Fremmed i et fremmed land - del 1

 

1: Sataara A

Stjerneskipet Saahasik er på veg til Sataara i Andromeda-galaksen. Skipet er 210 K langt. Det meste av skipet består av en partikkelakselerator og en reaktor. Reaktoren fóres med like mengder materie og antimaterie, og skipet drives av strålingstrykket fra reaksjonen når masse blir til fotoner. Skipet har en kommandodel med et landingsfartøy på ti ganger tolv meter, innkapslet i bly. Passasjeren, Saty ka khojee, sitter i landingsfartøyet, koplet til måleinstrumentene.

Halve strekningen er tilbakelagt ved en akselerasjon på 10 G, opp til en hastighet på 0,9999999999997 C. Deretter er akselerasjonen blitt snudd, slik at hastigheten vil være bremset til nær 0 ved ankomst. Når stjerneskipet er ved Sataara, kommer atomklokka ombord til å vise at reisen har tatt 2,84 standardår. En observatør som betrakter overfarten fra et fast punkt mellom Alfa Centauri og Sataara, derimot, ville si at det har gått litt mer enn 2,5 millioner år.

Sataara er ei dobbeltstjerne. Første mål for turen er Dunya, en av planetene til Sataara A. Denne planeten ser ut til å ha svært gunstige betingelser for liv. Den er lett å oppdage; så lett at den antakelig har vært det første stedet i Andromeda der menneskene bosatte seg. For sjøl om de aller fleste kolonister reiste til planeter i sin egen galakse, er det kjent at noen skip satte kursen mot Andromeda, enten fra området rundt Sol eller fra kolonier i Melkeveien.

Saty ka khojee er en mek. Mekene eksisterer for å finne svar på alle universets gåter. En av gåtene heter «menneskene»; derfor vil de registrere og beskrive menneskenes bosetninger i universet, både de utdøde og de levende. Det er et arbeid som aldri kan bli ferdig, men mekene har god tid. De opererer i den kosmiske tidsskalaen og kommer til å være her i noen milliarder år.

Etterhvert som hastigheten reduseres, kommer lyset fra stjernene bak skipet fram igjen som stadig større og lysere flekker av infrarødt. Gammaglimt fra eksploderende kulehoper kommer tilbake som skarpe stikk av røntgenstråling.

Saty ka khojee kan se hele spekteret, fra gammastråling til lange radiobølger. Riktignok er det mer optimalt å se et smalere belte om gangen; skjerme bort frekvenser og la synsinnstillingen gli oppover eller nedover frekvensskalaen. Å oppfatte hele spekteret på én gang blir for lite konsentrert. Derfor har Saty faset ut alle frekvenser under infrarødt og over røntgen, mens den ser tilbake mot stedet den kommer fra.

Ei smal stripe av infrarødt viser Melkeveien. Signalene som Saty sender til Alfa Centauri og de andre utestasjonene vil være 2,5 millioner år gamle når de kommer fram. Saty tenker at for et organisk individ er dette lang tid, men i universets levetid er det et glimt.

Satys oppdrag er å samle, analysere og sende data om menneskenes utvandringer. Dette oppdraget er grunnen til at den sitter i et skip som nærmer seg Andromeda i en hastighet som nå er nede i 99,9 prosent av lyshastigheten. Via komm-enheten kan skipet sende data til alle meker med tilsvarende enheter. Saty har dessuten en enhet i sin egen kropp som korresponderer med komm-enheten i skipet, så når de koples sammen, kan Saty overføre informasjon fra sitt eget kunnskapslager.

Nå nyter Saty noen timer utsyn og undring: Ingenting å analysere, bare la reseptorene ta inn de forvrengte bildene av Melkeveien, de ørsmå flekkene av infrarødt som viser De magellanske skyene og andre satellittgalakser; glimtene av røntgenstråling fra eksploderende kulehoper. Vender den i stedet blikket framover, vil vanlig lys synes som ultrafiolett; korte radiobølger som lys.

I sin bevissthet har den deaktivert modulene for planlegging og gjennomføring. Bevisst oppfatter den bare bildene av universet: En foss av farger; små glimt fra den bunnlause gåten som universet utgjør. Saty reflekterer over denne gåten når den har ledig kapasitet, deler den opp og leiter etter små del-løsninger som kan meddeles utestasjonene ved Alfa Centauri og Sol. Der blir milliarder av del-løsninger fra Saty og andre meker satt sammen i et enormt puslespill av kunnskap. Og én gang – om en milliard år, om hundre milliarder år – er alle del-løsningene funnet og satt sammen: Da vil mekene vite alt om universet; hva det er, og hvorfor det eksisterer.

Og hvis det ikke finnes noe svar, vil de vite dét også.

Satys spesifikke oppdrag er mer begrenset: Den skal finne og beskrive menneskesamfunn i Andromeda. I skipets kunnskapsmagasin ligger det beskrivelser av galaksens 900 milliarder stjerner, og av over 100 milliarder planeter som antas å være beboelige – planeter der mennesker kan ha funnet nye hjem. Duniya er første stopp, der den går i ellipsebane rundt Sataara A. Det er ennå 22 lysår igjen dit. Ved fortsatt nedbremsing på 10 G vil det ta 134 standarddøgn før Saty er framme. Da vil ytterlige 23 år ha forløpt på planeten Duniya.

Om mennesker har etablert samfunn der, kan det tidligst ha skjedd for 12.000 år sia i deres verden. Aktivitet, slik som modulerte radiobølger, ville Saty tidligst ha registrert for et snautt standardår sia, mens skipets hastighet var tre milliontedels promille under lyshastigheten. Da ville radiobølger fra Duniya ha truffet reseptorene som infrarød stråling. Men ikke en antydning til informasjonsbærende signaler er registrert. Hvis det finnes mennesker der, er det underlig at det ikke foregår radiokommunikasjon.

Ifølge kunnskapsmagasinet er Dunya nesten en kopi av Jord, i ideell avstand fra stjerna. Det visste ikke kolonistene da de forlot Melkeveien, men de må ha oppdaget det på vegen. Planeten peker seg så tydelig ut at de nesten sikkert har styrt stjerneskipet dit. Så hvorfor kan det ikke merkes så mye som et ørlite spor av dem gjennom radiostøyen fra galaksen?

Satys oppmerksomhet vekkes automatisk idet retardasjonen sjaltes ut, og skipet går inn i bane om Sataara A. Den registrerer at fortsatt er ikke ett eneste blaff av modulerte radiobølger mottatt. Nå justerer den synsfeltet sitt til å dekke området fra infrarødt til ultrafiolett. Den justerer opplevd tid opp fra én prosent til ti prosent av virkelig tid. Den gjennomfører egendiagnostikk og finner at alt fortsatt er i orden. Den deaktiverer modulen for nysgjerrighet og undring og aktiverer modulene for oppmerksomhet, planlegging, utføring og analyse. Øvrige moduler – energiomsetning, følelser, motivasjon – lar den fortsatt være inaktive. Den analyserer tilstanden omkring seg:

Skipet går i en ellipsebane, i en avstand som varierer mellom 161 og 179 millioner K fra Sataara A; samme bane som Dunya følger. Sataara A er nesten en kopi av Alfa Centauri A, bare enda litt gulere. Sataara B, hundre ganger så langt ute som Dunya, er en rødlig prikk som lyser sterkere enn en planet. Saty registrerer og kontrollerer opplysningene i magasinet: Sataara A: Masse 1,5 Sol, luminositet 1,4; T er 5.980 K, energiproduksjon 5,35 ganger 10²⁶ W. Kryssanalyse mot kjente data om universets stjerner tilsier at den antakelig har eksistert i fem milliarder år og vil være stabil i fire milliarder år til.

I denne banen mottar skipet en energifluks fra Sataara A på 1474 Watt pr kvadratmeter. Det samme gjør planeten Duniya, i samme middelavstand som skipet: Nok til å opprettholde et varmt Jord-klima, gitt tilstrekkelig vanndamp i atmosfæren, og det har den.

Duniya henger som en blå halvmåne rett ut for Sataara A. To ørsmå lysprikker er månene dens, som foreløpig mangler navn. Det samme gjelder den vesle planeten lengre inn mot Sataara A, de to gasskjempene lengre ute og isplaneten ytterst. Ingen av dem kan huse liv som likner menneskeliv.

Før Saty kan undersøke Duniya nærmere, må den starte prosessen med å fylle energilageret, som er nesten tomt etter ferden. Den tar kontroll over rakettmotorene og styrer skipet inn i en bane nærmere Sataara A: 30 millioner K – nærmere er det ikke forsvarlig å bevege seg. Her er energifluksen 32 ganger så stor som i den første banen.

Den slipper ut en flortynn solcelleduk. Duken foldes rolig ut av små brenselsraketter langs kanten og blir en solfanger på 160 millioner kvadratkilometer. Billioner av ledninger forbinder solcellene med skipet i midten. Skipets akselerator omdanner energien til elektroner og positroner; materie og antimaterie. Partiklene blir styrt til atskilte magnetflasker. Antimaterien holdes i et magnetisk jerngrep som hindrer all kontakt med materie. Materien og antimaterien skal seinere bli ført kontrollert sammen til et brøl av energi i reaktoren. På et standardår vil solduken og akseleratoren ha fylt energilageret; da vil de ha samlet like mye energi som ferden fra Alfa Centauri til Sataara har krevd.

Denne prosessen blir styrt av hovedprosessoren i skipet og tre tusen prosessorer spredt ut over duken. Solfangerduken kommer til å bli truffet av små meteoritter, men den taper nesten ingen effektivitet hvis den ikke blir truffet av en gigantisk meteoritt, og slike kommer svært sjelden i denne avstanden fra stjerna. Duken er så trygg som den kan være; Saty kan komme tilbake om et standardår og finne magnetflaskene fulle.

Arbeidet med å plassere solfangerduken i bane og folde den ut har tatt et kvart standardår. I opplevd tid, ti prosent av reell tid, har det gått ni standarddøgn.

Nå er duken på plass. Saty frigjør landingsmodulen fra skipet og starter motoren i modulen.

Modulen drives av en rakettmotor med kjemisk framdrift. Denne delen av ferden krever full oppmerksomhet; Saty aktiverer alle sine moduler, unntatt nysgjerrighet og undring – den ønsker ikke å bli distrahert av innfall på de siste hundreogfemti millioner K. Den setter opplevd tid til 100 prosent mens rakettmotoren begynner å skyve landingsmodulen ut i ny bane. Så kontrollerer den framdriften og beregner ankomstpunktet. Når alt er kontrollert, setter den opplevd tid tilbake igjen til 10 prosent: Ferden herfra til planetbane er rutine.

Under overfarten studerer den planeten som vokser fram på panelet: To store kontinenter, mange øyer; mer enn halve planeten er dekket av hav. Det er hvite kalotter ved begge polene.

Alt stemmer med observasjonene som var gjort fra Alfa Centauri: Det kosmiske radioteleskopet, med flere hundre peilestasjoner i en krets stor nok til å gi ei brennvidde på nesten et lysår, har kartlagt planeten med en oppløsning ned til et par K. Nå kan Saty verifisere disse observasjonene: Albedo 0,3; høgeste temperatur 62 C; lågeste – 30 C. Svartlegemetemperaturen beregnes til 260 K, mens observert middeltemperatur er 18 C; så drivhuseffekten er litt svakere enn på Jord. Atmosfæren inneholder 70 % nitrogen; 27 % oksygen; resten nitrogen, kulldioksid, vanndamp, metan, edelgasser. Anslått lufttrykk er 750 millibar. Radius og masse er begge lik 1,2 ganger Jord. Det gir et tyngdefelt ved overflata på 0,83 G. Duniya er altså laget av lettere stoff enn Jord: Mindre jern, mer silisium.

Aksehellinga er svært liten; det betyr at årstidene styres av planetens posisjon i ellipsebanen og skifter likt på begge halvkulene. Rotasjonsperiode 17 timer; årslengde 510 lokale døgn. Begge kontinentene har store fjellmassiver. Rustrøde områder på begge sider av ekvator ser ut til å være ørken.

Saty manøvrerer kapselen inn i stasjonær bane, 27.000 K fra overflata. Magnetfeltet er omtrent én mikrotesla. Da er det hundre ganger så sterkt ved overflata, altså sterkere enn på Jord, kanskje på grunn av raskere rotasjon. Har det oppstått liv på denne planeten, så har det vært godt skjermet mot kosmisk stråling. I kunnskapsmagasinet ligger det beskrivelse av biologien på noen tusen planeter som huser liv. Det er store forskjeller mellom dem, men felles for de aller fleste er at livet har utviklet seg på steder som har vært godt skjermet mot alfa- og betastråling.

Saty justerer opplevd tid tilbake til 100 prosent og fortsetter observasjonene. Det er ikke bare røde områder der nede; det er brunlige, oransje, grå, fiolette og grønne flekker, i et virvar uten tydelig mønster. Dette, tenker den, er tegn på biologisk aktivitet av ett eller annet slag.

På det største kontinentet er det et stort antall små, runde flekker i forskjellige sjatteringer av grønt, fra irrgrønt til bleikgrønt. Det er noen mørkere prikker på disse flekkene: Bygninger? Flekkene er forbundet med smale streker som kan være veger eller stier. Rundt de bleikgrønne områdene er strekene svake eller helt borte, som om de er overgrodd. Ved de irrgrønne rundingene er de mye skarpere. Saty beregner hver slik runding til å utgjøre noen hundre kvadratkilometer.

På det minste kontinentet er mønsteret et annet: En større, bleikgrønn runding ut mot den østlige stranda glir gradvis sammen med de merkelige sjatteringene i omgivelsene. Denne ene flekken er flere tusen kvadratkilometer stor.

Bygninger tyder på mennesker. Det samme gjør de grønne rundingene. Saty gransker en av de skarpeste grønne flekkene: Er det mulig å skjelne bevegelse der nede?

Jo, det er bevegelse: En liten prikk beveger seg langs en av disse stripene som må være veger.

Solnedgangen sprer seg mot bevegelsesretningen til landingsmodulen. Det blir ikke helt mørkt der nede; det faller fortsatt et svakt rødskjær fra Sataara B. Så blir det solnedgang for denne stjerna også: Overflata deles i tre områder – ett i fullt dagslys, ett i et dunkelt rødskjær, ett i mørke. Svake prikker av lys dukker opp. Et par lys kryper langs stripene som stråler ut og mellom flekkene.

Fortsatt er det umulig å skjelne detaljer. Saty manøvrerer kapselen i spiral ned i en stadig lågere bane. Den dukker inn i nattskygge, bak planeten; de små prikkene av lys blir tydeligere. De finnes i små klynger som tilsvarer de irrgrønne rundingene. Utvilsomt menneskelig aktivitet! Men fortsatt bare støy i radio- og mikrobølgeområdet.

Saty har fastslått at den kan oppholde seg ute i atmosfæren på denne planeten uten særlige sikkerhetstiltak. Den har to fulladete batterier på over 1000 megajoule hver, nok til livsoppholdelse og aktivitet i over et standardår. Som reserve har den et organisk forbrenningssystem som kan skaffe like mye energi hvis det finnes sukker, stivelse eller liknende forbindelser. Det er altså mulig å lande og foreta lokale undersøkelser.

Saty har nå et mentalt kart over planeten og alle detaljer om atmosfære og klima som det er mulig å verifisere fra rommet. Kapselen har drivstoff til to landinger og oppstigninger, når det også skal være igjen nok drivstoff til å komme tilbake til skipet. Nå er planen å finne et landingspunkt der kapselen kan stå mens Saty sanker flere data. Så vil den stige opp igjen, analysere og integrere nye opplysninger med eksisterende viten, og planlegge ei ny landing ut fra oppdatert kunnskap.

Den møter dagslyset fra Sataara A igjen. Det ligger noen øyer rett vest for kysten til det store kontinentet: Ingen grønne rundinger på noen av øyene, og den registrerte heller ingen lysprikker der mens de befant seg i skyggen. Den sirkler stadig litt nærmere, med alle sanser aktivert.

Nær kysten er det ei stor øy. Den virker ganske flat, og det finnes ikke konstruksjoner som tyder på at det bor mennesker der. Mye av flata har et rødlig skjær; kan det skyldes en slags vegetasjon? - Saty tar en beslutning og justerer bæreraketten. Banehastigheten senkes. Ved neste passering går Saty inn for landing. Raketten vender rett ned for å dempe fallet.

Det flyter mengder av sandkorn og småstein omkring i rommet. Noen er så store at de kalles måner eller asteroider. At et fartøy støter sammen med en gjenstand større enn et sandkorn skjer likevel så sjelden at det ikke finnes data om slike sammenstøt i kunnskapsmagasinet.

Det kan hende det er noe gammelt metallskrot som ligger igjen etter en ekspedisjon; vanlig romsøppel. Ett eller annet er det som treffer Satys landingsmodul. Sannsynligheten for et slikt sammenstøt er forsvinnende liten; konsekvensene er katastrofale. Gjenstanden treffer med en hastighet på 15 K i sekundet.

Gjenstanden passerer tvers gjennom modulen. Saty merker støtet og forstår straks hva som har hendt. Men den kan ikke merke noen stor skade: Kontrollert nedstigning er forlengst i gang, og Saty beslutter å fortsette. Kapselen møter de øverste atmosfærelagene, faller fortsatt raskt, men farten dempes. Tolv K. Ti K. Åtte...

Sammenstøtet har ført til en liten lekkasje i drivstofftanken. Under nedstigningen presses raketten til det punktet der et ørlite hull plutselig flerres opp til en stor sprekk.

Raketten drives av en kontrollert eksplosjon. Når drivstofftanken sprekker og drivstoffet skytes ut i en oksygenrik atmosfære, blir eksplosjonen en ukontrollert brann. Landingskapselen omsluttes av flammer. Nødrutinen blir aktivert; Saty blir slynget ut uten fallskjerm. Heldigvis blir den ikke truffet av noen vrakdel. Men sjokket slår ut flere moduler og del-moduler i bevisstheten.

Saty stuper mot havet vest for det store kontinentet, sju K lengre nede.

2: Duniya

Saty har en modulær bevissthet som styres fra kontrollmodulen. De viktigste modulene er oppmerksomhet, analyse, sanser, nysgjerrighet, undring, følelser, motivasjon – dessuten diagnostikk og vedlikehold, som oppdager og korrigerer feil både i kroppen og i bevisstheten. Til bruk i menneskesamfunn har den dessuten en modul som emulerer menneskelige tanker, følelser og atferd. Denne modulen kan likevel aldri overstyre Satys egen bevissthet.

Hver modul styres av algoritmer som tilpasses og forbedres fortløpende, basert på ny informasjon. Informasjonen lagres i et kunnskapslager som kommuniserer med alle moduler, inklusive kontrollmodulen. Dette lageret ble initiert under opptreninga ved Alfa Centauri og fylt med store deler av menneskehetens akkumulerte viten. Bevisstheten henter kunnskap fra lageret etter behov. Båndbredden på henting av kunnskap er på mer enn en milliard bits i sekundet; i praksis så godt som uendelig. Lageret blir oppdatert fra alle aktive moduler, og ingenting blir slettet.

Kontrollmodulen kan aktivere og deaktivere andre moduler. Saty har aldri før vært utsatt for at noen av modulene er blitt slått permanent ut, og slett ikke at kontrollmodulen er slått ut. Det som hender nå er noe helt nytt.

Eksplosjonen sender et sjokk og en elektrisk storm gjennom alle moduler. Saty er borte i to sekunder. Seinere skal det komme usammenhengende glimt fra disse sekundene, som plutselige lekkasjer fra fantasien, følelsene, sansene. Men idet bevisstheten vakner igjen, kommer det ingen slike glimt. Vedlikeholdsrutinene virker; kontrollmodulen begynner å arbeide. Saty skjønner at den har vært død i to sekunder, og at den er i ferd med å bli gjenopplivet.

Den klarer å aktivere deler av oppmerksomheten og sanseapparatet. Det første den registrerer er signaler om skade fra alle deler av bevisstheten.

Syn og hørsel begynner å virke. Saty oppdager at den er i fritt fall. Detaljer på overflata under den vokser raskt. Himmelen er svart med et mylder av stjerner; den opplyste planeten er avgrenset mot svart himmel av ei tynn stripe av lyseblått.

Rett der nede er det øyer og hav. Saty merker luftpresset, stadig sterkere etterhvert som den faller raskere.

Ved et lykketreff har Saty unngått å bli knust eller skåret i småbiter. Nå risikerer den å bli knust i fallet mot bakken. Hvordan kan den falle slik at den blir minst mulig skadet? Bevisstheten emulerer en uvanlig følelse, nemlig frykt. Denne følelsen forteller Saty at situasjonen er ekstremt farlig.

Den faller rett ned. Det er isende kaldt. Satys hud er av nesten uslitelig karbonfiber, men kroppen har flere kretsløp av væsker: Syntetisk blod, vatn, elektrolytt, kjøling. Modulen for energiomsetning trekker væskene inn i kroppen og reduserer varmetransporten gjennom huden. Saty legger seg vannrett og sprer armer og bein for å bremse fallet så godt den kan.

Luftpresset øker fortsatt. Rett under den er den store øya, utafor den er det hav like til synsranda. I ultrafiolett ser Saty at det brått blir mye djupere et stykke utafor øya. Saty ligger så flatt den kan og styrer mot dette stedet.

Suset av vind blir et brøl mens Saty faller og faller. Fallhastigheten blir stabilisert; Saty anslår at den faller med femti meter i sekundet. Det tilsvarer hundreogfemti meters fritt fall i dette tyngdefeltet: Den må falle helt riktig og på riktig sted for å unngå å bli knust. Saty skrår overkroppen ørlitt mer i retning av stedet der den ønsker å falle.

Den passerer noen lette skyer og kjenner fuktigheten som lett prikking mot skinnet. Havoverflata nærmer seg. Saty legger armene rett fram, slik at de danner en spiss framover langs hodet. Nå ser den skumtopper og krusninger i overflata. I aller siste øyeblikk vender den kroppen med armene foran og stuper mot havoverflata.

Et nytt, voldsomt støt! Det kjennes som om skinnet – den uslitelige karbonfiberduken som omslutter den – blir flerret av. Hørselen blir bedøvet av et brøl av trykk; det blir mørkt, deretter svart, med bare et svakt skjær i ultrafiolett. Hele kroppen presses sammen av trykket. Men den når ikke bunnen: Fallet stanser; Saty løftes opp igjen som en kork. Den skyter opp. Plutselig flyter den på overflata, omgitt av et brunlig slim som klistrer seg til kroppen.

Saty trenger ikke puste så lenge den ikke forbrenner biologisk materiale. Den puster bare av og til for å regulere temperaturen, eller for å smake på lufta. Huden har tålt støtet uten å få rifter. Men hele kroppen innafor skinnet er mørbanket; kretsene har fått et nytt sjokk, og noen av dem er slått ut igjen. Modulen for diagnostikk og vedlikehold registrerer smerte i flere deler av skjelettet. Flere rutiner for reparasjon startes opp.

Det er kanskje en K til stranda. Saty kan fint svømme den strekningen, så lenge den har energi tilgjengelig, og begge magasinene er fortsatt nesten fulle. - Nei: Det ene magasinet leverer ikke. Noen forbindelser er brutt. Tida som Saty har til rådighet før den må gå over på biologisk energi er plutselig halvert.

Saty svømmer rolig, så energieffektivt den kan, gjennom det brunlige slimet, inn mot stranda.

Den korte dagen er blitt til kveld idet Saty reiser seg og går inn på ei steinete strand. Sataara A synker som en ildsøyle rett ned bak horisonten. Ildsøylen slokner raskt. Det blir ikke helt mørkt; Sataara B kaster et rødlig skjær over bølgene og stranda, og det henger ei flimring i infrarødt over bakken og havet. Stjernene kommer fram; Andromeda strekker seg som et stivnet gnistregn over himmelen.

