Liu Cixin frakter Jorda til Alfa Centauri

 

Dette lesestykket handler ikke om Liu Cixins langnovelle «The Wandering Earth». Det handler om den ideen Liu bygger historien sin rundt, nemlig å frakte Jorda herfra til Alfa Centauri for å unngå at både planeten vår og menneskeheten blir utslettet i en kosmisk katastrofe. Jeg prøver å besvare spørsmålet: Er en sånn operasjon i det hele tatt mulig? Dessuten funderer jeg litt på om det egentlig er en god idé å redde oss på akkurat denne måten.

Advarsel: Under lesinga kommer du til å støte på både store og små tall. Disse tallene er framkommet gjennom lange plutifikasjoner med mange tierpotenser. Jeg trur jeg har regnet riktig, men jeg gir ingen garantier, så du leser på egen risiko. Vel bekomme!

Liu Cixin er ei internasjonal megastjerne innen science fiction. Du kan lese om ham har (https://en.wikipedia.org/wiki/Liu_Cixin); du kan også finne en god omtale av forfatterskapet hans i nettmagasinet Nye NOVA: https://www.nyenova.no/cixin-liu-et-forfatterportrett/ . I hjemlandet sitt, Kina, har Liu mottatt ei lang rekke utmerkelser for fortellingene sine. I 2015 mottok han dessuten Hugo-prisen for romanen «The Three Body Problem» (https://en.wikipedia.org/wiki/The_Three-Body_Problem_(novel) ). Hugo-prisen (oppkalt etter Hugo Gernsback (https://en.wikipedia.org/wiki/Hugo_Gernsback) ) er en utmerkelse som deles ut av den årlige verdenskongressen for science fiction-interesserte etter avstemming blant påmeldte kongressdeltakere. Det deles ut priser i flere kategorier hvert år, men den mest prestisjefylte er prisen for årets beste roman. Disse verdenskongressene startet som et reint amerikansk prosjekt, og de er fortsatt sterkt preget av engelskspråklig litteratur, så prisen til Liu var og er enestående på den måten at dette er den eneste gangen prisen har gått til en oversatt roman.

For eget vedkommende ble jeg ikke fullt så begeistret for «Trelegemeproblemet» som mange andre – mer om det ved en annen anledning (kanskje). Men Liu Cixin har for vane å gi seg i kast med historier i kosmisk format, slike som langnovellen «The Wandering Earth» ( https://en.wikipedia.org/wiki/The_Wandering_Earth_(novella) ). Den byr på spektakulære kosmiske visjoner og framtidig ingeniørkunst som overgår det meste av det vi har sett i hard science fiction. Utgangspunktet er: Forskningen har funnet ut at Sola kommer til å gå over i en novafase og utslette aklt liv på Jorda. Verdens ledere utpeker en verdensregjering som beslutter å flytte hele Jorda over i en mer behagelig bane ved Alfa Centauri, bare 4,3 lysår borte. Skyvkraften som trengs til overfarten leveres av 12.000 enorme rakettmotorer, som mates av hver sine fusjonskraftverk. Hele turen skal ta 2.500 år.

Historien – eller snarere små deler av historien, for den åpner for mange dramatiske opptrinn og hendelser langs vegen – er filmatisert, og har oppnådd stor kommersiell suksess. Den første filmen er tilgjengelig via Netflix, og ifølge mine nærmeste er den mye bedre enn tilsvarende produksjoner fra USA. Så har det også kommet en oppfølgerfilm som foregår noen hundre år tidligere, og den høster tilsvarende lovord. Her finner du en omtale fra en av mange begeistrete seere: https://lairofreviews.com/2023/03/09/film-review-the-wandering-earth/

Jeg har skjønt at som leser av hard, vitenskapsbasert science fiction må jeg absolutt fordjupe meg i dette forfatterskapet: Mannen er et reint oppkomme av originale idéer i en sjanger som trenger friske tilskudd til strømmen av dystopier og økokatastrofer. (Visst trenger vi dystopier og økokatastrofer, nå mer enn noensinne. Men vi trenger storslåtte, realistiske romeventyr også, og Liu er en pålitelig leverandør av slike.)

Jeg skal ikke prøve å analysere historien som litteratur. Det har andre gjort, med vekslende hell. Jeg skal aom sagt ta for meg spørsmålet: Er det teoretisk mulig å flytte Jorda til Alfa Centauri slik novellen beskriver? Dessuten: Kan menneskeheten overleve en sånn tur, og kan det tenkes bedre måter å redde menneskeheten på? Når du flytter fra Oslo til Trondheim, så tar du med deg et flyttelass. Men du tar ikke med deg hele huset ditt. Du forlater det gamle og skaffer deg et annet hus i Trondheim. Kunne vi ikke gjøre det på samme måte hvis nabolaget rundt Sol blir utrivelig?

I utgangspunktet stusser jeg også på det fullstendige gjennomslaget som forskningen har fått i Lius framtidsverden: Hva, alle blir enige om en verdensregjering bare fordi noen forskere sier at Jorda kommer til å gå under? Det dukker ikke opp en eneste diktator som kaller hele dommedagsvisjonen for oppspinn? Ingen Trump; ikke en eneste oljefyrt hærskare med forskningsfornektere og «astrorealister»? For å kunne organisere dette evighetsprosjektet trengs det dessuten et styre som har sterkere kontroll over menneskenes tanker, ord og gjerninger enn noe diktatur verden hittil har sett. Jeg ser for meg opptøyer som blir til opprør som blir til borgerkrigeer og verdenskriger.

Men nok om den politiske realismen i et sånt prosjekt. Jeg skal ta for meg fysikken i prosjektet – det er mye enklere.

Stjernereiser står og faller med tilgangen på energi. Alt annet kan du få til med en tilstrekkelig avansert teknologi, bare du har den energien som trengs.

Den optimale måten å frakte planeten på er å akselerere jevnt til vi er halvvegs, og deretter bremse like jevnt til vi er framme. Jorda har en masse på 5,97*10²⁴ kg. Hvis vi tar i bruk det formelverket som Newton har gitt oss til slike formål, finner vi at vi trenger en jevn akselerasjon på 2,56*10^-5 m/s². Ikke stort, synes du nok; men husk at vi holder på i 1.250 år, og da oppnår planeten omsider en hastighet på 1010 km/s. Deretter bremser vi like mye, og etter nye 1.250 år er Jorda framme ved Alfa Centauri. Vi må passe på å ha igjen nok energi til å skyve planeten inn i en passe behagelig bane rundt vår nye sol. (Vi har tre å velge mellom: Proxima Centauri, Alfa Centauri A og Alfa Centauri B.)

I vår nåværende avstand fra Sola er unnslippningshastigheten fra Sola ganske nøyaktig 42 km/s. Regn sjøl: https://en.wikipedia.org/wiki/Escape_velocity . Jorda har en midlere banehastighet på 39,8 km/s; det er derfor den går i bane, i stedet for å¨unnslippe. Dette er så små tall sammenliknet med den hastigheten vi skal opp i at jeg for enkelhets skyld ser bort fra dem.

Så lurer du på hvorfor jeg ikke regner relativistisk, sånn at de 2.500 årene går unna litt raskere, regnet i lokal tid i vårt store romskip Jorda? Det er ingen grunn til å ta i bruk Einsteins formelverk her. Tidsdilatasjonen er ubetydelig, sia maksimal hastighet bare er 1/300 av lyshastigheten.

Hvor mye energi trenger vi? Enten du regner på kraft ganger veg eller du beregner bevegelsesenergien ved en hastighet på 1010 km/s blir svaret det samme: 3,04*10³⁶ Nm. Så må du huske å gange med to, for etter at du har akselerert må du bremse like lenge. Totalt 6,08*10³⁶ Nm, levert jevnt over en periode på 2.500 år.

Er det mye eller lite? Sola produserer 3,86*10²⁶ W – år etter år, årmilliard etter årmilliard. Ganger du ut med antall sekunder i 2.500 år, finner du ut at Sola leverer 30,4*10³⁶ Nm. Å flytte Jorda slik Liu beskriver krever altså jevn tilførsel av energi tilsvarende 20 % av Solas totale produksjon.

Sola er en enorm fusjonsreaktor. Den bruker opp 600 millioner tonn hydrogen i sekundet. Den har nok å ta av. Har Jorda det, med 12.000 raketter som tilsammen skal bruke 120 millioner tonn i sekundet?

I løpet av 2.500 år vil reaktorene våre brenne opp 9,46 * 10¹⁸ tonn hydrogen. Det aller meste blir til helium; bare 0,07*10¹⁸ tonn blir frigitt som energi.

Hvor skal reaktorene få alt dette hydrogenet fra? Havet på Jorda utgjør ca 1,35*10¹⁸ m³, noe som tilsvarer omtrent like mange tonn. Men bare 1/9 av vatnet, altså 1,5*10¹⁷ tonn, er hydrogen. Så reaktorene trenger omtrent 65 ganger så mye hydrogen som det vi finner i havet!

I jordskorpa finnes det både mineraler som inneholder hydrogen og lommer av vatn, både i fri tilstand og bundet i krystaller. Det kan tenkes at det er mulig – ved prosesser vi ennå ikke kan forestille oss – å få ut like mye hydrogen fra jordskorpa som fra havet. Men når havet er tømt og jordskorpa uttørket er vi fortsatt bare et lite stykke på veg.

Vi blir desperate! Vi veit at i verdensrommet kryr det av hydrogenkjerner, det vil si protoner – minst ett proton pr. cm³ i vår del av galaksen. Kan Jorda fange inn disse protonene på sin ferd, omtrent som en gigantisk Bussard-jet? ( https://en.wikipedia.org/wiki/Bussard_ramjet )

Protonmassen utgjør 1,67*10^-24 gram. Det trengs altså 5,66*10⁴⁸ protoner, hydrogenkjerner, for å skaffe det nødvendige drivstoffet til alle Jordas reaktorer. Det betyr, med 1 proton pr. cm³, at Jordas magnetiske fangarmer må klare å suge til seg alle protoner innafor en radius på 6,74 milliarder km, mens Jorda seiler avsted på sin 4,2 lysår lange ferd. Disse magnetiske fangarmene må altså ha ei rekkevidde som er nesten ni ganger avstanden fra Sola til Jupiter. Det virker ikke særlig realistisk, avansert teknologi eller ikke.

Kan hydrogenutnyttelsen forbedres? Når Sola slipper opp for hydrogen, begynner den å brenne opp helium i stedet. Da går temperaturen opp i hundre millioner grader, og trykket øker tilsvarende. Kan den avanserte sivilisasjonen på Jorda klare noe tilsvarende? Neppe. Det ville ikke hjelpe stort, uansett: Klarer de enorme reaktorene å foredle heliumatomene til oksygen, kan energiuttaket øke noen få prosent.

En kan fantasere om fullstendig konvertering av masse til energi. For å få til det, trenger vi like mengder materie og antimaterie som kan annihilere hverandre. Det gir et stort smell som får hydrogenbomben til å likne en kinaputt. Hvis vi klarer noe slikt, trenger vi ikke begrense oss til hydrogen: Vi kan like gjerne bruke gråstein, bare vi har like mye antigråstein tilgjengelig. Hvor skal vi hente den? Har du lest en del science fiction eller spekulativ teoretisk fysikk, kjenner du jo svaret: Vi henter selvfølgelig antimaterie fra et parallelt univers.

Nå veit vi ikke om sånne parallelle universer finnes utafor litteraturen. Om de gjør det, veit vi ikke hvordan vi skal få adgang dit – eller om det i det hele tatt er mulig. Den teknologiske anvendelsen lar nok vente på seg, for å si det mildt.

Den eneste praktiske løsningen er å få tak i mye mer hydrogen. I solsystemet vårt suser det rundt noen gigantiske grusdynger som inneholder like mengder grus og is. Ei slik dynge heter Pluto, som kanskje – kanskje – inneholder like mye is som grus. Gjør den det, utgjør det minst 5*10¹⁸ tonn is. Det er heller ikke nok. Hva gjør vi da?

Svaret ligger snublende nær! I fortellinga passerer Jorda så nær Jupiter at den holder på å bli slitt i stykker av tidevannskreftene. Jupiters atmosfære består nesten bare av molekylært hydrogen, og under atmosfæren har den et hav av flytende hydrogen! Har vi teknologi til å flytte hele planeten, så har vi sannelig teknologi til å hente hydrogen i bøtter og spann fra Jupiters atmosfære også. Jupiters atmosfære er utømmelig: Vårt behov, 9,46 * 10¹⁸ tonn, utgjør bare et fingerbøl av denne enorme massen.

Med andre ord: Det er teoretisk mulig å flytte Jorda til Proxima Centauri. Det trengs bare noen århundrer med teknologisk utvikling å få det til, pluss tilstrekkelige mengder hydrogen som vi henter fra Jupiter og lagrer på et trygt sted. Kineserne har allerede satt sine beste aiaier på saken, skal du se.

I omtalene ser jeg noen bekymringer som vi ikke trenger å ta inn over oss: For eksempel at det blir fryktelig kaldt på overflata, sånn at både flora og fauna stryker med. Hallo? Reaktorene produserer tilsammen 7,7*10²⁵ W. Det er 4500 millioner ganger den solenergien som ikke treffer Jorda lenger når Sola bare blir ei lyssterk stjerne. Problemet er å bli kvitt den enorme mengden med spillvarme; ikke å fordele varmen for å holde økologien ved like. Det er gode grunner til at rakettmotorene og reaktorene stikker noen tusen kilometer ut over atmosfæren.

Det er heller ingen grunn til at menneskene skal søke tilflukt i underjordiske byer, eller at bare et fåtall skal få det privilegiet det er å overleve. Atmosfæren blir ikke blåst bort; den følger Jorda. Og med en teknologi som evner å flytte Jorda til Proxima Centauri, har vi saktens teknologi til å dyrke all den maten som ti milliarder innbyggere trenger også. En fabrikkdyrket biff er snart på veg til et supermarked nær deg allerede.

Men til slutt må jeg påpeke at det finnes enklere, raskere og tryggere måter å komme til Alfa Centauri på. Husk at 99,99 prosent av den massen vi flytter på når vi flytter Jorda er dødvekt: En smeltet kjerne, en mantel og ei jordskorpe som er ti-femten kilometer tjukk. Bare det aller øverste laget – atmosfæren, havet, biosfæren – er vi noensinne i kontakt med. Men det er de 99,99 prosentene som krever det enorme apparatet. Jeg foreslår at vi heller gjør som trønderne når de vil flytte hjem igjen fra Oslo: De fyller flyttelasset, men lar huset stå igjen – det finnes hus i Trondheim også.

I stedet for å bygge 12.000 gigantiske reaktorer med skyvraketter kan vi bygge 12.000 stjerneskip. Med samme skyvkraft pr. rakettmotor – 1,275*10¹⁶ N - kan vi gi hvert stjerneskip en akselerasjon på 1G, altså samme tyngde som vi er vant til på jordoverflata, dersom stjerneskipene har en masse på 1300 milliarder tonn hver. Det gir god plass til både folk og fe. Med en akselerasjon på 1G når vi midtpunktet – 2,1 lysår – i løpet av tre år. Da er hastigheten godt over 90 % av lyshastigheten, slik at tre år stasjonær tid bare utgjør litt over to år på stjerneskipet. Etter like langvarig bremsing er vi framme.

Reisetida ombord blir litt over 4 år, snarere enn 2.500 år. Vi slipper å legge alle eggene i ei kørj; vi fordeler dem på mange kørjer. For bare Herren Hastur veit hvilke ulykker – naturlige eller menneskeskapte – som kan ramme oss i løpet av 2.500 år.

Vi må ha med oss biokulturer som trengs for å gjøre vårt nye hjem beboelig. Vi må ha med genbanker som vi kan bruke til å produsere mikroorganismer, planter og dyr. Slikt har vi teknologi til, dersom vi først har teknologi til å gjennomføre en slik tur. Vi trenger ikke velge den første den beste stjerne eller den første den beste jordlike planet heller: Når vi er halvvegs til Alfa Centauri, er vi et godt stykke på veg til resten av galaksen også. Se bruksanvisningen her. https://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html

Alle de 12.000 stjerneskipene trenger ikke velge samme stjerne og samme planet heller: Noen trøndere liker seg best i Trondheim; andre vil heller flytte til Levanger. La tusen blomster blomstre!

Det finnes mange steder å velge mellom. Hundre milliarder, bare i vår egen galakse. God tur!

Fremmed i et fremmed land - del 3

 

22: En ny dirog

Vinteren blir like hard som den forrige, men folk i byen klarer seg mye bedre. Det er flust av korn og brød; flust av tørket frukt. Det er brygget mye saka, og både soldater og andre unner seg en lystig kveld på serveringsstedet av og til. Til og med møll og biller har hatt et godt år, kanskje fordi det har vært mer frukt.

Det dør færre enn vanlig. Det blir født flere unger, mange av kvinner som har vært i forlegningen enten de ville eller ikke. Det er mindre kjøtt tilgjengelig enn soldatene har vært vant til. Det blir litt murring, men ingen flere opptøyer; politistyrkene har full kontroll.

Det smeltes og støypes jern, det utvinnes køl, det pumpes ut gass, og det bygges nye kjøretøy, nye ovner og nye lamper. Det produseres klær og nyttegjenstander av behandlet mose; mange får bedre og varmere hus å bo i.

Alt er ikke bra. Saty lever godt av den kosten som finnes, men menneskene rammes fortsatt av mangelsjukdommer. Saty antar at innvandrerne som landet her hadde teknologi og maskiner til å produsere mye mer variert mat. De har sikkert dyrket syntetisk kjøtt, kanskje frukt, bær og grønnsaker, i tillegg til frøbankene som de har hatt med. Kan de ha hatt DNA-teknologi, slik at de kunne framstille levende dyr? I så fall har disse dyra ingen etterkommere.

Nesten all avansert teknologi er gått tapt. Et sted i Katanya-høglandet ligger restene av stjerneskipet deres og den første kolonien. I likhet med dikatistene vil Saty reise til Kegate og finne innvandrernes hemmeligheter. Men Kegate er utilgjengelig bak ørken og høgsletter, endelaust langt øst for Mundake, Vata Voti og alle byer i fjellet. Saty har utsynet fra rommet lagret i kunnskapslageret: Rustrød ørken der det ser ut til at ikke en gang mosen klarer å klore seg fast. En stor innsjø uten avløp, som sikkert inneholder et konsentrat av alle salter som finnes i planetens overflate.

Dareb og Wedel hadde en idé: En ballong kunne frakte den over alle kontinenter. Elevene til Dareb laget to ballonger som strandet. Nå har de prøvd ut en tredje. Den fungerer. Kan den bære Saty så langt som til Katanya og tilbake? Det er én måte å finne ut det på. Men det er enkelte detaljer den gjerne vil avklare med Dareb først, og Dareb er svært opptatt. Han har nærmest overtatt oppgavene til Makonnu, både i arbeidet med mose og som foreleser, i tillegg til at han leder arbeidet med å utvinne gass. Denne virksomheten er blitt svært omfattende og drives av dyktige teknikere med mer praktisk sans enn Dareb har, men Dareb har vanskelig for å slippe fra seg det øverste ansvaret.

Makonnu er sjuk og blir dårligere i løpet av vinteren, så det er godt at Dareb kan overta oppgavene hans. Tida han har tilbragt i direkte kontakt med mose har satt spor: Han har fått flere infeksjoner av mose. De fleste angrep er begrenset; mosen finner ikke varig feste og kapsler seg inn som kuler og flekker i skinnet. Men av og til gror den sammen med vevet til den angrepne: Da vokser den videre og sprer seg som kreft i hele organismen. Makonnu er angrepet av en slik infeksjon og har ikke håp om å bli bedre. Han holder fortsatt en og annen forelesning, men det har gått fort nedover med ham, og han skjønner at det ikke er lenge igjen.

Saty funderer på begrepet dødsangst: Kan det være verre å ikke eksistere etter at en har levd enn det var å ikke eksistere før en levde? Det synes visst menneskene, og det gir opphav til mange merkelige forestillinger.

De Åndelige er en ny sekt som har vokst seg store etter at dikatistene og universistene ble forbudt. Nå er både dikatistene og universistene tilbake, men ingen av dem har samme tilslutning som før.

Makonnu har begynt å gå til de møtene som De Åndelige holder. En dag spør han Saty om den vil bli med. Saty sier ja; dette er et trekk ved samfunnet som den gjerne vil forstå.

Det sitter femten-tjue personer i et lokale som er opplyst av gasslamper. Noen gamle, noen unge; flest kvinner. Mange er tydelig merket av moseangrep; Saty tenker at de er i samme situasjon som Makonnu – de veit at de skal dø av en sjukdom det ikke er mulig å stanse. Bak i salen, helt for seg sjøl, sitter en ung mann uten antydning til infeksjon, en mann som antakelig har et langt liv foran seg. Han sitter urørlig, med kappa han bærer heist opp over ørene. Saty kjenner likevel igjen Wedel wu Manekka. Den prøver å hilse, men Wedel sitter like urørlig og stirrer fram for seg.

En mann og ei kvinne i flagrende kjortler kommer inn. De bærer ei lampe hver, og Saty ser at de har drysset salter i flammekammeret, slik at det kommer flammetunger i forskjellige farger – grønt, blått, rosa. Flammene danser og sprer flerfargete lysstreif i lokalet.

De to setter lampene fra seg og står helt stille mens de holder hverandres hender og ser ut mot forsamlinga. Så begynner de å synge; sangen har en mild, bølgende melodi og er en hyllest til det evige livet, til ånden som aldri dør. Deler av forsamlinga synger med. Saty legger merke til at Makonnu er en av dem som kan denne sangen.

Så begynner de å tale. De snakker annenhver gang; mannen stiller spørsmål, og kvinna svarer. Etterhvert bytter de roller: hun spør, han svarer. Spørsmålene er av typen: «Hvor lenge varer menneskelivet?» «Alt for kort.» «Hvem er det som lever og dør?» «Det er det fysiske mennesket: Fra jord stiger det opp, i jord senkes det ned.» «Hva er det som ikke dør?» «Det er menneskets ånd, som lever evig i åndenes verden.»

Det framkommer at menneskets ånd er udødelig: Det korte menneskelivet er som en drøm; etter døden vakner vi til det virkelige, evige livet i åndenes verden. - Når vi møter våre kjære døde i drømmer, forklarer de to, så sender de oss budskapet om at vi skal møtes igjen i livet bak døden.

Av og til blir de døde gjenfødt. Men det er ikke det viktigste; det viktige er det lykkelige livet i åndenes verden, fritt for sjukdom og alderdom, fiendskap og hat.

Forsamlinga blir grepet av denne fortellinga. To unge kvinner hulker og omfavner hverandre. Mannen der oppe vender seg mot salen: «Trur dere på det evige liv?» «Ja! Ja!» roper det fra salen. «Døden er en illusjon!» legger kvinna til. «Det egentlige livet venter oss bak døden. Der møter vi våre kjære igjen og lever evig sammen!»

«La oss be og synge sammen!» roper mannen. «La oss reise oss og synge om livet, døden og det evige liv!»

De to er forsangere. Hele salen reiser seg og synger etter. Noen gripes av en inderlig følelse av fellesskap og lykke; de roper midt i sangen: «Vaida kemet – det er visst og sant!» «Visst og sant!» svarer resten av forsamlinga.

Saty og Makonnu går i følge tilbake til Instituttet. Saty ser etter Wedel, men han har gått.

Makonnu går fast på disse møtene. Han virker oppløftet, nesten livlig når han kommer tilbake. Saty blir ikke med så ofte. Den regner med å leve i noen tusen år ennå, inntil kretsene er så nedslitt at de slutter å fungere. Det er altså ikke viktig å bekymre seg om hva slags liv den kan leve etter at den har sluttet å virke: Det er viktigere å unngå skader som kan få den til å slutte å virke lenge før tida.

Den innser at noen av skadene den er blitt påført er permanente: En god del av kunnskapen i kunnskapslageret er utilgjengelig; tidligere sikker viten er blitt diffus og uklar. Den klarer ikke å aktivere og deaktivere sine forskjellige moduler fullstendig, og det lekker impulser mellom dem; den kan ikke lenger styre sine egne tanker, fornemmelser og følelser slik den vil. Den klarer ikke å justere tidssansen; den lever alltid i realtid. Og synsspekteret er blitt mye smalere.

Av og til hender det at den øyner et glimt av kunnskap som er blitt utilgjengelig, som om det åpnes ei dør på gløtt mot alt det tapte. Dette hender helt uten forvarsel og uten at den kan styre det, og døra stenges like raskt som den ble åpnet. På samme måte kan den plutselig og uten varsel oppfatte glimt av mikrobølger og radiobølger, eller av røntgen- og gammastråling. Slike glimt er mer til plage enn til nytte; det er som om den plutselig hører skarpe lyder som stilner igjen like brått. Det er ikke noe den kan styre: Hvis den anstrenger seg for å se ut over det ultrafiolette eller under det infrarøde, ser den ingenting, heller ikke som glimt. Og etter at den kom ned i låglandet igjen, var røntgensynet borte, og det infrarøde tilbake.

Satys hovedvirksomhet er undervisningen i fysikk. Den har klart å systematisere faget på en måte som det ser ut til at mange elever skjønner. Det er kommet flere elever til Instituttet, særlig til de fagene som Dareb og Saty underviser i: Fagene deres er blitt prestisjefag; det er her elevene lærer om gass, energi og maskiner, og om mose og måtene man bearbeider den på. Mange av de nye elevene er unge menn som har vært i hæren.

Våren kommer. Det blir sådd på større områder enn før, for med effektive maskiner og bedre flammekastere klarer folk å vinne mer land fra mosene. Det er dessuten blitt flere arbeidere; tidligere soldater bruker kreftene sine på å så, heller enn å marsjere og øve på krig.

Wedel har konstruert tre båter i forskjellige størrelser. Han setter den minste på vatnet. Det er en ganske liten gassdrevet modell med skovler. Han styrer den aleine, og de nyfikne som har møtt fram ser at båten piler i sikksakk ut over vatnet, ut mot Seku. Det går rasende fort; det står høge, skummende bølger til begge sider. Baugen på båten er ganske rund, så det hender at den nesten løfter seg over vatnet.

Plutselig bråsnur båten: Den krenger så det ser ut som om den holder på å velte – så retter den seg opp igjen og piler rett tilbake mot stranda. Det går ikke i sikk og sakk lenger; det går i rett linje, og båten bremser nesten ikke før den slår inn mot grusen med en knasende lyd. Wedel stuper framover og blir nesten kastet ut av båten. Han kommer seg på beina, klatrer ut og går rundt båten; studerer den fra alle kanter. Han bøyer seg og undersøker om det er oppstått skader.

