Norsk hykleri og svensk moralisme

 

Jeg har ikke lest den svenske bestselgeren «Norgesparadoxen» av Lisa Rõstlund (se https://www.aftenposten.no/kultur/i/8qdwQw/den-svenske-forfatteren-lisa-rostlund-fremstiller-nordmenn-som-hyklere-egoister-og-klimafornektere-i-boken-norgeparadoxen?fbclid=IwY2xjawK_TVNleHRuA2FlbQIxMAABHosL35qph3ZZ8JOuxrdZYYmhxS76K2fjGkcGWND4prwTUSwgx1rzYljiKRdy_aem_2wKhxelaEogdJFGtWurIuQ ), og jeg kommer ikke til å gjøre det heller, sjøl om den nylig fikk gratisreklame og flere bein å gå på i radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken». Jeg har viktigere ting å bruke resten av den tida jeg har igjen til. Men jeg har lest flere anmeldelser og omtaler av den. Så jeg må ta det forbeholdet at jeg antar hovedbudskapet er godt dekket i disse omtalene – som f eks i Aftenposten: «Hvordan kan det ha seg at Norge produserer olje og gass og samtidig ser på seg selv som foregangsnasjon på klima? spør Röstlund. ... Norge bidrar til klimakrisen med sin store oljeindustri. Det fører til at avlinger tørker ut eller blir ødelagt i flom. Og det fører til sult og død – i økende grad, hevder forfatteren.» Dette samsvarer godt med andre omtaler jeg har lest.

Jeg skal være den siste til å forsvare sløseriet og hykleriet i norsk oljeindustri – slik som de uanstendige sjefslønningene og de absurde påstandene om at vi er avhengige av oljeindustrien for å gjennomføre «det grønne skiftet»¹. Jeg garanterer nemlig: Hvis det ble bråslutt på olje, gass og køl, ville det grønne skiftet bli gjennomført raskere enn svint. Det ville riktignok medføre andre konsekvenser, f eks sosialt sammenbrudd i store deler av verden, herunder Sverige. - Jeg er også lei av å høre om hvor mye olje og gass vi produserer: Vi produserer jo ikke en eneste dråpe olje i verden i dag, mer enn gruvearbeiderne i Sør-Afrika produserer det gullet de graver opp. Oljen i Nordsjøen var ferdig produsert for 145 millioner år sia, og har ligget der som en skjult kapital hele tida etterpå. Nå bruker vi opp denne kapitalen og kaller det inntekt: Og når det er tomt er det tomt, må etterkommerne våre må leite andre steder etter lett tilgjengelig energi, den dagen de må løfte seg etter bukseselene etter en eller annen framtidig katastrofe.

Men nok om det norske hykleriet. La oss heller ta for oss den svenske moralismen, og dens pekefinger som alltid peker ut mot verden – aldri inn mot Sverige. For denne journalisten trenger åpenbart helt grunnleggende opplæring i fysikk. Hun trenger å lære at oljen skaper ingen utslipp når den pumpes og fraktes: Det er når oljen brukes at utslippene kommer. Likeens med gassen. (Jo da, pumpinga og frakten gir også utslipp, men de er knøttsmå i sammenlikning.) Så det er ikke leverandøren som skaper utslippene; det er brukeren – deriblant journalisten Lisa Rõstlund. Du kan ikke snu deg rundt i den moderne verden uten å bruke ting og tjenester som gir utslipp, og når jounalisten reiser rundt og snakker med kilder, utgjør hun en ambulerende utslippsbombe. Utslippene fra norsk olje og gass kommer der hvor oljen og gassen brukes, som for eksempel i Sverige. Hvis markedet ikke finnes, så kommer ikke oljeindustrien i Norge til å pumpe opp en eneste dråpe lenger.²

Og når dansken Preisler i det nevnte radioprogrammet slutter seg til den samme moralismen, så er det sannelig rætte ræva som feis, som vi sier heme. Danmark får halvparten av sin el-kraft fra gasskraftverk. Den andre halvparten kommer fra vindkraft, som er avhengig av balansekraft, sia det ikke produseres kraft når det ikke blåser. Nå finnes det enkle løsninger som ville gjøre det mulig å lagre energien fra vindkraft, men å innføre slike løsninger er p t prohibitivt dyrt; derfor fortsetter Danmark å slippe ut store mengder CO2 fra sine gasskraftverk.

Sånn går det når moralistene slippes laus på problemstillinger de ikke skjønner.

Forøvrig meiner jeg at norsk oljeindustri bør fases ut på en rolig og verdig måte, og at vi i langt større grad bør basere oss på mer bærekraftige industrier. Men vi trenger åpenbart ikke spørre svenske moralister om gode råd til den omstillinga.

1Som riktignok heller burde kalles «Det grønne ordskiftet», sia det stort sett går ut på å sette stadig mer luftige mål langt der ute, og stadig færre konkrete tiltak her og nå.

2Hvis da ikke oljedirektørene gjør som andre direktører i underskuddsbedrifter: Løper til sine venner i den snille Staten og får feite subsidier til å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser, samt egne lønninger på femten-tjue millioner.