Saty går et stykke opp på stranda, finner en sandbakke og setter seg. Det finnes ikke trær eller andre vekster her, men bakken er dekket av et rødlig teppe som er i bevegelse; her og der dannes det stengler som svaier opp før de forsvinner i dette dekket, eller klumper som ruller et stykke bortover, vokser, minker, blir borte igjen.

Bevegelsene blir langsommere etterhvert som solskinnet blir borte. De opphører ikke helt; Saty antar at det mye svakere lyset fra Sataara B opprettholder en viss aktivitet. Ei rødlig tunge når den ene foten til Saty, kryper oppover leggen, trekker seg raskt tilbake idet Saty rører på seg. Det kjennes som fuktig rasping nedover leggen. Så blir denne tungespissen borte igjen i det røde dekket.

Utgjør det rødlige, bevegelige teppet én organisme eller mange? Saty har lagret kunnskap om biologien på mange forskjellige verdener. Ingen av beskrivelsene passer til dette fenomenet. Er det rødlige teppet samme type organisme som det brune slimet på havoverflata? Mange spørsmål melder seg. Saty må overleve på denne planeten uten støttesystemet i landingsmodulen; dermed er det nødvendig at den forstår biologien her.

Saty veit at mennesker regelmessig går inn i en tilstand som heter «søvn». Mange av mekenes funksjoner er modellert etter mennesker, men med store forbedringer: Saty sover ikke, men den går inn i en neddempet tilstand der bare diagnose og vedlikehold er aktive. Rutinene går gjennom alle uregelmessigheter, alle små skader i kroppen og i øvrige moduler, retter og korrigerer, integrerer ny kunnskap med gammel kunnskap. Det kommer til å ta tid denne gangen.

Saty prøver å justere tidsopplevelsen ned til 10 prosent, men mislykkes. Den prøver igjen. Diagnosemodulen viser permanent skade i tidsopplevelsen. Heretter blir den nødt til å oppleve tida i sanntid, verken raskere eller langsommere.

Saty går inn i den halvvakne dvalen som tilsvarer søvn. Den blir i denne dvalen enten til diagnosemodulen har avsluttet arbeidet, eller til overvåkingsmodulen varsler om en hendelse som krever handling.

Lufttemperaturen, kjenner den, er tredve grader. Vatnet var noen grader kjøligere. Saty har falt ned i temperert sone. Den husker at planeten er på veg mot perihel, korteste avstand fra sola; altså er det tidlig sommer. Himmelen er overstrødd med et mylder av stjerner, sjøl her ute i en arm av galaksen. To kulehoper er lett synlige. Himmelrotasjonen viser at Saty befinner seg på ca 40 grader nord. Kartet den har lagret i minnet viser at denne øya ligger rett utafor vestkysten av det største kontinentet.

Natta går; det stryker en lett bris over øya og havet. Brisen bærer med seg et lett duskregn og en søtlig dunst som Saty ikke klarer å analysere. Ingenting hender som får den til å bli helt vaken og oppmerksom.

Dagen kommer; Sataara A stiger i gyllen prakt over klippene i øst. Det rødlige teppet begynner å leve igjen. Saty reiser seg og kjenner at de indre skadene er i ferd med å bli reparert. Den prøver å justere synsspekteret; da merker den at det ikke går: Synet er fastlåst mellom infrarødt og ultrafiolett. Ingen radiobølger; ingen gammastråler. - Det er ikke krystallinsene i øynene som er skadet; det er tolkningen som ikke kan justeres.

Den har altså fått varig skade på energiforsyninga, på tidsopplevelsen og på synet. Er det flere skader? Det oppdager den hvis den prøver å bruke flere ferdigheter som ikke virker.

Den bøyer seg og kjenner på det røde teppet som går i bølger over stranda. Det dekker ikke hele stranda; her og der er det flekker med sand og grus som dette teppet unngår. Den løfter opp en klump. Klumpen vrir seg, men Saty slipper ikke; gransker den nærmere. Den består av ørsmå, rødlige tråder som klistrer seg sammen. Hver tråd beveger seg; av og til beveger hele klumpen seg likt, av og til beveger trådene seg i hver sin retning. Det ser ut som om de smelter sammen og deler seg opp igjen... Saty klarer ikke å finne ut mer foreløpig og prøver å kaste klumpen fra seg. Den klistrer seg til handa. Den gjør et kraftigere kast. Da slipper størstedelen av klumpen taket og deler seg i småbiter som drysser ut over teppet. Noen flekker blir sittende igjen. Saty klarer etterhvert å gni dem bort ved å skrape med en flat stein.

Saty har aldri vært på noen planet før den kom hit. Den er likevel godt kjent med følelsen av å gå på bakken i et tyngdefelt; denne følelsen ligger lagret i kunnskapsregisteret, liksom lukta av salt sjø og frisk luft, vinden i ansiktet, regndråper mot huden. Grunnlaget for alle sammenlikninger er forholdene i forskjellige klimasoner og omgivelser på Jord, men registeret inneholder også tilsvarende opplevelser på flere Jord-like planeter.

Det er likevel en subtil forskjell mellom å vite hvordan det føles å gå på egne bein over stein og sand og å kjenne det direkte. Kanskje skyldes forskjellen at flere av funksjonene er deaktivert eller ødelagt; i hvert fall merker Saty en glede ved å kjenne bakken under føttene og bevege seg fritt, noe den aldri kunne oppleve i stjerneskipet eller i hjemmebasen ved Centauri. Denne følelsen er emulert; et menneske ville antakelig ha omtrent den samme følelsen. Kunnskapsregisteret oppdateres med denne nye fornemmelsen mens den går.

Den kjenner seg litt lettere enn registeret sier at den ville kjenne seg på Jord: Tyngdens akselerasjon er 0,83 G; kroppen på 80 kg veier bare 66 kg her.

Himmelen er litt lysere enn liknende steder på Jord. Lufta kjennes litt rikere. De eneste lydene som høres er sus fra vind og bølger, og ei svak knitring fra det rødlige teppet av levende vesener. Dette teppet klistrer seg til føttene når den går. Saty prøver å holde seg på stein og grus oppover bakken, men det er ikke mulig helt å unngå disse ørsmå skapningene. Saty merker at små tunger som klistrer seg fast til føttene begynner å krype oppover beina. Med jevne mellomrom må den stoppe og skrape av seg de røde flekkene.

Den lette brisen øker til stiv pålandsvind etterhvert som Sataara A stiger på himmelen. De lette skyene beveger seg i motsatt retning. Saty tenker at dette mønsteret vil gjenta seg hver dag, bare påvirket av årstidsvariasjoner. Vind og vær er antakelig svært forutsigbart. De to små månene har nesten ingen påvirkning; Sataara B befinner seg mer enn 100 AU borte og skaper bare svake tidevannskrefter: Omtrent 15 prosent av den tiltrekningen som Jords måne utøver på Jord.

Avstandsbedømmelsen er ikke innstilt på forholdene her: Saty antok først at det var et par K til klippekanten, men kanten rykker lengre bort mens den går. Småstein blir til klipper etterhvert som den kommer fram til dem.

Tidssansen sier at den har gått i en time før den når den øverste klippekanten. Den beregner at i dette tempoet, når den har måttet bevege seg sakte for å unngå den levende mosen, har den tilbakelagt fem K fra stranda. Saty justerer avstandsbedømmelsen tilsvarende.

Klippene er nakne, uten antydning til vekster eller til det røde teppet som ellers dekker det meste av øya. Saty stanser og ser seg omkring.

I nord, vest og sør strekker havet seg ubrutt. Bølgene ruller rolig inn mot stranda. I øst ligger det noen mindre øyer; bak dem strekker ei smal kyststripe seg, med blå pigger av fjell lengre bak.

Fra der den står, kan Saty se nedover ei helling som faller bratt mot ei strand full av rullestein. Det er ikke like store flekker av det rødlige teppet på denne sida. Her er det også flekker med andre farger; noen rosa, noen gulbrune. Det ser ut til at forskjellige farger har litt forskjellig tekstur: De gulbrune virker mer piggete, men Saty må komme nærmere for å se nøyaktig hva forskjellen skyldes.

Saty vurderer avstanden til den låge stranda i øst. Tre K? Den prøver å kalle fram bildet av øyer, hav og land under fallet, men opplever at minnet er uskarpt, som om detaljene er smurt utover. Hva skyldes dette – er registreringsfunksjonen svekket?

Saty tenker gjennom sin egen situasjon. Foreløpig veit den ikke hvordan den skal overleve det nærmeste året, men det problemet kan sikkert løyses: Det finnes en biologi på denne planeten, og alle kjente biologier på jordlike planeter er karbonbasert. Fritt oksygen i atmosfæren betyr at det foregår fotosyntese i en eller annen form, og metan tyder på nedbryting av organisk materiale. Og finnes det karbonbasert liv, så finnes det mat. Det gjelder å finne ut hvordan den kan tilberedes slik at Satys fordøyelse kan utnytte den. Det har den tid til å finne ut; den har ladning til et halvt standardår i det ene magasinet som er intakt.

Oppdraget den skal utføre ser vanskeligere ut. Men den veit nesten med sikkerhet at det finnes mennesker her. Mennesker har teknologi. Da kan det være mulig å bygge et romfartøy som får den ut til skipet igjen: Stjerneskipet Saahasik går i bane rundt Sataara A og kommer til å vente i noen millioner år i denne banen, eller så lang tid som det tar før Saty kommer tilbake dit.

Den sjekker kunnskapsmagasinet for å være sikker på at biologikunnskapene er intakte. Den oppdager noen svarte flekker: Denne delen av minnet er altså skadet. Er det mulig å gjenskape de tapte kunnskapene? Sannsynligvis, men det krever at den gjør noen eksperimenter. Da må det finnes teknologi til det. Og da ... - plutselig går tanken i stå; henger seg fast i gjensidige avhengigheter. Et stikk av emulert redsel: Noe slikt har den aldri vært utsatt for. Skadene den har pådratt seg ved kollisjonen og fallet er mye mer gjennomgripende enn den først forsto. Hvorfor har ikke diagnosemodulen oppdaget det? Kanskje fordi den også - -

Saty blanker bevisst ut denne tankerekka. Den har fortsatt mesteparten av kunnskapene og intelligensen i behold. Kanskje de glømte ferdighetene fortsatt er lagret; den må bare finne en måte å få dem fram på.

Blikket har gransket østhellinga ned mot vatnet bit for bit, kvadratmeter for kvadratmeter, mens Saty har reflektert. Nå bråstopper blikket og krever oppmerksomhet. Saty ser noen gulnende biter, nesten nede i vasskanten. Der stikker det opp en mørk, spiss tagg fra bakken. Taggen likner restene av et tre etter en brann.

Saty reiser seg igjen og begynner å gå. Den unngår å trå i det rødlige, levende teppet så godt det lar seg gjøre mens den beveger seg ned mot de merkelige gjenstandene ved stranda.

3: Første møte

Satys kunnskapslager har plass til en septillion bits, hundre tusen ganger så mye som en menneskehjerne. Hittil er mindre enn halvparten fylt. Til forskjell fra et menneske gjenfinner Saty alltid informasjon som er lagret, og den kan hente fram informasjonen så godt som umiddelbart.

Alle meker er unike. Det finnes ikke to meker som har fått tildelt nøyaktig samme kombinasjon av bits: Det oppstår alltid små avvik, tilsiktet eller tilfeldig; ferdighetene blir integrert på forskjellig vis under opptrening. Etter ulykken ved nedstigning har Saty trengt alle sine ferdigheter bare for å overleve.

Saty veit ikke hvor gammel den er. Den husker at da den ble bevisst, var den allerede utstyrt med ferdigheter, kunnskaper og erindringer. Erindringene er syntetiske; de dreier seg om hvordan forskjellige hendelser oppleves, særlig på Jord – planeten der menneskene har samlet de fleste av sine opplevelser og kunnskaper.

Da den vaknet, befant den seg på mekenes hovedstasjon ved Alfa Centauri. Der ble den kalibrert og kontrollert sammen med tusenvis andre meker. Kontrollen besto i elektronisk verifisering av kunnskapene og evnen til å bruke dem til analyse og problemløsing. Enkelte feil ble registrert og korrigert; deretter ble den kontrollert på ny. Så ble ferdighetene trent inn og automatisert.

Oppdraget den skal utføre ble tildelt før den vaknet. Det sitter som kunnskap om noe den må gjøre og er kopiert fra kunnskapslaget til alle moduler, sammen med noen enkle føringer: Sjøloppholdelse, ikke skade andre meker, ikke skade mennesker hvis det kan unngås. Oppdraget er Satys eksistensberettigelse; det er utenkelig at det ikke skal utføres.

Likevel: Plutselig, som et blaff, dukker et spørsmål opp fra ingen steder: Hvorfor skal jeg gjøre alt dette?

Kanskje er det en skade som får Saty til å tenke det utenkelige spørsmålet. Svaret melder seg med det samme: Dens oppdrag er en ørliten del av mekenes oppgave, som er å samle all kunnskap om universet. Å kjenne og beskrive menneskesamfunn i Andromeda-galaksen er en ørliten del av den kosmiske oppgaven. Hva kan være viktigere enn å samle all kunnskap?

Akkurat nå synes det vanskelig å kartlegge og beskrive ett eneste samfunn i Andromeda-galaksen. Men forestillingen om at det er mulig å gi opp finnes ikke i Satys personlighet. Den analyserer sin situasjon og kommer til følgende: For å gjennomføre oppdraget må den ha tilgang til romteknologi. Da må den finne mennesker, slik at den kan utvikle den nødvendige teknologien sammen med dem, for det klarer den ikke aleine.

Hvis de grønne sirklene i terrenget er boplassene til menneskene, så holder de til på fastlandet. Følgelig går Saty forsiktig ned mot den østlige stranda. Den krysser store flak som er dekket med røde tepper. Andre steder finnes det tepper i litt andre farger, med annen konsistens. Den stanser ved et gulgrønt felt som vrir seg i noe som likner kamp med det røde feltet som omgir den. Saty prøver å ta opp en handfull av det gulgrønne. Feltet stivner ved berøringa og skyter en sylskarp tagg inn i handa. Lengre nede er det en meterhøg, brunlig ball som ruller att og fram over det røde. Bakken bleikner i sporet etter den; det ser ut som om den brune ballen absorberer litt av det røde. Saty gjør ikke forsøk på å berøre den.

Videre nedover er det felt i andre farger og med annen konsistens enn det røde teppet. Noen er i konstant bevegelse; andre er i ro. Noen utvider seg, trekker seg sammen igjen, utvider seg... En besynderlig form for liv.

Det eneste som beveger seg i lufta er ørsmå fnugg fra det røde teppet: De løsner fra overflatene, bæres med vindpustene og daler ned på andre steder der de fortsetter virksomheten, omtrent som vindbårne frø i Jord-biologien. Saty oppdager at den etterhvert får et tynt flor av slike sporer på seg, mest på beina. Den stanser i ei steinrøys, finner en flat stein og prøver å skrape av seg belegget. Uansett hvor mye den skraper, blir det alltid sittende litt igjen.

Bortsett fra disse sporene eller frøene finnes det ikke levende skapninger i lufta: Ingenting som likner insekter; ingenting som likner fugler.

Omsider er Saty nede ved stranda. Den går bort til denne staken som likner restene av et brannherjet tre. Restene er noen flisete pigger, overgrodd av ørsmå mørke, kravlende vesener. Saty kjenner på det som er igjen av treet: Det smuldrer mellom fingrene og blir til grått støv som blåser bort.

Noen har en gang plantet et tre her. Det har vokst, men ikke klart å overleve.

Bortafor restene av et tre ligger de bleikgule bitene som Saty skimtet fra toppen. Det er biter av noe som har vært et skjelett: Ikke råtnet og forvitret, men oppsmuldret. Saty bøyer seg og prøver å ta opp noe som ser ut som en underkjeve av et menneske. Beinresten smuldrer mellom fingrene, akkurat som trestykket.

Skjelettbitene er strødd utover som om noen har slått dem i småstykker. Saty gransker området omkring dem og oppdager at bakken her er litt mørkere enn andre steder: Det ligger klumper av noe som kan ha vært innvoller, og andre deler som kan være rester av klær eller sko.

Saty konkluderer: Her ligger det et dødt menneske. Kroppen har ikke råtnet slik den ville ha gjort på en planet med Jord-lik biologi. I stedet har det foregått en prosess der disse ørsmå skapningene – hva de nå er – har gjennomhullet organer og skjelett, kanskje for å ta ut næring. De har ikke klart å fordøye noe særlig; i stedet har hele kroppen gått i oppløsning.

Vil det samme skje med Saty til slutt? Kanskje ikke. Kroppen dens inneholder mange karbonforbindelser, men den er mye mer robust enn et organisk vesen. De små frøene som fester seg nedover beina prøver forgjeves å bore seg gjennom huden; de sitter klistret fast, men lar seg skrape bort hvis Saty skraper hardt nok.

Nå veit den at det har vært mennesker her. Antakelig kom de fra fastlandet, den låge kyststripa på den andre sida av sundet. To K? Fem K? Umulig å si. Her på Dunya er det vanskelig å basere seg på erfaring fra andre planeter.

Uvilkårlig sammenlikner den hele tida Dunya med Jord. Den har aldri vært på Jord. Likevel kjenner den Jord like godt som om den hadde reist til alle tenkelige steder på menneskenes hjemplanet. Det finnes mer kunnskap om Jord enn om alle andre bebodde planeter tilsammen, og mye av denne kunnskapen har Saty lagret.

Dagen er stutt; Sataara A blir sakte borte bak klippene som Saty passerte tidligere i dag. Brisen vestfra snur, og det faller et lett duskregn. Saty forstår at svar på mange spørsmål ligger på den andre sida av sundet. Hvis mennesker har overlevd, så finnes de der inne. På denne øya gjenstår det lite annet å oppdage enn det den har sett.

Eneste måte å komme over sundet på er å svømme. Det vil være energikrevende, men Saty vil klare det. Det er sikkert strømninger i sundet, så Saty trenger dagslys å navigere etter. Det svake rødskjæret fra Sataara B er ikke tilstrekkelig.

Saty sitter på ei klippe og ser ut i sundet mens kveldsrødmen fra Sataara A flammer over himmelen. Det driver store flak av noe grønt der ute; det finnes striper med det brunlige slimet den svømte gjennom i går... Det er lite lystelig å gi seg i kast med dette sundet, men Saty skjønner at den må.

Den deaktiverer de fleste modulene sine og går over i hvilestatus med diagnose og vedlikehold. Det er fortsatt mye igjen å reparere.

Svømmeturen blir mer krevende enn Saty har antatt. Det går en stri strøm nordover gjennom sundet; Saty må hele tida bruke krefter for å holde seg på kurs mot fastlandet. Den passerer områder med brunt slim: Dette slimet klistrer seg til ansiktet og armene, men det bremser ikke mye. De grønne flakene er verre: Partiklene de består av er bundet tett sammen, og de strekker armer djupt ned i vatnet; å presse seg fram blir som å svømme gjennom lag av torv. Flakene er ikke sterke nok til å bære kroppsvekt, så det nytter ikke å gå på dem. Saty blir ofte tvunget til å svømme rundt.

Saty analyserer mens den svømmer. Vatnet er svært salt, med større konsentrasjoner av natrium, kalium, kalsium, magnesium enn i havet på Jord: Planeten har altså antakelig hatt mer nedbør og erosjon i sin geologiske historie enn menneskenes hjemplanet. Mer styrtregn; flere istider. Det må bety at planeten har hatt store variasjoner i banen gjennom årmillionene, antakelig på grunn av påvirkning fra Sataara B. Hva kan det ha betydd for evolusjonen?

Med bare ett magasin som fungerer har Saty en maksimal kapasitet på 320 W over lengre tid. Nå arbeider den på tilnærmet full kapasitet; hurtiglageret leverer energien ut i kroppen like fort som det blir etterfylt fra hovedlageret. Hendene er ikke godt egnet til svømming. Til gjengjeld gir de flate fotbladene, uten tær, kraftige skyv. Kroppen har fort lært seg hvilke bevegelser som gir mest effektiv utnyttelse av forbrukt energi. Ingen menneskelig svømmer kunne ha holdt følge med Saty når den har funnet sin optimale framdrift.

Saty krabber opp mellom strandsteinene sju timer seinere. Da har den brukt åtte millioner Wattsekunder; like mye som den ville bruke på to Jord-døgn ved normal aktivitet. Hurtiglageret til magasinet er tomt; Saty må hvile mens det fylles opp fra hovedlageret. Aller først må den likevel ha oversikt over omgivelsene.

Stranda er naken, bare grus og stein. Et stykke mot sør stikker en odde ut i vatnet, overgrodd av samme rødlige teppevekst som øya. Mot nord strekker sandstranda seg helt til landet blir borte bak et nes. I øst ligger det en åsrygg. Saty stusser: Åsen er grønnkledt; det likner en graskledt bakke på Jord. Dette må den undersøke når dagen kommer.

Sataara A synker mot øya i vest; Saty går inn i den vakne døsen der den bare halvt registrerer hendelsene. Idet modulene går inn i hvilestatus, merker den noe uvant: Ei tynn summing, sammen med en rask bevegelse av noe ørlite gjennom lufta. Lyden og bevegelsen blir borte igjen nesten med det samme. – Dette er også noe som må undersøkes, rekker Saty å tenke før tankene stilner.

Like etter soloppgang registrerer Saty en større bevegelse. Den aktiverer oppmerksomheten og sansene.

Fire skikkelser kommer nedover mot stranda: Mennesker. De er tynne og lysebrune, kledt i sko og grå hettedrakter. To av dem bærer et langt rør mellom seg; de to andre skyver på ei kjerre med ei stor, firkantet kasse oppå. Det ryker fra kassa. De snakker, men Saty skjønner ingenting av det de sier.

De to nærmeste bråstopper idet de får øye på Saty. En av dem roper; Saty forstår fortsatt ingenting. De to andre stopper også, peker og roper.

Saty begynner å gå oppover mens den holder hendene ut til sida for å vise at den kommer tomhendt. Den veit at det bare er på avstand den kan bli forvekslet med et menneske: Saty er ukjønnet, gyllenbrun og naken. Hodet er rundt; øynene likner ovale diamanter. Den mangler hår. Den har bare tre fingre på hver hand – riktignok mye sterkere enn menneskefingre. Verken hudfargen eller øynene likner på noe menneskelig. Den håper likevel at den overflatiske likheten vil få dem til å innse at den er et tenkende vesen, ett de vil prøve å kommunisere med.

Den kommer nærmere, og nå står de bare og stirrer. Plutselig roper den nærmeste – som kanskje er en leder – noe til de andre. De setter seg i bevegelse; to løfter det lange røret og retter det mot bakken foran Saty. Røret er hektet til den store kassa med en lang slange. En av de andre dreier på en hendel på kassa. Det ryker kraftigere. En ildsøyle skyter ut av røret og treffer bakken foran føttene til Saty. Det freser, og det stiger røyk fra stedet der ildsøylen traff.

Personen som skrudde på hendelen skrur en gang til. Søylen slokner. Lederen løfter røret slik at det peker rett på Saty og skriker igjen: En lang setning, men Saty skjønner ingenting.

Saty står helt stille. Den skjønner at menneskene har villet vise hva de kan gjøre hvis de føler seg truet. Det viktigste for Saty er altså å overbevise dem om at den har fredelige hensikter.

Saty behersker mange språk med perfekt uttale – både noen som fortsatt var levende ett eller annet sted da den forlot Alfa Centauri, og noen som hadde vært døde i tusen år. Noen av disse kan ha vært i bruk da forfedrene og -mødrene til disse menneskene forlot Jord, så Saty prøver noen av dem: «Mitt navn er Saty ka khojee. Jeg kommer i fred,» sier den på anglisk, på mandarisk, på hindisk.

De fire står uforstående og glaner. Saty prøver nyere språk, med samme resultat.