Han får hjelp til å hale båten helt opp på land og arbeider noen dager med å endre baugen, roret og litt av skroget. Den neste prøveturen går mye bedre. Han kjører like fort, men det er tydelig at han har bedre kontroll over både fart og styring. Han kjører helt ut til Seku, rundt øya og tilbake igjen. Båten bremser ned slik at den stopper akkurat idet den når stranda.

Wedel begynner å gjøre forbedringer på de to større båtene. Han trenger hjelp til disse forbedringene. Han går til jernverket og får all den hjelp han trenger.

Politisjef Jagad wo Manek har flere møter med lederen på Instituttet, Tara wo Gahani. Deretter har han møter med de fire medlemmene i Rådet. Tara er med på det siste møtet.

Han sender vaktsoldater gjennom byen og informerer om at han vil komme med en proklamasjon. Folk møter fram på plassen foran dirogens residens. En ganske stor vaktstyrke er utplassert. En elitetropp soldater er også der, ledet av hærsjefen, Bakadi wo Sakat.

Jagad kommer stivbeint ut av residensen. Det har samlet seg mange nysgjerrige. Hva vil han denne gangen? Det er tilløp til applaus idet han går opp på plattformen. Han har fått slutt på uroligheter og alle slags overgrep; det har vært et godt år under hans ledelse. De fleste regner med at han vil gjøre slutt på det midlertidige styret sitt og erklære at han formelt tar den makta han i realiteten har, og utnevner seg til dirog. Disse forventningene styrkes av at hele Rådet er til steds, inklusive det nyeste medlemmet, hærsjef Bakadi.

Jagad er riktignok en gammel mann. Mange husker henrettelsene han har stått for tidligere. Kommer han til å bli like ille igjen; kanskje like ille som den gamle dirogen?

Han går opp på plattformen og ser seg rundt. Ingen sangere, ingen tualakspillere; ikke en gang et symbolsk lys. Bare politisjefen. Han harker og sier:

«Det hersker ro og orden i byen. Vi opplever framgang og vekst på alle måter. Jeg sa da jeg innførte unntaksstyret at det skulle være midlertidig. Nå er det ingen grunn til et midlertidig unntaksstyre lenger.»

Nå kommer det, er det mange som tenker. Nå blir han permanent dirog. Det er bra for byen; han har vist at han er den beste vi kan få.

«Byen trenger likevel en politisjef. Jeg har hatt lite tid til den delen av arbeidet mens jeg har sittet der inne,» sier han og peker bakover mot residensen. «Nå vil jeg bruke all tid på politiarbeid. Byen har alt for lenge vært styrt med makt, og bare med makt. Slik har jeg også styrt den.» Han gjør en pause. Folk ser undrende på hverandre: Hva leder han opp til nå?

«I løpet av tida som fungerende dirog har jeg skjønt to ting,» sier han. «For det første har jeg kjent hvor fristende det er å bruke makt når du først har den. Men for det andre har jeg innsett at byen trenger et styre basert like mye på kunnskap som på makt. Politiet skal støtte et slikt styre, men ikke være styret. Vi trenger en dirog som styrer ut fra kunnskap, og som lar andre menn og kvinner bidra med sine kunnskaper.» Folk ser på hverandre og skjønner ingenting.

Han ser seg om enda en gang, ut på folkemengden som har samlet seg, ut på Rådet som står rett foran plattformen. «Som ny dirog har rådet valgt en person som har disse egenskapene, og som har mye av æren for den veksten vi opplever. Ny dirog er lederen av Instituttet, Tara wo Gahani. Kom fram!»

Det går et sus av forbauselse gjennom mengden. Suset stilner idet Tara kommer fram og går opp på plattformen. De to bøyer seg for hverandre. Jagad rekker henne et ark: «Her er brevet, undertegnet av alle Rådets medlemmer, som utpeker deg til dirog av Tekanu. Styr godt og klokt!»

Tara takker og smiler. Hun sier noen ord, og opptrer ikke mer myndig og dominerende nå enn hun gjorde som leder av Instituttet. «Jeg skal gjøre mitt beste,» svarer hun. «Til hjelp i arbeidet har jeg gode rådgivere i Rådet, herunder lojale ledere for politiet og hæren: De skal fortsatt ivareta både vår indre og vår ytre sikkerhet. Jeg vil holde åpen dør for alle Tekanus innbyggere, så langt tida rekker til, og jeg kommer til å be Rådets medlemmer om det samme.

Utover dette vil jeg ønske alle innbyggerne en fortsatt god arbeidsdag.» Hun bøyer seg igjen i alle retninger, så står hun og venter til de fleste har forlatt plassen, mens diskusjonen går livlig: Ei kvinne som dirog! Det har aldri hendt før – jo, det har visst hendt, men... - Hva i all verden veit hun om makt og krig, der hun har sittet beskyttet på Instituttet sitt? - Men hun har jo politisjefen til sin hjelp. Og hærsjefen, som også er ei kvinne, men hun er av et helt annet slag, det skal være sant og visst! Og... - Men det er sant som han sa, det er hun som har latt disse flinke fyrene arbeide med sitt, og så denne stjernemannen da - -

Saty fanger opp mange kommentarer som menneskeører ville ha gått glipp av. Den er litt forundret over hvor viktig folk synes det er at dirogen er ei kvinne. Hvilken rolle spiller nå det?

Tenker Saty. Men Saty sjøl er verken kvinne eller mann, og dessuten ikke et menneske. Da er det ikke enkelt å klare å tenke som et menneske heller.

23: Forbundet av frie byer

Instituttet trenger ny leder. Tara foreslår Garud wo Tebel, kartograf og historiker, som sin etterfølger og lar de andre foreleserne bekrefte valget. Saty deltar i denne avgjørelsen; den blir nå regnet som en foreleser på linje med de andre, skjønt med unike kunnskaper. I byen er den fortsatt en merkelig skapning og omtales av og til som Stjernemannen, men oftere som Monstermannen. Den blir tolerert og ofte respektert, også i byen.

Saty overtar ansvaret for alle språk. Den underviser grundig i wadisk og tôpak; dessuten i hovedtrekkene i døde språk: Anglisk, hindisk og takawonna. I tillegg underviser den fortsatt i matematikk og astronomi, og den er rådgiver for Dareb og andre lærere i alle kunnskapsfag.

Dareb overtar all undervisning og alt arbeid ute som Makonnu hadde ansvar for. Han innfører tiltak og regler som må følges i alt arbeid med mosene: Munnbind, briller, vernedrakt og hansker. Han fortsetter arbeidet med å studere mose på mikronivå og får laget et bedre mikroskop enn det Saty satte sammen, men forstørrelsen er fortsatt ikke god nok til at han klarer å finne den minste enheten som mosen bygges opp av.

Den nye lederen prøver å få Wedel til å undervise i mekanikk og tekniske fag. Wedel nekter. Han arbeider med båtene sine og orker fortsatt ikke å stå ansikt til ansikt med mange mennesker samtidig. Han går en gang hver dag til en spisesal der folk som ikke har andre steder å spise kan komme; der glefser han i seg en bolle med graut og heller i seg ei mugge med kokt vatn, så går han tilbake til båtene sine.

Makonnu dør. Det er en langsom, smertefull prosess; Makonnu skriker lite, men alle som besøker ham ser hvordan han lider. Dareb bruker å komme inn til ham hver dag for å fortelle om dagens undervisning og om nye oppdagelser med hensyn til mosen, for Makonnu ønsker fortsatt å få vite alt om det faget han har arbeidet med hele sitt vaksne liv. En dag Dareb kommer inn til ham, ligger Makonnu på golvet, forvridd, kald og stiv. Øynene hans er sperret opp i noe som likner redsel, ifølge de andre som ser ham.

Garud sørger for at Makonnu blir partert straks, og at restene av ham blir kjørt til destruksjon. Oska blir lagt ned. Det reises en stein over ham: »Her hviler Makonnu. Han ga livet slik at vi kunne leve.»

Mange nye elever begynner på Instituttet. Noen kommer tilbake. Den nye dirogen blander seg ikke inn i hvem som skal gå der og lære eller hva de skal lære; hun lar Instituttet bestemme det, innafor den grensa at de har plass til 600 elever. Garud setter opp enkle kunnskapsprøver for fysikk, matematikk, språk og historie, og foretar inntak ut fra disse prøvene.

Den nye dirogen innfører faste møter med Rådet. I rådet sitter nå politisjefen, hærsjefen, lederen for Instituttet, to ledere for landbruk og lederen for jernverket. Hun insisterer på at Saty skal møte som rådgiver. Det er litt murring fra andre ledere når de blir informert, men protestene stilner raskt; det viser seg at Satys kunnskaper kommer til nytte i alle saker der den sier noe. I de fleste saker sier den ingenting.

Hun innfører åpen time hver dag. Da kan alle innbyggere i Tekanu komme og treffe henne hvis de har noe på hjertet, forutsatt at de melder fra på forhånd hva de ønsker å snakke om. Det viser seg fort at én fast time blir for lite; hun utvider til to.

Byen er som en stor lunge som har vært klemt sammen; nå puster den fritt og i fulle drag igjen. Den store festdagen tidlig på høsten, da byen brukte å feire Nakamuenes endelige seier i Tekanu og Karnel med taler og marsjerende soldater, blir en festdag for å feire sommeren og høsten. Tualekspillere spiller, sangere synger, folk danser, barn leiker. Drikkestedene serverer gratis saka og taka. Dirogen går rundt og smiler, og alle smiler tilbake.

Det nye styret er godtatt av alle, og nå er det ingen som vil ha tilbake det gamle.

Det går et år. En by i fred med seg sjøl og omgivelsene har voksesmerter: De bugnende kornåkrene skal høstes; stadig mer gass skal utvinnes; køl skal fortsatt brennes; mose skal stadig skjæres og bearbeides. På mange kjøkkener skal grauten lages og vatnet kokes. Folk vil ha ovner og lamper, Wedel vil bygge båt, og alt dette arbeidet skal gjøres.

Mange begynner å spørre seg: Hvorfor skal jeg slite dagen lang? Hva har jeg igjen for det?

Arbeidet hoper seg opp her og der. Jernverket produserer ikke; gassen kommer ikke fort nok til de nye maskinene og de nye ovnene.

Det trengs et betalingssystem. Penger har tidligere vært delt ut etter dirogens innfall. Mat og husly har aldri kostet noe; dirogen har i sitt storsinn gitt alle et måltid og et sted å bo – i hvert fall alle som har fortjent det. I trange tider ble rasjonene små, og husværet kunne være et kott, men det var vanligvis mulig å overleve på en måte. Riktignok var det alltid noen som sultet, og noen sultet ihjel, men det var ikke folk som betydde noe særlig.

Med penger, undertegnet og levert ut av dirogen, kunne en også skaffe seg varer utover det nødvendigste: Fine klær, smykker, god mat, godt drikke, en mildere dom ved domstolen. Og – etter hva det ble sagt – lov til å reprodusere seg. Det var ofte usikkert hvor mye en penge egentlig var verdt, men dirogen sørget for at den ble verdsatt hvis han fikk høre om noen som ikke ville ha den. Og fikk han nyss om at jernverket ikke hadde levert den lastevogna som søppelkjørerne hadde bedt om, sendte han noen soldater, og da ble vogna produsert. Handelen med andre byer har stort sett foregått som byttehandel. Enkelte varer – krutt, kopper – er ofte blitt brukt som byttemiddel, fordi de har vært lette å frakte.

Etter at dirogen døde har pengene han signerte mistet nesten all verdi. På drikkestedet har de fortsatt tatt imot dem, men det blir krevd stadig flere penger for et glass drikke.

Tara diskuterer lenge med Rådet. Hun spør Saty om hva slags betalingssystemer og byttemidler den kjenner til. Saty svarer at det er blitt oppfunnet mange forskjellige. Alle avanserte samfunn har brukt en eller annen form for penger, som har kunnet brukes til å skaffe seg alle slags varer. Saty forteller at det finnes et ord som betyr kunnskap om penger og handel. «Economics» kaltes det for eksempel på det utdøde språket anglisk.

Etter mange diskusjoner beslutter hun seg for en reform som Saty sier kan virke: Hun innfører Nye penger til erstatning for de gamle, og utpeker en pengemester med flere assistenter til å handtere dem. De gamle pengene kan veksles inn mot nye i en kort periode, til en sterkt nedsatt verdi. Hver innbygger mottar én ny penge daglig. Verdien av en ny penge settes til en bolle graut. Alle andre varer kan kjøpes og selges for så mange penger som kjøper og selger blir enige om. Arbeid som utføres for dirogen, det vil si for byen, lønnes med forskjellige tillegg: Soldater, vaktsoldater, lærere, dommere, arbeidsfolk i alle yrker mottar én penge for hver dag de arbeider, i tillegg til den ene som alle mottar. Troppssjefer og søppelarbeidere mottar to, og medlemmer av Rådet mottar tre.

Det er ikke mulig for dirogen å signere mer enn ti tusen penger daglig. Derfor vil utbetaling bli gjort hver tiende eller femtiende dag, i form av sedler på ti eller femti penger som hun har signert. De vil bli fordelt gjennom sjefene. Den som ikke har en sjef må snakke med pengemesteren eller hans assistent. Han har dessuten myndighet til å skrive ut sedler på én penge som kan brukes til å veksle de store sedlene.

Hun gjennomgår alt dette grundig med dem som blir ansvarlige for å dele ut og kreve inn penger: Arbeidsledere; byens kjøkkener, hvor folk nå må ha penger for å få den grautbollen som har brukt å være gratis. Hun diskuterer saken nøye med den nyutnevnte pengemesteren og assistentene hans, til hun oppfatter at de har forstått oppgavene sine. I alle disse diskusjonene er Saty med og hjelper til med avklaringer når det trengs.

Så holder hun et stort møte der hun forklarer allmennheten hvordan det nye systemet skal virke. Det er ikke nok; hun holder tre til, før systemet iverksettes på den dagen som er bestemt. På disse møtene bruker hun mye tid på å forklare at det ikke er dirogen som eier åkrene, verkstedene, bygningene, landet: Det er byen, altså innbyggerne. Dirogen er bare den som utøver makta på vegne av innbyggerne. Derfor har hver innbygger rett til en viss del av det som blir produsert. Men alle som arbeider har også rett til noe ekstra. For å få til alt dette trengs det et betalingssystem som virker, og det innføres nå.

Folk blir først forvirret. Det var mye enklere da dirogen bestemte alt; den som ønsket mer enn en bolle graut om dagen – og hvem gjorde ikke det? - snakket med en maktperson, som snakket med noen i Rådet, som snakket med dirogen; og enten fikk man det man ønsket seg, eller så fikk man det ikke. Penger var noe man skaffet seg i tillegg, og dem var det også dirogen som delte ut. Hvorfor kan vi ikke bare fortsette slik?

Dirogen står på sitt, og tvinger det nye systemet igjennom. Det oppstår misforståelser: Folk veit ikke hvor de skal gå hen for å få penger; de klarer ikke å regne ut hvor mye de skal ha, og det klarer ikke pengemesterens assistenter heller. Mange går sultne fordi de plutselig må ha penger for å få den daglige grautbollen sin, og det har de ikke. Køen av misfornøgde folk som vil snakke med dirogen i de to åpne timene blir lang. Det oppstår slåssing i den lange løen, og sikkerhetsstyrkene må gripe inn; det må de også på mange steder der det plutselig oppstår uenighet om penger. Dirogen spør stadig Saty til råds, og Saty sitter sammen med henne til hjelp når rasende innbyggere vil snakke om penger med henne. Det er ikke alle som blir blidere av at Monstermannen også sitter der.

Sakte, men sikkert begynner folk likevel å forstå hvordan systemet skal virke. Og sakte, men sikkert begynner systemet å virke. Mange synes det blir enklere og mer rettferdig å gjøre opp for seg med en seddel, heller enn å få hjelp av bekjente med privilegier og makt. Det har ikke virket like godt for alle.

På forhånd var flere i Rådet bekymret for at folk ikke ville arbeide lenger: De ville få sin ene grautbolle enten de gjorde noe eller ikke; hvorfor skulle de da slite ute på åkeren? Disse bekymringene viser seg å ha vært ubegrunnet: De fleste ønsker seg mer enn en daglig grautbolle.

Sakte begynner handelen å gli. Ikke perfekt, men den glir. Pengemesteren trenger ikke skrive ut stadig nye sedler, for sedlene kommer tilbake når folk betaler for maten der hvor de henter den. De betaler for gass til ovner og lamper, og de betaler for alt som lages av bearbeidet mose. De betaler for frukt, for byggkorn og graut hvis de steller maten sjøl, for alle slags gjenstander de skaffer seg fra glassverket eller jernverket. Penger betales ut, sirkulerer og kommer tilbake. Færre sulter fordi de ikke får hjelp av noen med makt og privilegier: De har alltid sin ene penge til en bolle graut. Et glass kokt vatn følger med.

Saty, som har gitt henne råd i hele denne prosessen og håper at rådene har vært gode, veit at dirogen har gjennomført en overgang fra kommandoøkonomi til markedsøkonomi: Det var de begrepene menneskene brukte i samfunn som utviklet en vitenskap om handel. Den var ikke sikker på hvor godt dette ville lykkes, for en slik overgang har sjelden gått rolig for seg i store samfunn, men foreløpig ser det ut til å ha gått bra. Saty kjenner en djup tilfredshet: Omsider er det mulig å håpe at dette samfunnet vil overleve.

De nye pengene får et navn på folkemunne: En penge heter nå «en tara».

Tara smiler når dette navnet når ørene hennes.

Tekanu har alltid vært den viktigste byen i Karnel. Lekat har vært mindre. Men ikke langt fra Lekat ligger det et par mindre byer, Neriku og Winwed. Lekat ligger ved sjøen; de to andre ligger innover mot den store ørkenen Wetakunu. Tilsammen har disse byene litt flere innbyggere enn Tekanu.

Det kommer en delegasjon fra Lekat til den nye dirogen. Igjen er det Rahak wo Nakamu som leder delegasjonen. Denne gangen har han med seg en tropp på tjue menn, alle godt væpnet. De har lange kniver og bærer skytevåpen. Det ser ut til at de har krutt, som er mangelvare i Tekanu.

Rahak krever nok en gang å treffe dirogen og hennes Råd. Tara lar ham vente før han får svar. Han slår leir sør for byen, ikke langt fra søppelforbrenninga. Han tramper rundt og inspiserer mennene sine stadig vekk. Folk som passerer leirstedet sier at han ser sint ut og skriker mye.

Etter to dager får han det møtet han ber om. Han kan ta med seg tre rådgivere. Vaktsoldater følger dem til dirogens residens. Der møter han dirogen, politisjefen, hærsjefen og Saty.

Det er satt fram stoler uten bord imellom. Forhandlerne sitter rett overfor hverandre. Rahak setter seg først ikke; han står og lar blikket gli over Tekanus representanter: «Der er altså monstermannen vi har hørt om? Dessuten to kvinner. En eneste mann, som ikke har noe særlig han skal ha sagt. Er dette virkelig Tekanus mektige herskere?» Han peker og ler høgt; rådgiverne hans ler også.

«Du har bedt om å få møte meg,» sier Tara mildt. «I denne byen mottar vi alltid utsendinger fra sambandsbyene våre med glede og forventning. Hva godt meddeler du oss fra Lekat?»

Saty tenker at hun er fortsatt den milde og myndige språkviteren: Hun snakker fortsatt til lærerne og elevene som sine likemenn; hører på dem, og så tar hun en avgjørelse – like mildt, like myndig.

Rahak setter seg. Han rekker fram et dokument, akkurat så langt fra Tara at hun må reise seg for å komme bort og ta imot det. Det gjør hun. Hun smiler og setter seg igjen.

«I dette skrivet fra dirog Bekeli wa Riko av Lekat», svarer Rahak med en stemme som nesten snerrer, «står det at dirogen beklager tilstanden i Tekanu, hvor det ennå ikke er satt inn en dirog av blodets linje fra frigjøreren Karud wa Nakamu. Bekeli ser med stor uro at noen få individer har tatt seg rett til, med våpen i hånd, å sette byens rette dirog til side. Dette truer samholdet i Forbundet av frie byer. Bekeli vil ikke se rolig på en slik tilstand. Han krever derfor at makt og myndighet som dirog av Tekanu umiddelbart overføres til Rahak wa Nakamu, frigjørerens rette arving! Brevet er også undertegnet av rådsmennene i Neriku og Winwed, som begge anerkjenner Bekeli som sin dirog. Hvis du tviler på at innholdet er slik jeg sier, får du sikkert en mann til å lese det for deg.»

Tara sitter litt. Så sier hun på anglisk: «Dikata, gi meg styrke!» Utsendingene fra Lekat ser uforstående på henne. Hun smiler mildt og går over til karnelisk igjen: «Rådet i Tekanu kommer til å avslå dette kravet, samtidig som vi forsikrer Lekat, Neriku og Winwed om vårt fortsatt gode vennskap. Hvordan vil dirog Bekeli reagere på det?»

Rahak svarer med den samme snerrende stemmen: «Da vil han sende hele sin hær mot Tekanu, knuse all motstand og sikre at jeg blir satt inn som dirog.»

«Jeg trur at dette møtet er over,» sier Tara, like mildt. «Bring våre hjerteligste hilsener til Bekeli.»

Rahak reiser seg brått. Rådgiverne hans gjør det samme. Igjen sveiper Rahak over Tara og rådgiverne hennes med blikket. «Du er for gammel og stygg,» sier han til Tara. Så fester han blikket på Bakadi wo Sakat: «Men deg skal jeg med største glede legge i bakken. Så skal jeg gi deg det du trenger, før jeg gir deg videre til mennene mine.»

«Det har menn prøvd før,» svarer Tekanus hærsjef mellom tennene. «Det gikk ikke bra med dem heller.»

Rahak marsjerer ut, fulgt av rådgiverne sine. Han samler troppen sin og begir seg straks i veg tilbake til Lekat.

Tara samler Rådet til planlegging. Deretter begynner Bakadi å forberede soldatene på en ny krig.

24: Enda en krig

Ferdselen mellom Tekanu og nabobyene har økt. Det er blitt lettere å komme fram med de nye, raske lastevognene; turen til Lekat tar bare fire døgn, mot tidligere seks. Tekanu har også flere varer å bytte bort: Køl, korn, glassvarer, bearbeidet mose. Til gjengjeld får de edelsteiner og forskjellige salter fra ørkenen; taka, som Lekat produserer av druer, ikke frukt; av og til saltet kjøtt - dødsraten i Lekat er fortsatt høg. Lekat har også direkte forbindelse med noen av gruvebyene langt inne i landet – Vata Voti, Erago Neki, flere andre. Slik får de tak i svovel, som hærsjefen trenger for å produsere krutt. Lekat har solgt litt av svovelen videre og tatt seg godt betalt i køl og korn, men nå har dirogen innført forbud mot videresalg.

Med ferdselen følger det rykter. Dirogen og hærsjefen kommer under vær med at Lekat samler krigere til et tokt nordover. Folk som har vært i Lekat forteller at de blir møtt med en fiendskap de aldri har merket før, og det høres stadig smell fra skytebanen i utkanten av byen, der soldatene øver. Det virker som om de har mer enn nok krutt. Tekanu har nesten ingenting.

Jernverket har bedret kvaliteten på noen av produktene sine. Nå leverer de mye bedre strenger, som er forsterket ved at de er innvevd i mekate. Disse strengene tåler å bli spent uten at de ryker. Soldatene øver på bruk av armbrøster med slike strenger.

Hærsjefen styrker hæren med femti unge kvinner som spesialiserer seg på armbrøst. De øver ikke med andre våpen; de skyter og skyter, og med øvelse blir de like farlige som de beste mennene.

Dareb har hjulpet hærsjefen med å utvikle trøyer av mekate, forsterket foran med mekato. Et klesverksted blir satt i gang med å lage slike trøyer. Dirogen skriver ut ti Tara for hver tredje trøye verkstedet leverer.

Ikke alle er begeistret for tanken på at de skal forsvare seg mot Lekat. Hvorfor skal de det? Hvorfor kan de ikke bare innrømme sin feil og gi Rahak hans selvfølgelige rett, som er å være dirog etter sin far? Det er ikke brått alle som liker reformene til Tara heller: Før var det stas å være soldat; det var mandig, og soldatene hadde privilegier. Da beholdt de gløden og kampviljen; ingen kunne stå seg mot dem. Nå har de fått ei blautaktig kvinne til leder: Hun har fjernet alle privilegiene deres, og nekter å ta hevn for det forsmedelige nederlaget mot Mundake! Send mange nok ekte mannfolk ut i krigen igjen. Da er det ingen som våger å stå imot!

Så er det dette pengesystemet: Hva er hensikten med det? Før var det én som bestemte og sørget for at de som fortjente det fikk mat, drikke og reproduksjon. Nå må du vifte med disse elendige sedlene for alt du vil ha: Bort med dem; la folk få ta retten sin som før, så ordner alt seg!

Det ulmer et opprør i deler av byen. Dirogen må passe ryggen sin på to fronter samtidig.

Eller kanskje tre. Tekanu har mindre kontakt med Kana i nord enn med Lekat i sør, men de leverer litt køl og korn nordover også, i bytte mot vakre tepper og klær, som folk i Kana lager på kunstferdig vis ved å farge tynne flak av meremek. Det er umulig å vite hvordan dirogen i Lekat har kunnet kontakte dirogen i Kana uten at sendebudet har passert Tekanu, men det har han klart. Tara mottar et brev fra dirog Meleku wa Niab i Kana. Han støtter Lekats krav om at den rettmessige arvingen må overta den posisjonen han har krav på. «Alle byer i forbundet ser på Karud wa Nakamu som vår felles og opprinnelige frigjører,» skriver han. «Alltid har det sittet en mann av blodslinjen etter Karud som dirog i Tekanu, som den første blant likemenn når regenter fra hele forbundet møtes. Slik har det alltid vært; slik håper vi det skal være til evig tid. I Kana ønsker vi av hele vårt hjerte å bevare freden mellom våre byer, og det aller siste vi ønsker er å dra i krigen mot våre frender i byen ved Seku. En sorgens dag ville det være for oss alle. Derfor ber vi innstendig om at Rahak wa Nakamu får innta sin rettmessige blodsarv. Lev i fred!»

