi kan jo ikke være bekjent av at de blir henvist til å livnære seg av dasstømming, og ellers sitte aller nederst ved bordet, totalt utestengt fra samfunnslivet. ( https://snl.no/paria )

Da blir Hagen sikkert glad! Og her i gråsteinmyra kan vi glede oss over vekkelsen til de sanne verdier blant rikinger, samt innse sannheten i det gamle skriftsted: Jesus elsker en glad milliardær.

Om Lagaliak

 

Lagaliak og dens sol, som innbyggerne kaller Sol, ligger i kulehopen NGC 2419, ca 300.000 lysår over Melkeveiens plan. Dette er en stor og tett kulehop med en radius på 65 lysår og ca 1 million stjerner. De fleste av disse stjernene er røde kjemper, men det finnes også et spektrum av andre stjerner. Sol er en gul dverg med ca 65 % av vår egen sols masse.

NGC 2419 er en temmelig stabil kulehop. Lagaliak beveger seg i en spesiell form for bundet rotasjon omkring Sol, i en avstand som varierer mellom 115 og 125 millioner kilometer. Planeten har egenrotasjon om en akse som alltid vender mot Sol. Det vil si, rotasjonsaksen vandrer; den beskriver en sirkel på ca 30 grader rundt det punktet - «Sydpolen» - som alltid vender mot Sol. Derfor finnes det et område sør for 60 grader sør der Sol alltid er på himmelen, og et område nord for 60 grader nord der det aldri skinner sol. I området mellom 60 grader sør og 60 grader nord er det både dag og natt. Dagene er lengst i sør, kortest i nord. Årstidene følger hverandre over hele planeten: Det er sommer når avstanden til Sol er kortest, vinter når avstanden er størst.

Lagaliak har et areal på ca 1.000.000.000 kvadratkilometer, nesten dobbelt så mye som Jordas. Omtrent halvparten av området er fortsatt forbeholdt det «gamle» livet. Resten er bebodd av det «nye» livet - liv som (antakelig) stammer fra Jorda. Det finnes flere fortellinger om hvordan det «nye» livet kom til Lagaliak.

Lagaliak består av mye lettere materiale enn Jorda, ca 3,5 kg/dm3. Planeten er blant annet mye fattigere på jern enn Jorda. Derfor er tyngdekraften på overflata bare ca 90 % av tyngdekraften på Jorda, eller ca 8,8 m/s2.

Som på Jorda har livet på Lagaliak holdt på med fotosyntese i lang tid, sia sollys er den viktigste energikilden som livet har tilgang til. Atmosfæresammensetningen er derfor ganske lik sammensetningen på Jorda, kanskje litt mer oksygenrik.

Året er på 652 lokale døgn. Dette tilsvarer ca 691 Jord-døgn. Ett år på Lagaliak tilsvarer altså litt over 1,89 Jord-år.

I nord, der hvor Sol aldri skinner, er det sammenhengende isbre. Det meste er vannis, men en del er også is av CO2. I sør er det store, glovarme ørkener. Ca halvparten av overflata dekkes av hav, og havstrømmene distribuerer solenergien over nesten hele planeten. Derfor er klimaforskjellene i beboelige områder mindre enn de ville ha vært uten havstrømmer og vind. Det går en kraftig havstrøm nordover gjennom sundet mellom Agadan og Gei Kandu, og om vinteren blåser det varme vinder innover landet fra dette sundet.

Lagaliak har ingen måne. Den har likevel tidevatn med små døgnvariasjoner og mye større årsvariasjoner. Tidevatnet drives av avstanden til Sol.

De opprinnelige livsformene på Lagaliak er lite kjent, men det ser ut til at de har tilpasset seg å overleve i de minst gjestmilde områdene.

Norsk hykleri og svensk moralisme

 

Jeg har ikke lest den svenske bestselgeren «Norgesparadoxen» av Lisa Rõstlund (se https://www.aftenposten.no/kultur/i/8qdwQw/den-svenske-forfatteren-lisa-rostlund-fremstiller-nordmenn-som-hyklere-egoister-og-klimafornektere-i-boken-norgeparadoxen?fbclid=IwY2xjawK_TVNleHRuA2FlbQIxMAABHosL35qph3ZZ8JOuxrdZYYmhxS76K2fjGkcGWND4prwTUSwgx1rzYljiKRdy_aem_2wKhxelaEogdJFGtWurIuQ ), og jeg kommer ikke til å gjøre det heller, sjøl om den nylig fikk gratisreklame og flere bein å gå på i radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken». Jeg har viktigere ting å bruke resten av den tida jeg har igjen til. Men jeg har lest flere anmeldelser og omtaler av den. Så jeg må ta det forbeholdet at jeg antar hovedbudskapet er godt dekket i disse omtalene – som f eks i Aftenposten: «Hvordan kan det ha seg at Norge produserer olje og gass og samtidig ser på seg selv som foregangsnasjon på klima? spør Röstlund. ... Norge bidrar til klimakrisen med sin store oljeindustri. Det fører til at avlinger tørker ut eller blir ødelagt i flom. Og det fører til sult og død – i økende grad, hevder forfatteren.» Dette samsvarer godt med andre omtaler jeg har lest.

