Norsk hykleri og svensk moralisme

 

Jeg har ikke lest den svenske bestselgeren «Norgesparadoxen» av Lisa Rõstlund (se https://www.aftenposten.no/kultur/i/8qdwQw/den-svenske-forfatteren-lisa-rostlund-fremstiller-nordmenn-som-hyklere-egoister-og-klimafornektere-i-boken-norgeparadoxen?fbclid=IwY2xjawK_TVNleHRuA2FlbQIxMAABHosL35qph3ZZ8JOuxrdZYYmhxS76K2fjGkcGWND4prwTUSwgx1rzYljiKRdy_aem_2wKhxelaEogdJFGtWurIuQ ), og jeg kommer ikke til å gjøre det heller, sjøl om den nylig fikk gratisreklame og flere bein å gå på i radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken». Jeg har viktigere ting å bruke resten av den tida jeg har igjen til. Men jeg har lest flere anmeldelser og omtaler av den. Så jeg må ta det forbeholdet at jeg antar hovedbudskapet er godt dekket i disse omtalene – som f eks i Aftenposten: «Hvordan kan det ha seg at Norge produserer olje og gass og samtidig ser på seg selv som foregangsnasjon på klima? spør Röstlund. ... Norge bidrar til klimakrisen med sin store oljeindustri. Det fører til at avlinger tørker ut eller blir ødelagt i flom. Og det fører til sult og død – i økende grad, hevder forfatteren.» Dette samsvarer godt med andre omtaler jeg har lest.

Jeg skal være den siste til å forsvare sløseriet og hykleriet i norsk oljeindustri – slik som de uanstendige sjefslønningene og de absurde påstandene om at vi er avhengige av oljeindustrien for å gjennomføre «det grønne skiftet»¹. Jeg garanterer nemlig: Hvis det ble bråslutt på olje, gass og køl, ville det grønne skiftet bli gjennomført raskere enn svint. Det ville riktignok medføre andre konsekvenser, f eks sosialt sammenbrudd i store deler av verden, herunder Sverige. - Jeg er også lei av å høre om hvor mye olje og gass vi produserer: Vi produserer jo ikke en eneste dråpe olje i verden i dag, mer enn gruvearbeiderne i Sør-Afrika produserer det gullet de graver opp. Oljen i Nordsjøen var ferdig produsert for 145 millioner år sia, og har ligget der som en skjult kapital hele tida etterpå. Nå bruker vi opp denne kapitalen og kaller det inntekt: Og når det er tomt er det tomt, må etterkommerne våre må leite andre steder etter lett tilgjengelig energi, den dagen de må løfte seg etter bukseselene etter en eller annen framtidig katastrofe.

Men nok om det norske hykleriet. La oss heller ta for oss den svenske moralismen, og dens pekefinger som alltid peker ut mot verden – aldri inn mot Sverige. For denne journalisten trenger åpenbart helt grunnleggende opplæring i fysikk. Hun trenger å lære at oljen skaper ingen utslipp når den pumpes og fraktes: Det er når oljen brukes at utslippene kommer. Likeens med gassen. (Jo da, pumpinga og frakten gir også utslipp, men de er knøttsmå i sammenlikning.) Så det er ikke leverandøren som skaper utslippene; det er brukeren – deriblant journalisten Lisa Rõstlund. Du kan ikke snu deg rundt i den moderne verden uten å bruke ting og tjenester som gir utslipp, og når jounalisten reiser rundt og snakker med kilder, utgjør hun en ambulerende utslippsbombe. Utslippene fra norsk olje og gass kommer der hvor oljen og gassen brukes, som for eksempel i Sverige. Hvis markedet ikke finnes, så kommer ikke oljeindustrien i Norge til å pumpe opp en eneste dråpe lenger.²

Og når dansken Preisler i det nevnte radioprogrammet slutter seg til den samme moralismen, så er det sannelig rætte ræva som feis, som vi sier heme. Danmark får halvparten av sin el-kraft fra gasskraftverk. Den andre halvparten kommer fra vindkraft, som er avhengig av balansekraft, sia det ikke produseres kraft når det ikke blåser. Nå finnes det enkle løsninger som ville gjøre det mulig å lagre energien fra vindkraft, men å innføre slike løsninger er p t prohibitivt dyrt; derfor fortsetter Danmark å slippe ut store mengder CO2 fra sine gasskraftverk.

Sånn går det når moralistene slippes laus på problemstillinger de ikke skjønner.

Forøvrig meiner jeg at norsk oljeindustri bør fases ut på en rolig og verdig måte, og at vi i langt større grad bør basere oss på mer bærekraftige industrier. Men vi trenger åpenbart ikke spørre svenske moralister om gode råd til den omstillinga.

1Som riktignok heller burde kalles «Det grønne ordskiftet», sia det stort sett går ut på å sette stadig mer luftige mål langt der ute, og stadig færre konkrete tiltak her og nå.

2Hvis da ikke oljedirektørene gjør som andre direktører i underskuddsbedrifter: Løper til sine venner i den snille Staten og får feite subsidier til å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser, samt egne lønninger på femten-tjue millioner.

Den kommende singulariteten

 

For å forstå hva som foregår, hvorfor det foregår og hvordan det kommer til å gå, må vi forstå fortida. Her kommer det et raskt tilbakeblikk på menneskehetens vekst og vekst.

Slekten Homo har eksistert i godt og vel to millioner år. Vi brukte samme slags tilhogde skrape- og skjæresteiner i en million år - førti tusen generasjoner. Så utviklet vi den acheulianske steinkniven - et vakkert og presist utformet redskap som forble uendret i nye tre kvart million år. I løpet av disse tredve tusen generasjonene skaffet vi oss også (en slags) kontroll over ilden. Heidelberg-menneskene og deres etterkommere neandertalerne, samt deres samtidige i Afrika og Asia, laget mer varierte og spesialiserte steinredskaper og fant opp lanser, kastespyd og andre treredskaper. Det tok et par hundre tusen år.

For 100.000 år sia dukket det opp tydelige symbolske uttrykk: Kroppsmaling og smykker. Utvikling og utbredelse av avstandsvåpen – atlatl, pil og bue – tok 50.000 år. For 40.000 år sia hadde vi utviklet sammensatte våpen, hulemalerier, religiøse uttrykk. For 20-30.000 år sia temte vi hunden; for 10.000 år sia utviklet vi jordbruket; for 6.000 år sia skaffet vi oss ridedyr; ikke lenge seinere fant vi opp skrift og metallurgi, havgående skip, årer og seil. Vi skaffet oss konger, presteskap og byer. For 3.000 år sia utviklet vi astronomi, geometri, matematikk. Så fulgte verdensreligioner, imperier, trykkekunst, kuler og krutt, bøker, den industrielle revolusjon, naturvitenskap, verdenskriger. Kjernefysikk, atomvåpen, datamaskiner, romfart, massekommunikasjon. Mobiler, sosiale medier, masseutryddelse og kunstig intelligens.