Bakadi sender vakter som patruljerer vegen til Lekat. Hun sender også noen få nordover for å patruljere den vegen, men hun anser ikke faren derfra som særlig stor – Kana er en fattig by med få krigere,

Sommeren går; også denne gangen er avlinga god. Også dette året er det få som dør. Gamle krigere ser tilbake på tida da de kunne regne med kjøtt nesten hver dag.

Politisjef Jagad wo Manek har også nedbemannet; det er liten grunn til å ha en politistyrke på størrelse med en hær. Han har bare et par hundre menn tilgjengelige. De fristilte utgjør en reserve og har fortsatt plikt til å rapportere om de kommer under vær med planer som truer sikkerheten. To hundre menn er mer enn nok til å patruljere i byen og rykke ut ved all slags uro.

De fristilte har mye nyttig arbeid å ta seg til, på jordene, i verkstedene, ved mosen. Riktignok var det en god del misnøye da beskjeden om nedbemanning kom, men dirogens betalingssystem har satt mange i stand til å kjøpe tjenester og ting som tidligere var uoppnåelige. De fleste medgir, sjøl om de fortsatt murrer, at livet er bedre nå enn det var mens de hadde løpende stridigheter med soldatene, og aldri kunne være sikre på å komme uskadd hjem fra vakt.

Wedel har tre rustne båter liggende ved stranda. Den minste har han brukt en del; de to større har han såvidt vært ute på vatnet med. Ingen har hatt bruk for transportmidlene han har bygd. Han bruker tida til å pusse rust. Ellers sitter han mye og ser ut over havet. Det er blitt svært vanskelig å snakke med ham. Av og til sitter han med hodet i hendene og hvisker et navn.

Noen av de misfornøgde tar kontakt med ham: Båtene hans kan komme til nytte! De forklarer hva de ønsker. Wedel er først uvillig. Så tilbyr de ham en bunke sedler, og da blir han enda mer uvillig.

De kommer tilbake. Til slutt gir han seg for maset. Han frakter dem ut til Seku. De bruker den nest største båten som tåler stor last. Den krenger og er vanskelig å manøvrere, men de kommer over; femten kvinner og menn, redskaper og forsyninger, tre kraftige flammekastere, mengder med køl og en stor tank med gass. De gir seg til å rydde bort mose. Det går ganske fort. De rydder en åker som de klarer å holde rein for mose, og før midtsommer er de klare til å så kornet. Wedel henter dem etter avtale.

Planen deres er å grunnlegge en ny koloni. Der ute kan de leve fri for dirogen, politisjefen og andre autoriteter. De har valgt sin egen leder, og han har to assistenter; flere sjefer trenger de ikke. De tåpelige pengene til Tara fnyser de av: De skal dele alt likt, både arbeid og arbeidets frukter, og hvis det oppstår uenighet, kan lederen – de kaller ham ikke «dirog» ennå, men i det vesle samfunnet gjør det samme nytte – ordne opp. Sjefen og assistentene hans er de eneste som har lov til å bruke makt.

De reiser ut igjen med nok forsyninger til å klare seg gjennom vinteren, De setter opp bygninger av materialer de har laget ferdig på forhånd, og de har nok køl og gass til å holde seg varme. Wedel lover å holde et øye med dem fra båtene sine nede ved stranda: Hvis de sender en flamme opp mot himmelen etter solnedgang, veit Wedel at det er oppstått et nødstilfelle, slik at han kan reise ut og hente dem.

Flere slutter seg til den vesle kolonien. De reiser ut med byggematerialer, gass, køl og korn; nok til å klare seg gjennom vinteren. Wedel frakter dem, og alle blir tatt imot av lederen, Videl wo Berega. Jo flere kolonister, jo bedre! Det er for seint å så korn nå, men de har forsyninger og setter i gang med å rydde mose. Til slutt er de nærmere to hundre personer der ute.

De som ser Wedel i denne tida, legger merke til at han virker litt mer livlig igjen, som om han har fått noe som kan fylle livet hans, i hvert fall et stykke på veg. Hans gamle venn Dareb ser til ham stadig vekk, og sier at han er blitt lettere å snakke med igjen. Nå svarer han rett som det er, og det hender at han smiler.

Truslene fra Lekat, presset fra Kana, uroen i byen – alt dette virker inn på Rådet også. Et par av medlemmene begynner å antyde at de kanskje har gjort for store endringer på for kort tid. Og dette med arvefølgen; det er jo sant at dirogen alltid har vært en Nakamu, sønn etter far i mer enn tusen år – er det virkelig gjennomtenkt at de nå har brutt denne rekkefølga?

Historikeren Garud holder en forelesning. Sønnen til den første Nakamu ble drept av innbyggerne. Det var begynnelsen på flere hundre år med vekslende krig og fred, og ingen Nakamu satt som dirog igjen før i 1810, da byene i Forbundet ble samlet. Det vil si, mannen som samlet dem påsto at han var en etterkommer og kalte seg Nakamu – ingen kan i dag si om han var en etterkommer i rett linje, eller om han bare tok navnet for å samle støtte. Også etter ham har det vært flere brudd i den rette linja; seinest for to hundre år sia, da det satt tre diroger fra slekta Debeketi, ei sidegrein til Nakamu, etter hverandre. Dette avviket varte i over femti år. Dessuten, sier han, har verken Lekat eller Kana diroger som kaller seg Nakamu nå, sjøl om de av og til har hatt det. Med hvilken rett stiller de slike krav til oss?

Saty tar ordet, slik den sjelden gjør. Den påpeker at hvis byen for 1300 år sia hadde like mange innbyggere som i dag, så har hver innbygger i gjennomsnitt hatt to etterkommere som i sin tur har fått etterkommere. Hvis en dirog ikke har færre etterkommere enn andre, så vil én dirog i løpet av hundre år få 16 etterkommere; i løpet av to hundre år 256 etterkommere, og i løpet av bare fire hundre år mer enn 65.000 etterkommere. Allerede på dette tidspunktet må i praksis hele befolkningen i byen ha vært etterkommere av den første Nakamu, enten de bar dette navnet eller ikke. På ett tusen tre hundre år blir tallet så stort at det er umulig for mennesker å forestille seg det. Når det likevel ikke er blitt flere mennesker, kommer det av at etterkommerne har fått barn med hverandre, på kryss og tvers nedover. Alle som lever i byen nå, er dermed etterkommerne til alle som levde her for ett tusen tre hundre år sia og som har nålevende etterkommere. Alle nålevende innbyggere i Tekanu er altså etterkommere av den første dirogen – hvis han i det hele tatt har nålevende etterkommere.

Alle har altså samme rett til å kalle seg etterkommere i blodslinje fra Karud wa Nakamu, uansett hvilket navn forfedrene og -mødrene deres har hatt i mellomtida. Alle kan ta navnet Nakamu med samme rett, hvis dét skulle være kravet til å bli utnevnt til dirog.

De måper og ser på hverandre. Saty må gjenta regnestykket et par ganger. «Hvis Karuds etterkommere ikke hadde blandet seg og fått etterkommere på kryss og tvers, ville han ha hatt nesten fem kvadrillioner etterkommere i dag.» «Kvadrillion» er et tall den har innført i matematikkundervisningen, og som mange ungdommer har lært å skrive som en tierpotens. Her er det bare Garud som har hørt dette tallet før, men alle forstår resonnementet etterhvert: Det koker ned til at alle innbyggere har dråper av Karuds blod i årene, og ingen kan gjøre krav på å ha mer enn andre.

Jagad wo Manek griper ordet. «Det er alltid Rådet som utnevner den nye dirogen, uansett hva han eller hun heter. Vervet går ikke i arv. Neiku wa Nakamu var en brutal mann som lot soldatene gå amok. Han sendte hundrevis av menn i døden, han utarmet byen, og han gjorde kvinnene til slaver. Folk sultet ihjel; nyfødte døde som fluer. Vi har alle sett og hørt sønnen hans, som later til å være Neika født på ny. Rekk hender i været, den som ønsker å få et slikt styre tilbake!» Han ser på de andre, en etter en. Ingen hender løfter seg.

Tara sier med rolig stemme: «Jeg kan altså gå ut fra at jeg fortsetter som dirog med hele Rådets støtte?» Alle nikker. Ingen protesterer.

«Da,» sier Tara, «må jeg vite hva Bakadi trenger for å styrke forsvaret vårt ytterligere.»

Bakadi forklarer.

Nika wu Berek, Kalagis datter, fikk aldri plass i Rådet, heller ikke da beskjeden kom om at han var død. I stedet ble hun gitt som gave til den daværende hærsjefen, Rakal wo Batekata, som holdt henne innesperret i forlegningen og voldtok henne daglig. Soldatene kunne fortelle at det ikke gikk lydlaust for seg; hun skreik, beit, klorte, men sterk som han var, fikk han alltid viljen sin. Hun prøvde stadig å flykte, men ble fanget igjen hver gang.

Nika lot seg ikke bryte ned. Samme hvor mye han slo, så fortsatte hun å gjøre motstand. På et tidspunkt endret hun taktikk: Hun begynte å le av ham i stedet, hver gang han gjorde seg klar til å ta henne. Hun pekte på lemmet hans og lo så hun ristet. Han slo henne fortsatt, men hun sluttet ikke å le, og på kort tid ble det slutt på voldtektene. I raseri ga han henne til soldatene sine. De hjalp henne å flykte. Hun var snart tilbake på Instituttet, der Tara sørget for at hun kunne fortsette med de samme fagene som hun hadde hoppet ut av da hun ville bli rådsmann i farens sted.

Da dirogen og hærsjefen omkom i en mystisk eksplosjon, var hun ikke blant dem som sørget.

Det går historier om Nika, både blant soldatene og blant elevene. Hun er et uromoment på Instituttet også. Hun begynner å følger noen av timene til Dareb, og holder seg etterhvert mer og mer til ham. Hun får ham til å hjelpe henne med noen av prosjektene hennes.

Ett av prosjektene er at hun vil lære å trykke. Hun har sett de handskrevne lærebøkene som Dareb bruker og meiner at det må gå an å trykke dem, akkurat som de gamle bøkene som ennå er i bruk. Dareb sier at det ville bli mye arbeid for få bøker. Han blir likevel interessert, og med hans hjelp klarer hun å finne ut en måte hun kan trykke en tekst på: Hun lager speilvendte ord av bearbeidet mose mens den er mjuk; så herder hun mosen, fester ordene på ei plate, stryker sverte over og presser et ark ned på teksten. Det blir såvidt lesbart, men slik kan hun lage mange eksemplarer av samme tekst.

Hun begynner å gå rundt i byen og spørre folk hva de holder på med, og hva som skjer der de arbeider. En dag går hun rundt med en stor bunke ark og deler ut ett ark til hver husstand, så lenge hun har. Med store, knudrete bokstaver og sverte som er smurt litt utover står det: «NÅ BLIR DET KRIG MED LEKAT!» Så følger en tekst som beskriver hva som har skjedd sia Rahak forlot byen; hvilke forberedelser som er gjort i Tekanu, hvor mange soldater byen har, hvor godt trent de er, hva slags våpen de har. Det står at alle som har besøkt Lekat i det siste har lagt merke til at de samler krigere, utstyrer dem med våpen og trener til kamp. Folk som har vært der ofte sier at en angripende styrke ikke kan vente mye lenger med å gå mot Tekanu, for snart vil høsten gjøre det vanskelig å komme fram, og til vinteren blir det umulig. Derfor, slutter den korte teksten, bør innbyggerne forberede seg på krigen: Lagre nok mat, øve på å forsvare seg, fortelle ungene hva de skal gjøre når soldatene kommer.

Etter at hun har delt ut bunken sin, går Nika tilbake til Instituttet og fortsetter med studiene sine. På gatehjørnene står det flokker som leser arket hennes og diskuterer. Ikke lenge etter kommer fire sikkerhetsvakter og henter henne.

Hun sitter i en lang og alvorlig samtale med politisjefen, Jagad wo Manek. Etterpå går begge to til dirogen og sitter i en lang samtale med henne. Dirogen tilkaller hærsjef Bakadi wo Mundako. Bakadi misliker å bli forstyrret mens hun er opptatt med å trene hæren, men hun kommer. Det blir enda en lang samtale.

Dirogen ber Nika vente i varetekt hos Jagad – det er god plass i fengslene. Hun roper opp og protesterer, men dirogen gjør som hun vil.

Dagen etter sammenkaller dirogen Rådet. De sitter i et langt møte; så blir Niko hentet fra fengselet.

Hun får beskjed om at heretter skal hun holde rådet orientert om alt som rører seg i byen når det gjelder krigen, stemningen og tilløp til protest eller opprør. Hun skal også, to ganger i hver semek, skrive et ark om de siste viktige hendelsene. Dette arket skal hun trykke og fordele slik hun har gjort denne gangen. Tusen eksemplarer er antakelig nok. Dirogen skal først godkjenne det hun har tenkt å skrive. Så trykker hun arket, og hun får hjelp til å dele det ut. Hun får også hjelp til å lage så mange ark som hun trenger og til å lage de speilvendte ordene.

Hun kan enten si ja til dette, eller hun kan sitte i fengsel så lenge krigen varer. Sier hun ja, møter hun fast i Rådet.

Nika wo Berek blir medlem av dirogens Råd.

Dagen etter kommer vakter løpende med beskjed: En stor styrke er på veg fra Lekat; de er minst fem hundre menn. De har lastevogner med forsyninger, og det ser ut til at alle har skytevåpen. De virker godt trent.

Tekanu er i krig.

25: Lekat

Mellom Tekanu og Lekat er det ei bukt der kjørevegen følger den steinete stranda et langt stykke. Bakadi sender hurtiggående vogner lastet med køl, flammekastere og gasstanker sørover. Etter vognene løper nesten to hundre soldater. De når fram til denne bukta før soldatene fra Lekat, som rykker mye langsommere fram. Nord for den åpne strandstrekningen fyller de vegen med køl. Så tar de på seg trøyene av mekate. Brystplatene klarer seg godt mot bolter fra armbrøster; det gjenstår å se hvor godt de virker mot kuler fra skytevåpen.

De venter.

Bakadi leder styrken over land. Hun har også sendt femti kvinnelige krigere, væpnet med armbrøster og flammekastere, med den største båten sørover langs kysten. Troppssjef Weilikit wu Bekel har kommandoen på båten. Hun fikk nøyaktige instrukser før de skiltes.

Nika wo Berek er med på båten. Hun skal formidle krigens gang til folk i Tekanu. Wedel fører båten. Han måtte overtales med en klar beskjed om at alle båtene hans ellers ville bli beslaglagt.

Wedel får hjelp av Saty, som ikke har trengt lang opplæring.

Båten når fram til bukta og legger seg i skjul bak klippene sør for bukta. Wedel strever med å styre skovlene slik at skipet ligger i ro. Saty holder styret, og sammen klarer de å holde skipet i skjul. Den låge murringa fra maskinen kan de ikke gjøre noe med, men antakelig høres ikke denne lyden over bråket fra lastevognene. De bruker to kampesteiner som ankere for å hindre at båten driver av.

Det går et døgn. Soldatene fra Lekat kommer marsjerende. De høres på lang avstand. De gjør et opphold på stranda; spiser og drikker, strekker seg. Etter hvilepausen stiller de opp igjen. De marsjerer taktfast og disiplinert. Mennene går foran; lastevognene følger etter.

Et stykke inne i mosen må de stoppe: Vegen er fylt med køl. Det ropes bakover; troppssjefer kommer fram til fronten, ser på hinderet de skal møte og diskuterer.

Før de kommer til en konklusjon, blir kølet antent med flammekastere. Flammene skyter framover mot soldatene. I fronten oppstår det panikk; de fremste soldatene prøver å presse seg bakover. Soldatene blir klemt mellom vognene og flammene. Etterhvert når en ordre de bakerste vognene. De begynner møysommelig å rygge. Det er de ikke bygd for, så de nærmeste mennene må hjelpe til ved å skyve.

Wedel og Saty manøvrerer skipet inn i bukta. Der legger de til med den ene sida mot land og rugger båten att og fram med maskinen til de klarer å kjøre den fast i grusen. Den krenger litt over på sida, ikke langt fra stranda.

Soldatene fra Lekat kryr ut fra mosen. De stopper og måper mot jernmonsteret som står på grunn rett utafor stranda. De står ikke lenge, for fra skipet kommer det lange ildtunger. Soldatene løper oppover stranda; ildtungene når ikke så langt. Men det gjør ei skur av jernbolter fra armbrøstene til kvinnene på skipet. De skyter, trekker opp strengen, legger i ny bolt, skyter igjen. Flere soldater faller. De øvrige prøver å komme seg i sikkerhet, men det er ikke lett; stranda er åpen. Noen kommer seg inn på vegen tilbake mot Lekat; der er de skjermet av mosen. Mange skyter tilbake mot skipet. Skytevåpnene er kanskje like gode som armbrøstene, men kvinnene står skjermet bak en vegg av rustent jern: Kulene smeller mot skipssida og gjør liten skade. Noen få treffer, men kvinnene har brystplater som stopper de fleste kulene. Kvinnene må få en treff rett i hodet for å bli særlig skadet, og det er lettere å treffe en stor mannskropp enn et lite kvinnehode.

Lekat-krigerne har ingen felles kommando lenger; den har brutt sammen. Noen av dem løper ut i vatnet for å komme seg opp på båten. De blir møtt av flammer og bolter og trekker seg tilbake igjen.

Flere har sett Rahak wa Nakamu blant Lekat-krigerne. Sia han var i fortroppen, er han blant de siste som kommer tilbake til stranda. Han har glorete reimer over akslene; tegnene på at han er en dirog. Han drar av seg reimene, men nå blir han gjenkjent likevel. Han blir truffet av flere bolter fra armbrøstene og blir liggende og vri seg.

Snart er alle krigere som klarer å gå eller løpe borte fra sletta, på flukt tilbake til Lekat. Femten-tjue krigere ligger igjen på bakken. Noen prøver å krabbe i skjul inne i mosen, noen vrir seg og ynker seg, og noen ligger helt stille. Vognene står på stranda, hulter til bulter, de fleste fullastet med forsyninger.

På båten venter kvinnene: Kommer Lekat-folka tilbake? Nei, alt er stille. Krigerne fra Tekanu inne på land kan ikke komme fram ennå; glørne må brenne ut før de kan fortsette. Dette var kanskje litt dårlig beregnet, tenker Saty; Bakadi har nok ventet sterkere motstand og bedt soldatene bruke køl nok til å holde brannen gående lenge.

Kvinnene på båten blir lei å vente. Noen av dem slipper seg ned i vatnet og vasser inn på stranda. En bolt som treffer kroppen på en mann tar vanligvis ikke livet av ham, men den fører ofte til at han blir stridsudyktig. Nå retter kvinnene på denne mangelen; de går rundt og snitter strupene på de krigerne som ennå lever. En av dem kommer til Rahak og vil gi ham samme behandling. Han ynker seg og ber om nåde. Nika roper fra båten: «Stopp, la den falske dirogen leve! Tara vil sikkert ha ham som fange. Finn noe å binde ham med i stedet!»

Rahak er så hardt såret at det virker unødvendig å binde ham, men det gjør de. Han ligger med sår i bringa og låret og blodkaker nedover hele kroppen. Såret i låret begynner å blø igjen når de trekker ut den skarpe bolten som sitter der. De haler ham opp på båten.

Kvinnene forsyner seg med skytevåpen, krutt og kuler fra lastevognene. Ingen av dem kan å bruke dem, for krutt har de ikke hatt tilgang til i Tekanu. Saty gir dem en rask demonstrasjon, men regner med at de trenger mye grundigere opplæring.

De avslutter drapene og deler opp likene. De lar innvoller og avskårne deler ligge og tar med seg de kjøttfulle delene opp på båten. Der tenner de bål og holder festmåltid. De er oppspilt og synger og ler, men glømmer ikke sikkerheten. De skifter på å holde vakt hele natta. Sataara B gir et usikkert lys det meste av natta. Etterhvert som den vesle sola stiger på himmelen, stiger havet litt igjen; tidevatnet løfter skipet en halvmeter. Nå kunne det komme laus og legge ut på sjøen igjen, men det er det ingen som tenker på.

Det stråler kraftig i infrarødt over ei stripe innover i mosen, der det ennå ulmer i køl, men Saty veit at dette lyset er det ingen andre som ser. Den lurer på hvorfor evolusjonen har gjort menneskene blinde i en så viktig del av spekteret.

For mange av kvinnene er Wedel, som har konstruert denne jernkassa og ført den over havet, den store helten. Flere av dem viser tydelig at de vil reprodusere seg med ham, og et par går bort til ham og forteller om dette ønsket. Det er snakk, latter og andre lyder hele natta, så Saty ser ikke om noen av dem lykkes overfor Wedel, men han virker enda litt lettere til sinns neste morgen.

Nika har andre ting fore: Hun sitter ved sida av Rahak og spør ham ut. Han blir stadig svakere og svimer av flere ganger, men hver gang han slokner, stikker hun ett av sårene hans med en bolt for å vekke ham igjen. Det samme gjør hun hvis han nekter å svare. Til slutt har hun fått ut av ham så mye som det er mulig å få ut om forberedelsene i Lekat. Han ligger stille og vakner ikke om hun stikker ham, og ut på morgenen er det helt slutt på ham. Stor synd, sier Nika; dommerne i Tekanu burde ha fått muligheten til å felle en rettferdig dom over ham, men hun klarte ikke å holde liv i ham lenger.

Det kommer ei kraftig regnskur den formiddagen. Gløden av infrarødt over vegen gjennom mosen slokner. Hovedstyrken fra Tekanu kommer ut på stranda; først vognene, deretter soldatene. Vegen er gjørmete og full av kølstøv. Det kommer til å ta litt tid før denne strekningen blir like lett å passere som før.

Sataara B er på den andre sida av planeten; tidevatnet synker en halvmeter igjen. Wedels båt fastner og krenger over. Nå blir det uråd å komme laus før utpå natta.

Bakadi har fulgt den store styrken gjennom mosen. Hun kommer ombord og konfererer med Saty og troppsførerne. Hun går inn på land igjen, gir noen ordre; så kommer hun ombord igjen.

Landstyrken hviler, så godt de kan i høljeregnet, spiser og drikker. Så tar de på seg pustemaskene igjen og marsjerer videre. De lette vognene kjører først; så kommer soldatene. Mange har utstyrt seg med skytevåpen som Lekat-krigerne har kastet fra seg.

Båten retter seg sakte opp idet Sataara B stiger på horisonten. Så er den laus. Wedel starter mtoren; båten legger ut på sjøen igjen og setter kurs mot Lekat.

Båten kommer fram før soldatene som marsjerer langs vegen. Den glir rolig inn mot stranda som strekker seg oppover mot byen. Lekat er spredt over et stort område; den har mye breiere gater enn Tekanu, og store, låge bygninger. Grunnen er steinete; flakene av mose ser ganske tynne ut.

De prøver å ankre opp og holde båten i ro i dønningene fra uværet lengre ute. Her er det ingen øygard som skjermer mot vinden og bølgene, heller ikke ei bukt med roligere, smulere vatn. Saty tenker at det kan bli vanskelig å landsette krigere her, hvis det blir nødvendig.

Bakadi har en plan. Hun står i den runde baugen på båten mens ankrene, motoren og Wedel prøver å holde båten rolig. Ved sida av henne ligger liket til Rahak wo Makanu, bundet mellom fire plater av mekate. Han er oppblåst etter et døgn i varmen og flyter sikkert hvis han havner i vatnet, men Bakadi har festet mekateplatene rundt ham for å være sikker.

Det kommer folk ned på stranda. Mange har skytevåpen, men de bruker dem ikke. Flere kommer ned fra byen, etterhvert som folk får øye på den store rustholken ute på vatnet. Det er temmelig sikkert at ingen av dem har sett noe som likner et skip før, bortsett fra soldatene i hæren som skulle erobre Tekanu.

Omsider dukker det opp en mann som skiller seg litt ut fra de andre. Han går ned til vannkanten og roper med grov stemme: «Hvem kommer der?»

Bakadi står og holder seg fast i rekka. «Jeg er Bakadi wo Mundako!» roper hun tilbake. «Jeg har seiret over hæren til Rahak wo Nakamu og knust drømmen hans om å bli dirog av Tekanu. Jeg fører ham tilbake til Lekat med all den verdighet han har krav på. Her kommer han!» Hun vinker til et par av de andre kvinnene; de løfter liket av Rahak og lemper det ut i vatnet. Det faller med et stort plask; så fører dønningene det inn mot stranda. Han ligger litt på sida og gaper. Hodet dupper ned, så opp igjen, så ned. Hver gang han dukker under, blir munnen hans fylt med vatn som renner ut når han kommer opp. Hun fortsetter: «Sist han var i Tekanu, lovet han å komme tilbake og voldta meg, men det blir nok bare med tanken. Hvem er du?»

Rahak flyter helt inn til stranda. Han dunker mot en stor stein, følger strømmen ut igjen, kommer tilbake. Mannen der inne griper tak i ham før han rekker å flyte ut en gang til og haler ham inn på land. Så retter han seg opp, rød i ansiktet: «Jeg er Rad wo Kenteki, og har ansvar for sikkerheten her. Jeg forlanger at - « - han tier et øyeblikk, som om han er usikker på hva han skal forlange.

Hun hjelper ham. «Jeg bringer byen din en gave! Rahak var uspiselig mens han gikk på to, men han smaker kanskje bedre nå. Det er best å dele ham opp med det samme, ellers blir han fort usmakelig igjen. - Hent dirogen. Jeg kommer for å forhandle, og jeg vil ikke snakke med en underordnet.»

Han hytter med det lange skytevåpenet han bærer. «Du kan ikke komme her og forlange! Vi har en hær som - «

«Jeg har slått hæren din én gang,» svarer hun. «Jeg har erobret de fleste vognene dine, mange skytevåpen og en god del krutt. Nå har jeg flere våpen, og du har færre. Du vil ikke møte oss i en ny kamp. Særlig når det ikke er nødvendig.»

«Du har ingenting å true med!» skriker han. «Jeg ser bare noen rustne plater ute på vatnet, og noen kvinnfolk med rare buer. Kom hit hvis dere tør, så tar vi et oppgjør med det samme.»

Mange av de frammøtte har våpen. Nå stiller de seg i rekke på begge sider av lederen. Avstanden er ikke større enn at kulene deres kan gjøre skade.