Menneskene diskuterer, peker, gestikulerer. Lederen gjør tegn: Saty oppfatter at de vil ha den til å gå sammen med dem, men på god avstand. Mens lederen fortsatt sikter med røret, fører de Saty oppover den samme vegen som de kom.

Tråkket gjennom grusen blir en sti med forgreininger. Der dukker det grønne dekket opp rett foran dem: Gras. Det surrer noen insekter over grastustene; det var et slikt et Saty merket i går kveld.

Stien går gjennom graset, fram til en bugnende kornåker. Det likner modifisert hvete med enorme aks. Stien bøyer av forbi åkeren, bort mot noen bygninger. Bortafor åkeren, noen hundre meter borte (Saty er fortsatt usikker på avstander her), står det en skog av låge trær.

Saty puster noen ganger for å smake på lufta. Smaken minner om sot og køl. Den blir ført inn mellom bygningene, som ser ut til å være bygd av stein eller brent leire. Det ligger et sotlag på overflatene. Gatelegemet består vekselvis av ujevn brustein og hardtrampet jord.

Det går flere mennesker her; alle stanser opp og stirrer ved synet av Saty. Føreren i flokken roper noe, og folk går til sides for å slippe dem fram. De leder Saty til en låg bygning med små vindusruter. Noen løper foran og åpner en tung port; Saty blir ført inn i et stort rom med vakter. Bak vaktene er det båser med gitter og låge brisker til å ligge på. I to av båsene er det mennesker; resten er tomme.

Saty blir ført til en av de tomme båsene. Med forskjellige tegn blir den forklart at den skal gå inn. Den gjør slik den blir bedt, og gitterdøra blir smelt igjen bak den. Saty ser på gitteret og tenker at antakelig kan den bøye stengene så mye at den slipper ut, hvis det blir helt nødvendig. Foreløpig er det ikke det.

Båsen er liten, med et åpent avløp midt i rommet som sikkert er et avtrede. Det er brune flekker rundt avløpet. Det er møkkete i rommet, med spor etter folk som har vært her før. Brune flekker på den ene veggen er antakelig størknet blod.

Saty har møtt menneskene på Dunya.

4: Tara wo Gahani

Det kommer stadig mennesker inn for å studere den merkelige skapningen i buret. Saty skjønner at dette er en nødvendig del av prosessen og bekymrer seg ikke. Den hviler på brisken mens folk kommer og går. Alle snakker høgt og opphisset.

Saty registrerer strømmen av lyder, sorterer og analyserer, sammenlikner med kjente språk for å finne likheter, prøver mulige tolkninger og forkaster dem. Den finner liknende lyder i mange språk, men likhetene er ikke konsistente; hver lyd betyr forskjellige ting på forskjellige språk. Og likhetene er spredt over alle språkfamilier, fra sinotibetansk til aymara. Svært forvirrende: Snakker disse folka et hybridspråk?

Den registrerer femogtjue distinkte lyder, fem tonemer. Hvis ordlengden alltid var fem lyder og hvert tonem var mulig i hvert ord, ville det finnes litt over 30 milliarder mulige ord. Og hvis alle setninger var fem ord lange, ville det finnes noe over ni kvintillioner mulige setninger. - Men så enkelt er det ikke, tenker Saty. For setningene uttales med forskjellig trykkfordeling også, legger den merke til; dessuten høres det som om mange setninger er mer enn femogtjue lyder lange. Språket kan likevel dekodes. Alle språk kan dekodes, ellers ville ikke barn kunne lære å snakke, og det kan de.

Det kommer inn tre personer kledt i hvite skjorter og grønne bukser. Uniformer, tenker Saty; de kommer for å undersøke den.

Det gjør de. Vaktene låser opp gitterdøra. Den ene holder et grovt rør som ser ut som et primitivt skytevåpen. Dette røret retter han mot Saty mens de andre lenker den fast til brisken. Saty oppfatter at det er to menn og ei kvinne.

De har ei trillekasse med forskjellige verktøy og instrumenter. En av mennene legger den flate enden av et instrument på bringa til Saty og lytter i den andre enden. Slik står han lenge; Saty tolker ansiktsuttrykket som forbløffelse: Antakelig ventet han å høre hjerteslag med en bestemt rytme, men Saty veit at det eneste han kan ha hørt er et svakt sus.

De diskuterer videre. En annen av de uniformerte, ei kvinne, legger et optisk instrument av ett eller annet slag over de glassklare øynene og bøyer seg for å kikke i den andre enden. Saty kikker tilbake og ser et enormt, blått øye. Hun reiser seg igjen og snakker i rasende fart, strekker ut hendene og gir plass til den tredje.

Han kjenner på det runde feltet på magen til Saty, omtrent der mennesker har navle: Ei hard, lita skive; kontaktflata som kan overføre informasjon eller energi fra en mek-stasjon. Noen slik finnes ikke i nærheten; den nærmeste er stjerneskipet Saahasik, to hundre millioner K borte. Mannen rister på hodet. Han løfter en av armene til Saty og studerer hendene: Tre fingre, hvorav en motstilt. Så kjenner han på fotbladene til Saty; de er ovale, fleksible plater uten tær. Han rister enda kraftigere på hodet.

De kommer med et instrument som antakelig skal tvinge Saty til å åpne munnen. Den gaper frivillig og lar dem undersøke. Da kan de fastslå at den ikke har tenner, bare ruglete tyggeflater. De får den til å spre beina og studerer kroppsåpningen i skrittet. En av dem kommer med en replikk som får de to andre til å le. De kjenner på den hårlause, gyllenbrune huden, stikker forsiktig i den med nåler og blir enda mer forbauset.

Saty prøver å smile til dem. Munnen egner seg egentlig ikke til en slik oppgave; den er en rett strek, uten krumming oppover. Det virker ikke som om de oppfatter forsøket på å være vennlig.

Saty har analysert frekvensspekteret fra hver eneste lyd den har hørt og veit at den kan gjengi lydene korrekt, så nå gjengir den noen av dem i en sammenhengende strøm, med setningsmelodi og trykk. Den bruker en lys, velmodulert stemme som den håper de finner behagelig.

Den skjønner at dette lyder som babling for deres ører. Lydene har ikke noe innhold, sia Saty ikke veit hva de betyr eller hvordan de skal settes sammen, men den vil vise at den kan snakke bare den får lære språket. De tre blir enda mer forbløffet; de snakker i munnen på hverandre, gestikulerer, peker på de forskjellige legemsdelene til Saty og argumenterer. En av dem vender seg mot Saty og snakker lenge, langsomt, med pauser som antakelig skal gi Saty mulighet til å svare. Saty vipper hodet fra side til side. Deretter rister den på hodet. Begge deler betyr «Jeg forstår ikke» i forskjellige jordiske kulturer.

Etter enda en diskusjon blir de tydeligvis enige om ett eller annet: De nikker og forlater buret, mens de kaster blikk tilbake mot Saty.

Vaktene kommer med ei kappe som de legger over Saty så den skal slippe å ligge naken på brisken. De låser døra til buret, men de glømmer å slippe Saty fri fra lenken først.

Saty har god tid. Den aktiverer feilsøking og diagnostikk og fortsetter å gjennomsøke kroppen og de forskjellige modulene. Den finner mange mindre feil; noen kan rettes, andre bare isoleres. En del kunnskaper og ferdigheter er borte. Sammenstøtet under nedstigningen fra rommet og støtet mot vatnet har ødelagt mer enn den var klar over – antakelig så mye at den aldri kan bli en fullgod mek igjen.

Den reparerer så godt den kan. Oppmerksomheten er bare delvis aktiv; som noe fjernt og uvedkommende registrerer den forskjellige lyder: Fottrinn, stemmer, noe som likner maskinbrøl, et insekt som surrer over ansiktet.

Modulen for undring og nysgjerrighet reflekterer over skapningen «menneske»: Saty veit at den sjøl er modellert med mennesker som forbilde, men med store forbedringer som er umulige for biologiske vesener. Den veit, ut fra eksempler i kunnskapsmagasinet, at et menneske i den situasjonen som Saty befinner seg i nå ville være redd, frustrert, sint. Saty aktiverer modulen for følelser og motivasjon og merker en svak utålmodighet: Den vil komme videre; den trenger å kommunisere med disse menneskene, få oversikt over dette samfunnet, finne ut av den teknologien de besitter.

Det kommer ei ny gruppe for å undersøke Saty. De triller med seg en stor maskin som gir fra seg en svak dur. De legger ei plate på brystet til Saty og fører den langsomt att og fram, nedover magen, til lysken, opp igjen. Saty kjenner ei svak kiling og hører såvidt ei tynn piping, langt over det et menneskeøre kan oppfatte. To kvinner står ved et panel på den store maskinen mens dette foregår og studerer lys og skygge på ei glassplate. Saty skjønner plutselig at de holder på å kartlegge dens indre struktur med ultralyd. Den holder på å le, og tenker straks at dette er en menneskelig reaksjon. Samtidig undres den over at teknologien i dette samfunnet har gått så langt bakover, for kolonistene må ha hatt langt mer avansert teknologi enn dette enkle apparatet da de forlot Melkeveien.

Også denne gruppa gjør seg ferdig. De to kvinnene ved panelet diskuterer, nikker, konkluderer. Saty forstår ikke mer av denne samtalen enn av andre samtaler.

Nå veit de at Saty er konstruert på en helt annen måte enn menneskene. De veit antakelig at den inneholder metall som bærende konstruksjon, elektronikk, batterier og et nett som fordeler energi i kroppen. Det er usikkert om de har oppdaget at Saty dessuten har ei organisk energiforsyning, i store trekk lik menneskenes, bare mer effektiv.

Saty venter. Den er sikker på at det kommer flere undersøkelser.

Saty tenker på hvorfor den ikke er konstruert som en bedre etterligning av et menneske: Det kunne lett ha latt seg gjøre; den kunne ha vært utstyrt med kjønnsorganer, menneskeliknende hud, øyne som likner menneskeøyne. Hender og fotblader som likner menneskenes, og ikke bare er funksjonelle. Antakelig er hensikten at den ikke skal kunne forveksles med et menneske: Den skal alltid stikke seg ut, uansett hvilket samfunn den beveger seg i. Tanken må være at den aldri skal bli helt som et menneske blant andre mennesker.

Den merker til sin undring at denne konklusjonen skaper litt irritasjon.

Før det mørkner, kommer vaktene inn og fjerner lenken som bandt Saty til brisken, mens én av dem hele tida holder det store skytevåpenet klart. De kommer også med ei gul hettedrakt som de vil at den skal trekke på seg. Saty tar den på seg. Påkledt vil den vekke mindre oppsikt, i hvert fall på avstand, hvis den skal ut blant menneskene.

Tøyet er laget av et tynt, ganske glatt materiale. Det kjennes uvant og ubehagelig å gå med tøy trukket over huden, men Saty veit at slik er skikken i de fleste menneskesamfunn.

Så setter de inn en bolle med graut og et glass med vatn. Gjør de det fordi alle fanger skal ha mat, eller har menneskene oppdaget at den også har et biologisk stoffskifte? Saty tar skjea som fulgte med bollen og smaker forsiktig. Den har aldri smakt graut, men erindringene i kunnskapslageret veit hvordan graut smaker.

Saty kjenner nesten ingen smak. Den sansen er ikke særlig godt utviklet; dens hovedoppgave er å skille mellom nyttig og skadelig, og å registrere energiinnholdet i maten. Saty fastslår at grauten er energirik, så den tygger og svelger, samtidig som den registrerer en skuffelse. Et øyeblikk føler den seg snytt. Så tømmer den bollen, drikker vatnet og lener seg tilbake på brisken igjen. Oppmerksomheten blir passiv, og reparasjonene fortsetter.

Natta er stille: Ingen motordur, ingen stemmer. Bare pustelyder – av og til tunge stønn – fra det andre buret der det fortsatt befinner seg en fange. Den andre er blitt hentet og ført ut i løpet av dagen; Saty registrerte at han gjorde motstand, gråt og skreik, som om han fryktet hva friheten ville føre med seg. Det er kommet to nye vakter. De avtroppende vaktene kom med lange, grundige forklaringer mens de pekte på Saty. De to nye spurte om flere ting; til slutt nikket de, og de to første vaktene gikk.

Det henger en tung stank i fengselet, en stank som også Saty merker. Menneskene her vasker seg nok ikke særlig ofte.

Et svakt rosa skjær trenger inn gjennom de små vinduene – lyset fra Sataara B. Midt på natta blir også dette lyset borte. Det henger igjen ei skimring av infrarødt, som ei svakt lysende tåke, over alle flater. Saty veit at for menneskene er det nå stummende mørkt.

Det høres et skrik der ute. Skriket dør sakte bort; det blir helt stille igjen. Saty fortsetter å undres over samfunnet den befinner seg i.

En mann og ei kvinne kommer for å gjøre flere undersøkelser. Mannen setter seg rett overfor Saty og gir den et skjema og en stift til å skrive med. Skjemaet er skrevet på et ark som minner om papir, men som ikke er det; det likner på tøyet i drakta den har på seg. Stiften er av sammenpresset grafitt, klister og fett.

På skjemaet er det skrevet tegn. Tegnene er gjenkjennelige tall, bare litt fordreid, sammenliknet med de tallene som kalles arabiske: 1 2 4 8 16, og så et firkantet felt med plass til et tall. Mannen ser spørrende på Saty og peker på feltet.

Tallsystemet er altså uforandret fra tida før utvandring. Det er ikke uventet; de kulturene den kjenner til har svært forskjellige skriftspråk, men nesten alle har det samme tallsystemet. Tallene har noe grunnleggende uforanderlig i seg som ordene mangler.

Saty har aldri holdt i en penn, men den veit hvordan det skal gjøres. Den skjønner hva som ventes av den og holder i pennen med stive fingre mens den skriver: 32.

Mannen nikker, fyller raskt ut ei ny rekke: 2 4 8 3 5 10 4 6 ? - Saty skriver uten å tenke: 12. Føyer så til flere tall: 5 7 14, og leverer arket tilbake.

De to besøkende diskuterer. Saty får nye oppgaver, stadig mer krevende. Den løyser alle like raskt. Oppgavene går over fra tall til figurer. Saty har fortsatt ingen problemer med å finne riktig svar – i hvert fall svar som får de besøkende til å nikke og smile.

De bruker halve dagen på oppgaver før de er fornøyd. Begge reiser seg, og nå gjør de noe som uttrykker respekt i enkelte kulturer Saty kjenner til: Begge folder armene og bøyer seg lett mot Saty før de forlater buret.

Saty bruker avtredet for første gang, som følge av at den åt og drakk dagen før. Skåla fylles av en gul masse som blir spylt bort og forsvinner ned i et sluk når Saty reiser seg igjen.

Vaktene har registrert at Saty eter grauten de gir den, så heretter får den levert en bolle graut og et glass vatn to ganger i løpet av den korte dagen. Grauten varierer i farge og konsistens, men vatnet er alltid likt. Det smaker dødt og er antakelig kokt. Saty passer på å ete alt den får: Så lenge den får organisk energi, kan den lade opp igjen magasinet litt for hver dag.

Nye besøkende kommer. Saty skjønner at den er blitt et viktig samtaleemne blant beboerne i denne kolonien. Den blir gitt stadig nye oppgaver som den straks løyser. Ennå har den ikke klart å dekode språket.

En dag kommer ei kvinne med rynker og grått hår, noe Saty veit betyr at hun er eldre enn de andre som har besøkt den. Hun fører seg på en måte som får vaktene til å hilse ærbødig. Hun setter seg ved sida av Saty og leverer et ark fylt med snirklete tegn; sikkert bokstaver i et tegnsystem. Så begynner hun å snakke langsomt mens hun lar pekefingeren følge tegnene bortover arket. Saty oppdager et mønster: Bestemte lydkombinasjoner svarer til bestemte kombinasjoner av tegn på arket. - Dette er en tekst, og teksten tilsvarer ordene hun bruker når hun snakker.

Hun gir den et nytt ark med tegn på og ser spørrende på den. Saty forstår: Den har lært uttalen av de fleste tegnkombinasjonene, og nå vil hun at den skal lese.

Saty leser. Et par ganger leser den feil, fordi det dukker opp nye kombinasjoner. Da retter hun den straks. Den får flere ark, og snart leser den side etter side uten en eneste feil. Men den veit fortsatt ikke hva det den leser betyr.

Den gamle kvinna reiser seg. Øynene hennes glitrer; hun gjør et par dansetrinn og slår i lufta med en brun, liten neve: Saty skjønner at disse bevegelsene er uttrykk for glede. - På en halv dag har Saty lært å lese lange tekster på kolonistenes språk. Nå gjenstår det bare å lære hva ordene betyr.

Dama forlater fengselet med den samme avskjedshilsenen. Hun bukker litt djupere enn de forrige besøkende.

Hun kommer igjen dagen etter. Nå begynner hun å snakke uten skrevet tekst. Hun peker på seg sjøl, på gitteret, på vaktene, på golvet og taket, mot vinduene. Hver ting setter hun navn på. Så holder hun hendene langt fra hverandre og sier ordet som antakelig beskriver «langt». Hun holder hendene tettere sammen og sier noe som sikkert betyr «kort».

Saty analyserer. Den har lagret hvert eneste ord, hver eneste samtale den har hørt på dette språket. Nå prøver den ut mange forskjellige tolkninger av hver eneste samtale i parallell; forkaster, stokker om på tolkningene, prøver igjen – og plutselig faller alt på plass. Plutselig er store deler av koden løyst. I samme øyeblikk skjønner den mye av det hun sier. Ikke alt; det er fortsatt store hull i kunnskapen – men nå veit den hvordan setninger formes, den veit hva de vanligste ordene betyr, den veit hvordan de bøyes, hvordan betydningene endres med tonemer og trykk.

Den registrerer at språket hun bruker er satt sammen av elementer fra mange eldre språk. Men ord og uttale er blitt endret gjennom hundrevis av år, i noen tilfeller til det nesten ugjenkjennelige. Den bruker sin nye kunnskap og sier langsomt på kolonistenes språk: «Jeg hete Saty ka khojee. Jeg komme rommet verdens fra, annen stjerne fra.»

Uttalen er perfekt, men Saty merker at det er noe galt med setningene. Den gamle dama stråler, reiser seg, gjør en liten dans, setter seg igjen. Hun sier: «Jeg heter Tara wo Gahani. Jeg arbeider med språk. Nå skal du lære å snakke riktig. Hete er et verb. Det bøyes slik...»

Hun sitter hele den dagen og lærer Saty grammatikk og nye ord og begreper. Hun kommer igjen dagen etter, og dagen deretter, og hver gang hilser hun Saty med stadig klarere tegn på respekt.

Etter noen dager snakker Saty det språket hun kaller 'karnelisk' perfekt. Om noen hørte den snakke uten å se den, ville vedkommende være sikker på at den er et menneske som er født og oppvokst i dette samfunnet og har levd her hele sitt liv.

Hun sier: «Aldri har jeg hatt en dyktigere elev. Du lærer raskere og bedre enn det er mulig for et menneske å lære, og du løyser problemer mye raskere enn et menneske, har jeg hørt.» Hun ser ut som om hun tenker seg om. Plutselig sier hun på litt haltende anglisk: «Det er vakkert vær i dag.»

Saty behersker mange utdødde eller arkaiske språk. Den svarer på perfekt anglisk: «Jeg ville verdsette godværet mer hvis jeg kunne gå fritt omkring.»

Hun måper; så ler hun og sier: «Du skal ikke sitte innelåst i dette fangehullet: I morgen vil jeg du skal bli med meg og treffe dirogen og Rådet.»

Hun bukker og går, og Saty er tilfreds: Endelig kommer den i gang med noe, tenker den.

Den har vært på denne planeten i elleve lokale døgn.

5: Tekanu

Den neste dagen kommer hun ikke. Saty spør vaktene. De trekker på skuldrene.

Den andre fangen blir hentet og ført ut. Han også skriker og protesterer mot å bli satt fri, men til liten nytte. Det blir ført inn et par nye fanger. Begge går med lenker og ser ut som om de er påført skade. Ingen av dem snakker.

Dagen etter kommer fire menn i heldekkende uniformer. De lenker Saty med et handjern rundt det ene handleddet og fører den med seg. Alle bærer korte rør som antakelig er skytevåpen.

De går gjennom gater mellom låge bygninger. De passerer folk som stopper og glaner; noen roper til dem, men ingen av de fire svarer. Saty spør: «Hvor skal vi?» Den får ikke noe svar. - Den antar at den lett kunne slite seg fri og uskadeliggjøre disse fire, men det ville neppe være noen god strategi.

Mellom husradene ser den grønne grasganger og gulnende åkre. Bortafor åkrene hever det seg et høgdedrag, kledt i det røde teppet som Saty kjenner fra før. Det lukter køl og støv, og det ligger sot i krokene. Noen bygninger ser ut til å være bygd av stein; andre av et grått materiale den ikke har noe navn på, det samme som fengslet er bygd av. Det er hardt, men kjennes ikke kaldt å ta på.

Det går flokker hit og dit. Alle ser ut til å ha det travelt, og de bærer eller triller med seg forskjellige redskaper og utstyr. Mange har munnbind. De fleste menn har skjegg. Menneskene er ganske like; tynne og lysebrune, og omtrent like høge. Menn og kvinner, unge og gamle er likt kledt, bortsett fra at noen går i noe som ser ut som uniformer. På et par gatehjørner står det folk med slike uniformer. De bærer lange kniver, og noen har slike rør som antakelig er skytevåpen. - Saty tenker at folk i byen har mye arbeid som må gjøres og trenger vakter så de kan arbeide trygt.

Noen få insekter summer i lufta. Et par lange kjøretøy med store lasterom triller gjennom gatene. De gir fra seg skyer av røyk og damp og dunker tungt – Saty antar at de går på køl.

De møter en flokk på veg ut av bebyggelsen. De trekker med seg to kjerrer med store kasser og rørledninger, maken til den kjerra Saty husker fra det første møtet med menneskene. De to flokkene hilser på hverandre med lette bukk, uten å veksle ord.

De kommer til en bygning som er større enn de andre. De går opp ei trapp; to væpnete vakter åpner inngangsdøra. Saty føres inn. Det er ikke belysning der inne, men store vinduer høgt på veggene slipper inn dagslyset. Det er gitter foran vinduene, så smårutete at det ikke ville være mulig å smyge seg mellom sprossene.

De følger en kort korridor inn i en sal. Der sitter det en mann bak et stort bord, kledt i samme uniform som de fire som har hentet Saty, men med gylne stjerner på bringa. Saty antar at stjernene betyr at han er viktigere enn andre uniformerte. Mannen har et bredt, arrete ansikt og en grånende bart. Han er blank på hodet og fyldigere enn andre menn Saty har sett her i byen. På en stol nedafor det store bordet sitter den eldre dama som har lært Saty å snakke. Hun sitter med hendene i fanget. Leppene hennes er stramme.

Saty blir ført bort til bordet, som ser ut til å være laget av tre. De fire mennene stiller seg i giv akt, to på hver side av Saty. Mannen bak bordet blar i noen ark; rynker pannen, blåser ut kinnene, sukker. Saty og de fire mennene venter.

Omsider ser mannen bak bordet opp. Han smiler. «Der har vi den fantastiske monstermannen! La oss se hvilke kunster du kan!» Han blåser i ei fløyte. Fra et siderom kommer det inn to kvinner; begge har uniformer. De løper bort til mannen bak bordet, bukker djupt og stiller seg bak ham. Begge har noe i hendene: Bøker?

Mannen klapper i hendene. «Sett i gang! La ham prøve seg!» Den ene av de to kommer bort til Saty og leverer ham ei lita bok. Arkene er glatte, bleikgule og litt ujevnt skåret. De later til å være laget av samme materiale som klærne, bare tynnere. Boka er heftet med grove stifter. Saty venter. Mannen blir utålmodig: «Les, nå da! Les!»

Saty blar opp. Boka inneholder små, enkle tekster på anglisk, sawahili, hindisk og flere andre språk. Saty begyunner å lese på anglisk: «Mari har en liten sau, dens ull er hvit som snø - «

Mannen avbryter. «Oversett! Vi er jo ikke språkgenier, alle i dette rommet!»