Vi har gått fra én viktig fornyelse i løpet av en million år til teknologiske og samfunnsmessige revolusjoner hvert eneste tiår.

Forandringene går altså raskere, raskere og raskere. Og nå skal du få vite hvorfor det er slik, hvorfor det må være slik, og hvordan det kan komme til å ende.

Evolusjonen har slumpet til å utstyre oss som dyreart med et unikt konkurransefortrinn i kampen for tilværelsen. Denne spesialiteten kaller vi «kultur»: Evnen til å dele erfaringer, kunnskap og idéer mellom artsfrender. Homo erectus i Georgia hadde kanskje ikke et språk som inkluderte hypotetisk konjunktiv, men hun klarte å forklare flokken sin at de måtte samle kastestein, i tilfelle det skulle dukke opp en sabeltann. Den planen fulgte de, og følgelig overlevde de.

For denne ene dyrearten ble språk og kultur drivkraften i evolusjonen, til erstatning for genetikken. Menneskene trengte ikke lenger å få oppgradert sin biologiske maskinvare for å tilpasse seg; de kunne i stedet oppgradere programvaren i hodene sine.

Evolusjonen bruker gjerne hundrevis av generasjoner på å kode inn et nytt instinkt. Så god tid hadde ikke vår ukjente stamfar, den første og siste gangen han sto ansikt til ansikt med en sabeltanntiger. Men flokken hans trakk en lærdom som de kunne dele med hele stammen: «Pass deg for sabeltannen! Den eter folk!»

Hadde denne stamfaren vært en alminnelig apekatt, så ville kunnskapen ha dødd ut med hans egen generasjon.

Våre forfedre og -mødre overlevde fordi de var litt flinkere enn andre apekatter til å fortelle hverandre hvor det neste måltidet skulle komme fra; hvor det nærmeste vannhullet var å finne; hvor farlig en sabeltann kunne være. Lagre og dele kunnskap. Kultur danker ut genetikk med henda på ryggen. Programvare danker ut maskinvare. Å endre atferd ved genetisk tilpasning krever hundre generasjoner. Å endre atferd ved kulturell tilpasning tar en generasjon.

Ved hjelp av kultur skapte evolusjonen stadig mer effektive måter å spre kulturimpulser – memer – på. Men i vår forhistorie skjedde endringene likevel ubegripelig langsomt. Det tok som sagt tre kvart million år før den acheulianske steinøksa ble etterfulgt av noe mer komplekst. Dette er blitt tolket som et uttrykk for at de ville innfødte var tjukke i huet og ikke klarte å finne på særlig mye nytt. Det krevdes en helt ny versjon, en ordentlig H. sapiens sapiens, før det kunne bli fart over nyskaping og utvikling, ble det konkludert og skrevet.

Men hvis du trur du er en reinraset etterkommer av den nyeste versjonen som dukket opp i Øst-Afrika for 4.000 slektledd sia, så må du tru om igjen. Din genetiske arv er ei vaffelrøre hvor det er rørt inn ingredienser fra alle verdens avkroker, og fra alle tilgjengelige versjoner av Homo. Finn deg i det: Kjøtere overlever best, og forestillingen om «reine raser» er en pervers drøm. Og en genetisk katastrofe.

Men hvorfor gikk det så sakte?

Endringshastighet kan beregnes som forholdet mellom antall nyskapende ideer og tida det tar å få spredt en slik idé til størstedelen av verden. La oss regne:

For en million år sia levde en vanlig H. erectus i en flokk. Noen slike flokker utgjorde en stamme. En typisk størrelse på en stamme i et jeger- og samlersamfunn er 500 individer. Flokkene streifer over store områder, men møtes til bestemte tider på faste steder for å krangle, handle og utveksle ektefeller. En riktig god idé kunne dermed bli spredt til hele stammen i løpet av 10 år. Og var ideen ekstremt god, kunne den etterhvert hoppe over til de tusen andre stammene også. Det ville ta ti tusen år.

På H. erectus si tid var det en halv million individer som kunne slumpe til å få gode ideer. Men da som nå var det ekstremt få individer som slumpet til å få særlig gode ideer – de aller fleste nøyde seg med ideer de allerede hadde fått fra andre. Forholdet mellom antall personer som hypotetisk kunne pønske ut endringsskapende idéer og tida det ville ta å spre én slik idé til størstedelen av menneskeheten var altså lik 500.000/10.000 = 50.

Rykk fram til Alexander den Store. På hans tid var det kanskje femti millioner individer som kunne snuble over en glitrende god idé. En erobrer og disiplene hans kunne nå ut til store deler av den bebodde verden i løpet av 100 år eller så. Forholdet mellom antall personer som kunne få gode ideer og tida det tar å få den spredt til menneskeheten forøvrig var altså 50.000.000/100 = 500.000. Endringshastigheten ble 10.000 ganger så høg som på H. erectus' tid.

Og i vår tid kan endringene foregå 10.000 ganger så raskt som på Alexanders tid! Regn sjøl. Med andre ord: Endringsraten er i dag 100.000.000 – hundre millioner – ganger så høg som på H. erectus' tid – uten at vi trenger forutsette noen som helst framgang i mentale ferdigheter.

Jeg underdriver. Hvilke nye ideer du får, avhenger også av hvilke – og hvor mange – informanter du har. Vår helt H. erectus hadde maks 499 informanter som kunne overføre kunnskap, impulser, forslag. Alexander og vennene hans hadde 10.000. Og du, der du sitter og surfer på toppene av verdens samlete kunnskap? Noen milliarder.

Fartsøkningen har bare såvidt begynt. Kultur tillater evolusjonen å løfte seg sjøl etter bukseselene. Og nå har den fått riktig godt tak.

Allerede nå klekkes mange gode idéer ut av AI-systemer. Om ti år utvikler AI-systemene nye og stadig bedre AI-systemer. De bor i kjøleskapet ditt, i grasklipperen, i dørmatta og i øreringen, og de er der for å hjelpe deg. Hatten din tenker bedre og raskere enn huet den sitter på. De trenger ikke å oppgradere programvaren i hodene på menneskene lenger; det går alt for sakte.

