Stoltenbergs skattelotteri

 

Jeg trudde øra skulle dette av da jeg hørte om Stoltenbergs sosiale eksperiment: Han vil la noen forskere finne ut om redusert skatt får unge folk til å arbeide mer, eventuelt hvor mye mer, ved å la 100.000 tilfeldig valgte unge få redusert skatt i et år. Det er satt opp en algoritme: På det meste kan en heldig ungdom spare 27.500 kroner. Etterpå skal statistikerne sjonglere med inntektstall fra de tilfeldig utvalgte og kontrollgruppa, altså de som ikke har kommet heldig ut i lotteriet, for å finne ut om reduksjonen har hatt noen virkning.

Jeg trudde først at det hadde vært hjemme alene-fest på gutterommet blant statistikerne i Finansdepartementet, og at forslaget ville bli plukket ned når far sjøl i huset kom hjem. Men nei: Der sto Stoltenberg sjøl i fjernsynsapparatet mitt og forklarte entusiastisk at slik ville en få mye kunnskap gjennom et eksperiment. - Og ingen vil jo tape på det, forklarte han alvorlig mens han såg meg inn i øynene og gestikulerte med to parallelle handflater, slik han bruker.

Her har vi å gjøre med minst tre feil: Hva som er psykologisk forsvarlig, hva som er etisk forsvarlig og hva som er korrekt forståelse av statistikk. De tre henger sammen.

27.500 kroner er en seriøs sum for unge i etableringsfasen. Nyheten om at noen mottar denne feite summen av Staten bare fordi de har slumpet til å bli trekt ut, mens andre ikke får fem flate øre, vil ikke skape glede og munterhet blant dem som ikke er like heldige. Det vil skape misunnelse, frustrasjon og sinne, og det vil ikke styrke tilliten til politikere og myndigheter. Da hjelper det lite å forklare taperne i lotteriet at de ikke kommer noe dårligere ut: De skjnner godt at noen får feite fordeler, og det er ikke dem. Følelsen av å tape blir ikke borte av liksom-rasjonelle argumenter.

For det andre: Det er et bærende prinsipp i rettsstaten at folk skal behandles likt. Samme misgjerning skal gi samme straff; samme inntekt og samme fradrag skal gi samme skatt. Samme lov for Loke som for Tor! -Riktignok blir ikke alle behandlet likt: Mannlige overtredere straffes litt strengere enn kvinnelige; velstående overtredere straffes litt mildere enn fattigfolk. Da kreves det mye harking og verbalt fotarbeid fra jurister og politikere som sier at dette visste vi ikke; dette må vi se nærmere på – og så videre. Men idealet er fortsatt likebehandling: Vi hører aldri at fetter Anton bør slippe skatt fordi han er fetter Anton. Og du venter aldri, når du blir vinket inn etter å ha kjørt i 100 i 80-sonen, at Torvald skal trekke fram terningen sin før han skriver ut forelegget, og la den bestemme beløpet. En sånn måte å behandle folks økonomi – folks liv – på er djupt umoralsk. I hvert fall hvis vi venter at lover og regler skal ha noe slags samfunnsetisk grunnlag. Det finnes ingen bedre måte å undergrave likhetsidealet på enn å behandle folk ulikt etter ternmingkastmetoden.

For det tredje viser statistikerne liten forståelse for statistiske metoder. For hvis de finner avvik mellom heldiggrisene og kontrollgruppa, så aner de ikke hva de måler: Måler de effekten av at heldiggrisene beholder mer av det de tjener, eller måler de effekten av at heldiggrisene veit de blir målt i et eksperiment? Og at folk i kontrollgruppa også veit de deltar i et eksperiment? Hvor mye vil (den kortvarige) gleden over å ha vunnet i Lotto påvirke heldiggrisenes arbeidsinnsats, og hvor mye vil frustrasjonen over ikke å være utvalgt påvirke de mindre heldiges arbeidsinnsats? - I et ordentlig dobbelt blind-forsøk veit ikke de forsøkspersonene hvilken kategori de tilhører. De veit ikke om pillene de får er sukkerpiller, eller om de inneholder den medisinen som skal testes. Dermed kan en eliminere placebo-effekten og få et pålitelig resultat som viser om medisinen virker eller ikke.

Her veit både forsøksgruppa og kontrollgruppa hvilken kategori de tilhører Og det er ikke mulig for statistikerne å finne ut hvor mye denne kunnskapen påvirker den atferden som måles.

Oppsummert: Dette påfunnet skaper frustrasjon og svekker tilliten til at myndighetene behandler folk likt. Lotteriet er et umoralsk spill med folks inntekt, og forsøket kan ikke gi den kunnskapen det er satt opp for å gi.

Jeg har ansett Stoltenberg som en person med god dømmekraft. Nå begynner jeg å tvile. Jeg håper i det lengste at han skrinlegger dette viltre påfunnet når han kommer til sans og samling igjen.