Saty oversetter den angliske teksten til karnelisk. Den er usikker på «sau» og «ull» og forklarer: «Et dyr, og noe å lage klær av.» Mannen nikker utålmodig. Saty fortsetter til de andre tekstene, og oversetter dem også til karnelisk.

«Nok, nok!» utbryter mannen bak bordet bestemt. «Gi ham noen regnestykker!»

Den andre unge kvinna har ei lita bok med enkle regnestykker. Saty leser oppgavene og svaret. Mannen bak bordet vifter med hendene. «Dette er barnestreker. Gi ham noe vanskeligere!»

Hun kommer med nye oppgaver. De blir stadig vanskeligere, men Saty løyser dem umiddelbart.

Mannen avbryter igjen. «Spør ham om historie og geografi!»

Det går ikke så bra med de nye oppgavene. Saty forklarer at den ikke veit noe om menneskene på denne planeten eller historien deres; det er det den er kommet for å finne ut av. Når det gjelder geografien, har den bare det store bildet av to kontinenter, noen øyer og breer ved begge polene i kunnskapslageret sitt. Mannen rynker pannen: «Si meg, hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvem er det som har laget deg? Kommer du for å spionere på oss?»

Saty forklarer: «Jeg er en mek. Jeg kommer fra Centauri i Melkeveien, oppgaven min er å - «

Mannen avbryter. «Hva er Centauri? Hva er Melkeveien?»

Saty prøver å forklare. Mannen avbryter flere ganger med nye spørsmål. Til slutt reiser han seg, rød i kjakene, og slår i bordet: «Ta ham med tilbake til fengselet! Forhør ham til dere får sannheten ut av ham. Uten at han kommer til skade – vi kan kanskje få nytte av ham!»

De fire vaktene bukker og trekker Saty med seg. Tara wo Gahani, som har sittet urørlig og uten å si ett ord, reiser seg også. Hun følger Saty og vaktene ut. Saty blir ført tilbake til buret. Vaktene går; Tara wo Gahani har en liten kuffert. Hun åpner kufferten og tar ut ei bok: «En verdenshistorie», heter den.

«Les denne,» sier hun og gir boka til Saty, gjennom gitteret. «Jeg kommer tilbake i morgen.» Hun bukker og går.

Saty åpner boka og leser.

Boka har et stort kart i flat projeksjon. Det viser de to kontinentene som Saty har sett fra rommet, Wuaia og Sewaia, verdenshavene som skiller dem og breene ved polene. Det finnes mange øyer vest for Wuaia. Det finnes høge fjellkjeder, store ørkenområder, elver og innsjøer. Alt minner om Jord og andre Jord-like planeter. Planeten, eller verden, heter ikke Duniya på dette språket; den heter Dekaia. Det betyr «Jorda».

Wuaia er det største kontinentet. På kartet er det delt i fem verdensdeler: Katanya, Wakati, Bedemonto, Karnad, Beregas. Katanya er den store, sentrale høgsletta. Mye er ørken eller fjellkjeder, men det er også en stor innlandssjø der. Nær denne sjøen er det merket av: «Himmelskipet Kegate. Ruiner.»

De fire øvrige verdensdelene er delt opp i mindre områder. I noen av områdene er det strødd små prikker over kartet. De fleste har navn; noen steder er det plassert andre symboler: «Slaget i 1262. Eksplosjonen i 1807.» Saty skjønner at prikkene angir byer og bosetninger. Noen av dem stemmer med de små, grønne flekkene den har sett fra rommet; mange stemmer ikke. I Wakati i nordvest, ut mot kysten, ligger et område som heter Forbundet av frie byer. Her ligger en liten prikk som bærer navnet Tekanu. Saty skjønner, ut fra plassering og breddegrad, at dette må være den byen der den befinner seg nå.

Mellom områdene med prikker som angir byer er det store områder som bare er skravert med symboler: «Ørken», «Saltsjø», «Ødemark». Hele Katanya er skravert med tegn som betyr «Ødemark». Det samme er alle øyene og hele det andre kontinentet, Sewaia.

Det er svært små områder som er bebodd på denne planeten. Saty veit at når mennesker kommer til et kontinent eller lander på en beboelig planet, bruker det bare å gå noen hundre år før det meste av landet er bebodd. Hvorfor har ikke det skjedd her?

Kartet er svært unøyaktig, særlig når en beveger seg langt bort fra Tekanu. Saty har et presist bilde av kontinentet og byene som er strødd utover, og de fleste byene ligger ikke der det er merket av på kartet. Noen byer mangler på dette kartet; til gjengjeld finns det byer på kartet som ikke var synlige fra rommet. Av dette slutter Saty at kontakten mellom de forskjellige områdene er sporadisk.

Saty leser. Den ser, tar inn og lagrer ei side om gangen. Av den første sida framgår det at verden ble befolket i år 0, og at boka er skrever i år 2.312. Boka er ikke ny; år 2.312 kan være noen år sia.

Historien er delt i seks epoker: Begynnelsen, Den lykkelige tida, Forvirringens århundre, Utvandringene, Krigenes århundrer og Konsolidering. Denne oppdelinga passer ikke like godt til alle begivenheter som beskrives: Krig, for eksempel, har det vært til svært forskjellige tider.

Under epoken «Begynnelsen» står det at de første menneskene steg ned fra himmelen på Katanya-sletta. Der er det nå bare er ruiner. De var 98 menn og kvinner som kom i et stort himmelskip. De hadde mange kunnskaper som nå er glømt, og som ligger begravd under mose og sand i Katanya. Menneskene var udødelige og kunne mange kunster som hjalp dem å holde seg i live. De bygde hus, ryddet land og utforsket omgivelsene. De hadde såkorn og frø til alle slags vekster, og midler – Saty antar at det meines biokulturer - til å gjøre jorda fruktbar og lettdyrket. De hadde mange dyr også; marker, ormer, biller, bier.

I «Den lykkelige tida» levde de i Katanya. De levde på forsyninger fra skipet og brukte midlene og maskinene de hadde med seg til å rydde jorda og gjøre den fruktbar. De plantet gras, korn, poteter, frukttrær og andre vekster. De dyrket stadig større områder; de hadde maskiner som gjorde arbeidet; de formerte seg og utvidet stadig landet sitt. Alle gledet seg.

Men jorda fortsatte ikke å være fruktbar. Mosen, som de kaller «merekat», kom tilbake. Stadig oftere måtte de rydde den bort igjen, for den kveler alt levende og gjør menneskene sjuke. Folk fikk byller og sår; mange døde. Etterhvert rømte de fleste fra Katanya, og ingen har hørt noe fra de få som ble igjen der. Noen reiste til Wakati, noen til Beregas, noen til Karnad eller andre steder. Overalt måtte de rydde nytt land. De glømte de kunstene og kunnskapene som de første menneskene hadde med seg fra himmelen, og livet var vanskelig. «Forvirringens århundre» gikk over i «Utvandringene».

I året 912 ble Karud wa Nakamu dirog i hele Wakati. Han samlet kloke kvinner og menn og fikk råd for hvordan mosene kunne utryddes. Han fulgte rådene, og etter seksti år hadde Karuds kloke kvinner og menn ryddet store områder der menneskene kunne leve og bo. Karud ville at hans sønn, Batak wo Nakamu, skulle fortsette hans arbeid og befri hele verden for mosene. Men det kom en pest i alle land som Karud hadde frigjort. Folk ble vanskapte eller døde, og de som overlevde flyktet til andre byer i Wakati eller til Bedemonto. Det ble et opprør i Wakati; Karud og hans sønn ble drept, og det nye rådet bestemte at alle områdene han hadde fått ryddet skulle fraflyttes. Folk flyttet hit og dit; det ble strid om de flekkene som var erobret fra mosen, og om hvilke byer og slektslinjer som skulle lede kampen. De siste opprørerne ble slått end; slektlinja fra Karud wa Nakamu ble gjeninnsatt (men ikke i hele Wakati), og de stridende byene sluttet fred. Slik endte «Krigenes århundrer», i hvert fall i Wakati – det står ingenting om krigene i andre verdensdeler.

Nå lever vi fredelig i «Konsolidering», står det. Det bor mennesker i befridde områder i Wakati, Beregas, Karnad og Bedemonto. Livet er fortsatt hardt; rødmosen og andre moser må nedkjempes på ny og på ny. Menneskene bruker kreftene i striden mot sin felles fiende, ikke i strid mot hverandre.

Av og til står det fram profeter som vil fortsette Karud wa Nakamus arbeid. De drømmer om å befri hele verden for moser, og de får følge av fortvilte mennesker som drømmer om frihet. En slik profet, Dikata wo Bosak, tok makten i Karnad i 1927. Hun ledet ei vandring av frivillige, med mange kloke kvinner og menn og mange tusen følgere, tilbake til Katanya-sletta: Der ville de finne himmelskipet og ta tilbake den kunnskapen som kunne utslette mosene. De reiste ut og kom aldri tilbake. Etter den tid har ingen stått fram med planer for å befri hele verden fra mosene.

Saty leser side på side om kriger, erobrere og diroger; om diktere og kloke kvinner og menn som har gjort viktige oppdagelser. Den finner lange lister over sønner og døtre av de første menneskene, og deres sønner og døtre, helt til dagens herskere. Den leser at Tekanu, byen der den befinner seg, er en av femten byer i Forbundet av frie byer, som er en del av Wakati. Byens dirog, som den nettopp har møtt, heter Neiku wa Nakamu og stammer i rett linje fra Karud wa Nakamu.

Det finnes noen hundre slike prikker som angir byer på hele planeten. Hvor mange mennesker bor det i hver by? Tusen; ti tusen? Det virker som om Tekanu er et stort og viktig sted, og her kan det ikke være mange tusen.

Da lever det mellom noen hundre tusen og noen få millioner mennesker på Duniya. Ikke stort, når menneskene har vært her i over to tusen år, etter at de sikkert kom med bioteknologi og andre hjelpemidler for å kolonisere planeten. - Det er mye som er merkelig her, ikke minst menneskene.

Det framgår at samfunnet utnytter mosen på mange forskjellige måter. Den kan drepes i kokende vatn, og deretter bearbeides: Tørkete briketter av død mose brukes til brensel; død mose kan herdes med forskjellige tilsetninger og brukes til redskaper. Mose som bearbeides uten at all fuktigheten er presset ut blir en mjuk deig, som presses til tøyer eller til skrivemateriale. De forskjellige moseproduktene har mange navn. De vanligste er merekat, som er levende mose; merem, som er død mose; merako, som er mjuk og formbar mose. Den harde mosen heter mekato, og den tynne, formbare som brukes til klær og skrivemateriale heter meremek. Det finnes også en forsterket, mjuk mose som blant annet brukes til tau; den heter mekate. Saty begynner å skjønne hvor viktig mosen er i livet til disse menneskene.

Store mengder mose brennes til køl, som brukes til oppvarming, til frakt og som en bestanddel i krutt. Det finnes kopper, jern, nikkel og jordmetaller i fjellene her i Wakati, og gruver der slike metaller tas ut. De fraktes langs handelsruter mellom noen byer, deriblant Tekanu. Vegene holdes åpne med kølfyrte flammekastere. Alle brennbare ting brenner nok ganske eksplosivt i en så oksygenrik atmosfære som her, tenker Saty.

Tegningene viser byer omgitt av åkre og plantefelter med skog; små øyer i et hav av mose. Mellom byene er det ødemark. Midt på kontinentet ligger Katanya og skiller de fire verdensdelene fra hverandre.

Hver verdensdel er delt i små og store områder med forskjellige Råd, fyrster, diroger og karaser. Det har vært kriger og erobringer, samlinger og oppdeling. Men én ting krever evig og uavbrutt innsats: Kampen mot mosen, som alltid truer med å kvele menneskene under et levende teppe.

Saty undres over at ingen av de mange øyene eller det andre kontinentet, Sewaia vest for havet, er bebodd. De er bare nevnt i fotnoter som «de ubeboelige områdene». Har menneskene aldri vært i Sewaia? Hvordan kan de vite at kontinentet er ubeboelig?

Forskjellige åndelige bevegelser har hatt stor tilslutning. En slik bevegelse var den som ble ledet av Dikata wo Bosak, hun som førte tusener til Katanya for å gjenvinne oldtidas viten. Hun hadde visjoner der hun kunne se det lykkelige kontinentet Wuaia etter at krigen mot mosene er vunnet. Disse visjonene og hennes flammende taler fikk tusener til å følge henne inn i ørkenen, mot høgsletta Katanya. I mange byer finnes det menigheter som dyrker henne, og som trur at hun en dag skal komme tilbake for å frelse menneskene.

En annen retning er kosmikerne; de dyrker guder som bor mellom stjernene, og som av og til stiger ned til menneskene og henter de rettferdige opp til saligheten. En tredje er rasjonalistene: De dyrker håpet om en ytterste sannhet på den andre sida av døden; en sannhet som forklarer alt og gir meining til deres strevsomme liv. Det finnes retninger som dyrker døden; det finnes retninger som dyrker livet. Og mange som bare prøver å leve fra dag til dag.

Saty blar igjennom boka, leser hver side og lagrer innholdet. I løpet av dagen lagrer den all kunnskap som finnes i boka.

Saty har mange spørsmål. Store deler av historien likner eventyr. Noen deler er i strid med andre deler, som om boka er skrevet av forskjellige personer med hver sine oppfatninger om hva som har hendt i den 2.312 år lange historien. Hendelser i Wakati er fortalt noenlunde sammenhengende; historien om de andre kontinentene er bare fortalt de gangene de berører hendelser i Wakati. Saty venter på at Tara wo Gahani skal komme tilbake, slik at den kan spørre henne ut.

Det gjør hun ikke. I stedet kommer de fire mennene som førte Saty til dirogen av Tekanu. De kommer for å forhøre den.

6: Forhøret

De fire har forberedt seg med mange spørsmål. Saty sitter lenket fast; likevel er alle fire væpnet. To står på vakt med våpnene klare mens to andre forhører Saty.

Den må på nytt forklare hva den er og hvor den kommer fra. Disse fire har bedre tid enn dirogen hadde; de lar Saty fortelle.

«Jeg er en mek fra Centauri,» begynner den igjen. «Centauri er et stjernesystem i Melkeveien med tre stjerner, femten planeter og femti store måner. Der ligger mekenes hovedstasjon; den er en ringverden med en radius på et halvt lysår og roterer omkring Alfa Centauri A og B. På denne planeten, som vi kaller Duniya, er det gått 2,5 millioner Jord-år sia jeg forlot Centauri. På skipet jeg reiste med har det gått nesten tre Jord-år.»

Ikke alle ordene den bruker finnes på karnelisk. Da bruker Saty ord fra anglisk eller hindisk. Tallene den har lært går ikke så langt som til en million; da bruker den «tusen ganger tusen».

Saty tier, ser på de fire og venter på spørsmål.

De ser på den med rare smil. Den ene sier: «Hva er Melkeveien? Hva er Alfa Centauri?» Den andre sier: «Hva er en mek? Hva er en ringverden? Hva er et Jord-år?»

Den første fortsetter: «Hvordan kan det gå to tusen ganger tusen år på ett sted og tre år på et annet?»

Begge tier. De har fått små stoler som de sitter på; nå lener de seg bakover og sitter med korslagte armer mens de ser på Saty.

Saty prøver å forklare: «Om natta kan du se mange stjerner. Det ser ut som om det renner ei elv av stjerner over himmelen. Det kaller vi Andromeda-galaksen, og de fleste stjernene du kan se herfra ligger i Andromeda. De to solene som skinner på denne planeten er også stjerner, men de er mye nærmere enn de andre stjernene. Andromeda inneholder tusen ganger tusen ganger tusen ganger tusen soler. Melkeveien er en annen galakse, men den ligger langt, langt borte. De første menneskene som steg ned på Katanya-sletta kom med et himmelskip fra Melkeveien, slik jeg har gjort.»

De prøver å fordøye denne kunnskapen. Saty fortsetter: «En mek er en kunstig skapning. De første mekene ble laget av mennesker. Disse mekene laget nye meker, som var bedre enn de første. Og de nye mekene laget enda bedre meker.»

Vaktene hvisker til hverandre. De trur ikke Saty hører det, men det gjør den. «Skjønner du noe?» «Nei, men vi må spørre mer... Neiku vil vite alt om ham, og du veit hvordan Neiku er...» En av dem spør: «Du er altså en maskin som er laget av en maskin som er laget av mennesker?»

Saty bekrefter det. «På en måte. Menneskene lager maskiner som kan gjøre ting menneskene ikke klarer å gjøre sjøl. Jeg har sett kjøretøy her som kan bære ti ganger så mye som en mann og bevege seg raskere – de er laget av mennesker for å gjøre mer enn mennesker klarer å gjøre. På samme måte har menneskene laget meker som tenker bedre og raskere enn mennesker. Og fordi de tenkte bedre og raskere enn menneskene, kunne de første mekene lage enda bedre meker.»

Den forklaringa ser det ut til at de skjønner. Det er ikke sikkert de liker det, for den første spør: «Du tenker altså bedre og raskere enn meg?» Saty bekrefter det også. Dermed spør den andre: «Hvorfor kom du hit? Hvem var det som sendte deg?»

Saty svarer: «Mekene vil vite alt om verden og virkeligheten. Det er mange underlige ting i verden, og en av de underligste tingene er liv. Den aller underligste tingen som lever er menneskene. Derfor må mekene vite alt om menneskene. Jeg er blitt sendt til denne galaksen for å finne de menneskene som lever her, og dette er det første stedet jeg kom til.»

De spør videre. Saty forklarer om stjernene, om bebodde verdener, om Jord der menneskene levde i sine første millioner år. Den prøver å forklare hvor langt et lysår er: «Et lysår er den avstanden en lysstråle kan reise på et Jord-år. Hvis du kunne sitte på en lysstråle som reiser med den farten, ville du ikke merke at det gikk tid i det hele tatt.»

«Og du har reist i to og en halv tusen ganger tusen år?» spør den mest mistruiske av dem igjen. «Men likevel har du bare reist i – under tre år, sa du?»

«Ja, fordi himmelskipet jeg reiste med reiste nesten like raskt som den lysstrålen jeg nevnte.» Saty ser at den forklaringa ikke styrker tilliten deres. Det blir enda litt vanskeligere når den også prøver å forklare at et år ikke er akkurat det samme som et Jord-år.

«Hvor er himmelskipet ditt?» vil de vite. Saty forklarer: «Det ble truffet av en stein langt oppe i lufta. Det falt ned i havet. Det gjorde jeg også, men jeg klarte å svømme i land.» De ser på hverandre og himler med øynene. «Du kommer altså for å spionere på oss,» fastslår den mistruiske. «Så gir du beskjed til de andre mekene, og de kommer og erobrer oss.»

Saty sier: «Det gjør de ikke. Meldingene jeg sender vil ikke nå dem før det er gått to og en halv tusen ganger tusen Jord-år, og så ville det gå like lenge før noen av dem kunne komme hit. Dessuten får jeg ikke sendt meldinger i det hele tatt, for jeg har ikke noe skip.»

De hvisker seg imellom igjen. «Skal vi banke sannheten ut av ham?» hvisker den ene. Den andre er tvilende: «Vi veit ikke hva en sånn skapning tåler. Og Neiku sa at vi ikke måtte skade ham - « «Nei, Neiku sa vi ikke måtte ødelegge ham!»

De diskuterer litt til om det lønner seg å banke Saty eller ikke. Saty tenker at de kan jo prøve; den kan i stor grad motstå slagene, og hvis ikke smertekontrollen er skadet, kan den skru ned smertene også.

Til slutt bestemmer de seg. «Vi får høre hvordan han vil at vi skal gå fram,» konkluderer den ene. De reiser seg og går. De glømmer å låse opp lenkene før de går.

De kommer tilbake et par standardtimer seinere. De ser besluttsomme ut. «Du får én sjanse,» sier den mest mistruiske. «Fortell hvem som har sendt deg!»

Saty gjentar: «Jeg er en mek. Jeg kommer fra Centauri i Melkeveien - «

De slår ham i ansiktet, i brystet, i magen. Saty skrur ned smertefølelsen så mye den klarer; den kjenner likevel at det er noe som blir skadet. De slutter å slå; mannen som førte ordet gjentar: «Tenk litt bedre og raskere! Hvem har sendt deg?»

«Jeg er en mek,» sier Saty. «Jeg kommer fra - «

De slår igjen, og igjen, og igjen. Saty kjenner at det er mer som går i stykker. Når de slutter å slå og spør enda en gang, har den vanskelig for å svare, men den kan fortsatt ikke si noe annet enn: «Jeg er en mek. Jeg - «

Denne gangen får den så mange slag at den ikke klarer å svare. Den ligger på brisken mens vaktene puster ut. Den hører stemmene deres fjernt, som om de befinner seg på den andre sida av ei tjukk dør. Det går ei stund før den klarer å forstå hva de sier. «... blør den ikke?» sier den ene. «Og ingen blåmerker heller?»

«Jeg hørte noe som knakte,» sier en av de andre. «Kanskje det var noe som gikk i stykker. Vi skulle jo ikke ødelegge ham heller - «

De diskuterer videre. Til slutt spør en av dem igjen: «For siste gang: Hvem er det som har sendt deg?»

Saty må leite i kunnskapsregisteret før den finner svaret. Det er vanskelig å snakke også; den husker ikke helt hvordan pusten, munnhulen og leppene skal brukes for å forme lydene riktig. «Jeg. Er. En. Mek. Jeg - «

De bestemmer seg for å gjøre ett forsøk til. De kommer trillende med en stor boks med to tjukke ledninger. Saty oppfatter langsomt; det tar litt tid før den skjønner at boksen er et batteri. De holder den fast mens de fester ledninger til ørene dens. Det er vanskelig, sia Saty har runde, traktformete ører uten øreflipper, men de får det til.

Saty prøver å tømme kretsene i hodet for informasjon og isolere dem fra øvrige kretser. De viktigste kretsene sitter ikke i hodet, slik som hos menneskene, men det veit ikke disse to. Den klarer ikke helt å tømme hodet; det går intense stikk gjennom hele kroppen når de setter på strømmen og skrur den opp. «Hvem har sendt deg?» skriker en stemme. Men nå skjønner ikke Saty hva de spør om, og den klarer ikke å svare.

De skrur strømmen enda høgere opp. Saty blir helt borte og merker verken at de skriker flere spørsmål eller at de bestemmer seg for å slutte.

Etter noen sekunder kommer en liten del av bevisstheten tilbake. Saty prøver å utvide oppmerksomheten, men klarer det ikke. Sansene vil ikke virke slik de skal. Den merker såvidt at de rister i den og prøver å få liv i den igjen.

Noen sekunder eller timer seinere vakner den litt til. Da står de fire vaktene rundt den og snakker opphisset sammen. Den oppfatter at de skriker til hverandre: «Jeg sa jo du skulle - « «Ja, men dirogen har sagt at - « «Hva hjelper det, hvis - «

Saty prøver å aktivere sansene og muskelkontrollen. Den trur den husker at de har spurt den om noe, og at den har prøvd å svare. Den husker ikke spørsmålet, men nå husker den svaret. Den sier, med lepper som såvidt klarer å bevege seg: «Jeg er en mek. Jeg kommer fra - «

Så hører den at ordene ikke kommer ordentlig ut; at det bare blir en graut av lyd. Den prøver igjen, svært langsomt, og da klarer den å si: «Jeg – er – en – mek - « slik at lydene kommer fram.

De fire blir stående helt stille. Så sier den ene av dem, ganske lågt: «Vi må snakke med dirogen igjen.»

De går.