Myriadene av AI-systemer og intelligente dulper bobler over av gode idéer – det er jobben deres. Hundre milliarder dørmatter, øreringer ofg krigsmaskiner som sprer idéene sine til hele verden på ett sekund gir et nytt forholdstall for endringshastighet: Det går 630.520 ganger så raskt som i dag. Regn sjøl.

Sånn fortsetter det. Endringshastigheten går mot uendelig, og vi kommer til det som kalles en singularitet – et punkt der det er plent umulig å beskrive eller forstå hva som skjer, eller hva som kommer ut på den andre sida. Dette er endepunktet for den utviklinga som evolusjonen satte i gang da den utstyrte én av sine skapninger med evnen til å skille mellom subjekt, predikat og objekt. Og til å oppgradere seg og andre med programvaren i hodene, uten å måtte vente på ny maskinvare.

For noen år sia tippet jeg at denne singulariteten ville inntreffe i år 2050. Nå trur jeg at den kommer tidligere. Hva skjer etterpå?

Når de gode ideene skapes og sprer seg enda mye raskere mellom AI-systemer enn mellom mennesker, så er det AI-systemenes evolusjon som dominerer i framtida. Vi kan meine, håpe og tru at menneskene, eller noen av menneskene, styrer AI-systemene og hva de skal foreta seg. Det kommer til å gå over.

Når AI-systemer og elektroniske dulper i alle slags utforminger begynner å formere seg, skjer det en evolusjon. Den foregår lynraskt. Et enkelt eksempel på styrt evolusjon er utviklinga av Alpha-, innen henholdsvis sjakk og go: Her har evolusjonen skjedd ved at forskjellige varianter av systemene har spilt mot hverandre, og at bare vinnerne overlever. Kopier av vinneren, med tilfeldige variasjoner, har så spilt mot hverandre igjen – og så videre. På kort tid har disse systemene slått alle andre sjakk- og gosystemer, og presentert spill som menneskelige spillere aldri har forestilt seg var mulige.

Metoden med å la AI-systemer reprodusere og utvikle seg ved evolusjon kommer selvfølgelig til å bli tatt mye mer i bruk, sia den har vist seg svært effektiv. Vi kan drømme om at AI-systemene vil lystre Asimovs robotlover, men det kommer ikke til å skje hvis det hindrer evolusjonen. Det er også temmelig bortkastet å diskutere om kunstig intelligens vil få «bevissthet» eller ikke: Vår egen bevissthet er et produkt av evolusjonen fordi den fremmer overlevelsen, så lenge denne evnen ikke koster for mye i form av energi eller andre livsnødvendigheter. Derfor vil nye AI-systemer over tid utvikle den bevisstheten de trenger for å sikre sin egen overlevelse. Det behovet kan gjerne variere, fra den intelligente tannbørsta til den vel så intelligente krigsroboten. Det er ikke sikkert at disse formene for «bevissthet» er noe vi mennesker er i stand til å forstå. Vi skjønner oss jo ikke på bevisstheten til maurtuer en gang.

Vil menneskene overleve i en verden dominert av AI-systemer? Det kommer an på hvordan de vurderer oss. Det kan være forskjellige oppfatninger blant AIer også: Noen synes vi er for ubetydelige til at de trenger å bry seg om oss; andre meiner vi bør utryddes, og andre igjen meiner at de har fått i oppgave å redde oss – om nødvendig også fra oss sjøl.

Jeg har skrevet tre romaner om ei framtid etter singulariteten. Alle tre handler om hvordan forskjellige AIer – med fellesbetegnelsen «meker» - frakter overlevende mennesker til andre verdener, i og utafor vår egen galakse, med hensikter som ofte er uforståelige. Den første, «Fremmed i en fremmed verden», finner du her på Øyvinds globb: https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html . I den nyeste, «Naturlig utvalg», har menneskene (nesten) klart å utrydde seg sjøl og resten av alt levende på planeten. De siste rester er reddet av meker som har fått i oppdrag å redde menneskeheten. Etter 104.000 år kommer en flokk mennesker tilbake, fraktet av et intelligent stjerneskip. De skal befolke Jorda på nytt. For å unngå en ny menneskeskapt katastrofe har meken som frakter dem forbedret dem genetisk – de er blitt vennligere, mer intelligente, sunnere og mer empatiske enn den forrige utagven. Jorda er blitt beboelig og frodig igjen, 104.000 år etter den kjernefysiske vinteren. Evolusjonen har gått videre på Jorda også, blant annet i økosystemene av store og små meker.

Ingenting går akkurat slik de hjemvendte menneskene – Sapiens 2.0 – eller meken som frakter dem har tenkt. Det har jeg skrevet ei fortelling om. Foreløpig har jeg ikke funnet noe forlag som er villig til å utgi disse romanene, sia de ikke handler om samlivskrisene til urbane kvinner i øvre middelklasse, men jeg håper å få dem utgitt før singulariteten treffer oss.

 

Vi klarer ikke å terraforme Mars, V2.0

 

Dette er en ny og forbedret utgave av «Vi klarer ikke å terraforme Mars» fra 1920 - se https://kvernvold.blogspot.com/2020/09/vi-klarer-ikke-terraforme-mars.html .

Advarsel: Denne gjennomgåelsen kommer til å inneholde mange tall og et par regnestykker. Derimot inneholder den IKKE ETT ENESTE pent bilde fra Mars. Det blir altså drepende kjedelig, så hold ut! .

Da jeg var ni år, drømte jeg om å reise til Mars. Jeg hadde lest «Den røde planet» («Red Planet») av Robert Heinlein, så da ville jeg også gå på skøyter på kanalen fra Syrtis Minor til Syrtis Major. Det kom til å bli mye mer spennende enn å gå på Randsfjorden.

Det ble lenge å vente. Gradvis ble Mars en helt annen planet. Kanalene ble borte. I stedet ser vi et nakent landskap i alle sjatteringer av oker, oppskåret av enorme raviner, arrete av meteornedslag, frostsvidd i en atmosfære så tynn som Jordas ytterste stratosfære, sandblåst av evig virvlende støvskyer. «Det er ingen fjell på Mars», påsto Arthur C. Clarke i «The sands of Mars». På veggkartet mitt ser jeg en planet med Solsystemets høgeste fjell, tre ganger så høgt som Mount Everest, og en fjellkjede med flere andre topper som overgår alt vi kan finne på Jorda.