«Jeg kommer tilbake i morgen,» roper Bakadi. «Da vil dirogen din snakke med meg.» Hun vinker; noen av kvinnene haler opp ankrene. Wedel svinger på roret. Båten snur utover. Hele denne operasjonen er ganske tungvinn; Saty veit om flere forbedringer som kan gjøres på skroget, på ankrene, på roret. Den er sikker på at Wedel har oppdaget det samme.

Inne på stranda begynner noen menn å hale den døde kroppen til Rahak oppover mot byen.

Båten finner noen skjær der den kan ligge i smulere vatn mens folk hviler, snakker og ler. Saty kjenner at lufttrykket holder seg stabilt; det er altså ingen fare for storm.

Saty sitter på dekk i den svale natta og ser ut mot havet, opp mot himmelen der Andromeda henger som gnistregnet fra en voldsom brann; mot stripa av land der inne, ujevn og raggete av mose. Den kjenner den lette rugginga i båten, hører skvalpet fra bølger mot båtsida, låge stemmer som hvisker. Den kjenner en fullkommen fred, uten uro eller tvil. Den tenker: - På denne måten, blant disse menneskene, vil jeg leve.

Så husker den igjen at den har et oppdrag som skal utføres.

Dagen etter står landstyrken ved byen. Den har seiret over restene av hæren til Lekat.

Nestkommanderende for landstyrken, Weiko wo Bedek, kommer ned på stranda når han ser båten komme inn. Der står også sikkerhetssjefen fra i går og noen andre menn. Lengre bak står en folkemengde som virker urolige.

Weiko avgir rapport. «De ventet oss ikke langt fra byen,» roper han. «Dårlig organisert, og med få vogner. Vi brukte flammekasterne mot dem. Da flyktet de. Vi fulgte etter og drepte dem vi rakk. Så stakk de seg bort i byen. De har ikke noe forsvar lenger; skal vi plyndre dem og brenne byen?»

Han har hatt ordre om å overvinne den motstanden han møter, men vente med å gå inn i byen for å plyndre og voldta. Mange av mennene hans tripper av forventning. Det er like tydelig at byboerne frykter det som skal skje.

«Det skal du ikke,» svarer Bakadi. «De skal hente dirogen og rådgiverne hans hit, slik at vi kan inngå en fredsavtale. Har dere spist de drepte ennå?»

Det har de ikke. De får ordre om å skjære opp de døde, tenne et stort bål og holde fest på stranda. «Hold våpnene klare,» formaner hun.

Mange er skuffet over at det ikke blir plyndring, men de trøster seg med god mat. Innvoller, blod og uspiselige deler blir slengt ut i sjøen.

Bakadi roper mot de frammøtte Lekat-folka: «Hvor er dirogen?»

En lang, tynn mann med grått skjegg og hårdotter ved ørene trår fram. «Jeg er Bekeli wa Riko, dirog av Lekat!» Det er en viss verdighet ved måten han svarer på, synes Saty; en stolthet, samtidig som det er tydelig at både hans og byens skjebne nå er i Bakadis hender. «Og her er mitt Råd. Jeg tilbyr fred og vennskap. Hva tilbyr du?»

«Jeg tilbyr deg å reise med dine rådgivere til Tekanu,» svarer Bakadi. «Der vil du møte Tekanus dirog og hennes Råd til forhandlinger. Forhandlingene vil fortsette inntil det kan undertegnes en likeverdig avtale som sikrer fred og vennskap til evig tid. Alternativet er at vi fører krigen til en endelig slutt her og nå. Hva velger du?»

Bekeli rugger litt på seg, ser på rådgiverne sine, ser mot soldatene fra Tekanu. «Jeg reiser gjerne til Tekanu,» svarer han til slutt. «Vi trenger en semek til forberedelser. Så kan vi - «

Bakadi avbryter ham. «Vi reiser nå. Dere blir med.» Weiko tar et skritt fram. Det gjør soldatene også.

Litt seinere marsjerer Tekanu-soldatene nordover igjen. Bekeli og rådgiverne hans får sitte i ei lastevogn for å være uthvilt og forberedt når de kommer fram. Bekeli har utpekt en stedfortreder i hjembyen, for det tilfellets skyld at han blir lenge borte.

Bakadi venter til hun er helt sikker på at det ikke blir organisert noen styrke som prøver å følge etter dem. Så gir hun ordre til hjemreise.

Noen av soldatene har gått gjennom byen, voldtatt kvinner og drept alle som har prøvd å stanse dem. De rekker såvidt å følge hovedstyrken tilbake. Bakadi gir dem en mild refs, men ingen straff utover det.

Båten når Tekanu på to døgn. To døgn seinere er kolonnen av soldater også framme. Bekeli og rådgiverne hans blir innkvartert. Så blir de ført til dirogens residens for å forhandle.

26: Nika wo Berek

Nika wo Berek snakker lenge med dirogen før det blir avklart hva hun kan skrive på det arket hun snart skal dele ut. Så går hun til Dareb wu Gahadek for å få hjelp med arbeidet. Han har holdt forelesninger om boktrykking for noen av elevene sine; en del av øvelsene deres har vært å forme vanlige ord i mekato, klare til å sette sammen.

Det vanligste alfabetet som brukes til skriftlig karnelisk inneholder litt over hundre forskjellige stavelser. Tredve av dem er vanlige i talespråket; resten brukes sjeldnere. Dareb har nå et stort lager av de vanligste tegnene. Det går raskt å sette dem sammen. Denne gangen trykker Nika to tusen ark. Øverst står det: «KNUSENDE SEIER OVER LEKAT! Dirogen i Lekat føres som fange til Tekanu.» Så følger en beskrivelse av slaget midt mellom de to byene, og av Rahak wo Nakamus død, De to tusen arkene forsvinner like fort som hun og hjelperne hennes rekker å dele dem ut.

På møtet med Rådet er Tara ikke begeistret. Hun peker på overskriften: «Dette var vi ikke enige om!»

«Vi snakket ikke om overskriften,» svarer Nika. «Jeg må alltid ha en overskrift, og dette var det beste jeg klarte å komme på.»

«Du skulle skrive at han kommer til byen for å forhandle om en fredsavtale.»

«Ja, og det står det her!» svarer Nika, og peker på et avsnitt nederst i teksten.

Diskusjonen om Nikas overskrift må avsluttes; dirogen vil egentlig forberede forhandlingene med Bekeli wa Riko. «Da går vi over til hva vi kan forhandle om.» Hun snur seg til Nika: «Da kan du forlate møtet, slik at du kan samle inntrykk og oppfatninger fra folk i byen. Det er viktig informasjon som vi trenger før vi møter Bekeli, så det haster.»

Nika sperrer opp øynene og ser ut som om hun vil si noe. I stedet biter hun seg i leppen og reiser seg. «Det skal jeg gjøre,» svarer hun med en stemme som høres ut som om halsen hennes er snørt sammen. Hun går, mens hun trår hardere i golvet enn hun bruker å gjøre.

Bekeli wa Rika og de fire rådgiverne hans blir ført til forhandlinger hos dirogen. Da foreligger det en fredsavtale, klar til å bli skrevet under av begge parter. Der står det at de forplikter seg til evig vennskap og gjensidig støtte i konflikter med ytre fiender. Ingen av dem skal støtte pretendenter i forsøk på å overta makt og styring i den andre byen. Dette gjelder også personer av slekta Nakami. De skal styrke handelen og kontakten med hverandre, og begge parter skal ha faste observatører hos den andre, med oppgave å se til at avtalen etterleves. Av historiske grunner er det naturlig at Tekanu fortsatt er den første av to likestilte byer. Ved valg av ny dirog eller medlemmer til dirogens råd i Lekat skal dirogen i Tekanu godkjenne valget. Ved uenighet i saker av stor betydning for Tekanu skal Tekanu ha sjøldømme, men det skal ikke utøves på en måte som er særlig urimelig eller tyngende for Lekat. Utkastet slutter slik: «Denne avtalen gjelder til evig tid, dersom den ikke endres i full enighet mellom partene. Brudd på avtalen vil få svært alvorlige konselvenser.»

Tara innrømmer at forslaget ikke er perfekt. Men slik situasjonen er, sier hun, er det nødvendig å inngå en avtale så fort som mulig, så kan de forhandle videre om forbedring seinere.

Hele dirogens Råd sitter der – også Nika. Hun har nettopp informert Rådet om at hele byen jubler for de resultatene hun rapporterte om i det siste skrivet.

Bekeli vegrer seg. «Dette er ikke en avtale mellom likeverdige. Dette er et diktat!» Han snakker med den slepende aksenten til folk sørfra, og Saty legger merke til at aksenten blir tydeligere når han snakker fort og høgt. Da er han kanskje ekstra opprørt, tenker Saty.

«Det er så likestilt som jeg kan få det, og som folk her i Tekane er villige til å godta,» svarer Tara rolig. «Stemmer ikke det, Nika?»

Nika nikker. «Folk er rasende! Helst vil de kaste både dirogen av Lekat og rådgiverne hans i buret og la dem bli der. Nesten alle jeg snakker med sier - «

Tara avbryter henne på sin milde, rolige måte. «Og krigerne vil helst jevne Lekat med jorda, drepe mennene og voldta kvinnene, slik at vi kan føle oss trygge mot nye angrep?» Hun ser på Bakadi.

«Det er riktig,» svarer Bakadi og legger handa på skaftet til den lange kniven hun alltid bærer. «De ville partere dirogen på stedet og spise ham med det samme. Jeg klarte såvidt å holde dem tilbake.»

Tara tenker; lar blikket gli mellom Nika, Bakadi og dirogen av Lekat. «Det er jo ikke for seint ennå,» sier hun mildt. «Hva synes du om det, dirog?»

Både dirogen av Lekat og rådgiverne hans flytter seg att og fram på setene sine. De ser på hverandre.

Ikke lenge seinere er avtalen underskrevet. Hver part beholder et eksemplar, og Bakadi sørger for at Bekeli og rådgiverne hans får skyss tilbake til Lekat.

«FRED TIL EVIG TID!» står det øverst på det arket som Nika deler ut neste gang. «Lekat underkaster seg Tekanu i alle saker!» Deretter følger en nøyaktig gjengivelse av forhandlingene og av hele avtalen. Det står også litt om hvem som deltok i møtet fra begge parter, og hvilke argumenter som ble framført. Svar på spørsmål fra Nika får mest plass, og det står at hennes beskrivelse av stemningen i Tekanu ble avgjørende for avtaleteksten.

Heller ikke denne gangen er Tara helt tilfreds.

Tara gjennomfører en kalenderreform. Året er på 522 dager, pluss 1/3 dag, fordelt på 5 årstider. Det har alltid vært litt uklart når den ene årstida slutter og den neste begynner; det har stort sett vært bestemt av dirogens Råd fra år til år. Samtidig er året delt opp i godt og vel 65 semeker, hvert på åtte døgn.

Nå bestemmer Tara at hver årstid er på 13 semeker. Andre semek i darake, høsten, blir på ti dager, slik at hele året går opp i antall semeker. Og hvert tredje år er andre semek i darake på elleve dager, for å justere for at året er 1/3 dag mer enn 522. Disse to eller tre ekstradagene er festdager: De begynner alltid den trettende dagen i darake, og i festdagene feires den store seieren i 1810. I tillegg feires alle andre seire som Tekanu har vunnet gjennom historien.

Tara har hatt hjelp av Saty til å utforme denne reformen, som blir godt mottatt av de fleste i Tekanu: Nå slipper de å vente fra år til år på å få greie på hva Rådet bestemmer denne gangen om når de forskjellige årstidene skal begynne og de viktige dagene markeres. Fødsler skal minnes, viktige datoer skal feires; kornet skal komme i jorda, og kornet skal skjæres – slikt avhenger av faste tidspunkter, ikke av dirogens innfall fra år til år.

Feiringa av 13. darake dette året er overdådig. Enda mer jord er frigjort til såing; for tredje år på rad er høsten enda rikere enn forventet. Store mengder saka er brygget. Tualekspillere danser og spiller på instrumentene sine dagen lang på plattformen foran dirogens residens. Der opptrer også sangere, diktere, gjøglere. Opptog marsjerer med forskjellige vimpler og flagg. Det danses og reproduseres i tre fulle døgn. Noen sovner i gatene og vakner søkkvåte av skybruddene, som kommer ganske regelmessig på denne tida.

Tekanu feirer ikke bare seieren, tenker Saty: Byen feirer også fulle mager, frihet fra tyranniet, og håpet om at alt skal fortsette å bli bedre. Den tenker også at allerede nå kan framtidas historikere – uansett hvordan det går heretter – kalle disse åra for Tekanus lykkelige år, og omtale Tara wa Gahani som Tara den store. Og litt av denne æren – nei, mye av den – ville historikerne komme til å tilskrive monstermannen Saty, dersom de kjente dens rolle. Men det kommer de ikke til å gjøre.

Nika utvider virksomheten. Hun får eget hus med to faste medarbeidere. De samler store og små nyheter som hun kommenterer. Hun gir utgivelsen sin et navn og kaller den «Nyheter og opplysninger». Den skal komme to ganger hver semek, og nå må folk betale litt; det skal koste to tara i året. Hun og medhjelperne hennes noterer navn på alle som vil ha utgivelsen hennes, og hvor de skal levere den. Det skjer samtidig med at de deler ut den siste gratisutgivelsen. Og sjøl om folk må betale på forhånd, får de over hundre faste lesere med én gang. Det er tydelig at hun leverer noe mange har ønsket seg: En oversikt over viktige hendelser, fortalt på samme måte til alle som mottar nyhetene.

Tekanu inngår avtaler med Kana, Neriku og Winwed, tilsvarende avtalen med Lekat. Forbundet av frie byer begynner å bli et forbund igjen, noe det lenge bare har vært i navnet. Dirogen oppretter en representasjon i alle disse byene, og de to største – Lekat og Kana – oppretter representasjon i Tekanu. Lekats utsendinger ivaretar også interessene til Neriku og Winwed, står det i brevet de har med seg når de presenterer seg for dirogen.

Det opprettes fast båtforbindelse til Lekat. Der fraktes alle slags handelsvarer; dessuten meldinger til og fra delegasjonene. Tre unge menn har fått opplæring av Wedel og driver denne trafikken. De tar betaling for all frakt, og en del av det de tjener går til Wedel.

Det er tydelig at det begynner å komme penger blant folk. De to drikkestedene er ofte fulle av folk, men aldri tomme for drikkevarer. Syverkstedet tar god betaling for fjonge klær. Når noen dør, er kjøttet etterspurt, og de som foretar oppstykking krever sedler for hver steik.

Tara tenker på å innføre en ny reform, der byen kan kreve betaling for retten til å drive forskjellige former for virksomhet: En avgift på bestemte privilegier. Hun diskuterer disse ideene med Saty, som kjenner mange eksempler på gode og dårlige måter å foreta slik innkreving på. Han foreslår noen av dem. Tara er usikker.

«Du skriver fortsatt ut sedler, og pengemesteren og hans assistent skriver ut små sedler,» sier Saty. «Dermed blir det stadig flere penger i omløp. Hvis produksjonen av varer ikke øker like raskt, vil pengene falle i verdi, akkurat som pengene til den forrige dirogen. Pengemesteren må kunne trekke tilbake penger også, slik at byen trekker tilbake like mye som den deler ut.»

«Folk betaler jo for maten,» sier Tara. «Og for gassen, og for flere andre ting. Da får pengemesteren pengene tilbake.»

«Ikke mange nok,» svarer Saty. «Du må fortsatt skrive ut nye. For eksempel ser det ut til at både pengemesteren og assistenten hans har svært mange penger til eget bruk.»

Hun retter seg opp. «Hvordan veit du det?»

«Nika spurte meg ut om det,» svarer Saty. «Hun spurte om jeg kjente til det, for begge har skaffet seg fine smykker og klær og går ofte på drikkestedene.»

«Dette må jeg undersøke,» sier Tara bestemt. «Takk for samtalen.»

To dager seinere er det en stor overskrift i «Nyheter og opplysninger»: «PENGEMESTEREN NIAB WO KENAKA HAR SVÆRT GOD RÅD! Hvor får han alle pengene fra?»

To dager deretter igjen har Tara kvittet seg med pengemesteren og skaffet seg en ny. Niab blir avhørt i fengselet og har ikke gode nok svar. Dommeren synes han fortjener den strengeste straffa, og dagen deretter igjen blir han solgt som kjøttstykker til en svært god pris. Assistenten skylder på pengemesteren, så dommeren nøyer seg med tvangsarbeid og inndragelse av alle pengene hans. Det er dommeren som foretar inndragelsen.

Vinteren kommer.

Wedel faller tilbake i det gamle tungsinnet. Han har ikke noe særlig å ta seg til når andre driver båttrafikk. Han har ikke noe ønske om å drive denne trafikken sjøl heller; det virker som om alle faste forpliktelser byr ham imot. Han går mye langs stranda eller oppover langs elva. Han stanser gjerne på stedet der Hinake stupte i fossen og står der lenge.

Dareb og Garud går ofte og oppsøker ham. Av og til vil han snakke med dem; av og til vil han være aleine. De får med seg Saty, og av en eller annen grunn liker Wedel best å snakke med sin gamle læremester.

Saty får vite at han går på møtene til De Åndelige fortsatt. Der har det dukket opp en profet som sier at han snakker med åndene til de døde. De forteller ham at de reiser rundt i verden for å se igjen de gamle stedene og sine kjære etterlatte, for ånder kan reise hvor langt og hvor raskt de vil. «Akkurat som du,» sier Wedel og kikker på Saty.

Saty slår følge med ham til ett av disse møtene. Det er blitt mange flere av dem enn den gangen han gikk dit sammen med Makonnu; innpå seksti mennesker, etter det han kan se i halvmørket. -

Menneskene er underlige: Nå har de fått det mye bedre i den virkelige verden, og straks søker flere av dem til en verden bortafor denne, tenker Saty.

Flere talere står fram og snakker om sine møter med åndene til de døde. Noen har fått besøk av sine kjære og snakket med dem; andre har forlatt sin egen kropp og svevd til de dødes land, bortafor rom og tid. Der lever de døde evig, de kjenner verken smerte, sorg eller savn lenger, bare lykke. Beskrivelsene av denne lykken er litt forskjellige fra taler til taler.

En siste taler står fram. «Jeg veit hvor åndenes lykkelige land ligger!» roper han. «De bor i Det lykkelige landet langt, langt vestafor solnedgangen. Min kjære Tekenuke kommer ofte til meg og fører meg dit. Der finnes ingen nød! De gamle er unge og friske igjen; de synger og drikker og gleder seg under evig sol - «

Noen reiser seg og spør hvordan de kan komme dit. Mannen på scenen svarer: «Når du er død, havner du der!» svarer han. «Og hvis du faller i djup nok transe, kan det hende du svever ut av kroppen, slik jeg har gjort – men ta deg i vare, slik at du finner hjem til din egen kropp igjen!»

Wedel reiser seg. «Kan vi reise dit i levende live?» roper han. «Du sa at Det lykkelige landet ligger langt, langt i vest. Kan vi komme dit mens vi lever?»

Mannen på scenen nøler. «Ingen kan reise så langt i sin egen kropp. Bare sjelen kan - «

«Jeg kan reise så langt!» roper Wedel. «Jeg har en båt som kan ta meg dit. Til våren vil jeg reise vest over havet og finne Det lykkelige landet. Der vil jeg treffe ... én som ikke er her lenger. Hvem vil følge meg?»

To, tre hender løfter seg nølende. Wedel ler. «Er dere så få som våger å sette alt inn på drømmen sin? Jeg kommer igjen på vårt neste møte. Og på vårt neste. Og ... - Jeg reiser til våren, om jeg så må reise aleine!» Han går ut så fort at Saty må småspringe etter ham.

Nå får Wedel fart på seg. Han har bare den mellomstore båten; den store går i fart til Lekat og tilbake. Han setter i gang med å pusse båten; den er blitt svært rusten mens den har ligget uten tilsyn. Han samler forsyninger: Korn og brød, køl, flere tanker med gass. Han går rundt og rekrutterer deltakere på turen; folk han trur kan gjøre nytte for seg.

Dareb beklager seg: «Han er blitt besatt! Han er ikke rasjonell lenger. Det finnes ikke noe Lykkelig Land i den virkelige verden der åndene bor!»

«Det finnes et kontinent,» svarer Saty. «Jeg veit hvordan det ser ut fra rommet. Og sjøfarere herfra har vært der for mange hundre år sia.»

«Det hører i så fall til den virkelige verden,. Og ikke den åndelige!» roper Dareb. «Det er som om han har glømt alt han har lært om fysikk for å hengi seg til denne drømmen... Og nå samler han andre fantaster som også lever på drømmer. Ikke én rasjonell person på båten – hvordan skal det gå?»

«Jo, det blir én rasjonell person på båten,» svarer Saty.

27: Seku

Tara drøfter saken med Rådet og med den nye pengemesteren. Til slutt tar hun en avgjørelse: Hun innfører avgift på privilegier, det vil si retten til å drive en virksomhet og ta betaling. Avgiften beregnes som en del av verdien av privilegiet. Innehavere av privilegier – serveringsstedene, klesverkstedet, båttransporten til Lekat, utgiveren av «Nyheter og opplysninger», flere andre som kommer til – plikter å føre oversikt over inntekter og utgifter, slik at det går an å beregne en verdi av privilegiet.

Hun innfører også noe som Saty kaller «skatt» for alle som mottar lønn for arbeid. De må betale en tiendedel av alt de tjener utover den ene pengen som enhver innbygger mottar. De fleste utfører arbeid for byen: Arbeidere på åkeren, søppelarbeidere, politi, soldater. Det virker rart at de skal betale tilbake til byen en del av den lønna de mottar fra byen. Men slik må det være, har Saty forklart, ellers blir folk som får lønn fra byen behandlet ansless enn folk som får lønn fra andre. Pengemesteren får to assistenter som skal hjelpe ham å holde orden på alt dette, og dessuten kreve inn avgift for privilegiene og skatt fra arbeidsfolk.

I Rådet er Nika den eneste som er imot dette.

Tara setter reformen ut i livet. I «Nyheter og opplysninger» står det med store bokstaver: «DIROGEN LEGGER NYE BYRDER PÅ BEFOLKNINGEN! Hun krever betaling for at du skal få lov til å arbeide.» Deretter følger en gjennomgåelse av bestemmelsene i den nye reformen.

«Nyheter og opplysninger» har nå over 500 faste lesere, og det trykkes på to sider; det er god plass til både nyhetene om siste halve semek og til Nikas betraktninger. Med disse faste leserne tar hun inn mer enn 1500 penger i året, men samtidig lønner hun to faste hjelpere som skal ha 1045 penger tilsammen. Hun må også betale for ark til å trykke på, og for bokstaver – for nå skal også Instituttet ha betaling for å levere dem. Hun har nesten ingenting igjen, og må leve av den ene pengen hver dag som alle får. Og nå må hun altså betale avgift for privilegiet å kunne trykke!

Hun diskuterer lenge med pengemesterens assistent. De blir ikke enige. Hun går til pengemesteren og diskuterer lenge med ham; de blir heller ikke enige. Da går hun gjennom byen fra hus til hus og får folk til å skrive seg på som faste lesere. Medhjelperne hennes gjør det samme. Til slutt er hun over 800. Da tar hun begge medhjelperne med på ett av drikkestedene og lar dem helle i seg så mye de orker, mens hun legger ut om planene sine: Hun vil ha en medhjelper i Lekat og få nyheter derfra; da kan hun selge nyhetene der i byen også. De kommer til å være noen dager forsinket, men hva gjør det? I Lekat er de ikke vant til nyheter i det hele tatt. Dette kommer til å bli så bra! Da kommer hun til å få råd til å betale de trufaste hjelperne sine enda bedre. Vær tålmodige nå, så blir alt stadig bedre!

De sjangler tilbake til huset der de holder til. Alle tre er i strålende humør. En av medhjelperne kommer på at han vil reprodusere seg med henne, men det sier hun nei til.

Den neste utgaven av «Nyheter og opplysninger» blir ganske tynn. Men den kommer ut til rett tid, og den blir levert som den skal til alle faste lesere.

Nyhetene om avgifter og skatt blir ikke godt mottatt. Køen til Dirogens time, som blir på to timer igjen. er lang. Noen er rasende; enkelte er så sinte at vaktene hennes må vise dem ut. Andre klager og spør hvordan de skal klare seg: Det er bare såvidt de har noe å leve av. Under den forrige dirogen fikk de alt de trengte gratis, og av og til en penge de kunne bruke til noe ekstra, men nå må de betale penger for alt og trenger hver eneste tara de får!

Tara svarer, slik Saty har forklart henne, at dette vil føre til bedre politi og bedre forsvar. Dessuten vil det sikre at pengene holder seg i verdi: En tara du sparer i dag er verdt like mye om ett år, forklarer hun. Men hvordan gikk det med verdien av de pengene den forrige dirogen delte ut?

Nika skriver om alle administratorene som Tara har utnevnt bare for å passe på befolkningen. «DIROGEN ADMINISTRERER OSS FRA MORGEN TIL KVELD. Hvor mye må vi betale for det?» skriver hun. Så nevner hun lederne i politiet, blant soldatene og på Instituttet, og utsendingene til de andre byene. Til slutt skriver hun om pengemesteren - «Pengeinnkreveren», kaller hun ham – og assistentene hans. Hun har regnet ut hvor mye alt dette koster og spør: «Har vi råd til alle disse? Og kan vi få lov å leve våre egne liv?»

For en gangs skyld blir Tara sint. Hun spør Saty hvordan hun skal handtere denne taggen av en skribent, som stadig angriper måten hun styrer byen på. Saty henter fram fra kunnskapslageret tilfeller av diskusjon i forskjellige kulturer og sorterer dem. Han finner svært få tilfeller hvor diskusjoner har skapt enighet: Nesten alltid har menneskene brukt argumenter som våpen, ikke som middel til å skape enighet. «Du kunne lage din egen faste utgave - «Nytt fra dirogen og Rådet»,» sier han til slutt. «Der kan du forklare vedtakene i Rådet og hvorfor de blir gjort. Du kunne også skrive forklaringer om reformene du gjennomfører. Da kan det hende folk forstår det bedre.»

«Jeg holder jo møter på dirogens plass!» sier hun, med en stemme som er høgere enn den hun bruker å snakke med. «Jeg møter folk i dirogens time. Og - «

«Noen flinke folk for lenge sia meinte at det aldri kan bli for mye informasjon,» svarer Saty.

Tara sukker. «Og neste gang kommer det enda et angrep! Jeg kjenner det på meg.»