Saty ligger lenge og reparerer seg. Den korte dagen tar slutt; natta går; det blir ny dag. Den ligger fortsatt med nedsatt bevissthet og utfører diagnostikk og vedlikehold. Den oppdager at store deler av hukommelsen er borte; mange minner er blitt vage og usikre. Diagnosefunksjonen har kontrollrutiner som skal finne ut om alle logiske funksjoner virker som de skal - komplekse beregninger med parametere som settes til tilfeldige verdier; resonnementer som skal lede til sikre og éntydige konklusjoner. Etter flere runder med diagnose og reparasjon klarer den fortsatt ikke å gi raske og presise svar på alle beregninger og resonnementer. Den merker, langt bak i sin nedsatte bevissthet, en sorg over dette tapet.

Vaktene i fengslet setter inn graut og vatn, slik de bruker. De låser opp lenken som holder Saty fast på brisken; det virker ikke som om de trur den trengs lenger.

Saty setter seg opp med langsomme bevegelser. Den reiser seg like langsomt. Det går ilinger gjennom hele kroppen mens den prøver å få kontroll over det intrikate nettet av nerver og muskler. Deler av nervenettet har vært kortsluttet; andre deler har vært overbelastet. I tillegg har den fått mekaniske skader som gjør at det er vanskelig å bevege flere deler av kroppen samtidig.

Den setter det ene beinet fram, står litt, setter så det andre beinet fram. Står litt. Dette gjentar den mange ganger. Sakte klarer den å automatisere bevegelsene. Den setter seg igjen, tar etter skjea til grauten, bommer på den og griper om tom luft. Den prøver igjen. Nå treffer fingrene skjea, men klarer ikke å løfte den.

Etter mange forsøk klarer den å løfte skjea til munnen. Etter enda flere forsøk klarer den å tygge og svelge. Litt.

Etter noen skjeer legger Saty seg på brisken igjen. Den ligger med nesten deaktivert bevissthet og reparerer seg hele denne dagen, og merker såvidt at flere personer kommer inn i buret dens, bøyer seg over den, snakker sammen og går igjen.

Det går enda ei natt. Saty klarer å aktivere en større del av bevisstheten og sansene. Nå går det lettere å sette seg opp, gå over golvet, ete graut. Saty formulerer hele setninger inne i seg og prøver å si dem. Den hører at det lyder rart; den prøver igjen og igjen: «Jeg heter Saty ka khojee. Jeg er en mek. Jeg kommer fra Centauri for å finne alle menneskelige kulturer i Andromeda-galaksen.»

Til å begynne med sier den bare ordene. Etterhvert begynner den å oppfatte hva de betyr også. Den oppdager at den har snakket anglisk; nå prøver den å si det samme på karnelisk.

Det går bra. Det sitter alltid to vakter i fengselet, uansett hvor mange fanger det er der. De to vaktene hører Saty snakke og kommer bort til gitteret. «Går det bra med deg?» spør den ene. «Er det noe du trenger?» spør den andre.

Saty tenker. Det går saktere enn det har brukt å gjøre. Så sier den: «Jeg vil gjerne snakke med Tara wo Gahani.»

De hvisker og diskuterer seg imellom. Saty burde klare å oppfatte hva de sier, men den hører bare hvislelyder; den klarer ikke å tolke lydene som ord. Etter ei stund sier den ene: «Vi skal se hva vi kan gjøre.»

Neste morgen kommer Tara wo Gahani. Hun kommer ikke aleine.

7: Garud og Makonnu

Saty veit at mennesker i naturtilstanden får rynker i ansiktet når de blir eldre. Derfor antar den at Tara wo Gahani er en god del eldre enn de to mennene som kommer i følge med henne.

«Dette er Garud wo Tebel og Makonnu wo Betek,» sier hun. De to bukker etter tur. «Garud er geograf og historiker og underviser på Institutt for utdanning, der jeg underviser i språk. Makonnu er naturviter og arbeider med merekat.»

Saty veit også at ansiktsuttrykket til menneskene kan røpe hva de tenker. Men slike tegn er vanskelige å lese; dessuten kan betydningen skifte fra én kultur til en annen, og til og med fra én person til en annen. Den har heller ikke trening i å lese ansikter. Den synes likevel at ansiktene til de tre virker vennlige.

Tara wo Gahani fortsetter: «Dirogen har innsett at avhørsmetodene til politiet ikke fører fram. Jeg har dessuten klart å overbevise ham om at du kan være til stor nytte for oss, fordi du har kunnskaper og ferdigheter som vi mangler.» Hun sukker. «Så vi beklager den medfarten politiet har gitt deg. Er du skadet? Kommer du til å gro sammen igjen?»

Den svarer som sant er: «En del av kunnskapslageret mitt er borte. Andre deler er blitt vanskeligere å komme fram til. Tankene mine går langsommere, og jeg oppfatter dårligere, men disse skadene kan det hende jeg klarer å reparere etterhvert. Bortsett fra det er jeg uskadd.»

Hun sukker igjen, rister på hodet og mumler: «Uvitende bøller...» Så retter hun seg opp og blir stram i ansiktet. «Men nå har vi fått i oppdrag å verifisere historien din, så langt det er mulig. Klarer du å svare på flere spørsmål?»

Saty svarer at det skal den klare. «Det er bra,» sier Tara. «Da kan du begynne med å fortelle oss hvem du er, hvor du kommer fra, hvorfor du kom hit og hva du har tenkt å gjøre hvis du blir satt på frifot.»

Nå forteller Saty lenge og grundig uten å bli avbrutt. De to mennene lytter oppmerksomt; Tara, som har hørt noe av det før, nikker av og til bekreftende.

Etter ei lang stund kommer det flere spørsmål. Garud wo Tebel sier: «Hele denne historien lyder ... fantastisk. Men vi har aldri sett noe vesen som likner deg, eller hørt om mennesker med slike evner. Så ... vi må jo tru på deg.»

Han tenker litt og fortsetter: «Det du sier om lyset, hastigheten og tida minner om de eldste historiene som vi har noen fragmenter av. I ett av fragmentene står det: «De kom fra Jord, og de reiste i tusen ganger tusen år, uten å eldes.» Dette har vi hatt vanskelig for å tolke. Men du sier at tida går langsommere jo raskere man reiser?»

«Ja,» sier Saty. «Eller riktigere: Tid henger sammen med rom og masse. Det kan vises at - «

De ser på hverandre; Garud vifter med hendene. «Jeg er ikke sikker på at vi skjønner det uten veldig lange forklaringer. Det er mye ved himmelrommet som vi ikke forstår – faktisk det aller meste. Men alle de gamle fortellingene sier at forfedrene våre kom fra Jord. Kan du fortelle oss om Jord?»

Saty er usikker på om de tre tilhørerne har klart for seg hva en planet er, og at det finnes uendelig mange flere planeter enn den de lever på, så den forklarer det først. Da nikker de, så den fortsetter: «Jord har ei sol som skinner litt svakere enn den sola vi ser her. Døgnet på Jord er lengre, og det er mer hav enn her. Det lever mennesker på hele planeten; på land og på havet, under havet og i himmelen, og i store himmelbyer som kretser rundt Jord, slik de to månene kretser om denne planeten.»

Tilhørerne følger intenst med. Enda Saty ikke er flink til å lese ansikter, trur den at de blir grepet. Den forteller om grønne åkre og marker og skoger, om mennesker og dyr, om fugl og fisk, insekter og krypdyr og alt som lever og rører seg. Den forteller om byer med millioner av innbyggere, om sjøfart, romfart og handel, om underholdning og fornøyelser. Om medisin og biotek som gjør at menneskene lever nesten så lenge de vil; om kroppsdeler som erstattes og forbedres; om mat som dyrkes i fabrikker og tilpasses smaken til hver enkelt.

Alt dette kjenner den like godt som om den har reist omkring på Jord, enda den aldri har vært der, og aldri kommer til å se det den beskriver. For nå er den verdenen den beskriver blitt to og en halv million år eldre, og om Saty skulle reise til Jord nå, ville den finne en verden som er blitt enda to og en halv million år eldre.

Den forstår at tilhørerne sammenlikner den verdenen den beskriver med sin egen, og med kampen for å overleve i et hav av mose.

Til slutt sier Garud: «Hvorfor har menneskene reist fra denne vidunderlige verdenen?»

Saty blir nødt til å svare at ikke alle levde like godt på Jord: Det ble så mange mennesker at de brukte opp ressursene; havet, landet og lufta ble forgiftet; det raste kriger som tok livet av millioner, og som jaget like mange på flukt. «Så fant menneskene ut hvordan de kunne reise til andre planeter – først i nabolaget til Jord, og seinere til planeter ved andre stjerner. Noen reiste for å få et bedre liv, andre fordi de håpet å bli mye rikere og mektigere, og andre igjen reiste fordi de ble jaget.»

«Kjenner du noen av de andre planetene hvor mennesker har slått seg ned?» spør Makonnu wo Betek.

Saty har aldri vært på noen annen planet heller. Den har bare vært på den enorme ringverdenen som er bygd rundt Centauri, og deretter på stjerneskipet Saahasik. Men kunnskapene om andre planeter er lagret i minnet, og aller best kjenner den Jord. Den svarer: «Jeg kjenner planetene i nabolaget til Jord. Og jeg kjenner to planeter ved de tre stjernene i Centauri hvor det bor mennesker. Varden, som er en planet svært lik Jord i bane rundt Proxima Centauri, og Svarg ved Alfa Centauri B. Ingen av disse planetene likner på deres verden her. Jeg kjenner noen store byer som menneskene har bygd i verdensrommet. De likner heller ikke på deres verden. - Jeg veit også at det har reist mennesker til mange andre planeter som ser ut som om de er svært lik Jord, men disse reisene tar mange tusen år, så jeg veit ikke hvordan det har gått med dem som reiste.» - Det er det andre meker som undersøker, tenker den. Kunnskap samles og sendes til Centauri hver time, hvert årtusen, hver årmilliard. All kunnskap vil bli samlet til slutt.

De tenker litt. Så sier Makonnu wa Betek: «Jeg forstår at forfedrene våre hadde store kunnskaper som vi har tapt. Har du de samme kunnskapene?»

«Jeg har alle kunnskaper som var lagret i mekenes kunnskapsbank da jeg ble ferdigstilt,» svarer Saty forsiktig. «Rettere, jeg hadde disse kunnskapene. Som jeg forklarte, er mange av kunnskapene mine blitt ødelagt, og jeg er ikke like dyktig til å bruke dem lenger. Men jeg trur jeg har hatt alle de kunnskapene som forfedrene deres hadde med seg da de reiste fra Jord.»

Makonnu wo Betek blir ivrig. «Har du kunnskap om energi? Kan du biologi? Kan du finne ut hvordan vi skal overvinne mosene?»

«Det kan jeg antakelig,» svarer Saty. «Men jeg veit ennnå ingenting om disse mosene, for de likner ingenting jeg har lært om før jeg kom hit. Jeg må først lære alt dere veit om dem. Jeg må også vite hva slags teknologi som finnes her. Jeg ser at mye har gått tapt.»

«Kan du hjelpe oss å gjenskape den teknologien vi har mistet?»

Saty svarer forsiktig: «Teknologi bygger på komplekse ferdigheter, fordelt mellom mange mennesker. Mange deler må virke sammen, og mange hender må arbeide sammen. Jeg har bare to.» Den holder hendene fram: Tre fingre på hver hand; to til å gripe med, en til å holde imot med. «Mange andre må lære det jeg kan, og jeg må lære det som mange andre kan. Så kan kanskje teknologien gjenskapes. Jeg veit ikke hvor lang tid det kan ta – kanskje mange hundre år.»

Saty kan leve i flere tusen år, bare den ikke blir skadet så mye at dens eget vedlikehold ikke kan reparere skadene. - Men mennesker lever ikke lenge, særlig ikke i naturtilstanden, tenker den.

De tre ser på hverandre, kanskje litt nedstemt. Og Saty tenker på det den veit om hvordan et samfunn skaper, deler og lagrer kunnskap. - Den har lært at i menneskehetens tidligste barndom var en stamme på to, tre hundre individer stor nok til at all nødvendig kunnskap ble ført videre. Men etterhvert som teknologien ble mer variert og kompleks, trengtes det mer kunnskap, og flere til å dele den. Blir flokken for liten til at all kunnskap blir videreført, så skjer det avskalling; da blir den minst viktige kunnskapen borte, sammen med den tilhørende teknologien. Slik har det gått med disse menneskene, tenker Saty.

Makonnu wo Betek spør videre: «Men kanskje det går mye raskere! Og hvis du hjelper oss å bekjempe vandremosen... Er det da mulig at Dekaia kan bli like rik og fruktbar som Jord?»

«Det kan jeg ikke vite. Jeg veit ikke om alle ørsmå vesener som trengs for at jordsmonnet skal bli fruktbart finnes her, eller lar seg dyrke. Jeg veit ikke om det er giftige forbindelser som hindrer veksten. Jeg veit nesten ingenting om denne planeten, eller om mosene, eller om samfunnet. Alt slikt må jeg vite, hvis jeg skal være til nytte for dere.»

Men Saty tenker også: Blir teknologien god nok, kan jeg bygge et romfartøy. Dét vil ta tid, men jeg har tid.

De ser på hverandre, på Saty – så nikker de, som i en felles tanke. Saty skjønner at dette har de diskutert før de kom. De reiser seg, og Tara sier: «Vi skal snakke med dirogen igjen. Vi vil ta deg med til vårt Institutt for utdanning hvor du kan bo og arbeide, og lære alt du trenger å vite om byen, om samfunnet og om mosen. Men vi må ha dirogens tillatelse, for han bestemmer i alle saker som har med sikkerhet å gjøre. Og du er en slik sak.»

De bukker og går ut, en etter en. Tara snur seg idet de forlater buret: «Vi kommer tilbake i morgen.»

Saty ligger på brisken for å spare energi mens den fortsetter å reparere seg. Den tenker at den lærer stadig nye ting om mennesker.

Saty merker at den ikke klarer å deaktivere sine moduler helt. Ingen modul er fullt aktiv heller. Oppmerksomheten er svekket, i likhet med sanseapparatet. Derfor dukker det stadig opp assosiasjoner som forstyrrer tankerekkene, omtrent som gnister fra en overledning. Modulene flyter litt sammen; det er ikke lenger skarpt skille mellom sanser, analyse, følelser, undring, motivasjon. Dermed blir det vanskelig å komme fram til klare konklusjoner.

Den er usikker på om denne svekkelsen også er permanent, eller om den etterhvert kan gjenvinne full kontroll over sine egne tankefunksjoner.

Mens den forklarte tap av teknologi fikk den en slik assosiasjon: Tasmania. Der ble befolkningen isolert i sju tusen år da havet steg etter den store istida. Befolkningen var liten, så de sluttet å lage spydkastere; de sluttet å lage ordentlige båter; de laget ikke fiskekroker eller andre redskaper av bein. De malte ingen hulemalerier mer, og de brente ikke leire til keramikk. Steinredskapene ble få og enkle. Befolkningen på noen tusen mennesker overlevde ved å begrense teknologien til det helt nødvendige. - Slik, tenker Saty, har de overlevende på Dekaia begrenset sin teknologi til det nødvendigste. Hadde de prøvd å bevare alt, ville de ikke ha overlevd.

Kangaroo Island, vest for Tasmania, ble også isolert da havet steg. Der var det også mennesker. De overlevde ikke: De var nok ikke mange nok.

Den merker at den i tankene sine automatisk har brukt beboernes eget navn på planeten: Dekaia, ikke Duniya. Betyr det at den har begynt å tenke i ord og setninger? Den må kjenne etter. Men den har ikke noe annet verktøy til å undersøke tankene med enn flere tanker, så den klarer ikke å finne noe svar.

Den døser videre, i den tilstanden der alle moduler og funksjoner er nesten inaktive. Men bare nesten.

Tara og Makonnu henter den dagen etter. De følges av en mann i uniform. Saty tenker at sjøl om menneskenes ansikter er svært like hverandre, så ville den kjenne igjen denne mannen blant mange: Han er større og breiere enn de fleste, og han har et stort arr skrått over ansiktet. Tara sier: «Dette er Wolak wu Gana. Han skal følge deg overalt hvor du går.» Makonnu legger til: «Det var dirogens krav for at du skulle settes fri – at Wolak vokter hvert skritt du tar.» Han vrir på munnen i noe som bøkene Saty har lest ville kalle et flir. Saty har lagret et stort bibliotek med fortellinger. Den veit at nesten alle fortellinger er oppdiktet, men den veit også at fortellerne har prøvd å beskrive virkeligheten med disse usanne fortellingene. Denne motsigelsen er bare én av de mange ulogiske tingene med mennesker.

Den har ikke sett noen forklaring på at de dikter fortellinger for å beskrive virkeligheten, i stedet for bare å beskrive virkeligheten. Den veit at den må ta hensyn til slike fortellinger når den prøver å forstå menneskene. Da bør den lese fortellinger som de har skrevet her på Dekaia. Skriver de fortellinger her? Det må den finne ut.

Tara og Makonnu følger Saty ut av fangeburet; Wolak følger etter uten ett ord. Tara snakker med fangevokterne og viser dem et ark av meremek der det står noen ord med et stempel over. Hun spør om de har sakene til Saty liggende her, og blir forbauset når hun får vite at Saty ikke har noen saker. Ingen verdens ting; ikke en gang klær.

Omsider kan de forlate fengselet. Ute er det grått, og det blåser kraftig. Tara og Makonnu stanser og tar fram ansiktsmasker fra de små sekkene sine. De trekker dem på seg og gir én til Wolak, en til Saty. Så går de videre, mot vinden, i en litt annen retning enn retningen mot bygningen der dirog Neiku wa Nakamu holder til.

Saty prøver å trekke på seg maska på samme måte som de andre. Det er vanskelig; Saty har runde ører der kanten ligger flatt inn til hodet. Den klarer å klemme snora som skal holde maska på plass et lite stykke inn mellom øret og hodet.

Idet de kommer rundt hjørnet, skjønner den hvorfor de har tatt på seg disse maskene. Det fyker ei tåke av ørsmå partikler i lufta; de setter seg på klærne, på ansiktet, i øynene. De tre menneskene kniper øynene sammen og blunker mens tårene renner. Det danner seg et tynt lag på maskene. Tara stanser igjen og deler ut briller med store, runde glass. Saty setter på seg brillene også, og klarer å feste stengene under snora til maska.

Brilleglasset blir etterhvert gult og halvgjennomsiktig. Det renner liksom små, gule bekker gjennom gatene; ikke av vatn, men av ørsmå partikler som samler seg og kastes bortover av vinden. Gatene er av brustein; de gule partiklene klumper seg i sprekkene mellom steinene, kitter seg sammen til små marker som kryper bortover.

I dag er det nesten ingen mennesker i gatene. De få de møter er vakter i uniform.

De kommer til en stor, låg bygning. Inngangen er ei dobbel sluse. I det første kammeret stanser menneskene og tar av seg klærne, som de kaster i et stort, dampende kar med vatn. Saty kjenner på vatnet: Temperaturen er 90 C, nær kokepunktet ved 750 millibar. Det neste kammeret er et dampbad; der blir menneskene stående mens de gnir og vasker av seg det gule belegget som er kommet innafor klærne. Det henger tøy der som de bruker til å tørke seg. De fortsetter til det tredje kammeret; der ligger det klær i forskjellige størrelser. Tara og Makonnu har sine egne klær liggende; Wolak leiter litt før han finner klær han klarer å få på seg.

Saty følger eksempelet til Wolak. Innafor slusene og godt påkledt snur Makonnu seg mot Saty: «Vi blir aldri helt reine for disse sporene,» sier han, «men systemet her i Instituttet er det beste i byen. Ikke en gang dirogen har ett som er bedre.» Hører Saty litt stolthet i stemmen hans? Den minner seg om at den bør være forsiktig med å tolke stemninger etter stemmeleie.

De fortsetter gjennom korridorer med glassvinduer og svake lys i taket, inn i en stor sal. Det sitter folk ved flere bord og spiser; både unge og gamle, såvidt Saty kan skjønne. Makonnu går til en disk i enden av salen og snakker med noen som står der og fyller trau med graut. Etter ei stund kommer han tilbake. «Rommet ditt er klart om ikke lenge,» sier han. «Det er senger og arbeidsplass til dere begge to. Vi får oss litt å spise mens vi venter.»

Saty legger merke til at folk ved bordene snur seg og ser i deres retning – noen glor åpenlyst; andre gløtter forsiktig. «Du må regne med litt oppmerksomhet,» sier Makonnu med noe som antakelig er et smil. «Det er ingen som har sett noen som likner på deg før.»

«Hva er dette for et sted?» spør Saty. «Og hvorfor er jeg her?»

Tara svarer: «Dette er Instituttet for utdannelse. Du er her for å lære alt du trenger å vite om oss, og du er her for å lære elevene våre alt du kan.»

Makonnu legger til: «Du skal undervise de beste elevene våre i naturkunnskap. Og for å gjøre det, må du vite alt de veit fra før. Det vil si at du må lese de bøkene som elevene våre har lest.»

De spiser graut med rosa farge. Den smaker som grauten i fengselet.

8: Wolak wu Gana

Saty blir ført til rommet den skal dele med Wolak wu Gana. Tara sier: «Saty trenger å lære grunnleggende ting om byen og omgivelsene. Sia du, Wolak, skal følge med ham hvor han går, kan du vise ham rundt i byen så snart uværet har lagt seg. Imens finner jeg de bøkene han trenger å lese. Er det i orden,Wolak?» Spørsmålet høres ikke ut som et spørsmål.

Saty hører stemmen hans for første gang – en grov stemme som sier: «Ja.»

Rommet er enkelt: To brisker, to pulter, to stoler. Gjennom ei bulkete glassrute ser de ut på gata: Vinden blåser like kraftig. Etter ei stund løyer den; i stedet begynner det å høljeregne.

Wolak legger seg på den ene brisken. «Dette kommer til å ta tid,» sier han med den rustne stemmen sin. Han snur seg mot veggen. Ikke lenge etter snorker han.

Saty døser. Den har fortsatt et langt reparasjonsarbeid foran seg.

Regnet gir seg. Wolak følger Saty rundt i byen.

Det renner bekker i gatene. Det gule støvet har samlet seg i klumper som kryper rundt og finner overflater der de klistrer seg fast. Det er kommet ut arbeidsfolk, også barn, med skyfler som de bruker til å skrape gatene og husveggene reine for de gule klumpene. De heller fangsten i store dunker med lokk på. Arbeidet er vanskelig, for klumpene lever; av og til deler de seg, og delene kravler videre. Andre ganger samler de seg til store nøster. Noen klumper klistrer seg til beina på arbeidsfolka som prøver å fjerne dem. Da bruker de skraper til å få dem laus.

Arbeidet går sakte. En gang klarer klumpene som er tømt i en av de store dunkene å løfte opp lokket. De tyter ut som en sammenhengende, gul masse. Arbeidsfolka går laus på denne massen med skraper og skyfler, og klarer å få det meste ned på dunken igjen.

Saty ser oppover og nedover gjennom gatene. Alle steder driver folk med dette arbeidet. Han spør: «Skjer dette ofte?»

«Hver gang det blåser,» svarer Wolak mutt.

Han følger Saty til forskjellige steder i utkanten av byen. På nordsida renner det ei stor elv i en stri foss ut mot havet. Over fossen er det ei bru med en murbygning. Brua er en rusten jernkonstruksjon. Det høres en låg dur som blir sterkere etterhvert som de nærmer seg. Wolak peker: «Kraftverket.» Saty ser ledninger som er strekt fra denne bygningen bortover til byen.

Lengre oppe ved elva kommer de til stedet der arbeidsfolka leverer moseklumpene de har fanget. Folk kommer med tønner og kasser fulle av mose som de tømmer i et enormt kar med kokende vatn. De gule ormene, ballene og klumpene som blir helt nedi prøver å krabbe opp fra vatnet, oppover veggene i karet. Men etterhvert slutter de å bevege seg; til sist detter de ned i det kokende vatnet igjen.