Men drømmen om Mars har jeg beholdt. Etter Vikinglanderne i 1976 fablet jeg, bare halvt i spøk, om den dagen jeg skulle reise med kabelbanen til toppen på Olympus Mons sammen med kompisen min, han Ingar. Der skulle Norges to beste Mars-forfattere se ut over det djupfryste ørkenlandet og knirke i kor: «Shake, rattle and roll! Shake, rattle and roll!»

Det blir verken rock'n roll eller køntrimusikk på Olympus Mons de nærmeste åra. Kanskje blir de første basene opprettet, bare femti år forsinket. Da dukker en gammel idé opp igjen fra skrivebordsskuffen: Går det an å skaffe Mars en atmosfære til å puste i, et klima som egner seg til utendørs opphold? Kort sagt, gjøre den mer lik Jorda? - For skal vi ærlige, så frister ikke den sandblåste, golde grushaugen til varig opphold, uansett hvor fascinerende den er for oss romantikere. Det kommer ikke til å gå godstog med forsyninger fra Jorda. Kolonister må dyrke sin egen mat og brygge sitt eget øl! Ikke lett i 60 kuldegrader, i tilnærmet vakuum, mens kroppen pepres av livsfarlig stråling: Et fint sted å besøke, men du har egentlig ikke lyst til å bo der.

Elon Musk har lest de samme science fiction-bøkene som jeg. I hvert fall har han lest «Stranger in a strange land» av Heinlein. I denne romanen har Valentine Michael Smith vokst opp på Mars og lært en form for djup erkjennelse, kalt «grok», som gir ham nesten overnaturlige evner. Derfor har Musk kalt KI-systemet sitt for «Grok». Han har også foreslått å bruke atomvåpen på polkalottene for å få dem til å fordampe, slik at CO2-innholdet i atmosfæren blir økt, og drivhuseffekten gjør temperaturen mer behagelig. Terraforming med hydrogenbomber, med andre ord. - Det kommer ikke til å hjelpe stort, som du snart skal få se.

Jeg var lenge en entusiastisk tilhenger av terraforming, og syslet med ideen på skrivebordet: Hva skal en science fiction-forfatter med en fysikkutdannelse, hvis han ikke kan bruke den til å gjøre Mars beboelig? Men etterhvert har jeg fått motforestillinger: Bør vi ikke heller bevare denne vilt fremmede ødemarka som varig kilde til undring og kunnskap? Vi kan bygge så mange verdener vi vil andre steder i rommet - kunstige øyer med plass til millioner av mennesker. (Lurer du på hvordan? Spør en ingeniør. Les «Sabotørene» av meg; les «Ringworld» av Larry Niven. Skjønt sistnevnte er ustabil i den opprinnelige utgaven – Niven er jo ikke ingeniør.) Så kan vi la den urørte naturen på Mars fortsette å være urørt. Skal vi reise dit, må vi gjøre det på planetens premisser: Husk oksygen, strålevern og romdrakt.

Andre har bevart entusiasmen. Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi («Red Mars», «Green Mars», «Blue Mars») beskriver kolonisering, terraforming og sosial utvikling over en 200-årsperiode, der Mars framstår som et stadig bedre sted å bo, mens Jorda visner i økologisk og sosialt sammenbrudd. Han har fortsatt å skrive fortellinger i det samme framtidsuniverset.

Hvordan foregår terraforming i praksis? I prinsippet er svaret enkelt: Du må sørge for at planeten har tilstrekkelige mengder drivhusgass, og fylle opp atmosfæren med oksygen og nitrogen til du får et atmosfæretrykk som hjemme. Tyngdekraften kan du ikke gjøre noe med: Har du levd noen år med 38 % av den tyngden du er konstruert for, bør du ikke reise tilbake til Jorda. Du har ikke kropp til det lenger.

Fra bakken kan du utvinne oksygen og kanskje nitrogen nok, bare du har tilstrekkelig tid og energi. Men aller først trenger vi oppvarming. Vi må altså øke drivhuseffekten noe voldsomt.

I terraforming er «Svartlegemetemperaturen» et sentralt begrep. Det er den gjennomsnittstemperaturen en planet ville ha hvis det ikke fantes en drivhuseffekt. Den viser på enkelt vis hvor sterk drivhuseffekt du trenger for at temperaturen skal bli levelig. Å beregne Jordas svartlegemetemperatur er en standardoppgave i termodynamikken. Bruker du Stefan-Boltzmanns ligning og regner riktig, basert på avstand til Sola (150 millioner kilometer), albedo (0,306) og strålingsfluks fra Sola (1361 W/m²), finner du at svaret er 18 kuldegrader. Gjennomsnittstemperaturen på Jorda er 15 varmegrader. Forskjellen, 33 grader C, skyldes drivhuseffekten. Varmestråling fra bakken blir fanget opp av drivhusgasser i atmosfæren: Vanndamp, CO₂, metan og diverse andre. Vanndamp er den aller viktigste; deretter følger CO₂. Det er disse gassene vi må satse på hvis vi vil terraforme Mars.

Vi må først vite ut hvor stor drivhuseffekten er på Mars. Mars mottar i snitt bare 43 % så mye solenergi som Jorda, og har en albedo på 0,25. Da kan du regne ut at svartlegemetemperaturen er 210 K – altså minus 63 grader C. Det er temmelig krevende å finne gjennomsnittstemperaturen på et sted der det er så langt mellom termometrene, og der temperaturene varierer voldsomt mellom dag og natt, mellom årstidene og i ymse slags topografiske forhold. Men Wikipedia oppgir at Mars har en drivhuseffekt på 5 grader. En annen kilde oppgir 6 grader, en studie fra Nasa oppgir 7 grader, og jeg har sett en kilde som oppgir så mye som 10 grader. Sistnevnte kilde meiner altså at snittstemperaturen er 220 K, det vil si minus 53 grader C. Fortsatt ganske utrivelig.

For 3,5 milliarder år sia var det mye varmere på Mars. Det var store sjøer, elver, isbreer. På den nordlige halvkule kan det ha vært et stort hav; i det enorme Hellas-krateret var det et innlandshav. Valles Marineris er et ravinesystem som får Grand Canyon til å virke som et lite skar. Der fosset det enorme mengder med smeltevatn. For at alt dette skal ha vært mulig, må snittemperaturen – i hvert fall på store deler av planeten – ha vært minst 273 K, altså null grader C. Men SAMTIDIG har solstrålinga vært 25 % svakere enn i dag, for Sola skinner sterkere for hver årmilliard som går. Hvis Mars hadde samme albedo som nå – 0,25 - , så var svartlegemetemperaturen 195 K, eller minus 78 C. Drivhuseffekten må altså ha utgjort minst 78 grader. Hvordan i all verden var det mulig?