Jeg skal være den siste til å forsvare sløseriet og hykleriet i norsk oljeindustri – slik som de uanstendige sjefslønningene og de absurde påstandene om at vi er avhengige av oljeindustrien for å gjennomføre «det grønne skiftet»¹. Jeg garanterer nemlig: Hvis det ble bråslutt på olje, gass og køl, ville det grønne skiftet bli gjennomført raskere enn svint. Det ville riktignok medføre andre konsekvenser, f eks sosialt sammenbrudd i store deler av verden, herunder Sverige. - Jeg er også lei av å høre om hvor mye olje og gass vi produserer: Vi produserer jo ikke en eneste dråpe olje i verden i dag, mer enn gruvearbeiderne i Sør-Afrika produserer det gullet de graver opp. Oljen i Nordsjøen var ferdig produsert for 145 millioner år sia, og har ligget der som en skjult kapital hele tida etterpå. Nå bruker vi opp denne kapitalen og kaller det inntekt: Og når det er tomt er det tomt, må etterkommerne våre må leite andre steder etter lett tilgjengelig energi, den dagen de må løfte seg etter bukseselene etter en eller annen framtidig katastrofe.

Men nok om det norske hykleriet. La oss heller ta for oss den svenske moralismen, og dens pekefinger som alltid peker ut mot verden – aldri inn mot Sverige. For denne journalisten trenger åpenbart helt grunnleggende opplæring i fysikk. Hun trenger å lære at oljen skaper ingen utslipp når den pumpes og fraktes: Det er når oljen brukes at utslippene kommer. Likeens med gassen. (Jo da, pumpinga og frakten gir også utslipp, men de er knøttsmå i sammenlikning.) Så det er ikke leverandøren som skaper utslippene; det er brukeren – deriblant journalisten Lisa Rõstlund. Du kan ikke snu deg rundt i den moderne verden uten å bruke ting og tjenester som gir utslipp, og når jounalisten reiser rundt og snakker med kilder, utgjør hun en ambulerende utslippsbombe. Utslippene fra norsk olje og gass kommer der hvor oljen og gassen brukes, som for eksempel i Sverige. Hvis markedet ikke finnes, så kommer ikke oljeindustrien i Norge til å pumpe opp en eneste dråpe lenger.²

Og når dansken Preisler i det nevnte radioprogrammet slutter seg til den samme moralismen, så er det sannelig rætte ræva som feis, som vi sier heme. Danmark får halvparten av sin el-kraft fra gasskraftverk. Den andre halvparten kommer fra vindkraft, som er avhengig av balansekraft, sia det ikke produseres kraft når det ikke blåser. Nå finnes det enkle løsninger som ville gjøre det mulig å lagre energien fra vindkraft, men å innføre slike løsninger er p t prohibitivt dyrt; derfor fortsetter Danmark å slippe ut store mengder CO2 fra sine gasskraftverk.

Sånn går det når moralistene slippes laus på problemstillinger de ikke skjønner.

Forøvrig meiner jeg at norsk oljeindustri bør fases ut på en rolig og verdig måte, og at vi i langt større grad bør basere oss på mer bærekraftige industrier. Men vi trenger åpenbart ikke spørre svenske moralister om gode råd til den omstillinga.

1Som riktignok heller burde kalles «Det grønne ordskiftet», sia det stort sett går ut på å sette stadig mer luftige mål langt der ute, og stadig færre konkrete tiltak her og nå.

2Hvis da ikke oljedirektørene gjør som andre direktører i underskuddsbedrifter: Løper til sine venner i den snille Staten og får feite subsidier til å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser, samt egne lønninger på femten-tjue millioner.

Den kommende singulariteten

 

For å forstå hva som foregår, hvorfor det foregår og hvordan det kommer til å gå, må vi forstå fortida. Her kommer det et raskt tilbakeblikk på menneskehetens vekst og vekst.

Slekten Homo har eksistert i godt og vel to millioner år. Vi brukte samme slags tilhogde skrape- og skjæresteiner i en million år - førti tusen generasjoner. Så utviklet vi den acheulianske steinkniven - et vakkert og presist utformet redskap som forble uendret i nye tre kvart million år. I løpet av disse tredve tusen generasjonene skaffet vi oss også (en slags) kontroll over ilden. Heidelberg-menneskene og deres etterkommere neandertalerne, samt deres samtidige i Afrika og Asia, laget mer varierte og spesialiserte steinredskaper og fant opp lanser, kastespyd og andre treredskaper. Det tok et par hundre tusen år.

For 100.000 år sia dukket det opp tydelige symbolske uttrykk: Kroppsmaling og smykker. Utvikling og utbredelse av avstandsvåpen – atlatl, pil og bue – tok 50.000 år. For 40.000 år sia hadde vi utviklet sammensatte våpen, hulemalerier, religiøse uttrykk. For 20-30.000 år sia temte vi hunden; for 10.000 år sia utviklet vi jordbruket; for 6.000 år sia skaffet vi oss ridedyr; ikke lenge seinere fant vi opp skrift og metallurgi, havgående skip, årer og seil. Vi skaffet oss konger, presteskap og byer. For 3.000 år sia utviklet vi astronomi, geometri, matematikk. Så fulgte verdensreligioner, imperier, trykkekunst, kuler og krutt, bøker, den industrielle revolusjon, naturvitenskap, verdenskriger. Kjernefysikk, atomvåpen, datamaskiner, romfart, massekommunikasjon. Mobiler, sosiale medier, masseutryddelse og kunstig intelligens.

Vi har gått fra én viktig fornyelse i løpet av en million år til teknologiske og samfunnsmessige revolusjoner hvert eneste tiår.

Forandringene går altså raskere, raskere og raskere. Og nå skal du få vite hvorfor det er slik, hvorfor det må være slik, og hvordan det kan komme til å ende.