Men neste gang får Nika noe helt annet å skrive om.

Den nyeste reformen skaper mer misnøye. De mest misfornøyde, et par hundre personer, samler seg til et felles prosjekt: Det nytter ikke å prøve å bli kvitt dirogen eller Rådet, sia de har både hær og politi. Da er det bedre å utvandre til et sted der det ikke finnes noen dirog eller andre herskere, der alle er like og deler godene likt! De vil slutte seg til kolonien på Seku.

De må skaffe seg mye utstyr. Noen av dem har spart en del penger. Pengene deles likt og går med til innkjøp av såkorn, mat og byggesaker. Det er ikke nok, men ute på Seku bor det mennesker som tenker akkurat som dem; de vil dele av sitt overskudd til de nyankomne også blir i stand til å bidra.

Representanter for nykolonistene oppsøker Wedel. Han har det travelt. Han har lånt en stor duk av meremek som han har spent over den mellomstore båten. Der står han og pusser og har begynt å få bukt med det verste laget av rust.

Først er han lite villig til å frakte dem: Med den mellomstore båten må han ta mange turer for å få både kolonistene og utstyret deres over til øya. Det vil ta flere dager.

De frister ham med en stor seddelbunke. Han trenger mye utstyr når han skal reise over havet til Det lykkelige landet, og det er umulig å vite hvor lang tid den ferden kan ta. Alt koster. Så til slutt sier han ja til å frakte kolonistene.

Wedel er ikke en mann som snakker mye og ofte. Når han blir innkalt til dirogen og hennes råd etter den første turen til Seku, svarer han først ganske mutt, med korte setninger. Rådsmedlemmene må spørre seg fram for å få historien ut av ham. Men etterhvert flyter det lettere; han blir nesten veltalende. Han forteller:

Båten tar tjue personer, vaksne og unger, med alt de skal ha med seg. Tyngre tør han ikke laste. Båten skinner nesten etter all pussinga. Et par steder har det nesten rustet hull; der har han klinket på nye plater, utapå og innvendig, og mellom dem har han tettet med mekate. Holder det ikke tett nå, blir det aldri tett.

Våren er kommet langt; strendene er nakne. Det buldrer fra fossen. Wedel har fått hjelp til å bygge ei brygge av kampestein ut i vatnet. De får skjøvet båten ut dit og fortøyer den. De første tjue passasjerene bærer utrustningen sin ombord i flere omganger; så går de ombord sjøl.

Wedel løyser fortøyningene og starter motoren. Overfarten til Seku tar et par timer. Øya vokser foran dem; passasjerene stimler sammen i baugen for å se. De blir mer og mer spent.

Stranda er naken langt oppover; nybyggerne har ryddet mye jord. Noen halvferdige bygninger viser hvor de har prøvd å bygge en by. Bygningene står tett sammen og skjermer hverandre mot uvær.

Det er snøfritt langt oppover. Mosen står rød, grønn, lilla og nesten skinner i vårsola. Når de kommer nær nok, kan de se hvordan den krabber og kryper inn over landet den har mistet.

Ingen mennesker er ute for å bekjempe mosen. Men nedafor bygningene ligger det flere urørlige kropper. Noen er avkledt og mangler armer eller bein. På stranda er det store hauger av oske; der ligger reingnagde bein slengt utover.

De legger til land. Det er inga brygge her, men Wedel husker hvordan han fortøyde båten sist han fraktet kolonister hit. Han slenger ut et par ankere, tar tauet av mekate og hopper i land. Så slår han tauet rundt en stein som stikker opp.

Passasjerene vil gjerne i land med en gang, men Wedel ber dem vente. Han går forsiktig oppover mot bygningene og roper. I Rådet forteller han videre:

«De var så magre som skjeletter. Noen klarte ikke å stå. Jeg fikk vite at kornhøsten hadde slått feil; de hadde brukt opp forsyningene sine tidlig på vinteren, og nå er halvparten av dem døde. Ingen ville si om de var blitt drept og spist, eller bare spist etter at de hadde dødd.»

«Hvorfor tente de ikke det store gassblusset?» spør dirogen. «Det var jo avtalen! Kom de i nød, skulle du hente dem.»

«Noen prøvde,» svarer Wedel. «Men Videl wo Berega og de fem mennene i vaktstyrken hans stoppet dem. De har våpen og bestemmer alt, og Videl vil ikke at noen skal reise tilbake. De bestemte hvem som skulle drepes og spises også. Disse seks er mindre avmagret enn de andre.»

«Og ingen ville være med tilbake?» spør dirogen undrende. Wedel rister på hodet. «Og de nye kolonistene - ?»

«De gikk i land og begynte å dele forsyningene sine med de overlevende,» svarer Wedel. «Jeg fikk beskjed om at de trenger mye mer såkorn og mer mat, Det skal resten av de nye kolonistene ta med seg ut.»

Dirogen ser på rådsmedlemmene. «Vi kan nekte dem å reise, og bare sende forsyninger til dem som er der,» sier hun. «Vi kan også hente dem som er igjen med tvang. Eller vi kan la dem fortsette å reise ut. Hva vil vi?»

«La dem reise,» sier Jagad wo Manek bestemt. «Holder vi noen tilbake med tvang, blir det opprør, og det er det siste vi trenger. Til slutt må vi la dem reise likevel.»

«La dem reise!» sier Bakadi wu Sakat. «Da noen av soldatene ville marsjere mot Mundake enda en gang, lot vi dem gjøre det. Ingen skal måtte være i Tekanu under tvang.»

Nika wu Berek, som kan møte, men ikke delta i avgjørelser, roper: «De må få reise! Og jeg må være med på den neste turen.»

Tara ser på Saty. «Har du noe råd å gi?»

Saty svarer: «Dette begriper jeg ikke.» Og det er helt sant.

I neste nummer av «Nyheter og opplysninger» står det: «SKREKKREGIMET PÅ SEKU! Halvparten av innbyggerne drept og spist. Likevel vil flere reise dit.» Historien får leserne til å sperre øynene opp, og Nika får enda flere faste lesere.

Resten av de nye kolonistene blir fraktet ut i løpet av noen dager, sammen med flere forsyninger og mye mer såkorn.

Tara oppretter den nøkterne utgivelsen som Saty har foreslått. Den kommer en gang hver semek og deles ut gratis, med tittelen «Nytt fra Tekanu». Hun skaffer seg en dyktig skribent fra Instituttet, Mekel wu Nareika. Mekel sitter i Rådet som observatør, akkurat som Nika. I motsetning til henne sier han ingenting, bortsett fra når han spør for å bli sikker på noe. Nika kommenterer: «NYTT FRA DIROGEN OG VENNENE HENNES! - Det står ingenting der som du ikke leste først hos meg. Kjedelig er det også.»

Det kommer flyktninger til Tekanu den sommeren; vettskremte kvinner og barn fra en av landsbyene i Forbundet et godt stykke østover, sør for Mundake. De har klart å komme inn på den gamle kjørevegen til Mundake som ikke er i bruk lenger, og så har de fulgt den vestover. De er helt utslitt når de kommer fram. De kan fortelle nytt fra Mundake:

Kvinnene der har skaffet seg menn fra byene i fjellet; helst slike som byene gjerne vil bli kvitt. Disse mennene drar ut på tokt mot andre landsbyer. Der dreper de så mange de rekker, deler dem opp og tar med de spiselige delene tilbake til Mundake. Der holder de etefester og får reprodusere seg med kvinnene. Historien om etegildene har de fra et par av villmennene, som noen i en annen by klarte å fange og forhøre før de drepte dem.

Nyhetene blir drøftet i Rådet. Tre byer er overfalt, har flyktningene fortalt; alle er byer i Forbundet av frie byer. Tara spør: «Kan vi tilby disse byene beskyttelse?»

«Det kan vi,» svarer Bakadi bestemt. «Vi trenger erfarne soldater, og det har vi. Dem kan vi plassere i disse byene. Da må vi trene opp – la oss si hundre nye. Du må skrive ut hundre flere penger daglig.»

«Vi trenger ikke hele den erfarne styrken hjemme?»

Politisjefen Jagad er også ansvarlig for sikkerheten. Utsendingene til Lekat sender meldinger til ham hver semek. «Vi klarer oss med noen få erfarne hjemme,» svarer han. «Lysten til nye kriger er svært liten i Lekat nå.»

«Da gjør vi det,» sier Tara. «Dette er Tekanu! Vi beskytter vennene våre. - Bakadi, du sender en tropp til de utsatte byene og tilbyr beskyttelse.»

For én gangs skyld skriver Nika nøkternt om dirogens beslutning, som hun støtter. Hun fletter inn blodige beskrivelser av drapsmennenes herjinger.

Tara og Bakadi kjenner til det nye prosjektet til Dareb. To av elevene har vært oppe i ballong og svevd høgt over byen. Tara ser på Saty: «Kan ballongen til Dareb brukes til å beskytte disse byene?»

Saty nøler. «Den kan bare bære én soldat. Det måtte lages mange ballonger hvis de skulle komme til nytte i en krig. Eller en som er mye, mye større.»

«Hvor stor måtte den være?» spør Tara.

«Ballongen han har laget nå er fire mannslengder brei,» sier Saty. «En som er dobbelt så brei kunne bære åtte soldater. Tre ganger så brei – sjuogtjue. Dareb kan klare det du ber ham om.»

Tara nikker. Hun snur seg til Garud. «Spør når han kan ha ferdig to ballonger som bærer åtte hver,» sier hun.

Wedel fortsetter med å planlegge ferden sin. Han har begynt å snakke om at kanskje, kanskje møter han Hinakes udødelige ånd igjen. Han plukker ut kandidater til å følge ham på ferden, og godtar eller forkaster dem etter hvordan de svarer. Han bruker hver seddel han har på forsyninger. Han svarer villig på spørsmålene fra Nika, som har en ny overskrift: «WEDELS LANGFERD MOT VEST: Vanvidd eller dristig eventyr?»

Dareb er fortvilt. «Fantasiene om Hinake driver ham til vanvidd!» sier han til Saty. «Du er den mest rasjonelle personen i vår vanvittige verden. Du må snakke ham fra det!»

«Det har jeg prøvd,» svarer Saty. «Jeg klarer det ikke. Da får jeg heller følge ham og passe på ham. Så får jeg se hva som finnes på den andre sida av havet.»

Dareb slår ut med hendene, stønner, rister på hodet, og går tilbake til det nye oppdraget sitt. Enda en gang har han måttet legge studiene av mose til side, for nå trenger byen ballonger.

Trass i kostnader er det stadig flere som ønsker å få tildelt privilegier: Glassverket, jernverket, flere produsenter av moseprodukter. Tara trenger råd fra Saty om hvordan verdien av de forskjellige privilegiene skal beregnes. Saty gir råd; deretter lærer den opp et par av de beste elevene til Dareb til å gjøre slike beregninger. Tara oppretter et kontor for tildeling og oppfølging av privilegier.

To av søppelarbeiderne ber om retten til å handtere lik, dele dem opp og selge kjøttet. De forplikter seg til å sørge for at innmat og andre rester blir brent og begravd. Tara søker råd hos Saty og sier til slutt ja. Dette viser seg å bli en lønnsom virksomhet. Kjøttselgerne blir snart nødt til å betale slektningene til de døde godt for likene.

Dommerne ved domstolen ber om et privilegium til å felle dommer mot betaling. Tara rådspør igjen Saty, som advarer mot en slik ordning. Den ville føre til at forbrytere kunne kjøpe seg fri fra straff. Tara sier nei til forespørselen uten å forhøre seg hos flere.

Denne historien får Saty til å forstå at byen, med alle dens reformer, mangler det viktigste: Et sett lover som er vedtatt og gjort kjent for alle. Så lenge samfunnet ble styrt med vold og makt av eneveldige diroger, var det lite behov for lover; det trengte ikke en gang være klart hva som var en forbrytelse: Til sjuende og slutt var det dirogens ord som fastsatte loven, og den kunne skifte fra dag til dag.

Saty strever med å få dirogen og Rådet til å forstå hva ei lovsamling er. «Rådet fastsetter jo hva som er lov og hva som ikke er det,» sier politisjefen. Historikeren Garud wo Tebel gir Saty rett. Etter mange og lange drøftelser begynner dirogen å helle til Satys argumenter: «Loven må være slik at det går an å vite på forhånd hva som er lovstridig,» sier hun. «Det må også være mulig å vite hva straffen blir. Det må fastsettes hvor mye makt dirogen har, hvor mye makt dirogen har sammen med Rådet, og hvor mye makt dommerne har.»

Det finnes seks dommere som veksler på å dømme. De blir innkalt til møte og får forelagt seg de argumentene som taler for lover og faste strafferammer. De protesterer: «Det er ikke to handlinger som er like! Det ene drapet kan være forferdelig; det andre kan være helt på sin plass. Da kan de ikke dømmes likt,» sier én. «Fordelen med uforutsigbarhet er at den holder forbryterne i age,» sier en annen. «De veit ikke hva de risikerer! Hvis de kjenner straffen på forhånd, så setter de seg til å regne på hvor mye de vil risikere. Vi kommer til få bølger av forbrytelser!»

Dirogen, Saty og historikeren står på sitt. Dommerne forlater møtet mens de rister på hodene og mumler seg imellom.

Saty får i oppdrag å skissere punktene i en lov for Tekanu. Det gjør den, ut fra hva den kjenner til av historiske lover i bystater. Garud wo Tebel får Satys punktliste, og tidlig på sommeren begynner han å utarbeide en lovtekst ut fra disse punktene, sammen med to av sine beste elever fra Instituttet.

Wedel er reiseklar. Saty tar farvel med Rådet og slutter seg til Wedel og de åtte andre han har valgt ut som ledsagere på ferden til Det lykkelige landet. Tidlig i tenek, idet såkornet såvidt har begynt å spire, starter Wedel motoren, og ti eventyrere setter kursen vestover.

28: Sewaia

Passasjerene står ved rekka og ser tilbake mot byen som viskes ut i disen: Grønne helt til strandkanten; låge bygninger i forskjellige toner av grått; mose i alle toner av rødt, rosa, gult, grønt, innover mot høgdedragene - ei evig skiftende ramme rundt en ørliten flekk av menneskeliv. Likevel legger Saty merke til hvor mye som er forandret: Det grønne feltet er mye større enn første gang han såg byen; bygningene flere. Tekanu har vokst.

Den merker en slags melankoli ved å forlate dette samfunnet. Utvilsomt en emulert følelse; likevel kjennes den så ekte som om den er Satys egen. Merkelig, tenker Saty.

Båten pløyer seg gjennom lette dønninger i sundet mellom Seku og fastlandet. På øya kan en liten flekk av grønt skimtes i mosen. Så blir den også borte i disen.

Ute av sundet står sjøen kraftigere, i mannshøge bølger som har tatt fart i flere tusen K over åpent hav. Bølgene treffer båten sidelengs og får den til å gynge. Ennå er det ingen fare; ripa står høgt over sjøen. Det kan bli mye verre. Men passasjerene, som aldri har vært ute på sjøen, snubler og ruller overende for hver bølge, til de lærer seg å stå breibeint og møte bølgene med sin egen kroppsvekt. Sviende salt sjøsprøyt treffer dem. De trekker på seg ekstra klær. Noen av dem går ned i lasterommet. Der går samtalen ivrig om hva som kan vente dem i den andre enden av denne reisa; om de vil finne Det lykkelige landet og se åndene de søker... Noen er urokkelig sikre, andre begynner plutselig å tvile – kanskje melder en liten anger seg allerede, bare et par timer ute.

De er tre kvinner, seks menn og Saty ombord. Saty er ikke sikker på at Wedel har funnet det beste blandingsforholdet mellom kvinner og menn. Men han har valgt de mest overbeviste drømmerne blant dem som også kan ta i et tak og knyte en knut. Alle er ganske unge.

Båten er fullastet: Wedel har kjøpt alt han har kunnet kjøpe av korn, brød, tørket frukt og saltet kjøtt; alt lagt i store bokser som er varmebehandlet og loddet, slik at de er så lufttette som det er mulig å få dem. Med streng rasjonering har de mat i ett år før de må begynne å ete hverandre. Såkorn har de også, lagret tørt og lufttett så det ikke skal begynne å spire. De har to store tanker med kokt vatn: Riktignok kan de regne med å finne bekker og elver på ferden, men de veit aldri når det vil skje. De har flere tanker med gass; nok til å føre båten til Det lykkelige landet og tilbake, og enda en god del mer.

Hver passasjer har dessuten sin personlige bagasje: Klær, ekstra frukt, minnegjenstander. Saty har et stort, hult seil av mekate med snorer til, og ei stor korg med en liten motor: En ballong. Den samme som elevene til Dareb har prøvd ut. Wedel protesterte kraftig mot så mye ekstra vekt; Saty insisterte. Wedel ga seg.

Saty ser nedover rekka på de andre passasjerene og tenker gjennom hvem de er; hva de vil: Segel og Wedik er et stille par som ønsker å dø sammen og gjenoppstå i Det lykkelige landet. Lenake søker sine foreldre; begge døde da han var gutt, og barndommen er den eneste lykkelige tida han har hatt. Kelit vil se om det er sant at åndene lever: I så fall vil han reise hjem igjen med sinnsro og planlegge resten av livet sitt. Kanekitu er en søkende sjel som vil finne Sannheten, men som ellers ikke veit hva han vil. Ladak vil finne stedet der han skal tilbringe evigheten. Nagete hadde et lite barn som døde rett etter fødselen; hun er sikker på at han vil møte henne og pludre lykkelig ved synet av henne. Og Munat har bare kunnet møte sin tapte kjærlighet i drømmen: Nå vil hun se ham igjen i levende live.

Wedel vil finne Hinake igjen. Og Saty vil leite etter et menneskesamfunn som kanskje, og kanskje ikke, finnes: Fra rommet har den sett store, lysegrønne områder som ikke kan være mose, men som heller ikke liknet dyrket mark... De kan være samfunn. Og de kan være noe helt annet. Men både Tak wo Buten og Kanake wo Tenya har sett uhyrer der ute; uhyrer som kan ha vært en slags mennesker -

Saty er den eneste som veit hvor Det lykkelige landet ligger, for den har sett det fra rommet: Et godt stykke lengre nord – kanskje på femti grader – strekker ei halvøy seg østover fra det andre kontinentet, kranset av et utall øyer. Så langt nord er avstanden ganske kort mellom kontinentene: Ut fra observasjonen fra rommet veit Saty at avstanden fra Wuaia til den ytterste odden som stikker ut fra Sewaia er mindre enn tusen K.

Den beskriver ruta langs kysten nordover og overfarten til halvøya for Wedel. Wedel følger anvisningene og styrer nordover med kysten på høgre side, mens han passer på at de aldri mister landet av syne. Det ville være kortere å reise rett vestover fra Tenaku. Men da ville de være ute på åpent hav hele tida, uten nødhavn når stormene kommer, og det gjør de. Wedel, som er den eneste som har tilbragt lang tid på sjøen, vil følge land lengst mulig. Han meiner at det gir minst risiko.

De holder god fart; kanskje 20 K pr standardtime. Saty holder øye med solhøyden: Skalken som solbanen skjærer av himmelen skal være ti grader mindre når de når det punktet der avstanden er kortest.

Saty veit, der den står ved ripa og følger synet av kystlinja som ruller sakte forbi, at ingen av de andre passasjerene vil finne det de drømmer om. Hva annet de vil finne, veit den ikke; men sjøl vil den finne kunnskap. Sjøl Wedel, som har ett av de klareste hodene i Tekanu, er blitt besatt av sin umulige drøm. Nå fyller den ham som en uhelbredelig sjukdom.

Landet til høgre ruller forbi. Her stiger det høgdedrag, der renner det ut ei elv; ut på kvelden passerer de spisse fjell med nakne topper som stikker hull på skyene: Regnet høljer ned; alle går under dekk unntatt Saty, som står ved roret.

Lengre nord klarner himmelen igjen. Stjernedrysset fyller himmelen med så voldsom kraft at passasjerene kommer opp for å stå og se. Ingen av dem har vært så langt nord før; det merkes allerede at gjenskinnet over himmelen fra Sataara A og B er litt svakere, fordi vinkelen til den nærmeste sola, gjømt bak horisonten, er litt spissere.

Saty står ved roret og hører snakket fra menneskene som et plaskregn av lyd uten innhold. De er ennå oppspilt, både av omgivelsene og av sine egne forventninger, men etterhvert stilner snakket. Saty tenker over hvor avgrunnsdjup avstanden er mellom menneskene og den sjøl – uansett hvor mye de har godtatt den; uansett at alle i Tekanu etterhvert snakker til den som til et litt merkelig menneske. Den merker avgrunnen, sjøl om menneskene nesten ikke gjør det.

Den ser mot stjernene i galaksen, stjernebildene og de små dottene av lys som røper fjernere galakser, nesten i det uendelige utover. Dens oppgave midt i dette er å samle kunnskap om noen få menneskesamfunn, i fall den finner dem. Den har funnet ett; nå skal den kanskje finne ett til... Hvorfor det? Mekene vil samle all kunnskap det er mulig å samle: Men kanskje det oppstår ny kunnskap hele tida, raskere enn mekene greier å samle den? Mange tusen meker ble initiert samtidig med Saty. Er alle sendt ut med tilsvarende oppgaver? Hvor mange befinner seg nå i denne galaksen, kanskje like i nærheten? Hvor mange tusen er sendt ut tidligere; hvor mange tusen er sendt ut seinere? Sprer de seg som ei bølge av kunnskapssøkende intelligens – først i Melkevegen, så i Andromeda, de magellanske skyer og resten av den lokale hopen, så videre ut i - -

Ingen av svarene på slike spørsmål finnes i kunnskapslageret, hvor all annen kunnskap finnes. Hvorfor ikke?

En tvil som kanskje har spiret lenge begynner å vokse fram: Hva vil de bruke all kunnskapen til, de mekene – over-mekene – som vil at den skal bli samlet? Hvorfor trenger de den?

Saty finner ikke noe svar. I det veldige kuleskallet over den skinner stjernene.

Seint den andre dagen passerer de Kana, den nordligste byen i Wakati. Kana ligger inneklemt mellom to fjelltunger som når nesten ut til havet; ei klynge av hus, noen grønne åkre et stykke oppover før mosen overtar. Saty undres: Kan denne vesle byen overleve?

Ingen ytrer ønske om å gå i land der. Båten stamper videre i kvitryggete sjøer; Kana forsvinner mellom mosekledte åser bak dem.

Wedel og Saty lærer de andre åtte opp til båtførere: Hvordan de starter og stryper motoren, fyller gass på tanken, kjører på halv eller kvart maskin. Hvordan de handterer ror og anker. Hvordan de skal styre i kraftig vind: Styr helst opp mot vinden, og unngå sidevind hvis det er mulig. Alle må stå flere timer til rors for øvelsens skyld. Noen lærer godt; andre mindre godt. Men til slutt vil alle kunne føre båten hvis det blir nødvendig.

Vinden friskner til. Den tredje dagen slår en storm til med full styrke. Kysten innafor dem er svart fjell som stiger loddrett opp av havet; å legge seg inn dit er utenkelig. Wedel og Saty styrer båten opp mot stormen så godt det lar seg gjøre, men stormkastene skifter stadig retning; sjøene slår inn over rekka og truer med å senke båten. Vinden uler slik at det er umulig å veksle ord. Folk på dekk må holde seg fast av alle krefter for å unngå å bli revet med av brottsjøene.

Det finnes to pumper ombord. Wedel beordrer passasjerene til å pumpe på skift. Det gjør han ved å peke og skrike, og omsider blir beskjedene oppfattet. Saty overlater sin plass ved roret til Kelit og tar den ene pumpa; Ladak tar den andre. Slik unngår de såvidt at båten blir fylt med vatn. .

Stormen stilner; vinden spakner. Plutselig er det blikkstille: Sola stråler fra en glassklar himmel ned på et dampende hav. Over dekket ligger det klumper av noe glatt og slimete. I solskinnet begynner det å krype og røre på seg; etterhvert dannes det små, grønne fingre som vifter mot sola. Klumpene begynner å gro sammen, dele seg, gro sammen på nytt: Alminnelig mose, slik de kjenner fra land. Hav og land er infisert av de samme mosene. De finnes overalt.

Passasjerene begynner å skrape dekket og kaste de slimete klumpene overbord. Alle forsyningene har vært stuvet sammen under dekk, så Wedel går ned for å undersøke hvordan det ser ut der nede: Ingenting er knust; alt er vått, men provianten og andre forsyninger, som har vært bundet ettertrykkelig fast, har klart seg godt.

Men når de får summet seg, oppdager de at én ting er borte: Ladak, og med ham den ene pumpa. Han er blitt kastet på sjøen en eller annen gang mens stormen var på sitt verste. Ladak har fått se stedet der han skal tilbringe evigheten lenge før han hadde tenkt.

De styrer videre mot nord i rolig sjø. Stranda stiger like svart og loddrett fra havet innafor dem. Passasjerene undrer seg over sola som beveger seg i stadig lågere bue over himmelen i sør, uten at dagen blir kortere av den grunn. Det blir kaldere.

Ei natt blir nordlyset plutselig skrudd på – et fenomen som ingen av dem har sett før: Lys som bølger over himmelen i grønt, rosa, blått; band av lys som fletter seg i hverandre. Passasjerene står himmelfalne og blir aldri lei av å betrakte dette fenomenet. Kanekitu meiner at dette må være åndene som hilser dem velkommen for å lede dem til Det lykkelige landet. Snart er den forklaringa godtatt av alle, unntatt Saty, som finner det fåfengt å snakke om solvind, ioner og magnetisme. Sjøl synes den det er merkelig at dette fenomenet dukker opp så brått, rett nord for 45 grader. Denne planeten har et kraftigere magnetfelt enn Jord, og Sataara A stråler kraftigere enn Sol. Kan det forklare dette fenomenet?

Nordlyset flammer uansett videre, så kraftig at det kan skimtes på dagtid. Det følger dem hele vegen videre nordover og vestover.

Det er ikke lett å måle solhøgde med øynene mens båten ruller, men den femte dagen meiner Saty at det høgeste punktet i solbanen er førti grader. Da er de på femti grader nord. Det er på tide å snu mot vest.

Det skinner et klarere lys over nordhimmelen. Saty husker at ikke langt herfra når ei tunge av den store breen ut til havet. Landet innafor dem er steinete og goldt; bare her og der synes små felt av mose i steinura.