Det er publisert et hopetall studier som prøver å besvare dette spørsmålet. Ingen har så langt levert et fullgodt svar. Forskerne er enige om at atmosfæren den gangen inneholdt mye mer CO2 enn nå. Én rapport fastslo i 1989 at for at flytende vatn skulle finnes på overflata, måtte partialtrykket fra CO2 ha utgjort minst 1,3 atmosfærer. En annen rapport fra 2014 bekrefter dette tallet, med tillegg av at det må ha vært fra 5 til 20 % hydrogen, pluss vanndamp, i atmosfæren.

Andre studier fastslår at heller ikke dette har vært tilstrekkelig. Det er blitt laget store modeller som tar hensyn til forskjeller i topografi og lokalt klima, og til sykliske variasjoner i aksehelling og eksentrisitet i banen: Mars har nemlig også Milankovitsj-sykler, akkurat som Jorda. Ved å forutsette store utbrudd med tilførsel av SO2, og en kombinasjon av hydrogen og metan i tillegg til karbondioksyd, klarer de nesten å forklare det tidlige klimaet på Mars, og hvordan det gikk fra varmt og vått til kaldt og tørt. Men bare nesten. Det ser ut til at liv i en eller annen form kunne ha eksistert der. Men noe trivelig sted for mennesker ville det ikke ha vært, med et trykk på et par atmosfærer, hovedsakelig bestående av CO2, med solide doser av SO2, metan og fritt hydrogen. Samt litt vanndamp.

I dag har Mars fortsatt en atmosfære som består nesten bare av CO_{2 .}Trykket er bare 0,6 % av trykket på Jorda. Men partialtrykket fra CO2 er altså på 6 millibar, mot bare 0,45 på Jorda! Hvorfor er ikke drivhuseffekten minst like kraftig som på Jorda?

Det finns flere grunner som trekker nedover på Mars og oppover på Jorda.

For det første: Drivhuseffekten virker ikke linjært. Ifølge den enkleste beregninga av drivhuseffekt fra én gass øker den logaritmisk med konsentrasjonen. Det betyr at hvis du dobler konsentrasjonen av en drivhusgass, så stiger temperaturen bare med det samme som den økte med forrige gang du doblet konsentrasjonen: Fra 1 til 2 millibar av en gitt gass øker temperaturen kanskje med en grad. Da må du øke med 2 millibar til for å få temperaturøkningen opp i 2 grader. Og du må øke med 4 millibar for å få temperaturøkningen opp i 3 grader. Og med 8 milibar til for å - -

For det andre: Utstrålt varmeenergi fra overflata er proporsjonal med absolutt temperatur opphøyd i fjerde potens, i samsvar med Stefan-Boltzmanns strålingslov. Det betyr at en økning på 1 grad gir relativt mye større økning i utstrålt energi på Mars enn den gjør hos oss: Følgelig blir den temperaturendringen som kreves for å oppnå termisk likevekt (det blir verken varmere eller kaldere) også mindre.

For det tredje: På Jorda er vanndamp den viktigste drivhusgassen. Den fungerer som multiplikator på virkningen av CO₂. Det foregår slik: Når lufta blir litt varmere, så stiger metningstrykket for vanndamp. Da blir det mer vanndamp i lufta. Sia vanndamp er en kraftig drivhusgass, fører det til en større temperaturøkning enn den utløsende økningen. Det skjer enten grunnen til den utløsende økningen er CO2, økt solaktivitet eller svart magi. Nå veit vi med tilnærmet 100 % sikkerhet at økningen i våre dager skyldes CO2, med litt metan i tillegg.

De fleste som regner på sånne ting konkluderer med at økningen her på Jorda på grunn av vanndamp er (minst) dobbelt så stor som økningen på grunn av CO₂ – dvs en multiplikatoreffekt på minst 3. Det finns forskere som er uenige: Meteorologen Roy Spencer hevder at økt skydekke på grunn av mer luftfuktighet motvirker denne effekten. Blant klimaforskere har han ikke mange meiningsfeller. Og det er ingenting ved global oppvarming de siste åra som tyder på at han har rett.

For som kjent passerte vi 1,5 grader oppvarming i 2024, i henhold til alle som måler slikt - deriblant Copernicus, NASA og World Meteorological Organization. Da ligger vi tre år foran det skjemaet jeg satte opp i 2016: Da skrev jeg – ut fra svært enkle og banale regnestykker - at vi kom til å passere 1,5 grader i 2027, og 2 grader i 2045. MEN jeg skrev også at sia utslippene fortsetter som før, kommer oppvarminga til å gå fortere.

Økningen på 1,5 grader betyr at det nå er over 10 % mer vanndamp i Jordas atmosfære enn det var i før-industriell tid. Det er denne økningen som forårsaker mesteparten av den globale oppvarmingen. En slik virkning får du ikke på Mars.

For hvis tallet fra Nasa er riktig, er gjennomsnittstemperaturen på Mars minus 56 grader. La oss sammenligne: Når temperaturen på Jorda har økt fra 13,5 til 15 grader C, har metningstrykket for vanndamp steget fra 11,6 til 12,8 mm kvikksølv – altså 1,2 mm. Men når temperaturen på Mars har steget fra 63 til 56 minusgrader, har metningstrykket steget fra 0,006 til 0,01 mm – altså en økning på 0.004 mm. Slikt blir det ikke mye ekstra drivhuseffekt av.

For at vanndamp skal fungere som en kraftig klimagass, må temperaturen først komme opp i noe nær smeltepunktet. Ved smeltepunktet er metningstrykket omtrent 1/3 av metningstrykket ved 15 grader. - I tillegg må det selvfølgelig finnes vatn som kan fordampe. På Jorda er det hav på 71 % av overflata. På Mars er det tilsvarende tallet 0 %. Med andre ord: Det er tørt.

Hvor langt kan vi komme med bare å øke CO2-innholdet i Mars-atmosfæren noe aldeles grassalt? La oss prøve den enkle modellen som sier at temperaturen øker logaritmisk med konsentrasjonen.