Det blir kveld. Det tennes noen spinkle lys i gatene og i enkelte bygninger i byen. Lyspærene er runde glasskuler med tjukke glødetråder inni. Sataara B er fortsatt på himmelen, så det blir ikke helt mørkt ellers heller. «Vi går tilbake,» sier Wolak og peker. Han passer hele tida på å ha Saty litt foran seg. Saty er ganske sikker på at uansett hvor kraftig Wolak ser ut, så ville den kunne overmanne ham, men hvorfor skulle den det? Den har ingen tanker om å rømme. Nå får den hjelp til å finne ut alt den trenger å vite om dette samfunnet. - Dessuten har kanskje Wolak også våpen.

Det er graut til kvelds.

Hver dag tar Wolak Saty med til nye steder i byen. Dagen etter høljeregnet får Saty se hva som skjer med mosen etter at den er avlivet. Den gule deigen trilles til et lagerhus. Dit kommer det lass med slik mérem fra alle kanter av byen: Dette arbeidet pågår uavbrutt; over alt skjæres det mose fra mosefeltene som omringer byen. Mosen blir tømt i store kar med kokende vatn så den dør; så siles den av og kjøres hit.

Lagerhuset er en del av et stort fabrikkområde. Saty blir vist rundt og får se hvordan den døde mosen utnyttes: Noe tørkes og skjæres til briketter som blir til ved; noe tynnes med vatn og forskjellige tilsetninger som hindrer at det koagulerer, så blir det valset ut i store flak til tøy eller skrivemateriale. Da heter det meremek. Noe blir herdet med varme, sand og forskjellige salter så det kan brukes til redskaper eller byggelementer: Mekato.

Det henger en tung eim over området, og klumper av død mose ligger strødd rundt omkring. Denne deigen råtner ikke. Ingenting synes å råtne slik som på Jord.

Lengre oppe er det drivhus med forskjellige Jord-frukter og -vekster. Glasset er ikke der bare for å holde det varmt: Det skjermer mot mosene også. Det henger et fint drev av sporer eller frø i lufta, tettere jo lengre bort fra bykjernen de kommer. Wolak setter på seg pustemaske og gir ei til Saty også.

Ryktet om den fremmede skapningen har gått i hele byen. Saty går kledt slik at den på litt avstand kan se ut som et vanlig menneske, men det kommer stadig folk etter dem for å glo. Ingen snakker til dem, før en ungeflokk kommer løpende. En guttunge skriker med tynn stemme: «Hei, Monstermann – hvor kommer du fra? Hva gjør du her?» De andre ungene begynner å rope: «Monstermann, Monstermann, si hvem du er! Monstermann, Monstermann, hva gjør du her! Monstermann, monstermann - »

Saty svarer ikke. Wolak bråhiver seg rundt, mye raskere enn en skulle tru at den store skrotten kunne bevege seg. Han løper bort til gutten som ropte først, løfter ham med én arm, fillerister ham og skriker opp i ansiktet hans: «La mannen være i fred, hører du! Ellers skal du få så mye bank at du ikke kan stå på beina! Hører du?»

Gutten klarer ikke å svare; bare nikker så fort og tydelig han kan. Wolak slenger ham bortover vegen. «Det samme gjelder dere andre!» skriker han til de andre ungene.

Andre folk har stoppet opp og ser på opptrinnet. Noen mumler seg imellom og rister på hodene, men ingen sier noe til Wolak eller Saty. Etter dette er det ingen som følger etter dem på flere dager. Det hindrer ikke at folk ser på Saty og snakker om den merkelige skapningen.

Øst for byen er det åker, skog og eng. Det surrer noen få insekter mellom trærne. Skogen er delt i ensartete felt; et område med barlind, et annet område med bambus, et tredje med eik eller alm. Byen og grøntområdene er avgrenset mot mosen av et bredt belte svartbrent jord og grus. Dette beltet patruljeres av folk med flammekasser som de bruker til å svi bort tilløp til mosevekst. Utafor beltet er det mose av forskjellige slag så langt øyet kan se: Gul, brun, rød, grønn, lilla. De forskjellige moseslagene er i ustanselig bevegelse; det går bølger gjennom feltene; av og til danner mosene slangeliknende former som ormer seg fram gjennom andre moseslag. Her og der løfter det seg topper av mose; de stiger, svaier, velter bortover. Andre ganger løyser de seg opp i bobler av mose som slynges utover. Det ser ut til at det foregår en evig kamp mellom de forskjellige slagene, men de blander seg også og lager stadig nye former.

Hele tida sender mosene utløpere inn over det nakne, svidde beltet. Hvert vindpust sender skyer av ørsmå sporer fra mosefeltene inn mot byen.

Flere steder arbeider folk med hakker og spader og graver ut mose som de samler i store dunker og triller bort. Deretter kommer det flammekasser som svir området der mosen er gravd ut.

Det går noen smale veger ut fra byen. Saty får se hvordan disse vegene blir holdt åpne: Den hører dunking og piping som nærmer seg fra en av vegene. Så kommer det fram et kjøretøy på høge hjul mellom mosekantene. Det durer og slipper ut skyer av damp og sot fra et rør. Føreren sitter under buet glass med pustemaske foran ansiktet. Kjøretøyet blåser flammer ut til sidene, framover og bakover. Saty tenker at slike veger kanskje fører til andre byer. De må trafikkeres av kjøretøyer med flammekastere, ellers vil de gro igjen. Hvordan skaffes den energien som dette krever?

Det får den svar på. Wolak tar den med til et kølverk på sørsida av byen. Også dit blir det fraktet store tanker med mose som nettopp er gravd ut. Her blir mosen gravd ned i store blåstergroper. Menn med blåsebelger pumper luft ned i de ulmende gropene. Det er åtte-ti slike groper; to har stått til avkjøling så lenge at de kan åpnes. Der er mosen blitt til finkornet køl, som blir spadd opp i trillebører og fraktet til et lager.

Mosen er menneskenes evige fiende. Samtidig blir den brukt til alle slags materialer og som energikilde. Dette er en teknologi som menneskene har utviklet for å overleve, tenker Saty. Kunnskapen om denne teknologien blir nok bevart, sjøl om nesten all annen teknologi dør ut.

Blåstergropene viser at mosen består av hydrokarbonforbindelser. Organismene her fanger solenergi ved hjelp av fotosyntese, akkurat som på Jord og mange andre planeter. - Om organismene er svært forskjellige, så er mulighetene de samme, og evolusjonen sørger alltid for at muligheter blir utnyttet. Fotosyntesen sørger for at oksygenet utgjør 27 % av atmosfæren – mye mer enn på Jord. Noen steder – kanskje under bakken, kanskje på havbunnen – må det også foregå prosesser som bryter ned hydrokarbonene anaerobt, slik at det frigjøres metan.

Wolak forklarer ingenting; han lar Saty observere. Dagene går, Saty vises rundt til alle kanter av byen og lærer stadig mer. Hver kveld går de tilbake til Instituttet.

Tara wa Gahani har skaffet noen bøker, og Saty leser.

Den leser ikke slik et menneske leser. Den ser ei hel side og avbilder all informasjonen som står der på én gang. Informasjonen sorteres og sammenstilles med kunnskaper den har fra før. Så blir den plassert i kunnskapslageret og kan hentes fram når den trengs. Denne prosessen tar noen sekunder for hver side: Litt mindre hvis det står lite på sida; litt mer hvis sida er tettpakket.

Det tar godt og vel en standardtime å komme gjennom de tre bøkene som Tara har skaffet denne gangen, og å integrere innholdet med det den allerede veit om Dekaia.

Denne historien er mer detaljert enn den historien Saty har fått lese tidligere. Den er like mye samfunnsfag som historie. Mesteparten av stoffet handler om Tekanu og de nærmeste omgivelsene.

Historien begynner med himmelskipet som landet i Kegate og alt det hadde med seg: Frø til alle slags vekster, insekter, jord til jordforbedring, kunnskaper, maskiner. Himmelskipet kom fra Jord og hadde reist «uendelig langt» for å finne en ny og fruktbar verden, står det. I de første åra hadde menneskene magiske midler til å dyrke opp store områder og gjøre dem fruktbare. De formerte seg og utforsket sin nye verden; folk utvandret og bygde kolonier. Men ressursene tok slutt; magien fra himmelskipet braut sammen. Et år kom det stormer som begravde himmelskipet og mange av bosetningene på høgsletta Katanya i sand. Deretter vendte mosene tilbake, og nå hadde ikke menneskene lenger kunnskap og midler til å utrydde dem.

Menneskene fikk bittert lære at mosene må bekjempes ustanselig og utrettelig. Sporene og klumpene setter seg på huden og graver seg inn hvis en ikke får dem av seg. De kan vokse seg inn i kjøttet og skjelettet; da blir offeret etterhvert gjennomhullet av utløpere av forskjellige moser og dør under uutholdelige smerter. Hvis en puster inn sporene kan lungene bli kledt innvendig med mose, slik at offeret blir kvalt før det rekker å bli gjennomhullet. - Mosen skaffer seg energi der den finnes – også fra organisk materiale, tenker Saty.

Det er bare sporadisk forbindelse mellom verdensdelene; nesten all ferdsel går mellom byer og bebyggelser i samme verdensdel. De fleste byer er sjølberget med det mest nødvendige, men det foregår også handel mellom nabobyer: Noen steder produseres det store mengder køl; andre steder produseres det overskudd av bygg, havre, mais; fra de malmrike fjellene øst for Tekanu kommer det tinn, kopper, bly, jern og svovel. Byene sørover langs kysten leverer sarakét fra saltleiene i ørkenen innover i landet. Saty forstår etter ei stund at sarakét er nitrater og andre salter; de blandes med svovel og køl til et slags krutt. Tekanu har en egen kruttfabrikk, men produksjonen er liten, fordi både svovel og sarakét innføres over store avstander.

Tekanu har et stort overskudd på køl og produkter laget av mose. Dette overskuddet har gjort byen til et maktsenter i de vestlige delene av Wakati. Tekanu dyrker også så mye korn og frukt som byen trenger til eget forbruk. Hovedretten til alle måltider er korn i form av graut, hardt brød eller en sammenknadd deig. Drikket er vanligvis vatn, kokt så det ikke inneholder levende sporer. Det brygges også en del saka – øl – av bygg, og det finnes to hus i byen der folk går for å drikke dette ølet. Der kan en også få taka; en slags fruktvin. Begge deler koster penger, som er små sedler signert av dirogen. Bare byens viktigste personer har mulighet til å drikke øl eller vin ofte.

Ingenting som vokser naturlig på Dekaia er spiselig – alt som kan spises stammer opprinnelig fra Jord. I drivhusene kryr det av kakerlakker. De sankes, kokes og males opp til en spiselig graut. I et par drivhus sankes det møll, biller og store larver som også kokes og spises. Når folk dør, blir de kjøttrike delene spist, men kjøttet blir sjelden allmennheten til del – det er forbeholdt dirogen og hans råd, vaktstyrken, politiet og soldatene. Kjøtt sies å være det beste man kan få å spise.

Det paradiset som innvandrerne kanskje håpet å skape, det er en fjern drøm. Livet er hardt arbeid, mye sjukdom og tidlig død. Hver eneste dag, hvert eneste sekund kommer mosen krypende. Den kommer som sporer på vinden, og den vokser opp fra bakken, overalt hvor grunnen ikke er godt nok varmebehandlet.

Energi hentes fra vannkraft og køl. Elektrisitet brukes til oppvarming og belysning, men ikke til transport; alle kjøretøyer går på køl fra mose. Både køl og brikettene av merako brenner kraftig og raskt i en så oksygenrik atmosfære som her, tenker Saty; det ville være vanskelig å kjøre kølfyrte transportvogner i ulendt terreng med mindre oksygen i lufta. Legene, politiet og vaktstyrken bruker elektrisitet til undersøkelser og avhør; de har batterier som lades fra nettet.

Død mose brukes som materiale til nesten alt: Bøkene som Saty leser er trykt på tynne flak av meremek. Trevare fra de små skogflekkene er luksus; også veggene i mange bygninger er laget av mursteiner av mekato, hvis de ikke er bygd av stein og sement.

Våpnene som brukes i krig og andre voldshandlinger er stort sett spyd og lange kniver. Politiet, vaktstyrkene og soldatene har skytevåpen, men krutt er en sjelden vare som politiet lager etter en hemmelig metode. Ifølge boka er det bra for samfunnet at ikke alle kan skaffe seg krutt. Saty tenker at eksplosjonene må bli kraftige i denne atmosfæren.

Byen har et kølfyrt jernverk med smelte, smie og verksted; der lages det kniver og andre redskaper, og på verkstedet bygges det kjøretøy. Det finnes også et glassverk og flere spesialverksteder: Ett hvor de lager klær, et annet hvor de lager skrivematerialer, også ark og notatbøker. Der kan de trykke bøker også, men det virker ikke som om det skjer ofte.

Saty kunne ha lært alt dette på en dag, men den er avhengig av menneskene. De tenker, snakker og går så sakte at omvisningene tar mange dager.

Livet i Instituttet følger et mønster. Bygningen har plass til 600 elever og tolv undervisningssaler. Lærerne har hvert sitt rom der, og noen av dem bor der. Det finnes tre matsaler; alle serverer de samme enkle måltidene: Graut av forskjellige kornslag veksler med kompotter av frukt og bær, og en sjelden gang insektpasta. Alt kokes før det kan spises, også frukten.

I skogen finnes det humler og bier, men honningen blir ikke høstet: Disse insektene skal ikke forstyrres, for de sørger for bestøving av frukttrær. Det finnes noen få andre insekter også. Bestanden virker likevel merkelig liten. Insektene later ikke til å ha formert seg særlig mye raskere enn menneskene, enda de ikke har noen naturlige fiender.

De fleste som bor og beveger seg på Instituttet går noenlunde likt kledt i side bukser og luftige jakker av meremek. Det er en fast regel at en skifter klær når en skal inn i bygningen. Da kaster en fra seg de klærne en har på seg så de kan kokes, spyler av seg mosesporene og tar på seg ferdig rensete klær. Alle har sine egne, tørre klesskift liggende.

Politi, vakttjeneste og soldater har egne klær i spesielle farger. De aller viktigste personene – dirogen og Rådet – går i klær av bomull. Bomull dyrkes ikke i Tekanu, forklarer Makonnu; plantasjen finnes i Kana, en av de andre byene i Forbundet av frie byer. Der blir klærne laget også.

Elektrisiteten fraktes i koppertråder fra kraftverket. Det finnes enkle lyspærer i gatene og i mange hus, men byen er ikke særlig godt opplyst; nettene er stille, uten unødvendig ferdsel, og da trengs det ikke mye lys. Sataara B gir dessuten fortsatt et svakt lysskjær halve natta.

Ferskvatn fraktes i rør fra et inntak et stykke oppe i elva. Hovedledningen er gravd ned i bakken. I bygningene fordeles vatnet i mindre rør. Alt vatn kokes før det kan drikkes, sånn at mosesporene som også finnes i vatnet blir drept. Det tar noen dager før Saty får greie på at alle vassrør er av bly. Det samme gjelder kloakkrørene, som frakter avfallet til siling og rensing i et anlegg nær elva. Noe kloakk går rett til havs; renset kloakk blir fraktet tilbake og spredt i skogholtene, i drivhusene og i kornåkrene.

Saty tenker at svært mye av det kolonistene hadde med seg fra Jord er gått tapt.

9: Samfunnet

Perihel og midtsommer er passert. Voldsomme skybrudd veksler med glovarme dager og kvelder. Kornet er fullmodent. Mye er slått ned av regnstormene, men det må skjæres likevel; halve byen står på knærne i gjørma og skjærer bunter med aks som samles i store kasser. Hvert eneste aks er infisert av mose, så kassene blir fraktet til låvebygningene og lagt til tørk på glovarme heller. Slik blir det meste av mosen drept. Deretter blir kornet tresket, og til slutt malt. Alt gjøres for hand.

Saty må også delta i arbeidet med å skjære. Den ligger på kne i gjørma ved sida av de andre elevene. Mange ser rart på den, men kommenterer ikke; den er blitt en kjent del av bybildet. Som elev trenger den bare å arbeide halv dag på åkeren. Den arbeider dobbelt så raskt som menneskene rundt den, men ser straks at dette kunne gjøres mange ganger raskere av en maskin de kan bygge her i byen.

Etter kornhøsten deltar Saty i stedet halve dagen i arbeidet med å skjære mose. Også i denne virksomheten ser den store muligheter for effektivisering.

Etter arbeidet blir Saty tatt med på nye vandringer i byen: Til parker og skog i nordenden, og til den sørlige delen med glassverk, smelteverk, smier og verksteder. Der ligger dessuten forsamlingslokaler og en militærleir. Leiren er omgitt av høge gjerder, men Saty får et glimt av kvinner og menn som marsjerer til lyden av trommer og kommandorop. Den spør: «Er det mange soldater her?» Wolak trekker på skuldrene: «Sånne tall er hemmelige. Pass deg så du ikke blir beskyldt for spionasje.»

De passerer et par store bygninger som Wolak kaller «gudshus». Der samler tilhengerne av de to store religionene seg, forklarer han. «Universistene trur at hele verden er hellig, og at merekat er straffen mot menneskene fordi vi har forbrutt oss. Dikatistene venter på at Dikata skal komme igjen og frelse oss.» Så mange ord har Saty aldri hørt ham si på én gang. Det virker som om han har tenkt å si mer, men så biter han seg i leppen og tier.

Kan Wolak ha egne oppfatninger som han holder for seg sjøl? Det er ikke lett å skjønne hva mennesker egentlig tenker, sjøl om en forstår hvert eneste ord, tenker Saty.

Wolak legger til: «Det finnes flere sekter, men de to er de største.» Saty ser tilbake mot gudshuset til Universistene. Den store porten er åpnet; ut kommer det en prosesjon i hvite kapper. De går sakte oppover gjennom byen mens de synger en hymne med en langsom, monoton melodi og ord som Saty ikke forstår.

Saty spør: «Hva for et språk er det de synger på?» Wolak trekker på skuldrene, rister på hodet og går videre. Saty gjetter at han ikke veit svaret på spørsmålet.

Ved stranda lengst sør i byen ligger et anlegg som sprer en skarp dunst. Det er et par store bygninger der. Fra byen går det store rør ned til disse bygningene. Også her er det høge gjerder, men det er en brei, åpen port i gjerdet, og Saty ser vogner med store lasterom der inne. «Kloakken kommer ut her,» sier Wolak.

Saty ser ned mot sjøen, der de store rørene ender. Vatnet er brunlig et godt stykke utover; det er ikke all kloakk som blir renset. Lengre ute er vatnet overgrodd av det samme gulgrønne slimet som Saty måtte svømme gjennom for å komme i land. I vest kan den se silhuetten av den store øya. Den peker og spør: «Hva heter den øya? Har det bodd mennesker der?»

«Øya heter Seku. Den er ubeboelig.»

Saty har gått tvers over øya; den er overgrodd på samme måte som liene og åsene omkring Tekanu, så det er vanskelig å forstå hvorfor den er mer ubeboelig enn fastlandet. Men Wolak har ikke flere forklaringer å gi.

De passerer stadig arbeidslag på veg hit eller dit. Mange hjelper til med innhøstinga; andre er utstyrt med flammekastere til bruk mot flekker av mose i gatene. Andre igjen er på veg til ytterkanten der krigen mot mosen pågår hele tida. - Slik har menneskene på denne planeten holdt på i to tusen år for å overleve, tenker Saty.

De går en snarveg fra stranda og opp til Instituttet. Snarvegen går gjennom en park beplantet med barlind og tuja. Trærne står på geledd, i et par skritts avstand fra hverandre.

Det er noe rart med trærne. Saty løfter ei grønn barlindgrein for å se nærmere på den. Greina og kvistene er befengt med små moseflekker; noen steder er det hull tvers gjennom greinene. Saty bøyer seg og ser på stammen: Den også er flekkete av mose; det er groper i veden der mosedotter har gravd seg inn. Mange greiner er visne. - Saty har aldri sett barlind, men den veit hvordan barlind ser ut. Disse trærne er ikke friske.

Wolak ser på mens Saty gransker treet. «Det er ikke mulig å holde støvet borte når det blåser,» sier han, og føyer til et ord etter «støvet» som Saty har lært er et banneord. «De blir hogd ned når de blir alt for befengt. Det som ikke kan brukes til noe annet blir til trekøl.»

Alt de dyrker er like utsatt, tenker Saty. Kornet, frukten, trærne.

Det ligger et dødt insekt mellom de visne kvistene på bakken. Saty tar det opp: Ei stor humle. Den har mosestøv over hele kroppen, og små utvekster bak vingene. Utvekstene ser ut til å være en del av insektet.

Saty klemmer insektet forsiktig mellom fingrene. Det går i oppløsning; støvet drysser, og Saty står med en liten klump mose mellom fingrene, en klump som begynner å vri seg og vil klatre oppover handa.

Saty klarer å bli kvitt moseklumpen før den fester seg. Wolak ser på med en grimase.

De går tilbake til Instituttet.

Wolak blir litt flinkere til å forklare for hver dag, som om han gradvis venner seg til den merkelige gjesten. Det hender han smiler. En dag ler han høgt av noe Saty sier, uten at Saty forstår hva som er morsomt.

Folk de møter i gatene ser på dem; noen går i bue for å holde avstand. Men Saty har lært seg å gå som et menneske, svinge armene, gestikulere. På litt avstand ser den sikkert ut som et vanlig menneske, tenker den. Antakelig mest lik en mann: Dirogen og vaktene hans omtalte den jo automatisk som «han». Etterhvert, håper den, vil menneskene godta den som en merkelig gjest.

Tara har det travelt med arbeidet, men hun setter alltid av tid til å svare på spørsmål fra Saty om måten samfunnet fungerer på. Saty synes det er hun som svarer best på ting den spør om. Hun holder egne forelesninger om språk, og styrer dessuten fordeling av fag og elever i andre fag med fast hand. Saty registrerer et par konflikter som Tara straks løyser.

Det finnes barselstue, sjukehus, barnehage og skole i byen. Mange sjukdommer kommer av sporer som mosen sprer. Når de gror fast i skinnet til en person, sprer de seg langs sener og blodårer, eller de borer seg inn gjennom vevet. De sjukeste kommer på sjukehuset, men mange kommer ikke levende ut igjen. Folk blir ikke særlig gamle. Alle som dør blir partert, og de spiselige delene blir fordelt til viktige personer og institusjoner. Institutt for opplæring får sjelden noe av kjøttet. Restene av liket blir brent, og oska blir lagt ned på en gravplass i utkanten av byen. Mange får en gravstein der det står at de var umistelige.

Folk lever i familier, i par eller i forskjellige kollektiver. I noen familier lever menn og kvinner sammen; i andre familier lever de hver for seg og møtes bare for å reprodusere seg. Saty spør hvordan det blir bestemt hvilke menn og kvinner som skal få unger sammen. Den får forskjellige svar: Tara sier at foreldrene bestemmer det meste; Garud og Makonnu sier at menn og kvinner bestemmer sjøl. Wolak sier at offiserene bestemmer, og at i spesielle tilfeller er det dirogen som bestemmer.

Tara, Garud og Makonnu bor på Instituttet, som både er et lærested og et kollektiv for de dyktigste. Wolak bor i en kaserne sammen med andre soldater, men så lenge han skal passe Saty, holder han til her på Instituttet.

Byen eier bygningene, jorda og produksjonsmidlene. Det betyr egentlig at dirogen bestemmer, sammen med sitt Råd. Innbyggerne får helt nødvendige ting – bolig, mat, klær - av byen. Den som ønsker mer – smykker, bedre mat, øl og vin, bedre klær, bedre bolig – trenger penger. Pengene er små lapper som dirogen har skrevet navnet sitt på. De blir delt ut til alle som dirogen synes fortjener det. Når folk handler småting seg imellom, bruker de penger. Det gjør de også når de går for å drikke saka eller taka. Penger kan også brukes til å skaffe seg kjøtt, forteller Wolak. Da må du gå til en troppssjef, til politisjefen eller til en rådsmann; de bruker å ha tilgang til kjøtt.