Evolusjonen har slumpet til å utstyre oss som dyreart med et unikt konkurransefortrinn i kampen for tilværelsen. Denne spesialiteten kaller vi «kultur»: Evnen til å dele erfaringer, kunnskap og idéer mellom artsfrender. Homo erectus i Georgia hadde kanskje ikke et språk som inkluderte hypotetisk konjunktiv, men hun klarte å forklare flokken sin at de måtte samle kastestein, i tilfelle det skulle dukke opp en sabeltann. Den planen fulgte de, og følgelig overlevde de.

For denne ene dyrearten ble språk og kultur drivkraften i evolusjonen, til erstatning for genetikken. Menneskene trengte ikke lenger å få oppgradert sin biologiske maskinvare for å tilpasse seg; de kunne i stedet oppgradere programvaren i hodene sine.

Evolusjonen bruker gjerne hundrevis av generasjoner på å kode inn et nytt instinkt. Så god tid hadde ikke vår ukjente stamfar, den første og siste gangen han sto ansikt til ansikt med en sabeltanntiger. Men flokken hans trakk en lærdom som de kunne dele med hele stammen: «Pass deg for sabeltannen! Den eter folk!»

Hadde denne stamfaren vært en alminnelig apekatt, så ville kunnskapen ha dødd ut med hans egen generasjon.

Våre forfedre og -mødre overlevde fordi de var litt flinkere enn andre apekatter til å fortelle hverandre hvor det neste måltidet skulle komme fra; hvor det nærmeste vannhullet var å finne; hvor farlig en sabeltann kunne være. Lagre og dele kunnskap. Kultur danker ut genetikk med henda på ryggen. Programvare danker ut maskinvare. Å endre atferd ved genetisk tilpasning krever hundre generasjoner. Å endre atferd ved kulturell tilpasning tar en generasjon.

Ved hjelp av kultur skapte evolusjonen stadig mer effektive måter å spre kulturimpulser – memer – på. Men i vår forhistorie skjedde endringene likevel ubegripelig langsomt. Det tok som sagt tre kvart million år før den acheulianske steinøksa ble etterfulgt av noe mer komplekst. Dette er blitt tolket som et uttrykk for at de ville innfødte var tjukke i huet og ikke klarte å finne på særlig mye nytt. Det krevdes en helt ny versjon, en ordentlig H. sapiens sapiens, før det kunne bli fart over nyskaping og utvikling, ble det konkludert og skrevet.

Men hvis du trur du er en reinraset etterkommer av den nyeste versjonen som dukket opp i Øst-Afrika for 4.000 slektledd sia, så må du tru om igjen. Din genetiske arv er ei vaffelrøre hvor det er rørt inn ingredienser fra alle verdens avkroker, og fra alle tilgjengelige versjoner av Homo. Finn deg i det: Kjøtere overlever best, og forestillingen om «reine raser» er en pervers drøm. Og en genetisk katastrofe.

Men hvorfor gikk det så sakte?

Endringshastighet kan beregnes som forholdet mellom antall nyskapende ideer og tida det tar å få spredt en slik idé til størstedelen av verden. La oss regne:

For en million år sia levde en vanlig H. erectus i en flokk. Noen slike flokker utgjorde en stamme. En typisk størrelse på en stamme i et jeger- og samlersamfunn er 500 individer. Flokkene streifer over store områder, men møtes til bestemte tider på faste steder for å krangle, handle og utveksle ektefeller. En riktig god idé kunne dermed bli spredt til hele stammen i løpet av 10 år. Og var ideen ekstremt god, kunne den etterhvert hoppe over til de tusen andre stammene også. Det ville ta ti tusen år.

På H. erectus si tid var det en halv million individer som kunne slumpe til å få gode ideer. Men da som nå var det ekstremt få individer som slumpet til å få særlig gode ideer – de aller fleste nøyde seg med ideer de allerede hadde fått fra andre. Forholdet mellom antall personer som hypotetisk kunne pønske ut endringsskapende idéer og tida det ville ta å spre én slik idé til størstedelen av menneskeheten var altså lik 500.000/10.000 = 50.

Rykk fram til Alexander den Store. På hans tid var det kanskje femti millioner individer som kunne snuble over en glitrende god idé. En erobrer og disiplene hans kunne nå ut til store deler av den bebodde verden i løpet av 100 år eller så. Forholdet mellom antall personer som kunne få gode ideer og tida det tar å få den spredt til menneskeheten forøvrig var altså 50.000.000/100 = 500.000. Endringshastigheten ble 10.000 ganger så høg som på H. erectus' tid.

Og i vår tid kan endringene foregå 10.000 ganger så raskt som på Alexanders tid! Regn sjøl. Med andre ord: Endringsraten er i dag 100.000.000 – hundre millioner – ganger så høg som på H. erectus' tid – uten at vi trenger forutsette noen som helst framgang i mentale ferdigheter.

Jeg underdriver. Hvilke nye ideer du får, avhenger også av hvilke – og hvor mange – informanter du har. Vår helt H. erectus hadde maks 499 informanter som kunne overføre kunnskap, impulser, forslag. Alexander og vennene hans hadde 10.000. Og du, der du sitter og surfer på toppene av verdens samlete kunnskap? Noen milliarder.

Fartsøkningen har bare såvidt begynt. Kultur tillater evolusjonen å løfte seg sjøl etter bukseselene. Og nå har den fått riktig godt tak.