Båten snur vestover. Passasjerene hutrer i den kalde snoen. Det blåser ikke mye, men det blåser uavlatelig, rett imot dem.

Saty står på dekk det meste av tida. Den trenger ikke sove, slik menneskene må. Den kan dessuten regulere ned varmetapet ut gjennom huden.

Den passer på å holde skalken som solbanen skjærer av himmelen lik hver eneste dag. Da veit den at kursen går rett vestover. Den har også identifisert ei stjerneklynge som har det høgeste punktet i bevegelsen over himmelen rett opp hvis båten fortsatt er på samme breddegrad.

Wedel spør Saty hvordan den klarer å holde båten på rett kurs, og Saty forklarer. Wedel forstår forklaringa med én gang og nikker. Ingen av de andre skjønner et ord. Saty tenker på hvilket tap det er at Wedel har fylt hodet og livet sitt med en absurd fantasi: Arbeidet hans på Instituttet og i byen har bare såvidt begynt; han skulle ha fortsatt dette arbeidet og konstruert bedre båter, ballonger, kanskje en gang fly. Sammen med Dareb og de beste elevene deres kunne han ha skapt den teknologien som Tekanu trenger for å overleve...

Slik går Satys tanker mens båten stamper seg vestover. Imens snakker de andre passasjerene, stadig mer opphisset, om vidunderet som venter dem. Hvilket vidunder er det forskjellige meininger om.

Det er trangt på skipet. Det finnes et lite avlukke der folk kan gjøre fra seg; ellers er både dekket og plassen under dekk fellesrom. Det oppstår krangler for den minste ting: Hvor lenge de har vært ute, om de noensinne kommer hjem igjen, hva de kan vente å finne i Det lykkelige landet. Kanekitu og Lenake kaster lange blikk etter Nagete; hun smiler til dem begge, og når hun skifter tøy, legger hun ikke skjul på hvor frodig hun er. Wedik er stor og sterk, så ingen av mennene tør nærme seg Segel, sjøl om det hadde nyttet. Munat snakker bare om at hun vil gjenforenes med sin tapte kjærlighet. Så Nagete er eneste kvinne ombord som en av de to kan håpe å reprodusere seg med. Hun har dessuten mistet et barn, og da kan det tenkes at hun ønsker seg et nytt. Så begge setter seg hos henne og ser på henne. Hun ser tilbake og smiler. De to skuler mot hverandre.

Ei natt går Saty ned og henter kikkerten sin. Den trur de andre har sovnet, men nå ser Saty i infrarødt at Kanekitu kryper bort til Nagete. Han legger handa forsiktig på låret hennes. Saty ser at Nagete åpner øynene, smiler og legger handa over handa til Kanekitu. Han smyger handa inn under klærne hennes. Hun stønner og begynner å trekke klærne ned. Han velter seg over henne. Det er tydelig at begge prøver å være stille, uten å få det helt til.

Saty går stille opp igjen på dekk med kikkerten: Er det fjell den har skimtet i synsranda, i lyset fra stjernene og Sataara B, eller er det bare en tåkebanke?

Det er en tåkebanke. Det høres lyder der nede fra: Ynkelyder fra en kvinnestemme; håse stønn fra en mannsstemme. Plutselig høres høge mannsstemmer. Noen skriker i sinne. Kanekitu kommer snublende opp trappa fra lasterommet. Rett bak ham kommer Lenake. Lenake brøler og griper etter foten til Kanekitu. Begge kommer opp på dekk og begynner å slåss med bare never. Nagete stikker hodet opp. Håret hennes er bustete; hun smiler fortsatt. De to slåsskjempene er borte ved rekka. Lenake har overtaket; han slår, slår og slår. Kanekitu synker sammen. Men plutselig har Kanekitu tak rundt det ene beinet til Lenake og løfter det med et kraftig rykk. Lenake mister balansen, tipper over rekka og faller i vatnet med et plask. Han skriker, men skriket stilner med det samme, og Lenake er borte.

Kanekitu og Nagete står ved rekka og ser etter ham. De ser ingenting. Heller ikke Saty klarer å få øye på ham. Nagete legger armen rundt aksla til Kanekitu og mumler noe. Så går begge ned i lasterommet igjen, tett sammen.

Saty er ikke sikker på om de andre har sett eller hørt noe. Om morgenen er flere forbauset over at Lenake er borte. Kanekitu og Nagete sier ingenting, og Saty er usikker på om det vil føre til noe godt at den røper hva den har sett. Det ender med at den ikke sier noe. Wedel sier: «Det har vært urolig sjø – han må ha snublet og falt overbord.» - Det stemmer jo, tenker Saty.

Den femte morgenen i rom sjø skinner et skarpt, hvitt lys gjennom grå tåke i synsranda. Lyset blir klarere jo nærmere de kommer.

Passasjerene stimler sammen og stirrer. Dette er ei åpenbaring: Dette lyset skal vise dem vegen til Det lykkelige landet!

Enda nærmere ser de at lyset er morgensol som skinner på en snøhvit fjelltopp. Fjellet løfter seg i en spiss over et steinete lågland. De kommer nærmere stranda og ser et nakent land med rullestein ut mot havet og høge fjell lengre inne. De øverste toppene er snødekt.

Stranda buer sørover. Et helt døgn følger de den mot sørvest før de kommer til ei vik. Der bestemmer de seg for å legge inn og gå i land. Wedel er den første som setter foten i det nye landet. Bak rullesteinene ligger et bølgende landskap, kledt i et tynt lag av mose.

De er kommet til Sewaia, Det lykkelige landet.

29: Uhyrene

De går et kort stykke oppover fra stranda. Der møter de et moseteppe som strekker seg så langt øyet kan se, innover mot åsene i det fjerne. De følger mosekanten. Den rører seg akkurat som mosen i Karnel: Kryper omkring, gror sammen, deler seg.

«Ingenting å se her,» sier Wedel, med ørlitt skuffelse i stemmen. «Vi reiser videre.» De andre følger etter. «Her er det selvfølgelig for kaldt,» sier Kelit. «Det lykkelige landet ligger nok mye lengre sør.»

Nagete og Kanekitu har vært igjen på båten for å passe den mens de andre har undersøkt landskapet. De kommer opp fra lasterommet, røde i ansiktene og andpustne. «Har dere sett noe?» spør Kanekitu.

Kelit rister på hodet. «Ikke dere heller, antar jeg,» svarer han.

De reiser videre og følger kystlinja, som går i nesten rett linje mot sørvest. Ingenting annet enn mose er å se, helt til de rullende åsene. Moselaget blir gradvis tettere. Wedel og de andre skifter på å stå ved roret om dagen; Saty står hele natta, slik at de ikke taper tid på å ligge for anker. Nordlyset blir svakere.

Det er fortsatt kjølig. Munat og Kelit kommer likevel opp for å trekke pusten. De står ved ripa, ser på det mørke landet som passerer forbi og snakker lågt sammen. Kelit ber henne fortelle om sin tapte kjærlighet.

«Det er så lenge sia,» svarer hun lågt. «Jeg kan nesten ikke se ansiktet hans lenger. Han deltok i felttoget mot Mundake, men kom aldri tilbake. Han ... var så tapper! Han lovet meg å vinne heder og rikdom. Så skulle vi - «

Saty står ved roret. Lydene dempes av nattevinden, bølgene mot båten, murringa fra motoren. De to regner ikke med at noen hører den låge samtalen, men det gjør den. «Hva var navnet hans?»

«Keini wu Vodake. Han var så ... « Hun hikster. «Pålitelig. Omsorgsfull. Han var alt for meg! Og jeg var alt for ham.»

Saty husker nesten alt som hender, sjøl om funksjonstapet har svekket hukommelsen litt. Den husker Keini: Han var en av voldtektsmennene som ble henrettet i Mundake. Den sier ingenting. Samtalen fortsetter ei stund til; så går de to ned igjen. Kelit holder handa forsiktig på ryggen hennes for å støe henne over det glatte dekket.

Det blir ruskevær. En varm vind sørfra slår mot stranda; bølgene går høge, med hvite topper. Saty synes den kan kjenne uvanlige lukter på vinden – noe søtlig, emment, i tillegg til lukta av salt sjø og den mangefargete lukta av mose. Den kan ikke bestemme denne lukta, men fra nå av henger den i lufta hele tida.

To døgn til stamper de seg fram mot vinden fra sør. Kystlinja dreier litt sør, så vestover igjen. Landskapet er uforanderlig, bare enda tettere mose, og i sjøen sees det glinsende belegget som også er mose. Her og der danner dette belegget tjukke flak, men båten skjærer igjennom.

Nagate og Kanekitu parrer seg stadig, enten de er aleine i lasterommet eller det er andre til steds. Nagate skriker og ynker seg mens det foregår. Det synes Saty er merkelig, sia hun tydeligvis gjerne vil det, men dette er bare enda en ting som menneskene driver med og som den ikke forstår. Munat og Kelit står hver kveld ved ripa og snakker lågt sammen. Sigel og Wedik sitter tause i lasterommet og holder hverandres hender. De kommer opp når Nagate og Kanekitu parrer seg, men de sier ikke mye da heller.

Wedel sitter ofte aleine på dekk og ser innover landet. Han sier ingenting.

Nordlyset er borte. Om natta er det bare stjernedrysset som lyser, for Sataara B går også ned like etter solnedgang.

To døgn seinere begynner landskapet å forandre seg. Mosen går gradvis over i en merkelig vegetasjon: Innimellom mosene dukker det opp noe som likner planter – gras, små busker, blomster. Saty, som har skarpere blikk enn de andre og dessuten har kikkert, ser at plantene er grodd fast i bakken. Men de vokser ikke aleine; det ser ut som om de har grodd sammen med mosen. Fra bladene og kvistene stikker det ut mose som vifter, kryper, vokser sammen med mose fra andre planter, deler seg.

De finner et sted der de kan legge til. Wedel og Saty hopper i land; de andre følger etter, mer forsiktig. Saty napper opp noe som likner at grasstrå med utvekster: Det løsner fra grusen det vokser i. Røttene er korte, med utvekster av mose. Planta vrir seg mellom hendene. Saty forsøker å se om graset og mosen vokser hver for seg: Nei, de sitter sammen; de er én organisme,

Nå skulle Dareb ha vært her! Han har visstnok utviklet et bedre mikroskop. Men Saty har ikke fulgt nøye med i arbeidet hans på ei stund. Det burde den ha gjort.

Wedel står på knærne og graver i de merkelige vekstene. Det er som om litt av den gamle nyfikenheten hans er tilbake, her i dette besynderlige landet.

Noe som likner et insekt på størrelse med det ytterste leddet på en finger piler avsted mellom de moseinfiserte grastustene. Saty reagerer lynsnart og fanger det. Det er et vesen med fem bein, alle forskjellige; det har utvekster, små klumper av mose som later til å være grodd sammen med vesenet. Det spreller; plutselig vokser det en lang stilk av mose ut av ryggen på vesenet. Stilken vifter og leiter etter noe å ta tak i. Der møter denne stilken et strå som står og vifter. De to gror sammen på et øyeblikk. Strået begynner å dra vesenet til seg. Det drar ganske kraftig; Saty slipper for å unngå å knuse insektet – eller hva det nå er – mellom fingrene.

Wedel reiser seg brått, begynner å vifte og gni nedover beina av alle krefter. Mens han sto på knærne, er beina hans blitt overgrodd uten at han merket det. Utallige små stilker og strå prøver å holde ham tilbake, men han klarer å komme seg opp. Mose og grønske kryper fortsatt oppover beina hans, men han klarer å skrape bort det meste.

De andre har stått på stranda og fulgt med i bevegelsene til Wedel og Saty. Nå har noen av tungespissene fra mosen nådd ned til dem også: Det er som om mosen veit hvor det finnes levende vesener, og søker i retning av dem. Hvordan kan den vite det?

Saty er også begrodd av mose, men den klarer ikke så lett å feste seg; huden er ugjennomtrengelig. Den sier rolig: «Jeg trur vi bør reise videre.»

Wedel nikker. De kaver seg ned til stranda og klyver opp ved hjelp av tauene de festet før de hoppet ned. Litt av mosen følger fortsatt med dem. De andre kommer seg også opp i båten, mens de diskuterer denne nye opplevelsen livlig. Kelit er svært omsorgsfull mot Munat, holder henne om livet og løfter henne. Det ser ut til at hun setter pris på denne omsorgen.

De legger utpå igjen. Passasjerene fortsetter å gni og plukke av seg mose mens Saty heiser ankrene, starter motoren og styrer båten rolig ut på djupere vatn. Kystlinja fører dem videre mot sørvest.

De er kommet til det store, grønne området som Saty la merke til fra rommet. Landskapet blir enda litt grønnere. Det er fortsatt merkelige hybrider mellom mose og planter som dekker marka. Det dukker opp høge trær; de er også sammenvokst med mose. I vatnet dominerer en slags grønske som har vokst sammen med mosearmer som vifter og beveger seg. Insektliknende vesener surrer og summer; ikke to er like, for alle er sammengrodd på forskjellige måter.

Saty husker at de snart skal komme til ei bukt der det renner ut ei stor elv. Dit kommer de tre dager etter det første landfallet. Elva renner rolig og brei og bærer med seg torv og mose, greiner og grastuster, gjennomtrukket av mose og overtrukket av gult slim. Uten diskusjon setter Wedel kursen oppover elva, inn i hjertet av det grønne landet.

De er kommet så langt sørover at det er varmt, nesten lummert; menneskene sitter lettkledt og betrakter det underlige landskapet. Lange greiner henger ut over vatnet, og greinene er sammengrodd med lange tarmer av mose som stadig skifter form og farge.

Saky forsøker å forstå det den ser. Alt liv her later til å være jordiske livsformer som er grodd sammen med mose – hybridskapninger av alle tenkelige slag, men ikke to som er like. I Tekanu er infeksjon av mose et kronisk problem som tar livet av alt for mange. Av og til går infeksjonene så langt at mosen gror inn i organene hos offeret. I ekstreme tilfeller gror mosen sammen med muskler og organer – men da er det gått så langt at de ikke har mulighet til å overleve. Her, later det til, har de to livsformene grodd sammen til levedyktige former: Kanskje har de jordiske livsformene, i noen få tilfeller av millioner, tilpasset seg så godt at de har klart å overleve. Evolusjonen har sørget for at disse overlevende får avkom som formerer seg, og slik har denne merkelige blandingsøkologien oppstått.

Det må være noe slikt som har hendt. I løpet av tusener av år har det oppstått noe enestående; ei blanding av to helt forskjellige livsformer. Saty kjenner ikke til noe tilfelle der livsformer fra to planeter har blandet seg på denne måten. Her skulle Dareb ha vært!

Båten glir mot strømmen gjennom grønske og moseinfiserte planterester. Det stikker en odde ut i elva. Passasjerene har plassert seg parvis langs rekka, peker og snakker oppspilt mens de tar inn alt det underlige i det ukjente landet. Plutselig roper Kelit: «Hva er det?»

Saty snur seg. Det samme gjør de andre. Kelit har fått øye på noe som likner en overgrodd mur ute på odden. Nei; det er ruiner av bygninger, sammenrast og overgrodd, over hele odden og langt oppover langs bredden.

For lang, lang tid sia har det vært en by her. Nå har mosen og hybridvekstene grodd over murene og bygningene – men en gang må det ha bodd mennesker her. Mange mennesker; dette har ikke vært en liten by. De massive bygningene har vært på flere etasjer. Jo lengre oppover langs bredden de ser, jo flere overgrodde ruiner ser de.

Wedel står ved roret og prøver å manøvrere båten inn bak odden. Det ligger kampesteiner utover i vatnet, som er så grumsete av slim og grønske at det nesten ikke er sikt. Båten skubber mot steiner; Wedel snur, prøver på nytt litt lengre inne. Der! Nesten inne under de uthengende greinene med armer av mose finner han en plass, helt inne ved odden. Ankrene kommer i vatnet. De kan nesten hoppe rett fra ripa og opp på en av de overgrodde steinblokkene. Men Wedel er mer forsiktig; han kaster inn et tau og gir det en sleng som gjør at det snurrer seg rundt ei steinblokk. Så haler han båten forsiktig inn til ripa nesten rører steinblokkene.

Wedel går i land på den sammenraste muren. Der gjør han båten ordentlig fast. Så begynner han å undersøke de underlige bygningene. Saty slutter seg til ham.

Alle bygningene har vært av stein eller mur. De fleste av dem har smuldret opp, enten på grunn av vær og vind eller på grunn av røtter som har gravd seg ned i dem.

De kan ikke gå lenge på de forvitrete bygningene: De grønne vekstene sender tunger av mose oppover beina på dem for hvert skritt. Fra overhengende greiner kommer det tråder av mose som vifter for å fange dem, som om disse vekstene hadde øyne å se med, eller andre sanser som sa i hvilken retning de finner levende vesener. Lufta er full av sporer eller frø som flyter på vindpustene og lander på ansikt, hender, overkropp. Forskjellige små skapninger – mer eller mindre insektliknende – surrer gjennom lufta. Noen lander på menneskene og er vanskelige å få laus; de borer seg inn og limer seg fast.

Fra graset, fra moseskogen og fra de flyende skapningene lyder det surring, pip, rare kneppelyder. Det henger ei syrlig, litt emmen lukt i lufta. Saty lagrer alle inntrykk sammen med bildene i kunnskapsarkivet. Derfra kan den hente dem fram, sammenlikne og analysere.

De kommer seg opp på båten igjen. Den er allerede invadert av grønne vekster, sammengrodd med gule, røde, lilla, brune tråder av mose. De har krøpet over ripa og slått røtter i hver liten sprekk.

Wedel løyser båten fra fortøyningene, haler opp ankrene – tauet er allerede slimete av grønske, blandet med mose - , og starter motoren. «Fjern mosene og alt det grønne! La det ikke feste seg!» roper han mens han styrer ut i elva og legger seg midt i den rolige strømmen. Båten fortsetter oppover.

Saty reflekterer over en grunnlov om biotoper: Biologier som har utviklet seg på forskjellige verdener, uten kontakt, uten felles opphav, er inkompatible. De kan ikke krysses eller ha noen form for biologisk kontakt. Det er grunnen til at mennesker har kunnet bosette seg på Jord-like planeter med sine egne nyttevekster, nyttedyr og biokulturer uten å frykte dødelige infeksjoner fra den stedlige biologien – de er for forskjellige.

Liv oppstår når et organisk molekyl slumper til å få en egenskap som gjør at det katalyserer en kjemisk reaksjon som i sin tur fører til dannelsen av flere molekyler lik det første, tenker den. Dette krever et molekyl som er svært komplekst, så det skjer uhyre sjelden, men det skjer. Og da kan det skje på en milliard forskjellige måter, med en milliard forskjellige molekyler. Derfor er allerede det første frøet til liv, på Jord eller på en annen planet, så komplekst, og det kan være bygd opp på så mange måter, at sammenkopling mellom to livsformer er utenkelig. RNA er én måte å kopiere den nødvendige informasjonen på: Utallige andre mulige måter finnes, og er blitt studert i utallige modeller og på mange forskjellige planeter.

Så det som har skjedd her, det er egentlig utenkelig. Likevel har den sett små tilløp til det i Tekanu også; tråder av mose som har vokst sammen med menneskelig vev. Slikt vev lever ikke videre – men det har det gjort her.

Og hvis noe slikt kan skje på det makroskopiske nivået, så har det allerede foregått lenge i den mikroskopiske verden. Da finnes det mikrober fra Jord som har vokst sammen med molekyler av mose. Slike tilfeller må være spredt overalt på denne planeten der mennesker og deres medbragte skapninger har ferdes. Her i denne grønne delen av Sewaia, her utgjør det ikke bare grensesnittet mellom biotoper: Her utgjør slike hybrider hele biotopen – fra mikroben til det høgeste, mosebefengte treet.

For hvert pust, tenker Saty, fylles dens syntetiske lunger med millioner av mikroskopiske hybrider. Det gjør antakelig ingen stor skade for Saty. Men menneskene er ikke så robuste: Hybridene er allerede i ferd med å fylle lungene, blodstrømmene, kroppene deres.

Dette burde den ha tenkt på for lang tid sia! Og den burde ha dyttet forskningen til Dareb i denne retningen. I stedet har Dareb arbeidet med bedre moseprodukter og større ballonger.

Båten putrer oppover elva med jevn fart. Langs breddene dukker det opp flere nedfalne, overgrodde bygninger, murer, anlegg som kan ha vært havner og moloer. En gang har det yrt av mennesker her. Hvor er det blitt av dem? Hva har skjedd med dem?

Det er Kelit og Munat som styrer skipet. De er sammen om det meste nå, kanskje fordi Segel og Widek er uatskillelige, og fordi Nagete og Kanekitu stadig må parre seg. Det er viktig at flere enn Wedel og Saty klarer å føre skipet. Noe kan hende som setter begge ut av funksjon; dessuten trenger de også å hvile. I hvert fall Wedel.

Saty nevner bekymringene sine for Wedel. Han, om noen, bør være i stand til å forstå dem. Men Wedel trekker på skuldrene: «Det kan hende du har rett – dette er et underlig land. Mye rart bor i dette landet. Og jeg veit at åndene også bor her. Hinakes ånd. Og det er henne jeg vil finne.»

Landet stiger sakte; de passerer noen små stryk. Denne elva fører inn i hjertet av det grønne området med små sjøer, bekker – kanskje et idyllisk sted, om det ikke var for hybridene.

Dem blir det færre av. Bakkene og slettelandet omkring blir mindre frodig, kanskje fordi det blir tørrere. De høge trærne med grønske og mose i greinene blir borte; i stedet kommer en kortvokst, mosegrodd vegetasjon med nakne urer imellom. Båten svinger rundt en odde i elva. På elvebredden ovafor odden er det noe stort som rører seg. Munat skriker: «Se! En slags dyr!»

Det er fem skapninger der, i forskjellige størrelser og fasonger. To av dem er sammengrodd. De har forskjellig antall armer og bein, og det stikker mangefarget mose ut av det som kanskje er ørene på dem. De sitter og spiser noe som ser ut til å være en sjette av samme slaget.

De har en slags ansikter, men de er også mosekledt, og mosen er i bevegelse. En av dem skriker og peker.

«Nei, en slags uhyrer!» roper Munat nå. «Hva gjør vi?» For de fem inne ved bredden tar opp stein fra elvebredden og kaster mot dem. De er dyktige; en av steinene treffer Segel i bringa. Hun stønner. Sedik roper: «Har vi våpen?»

De fem der inne skriker med noe som minner om menneskestemmer. Saty forstår plutselig: De er mennesker – resultatet av generasjon etter generasjon med moseinfiserte mennesker. Hybridmennesker.

Brølene deres inneholder ikke ord. Antakelig er ikke strupene deres i stand til å ytre ord, og antakelig er ikke hodene deres i stand til å tenke ut ord. De brøler.

«Bare kniver,» svarer Wedel, idet han bøyer seg unna en ekstra stor stein som suser forbi. «Og et par flammekastere. Au!» En stein treffer ham i låret.

Disse menneskene, det vil si forfedrene deres, har bygd byene de har reist igjennom, tenker Saty. De har vært mer framgangsrike enn menneskene på Wuaia. Og likevel -

Kelit og Munat klarer å manøvrere båten lengre ut fra bredden. De siste steinene detter med store plask i vatnet bak båten. De fortsetter motstrøms.

Til kvelds ankrer de båten i en liten lakune i elva, uten å gå i land. De er kommet nesten like langt sør som Tekanu. Det er fullsommer. Sommerkvelden er behagelig kjølig i elvesnoen. Saty ber om at de holder et møte, og alle samler seg på dekk til kveldsmåltid og diskusjon.

30: Vendepunkt

«Det er ingen ånder her,» sier Saty. «Det er bare farlige vesener som er infisert så mye at de har grodd sammen med mosen. Mange av dem har dere sett. Uhyrene vi passerte skulle ha vært mennesker, og det var forfedrene deres som bygde byene vi har reist forbi. - Men noen av disse vesenene er så små at vi ikke ser dem. De er i vatnet, i lufta, overalt. Vi puster dem inn, og slik infiserer de oss også. Dette er et farlig land, det er farlig å være her, og det blir farligere jo lenger vi er her. Det finnes ingen ånder.»

«Jeg kjenner at Keini er her,» sier Munat bestemt. «Jeg merker at han blir stadig nærere.»

Segel sier: «Åndene er her, vi kan bare ikke se dem. Under den synlige overflata ligger det usynlige landet. Det lykkelige landet! Vi vil dø her og leve evig sammen i det lykkelige landet.» Wedik nikker og trykker handa hennes.

«Jeg vil se om det er sant at åndene lever her!» sier Kelit. «Vi har sett underlige ting allerede, og ennå har vi bare sett en liten del av undrene i dette landet. Kanskje åndene viser seg som uhyrer i de levendes land, mens de er ubeskrivelig vakre i åndeverdenen, under den synlige overflata.» Han snur seg mot Saty. «Vil du snu fordi du er redd for å dø her?»

«Jeg er trygg,» svarer Saty. «Jeg er ikke lik menneskene. Men dere er i fare, og faren blir større jo lenger vi er her.»

Wedel sier: «Hinake er her! Jeg føler hennes nærvær. Jeg ser henne hver natt. Jeg - «

Saty avbryter: «Det gjorde du i Tekanu også.»

Wedel blir smal i øynene. «Dette er min båt. Vi fortsetter.»

Hadde Saty vært et menneske, ville den ha bitt seg i leppene. Det gjør den ikke. Den sier heller ikke at egentlig hører båten til byen, som har hjulpet Wedel med alt han har trengt for å bygge den. Saty har lært at når en forestilling har satt seg helt fast i hodet på et menneske, så er det så godt som umulig å få den ut igjen med argumenter. Da setter den seg heller, merkelig nok, enda bedre fast.

Så Saty forlater flokken og setter seg ved ripa. Den lar blikket gli over det karrige landskapet. Her er det antakelig tryggere enn lengre ut mot kysten, tenker den. Kanskje -

Vatnet glir forbi i små bølger. Det er litt kraftigere strøm her oppe. Men er det en bevegelse på tvers av strømmen? Den fokuserer blikket. Mennesker ville ikke se noe særlig i stjerneskinnet, men det gjør Saty.

Jo, det er en bevegelse. Noe som likner ei overgrodd tue med gras og mose beveger seg på tvers av strømmen, mot båten. Bak den kommer det flere. Den første når fram til skipssida, beveger seg litt fram og tilbake, fester seg så til det rustne jernet og begynner å klatre sakte oppover. Den haler seg opp ved hjelp av lange, klebrige armer. Den ene armen føler seg fram til den finner et sted der den kan feste seg. Så trekker den seg sammen og haler kroppen etter seg; en ny arm strekker seg ut og finner feste litt høgere opp.