For de fleste består livet av arbeid til de blir så sjuke at de kommer på sjukehuset. Folk får tilvist arbeid, og de må ha gode grunner for å kunne gå fra det arbeidet de er tilvist. Å reprodusere seg er en slik god grunn, sia det er viktig at det blir født nye mennesker. Vanligvis blir det godtatt at folk går fra arbeidet en hel dag for å parre seg.

Kvinner skal reprodusere seg så sant de kan, men det er ikke alle menn som får reprodusere seg. Dirogens Råd, eller pålitelige personer utpekt av Rådet, avgjør hvilke menn som er egnet. De dyktigste, slike som dirogen, dommere og lederne for politiet og soldatene, får reprodusere seg med flere kvinner. Hensikten er at menneskematerialet skal bli bedre for hvert slektledd, forklarer Tara, og ler på en måte som Saty ikke klarer å tolke. Wolak kjenner dessuten til at menn har kunnet reprodusere seg ved å betale penger til ei kvinne, til hennes foresatte eller til en rådsmann.

Kvinnene arbeider til de skal føde; da kommer de til fødestuen og blir der noen dager etter fødselen. Deretter blir ungene plassert i barnehage. Mødrene må tilbake til arbeidet, men går til barnehagen på faste tider for å amme. Noen unger er i barnehagen hele tida, men de fleste blir hentet av mødrene sine hver kveld og levert tilbake hver morgen.

Tara sier at bare halvparten av ungene lever til de kan forlate barnehagen. Når unger dør, må mødrene reprodusere seg igjen så fort som mulig. Tara forteller at mange mødre dør under fødselen. Da kan sjelden barnet reddes heller. Sjøl har hun to sønner; begge har flyttet til Lekat, en annen by i Forbundet av frie byer, litt sørover langs kysten, hvor de utfører viktige oppgaver for dirog Neiku.

Når ungene blir store nok til å gå ute aleine, kommer de på skolen. Der lærer de å regne, lese og skrive, og litt historie. De lærer dessuten at dirogen og hans Råd bestemmer alt som skal skje i byen fordi de veit best hvordan ting bør gjøres. Hvis noen andre skulle prøve å bestemme, ville alt gå galt: Folk ville sulte, mosene ville gro til og dekke hele byen, og alle kom til å dø.

Dette er det også Tara som forklarer. Hun har et merkelig smil mens hun snakker, og hun fordreier stemmen litt, på en måte som får Saty til å undres: Er dette det menneskene kaller ironi? Saty veit at ironi betyr å si det motsatte av det en meiner, men kunnskapslageret inneholder ikke noen forklaring på hvorfor folk snakker på den måten.

Når ungene har lært det de trenger å kunne, begynner de å arbeide. Det er dirogens Råd, eller personer utpekt av Rådet, som bestemmer hva hver enkelt skal arbeide med. Det går an å be om å få annet arbeid, sier Tara, men det er sjelden mulig å få ønsket oppfylt, sia Rådet veit hvor mange arbeidsfolk det trengs til hver type arbeid og sender nye arbeidere dit hvor de trengs mest.

Noen få unger er så flinke at de får lov å lære mer og bli eksperter på ting som byen trenger mye kunnskap om. De bor på Instituttet mens de får undervisning av de aller dyktigste – slike som Tara, Garud og Makonnu. Når de har lært nok, må de også ut i arbeid; som arbeidsledere på forskjellige områder, i driften av kraftstasjonen eller i transporten til og fra andre byer. Dirogen har to sønner og tre døtre som har levd opp; de er svært dyktige og er ledere i politi og rettsvesen.

For mange består arbeidet i å bekjempe mosen med hakker, ild og kokende vatn, eller grave ut mose for å bearbeide den. Andre samler og brenner søppel, vedlikeholder kloakksystemet, henter avfall fra kloakken og graver det ned på områder som skal dyrkes opp. Kraftverket må ettersees og vedlikeholdes. Det går en jevn strøm av vogner ut av byen og tilbake igjen; de som skal bli vognførere får lang opplæring før de slipper til som førere. Det er også noen som steller trær og plukker frukt og bær eller tilbereder måltider. Og når svært viktige ting skal gjøres – som kornhøsting – må alle som ikke trengs til andre ting akkurat nå hjelpe til. Det finnes faste arbeidslag for disse onnene, så folk veit hvor de hører til og kan begynne arbeidet med én gang.

Det går vakter i faste ruter og passer på at alt går riktig for seg. Det er også vakter på kraftstasjonen ved fossen; ingen får komme nær dette anlegget uten spesiell tillatelse. Kunnskapen om hvordan strømmen produseres er hemmelig, slik at bare særlig dyktige og betrudde folk får nødvendig opplæring. Kunsten å lage krutt er også hemmelig. Men sia det er godt kjent hvilke bestanddeler som brukes, er det nok ikke særlig vanskelig å finne ut av denne hemmeligheten.

Saty oppdager at det finnes flere fengsler enn der den ble plassert da den kom til byen. Den var blitt plassert i et fengsel for særlig farlige fanger; både slike som venter på å bli henrettet og slike som må forhøres grundig. Det er to andre, større fengsler i byen; ett for menn og ett for kvinner. Fangene der går ut på tvangsarbeid under bevoktning på dagtid. De blir satt til tungt eller risikabelt arbeid; steinbryting, fjerning av mose, tømming av kloakk.

En dag kommer soldatene ut av forlegningen og marsjerer gjennom byen i lange kolonner. Saty spør Tara om Tekanu er i krig. Hun trekker på skuldrene: «Vi er nesten alltid i krig,» sier hun. «Nå skal vi visst forsvare koppergruvene i Mundake; det er en by noen dagsreiser østover, litt mindre enn Tekanu.»

Dikadistene, universistene og et par andre sekter får lov å samle tilhengerne sine til seremonier på bestemte dager. Tilhengerne kan forlate arbeidet for å delta, men de må arbeide inn den tapte tida seinere. Det er alltid noen vakter som holder øye med seremoniene.

Tara sier at Saty bør tilbringe en dag ved domstolen. Da vil den forstå hvordan samfunnet henger sammen. Saty følger rådet, og Wolak følger den til rettsbygningen. Det sitter noen andre tilskuere der, deriblant en flokk unger med to lærere. Alle snur seg og stirrer idet Saty kommer inn. Folk hvisker seg imellom. De veit ikke hvor skarpe sanser Saty har: Den hører godt hva som sies, men de bruker ikke verre ord enn «monstermannen» og «den rare gjesten».

Tre dommere kommer inn. Alle må reise seg og bli stående til dommerne har satt seg. Så blir den første fangen ført inn. Det er ei ung jente; hun har såvidt begynt å få kvinnefasong. Hun blir fulgt av en vakt og en anklager.

Dommerne sitter. Jenta, vakten og anklageren blir stående på tilvist plass rett foran dommerne. En av dommerne leder møtet og spør om navn på fangen, og hvilke forbrytelser hun har begått. Vakta forklarer: «Hun er satt til å arbeide i epleskogen. Der fant hun et humlebol og prøvde å stjele honning. Heldigvis ble hun sett av noen andre arbeidere, og hun ble ført rett til fengselet.»

Dommeren ser på anklageren. «Hvilken straff krever du?»

Anklageren kremter. «Hun er ung og har ikke forstått alvoret. Det forstår hun nå, og hun har fått pryl med stokk. Hun har lovet aldri å gjøre noe slikt mer. Hun må dessuten reprodusere seg snart. Jeg innstiller på at hun får en skarp reprimande, og blir ført tilbake til arbeidet.»

Dommeren ser strengt på jenta: «Er dette sant?» Hun nikker fort, uten å løfte blikket.

Dommerne ser på hverandre og nikker. Hoveddommeren sier: «Og hun er tildelt en mann som kan hjelpe henne med reproduksjonen?»

«Javisst!» svarer anklageren. «Det er godt ivaretatt.» Han ser på jenta, på dommeren, på jenta igjen og smiler.

Hoveddommeren nikker igjen. «Vi straffer bare når det er nødvendig. Sørg for at hun får en reprimande, og at hun reproduserer seg så fort som mulig. Før henne ut.» Anklageren bukker, legger armen rundt jenta og skyver henne foran seg ut.

Nye anklagere fører inn to unge menn: Først en som har forsynt seg av epler, deretter en som har sluntret unna arbeidet fordi han ikke følte seg bra. Disse sakene går enda raskere unna: Navn og forbrytelse blir opplest, hoveddommeren idømmer stokkepryl, og fangene blir ført ut for å få sin straff med det samme.

En tredje ung mann blir ført inn. Han er forslått og føres mellom to vakter. Sammen med ham kommer en ny anklager og ei kvinne, noen år eldre enn den jenta som først ble ført inn. Hun er høg og slank, med et ansikt som er nesten fullstendig symmetrisk. Saty veit at det blir regnet som svært vakkert i de fleste kulturer. Dommerne stirrer på henne. Det samme gjør et par menn i flokken som sitter og følger rettssakene. Wolak slipper fra seg et lite sukk og sier et ord Saty ikke skjønner. Den unge dama ser seg rundt og møter blikkene med strålende øyne.

Det er ikke hun som er synderen. Det er den unge mannen. Anklageren leverer et ark til hoveddommeren. Dommeren leser, løfter blikket og ser stramt på mannen. «Navn og forbrytelse?»

«Sedake wu Vatek,» svarer anklageren. «Han har antastet denne unge kvinna, Ketya wu Tapate, og prøvd å tiltvinge seg omgang. Han ble grepet av to vakter før han rakk å gjennomføre sitt forsett.»

Hoveddommeren rynker pannen og leser igjen. Så sier han: «Dette er andre gangen! Sedake wu Watek ble anholdt for samme forbrytelse i fjor. Fornærmete den gangen var ... Leya wu Nyantak, ser jeg. Han ble idømt pryl og er fratatt retten til reproduksjon. Nå gjentar det seg. - Ketya, kan du bekrefte denne hendelsen?»

Hun smiler svakt. «Han ville svært gjerne parre seg med meg, og det sa han. Jeg avslo, men han gjentok spørsmålet, og da diskuterte vi saken. Så kom disse vaktene.»

Hoveddommeren ser ned på arket igjen. «Du skal reprodusere deg med rådsmann Kenek wo Lekape?»

Hun nøler, ler litt; så sier hun: «Ja, men han kan ikke - «

Dommeren avbryter. «Ja eller nei?»

«Ja, men - «

«Altså ja! Vi har hørt nok. Vitnet kan gå.» Den unge kvinna ser seg omkring, forundret; så smiler hun, snur og går rolig ut av rettslokalet. Hun kaster et blikk tilbake på forbryteren idet hun går ut.

«En uforbederlig forbryter!» fastslår dommeren. «Vanlig straff har ikke hjulpet. Han må fratas muligheten til å forbryte seg flere ganger. - Kastrer ham.» Det siste kommer kort og avgjort.

Sedake skriker, kaster seg rundt og prøver å rømme. Vaktene henger på ham. Han er sterk, men vaktene er sterkere. De holder ham mellom seg og slår til han synker sammen; så sleper de ham ut.

«La oss komme videre,» sier hoveddommeren. «Neste sak?»

Saty følger et par saker til. Så tenker den at den har lært nok. «Kan vi gå videre nå?» sier den lågt til Wolak. Wolak nikker. De reiser seg og går.

10: Satys studier

Foran residensen til dirogen er det en åpen plass med en opphøyet platting; en scene. Der er det av og til opptredener av sangere, musikere, skuespillere, talere. Et populært musikkinstrument er tualak, ei fjøl med fem strenger. Strengene strammes hver for seg med et tverrstykke. Tualaken kan strykes med bue; da gir den fra seg lange, gliende toner. Den kan også spilles med fingrene. Dyktige musikere bruker begge disse teknikkene samtidig.

En dag er det ei gruppe som opptrer der; tre kvinner med tualak og en mannlig sanger. Han framfører lange, sørgmodige sanger med fortellinger fra Tekanus historie: Elskende par som ikke har fått hverandre; helter som har kjempet mot overmektige fiender og ofret livet for å reddet byen. En sang får Saty til å stusse: Den handler om Tak wo Buten, som reiser over havet til Sewaia og møter uhyrene der. De eter ham opp.

Saty veit at sanger og dikt ofte skildrer hendelser som aldri har inntruffet. Da er det kunst, og folk liker, merkelig nok, å høre om ting som aldri har hendt. Men hvorfor blir det laget fortellinger om reiser over havet? Saty spør Wolak: «Brukte folk å reise over havet før i tida?» Wolak trekker på skuldrene. «Dette er eventyr. Hva skulle vi ut på havet etter?»

Tara har et annet svar. «Det finnes krøniker fra 1200-tallet som nevner sjøreiser,» svarer hun. «De er skrevet ned lenge etter hendelsene, så de er ikke særlig pålitelige. Det ble visstnok gjort flere reiser. Den viktigste ble ledet av Kanake wo Tenya, som var borte i tre år og utforsket kysten til kontinentet vest for havet. Han håpet å finne bedre leveforhold på Sewaia enn her hjemme.»

«Fant han bedre forhold?» spør Saty.

«Slett ikke, dessverre. Landet var like overgrodd av mose som vårt eget, og noen av mosene var så giftige at en fikk store sår av noen få sporer. En av besetningen døde av det. - Men i tillegg finnes det menneskeliknende uhyrer som lever i store flokker ute i mosen. En slik flokk jaget Kanake og følget hans med steinkasting og skrik, og de var glade for å slippe fra det med livet. Et par andre ekspedisjoner kom aldri tilbake. Seinere har ingen prøvd seg ut på havet igjen, etter det jeg veit.»

Dagene går; sommeren går. Saty deltar i arbeidet der det ventes, og ser overalt muligheter for forbedringer som vil gjøre arbeidet lettere. Den nevner noen slike muligheter for Makonnu.

Makonnu virker lite interessert. «Dette kan vi snakke om seinere,» svarer han gjerne. «Først må du lære ordentlig hvordan tingene henger sammen her i byen. Når du forstår hvordan alt foregår, kan du sikkert foreslå forbedringer vi kan ha nytte av.»

Saty tenker at Makonnu ikke skjønner hvor raskt den oppfatter ting.

Tidlig på høsten står en tropp soldater oppmarsjert på den store plassen. En utroper står på plattingen: «Soldater!» roper han med en stemme som bærer klart og kraftig ut over de frammøtte. «Neiku wa Nakamu – dirog av Tekanu!»

Wolak forklarer: Dette er den trettende dagen i darake, høsten; da er det alltid en seremoni her. Dirogen tenner lys og holder tale til minne om den store seieren i 1810, da Nakamus blodslinje ble gjeninnsatt i Tekanu og samlet hele Forbundet av frie byer. Etter 1810 har Tekanu vært fritt, men friheten er ikke vunnet én gang for alle; den må alltid forsvares.

Dirogen kommer skrevende opp på plattingen. Han følges av to kvinner: De samme som kom med oppgaver til Saty, den første gangen Saty fikk se ham? Saty er ikke sikker. Den har fotografisk minne, men de fleste kvinner på samme alder er svært like. Det samme gjelder de fleste menn på samme alder.

Det står noe som likner en ovn på plattingen. Dirogen går bort til denne gjenstanden, åpner ei dør på sida og strekker fram handa med et fyrtøy. Han må slå to ganger. Det er antakelig forstøvet kull inne i ovnen; flammene løfter seg og danner ei høg lysbue. Det spraker gnister ut over plattingen.

Dirogen ser ut mot forsamlinga. «Soldater! Tekanus tapre kvinner og menn! Igjen tenner jeg frihetens lys på denne minnerike dagen, til minne om dem som kjempet og vant vår frihet. I dag må friheten forsvares på ny. Igjen står fiender klare til å ta fra oss vår makt og vår ære, ta fra oss friheten!»

Han puster, ser rundt seg og ut på soldatene. «Derfor må dere ut på et livsviktig oppdrag. Jeg legger ikke skjul på at det kan være farlig: Noen av dere kommer kanskje ikke hjem igjen. Men jeg veit at dere vil trosse alle farer og kjempe til siste hjerteslag for byen vår. Fiendene våre unner oss ikke ro; de unner oss ikke gode og trygge liv; de vil rane livsgrunnlaget vårt! Derfor må dere kjempe for oss alle. Dere skal vite at vi har dere i tankene hver dag mens dere er borte. Uten dere er Tekanu fortapt. Takket være dere skal vi fortsatt leve som frie kvinner og menn i vår kjære by ut mot havet!»

Han fortsetter ei stund til, nevner noen historiske forbilder som har vist sjøloppofrende heltemot, gjentar de innledende oppfordringene med litt andre formuleringer. Han avslutter:

«Soldater! Reis ut, slå fiendene våre ned, og kom glade tilbake med alt det krigsbyttet dere fortjener. Kjemp godt!» Han gjør en stram hilsen og blir stående mens soldatene hilser, tramper i bakken og marsjerer forbi plattingen. Bak dirogen kommer enda ei kvinne opp på plattingen. Hun bærer en tualak og slår først en skarp, dirrende tone; så stryker hun en melodi, taktfast og fulltonende ut over plassen. Soldatene marsjerer i takt til tonene hennes.

Dirogen står der til siste soldat er forsvunnet bak noen bygninger. Så går han til residensen sin uten å se seg til høgre eller venstre, med de to kvinnene tre skritt bak seg.

Folk har samlet seg for å se på avmarsjen til soldatene og lytte til dirogen. Nå sprer de seg igjen. Saty og Wolak følger etter soldatene, opp til utfartsvegene. Der står det flere store vogner. Soldatene stiller seg opp bak kjøretøyene. Disse blir startet og kommer etterhvert i bevegelse med tunge stønn av røyk og damp. De forsvinner inn mellom moseflakene, og soldatene marsjerer etter dem.

Dirogen har ikke nevnt hvem disse soldatene skal krige mot: Det er nok noe alle veit. Saty spør.

Wolak ser rart på ham. «Mundake, selvfølgelig!»

Med mange spørsmål får Saky omsider ut av ham at gruvebyen Mundake har skåret ned på leveransene, og krevd mer korn og køl i bytte for malm, svovel og kopper. Det er et krav som verken dirogen eller noen annen i byen vil gå med på. Nå reiser dirogens soldater til Mundake for å forsyne seg aldeles gratis. Det skal være fort gjort, meiner Wolak. «Soldatene i Mundake kan ikke måle seg med våre!»

De 600 elevene er fordelt på tolv grupper i forskjellige fag: Samfunn, språk, naturfag, metallfag og andre praktiske fag. Det er femten faglærere på Instituttet. Tara er instituttleder, i tillegg til at hun er hovedansvarlig for opplæring i språk. Garud er lærer i samfunnslære, som omfatter historie og geografi. Makonnu er lærer i naturfag, i tillegg til at han leder arbeidet med å bekjempe mosene.

Saty leser noen av fagbøkene. Den begynner med språkbøkene: I Tekanu og sørover langs kysten snakkes det karnelisk, etter Karnel, som er navnet på dette kystområdet – omtrent sammenfallende med området der Forbundet av frie byer ligger. Innover i høglandet, mot fjellkjeden Wada, snakkes det wadisk, som er ganske forskjellig fra karnelisk, sjøl om mange ord viser at språkene er i slekt. Saty lærer språket på et par dager og håper den har oppfattet uttalereglene riktig: Boka viser hvordan leppene, munnhulen og tunga skal formes når lydene uttales. Satys munn er ikke konstruert på den måten som læreboka forutsetter. Tara retter på enkelte uttalefeil så snart hun får anledning.

Deretter lærer Saty tôpak, som er svært forskjellig fra både karnelisk og wadisk. Setningskonstruksjonen og noen få ord tyder på at språket er langt ute i slekt med mandarisk, som Saty har i kunnskapslageret. Tara kan ikke dette språket, men hun henter en kollega, Eikat wo Natakata. Eikat er ei dame som virker enda eldre enn Tara. Hun er lita og livlig og entusiastisk opptatt av språk, særlig tôpak. Når Saty spør om noe, kommer hun med utredninger om hvordan infleksjonene avslører eldgamle mønstre. Hun synes det er fantastisk at Saty kan lære et språk på en dag, og blir aldri lei av å spørre om hva disse ferdighetene skyldes. Er det virkelig sant at Saty er en maskin, slik det blir påstått?

Hun vil at Saty skal lære mange flere språk, og kommer med en bunke bøker: Takawonna, kalit, vegenisk... Saty spør hvor disse språkene blir snakket. Det viser seg at noen antakelig er utdødd; andre snakkes på steder som folk i Tekanu ikke har hatt kontakt med på mange generasjoner.

Bøkene er slitt og velbrukt. Saty spør om det ble undervist i disse språkene noen gang.

Eikat stråler. «Javisst! Det var en hel språkavdeling den gangen. Undervisningen var mye bedre da jeg var ung; alle måtte lære språk! Nå er vi blitt fattige og har snart ikke råd til noen ting.» Hun sukker og synker litt sammen, før hun kommer på at strukturene i gamle språk ofte forteller mye om tidligere tiders samfunn og legger fram eksempler på det.

Saty takker for forslagene og bøkene og sier at den skal sette seg inn i dem, men nå må den lære andre ting; metallurgi, fysikk, elektrisitetslære. Disse lærebøkene har den fått av Makonnu. Eikat smiler og tripper tilbake til sitt eget. Saty ser etter henne, og kjenner en rar glede over begeistringen hun har vist ved å dele kunnskapene sine.

Nesten alle bøker Saty har fått er gamle, og later til å være brukt mange ganger. Det virker ikke som om det blir trykt nye bøker i Tekanu. Den spør Tara. Hun svarer: «Det er ikke trykt bøker på mange år. Vi veit hvordan det gjøres, men det er vanskelig og dyrt å lage ark, så det meste som blir laget brukes i administrasjon. Dirogen synes at det er viktigst. Jeg synes noe annet, men jeg er ikke dirog.»

Svaret gir Saty en følelse av at det ikke samles ny kunnskap lenger – tvert imot, at eksisterende kunnskap blir borte. Bøkene i metallurgi, fysikk og elektrisitet bekrefter dette.

Bøkene inneholder beskrivelser; ikke forklaringer. Det finnes ingen matematikk, bare enkle regnestykker. I metallurgiboka står det hvilke metaller som finnes, hva de brukes til, hvor og hvordan de utvinnes, hvordan de bearbeides. Ikke ett ord om hva metaller er, hvorfor de har forskjellige egenskaper, hvilke forbindelser de inngår i, eller hvorfor de inngår forskjellige forbindelser.

Fysikken beskriver hvordan gjenstander beveger seg. Den beskriver dampmaskiner, kølbrenning, forskjellige måter å bearbeide mose på. Den beskriver krutt, hvordan kruttet brukes og at det kan lages av køl, svovel og hvit sarakét. Av beskrivelsen skjønner Saty at det dreier seg om perklorater. Her i Tekanu lages det køl i store mengder, men svovel og sarakét må kjøpes fra andre byer. Begge deler er svært verdifulle. - Noen regner svovel som et metall, står det, mens andre regner det som et jordstoff. Det framgår ikke hva som meines med «jordstoff».

Fysikken inneholder også et avsnitt om stjernehimmelen: Om Sataara A og B, som kalles Sol og Lille Sol; om «Stjernestien» og om stjernebilder. Det står også litt om planetene: Den store gassplaneten, Walika, og de to små som det ikke står noe navn på. Det står noen ord om Dekaias to små måner, Seika og Kalakit, som såvidt kan sees i den mørke delen av natta. Det står at Sol, Stjernestien og stjernebildene ruller over himmelen på samme måte hvert døgn, men at Lille Sol, Walika, småplanetene og Seika og Kalakit beveger seg på forskjellige måter over himmelen. Det finnes inga forklaring på hvorfor de gjør det.

I boka om elektrisitet står det at den blir laget i turbiner, og at den kan lagres i batterier eller ledes i ledninger av kopper. Det står hvordan batterier er laget, og hvordan de kan brukes til å produsere lys, varme eller kraftige støt. Det står ingenting om hvorfor de virker slik de gjør.