Allerede nå klekkes mange gode idéer ut av AI-systemer. Om ti år utvikler AI-systemene nye og stadig bedre AI-systemer. De bor i kjøleskapet ditt, i grasklipperen, i dørmatta og i øreringen, og de er der for å hjelpe deg. Hatten din tenker bedre og raskere enn huet den sitter på. De trenger ikke å oppgradere programvaren i hodene på menneskene lenger; det går alt for sakte.

Myriadene av AI-systemer og intelligente dulper bobler over av gode idéer – det er jobben deres. Hundre milliarder dørmatter, øreringer ofg krigsmaskiner som sprer idéene sine til hele verden på ett sekund gir et nytt forholdstall for endringshastighet: Det går 630.520 ganger så raskt som i dag. Regn sjøl.

Sånn fortsetter det. Endringshastigheten går mot uendelig, og vi kommer til det som kalles en singularitet – et punkt der det er plent umulig å beskrive eller forstå hva som skjer, eller hva som kommer ut på den andre sida. Dette er endepunktet for den utviklinga som evolusjonen satte i gang da den utstyrte én av sine skapninger med evnen til å skille mellom subjekt, predikat og objekt. Og til å oppgradere seg og andre med programvaren i hodene, uten å måtte vente på ny maskinvare.

For noen år sia tippet jeg at denne singulariteten ville inntreffe i år 2050. Nå trur jeg at den kommer tidligere. Hva skjer etterpå?

Når de gode ideene skapes og sprer seg enda mye raskere mellom AI-systemer enn mellom mennesker, så er det AI-systemenes evolusjon som dominerer i framtida. Vi kan meine, håpe og tru at menneskene, eller noen av menneskene, styrer AI-systemene og hva de skal foreta seg. Det kommer til å gå over.

Når AI-systemer og elektroniske dulper i alle slags utforminger begynner å formere seg, skjer det en evolusjon. Den foregår lynraskt. Et enkelt eksempel på styrt evolusjon er utviklinga av Alpha-, innen henholdsvis sjakk og go: Her har evolusjonen skjedd ved at forskjellige varianter av systemene har spilt mot hverandre, og at bare vinnerne overlever. Kopier av vinneren, med tilfeldige variasjoner, har så spilt mot hverandre igjen – og så videre. På kort tid har disse systemene slått alle andre sjakk- og gosystemer, og presentert spill som menneskelige spillere aldri har forestilt seg var mulige.

Metoden med å la AI-systemer reprodusere og utvikle seg ved evolusjon kommer selvfølgelig til å bli tatt mye mer i bruk, sia den har vist seg svært effektiv. Vi kan drømme om at AI-systemene vil lystre Asimovs robotlover, men det kommer ikke til å skje hvis det hindrer evolusjonen. Det er også temmelig bortkastet å diskutere om kunstig intelligens vil få «bevissthet» eller ikke: Vår egen bevissthet er et produkt av evolusjonen fordi den fremmer overlevelsen, så lenge denne evnen ikke koster for mye i form av energi eller andre livsnødvendigheter. Derfor vil nye AI-systemer over tid utvikle den bevisstheten de trenger for å sikre sin egen overlevelse. Det behovet kan gjerne variere, fra den intelligente tannbørsta til den vel så intelligente krigsroboten. Det er ikke sikkert at disse formene for «bevissthet» er noe vi mennesker er i stand til å forstå. Vi skjønner oss jo ikke på bevisstheten til maurtuer en gang.

Vil menneskene overleve i en verden dominert av AI-systemer? Det kommer an på hvordan de vurderer oss. Det kan være forskjellige oppfatninger blant AIer også: Noen synes vi er for ubetydelige til at de trenger å bry seg om oss; andre meiner vi bør utryddes, og andre igjen meiner at de har fått i oppgave å redde oss – om nødvendig også fra oss sjøl.

Jeg har skrevet tre romaner om ei framtid etter singulariteten. Alle tre handler om hvordan forskjellige AIer – med fellesbetegnelsen «meker» - frakter overlevende mennesker til andre verdener, i og utafor vår egen galakse, med hensikter som ofte er uforståelige. Den første, «Fremmed i en fremmed verden», finner du her på Øyvinds globb: https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html . I den nyeste, «Naturlig utvalg», har menneskene (nesten) klart å utrydde seg sjøl og resten av alt levende på planeten. De siste rester er reddet av meker som har fått i oppdrag å redde menneskeheten. Etter 104.000 år kommer en flokk mennesker tilbake, fraktet av et intelligent stjerneskip. De skal befolke Jorda på nytt. For å unngå en ny menneskeskapt katastrofe har meken som frakter dem forbedret dem genetisk – de er blitt vennligere, mer intelligente, sunnere og mer empatiske enn den forrige utagven. Jorda er blitt beboelig og frodig igjen, 104.000 år etter den kjernefysiske vinteren. Evolusjonen har gått videre på Jorda også, blant annet i økosystemene av store og små meker.

Ingenting går akkurat slik de hjemvendte menneskene – Sapiens 2.0 – eller meken som frakter dem har tenkt. Det har jeg skrevet ei fortelling om. Foreløpig har jeg ikke funnet noe forlag som er villig til å utgi disse romanene, sia de ikke handler om samlivskrisene til urbane kvinner i øvre middelklasse, men jeg håper å få dem utgitt før singulariteten treffer oss.

 

Vi klarer ikke å terraforme Mars, V2.0

 

Dette er en ny og forbedret utgave av «Vi klarer ikke å terraforme Mars» fra 1920 - se https://kvernvold.blogspot.com/2020/09/vi-klarer-ikke-terraforme-mars.html .