Hvis drivhuseffekten i dag utgjør 7 grader, kan vi med dette enkle regnestykket finne ut at vi oppnår ytterligere 7 grader forbedring ved å øke konsentrasjonen med 12 millibar, dvs totalt 18. Og vi kan oppnå ytterligere 7 grader forbedring ved å øke konsentrasjonen med ytterligere 24 millibar – totalt 42. Og så videre.

Hvis jeg har klart å holde tunga rett i munnen, klarer vi å øke middeltemperaturen på Mars til 273 K, dvs 0 grader C – 15 grader mindre enn på Jorda, men vi er ikke storforlangende – ved å øke partialtrykket fra CO2 til 3068 millibar. Godt og vel tre atmosfærer.

Hvis jeg er så generøs at jeg bruker den kilden som sier at Mars har en drivhuseffekt på hele 10 grader, er middeltemperaturen i dag minus 53 grader C. Hvis jeg gjør de samme regnestykkene, finner jeg at ved å øke trykket til 1270 millibar, får jeg en gjennomsnittstemperatur på pluss 7 grader C. Det stemmer forbløffende godt med de studiene som sier at Mars for 3,5 milliarder år sia må ha hatt minst 1,3 atmosfærers trykk fra CO2 for å ha flytende vatn. Husk at for 3,5 milliarder år sia var svartlegemetemperaturen 15 grader lågere enn i dag, på grunn av svakere stråling fra Sola.

Konklusjon: For å få levelige temperaturer på overflata av Mars i dag, trenger vi minst 1 atmosfæres trykk fra CO2. Antakelig mye mer, og dessuten SO2 og fritt hydrogen i tillegg. Pluss vanndamp.

Men flere ting er feil med dette tallet. NASA-forskerne Jakosky og Edwards har reagert på det glupe forslaget fra Elon Musk om å teppebombe polkalottene med atombomber for å få tørrisen til å fordampe. For i polkalottene er det ikke mer CO₂ enn det som skal til for å doble det nåværende atmosfæretrykket, sier de. Kanskje finns det dobbelt så mye spredt i overflata på resten av Mars, men det er heller ikke i nærheten av å være nok. Og kanskje – kanskje - kan vi skrape sammen nok CO₂ til 20 millibar – men for å få temperaturen opp til 0 grader C trenger vi 50 ganger så mye!

For det andre vil seriøse klimaforskere protestere vilt mot det regnestykket jeg har satt opp. De vil påpeke at den enkle, logaritmiske økningen bare gjelder innafor et begrenset område. Det oppstår flere komplekse effekter – blant annet at vi får skyer av CO2 i de øvre atmosfærelagene. Disse skyene vil øke albedo og gi avkjøling.

For det tredje ønsker vi en atmosfære vi kan leve i. Allerede ved 60 millibar CO₂ i lufta blir du forvirret og får dårlig syn, hørsel, motorikk. Ved 100 millibar besvimer du, og ved 150 millibar går det enda verre med deg. Vi kan altså ikke bare kjøre på med stadig mer CO₂, sjøl om det kunne skaffes.

Her på Jorda er det, som sagt, vanndampen som sørger for mesteparten av drivhuseffekten, når vi først har fått sparket den i gang med CO₂. Kan den komme oss til hjelp på Mars også? Noen optimister har regnet ut at det skal være nok vann-is i polkalottene og i Mars-tundraen forøvrig til at det kunne dekke overflata med flere meter vatn, eventuelt is. Det kan være overoptimistisk, men la oss prøve.

Vi er fornuftige og begrenser CO₂-innholdet til 30 millibar. - Ved 43 kuldegrader er metningstrykket av vanndamp over is ca 0,06 millibar. Alt ut over dette faller som dunlette snøkrystaller i den djupfryste ørkensanden. Hadde dette vært Jorda, ville så mye vanndamp kanskje ha gitt et tillegg i drivhuseffekten på 0,1 grad C.

Der du sitter på verandaen din i sommerlig innlandsklima, ligger partialtrykket av vanndamp på 10-15 millibar. Slikt blir det drivhuseffekt av. Men 0,06 millibar? Give me a break, som vi sier på nynorsk.

Vi kan bli desperate og vurdere metan. Den finns (nesten) ikke på Mars; den må hentes – for eksempel fra Titan, hvor det er store sjøer av den. Fraktkostnadene blir store, men metan er en mye kraftigere drivhusgass enn CO₂. Luktfri er den også! Jeg siterer en instruktør ved Norges Brannskole: «Hvis man går lenge i et område med metangass, kan man svime av og i verste fall dø. Har du fått i deg metangass, vil du kjenne at du blir tung i hodet og føler ubehag i kroppen. Sakte men sikkert går ubehaget over i bevisstløs tilstand.» - Kanskje ikke en særlig god idé det heller, altså.

Mars har som sagt vært mye varmere. Det har vært elver og hav der, store hav der det kan ha myldret av liv. For tre og en halv milliarder år sia kan det ha vært vel så trivelig på Mars som her på Jorda. I hvert fall hvis du var en mikroorganisme som svømte rundt i de svale bølgene i Hellas-krateret mens du mesket deg på CO2 og SO2, i et trykk på 1,3 atmosfærer eller mer. Men for deg og meg ville denne blandinga ha vært dødelig – vi ville ha trengt umiddelbar legehjelp etter det første åndedraget.

I motsetning til Jorda – for ikke å snakke om Venus! - mistet Mars sin tidlige atmosfære. Forskere meiner at solvinden har hatt mye av skylda for det. Uten magnetfelt, eller med et mye svakere magnetfelt enn Jorda, hadde ikke Mars noe vern mot strømmen av ladete partikler. Med lågere tyngdekraft enn Jorda klarte den heller ikke å holde på lufta, vanndampen og hydrogenet. I tillegg vil fritt hydrogen, hvis det har vært en del av blandinga, ha forsvunnet ut i rommet på grunn av et svakere tyngdefelt, sammen med vanndamp og – kanskje – en god del CO2. Resten av den tidlige atmosfæren finner du i eller under ørkensanden i form av karbonater av ymse slag.

Derfor finns ikke lenger muligheten til å gjenskape det frodige klimaet som en gang fantes. Vi må glede oss over planeten slik den er nå: Vill, fremmed, et varig mysterium.

Vi kommer til å reise dit. Men vi kommer ikke til å klare å omforme den til det ugjenkjennelige etter vårt eget hode. Mars er uovervinnelig.