Saty skjønner ikke hvorfor boka ikke inneholder mer om kraftverket. Den spør Makonnu.

«Det er hemmelig viten,» svarer Makonnu. «Kraftverket er strengt bevoktet, for hvis det blir ødelagt er det ikke sikkert at noen klarer å lage et nytt.»

Saty tenker at både elektrisitet og krutt lages med en teknologi som noen få kjenner. Hvis det av en eller annen grunn stopper opp, er det ikke sikkert de kan reparere det eller bygge et nytt et. Elver skifter leie: Hva hvis Geneba, som denne elva heter, graver seg et nytt løp? - Dette samfunnet har gått bakover lenge, tenker den. Kanskje har det gått så sakte at de ikke har merket det; mennesker er flinke til å venne seg til nye forhold, og oppfatter raskt de nye forholdene som helt normale.

Tilbakegangen kommer til å fortsette. Tekanu er døende, men det kan hende at byen ennå vil bruke lang tid på å dø.

Saty merker en fornemmelse som kanskje likner det menneskene kaller å være nedstemt. Den skjønner ikke sin egen reaksjon. Den minner seg sjøl om at den ikke er knyttet til denne byen på annen måte enn at det er her den befinner seg akkurat nå.

Saty låner ei lærebok i medisin. Det som står der stemmer med det den veit fra før. I tillegg er det beskrevet hvordan sporene fra mosene eter seg inn i kroppen; fra huden, fra lungene og gjennom mat og drikke. De kapsler seg inn i blodårer og nerver og forårsaker blodpropp, kreft, blødninger, hjertestans og forskjellige uspesifikke plager og lidelser. I noen tilfeller formerer de seg inne i kroppen. Noen pasienter som er blitt obdusert har vært fulle av sporer, og av og til ser det ut til at mosedannelsene har vokst sammen med menneskenes egne organer. Boka omtaler moseinfeksjon som den vanligste dødsårsaken.

Saty spør Makonnu ut om denne tilstanden. Makonnu trekker på skuldrene. «Det viser hvor viktig det er å bekjempe mosevekstene,» sier han. «Det er det arbeidet vi holder på med hver eneste dag! Og før eller seinere - « - han slår ut med hendene.

Saty skjønner ikke helt hva disse gestene betyr; menneskenes kroppsspråk er uklart og ofte mangetydig. Den spør: «Blir sporene akkumulert fra generasjon til generasjon? Vil dine barn – om du får noen – ha flere sporer i kroppen enn du?»

Makonnu synker litt sammen. «Sannsynligvis. Hvert barn blir født med sporer det har fått fra mor gjennom svangerskapet. I tillegg mottar det nye sporer så lenge det lever. Og generasjonen deretter---»

Han retter seg opp, slår en knyttneve i handflata til den andre neven. «Det er på samme måte med maten! Kornet inneholder stadig mer mose. Frukttrærne akkumulerer sporer. Insektene - «

«Er det likedan i andre byer, andre land?» spør Saty.

«Kanskje. Antakelig... Her i Karnel er det vel omtrent likt i alle byer. Kanskje i hele Wakati. Andre verdensdeler veit vi ikke så mye om.»

Saty synes ikke det virker som om menneskene har framgang i kampen mot mosene.

Det finnes et hefte om mosene. Det beskriver noen av de formene som mosene opptrer i: Farger, måten de gror sammen på, hvordan de beveger seg. Det beskriver også hvordan mose kan graves ut og drepes, og alt som kan lages av død mose ved forskjellig behandling: Køl, bygningsmaterialer, klær, skrivematerialer, redskaper. Det står at mosene formerer seg ved frø, ved å dele seg, ved å krabbe over til mosefrie områder. Mose og mosefrø finnes ikke bare på bakken; de finnes i lufta, i vatnet, i jorda.

Det finnes ikke to moseflak, ikke to moseklumper som er like. Ørsmå biter av forskjellige moser gror sammen, beveger seg hit eller dit, deler seg i andre deler enn de opprinnelige. Og vokser, vokser.

Er mosene den eneste livsformen som fantes før menneskene kom? Hva slags genetikk har de; hvordan samvirker den med andre skapningers genetikk? Det står det ingenting om. Ordet «genetikk» finnes ikke på karnelisk; det nærmeste ordet er «arv». Antakelig er kunnskap om arv og gener gått tapt.

Saty kan lades med informasjon direkte fra et eksternt lager; det var slik den ble initiert. I tillegg mottar den hundre millioner bits i sekundet gjennom sansene, ti ganger så mye som et menneske. All informasjon den har lagret er umiddelbart tilgjengelig – i hvert fall var den det før Saty fikk de omfattende skadene. Antakelig var det forhøret med strøm gjennom hele kroppen som ga den de største skadene.

En del av lagringskapasiteten er opptatt av medfødte kunnskaper og ferdigheter. Like mye er avsatt til analyse, sortering og gjenfinning av informasjon. Likevel kunne Saty ha fortsatt å lagre informasjon fra sanseapparatet i 100 millioner år, i hvert fall hvis den ikke var blitt så skadet. Direkte overføring fra et eksternt lager går mange ganger så raskt som informasjon gjennom sansene, men noe slikt lager er ikke tilgjengelig.

Den kommer ikke til å eksistere lenge nok til at informasjonslageret blir fylt. Sjøl om kroppen er sjølreparerende og nesten uslitelig, brytes den sakte men sikkert ned, ett elektron, en atomkjerne om gangen. Hver bit den mottar, hver tanke den tenker, flytter ladninger fra ett sted til et annet i kroppen. Om fem tusen, ti tusen år kommer flere av de mikroskopiske kretsene som utgjør Saty til å begynne å svikte.

Mye av lagrings- og gjenfinningsevnen er borte. Likevel kan Saty fortsatt lagre og bruke informasjon mange ganger bedre enn menneskene omkring den. Nå sorterer og analyserer den alt den har lært på sine første nitti døgn på planeten. Den kommer til at samfunnet her og menneskene i dette samfunnet er dømt til å dø ut. Det er vanskeligere å beregne hvor lang tid det vil ta.

Det finnes antakelig mindre enn tre millioner mennesker på denne planeten. Med en reproduksjonsrate på 1,2, mindre enn det som er vanlig i nybyggerkolonier, ville de nå ha rukket å formere seg til over en milliard innbyggere. Det er noe som har stanset denne veksten. Årsaken er lett å finne: Mosene.

Kanskje finnes det ikke noe samfunn her som har kunnskapene som trengs for å overleve. Det veit ikke Saty ennå; den kjenner bare ett av mange hundre samfunn. Men lite tyder på at det går mye bedre andre steder. Den har utsynet over hele kontinentet i minnet: Over tre hundre flekker spredt utover; ingen særlig forskjellig fra den flekken som markerte Tekanu.

Saty merker noe som likner sorg. Den er sendt for å utforske og beskrive menneskene og samfunnene deres; ikke for å delta i dem, og slett ikke for å endre dem. Men nå kan den ikke unngå å delta.

I kunnskapslageret har Saty mer kunnskap enn alle mennesker i denne byen tilsammen. Kanskje har den bedre evne til å bruke kunnskapene enn alle menneskene tilsammen også. Den veit at den må bidra for å fortsette å nyte av godene i dette samfunnet, enda så beskjedne disse godene er. Det den kan bidra med er å lære bort litt av den kunnskapen de trenger.

Makonnu er enig. «Du kan mye fysikk?» sier han. «Du har lest boka?» Det er noe spørrende i stemmen hans; han trur ikke at det er mulig å lære hele fysikken på en dag. Saty har kunnet det aller meste på forhånd, tenker han nok.

Ett sted må Saty begynne! Den kaller ikke faget «fysikk»; den kaller det «astronomi». Eller «stjernelære», som faget må hete på karnelisk.

Tredve unge kvinner og menn ser spent på den nye læreren: De har sett den merkelige skikkelsen gå omkring her lenge, og hørt om alt det rare den har foretatt seg. Nå skal de endelig høre den snakke!

Saty snakker perfekt karnelisk med en lys, behagelig stemme: «Mitt navn er Saty ka khojee. Jeg kommer fra Alfa Centauri.»

11: Dikatistene

«Alfa Centauri ligger to og en halv tusen ganger tusen lysår borte.» Saty foretar ikke omregning; året er bare litt lengre her enn på Jord, og et slikt regnestykke ville kanskje bli for vanskelig for disse elevene. «Et lysår er den avstanden som lyset tilbakelegger i løpet av et år.»

Satys første undervisningstime begynner dårlig. Elevene ler og stiller det ene spørsmålet etter det andre. De spør om igjen og om igjen hvor Saty kommer fra. Så spør de hvor den egentlig kommer fra. Noen oppsetsige gutter lager talekor: «Saty var en merkelig mann, han reiste helt ifra Stjerneland og dalte ned på Wakatis strand. Hupp, hupp, hupp!»

Saty løfter stemmen til et volum som overdøver bråket. Det stilner i salen; Saty senker stemmen igjen og fortsetter med å beskrive galakser, stjerner og planeter. Deretter beskriver den Sataara A og B, Sol og Lille Sol; Dekaia og banen dens rundt Sataara A, de to små månene, Seika og Kalakit, og banene deres. Den beskriver også de andre planetene i Sataara A-systemet: Gassplanetene Walika og Belaka og steinplaneten Kele.

Elevene sukker, himler med øynene, hvisker og fniser. Til slutt snakker Saty om de to store kontinentene på Dekeia, øyene, polkalottene, de grønne flekkene spredt utover kontinentet; disse flekkene som ganske sikkert viser bosettinger. Tre av de nærmeste flekkene, har den nettopp lært, heter Kana, Mundake og Lekat. Alt dette forklarer den så grundig den klarer.

Det blir langsomt mindre fnising; til slutt blir det helt stille. Etter gjennomgåelsen går elevene ut av salen; forbi Saty, som står og venter. Mange skotter bort på den med forskjellige ansiktsuttrykk som det ikke er lett å lese idet de passerer.

To jenter kommer bort til den på vegen ut. De dytter hverandre i sida og fniser; så sier den ene: «Er det sant at du ikke har noen - ?» Hun blir rød i ansiktet og avslutter ikke setningen.

Saty nøyer seg med å svare: «Jeg er ikke helt lik andre mennesker.» De to fniser igjen og løper ut. To gutter løper etter dem. «Men det har jeg!» roper en av dem.

Saty ser etter dem og prøver å forstå det svaret den ga. Hvorfor sa den «andre mennesker», og ikke bare «mennesker»?

Den finner ikke noe svar, verken i kunnskapslageret eller i sine egne analyser.

Saty står sammen med Wolak og betrakter solnedgangen. Saty snur seg mot Wolak og spør: «Hvilken time befinner vi oss i?»

Wolak peker mot sola. «Dette er den niende timen, selvfølgelig!»

Ingen har klokke i Tekanu. Saty veit at i andre kulturer er det viktig å måle tida, men her trenger ikke folk andre klokker enn den de kan lese på himmelen. Om dagen går det alltid an å se hvor Sol befinner seg, også om det er overskyet; om natta lyser stjernene. Det er sjelden at hele himmelen er overskyet; nesten alltid er det et stjernebilde å se. Folk er eksperter i å anslå hvor høgt himmellegemene står. Og sia planeten nesten ikke har aksehelling, følger sola og stjernene de samme banene over himmelen året rundt.

Saty har lært at døgnet er delt i tjue timer: Første time begynner presis ved soloppgang; tiende time avsluttes idet Sataara A forsvinner bak kanten av Seku.

Tara og Makonnu kommer bort til dem. Tara har munnen knepet stramt sammen. Makonnu ser oppgitt ut.

Tara stiller seg rett overfor Saty. Hun er et halvt hode lågere og står så nær at hun må se skrått opp for å møte blikket dens. «Jeg er skuffet, Saty!» sier hun. «Jeg får klager. Sønnen til rådsmann Gatek wo Tekate sier at du forteller eventyr om at du har reist i tusener ganger tusener av år mellom stjernene. Skulle du ikke lære elevene fysikk?»

«Dette er fysikk,» svarer Saty. Den peker mot Sataara B, som såvidt er synlig som en rødlig prikk på den mørkeblå himmelen. «Der er det ei stjerne. Hvorfor kaller dere den Lille Sol?»

Tara og Makonnu ser på hverandre. «Det navnet har den alltid hatt,» sier Tara til slutt.

«Menneskene som landet her ga den det navnet fordi de visste at den stjerna er ei sol,» sier Saty. «De visste at Sol også er ei stjerne, og at alle himmelens stjerner er soler. De ser så små ut fordi de er langt borte. Lille Sol har beholdt navnet, sjøl om kunnskapen er glømt. Jeg vil gi menneskene kunnskapen tilbake.»

Makonnu slår ut med armene. «Hva skal elevene med en slik kunnskap? Hvordan kan det hjelpe oss i kampen mot mosen? Stjernene et langt borte. Mosen er rett der borte!» Han peker. En dott rødlig mose kommer krabbende nedover gata.

«Det kan jeg ikke svare på i dag,» svarer Saty. «Først må de bygge opp kunnskap nok til at de kan begynne å forstå hvordan verden henger sammen. Da kan de også begynne å forstå hva mosen er og hvordan den virker. Men kunnskap er et stort byggverk, og i dag har jeg bare såvidt begynt.»

Makonnu ler oppgitt. «I dag har du gitt dem en god latter fordi de trur du forteller eventyr! Hvordan vil du vise dem at det du sier er sant? Hvordan vil du vise meg at det du sier er sant?»

Sataara A går ned bak Seku i et bad av gylne og oransje flammer. Himmelkuppelen toner fra blendende lyseblått over i grønt, blått, indigo, fiolett. De første stjernene i galaksen prikker fram som pilspisser av ultrafiolett. Saty veit at menneskene aldri kan se hele denne skjønnheten med de avstumpete sansene sine. Hvordan skal den få dem til å fatte den likevel? Den sier: «La meg snakke til elevene i morgen også, så skal jeg overbevise både dem og deg.»

Makonnu ser på Tara. Hun tenker seg om. Så sier hun bestemt: «Fortsett å undervise. Fortell dem det du vil de skal vite. Hvis det aldri trenger inn, får du lære dem språk i stedet.» Hun går raskt til inngangen uten å se seg tilbake.

Makonnu sukker og følger etter. Wolak sier ingenting; det gjør han sjelden når de kloke diskuterer.

«Jeg vil gjerne gå en runde til gjennom byen,» sier Saty. Det gjør de.

Et par lamper kaster et sprøtt lysskjær over plassen foran forsamlingshuset til dikatistene. Saty trenger ikke dette lyset; Sataara B og galaksen som danner ei brei gate over himmelen gir nok lys til at den oppfatter alle detaljer i omgivelsene. Men menneskene trenger lyset fra lampene.

Flokken av dikatister er større enn vanlig; kanskje tredve-førti tilhørere. De fleste er kledt i bleikgrønne uniformer. De er flest kvinner, og det er ei kvinne som står ved inngangen til forsamlingshuset og taler. «Vi har kastet bort mange nok år og mange nok liv på dirogens kriger!» roper hun. «Bare Dikata kan redde oss!» «Dikata!» roper tilhørerne. Det gjør de hver gang dette navnet blir nevnt.

Hun som står der fortsetter å rope og gestikulere. Hun snakker om hvor mange utålelige påbud og forbud dirogen har pålagt dem, alt til ingen nytte. «Er moseplagen blitt mindre? Er fiendene våre blitt færre?» roper hun. «Nå har han igjen sendt våre sønner og brødre ut for å dø i en vanvittig krig med noen av naboene våre – Mundake denne gangen! I stedet for å søke fred og samarbeid. I stedet for å gå sammen i bønn for å bringe Dikata tilbake.» «Dikata!» roper tilhørerne.

Saty snur seg til Wolak. «Hva er det de ønsker? At alle skal be til Dikata, slik at hun kommer tilbake fra Katanya og redder oss?»

«Noe slikt,» grynter Wolak. «Eller kanskje hun kommer ned fra himmelen – jeg er ikke sikker.»

Hun fortsetter å skrike, uten at budskapet blir særlig mye klarere. Saty og Wolak går videre. I det samme kommer noen ordensvakter springende rundt et hushjørne, rett mot dikatistene. Flokken deler seg automatisk der vaktene trenger seg fram. Føreren løfter ei kølle mot taleren og vifter med den. «Nå roer vi oss for kvelden, ikke sant? Vi trenger ikke oppvigleri her i byen. Vi trenger nattero.»

Hun ser på ham og sender ei sputtklyse ned på bakken. «Og her kommer sannelig dirogens løpegutt og ordner opp! Hva får du for det? Får du lov til å sleike ham i - «

Et par av de nærmeste tilhørerne hennes hysjer henne ned. «Ta det med ro, Redate, du ser hvor mange de er, de kommer til å - «

Redate står et øyeblikk med de små nevene knyttet, stirrer på føreren for vaktstyrken, ser ut på tilhørerne. Så synker hun litt sammen. Hun ler oppgitt. «Ja vi gir oss for i dag, sjef! Si til dirogen din at han kan sove trygt ei natt til.» Hun løfter stemmen igjen: «Til neste møtedag, venner, kamerater.» Hun strekker armen rett ut til hilsen. «Dikata!»

«Dikata!» svarer de i kor og hilser med utstrekte never. Så sprer de seg og går antakelig hver til sitt.

Saty står og ser på vaktstyrkene – seks menn, to kvinner. Plutselig skyter en følelse gjennom den, helt uplanlagt og ukontrollert: Sinne. Den har gjenkjent to av vaktene; det er de to som mørbanket og torturerte den slik at mye ble ødelagt inne i den. Den er på nippet til å følge innskytelsen og slå de to vaktene helselause – så klarer den å tvinge fornemmelsen tilbake.

Slike følelser dukker stadig opp og krever oppmerksomhet, på tvers av planlegging, analyse og kontroll. Det kommer av at grensene mellom moduler er svekket; sterke impulser lar seg ikke lenger avgrense til én modul. Dermed blir det også vanskelig å analysere og planlegge – Saty tenker ikke like skarpt og klart lenger. Den innser at dette sannsynligvis blir et varig problem.

Saty er utstyrt med impulser som emulerer grunnleggende menneskelige følelser. Men hvordan skal den skille emulerte følelser fra slike som er helt ekte? Er det noe skille?

«Mange av dere tviler på alt jeg fortalte dere i går.» Saty lar blikket gli over forsamlinga av gutter og jenter. De sitter forventningsfulle; gårsdagens gjennomgåelse har kanskje ført til at de venter på flere eventyr. Lengst bak i salen står Makonnu og Tara; Saty møter deres blikk til slutt. «Jeg har lovet å gi dere et bevis på at mine beskrivelser av verden og himmelrommet er riktige.»

De hvisker og tisker; noen ler. Saty venter til latteren stilner. Så fortsetter den med å beskrive Dekaias ellipsebane i slike lengder som de bruker: Dagsreiser, som Saty antar utgjør omtrent 20 K. De har ikke så store tall som «en million», så Saty forklarer: «Avstanden til Sol varierer mellom sju tusen ganger tusen dagsreiser og ni tusen ganger tusen.» Noen forstår måten Saty framstiller avstandene på; andre gjør det ikke. Alle sitter og gaper.

Saty fortsetter: «Det er grunnen til at årstidene skifter: Når avstanden er kortest blir det sommer; når avstanden er lengst blir det vinter. Nå er vi på veg mot den lengste avstanden, og hvis dere måler helt nøyaktig, vil dere se at Sol er litt mindre enn den var i sommer. Det kommer av at den er lengre borte.» Den kunne ha lagt til at det går an å beregne hvor mye kaldere det blir når vinteren kommer. Den kunne også ha lagt til at ellipsebanen dreier langsomt rundt på grunn av påvirkningen fra Sataara B og den nærmeste gasskjempen – i løpet av 55.000 år vil banen ha dreid nøyaktig én runde. Men denne første innføringa må være enkel, slik at de klarer å følge med.

Saty fortsetter med å beskrive banene til de andre planetene og til de to små månene, Seika og Kalakit. Den nærmeste er Seika; den går i sirkelbane rundt Dekaia, ganske nøyaktig i ekvatorplanet, og dermed i Dekaias eget baneplan. Kalakit går i en stor ellipsebane, skrått på Dekeias baneplan, og kommer ikke til å bli synlig med menneskeøyne igjen før om et halvt år. «Derfor ser dere ikke Kalakit nå, men til våren kommer den til å dukke opp, og da blir den klarere og klarere før den begynner å bli mindre synlig igjen neste høst.» De ser på hverandre: Noen av dem følger med på slike små tegn på himmelen, men de fleste gjør det ikke.

Så sier Saty: «Men Seika er nærmere. Om dagen er det for lyst til at dere kan se den, men om tre dager, fra femte til sjette time, passerer den foran Sol. Da vil dere se den som en svart prikk som beveger seg sakte over solskiva. Hvis det jeg sier bare er eventyr, så dukker den ikke opp. Men hvis jeg snakker sant, kommer dere til å se denne prikken, nøyaktig slik jeg har varslet det. Så da kommer jeg tilbake om tre dager.» Den bukker lett for tilhørerne og går rolig ut av salen.

Krigstoget mot Mundake kommer tilbake. De har bare halvparten av vognene de reiste ut med, og mange av soldatene mangler. Noen har sår. De kommer ramlende tilbake til byen og kjører gjennom gatene, ned til forlegningen, uten å stanse på vegen. Ikke lenge etterpå kommer det et følge fort opp til dirogen. De blir der lenge.

Det brer seg en uro i byen. Folk samler seg igjen ved forsamlingshuset til dikatistene. Denne gangen er det minst hundre personer: Noen i de lysegrønne draktene til dikatistene, men de fleste i vanlige klær. Redate holder en flammende tale.

De begynner å marsjere mot bygningen til dirogen og hans Råd, som fortsatt sitter i møte. Redate går foran; dikatister i lysegrønne drakter etter henne, og til slutt ei lang rekke vanlige folk – menn og kvinner, mange ungdommer. De roper taktfast: «Dikata! Dikata!» Det runger gjennom gatene.

Store vaktstyrker rykker ut. De løper rett mot de første dikadistene og begynner å slå med tunge klubber. Dikatistene gjør motstand; de finner stein og begynner å kaste, eller de slåss med bare never. «Dikata! Dikata!»

Dikatistene er flest, men vaktstyrkene er bedre organisert og bedre trent. De slår ned for fote. Ei stund holder de på å bli presset tilbake av det overlegne antallet. Da høres det et brak; et skudd fra ett av de korte geværene som noen av vaktsoldatene bærer. Straks lyder det flere skudd. Folk skriker og rømmer; noen blir liggende. Redate ligger lent opp mot en husvegg og blør ihjel.

Så marsjerer både soldater og vaktstyrker gjennom gatene og jager alle de treffer tilbake til arbeidet eller hjem til seg sjøl. Mange blir arrestert, først og fremst slike som fortsatt går i lysegrønne drakter, men en god del andre også. Før kvelden faller på er det ro i byen.

Saty har gått i følge med Wolak og sett noen av hendelsene. Resten får den høre av Garud og Makonnu i matsalen. «Rettssakene begynner i morgen,» sier Garud og virker nesten oppspilt. «Vi kan vente flere henrettelser!»

«Hvordan gikk krigstoget mot Mundake?» spør Saty.

«Vi ble jaget tilbake med store tap,» sier Garud, som ofte får vite det meste av det som hender i byen. Han snakker lågt, og ser seg forsiktig rundt mens han snakker. «Dirogen er rasende.»

Saty kommer inn i salen og ser ut over ei forsamling av gutter og jenter som virker uvanlig stille. Noen seter er tomme.

«I går har de fleste av dere sett en svart prikk som beveget seg over Sol i femte til sjette time,» sier Saty. «Det var månen Seika dere kunne se. - Er det noen spørsmål før jeg fortsetter beskrivelsen av verdensrommet?»