Advarsel: Denne gjennomgåelsen kommer til å inneholde mange tall og et par regnestykker. Derimot inneholder den IKKE ETT ENESTE pent bilde fra Mars. Det blir altså drepende kjedelig, så hold ut! .

Da jeg var ni år, drømte jeg om å reise til Mars. Jeg hadde lest «Den røde planet» («Red Planet») av Robert Heinlein, så da ville jeg også gå på skøyter på kanalen fra Syrtis Minor til Syrtis Major. Det kom til å bli mye mer spennende enn å gå på Randsfjorden.

Det ble lenge å vente. Gradvis ble Mars en helt annen planet. Kanalene ble borte. I stedet ser vi et nakent landskap i alle sjatteringer av oker, oppskåret av enorme raviner, arrete av meteornedslag, frostsvidd i en atmosfære så tynn som Jordas ytterste stratosfære, sandblåst av evig virvlende støvskyer. «Det er ingen fjell på Mars», påsto Arthur C. Clarke i «The sands of Mars». På veggkartet mitt ser jeg en planet med Solsystemets høgeste fjell, tre ganger så høgt som Mount Everest, og en fjellkjede med flere andre topper som overgår alt vi kan finne på Jorda.

Men drømmen om Mars har jeg beholdt. Etter Vikinglanderne i 1976 fablet jeg, bare halvt i spøk, om den dagen jeg skulle reise med kabelbanen til toppen på Olympus Mons sammen med kompisen min, han Ingar. Der skulle Norges to beste Mars-forfattere se ut over det djupfryste ørkenlandet og knirke i kor: «Shake, rattle and roll! Shake, rattle and roll!»

Det blir verken rock'n roll eller køntrimusikk på Olympus Mons de nærmeste åra. Kanskje blir de første basene opprettet, bare femti år forsinket. Da dukker en gammel idé opp igjen fra skrivebordsskuffen: Går det an å skaffe Mars en atmosfære til å puste i, et klima som egner seg til utendørs opphold? Kort sagt, gjøre den mer lik Jorda? - For skal vi ærlige, så frister ikke den sandblåste, golde grushaugen til varig opphold, uansett hvor fascinerende den er for oss romantikere. Det kommer ikke til å gå godstog med forsyninger fra Jorda. Kolonister må dyrke sin egen mat og brygge sitt eget øl! Ikke lett i 60 kuldegrader, i tilnærmet vakuum, mens kroppen pepres av livsfarlig stråling: Et fint sted å besøke, men du har egentlig ikke lyst til å bo der.

Elon Musk har lest de samme science fiction-bøkene som jeg. I hvert fall har han lest «Stranger in a strange land» av Heinlein. I denne romanen har Valentine Michael Smith vokst opp på Mars og lært en form for djup erkjennelse, kalt «grok», som gir ham nesten overnaturlige evner. Derfor har Musk kalt KI-systemet sitt for «Grok». Han har også foreslått å bruke atomvåpen på polkalottene for å få dem til å fordampe, slik at CO2-innholdet i atmosfæren blir økt, og drivhuseffekten gjør temperaturen mer behagelig. Terraforming med hydrogenbomber, med andre ord. - Det kommer ikke til å hjelpe stort, som du snart skal få se.

Jeg var lenge en entusiastisk tilhenger av terraforming, og syslet med ideen på skrivebordet: Hva skal en science fiction-forfatter med en fysikkutdannelse, hvis han ikke kan bruke den til å gjøre Mars beboelig? Men etterhvert har jeg fått motforestillinger: Bør vi ikke heller bevare denne vilt fremmede ødemarka som varig kilde til undring og kunnskap? Vi kan bygge så mange verdener vi vil andre steder i rommet - kunstige øyer med plass til millioner av mennesker. (Lurer du på hvordan? Spør en ingeniør. Les «Sabotørene» av meg; les «Ringworld» av Larry Niven. Skjønt sistnevnte er ustabil i den opprinnelige utgaven – Niven er jo ikke ingeniør.) Så kan vi la den urørte naturen på Mars fortsette å være urørt. Skal vi reise dit, må vi gjøre det på planetens premisser: Husk oksygen, strålevern og romdrakt.

Andre har bevart entusiasmen. Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi («Red Mars», «Green Mars», «Blue Mars») beskriver kolonisering, terraforming og sosial utvikling over en 200-årsperiode, der Mars framstår som et stadig bedre sted å bo, mens Jorda visner i økologisk og sosialt sammenbrudd. Han har fortsatt å skrive fortellinger i det samme framtidsuniverset.

Hvordan foregår terraforming i praksis? I prinsippet er svaret enkelt: Du må sørge for at planeten har tilstrekkelige mengder drivhusgass, og fylle opp atmosfæren med oksygen og nitrogen til du får et atmosfæretrykk som hjemme. Tyngdekraften kan du ikke gjøre noe med: Har du levd noen år med 38 % av den tyngden du er konstruert for, bør du ikke reise tilbake til Jorda. Du har ikke kropp til det lenger.

Fra bakken kan du utvinne oksygen og kanskje nitrogen nok, bare du har tilstrekkelig tid og energi. Men aller først trenger vi oppvarming. Vi må altså øke drivhuseffekten noe voldsomt.