I tillegg til «Red Planet» (https://en.wikipedia.org/wiki/Red_Planet_(novel)) av Robert Heinlein og «The Sands of Mars» ( https://en.wikipedia.org/wiki/The_Sands_of_Mars ) av Arthur C. Clarke har jeg brukt bl a følgende kilder:

R. Durham, R.B.S chmunk, J.W. Chamberlain: «Comparative analysis of the atmospheres of early Earth and early Mars», Advances in Space Research, 1989 (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/0273117789902196 )

Ralph Kahn: «The evolution of CO2 on Mars», Icarus issue 2, 1985 ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/0019103585901162 )

Y.L. Yung, H. Nair, M.F. Gerstell: «CO2Greenhouse in the Early Martian Atmosphere: SO2 Inhibits Condensation», Icarus issue 1, 1997 (https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0019103597958085 )

Jiacheng Liu, Joseph R. Michalski, Zhicheng Wang, Wen-Sheng Gao: «Atmospheric oxidation drove climate change on Noachian Mars», Nature communications 2024 (https://www.nature.com/articles/s41467-024-47326-0 )

Michael A. Mischna, Victor Baker, Ralph Milliken, Mark Richardson, Christopher Lee: «Effects of obliquity and water vapor/trace gas greenhouses in the early martian climate», Journal of Geophysical Research: Planets, Vol. 118, 2013 (https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/jgre.20054 )

Wikipedia: «Atmosphere of Mars» (https://en.wikipedia.org/wiki/Atmosphere_of_Mars )

Robin D. Wordsworth: «The Climate of Early Mars», Annual Review of Earth and Planetary Sciences, 2016 (https://www.annualreviews.org/content/journals/10.1146/annurev-earth-060115-012355 )

Four facts from the future

 

There is no production growth – just increasing consumption

Neither Norway nor the world has seen real production growth for many years. We have had steadily increasing consumption, and financed this consumption by using up an ever-increasing portion of our capital, i.e. natural resources. In Norway, we have long been doing what we call oil production. But oil production ended 145 million years ago. We are pumping up our capital, the values on the seabed, and using them up, and we call this production. It is the same as withdrawing money from your savings account, spending it, and calling it ‘income’. Accountants will, rightly, be accused of fraud if they convert savings to income in this manner.

In 2014, a report was published that calculated the annual value of ecosystem services worldwide at 145 trillion 2007 dollars. (Costanza et al.: ‘Changes in the global value of ecosystem services’, Global Environmental Change 26 ). Based on these calculations, the annual loss of ecosystem values due to land use changes alone was estimated at between 4.3 and 20.2 trillion dollars per year.

Earth Overshoot Day in 2025 is estimated to fall on 25 July. By then, we will need 1.75 Earths for the extraction of natural resources to be in balance with nature's production capacity. This date is coming earlier every year. Norway's Overshoot Day fell on 16 April, so if everyone in the world consumed as much as we do, we would need 3.5 Earths to be in balance.

There is no ‘advanced civilisation’ out there

The terms ‘advanced’, “intelligent” and ‘civilisation’ are anthropocentric: they are words of praise that we use to describe (what we perceive to be) our own best qualities. And then we assume that our (supposedly best) qualities are universally valid and applicable.

The fly agaric mushroom gathers information from its surroundings through long root threads. It uses this information to regulate growth. The spruce communicates with its surroundings through its roots (via root fungi) and by releasing aerosols. In this way, it warns other individuals of bark beetle attacks so that they can prepare a defence. The spruce also subsidises its closest relatives by feeding them through its roots via the root fungi: Is all this an expression of ‘intelligence’? Corn has many more active genes than you and I have. Does that make corn more advanced? If you represented one of the 2,400 known species of termites, would you ask: Will we find creatures in space that build mounds as intelligently designed as ours, with equally advanced cooling and ventilation systems?

The idea that life evolves ‘forward’ is a late Victorian notion of development and progress. The world was constantly improving thanks to the blessings of civilisation – such as the steam engine and Five O'clock Tea. But evolution, unlike the English colonists, has no destination in mind: not forward, not backward – just here and there in fits and starts. In this way, it ensures that life forms are constantly changing in line with changing conditions. The housefly has evolved through many more generations than you and I: does that make it more ‘advanced’?

If we find something similar to multicellular life out there, it will be much more different from you and me than the fly fungus, the spruce, the corn or the termite. It will share no common ancestors with us. Why would they build what we call ‘civilisation’? Not even the hedgehog has come up with anything like that, and the hedgehog is one of our closest relatives.

Two astronomers. (Tom Westby and Christopher Conselice: ‘The Astrobiological Copernican Weak and Strong Limits for Intelligent Life’, ‘The Astrophysical Journal’, June 2020) have used Drake's equation to calculate that there are at least 36 civilisations in the galaxy capable of communicating across interstellar distances.

But 97% of stars are older than the Sun. Most of these civilisations should have been here millions of years ago – but there is no trace of them. If I set even stricter requirements, the same calculation leaves only 0.58 such planets in the galaxy.

Homo habilis imperceptibly transitioned into (a kind of) human: it developed culture as a survival strategy. Macaques and chimpanzees also have culture, you say: Of course. Both Putin and your neighbour Fredrik have weapons: Putin has nuclear weapons, and Fredrik has a slingshot.

Language, culture and technology are based on a genetic adaptation that is unique to us. There was no reason why language skills had to emerge in any of the many hominids that roamed Africa two and a half million years ago. If we suddenly disappeared, it would not be chimpanzees that would take over after us, as in Planet of the Apes. It would probably be the cockroaches.

If I don't use Drake's equation, but instead use the probability that 10 critical events that have been necessary for human evolution would also occur on another planet that is a twin of Earth, I get a combined probability that beings like us would arise of 1.125 x 10-10. And then there are probably many other random but necessary events in the evolution of life that I have overlooked.

How we can travel to the stars

Give a spaceship a steady acceleration of 1 G, i.e. the same gravity as on Earth. After two and a half years, the spaceship is travelling at 99% of the speed of light. You will then have travelled 6 light years! In a ‘stationary’ coordinate system, 6.8 years will have passed. Now you start to slow down with 1 G. After another 2.5 years (on the spaceship), you will have travelled a total of 12 light years. You then land on one of the planets of Tau Ceti and start your new life, five years older than when you left. ‘At the same time’, 13.6 years have passed according to how your friends back home measure time.