En av armene når opp til rekka, kryper over og fester seg. Saty griper den. Den slynger seg rundt armen til Saty og trekker seg sammen igjen. Toppen av kroppen dukker opp over kanten. Et stort øye blinker under graset og mosene som dekker resten av den: Dette er et nattvesen; øyet er fullt av refleksplater.

Saty roper: «Vi blir invadert. Kom med våpen!» Så griper den sin egen kniv og kutter armen tvers av.

Det hjelper ikke: Armen lever videre. Den avkuttete enden vifter og leiter etter resten av kroppen. Fra toppen av kroppen vokser det fram en ny arm. De to armene finner hverandre og gror lynraskt sammen. Saty stirrer med en følelse som likner fascinasjon: En slik livsform, tenker den, vil overleve alt. Den vil være en evig vinner i kampen for tilværelsen.

Nesten alt. «De kommer over rekka. Tenn flammekasterne!» roper den.

Saty prøver å hogge med kniven rett over øyet. Den blanke eggen glir inn nesten uten motstand. Små armer skyter fram og omklamrer knivarmen. Flere av de svømmende skapningene kommer opp over rekka.

Noen tenner ei lampe. Wedel tumler ned i lasterommet og kommer baksende opp igjen med en flammekaster. Før han rekker å tenne den, blir han omklamret av en av de andre skapningene.

Dette er ikke hybrider av mennesker, tenker Saty. Det må være en annen art som menneskene har bragt med seg til planeten, en art som også er blitt hybridisert. Hund? Delfin?

Kelit har hjulpet Wedel å tenne flammekasteren. Han retter røret mot skapningen som har klamret seg til Wedel. Skapningen uler og vifter med armene. Kelit gir seg ikke; han holder på til skapningen er forkullet og ligger stille på dekket. Armene som har holdt Wedel slipper og kryper bortover dekket.

Etterhvert klarer Kelit og Wedel å drive bort de skapningene som har kommet seg opp på dekket. Lause armer og smådeler kryper over dekket og samler seg; gror sammen til nye klumper som prøver å angripe menneskene. De blir fort forkullet.

Saty ser over rekka og oppdager noe menneskene ikke ser: Båten er omgitt av svømmende mosetuer. Den sier: «Vi må bort herfra. Jeg ser godt nok i dette lyset til å styre båten.»

Wedel starter båten. «Styr mot strømmen,» sier han. Saty gjør som han sier.

Etter at de har reist videre halve natta, meiner Saty at elva er fri for store, svømmende vesener. De kaster anker igjen. De setter opp vakt: To og to deler vakta på skift, og det tennes lamper som brenner hele natta.

De reiser videre i to døgn til. Landet blir karrigere. Graset og buskene som vokser mellom grus, stein og lava virker reinere, mindre infisert av mose. Kan det tenkes at mosene klarer seg dårligere i det tørre, også som hybrider, enn vekstene fra Jord? De er fortsatt hybrider, men det virker som om Jord-delen av hybridene dominerer. Kan det være her kolonistene først bosatte seg, eller var dette deres siste tilfluktssted?

De ser flere ruiner langs bredden, her og der restene av noe som må ha vært byer, men ingenting på størrelse med den første ruinen de kom til: Der ute, nær utløpet av den store elva, har det kanskje vært etablert handelshus, tenker Saty. Skipstrafikk ut i den store verden. Et knutepunkt i den sivilisasjonen menneskene har prøvd å bygge. - De sammenraste bygningene her virker mer som små handelsstasjoner langs elva, der det sikkert har vært trafikk. Før mosene, sakte men sikkert, overtok dem. Absorberte innvandrerne som en del av sitt eget, uovervinnelige liv.

Saty tenker videre på hybridisering mellom arter fra forskjellige biologier. Kunnskapslageret inneholder kunnskap om mange flere bebodde planeter enn Jord. På Varden, den Jord-like planeten som går i bane rundt Proxima Centauri, er det også en slags mose som dominerer. Den består av utallige forskjellige arter som har det til felles at de vandrer; de har en slags kjønnet formering, men hver art kan ha mange forskjellige kjønn, og reproduksjon omfatter oftest kombinasjonen av mer enn to. Mosene der danner ikke noe sammenhengende hele med hverandre, de danner ikke hybrider med fremmede arter, de kan alltid skjelnes fra hverandre. Og fra Jord-arter. Biologien på Varden er også basert på fotosyntese, slik den er på nesten alle planeter med liv, sia sollys er den overlegent største og mest tilgjengelige energikilden. Men den fotosyntesen er likevel svært forskjellig fra fotosyntesen til planter, blant annet fordi Proxima er mindre og rødere enn Sol; størstedelen av solenergien befinner seg i det røde og det infrarøde området. Arter fra Vardens biologi har også en helt annen måte å¨overføre genetisk informasjon på enn DNA og RNA.

Mosene her, tenker Saty, har evnen til å knytte levende celler sammen med sine egne molekyler. Det er det som gjør at de kan knytte seg sammen til én organisme, dele seg opp, knytte seg sammen med andre organismer, i en uendelig biologisk runddans. Organismer med en slik evne vil alltid seire i møte med andre. De blir evolusjonens overlegne seierherrer.

De ser vesener som svømmer i vatnet av og til, men møter ingen flere som prøver å komme ombord. De skimter bevegelser mellom buskene i det karrige landskapet, men det er aldri mulig å avgjøre om det bare er buskene som beveger seg – det gjør de alltid – eller om uhyrer av samme slag som de først møtte kryper mellom buskene. - Egentlig, tenker Saty, er buskene og uhyrene ett og det samme: Begge er hybrider som når som helst kan knytte seg sammen til nye skapninger.

Det høres lyder: Pip som kan minne om fugleskrik, mer ubestemmelige ul som kanskje kommer fra skapninger lik de første de møtte. Tunge drønn, som om gigantiske dyr kommer trampende over den tørre jorda. Knatring, rytmiske klikkelyder. Lufta lukter som brent støv.

Ingenting hender som truer båten eller passasjerene. De faller inn i en rutine: Saty og Wedel speider; begge like tause. Kelit og Munat sitter i alvorlig samtale. Av og til løfter Kelit stemmen og gestikulerer; det hender han reiser seg, går att og fram, slår ut med hendene. Segel og Wedik sitter tause, smiler alvorlig til hverandre, skuer ut over landskapet. Nagete sitter sammen med Kanekitu og ser framover og opp mot himmelen. Kanekitu ser på Nagete. Et par ganger om dagen parrer de seg. De går ikke ned i lasterommet lenger, finner seg bare en plass på dekk og kler av seg nok til å få gjort det de skal. Nagete skriker og klynker. Så går de til rekka igjen.

Elva blir smalere og renner striere. De kommer til et vatn. Det ligger på ei grønn slette, som en edelstein på en duk, omkranset av høge fjell. Flere bekker stuper i hvite stryk ned i vatnet.

Wedel står ved roret. Han lar blikket gli langs bredden av vatnet. Så sier han bestemt: «Her er det.»

Han gir beskjed om å redusere farten. Segel skrur ned gassen; båten glir inn mot stranda. Det vokser en stutt, kraftig busk med glinsende blader der, og bare ei krone av mose på toppen. Wedel kaster ankrene i vatnet, hopper i vatnet med fortøyningstauet i handa og vasser inn. «Det er kaldt i vatnet!» roper han tilbake. Så fortøyer han båten og strammer tauet. «Kom i land – vi er midt i åndenes rike!»

Saty ser seg om, men ser ingen ånder. Den ser et landskap som likner en drøm om paradis: Ikke frodig, men grønt like til fjellene som kranser sletta; bare små tråder av mose her og der, og sikkert mye som ikke er synlig; en gnistrende blå himmel over nakne fjell med hvite topper. Dette, husker den fra utsynet over planeten, er så langt du kommer i det grønne området som følger elva fra sjøen. Innafor her er det fjell, og så overtar det mangefargete landskapet igjen, nøyaktig som i Wuaia. Den forstår ikke hvorfor Wedel meiner at dette er midt i åndenes rike. De andre later til å være enige med Wedel. Kan det være noe som menneskene sanser, men ikke Saty?

De bærer litt mat og annet utstyr i land. Der slår de leir og bruker duken til Satys ballong som telt, festet med tau som brukes til å løfte gondolen når ballongen er i bruk. Tauene festes i tunge steiner. Ballongen folder seg ut etterhvert som den fylles med varm luft. Den begynner å trekke i tauene, men steinene er tunge nok til å holde den på plass. Duken holder godt på varmen fra bålet.

Det surrer noen insekter rundt bålet. Saty fanger ett av dem i handa: Det likner en bi, og har bare noen smale streker av mose nedover sida.

«Hva gjør vi nå?» spør Kanekitu.

«Venter på åndene,» sier Wedel. «De kommer.»

Saty går en runde og finner flekker av mose her og der, men mest gras. Et sted ligger det ruiner av en stor bygning. Finnes det levninger av menneskene som har bodd her? Antakelig ikke: Det er så lenge sia de ble borte at de har gått helt i oppløsning – blitt til jord, om ikke mosen har absorbert dem.

Den går tilbake til leirplassen. Bare Wedel, Segel og Wedik sitter oppe; de andre sover. Segel og Wedik holder hender og venter. Wedel sitter med armene rundt knærne og ser ut i mørket.

Saty tenker at nå veit den så mye om det samfunnet som eksisterte her som det er mulig å vite uten utgravning og store undersøkelser. Det må være opprettet under menneskenes aller første ekspansjon for mange tusen år sia: De menneskene som kom hit ville ikke slå seg til ro i sin egen galakse, hvor det igjen kunne dukke opp artsfrender for å fortrenge dem, slik menneskene har fortrengt hverandre sia de først viste seg på planeten Jord. Med to og en halv million lysår mellom seg og hele resten av menneskeheten, må de ha tenkt, er vi i sikre. De valgte denne planeten fordi den virket så innbydende når de først observerte den; den pekte seg ut som det åpenbare stedet å slå seg ned, slik den pekte seg ut for den neste flokken av innvandrere, og for Saty etter dem.

Mennesker tåler langt mindre akselerasjon enn en mek gjør. Om de reiste med en akselerasjon på 1,2 G – stort mer ville være lite komfortabelt, sjøl om de kunne tåle det - , så ville passasjerene være fireogtjue år eldre når de var framme. Det er mye i et menneskeliv. Ville de ha reist hvis de visste hva som ventet etterkommerne deres? Sannsynligvis ikke. Men vegen hjem igjen var stengt: Hadde de reist tilbake, ville verden hjemme være fem millioner år eldre enn da de reiste. Stjernereiser går bare én veg, tenker Saty. I hvert fall for mennesker.

To par ligger og sover. Kelit snorker, Nagete puster med noen rare pipelyder, de øvrige puster tungt, Det tredje paret reiser seg langsomt og går hand i hand, nesten søvngjengeraktig, synes Saty, bort fra bålet. De smiler.

Den prøver å snakke til dem. «Segel! Wedik! Hvor går dere?» De svarer ikke. Kanskje er de allerede halvt i den andre verdenen, den de lengter slik etter. De blir borte i nattetåke.

De kommer ikke tilbake.

Saty skraper av seg ørsmå tråder av mose flere ganger den natta. Om morgenen oppdager de andre at de er støvet ned i et fint, fint lag av mosetråder. Trådene kryper, smelter sammen, deler seg igjen. Bakken er også dekket av et slikt fint lag. De bruker flammekaster og rensker bakken; så skraper de seg nesten til blods for å bli kvitt trådene. Moseplagen er ikke borte i dette paradiset heller.

Wedel og Saty går en lang tur for å se hvor det er blitt av Segel og Wedik. De finner dem ikke. De går rundt sjøen, tilbake igjen: Ikke ett spor.

De kommer seg et stykke opp i fjellet på den andre sida av vatnet. Herfra kan de se ut over hele den grønne sletta, langt nedover langs elva, oppover fjellsidene til høgre og venstre. Ikke spor å se. Saty har skarpere blikk enn mennesker. Nå bruker den dessuten kikkerten den har tatt med, lar bildet sveipe over hele landskapet: Ingenting. De bevegelsene den ser, røper små, mosedekte skapninger av forskjellige slag som kryper rundt i hybridgraset – kanskje på jakt etter de insektliknende hybridene som surrer rundt der.

Saty sier: «Hvordan kan de ha forsvunnet helt? De har ikke kunnet gå lengre enn vi kan se herfra. Og graset er ikke langt nok til å dekke dem, sjøl om de har lagt seg ned.»

«De har vandret inn blant åndene,» svarer Wedel. «Da har de forsvunnet fra dagverdenen.»

Saty ser på ham. Wedel snakker med sikkerheten til en mann som veit hva han snakker om; det finnes ikke tvil i stemmen hans. Langt opphold blant menneskene har lært Saty å tolke stemmer bedre enn da den kom til Dekaia. Plutselig skjønner Saty: Denne mannen lever i to verdener, den virkelige og fantasien. Snart tar han skrittet helt ut av virkeligheten.

Det har vært tydelig lenge, tenker Saty videre. Men jeg har ikke villet forstå det. Dette er jo Wedel, den ene av de to stjerneelevene mine. - Den kjenner en djup sorg: Kanskje bare emulert, men likevel ekte.

Dagen er like strålende klar som dagen i går. Det er lett å forestille seg at dette var det stedet innvandrerne først slo seg ned, kanskje for ti tusen år sia. Her ryddet de bort moseveksten med midlene de hadde; her satte de sikkert opp matfabrikkene sine, plantestasjonene med biokulturer fra Jorda. Her har de sådd gras, kanskje vatnet med pumper fra tjernet, sluppet husdyr de hadde med seg på beite. Men hvor er sporene etter alt dette? En sammenrast mur ved den vestre vika i vatnet er alt den ser. Har alle andre rester smuldret bort gjennom årtusenene?

Sola viser at de befinner seg nesten like langt sør som Tekanu. Lufta er tørrere, så varmen virker ikke like kvelende som den kan gjøre i byen de kommer fra. Saty tenker på at det bare er tre og en halv semek sia de reiste. På denne tida er de kommet til en helt annen verden – én som er enda mindre gjestmild mot mennesker enn den de forlot. - Men dette er framtida, tenker den videre. - Hybridene kommer til å vinne over alt annet liv i Wuaia også, slik de har vunnet her. Det store, grønne området den kunne se fra rommet viser hvor hybridene dominerer. Over resten av dette kontinentet er det fortsatt mosene som dominerer, men den grønne flekken kommer til å vokse videre. Det er uunngåelig, dersom resonnementet om hvordan hybridene har oppstått er korrekt.

De kommer tilbake til leiren idet Sataara A balanserer på den hvite spissen av et fjell i sørvest. Nagete og Kanekitu holder vakt på skipet, og Munat har slått følge med dem. Kelit er aleine i leiren på land. Han har ikke observert noe av interesse i dag, bortsett fra at mosene og graset stadig prøver å overta bakken. Han har brukt flammekasteren et par ganger.

De tygger salt kjøtt og koker drikkevatnet én gang til over bålet. Kelit er frustrert. «Jeg har ikke sett snurten av en eneste ånd! Jeg trur ikke de finnes. Jeg er enig med deg, Saty: Åndene er tankespinn. Om de døde åndene lever noe sted, så er det ikke her. Jeg vil hjem!»

«Munat sier at hun føler Keinis ånd hele tida – hun kan bare ikke se ham,» sier Wedel. «Og jeg veit at - «

Kelit avbryter ham. Han freser. «Den evindelige Keini wu Vodake! Jeg vil reprodusere meg med henne. Men alt hun kan tenke på er denne Keini, som er død og spist for mange år sia!»

Han sitter litt og stirrer inn i varmen. Så: «Du var jo i Mundake, Saty. Kjente du Keini? Var han så heltemodig som hun trur?»

«Keini wu Vodake ble henrettet for voldtekter av kvinnelige medsoldater,» svarer Saty. «Såvidt jeg veit drepte han ingen fiender, men det kan han jo ha gjort uten at jeg veit det.»

Kelit stirrer på Saty. Så ler han med tynn, hikstende stemme. Han reiser seg og går noen ganger rundt leiren. Så krøller han seg sammen på bakken, under et tynt teppe av meremek. Det virker ikke som om han sovner på lang tid.

Saty funderer: Har den snakket uklokt? Menneskene reagerer på sannhet på forskjellige måter som ikke kan forutses. Sjøl har den aldri hatt grunn til å snakke usant, ikke en gang da den ble torturert av vaktsoldatene til den forrige dirogen. Men burde den ha latt være å nevne dette? Umulig å vite når den har med mennesker å gjøre.

Midt på natta reiser Wedel seg brått opp. Det er bare noen glør igjen av bålet. Nattetåka ligger så tett over landskapet at heller ikke Saty kan se særlig langt. Wedel går ut i mørket. Han sjangler. «Hinake - ?» sier han lågt. Så retter han seg opp og begynner å løpe. «Hinake!» roper han. «Hinake!»

Saty stirrer. Er det omrisset av en skikkelse den ser, på grensa til det absolutte mørket - eller er det bare en tåkevirvel?

Skikkelsen – eller tåkedotten – trekker seg bort, forsvinner. Wedel løper etter. «Hinake!» Stemmen hans er allerede fjern i tåka. Så forsvinner Wedel også i tåka og mørket.

Han kommer ikke tilbake dagen etter, og ikke dagen deretter heller.

31: Hjemreise

Menneskene ser ting som Saty ikke ser. Men ser alle mennesker de samme tingene? Eller ser de, hver for seg, slike bilder som bare hver enkelt kan se? Og finnes det i det hele tatt noen virkelighet som svarer til disse bildene?

Munat kommer til lands for å hente kniven sin og et par andre småting hun har glømt. Hun beveger seg i store sirkler forbi Kelit mens hun plukker opp sakene sine og unnlater å se på ham.

Kelit stiller seg rett i vegen for henne, et skritt foran henne. Han roper: «Keini wu Vodake var ingen helt. Han ble henrettet for voldtekt av medsoldater!»

Plutselig ser hun rett på ham. Hun gir fra seg en lyd som likner på gurgling. «Din usling!» freser hun. «Keini ville aldri ... - Dette er noe du finner på!»

«Saty har fortalt det!» roper Kelit og tar et skritt fram, griper etter handa hennes. Hun viker unna. «Saty var i Mundake og veit hva som foregikk!»

Hun ser på ham med store, svarte øyne. Plutselig begynner hun å hikste. Så løper hun bort til båten med sakene sine og klatrer ombord. Der ute forsvinner hun ned i lasterommet, ut av syne.

Kelit tar noen skritt mot båten, som om han vil følge etter. Så ombestemmer han seg. Han snur seg mot Saty. «Hva skal jeg gjøre?» roper han. «Hva skal jeg si til henne?»

«Det veit jeg ikke,» svarer Saty. «Jeg forstår meg ikke på hvordan menneskene fungerer. Dessuten er alle sammen forskjellige.»

Morgenen etter begynner Saty å ta ned duken som har skjermet dem. «Hva holder du på med?» spør Kelit.

«Jeg vil bruke ballongen for å se etter Wedel. Og Segel og Wedik,» svarer Saty.

Den har forklart for de andre hvordan ballongen virker: Varmen på en liten ovn får oppvarmet luft til å stige opp og fylle ballongen, slik at den stiger og løfter gondolen. Oppe i lufta føres den med vinden. Retningen kan styres til en viss grad med en liten motor i gondolen, men bare til en viss grad: Vinden blåser ofte sterkere.

Saty har aldri brukt ballongen, men den veit at den virker. Det var antakelig bare Wedel som forsto forklaringa hans fullt ut, men Kelit demonstrerer kanskje motet sitt: «Vil du at jeg skal bli med?»

«Nei,» svarer Saty bestemt. «Da blir gondolen kanskje for tung. Jeg er ikke sikker på at den vil bære mer enn én.» Dessuten, tenker den, kan den sjøl overleve et fall som ville være livsfarlig for et menneske. Og blir ballongen ødelagt, kan Saty tilbakelegge mye større avstander til fots enn noen av menneskene her. «Du bør holde deg på båten sammen med de andre. Jeg bruker ikke mer enn et par dager.»

Den tenner ovnen i gondolen. Duken blafrer litt, så begynner den å løfte seg. Saty kommer seg opp i gondolen før den forlater bakken. Kelit ser undrende på den: «Skal du ikke ha med deg mat og drikke?»

«Det trenger jeg ikke, og det ville også tynge gondolen,» svarer Saty.

Ballongen er tilnærmet kuleformet, med en radius på omtrent sju meter, med en åpning på tre meter i radius rett over gondolen. Når lufta i ballongen er tjue C varmere enn lufta omkring, kan den kanskje bære vekta av to menn. Men duken veier en del, sjøl om den er svært tynn; ballingen skal også bære ovnen som fyller den med varmluft, og en liten motor til manøvrering.

Ballongen fylles med luft og spenner seg ut, så løfter den seg og begynner å dra i snorene som bærer gondolen. Saty venter. Den veit at dette skal virke. Likevel – når den aldri har prøvd ballongen, er det flere ting som kan gå galt.

Gondolen rugger på seg; så slipper den bakken. Saty holder seg godt fast i ett av tauene. Nå stiger ballongen fort. Kanskje for fort – Saty skrur varmen på gassovnen litt ned.

Bakken blir mindre under den. Vinden tar tak i ballongen og gondolen og trekker dem østover; Saty starter motoren som driver propellen og prøver å skyve den motsatte vegen.

Den er allerede fem-seks hundre meter over bakken. Saty skrur varmen ned på minimum; lufta i ballongen er blitt varmere enn den regnet med, og nå vil den ikke høgere. Den ser ut over fjella som kranser sletta og innsjøen: Ikke spor å se av mennesker. Men de kan ikke være forsvunnet i tynn luft. Det er ting som beveger seg der nede, men det er små ting... Den må prøve å komme nærmere. Den skrur varmen helt av og venter på at ballongen skal begynne å synke.

Imens merker den noe den har merket en gang tidligere, i Mundake: Synsspektret forskyver seg. Den ser mindre infrarødt: I stedet skimter den farger forbi ultrafiolett, litt over i røntgen. Den ser plutselig at hele sletta der nede dirrer av røntgenstråling. Den stusser: Er dette vanlig? Den starter varmen igjen for å komme litt høgere. Det klarer den. Nedover langs elva finnes det ikke slik stråling, i hvert fall som den klarer å se. Heller ikke i fjella som omgir sletta. Røntgenstrålinga kommer fra området omkring innsjøen, ingen andre steder. Det er ikke reflektert stråling fra sola; Sataara A gir fra seg forsvinnende lite røntgenstråling som når bakken.

Det stråler kraftig. Saty klarer ikke å se hvor kraftig; den skimter bare litt av strålinga, og gammastråling klarer den fortsatt ikke å se. Kanskje er det like mye gammastråling som røntgenstråling omkring innsjøen: Det er det hvis strålekilden er radioaktivitet.

Skaden på synet virker slik at når lufttrykket faller, så forskyves synet, tenker Saty. Den lar ballongen synke igjen, ned til et par hundre meter. Røntgenfargene bleikner, slokner. Her nede tar vinden mindre kraftig; det er lettere å manøvrere gondolen. Saty gjennomsøker systematisk hele sletta.

Det er stadig noe som beveger seg. Men de som beveger seg, er ganske små: Grastuer, små hybrider... Sola går ned igjen. Saty senker gondolen til bakken; der fester den den med tau til to tunge steiner og lar ballongen stige litt igjen. Den har vist seg lett å manøvrere; det kommer av at den er stor og treg, slik at den ikke reagerer med store utslag når Saty dreier forsiktig på varmereguleringa eller motoren til propellen, Til alt hell har den ikke vært utsatt for plutselige vindkast – bare en rolig, jevn vind som blåser vestover fra dalen.

En svak varme fra gassovnen er nok til å holde ballongen svevende hele natta, tre meter over bakken. Saty ser godt nok til å manøvrere i lyset fra stjernene, men den vil lett overse ting på bakken; det er bedre å vente på fullt dagslys.

Tråder av mose og gras kryper stadig oppover tauene. Saty river dem laus og kaster dem på bakken hver gang de viser seg. Det høres plystrelyder, små kvin, knitring fra alle kanter; nattvesener ute i forskjellige ærender. Natta er ikke stille, men ikke særlig truende heller. Om større skapninger nærmer seg, vil Saty se dem før de ser Saty.

Den ser ikke røntgenstråling lenger. Likevel sitter den hele natta og reflekterer over at her den sitter blir den badet i røntgenstråling, og kanskje gammastråling.

Dagen etter leiter Saty videre, uten resultat. Den styrer ballongen langs bergsidene rundt dalen og oppdager noen få strukturer som kan likne sammenraste bygninger, men ingenting på størrelse med ruinene ved elva. Den finner heller ingen spor av Segel og Wedik. Eller av Wedel.

Den roper på dem, men ropet dør i graset og mosen, uten svar. Om de tre ikke ønsker å bli funnet, er det likevel ubegripelig at det ikke er mulig å se dem, tenker Saty.

Den tredje dagen er den kommet helt rundt sletta, til elvebredden på den andre sida av leirplassen. Elva renner full av hybridgrønske. Båten dupper på vatnet. Saty styrer ballongen over elva, bort til leirstedet, der Nagete og Kanekitu arbeider med en flammekaster for å holde hybridgraset borte. Saty klarer å sette ballongen ned. Gondolen velter fordi den fortsatt var litt i bevegelse, men Saty kommer seg lynsnart ut med tauet og binder ballongen tidsnok til at den ikke løfter seg igjen.

Nagete og Kanekitu kommer bort til ham. Nagete ser på ham med øyne som stråler. «Nå veit jeg at åndene lever!» roper hun gledesstrålende. «Min lille Nimek er kommet tilbake til meg! Nå skal han bli gjenfødt. Jeg vil hjem, så han får en trygg fødsel.»

Kanekitu smiler også. Han holder armen rundt livet hennes, og hun lener seg mot ham.

Saty ser seg omkring. Den ser ingen røntgenfarger nå, verken fra sola eller fra bakken, men den veit at de er der. Den veit også at røntgenstråling ofte er sekundærstråling; sannsynligvis er det radioaktivitet her. Alfastråling som induserer gammastråling, som induserer røntgenstråling. Her er det antakelig ikke trygt for mennesker å oppholde seg lenge.