I terraforming er «Svartlegemetemperaturen» et sentralt begrep. Det er den gjennomsnittstemperaturen en planet ville ha hvis det ikke fantes en drivhuseffekt. Den viser på enkelt vis hvor sterk drivhuseffekt du trenger for at temperaturen skal bli levelig. Å beregne Jordas svartlegemetemperatur er en standardoppgave i termodynamikken. Bruker du Stefan-Boltzmanns ligning og regner riktig, basert på avstand til Sola (150 millioner kilometer), albedo (0,306) og strålingsfluks fra Sola (1361 W/m²), finner du at svaret er 18 kuldegrader. Gjennomsnittstemperaturen på Jorda er 15 varmegrader. Forskjellen, 33 grader C, skyldes drivhuseffekten. Varmestråling fra bakken blir fanget opp av drivhusgasser i atmosfæren: Vanndamp, CO₂, metan og diverse andre. Vanndamp er den aller viktigste; deretter følger CO₂. Det er disse gassene vi må satse på hvis vi vil terraforme Mars.

Vi må først vite ut hvor stor drivhuseffekten er på Mars. Mars mottar i snitt bare 43 % så mye solenergi som Jorda, og har en albedo på 0,25. Da kan du regne ut at svartlegemetemperaturen er 210 K – altså minus 63 grader C. Det er temmelig krevende å finne gjennomsnittstemperaturen på et sted der det er så langt mellom termometrene, og der temperaturene varierer voldsomt mellom dag og natt, mellom årstidene og i ymse slags topografiske forhold. Men Wikipedia oppgir at Mars har en drivhuseffekt på 5 grader. En annen kilde oppgir 6 grader, en studie fra Nasa oppgir 7 grader, og jeg har sett en kilde som oppgir så mye som 10 grader. Sistnevnte kilde meiner altså at snittstemperaturen er 220 K, det vil si minus 53 grader C. Fortsatt ganske utrivelig.

For 3,5 milliarder år sia var det mye varmere på Mars. Det var store sjøer, elver, isbreer. På den nordlige halvkule kan det ha vært et stort hav; i det enorme Hellas-krateret var det et innlandshav. Valles Marineris er et ravinesystem som får Grand Canyon til å virke som et lite skar. Der fosset det enorme mengder med smeltevatn. For at alt dette skal ha vært mulig, må snittemperaturen – i hvert fall på store deler av planeten – ha vært minst 273 K, altså null grader C. Men SAMTIDIG har solstrålinga vært 25 % svakere enn i dag, for Sola skinner sterkere for hver årmilliard som går. Hvis Mars hadde samme albedo som nå – 0,25 - , så var svartlegemetemperaturen 195 K, eller minus 78 C. Drivhuseffekten må altså ha utgjort minst 78 grader. Hvordan i all verden var det mulig?

Det er publisert et hopetall studier som prøver å besvare dette spørsmålet. Ingen har så langt levert et fullgodt svar. Forskerne er enige om at atmosfæren den gangen inneholdt mye mer CO2 enn nå. Én rapport fastslo i 1989 at for at flytende vatn skulle finnes på overflata, måtte partialtrykket fra CO2 ha utgjort minst 1,3 atmosfærer. En annen rapport fra 2014 bekrefter dette tallet, med tillegg av at det må ha vært fra 5 til 20 % hydrogen, pluss vanndamp, i atmosfæren.

Andre studier fastslår at heller ikke dette har vært tilstrekkelig. Det er blitt laget store modeller som tar hensyn til forskjeller i topografi og lokalt klima, og til sykliske variasjoner i aksehelling og eksentrisitet i banen: Mars har nemlig også Milankovitsj-sykler, akkurat som Jorda. Ved å forutsette store utbrudd med tilførsel av SO2, og en kombinasjon av hydrogen og metan i tillegg til karbondioksyd, klarer de nesten å forklare det tidlige klimaet på Mars, og hvordan det gikk fra varmt og vått til kaldt og tørt. Men bare nesten. Det ser ut til at liv i en eller annen form kunne ha eksistert der. Men noe trivelig sted for mennesker ville det ikke ha vært, med et trykk på et par atmosfærer, hovedsakelig bestående av CO2, med solide doser av SO2, metan og fritt hydrogen. Samt litt vanndamp.

I dag har Mars fortsatt en atmosfære som består nesten bare av CO_{2 .}Trykket er bare 0,6 % av trykket på Jorda. Men partialtrykket fra CO2 er altså på 6 millibar, mot bare 0,45 på Jorda! Hvorfor er ikke drivhuseffekten minst like kraftig som på Jorda?

Det finns flere grunner som trekker nedover på Mars og oppover på Jorda.

For det første: Drivhuseffekten virker ikke linjært. Ifølge den enkleste beregninga av drivhuseffekt fra én gass øker den logaritmisk med konsentrasjonen. Det betyr at hvis du dobler konsentrasjonen av en drivhusgass, så stiger temperaturen bare med det samme som den økte med forrige gang du doblet konsentrasjonen: Fra 1 til 2 millibar av en gitt gass øker temperaturen kanskje med en grad. Da må du øke med 2 millibar til for å få temperaturøkningen opp i 2 grader. Og du må øke med 4 millibar for å få temperaturøkningen opp i 3 grader. Og med 8 milibar til for å - -

For det andre: Utstrålt varmeenergi fra overflata er proporsjonal med absolutt temperatur opphøyd i fjerde potens, i samsvar med Stefan-Boltzmanns strålingslov. Det betyr at en økning på 1 grad gir relativt mye større økning i utstrålt energi på Mars enn den gjør hos oss: Følgelig blir den temperaturendringen som kreves for å oppnå termisk likevekt (det blir verken varmere eller kaldere) også mindre.