In order to reach a solar system 12 light years away as quickly as we would like, a 100,000-tonne spacecraft must be supplied with a total of 30.4*1018 kWt. Every year, the Sun delivers more than 100 million times as much energy as these 30.4*1018 kWt. Our hyper-intelligent descendants, the AIs, can use solar power to produce antimatter. This would enable them to reach the edge of the universe within a human lifetime. But they cannot travel home again: if they do, they will discover that the Earth has aged 27 billion years while they have been away.

How long can consumption growth continue?

Humans are like bacteria in a Petri dish: We increase our consumption exponentially, until the dish is full. Unlike bacteria, we have always been able to find larger dishes, once the one we are in is full. Let us see how long this can go on.

From the Industrial Revolution to the present day, humanity's energy consumption has increased by 1.7% per year. In 2015, our consumption reached 1.6*1014 kWt – approximately 1/10,000th of the amount of energy that the Sun shines down on Earth.

Let's assume we continue with a modest annual growth rate of 1.4%. That means we double our consumption every 50 years. In practice, we only manage to use 50% of the solar energy that hits the planet. That means growth here on Earth will come to an end in the year 2630. But:

We can build a Dyson sphere and utilise half of all solar energy. Then we have another 1550 years.

The Sun is a fairly average star, so roughly speaking, we can assume that the galaxy produces 300 billion times as much energy as the Sun. If we continue to double our consumption every 50 years, we will have used up all the available energy in the entire galaxy after 1906 years. In the year 6086, it will be full.

But the universe has about 100 billion galaxies, according to cosmologists. We will be able to fill them up in 1827 new years. So in the year 7913, growth will come to an end. Completely. We therefore have approximately 5900 years of exponential growth ahead of us before the laws of nature, the universe and the exponential function pull the plug. Then the largest of all Petri dishes, the universe, will be full. We will have to find more universes.

Stoltenbergs skattelotteri

 

Jeg trudde øra skulle dette av da jeg hørte om Stoltenbergs sosiale eksperiment: Han vil la noen forskere finne ut om redusert skatt får unge folk til å arbeide mer, eventuelt hvor mye mer, ved å la 100.000 tilfeldig valgte unge få redusert skatt i et år. Det er satt opp en algoritme: På det meste kan en heldig ungdom spare 27.500 kroner. Etterpå skal statistikerne sjonglere med inntektstall fra de tilfeldig utvalgte og kontrollgruppa, altså de som ikke har kommet heldig ut i lotteriet, for å finne ut om reduksjonen har hatt noen virkning.

Jeg trudde først at det hadde vært hjemme alene-fest på gutterommet blant statistikerne i Finansdepartementet, og at forslaget ville bli plukket ned når far sjøl i huset kom hjem. Men nei: Der sto Stoltenberg sjøl i fjernsynsapparatet mitt og forklarte entusiastisk at slik ville en få mye kunnskap gjennom et eksperiment. - Og ingen vil jo tape på det, forklarte han alvorlig mens han såg meg inn i øynene og gestikulerte med to parallelle handflater, slik han bruker.

Her har vi å gjøre med minst tre feil: Hva som er psykologisk forsvarlig, hva som er etisk forsvarlig og hva som er korrekt forståelse av statistikk. De tre henger sammen.

27.500 kroner er en seriøs sum for unge i etableringsfasen. Nyheten om at noen mottar denne feite summen av Staten bare fordi de har slumpet til å bli trekt ut, mens andre ikke får fem flate øre, vil ikke skape glede og munterhet blant dem som ikke er like heldige. Det vil skape misunnelse, frustrasjon og sinne, og det vil ikke styrke tilliten til politikere og myndigheter. Da hjelper det lite å forklare taperne i lotteriet at de ikke kommer noe dårligere ut: De skjnner godt at noen får feite fordeler, og det er ikke dem. Følelsen av å tape blir ikke borte av liksom-rasjonelle argumenter.

For det andre: Det er et bærende prinsipp i rettsstaten at folk skal behandles likt. Samme misgjerning skal gi samme straff; samme inntekt og samme fradrag skal gi samme skatt. Samme lov for Loke som for Tor! -Riktignok blir ikke alle behandlet likt: Mannlige overtredere straffes litt strengere enn kvinnelige; velstående overtredere straffes litt mildere enn fattigfolk. Da kreves det mye harking og verbalt fotarbeid fra jurister og politikere som sier at dette visste vi ikke; dette må vi se nærmere på – og så videre. Men idealet er fortsatt likebehandling: Vi hører aldri at fetter Anton bør slippe skatt fordi han er fetter Anton. Og du venter aldri, når du blir vinket inn etter å ha kjørt i 100 i 80-sonen, at Torvald skal trekke fram terningen sin før han skriver ut forelegget, og la den bestemme beløpet. En sånn måte å behandle folks økonomi – folks liv – på er djupt umoralsk. I hvert fall hvis vi venter at lover og regler skal ha noe slags samfunnsetisk grunnlag. Det finnes ingen bedre måte å undergrave likhetsidealet på enn å behandle folk ulikt etter ternmingkastmetoden.

For det tredje viser statistikerne liten forståelse for statistiske metoder. For hvis de finner avvik mellom heldiggrisene og kontrollgruppa, så aner de ikke hva de måler: Måler de effekten av at heldiggrisene beholder mer av det de tjener, eller måler de effekten av at heldiggrisene veit de blir målt i et eksperiment? Og at folk i kontrollgruppa også veit de deltar i et eksperiment? Hvor mye vil (den kortvarige) gleden over å ha vunnet i Lotto påvirke heldiggrisenes arbeidsinnsats, og hvor mye vil frustrasjonen over ikke å være utvalgt påvirke de mindre heldiges arbeidsinnsats? - I et ordentlig dobbelt blind-forsøk veit ikke de forsøkspersonene hvilken kategori de tilhører. De veit ikke om pillene de får er sukkerpiller, eller om de inneholder den medisinen som skal testes. Dermed kan en eliminere placebo-effekten og få et pålitelig resultat som viser om medisinen virker eller ikke.

Her veit både forsøksgruppa og kontrollgruppa hvilken kategori de tilhører Og det er ikke mulig for statistikerne å finne ut hvor mye denne kunnskapen påvirker den atferden som måles.

Oppsummert: Dette påfunnet skaper frustrasjon og svekker tilliten til at myndighetene behandler folk likt. Lotteriet er et umoralsk spill med folks inntekt, og forsøket kan ikke gi den kunnskapen det er satt opp for å gi.

Jeg har ansett Stoltenberg som en person med god dømmekraft. Nå begynner jeg å tvile. Jeg håper i det lengste at han skrinlegger dette viltre påfunnet når han kommer til sans og samling igjen.