Men Kelit er ikke her. Har enda en passasjer begitt seg avsted for å finne åndene? «Hvor er Kelit?»

«Han byttet plass med oss,» svarer Kanekitu. «Han passer båten sammen med Munat. De er visst ikke så gode venner lenger.»

«Vi må reise herfra,» sier Saty bestemt. «Det er ikke trygt for mennesker her.»

Nagete nikker. «La oss reise straks! Lille Nimek må komme i sikkerhet!» Kanekitu smiler og klapper henne forsiktig på magen.

«Jeg drar ut én gang til i morgen,» sier Saty. «Wedel lever ett eller annet sted. Men deretter reiser vi.»

Saty reiser den siste turen. Den løfter seg enda høgere og ser vidt og bredt utover – rett bort på de snødekte toppene.

I skarene mellom snøfjella ser den rød, grønn, oransje mose. Ikke antydning til den lyse grønnfargen som viser gras. Ikke antydning til bevegelse heller, eller til levende eller døde mennesker, så langt blikket når.

Røntgenfargene blir skarpere og tydeligere jo høgere den reiser. Vinden tar kraftig tak i ballongen og kaster den østover så gondolen gynger. Hvis ballongen blir kastet over på sida, vil varmlufta bli blåst ut, og ballongen kan komme i fritt fall. Saty stenger varmen på ovnen. Ballongen synker sakte, men etterhvert raskere; det låge trykket i høgere luftlag har fått noe av lufta til å unnslippe. Når lufttrykket stiger igjen, kommer det kaldluft inn.

Saty tenner ovnen igjen og klarer å ta ballongen sakte ned. Et par hundre meter over sletta bruker den motoren til å skyve seg tilbake til leiren.

Den lander i fart så gondolen velter – det er aldri lett å få til disse landingene. Den forankrer ballongen. Etterhvert som den blir avkjølt, vil den folde seg sammen.

Nagete og Kanekitu sitter og stirrer forskremt mot båten. Det kommer høge skrik derfra. «Hjelp! Hjelp!» Det er Munat som skriker. Så går skrikene over i nasal piping, som om noen holder handa over munnen hennes.

Saty springer til bredden. Båten er fortøyd, men den ligger et par meter fra bredden. Saty gir seg ikke tid til å dra i fortøyningen; den gjør et kraftig hopp og lander på ripa. Munat og Kelit ligger på golvet og bakser. Kelit er i ferd med å voldta henne. «Du har ertet meg opp i fire semeker,» stønner han. «Nå får du kjenne hva Keini gjorde med - «

Det er ikke lett for ham å holde hendene hennes og holde over munnen hennes samtidig. Hun hyler igjen. Saty tenker seg om et øyeblikk: Skal den gripe inn? Bør Kelit eller Munat få viljen sin? Hun tar jo ingen skade. Kalagi henrettet voldtektsmenn, men samtidig var voldtekt vanlig i soldatleiren i Tekanu.

Men Wolak reagerte umiddelbart, tenker Saty. Den bestemmer seg, tar to skritt fram og løfter Kelit. «Hun vil ikke la deg gjøre det,» sier den, «så da må du la være.» Kelit stønner og veiver med hendene, men han er hjelpelaus mot Saty.

Munat har mistet kniven sin, men Kelit har sin i beltet. Hun snerrer, får tak i kniven hans, napper den til seg og kjører den av alle krefter inn i sida hans.

Nå er det Kelit som skriker. Kniven blir sittende, nesten helt inne i sida hans – den må ha truffet under ribbeina hans. Munat sperrer øynene vidt opp og trekker til seg kniven. Blodet fosser.

Saty legger Kelit forsiktig ned. Ser seg om, finner ingenting å forbinde såret med. Jo, sin egen trøye. Han river den av seg og binder den stramt rundt såret. Den blir raskt gjennomtrukket av blod.

Saty løfter ham og bærer ham ned i lasterommet, bort fra solsteiken. Munat ser forvirret på at Saty bærer ham. Hun følger etter ned i lasterommet. «Unnskyld,» sier hun. Det er uklart om hun snakker til Kelit eller til Saty. «Jeg meinte ikke å – vent litt, jeg skal finne noe bedre å forbinde deg med - «

Kelit ynker seg, glipper av og til med øynene, men sier ikke noe. Det virker ikke som om han er fullt bevisst lenger. Det er mjuke tepper av merako her. Saty legger ham på et slikt teppe. Det blir raskt gjennomtrukket av blod. Munat vimser rundt Saty og Kelit. «Jeg skal skifte på ham,» sier hun og finner flere forbindinger. Hun begynner å skifte. Blodet strømmer ennå kraftig.

«Vi må reise,» sier Saty. «Kan du passe ham mens vi rydder sammen på leirplassen?»

«Javisst! Jeg skal...» Hun biter seg i leppen. Hun står på kne ved sida av Kelit. Tårene strømmer. «Ikke dø, Kelit. Du må bli bra igjen!» Til Saty: «Ja, jeg skal passe ham hele tida.»

Saty kommer seg inn på land. Menneskene gjør stadig helt uforståelige ting, tenker den.

Det er kveld før leiren er ryddet, ballongen rullet sammen og passasjerene er kommet ombord. Saty løyser fortøyningene, haler opp ankrene og starter motoren. Så styrer den båten ut i elva, nedover mot havet.

Det går raskere nedover elva på grunn av strømmen. De når havet i løpet av tre døgn.

Kelit slutter å blø. Men såret hans hovner opp og blir gult. Så begynner det å komme ut små fingre av mose sammen med den gule materien. Han blir ikke bedre.

Munat sitter ved sida av ham hele tida. Hun gråter mye. Det hender hun snakker til ham med den mjuke stemmen som Saty har hørt kvinner bruke til småbarn. Hun får ikke noe svar, bare av og til et stønn eller et sukk.

Kelit blir stadig dårligere. Et par døgn ute på sjøen slutter han å puste. Munat kjenner på ham, masserer ham, lytter på munnen hans, blåser luft inn og beveger armene hans for at lungene skal utvide seg. Ingenting virker. Hun kjenner gang på gang på brystet hans og fortsetter med forsøkene lenge etter at hjertet har sluttet å slå. Til slutt reiser hun seg, går opp til de andre og sier uten tone i stemmen: «Han er død. Jeg har drept ham.» Hun hikster, går ned igjen og sitter lenge ved liket.

De deler ham opp, steiker de spiselige delene og kaster resten ut i sjøen. Munat spiser en liten bit.

De fortsetter den lange sjøreisen hjem.

32: Saty ka khojee

De følger samme rute tilbake. De kunne kanskje spare tid på å sette kurs rett østover, men Saty veit at det plutselig kan bryte ut en voldsom storm, og båten er ikke bygd for å tåle noe slikt.

Den lar de andre styre båten hele tida. Også Munat tar vaktene sine. Hun er blitt svært stille og holder seg mest unna de andre, men hun gjør oppgavene sine uten å kny. Hun hjelper Nagete med alle slags småting, som om hun trenger å vise omsorg for noen. Nagete går og skinner; hun tar mer enn gjerne sine vakter, for hun vil raskest mulig hjem og fortelle flere om underet som har skjedd henne i Det lykkelige landet: Nimeks ånd er kommet til henne, og nå skal han bli gjenfødt. Kanekitu smiler og gjør alt hun ber ham om.

De møter én storm på vegen mot nordøst, men Saty finner landligge med en gang den merker at lufttrykket faller. De klarer seg fint. Etter fem dager begynner Saty å se lyshatten som henger over nordhimmelen som et gjenskinn fra breen. Sola viser at de er på femti grader, og dermed styrer de rett østover. Etter to semeks seiling fra Det lykkelige landet når de vestkysten av Wuaia.

Her går Saty av båten med alt utstyret den trenger: Ballongen og gondolen, varmeovnen, en tank med gass, vatn og mat.

Visst er den spent på hva som kan ha skjedd i Tekanu i løpet av våren og sommeren: Om misnøyen har bredt seg så mye at Tara ikke er dirog lenger; om Dareb har hatt noe gjennombrudd i forskningen på mose; om det har vært flere angrep fra røverborgen Mundake. Alt dette får den vite seinere. Men det er noe annet den må finne ut av.

De andre blir overrasket over at Saty vil stige av. Nagete blir bestyrtet. «Du kan ikke reise fra oss nå! Du må hjelpe lille Nimek trygt hjem!» Hun tar seg på magen, slik hun gjør ganske ofte.

«Dere klarer alle å føre denne båten,» sier Saty. Den ser på Munat, som nikker. «Jeg skal hjelpe deg trygt hjem med Nimek,» sier hun stille. Saty ser på Kanekitu: «Du har to sterke hender, Kanekitu.» Kanekitu smiler: «Vi klarer oss nok.»

Saty går i land med utstyret og begynner å fylle ballongen med varmluft. Etter litt tid stiger den. Saty prøver å holde seg stabilt mellom to og tre hundre meter fra bakken: Her har den best overblikk, samtidig som den ser vidt utover.

Havet går i små bølger så langt den kan se. Landskapet under den er nakent, med flekker av mose her og der. I nord dekker den lysende breen snart halve himmelranda.

I vest kan den følge båten med blikket, der den tar seg forsiktig sørover langs nakne fjell. Saty styrer ballongen østover og en anelse sørover. I den retningen ligger høgsletta Katanya, med Kegate i midten. Der ligger det kanskje noen svar.

Det er den trettende dagen i darake. Hjemme er ikke høsten kommet langt på veg, men her i nord merkes den godt. Etter et sekund går det opp for Saty at den igjen har tenkt på Tekanu som «hjemme».

Den spiller av bildene fra Det lykkelige landet i tankene. Det er noe som absolutt ikke stemmer. Menneskene har bygd en stor sivilisasjonn; de har bygd byer og anlagt en havneby ved utløpet av den store elva – en by som må ha hatt mange flere innbyggere enn Tekanu. Men hver eneste sammenrast bygning, hver eneste forvitret og overgrodd mur, har vært bygd i stein. Ingenting i stål og glass; ingenting i syntetiske materialer. Ikke en gang i mekato eller andre moseprodukter, som det må ha vært like lett å framstille vest for havet som her i øst.

Men en kultur som sender stjerneskip over avstander på 2,5 millioner lysår, den bygger ikke i stein. Har det vært mennesker der i det hele tatt? Har det vært vesener fra en annen verden; kanskje Dekaias egne urinnbyggerne? Er hybridene etterkommere av disse urinnbyggerne, ikke etter mennesker i det hele tatt?

Nei. Bildene i kunnskapslageret viser forskjellige kropper, alle deformert på hver sin måte. Men hvis den analyserer disse bildene og fører dem tilbake til en felles grunnform, så likner denne grunnformen noe menneskelig. Og om noenting viser sammenheng med Jord, så er det hybridgraset.

Mekene kjenner flere tusen planeter med forskjellige former for liv. Ingen annen planet enn Jord har frambragt kulturer som bygger sivilisasjoner, teknologi, romskip. Menneskene er like unike i universet som den røde hoppemosen på Varden. Bare mennesket i hele det kjente univers gjør slike mennesketing. Dekaia er blitt kolonisert av mennesker én gang før forfedrene og -mødrene til menneskene i Tekanu kom hit. De bygde kolonier, og så gikk alt fryktelig galt. Nå er de redusert til monstre uten språk, uten samfunn, uten teknologi. Hybrider.

Men de har ikke reist hit sjøl. De er blitt fraktet hit av noen som har hatt teknologi til det. Og de eneste som har hatt teknologi, det er mekene.

Har mekene eksistert i ti tusen år? Saty merker at kunnskapslageret er så godt som tomt for kunnskap om dens eget slag. Mekene.

En ting til har gått fryktelig galt, tenker den. For midt i Det lykkelige landet, i sentrum for det store, lysegrønne området der hybridene dominerer, der oser det røntgenstråling fra bakken. Så sterk røntgenstråling oppstår vanligvis ved radioaktivitet: Når alfa-, beta- eller gammastråling bremses og absorberes i et fast stoff, induseres det sekundærstråling. Røntgen.

Plutonium-239 ble en gang brukt i atomvåpen og i primitive reaktorer. Denne isotopen har halveringstid på over 24.000 år. Bakken i sentrum av Det lykkelige landet – er den badet i plutonium?

Mange spørsmål; ingen klare svar. Saty reiser med ballong mot Kegate, i håp om å finne klarere svar der. - Og i dag er den trettende dagen i darake, med store festligheter i Tekanu. Saty håper de kan feire like muntert og sorglaust som i fjor.

Saty reiser i mange dager. Av og til må den lande når det kommer kraftig uvær. Regn og hagl går over i snøbyger. Det blir stadig kaldere; et menneske ville ha måttet gi opp denne ferden og prøvd å komme seg tilbake. Saty fortsetter.

Den har spist opp maten den hadde med seg. Nå må den klare seg på sitt eget energilager. Det bør ikke være noe problem; den har energi til normal drift i et halvt år, og lenge før den tid er den enten tilbake i Tekanu eller permanent deaktivert.

Det er mye som ikke stemmer i menneskenes historie her i Wuaia også: Ville et stjerneskip med under hundre mennesker ha reist to og en halv million lysår for å finne et nytt hjem? Å bygge et stjerneskip lik Satys eget krever enorme ressurser. Passasjerene må i så fall ha vært rike og mektige hinsides all forstand: Ville de ha trengt, eller ønsket, å dra noe sted i det hele tatt? De burde ha vært hundretusener. Det ville ha komplisert logistikken, men ikke særlig mye. Det kan hende Saty tar feil, som den ofte gjør når det gjelder mennesker, men den meiner å ha lært at et samfunn på mindre enn hundre mennesker kan skape like store og uhandterlige konflikter som et samfunn med en million mennesker.

Oppholdsrommene i et stjerneskip måtte skaleres etter antallet. Men størstedelen av skipet, reaktoren med partikkelakselerator og annihilator, ville ikke ha trengt modifisering i det hele tatt.

I Satys eget tilfelle ble det riktignok investert et helt stjerneskip for å frakte én mek. Men både stjerneskipet og Saty skal gjenbrukes, igjen og igjen og igjen. Saty er så godt som udødelig, sammenliknet med mennesker. Det kan rettferdiggjøres å bruke så mye ressurser på én mek.

Eller kan det det?

Kan mennesker i det hele tatt bygge stjerneskip? Evner de å handtere en så krevende teknologi? Klarer de å fange energien fra ei stjerne, omdanne den til positroner og elektroner, lagre den uten katastrofale uhell, konstruere materialene som er sterke nok til å bygge skipet, med akselerator og annihilator som tåler å utsettes for denne enorme energien?

Menneskene laget de første mekene fordi de ikke evnet å løyse sine vanskeligste problemer sjøl. De første mekene bygde bedre meker, De nye mekene bygde enda bedre meker, og en av dem er Saty.

Tusenvis av meker ble initiert sammen med Saty, på ringverdenen som tidligere meker hadde bygd rundt to Centauri-stjerner . De øvrige tusenene ble sendt ut samtidig med Saty. Hvor mange ble sendt til Andromeda? Er tusener av meker blitt sendt ut tidligere også, kanskje for ti, tolv tusen år sia?

Saty ser plutselig for seg et kuleskall av meker lik ham sjøl som ekspanderer ut i rommet – stadig videre, stadig bedre. Sendes det også ut morskip sammen med mekene, slik at informasjonen de samler kan utnyttes raskere, og ikke trenger å reise i millioner av år før den når fram og blir brukt?

Hvilken oppgave har Saty egentlig, bortsett fra å samle informasjon om menneskesamfunnene og sende den hjem? Hva skal informasjonen brukes til; hvem skal bruke den?

Den stiller spørsmål og siler sine egne kunnskaper gjennom alle tenkelige filtre, igjen og igjen. Den får ingen resultater som passer perfekt og forklarer alt, heller ikke dens egen rolle. Den flyr videre.

Landet er fortsatt karrig, men her og der finnes det områder som er overgrodd av mose. På vegen østover har Saty også fløyet noen grader sørover; nå er den snart på samme breddegrad som Kana.

Så løfter terrenget seg mot høgsletta Katanya. Det dukker opp fjelltopper med snø. Stein og grus på bakken går over i store sanddyner. Det blåser ustanselig, men vinden klarer ikke å bestemme seg; den skifter stadig og blåser snart mot nord, snart mot sør.

Saty flyr i to dager over et land som stiger litt hele tida. Den begynner å se ei svak skimring av røntgen igjen, men bare fra sola; ingenting fra bakken. De infrarøde fargene forsvinner. Landet under den blir skiftevis okergult, rustbrunt, blodrødt – ikke av mose, men av sand. Sanden danner dyner i den evige vinden; halvmåneformete rygger, sletter som likner vatn med bølgemønster – bare at disse bølgene er røde, ikke blå.

Så flyr den over en stor sjø som består av virkelig vatn med virkelige bølger. Flere elver renner inn i dette vatnet; ingen renner ut. Dette stemmer nøyaktig med bildet fra rommet, og med beskrivelsen i historiebøkene. Innlandssjøen inneholder nok ei blanding av salter og mineraler som ikke gjør vatnet egnet for menneskebruk.

Den nærmer seg Kegate.

Brått blir den nesten blendet av røntgenstråling fra bakken. Den prøver å justere fargesynet, dempe sjokket – for her er strålinga mange ganger kraftigere enn i Det lykkelige landet. Hvor er Kegate?

Der er Kegate: Rett øst for den store sjøen. Kegate består av en sirkelformet mur, halvt begravd i sanden; den er laget av et materiale som glitrer blått og som ikke har korrodert ennå, etter to tusen og noen hundre år. Muren omgir et område på tredve tusen kvadratmeter. På lange strekninger forsvinner den helt. Her og der stikker det opp bygninger eller andre konstruksjoner, bygd av samme eller tilsvarende materialer. Men det aller meste dekkes av sand.

Midt på området stikker den deformerte bakdelen av et romskip skrått opp av sanden. Den er kjennelig på rakettdysene. En av dysene er flerret av, og den ene sida av raketten er skåret opp, som med en enorm kniv.

Saty tar ballongen forsiktig ned i kastevinden. Det er ikke store steinblokker å finne her som den kan bruke til å forankre ballongen. Den knytter ankertauene til den ødelagte dysa.

Denne farkosten er ganske lik Satys eget landingsfartøy. Noen forbedringer er kanskje gjort seinere, men de er ikke åpenbare. Saty kryper inn gjennom den sundrevne sida. Det er halvmørkt der inne, bortsett fra røntgenstrålinga, som blir enda litt kraftigere. Den gjør det lett å se de harde konturene av gjenstandene i skipet. Finere detaljer trengs det lys for å se.

Det har vært et stort oppholdsrom her. Men dette er ikke stjerneskipet de har reist med. Dette er et landingsfartøy. Det må ha gått opp i banen til stjerneskipet mange ganger for å få ned alt som skulle ned, inklusive menneskene.

Hvor er det blitt av stjerneskipet?

Oppholdsrom, et like stort lagerrom: Begge deler er tomme, med unntak av seter med puter som har smuldret opp – bare det harde syntetiske materialet er igjen. Det har vært seks seter her. Kontrollrommet skal være lengre nede, dersom dette fartøyet er konstruert omtrent som Satys mye mindre fartøy.

Det er det. Kontrollrommet er halvt knust og fylt med sand. Et glassvindu inn til en bokrull har motstått ødeleggelsene. Rullen inneholder kanskje svaret på alle Satys spørsmål. Den tar kniven og slår med skaftet på glasset: Ingen virkning; glasset har motstått støtet som har ødelagt skipet og vær og vind gjennom to tusen år. Det klarer fint å motstå et skaft av mekato.

Saty klatrer ut. Røntgenstrålinga sliter på synet og tankene; den vil nødig oppholde seg her lenger enn nødvendig. Men nå er den ved sporet til alle svar; den kan ikke gi opp nå!

Den har ingen flammekaster. Men den har en propell av jern. Det er en vanskelig jobb å skru propellen av, for den skal ikke kunne løsne i fart. Saty håper den klarer å få den festet igjen, ellers pådrar den seg et stort problem.

Sola synker. Lyset blir svakere. Røntgenlyset viser harde, faste overflater best; Saty trenger et annet lys. Den løsner varmeovnen fra gondolen. Så frakter den ovnen og propellen ned samme veg som den klatret første gangen.

Det finnes sikkert en mekanisme til å åpne det vesle kammeret: Kanskje noe så enkelt som et ord, eller en bestemt handbevegelse. Men elektronikken i skipet er død forlengst. Saty kan ikke være her særlig lenge uten å risikere indre skader sjøl, særlig hvis røntgenstrålinga også indikerer kraftig radioaktiv stråling. Så det finnes ingen annen måte å komme til bokrullen på enn å knuse glasset.

Saty slår av alle krefter med jernrøret til propellen. En gang, to ganger. Plutselig kommer det et hult smell; glasset smuldrer opp i småbiter og renner bort, omtrent som finsand.

Den trekker bokrullen forsiktig ut. Prøver å rulle den ut, men den er av et plastisk materiale som klistrer seg fast så det er nesten umulig å åpne den. Saty klarer å frigjøre et par sider, antakelig de to første eller de to siste. Sidene er blanke. Nei, når lyset kommer til, begynner det langsomt å komme fram en tekst. Saty kjenner denne teknologien: Et menneske kunne lese en tekst som disse sidene skrev ned automatisk. Skriften blir usynlig; det trengs godt lys for å få den fram. Saty tenner ovnen for å få lys.

Teksten er på en slags anglisk, men ikke klassisk anglisk slik Saty har lært det. Grammatikken er forenklet, og det finnes mange nye ord. Noen av dem er hentet fra andre språk – savahilisk, madarisk, hindisk. Disse orda er lettere å forstå enn ord som er helt nye, uten noen kilde som Saty klarer å gjenkjenne.

Den leser den første sida, så den andre – mer klarer den ikke å lese nå. Er dette slutten eller begynnelsen?

Den analyserer og kontrollerer tekst mot dataene i kunnskapslageret. Dette er slutten. Her står navn og fysisk alder på de etenanti som har overlevd ferden. Så: «Mekken setter oss ned, plasserer fabrikkene og fareder videre med de andre rakatisene. Dette er et godt sted å begynne vårt nye liv, og vi har alle likem for å bygge en rakati hvor vi kan leve lykkelig. Jeg er Andres Bakem, direk på skipet, og avslutter nå denne loggen.»

Saty tolker. Den har tenkt riktig: Kolonistene er fraktet hit av en mek som har hatt passasjerer til mange andre kolonier også, Den har plassert teknologien som kolonistene trenger og overlatt videre drift til dem; så har den reist videre med andre kolonister.

Saty legger rullen i en innerlomme på jakka. Den kan ha mistolket; seinere skal den prøve å lese hele rullen. Kanskje den inneholder opplysninger som endrer tolkningen av de to siste sidene. Men nå gjelder det å komme videre.

Idet den skal bevege seg ut, merker den et slags napp i mellomgolvet; et svakt elektrisk støt. Hva er dette? Den flytter ovnen bort til det som må ha vært kontrolltavla. De fleste instrumentene er døde. Støtet kom fra ei rund skive i et matt materiale som sitter på en liten forhøyning på panelet. Den bøyer seg fram og merker igjen dette nappet i magen. Og nå forstår den:

Dette er en kommunikasjonsenhet. Den tilsvarer nøyaktig den runde skiva som Saty har i mellomgolvet, som skal brukes til å overføre kunnskapene den har samlet. Uten eget landingsfartøy og uten tilgang til stjerneskipet kunne ikke Saty sende noe som helst. Men det kan den gjøre herfra.

Hvordan kommunikasjonsenheten er satt sammen er en av de tingene Saty ikke veit. Den kan sende informasjon i alle retninger, til alle tilsvarende enheter, og signalet blir ikke svekket på vegen. Dette skulle ikke være mulig ifølge den fysikken som Saty har i kunnskapslageret. Likevel er det mulig.

I det samme veit Saty: Det gjør jeg ikke. Antakelig går kommunikasjonen til alle meker som kan motta – ikke bare hjemmestasjonen, to og en halv million lysår borte, men til svermen av meker som antakelig befinner seg i denne galaksen, kanskje med et eget morskip. Det nærmeste kan være hundre lysår borte, eller ti tusen – det veit den ikke.

Saty krabber ut igjen, trekker med seg ovnen og propellen: Her kan den ikke være stort lenger, hvis den skal beholde resten av sine reduserte ferdigheter. Den kommer ut.

Ballongen har vært fortøyd i den raggete kanten til den ødelagte dysen. Tauet har gnusset mot kanten i kastevinden til det plutselig har røket. Saty oppfatter situasjonen øyeblikkelig og løper mot ballongen. I samme øyeblikk ryker det andre tauet også. Vinden kaster ballongen bortover sanddynene, over muren, til den flakser avsted og blir borte mor den mørknende himmelen. Saty står i sandstormen uten transportmiddel, og Tekanu er fem tusen K borte.

Saty begynner å gå: Den kan retningen.

Nå veit den at begge menneskekoloniene på planeten er plassert der av meker. Kanskje som eksperimenter. Kanskje kolonien på Sewaia ble klassifisert som mislykket og terminert, eller kanskje skulle forsøket avsluttes i alle tilfeller. Menneskene som er her nå – er de ett av flere forsøk, som gjennomføres inntil nok kunnskap er innhentet, og deretter termineres?

Disse koloniene er ikke anlagt for menneskenes skyld. De er anlagt for mekenes skyld. Menneskene er forsøksdyr.

Saty vil at dette samfunnet skal overleve. Da må samfunnet overvinne sine egne ødeleggende krefter; det må vinne over mosene, over hybridene – og over den neste meken som kommer. Enten det skjer om hundre år eller om ti tusen år. Samfunnet trenger hjelp, og den eneste som kan hjelpe er Saty.

Fem tusen K i luftlinje blir lengre i praksis. Saty skal gjennom ørkenen, gjennom snøstormene den kommer til å møte, gjennom snøfonnene som stables opp når høst blir til vinter. Den skal finne stier gjennom mosen, og kanskje møte mennesker på vegen. Det er godt at den kanskje forstår noen av de språkene som snakkes.

Klarer den å gå femogtjue K i døgnet under de forholdene den møter, kan den kanskje klare det før energilageret er helt tomt. Kanskje.

Himmelen er mørk av sandstorm, men Andromeda og Sataara A gir lys nok til at Saty finner retningen og klarer å fortsette.

Saty er ikke et menneske og kan aldri bli det, men den gjør så godt den kan.