For det tredje: På Jorda er vanndamp den viktigste drivhusgassen. Den fungerer som multiplikator på virkningen av CO₂. Det foregår slik: Når lufta blir litt varmere, så stiger metningstrykket for vanndamp. Da blir det mer vanndamp i lufta. Sia vanndamp er en kraftig drivhusgass, fører det til en større temperaturøkning enn den utløsende økningen. Det skjer enten grunnen til den utløsende økningen er CO2, økt solaktivitet eller svart magi. Nå veit vi med tilnærmet 100 % sikkerhet at økningen i våre dager skyldes CO2, med litt metan i tillegg.

De fleste som regner på sånne ting konkluderer med at økningen her på Jorda på grunn av vanndamp er (minst) dobbelt så stor som økningen på grunn av CO₂ – dvs en multiplikatoreffekt på minst 3. Det finns forskere som er uenige: Meteorologen Roy Spencer hevder at økt skydekke på grunn av mer luftfuktighet motvirker denne effekten. Blant klimaforskere har han ikke mange meiningsfeller. Og det er ingenting ved global oppvarming de siste åra som tyder på at han har rett.

For som kjent passerte vi 1,5 grader oppvarming i 2024, i henhold til alle som måler slikt - deriblant Copernicus, NASA og World Meteorological Organization. Da ligger vi tre år foran det skjemaet jeg satte opp i 2016: Da skrev jeg – ut fra svært enkle og banale regnestykker - at vi kom til å passere 1,5 grader i 2027, og 2 grader i 2045. MEN jeg skrev også at sia utslippene fortsetter som før, kommer oppvarminga til å gå fortere.

Økningen på 1,5 grader betyr at det nå er over 10 % mer vanndamp i Jordas atmosfære enn det var i før-industriell tid. Det er denne økningen som forårsaker mesteparten av den globale oppvarmingen. En slik virkning får du ikke på Mars.

For hvis tallet fra Nasa er riktig, er gjennomsnittstemperaturen på Mars minus 56 grader. La oss sammenligne: Når temperaturen på Jorda har økt fra 13,5 til 15 grader C, har metningstrykket for vanndamp steget fra 11,6 til 12,8 mm kvikksølv – altså 1,2 mm. Men når temperaturen på Mars har steget fra 63 til 56 minusgrader, har metningstrykket steget fra 0,006 til 0,01 mm – altså en økning på 0.004 mm. Slikt blir det ikke mye ekstra drivhuseffekt av.

For at vanndamp skal fungere som en kraftig klimagass, må temperaturen først komme opp i noe nær smeltepunktet. Ved smeltepunktet er metningstrykket omtrent 1/3 av metningstrykket ved 15 grader. - I tillegg må det selvfølgelig finnes vatn som kan fordampe. På Jorda er det hav på 71 % av overflata. På Mars er det tilsvarende tallet 0 %. Med andre ord: Det er tørt.

Hvor langt kan vi komme med bare å øke CO2-innholdet i Mars-atmosfæren noe aldeles grassalt? La oss prøve den enkle modellen som sier at temperaturen øker logaritmisk med konsentrasjonen.

Hvis drivhuseffekten i dag utgjør 7 grader, kan vi med dette enkle regnestykket finne ut at vi oppnår ytterligere 7 grader forbedring ved å øke konsentrasjonen med 12 millibar, dvs totalt 18. Og vi kan oppnå ytterligere 7 grader forbedring ved å øke konsentrasjonen med ytterligere 24 millibar – totalt 42. Og så videre.

Hvis jeg har klart å holde tunga rett i munnen, klarer vi å øke middeltemperaturen på Mars til 273 K, dvs 0 grader C – 15 grader mindre enn på Jorda, men vi er ikke storforlangende – ved å øke partialtrykket fra CO2 til 3068 millibar. Godt og vel tre atmosfærer.

Hvis jeg er så generøs at jeg bruker den kilden som sier at Mars har en drivhuseffekt på hele 10 grader, er middeltemperaturen i dag minus 53 grader C. Hvis jeg gjør de samme regnestykkene, finner jeg at ved å øke trykket til 1270 millibar, får jeg en gjennomsnittstemperatur på pluss 7 grader C. Det stemmer forbløffende godt med de studiene som sier at Mars for 3,5 milliarder år sia må ha hatt minst 1,3 atmosfærers trykk fra CO2 for å ha flytende vatn. Husk at for 3,5 milliarder år sia var svartlegemetemperaturen 15 grader lågere enn i dag, på grunn av svakere stråling fra Sola.

Konklusjon: For å få levelige temperaturer på overflata av Mars i dag, trenger vi minst 1 atmosfæres trykk fra CO2. Antakelig mye mer, og dessuten SO2 og fritt hydrogen i tillegg. Pluss vanndamp.

Men flere ting er feil med dette tallet. NASA-forskerne Jakosky og Edwards har reagert på det glupe forslaget fra Elon Musk om å teppebombe polkalottene med atombomber for å få tørrisen til å fordampe. For i polkalottene er det ikke mer CO₂ enn det som skal til for å doble det nåværende atmosfæretrykket, sier de. Kanskje finns det dobbelt så mye spredt i overflata på resten av Mars, men det er heller ikke i nærheten av å være nok. Og kanskje – kanskje - kan vi skrape sammen nok CO₂ til 20 millibar – men for å få temperaturen opp til 0 grader C trenger vi 50 ganger så mye!

For det andre vil seriøse klimaforskere protestere vilt mot det regnestykket jeg har satt opp. De vil påpeke at den enkle, logaritmiske økningen bare gjelder innafor et begrenset område. Det oppstår flere komplekse effekter – blant annet at vi får skyer av CO2 i de øvre atmosfærelagene. Disse skyene vil øke albedo og gi avkjøling.

For det tredje ønsker vi en atmosfære vi kan leve i. Allerede ved 60 millibar CO₂ i lufta blir du forvirret og får dårlig syn, hørsel, motorikk. Ved 100 millibar besvimer du, og ved 150 millibar går det enda verre med deg. Vi kan altså ikke bare kjøre på med stadig mer CO₂, sjøl om det kunne skaffes.

Her på Jorda er det, som sagt, vanndampen som sørger for mesteparten av drivhuseffekten, når vi først har fått sparket den i gang med CO₂. Kan den komme oss til hjelp på Mars også? Noen optimister har regnet ut at det skal være nok vann-is i polkalottene og i Mars-tundraen forøvrig til at det kunne dekke overflata med flere meter vatn, eventuelt is. Det kan være overoptimistisk, men la oss prøve.

Vi er fornuftige og begrenser CO₂-innholdet til 30 millibar. - Ved 43 kuldegrader er metningstrykket av vanndamp over is ca 0,06 millibar. Alt ut over dette faller som dunlette snøkrystaller i den djupfryste ørkensanden. Hadde dette vært Jorda, ville så mye vanndamp kanskje ha gitt et tillegg i drivhuseffekten på 0,1 grad C.

Der du sitter på verandaen din i sommerlig innlandsklima, ligger partialtrykket av vanndamp på 10-15 millibar. Slikt blir det drivhuseffekt av. Men 0,06 millibar? Give me a break, som vi sier på nynorsk.

Vi kan bli desperate og vurdere metan. Den finns (nesten) ikke på Mars; den må hentes – for eksempel fra Titan, hvor det er store sjøer av den. Fraktkostnadene blir store, men metan er en mye kraftigere drivhusgass enn CO₂. Luktfri er den også! Jeg siterer en instruktør ved Norges Brannskole: «Hvis man går lenge i et område med metangass, kan man svime av og i verste fall dø. Har du fått i deg metangass, vil du kjenne at du blir tung i hodet og føler ubehag i kroppen. Sakte men sikkert går ubehaget over i bevisstløs tilstand.» - Kanskje ikke en særlig god idé det heller, altså.

Mars har som sagt vært mye varmere. Det har vært elver og hav der, store hav der det kan ha myldret av liv. For tre og en halv milliarder år sia kan det ha vært vel så trivelig på Mars som her på Jorda. I hvert fall hvis du var en mikroorganisme som svømte rundt i de svale bølgene i Hellas-krateret mens du mesket deg på CO2 og SO2, i et trykk på 1,3 atmosfærer eller mer. Men for deg og meg ville denne blandinga ha vært dødelig – vi ville ha trengt umiddelbar legehjelp etter det første åndedraget.

I motsetning til Jorda – for ikke å snakke om Venus! - mistet Mars sin tidlige atmosfære. Forskere meiner at solvinden har hatt mye av skylda for det. Uten magnetfelt, eller med et mye svakere magnetfelt enn Jorda, hadde ikke Mars noe vern mot strømmen av ladete partikler. Med lågere tyngdekraft enn Jorda klarte den heller ikke å holde på lufta, vanndampen og hydrogenet. I tillegg vil fritt hydrogen, hvis det har vært en del av blandinga, ha forsvunnet ut i rommet på grunn av et svakere tyngdefelt, sammen med vanndamp og – kanskje – en god del CO2. Resten av den tidlige atmosfæren finner du i eller under ørkensanden i form av karbonater av ymse slag.

Derfor finns ikke lenger muligheten til å gjenskape det frodige klimaet som en gang fantes. Vi må glede oss over planeten slik den er nå: Vill, fremmed, et varig mysterium.

Vi kommer til å reise dit. Men vi kommer ikke til å klare å omforme den til det ugjenkjennelige etter vårt eget hode. Mars er uovervinnelig.

I tillegg til «Red Planet» (https://en.wikipedia.org/wiki/Red_Planet_(novel)) av Robert Heinlein og «The Sands of Mars» ( https://en.wikipedia.org/wiki/The_Sands_of_Mars ) av Arthur C. Clarke har jeg brukt bl a følgende kilder:

R. Durham, R.B.S chmunk, J.W. Chamberlain: «Comparative analysis of the atmospheres of early Earth and early Mars», Advances in Space Research, 1989 (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/0273117789902196 )

Ralph Kahn: «The evolution of CO2 on Mars», Icarus issue 2, 1985 ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/0019103585901162 )

Y.L. Yung, H. Nair, M.F. Gerstell: «CO2Greenhouse in the Early Martian Atmosphere: SO2 Inhibits Condensation», Icarus issue 1, 1997 (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0019103597958085 )

Jiacheng Liu, Joseph R. Michalski, Zhicheng Wang, Wen-Sheng Gao: «Atmospheric oxidation drove climate change on Noachian Mars», Nature communications 2024 (https://www.nature.com/articles/s41467-024-47326-0 )

Michael A. Mischna, Victor Baker, Ralph Milliken, Mark Richardson, Christopher Lee: «Effects of obliquity and water vapor/trace gas greenhouses in the early martian climate», Journal of Geophysical Research: Planets, Vol. 118, 2013 (https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/jgre.20054 )

Wikipedia: «Atmosphere of Mars» (https://en.wikipedia.org/wiki/Atmosphere_of_Mars )

Robin D. Wordsworth: «The Climate of Early Mars», Annual Review of Earth and Planetary Sciences, 2016 (https://www.annualreviews.org/content/journals/10.1146/annurev-earth-060115-012355 )