Forskningen trenger flere statlige lotterier!

 

Nå har du nettopp fått skattekortet ditt. Hvis du har hatt flaks, har du altså sett at Stoltenberg nå har iverksatt det femårige skattelotteriet sitt (se https://kvernvold.blogspot.com/2025/06/stoltenbergs-skattelotteri.htmlb ). Hvis ikke, har du bare lest om det i avisen, sånn at du er sur fordi ikke du også ble trukket ut.

Allerede tidlig på 2030-tallet vil forskerne dermed kunne finne ut at noen heldige vinnere arbeider mer enn de ellers ville ha gjort, noen arbeider mindre, og noen arbeider like mye. De vil for eksempel finne ut at aleinemødre som sliter med husleia tar noen færre ekstravakter enn de måtte ha gjort uten denne gevinsten. Det ville det ikke ha vært mulig å finne ut uten et slikt gjennomgripende forsøk.

Jeg har altså tenkt meg om og stiller meg nå positiv til det statlige lotteriet med folks økonomi, så lenge spillet gjennomføres for å fremme forskningen. Jeg har også innsett at det finnes mange andre saksområder i samfunnet der det hersker uenighet, og der kreativ bruk av statslotteri kan hjelpe oss til å avdekke skjulte sammenhenger. Forskningen må kunne eksperimentere ikke bare med folks økonomi, men også med folks liv og helse. For i bunn og grunn er jo helse og økonomi to sider av samme sak.

For eksempel er det omstridt hva som tjener trafikksikkerheten best. Noen hevder at fartsbøter og andre straffereaksjoner bidrar til å få ned ulykkesstatistikken, og mer jo strengere de er. Andre meiner at bøter ikke hjelper det aller minste; det som trengs er bedre vegstandard, sier de. Jeg foreslår derfor et eksperiment som vil avklare saken en gang for alle: 100.000 bilførere trekkes ut av en uhildet person – for eksempel en AI – til å fritas for fartsbøter og andre straffereaksjoner i en femårsperiode. Disse 100.000 heldige får en anmerkning i førerkortet: «Fritas for fartsgrenser», står det. Når de vinkes inn av Torvald eller innhentes av en ulende blålysbil, kan de bare vise fram gullkortet, så blir de vinket videre av lovens lange armer. Etter fem år kan man telle opp: Hvor mange av de heldige har overlevd? - Hvis bøter og tapte førerkort ikke har noen virkning, må konklusjonen være å skrote hele strafferegimet. Det ville medføre en vesentlig lettelse for politiet, som kan konsentrere seg om å knipe butikknaskere.

En liknende usikkerhet gjør seg gjeldende i kriminalomsorgen. Det finnes kloke folk som meiner at strenge straffer ikke virker preventivt i det hele tatt, kanskje tvert imot. Andre meiner at det som trengs er strengere straffer for alt. Et eksperiment vil avklare spørsmålet en gang for alle: 100.000 personer trekkes ut og får utlevert et statlig dokument som bekrefter at de i en periode på fem år vil være fritatt for rettsforfølgelse i forbindelse med eventuelle drap, overgrep eller underslag over 1 million. Dokumentet kan legges inn som en app på mobilen. Etter fem år kan forskningen trekke en konklusjon: Bør mordere og voldtektsmenn straffes, eller er det best både for dem og for samfunnet at de får fortsette uhindret?

Bare fantasien setter grense for hvilke omstridte spørsmål som kan avklares ved kreativ bruk av statslotterier. For eksempel: Trenger vi egentlig fastleger? Kan bygningsloven avskaffes? Virker vaksinering etter hensikten? Hva er best ved beinmargskreft – medisinsk behandling eller helbredelse ved bønn? Og så videre.

Skal forskningen komme til bunns i komplekse spørsmål om samfunnet, må vi kunne gjennomføre slike sosiale eksperimenter. Vi må legge bort forestillingen om at like saker skal behandles likt fordi alle mennesker har de samme grunnleggende rettigheter. Likhet for loven er en illusjon uansett; vi veit jo at folk blir behandlet svært forskjellig, avhengig av hvem de er. I disse eksperimentene blir forskjellsbehandlinga systematisk og oversiktlig, til stor nytte for forskningen.

Vi må altså godta at rettigheter, liv og død ikke bare er spørsmål om statlig velvilje, men også om flaks. Her kan Norge plassere seg i forskninsgfronten på en måte som gir gjenlyd over hele verden.

Kanskje eksperimenter på befolkningen kan bli det vi skal leve av etter oljen! I hvert fall noen av oss.

Tybring-Gjeddes skolestil om Israels folkemord

 

Christian Tybring-Gjedde har skrevet en skolestil om Israel og Palestina. ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-11-24/a/europas-rop-om-boikott-av-israel-er-et-skammens-teater/611/2046122/67678340 ) Den er i sin helhet basert på de vanlige kulepunktene fra presentasjonene til Netanyahus propagandamaskin og organisasjonen MIFF («Med Israel For Fred»). I fullt samsvar med denne oppskriften framstiller han alle krav om sanksjoner som uttrykk for «hat mot Israel», og avslutter med å antyde at Norge er blitt et «fyrtårn for antisemittisme».

«Aftenposten» mottar sikkert mange debattinnlegg om Israel og Palestina hver eneste dag. Det er grunn til å spørre hvorfor nettopp Tybring-Gjeddes propagandastunt anses som så viktig at det beslaglegger halvannen side av avisens debattplass. Er et kjent navn alt som skal til for å få plass til så mye propaganda?

Talepunktene er de vanlige: Bakteppet er den forferdelige terroraksjonen 7. oktober 2023, påstås det. Alt begynte denne dagen. Kritikken av Israel er «historieløs» fordi den ikke tar hensyn til Europas kollektive ansvar. Hamas bruker egen sivilbefolkning som menneskelige skjold, og har altså det egentlige ansvaret for at Israel tar livet av så mange kvinner og barn. (!)

Israel har regjering og forsvarsledelse i sentrum av Tel Aviv. Israel bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold mot fiendtlige droner?

Følgende historiske fakta blir alltid underslått av Netanyahus propagandister, deriblant Tybring-Gjedde: Det området vi kaller Palestina, som også omfatter Israel, har vært bebodd av et stort flertall palestinere gjennom mange århundrer. I tillegg har det vært noen minoriteter – kristne, drusere, jøder. Så historien om den nyeste krigen begynte ikke 7. oktober 2023. Den kan spores tilbake til Balfour-erklæringen 2. november 1917, da Storbritannias utenriksminister, Lord Balfour, i et brev til sin venn baron Rotschild ga Palestina til «det jødiske folk». Eller, slik sionistledere uttrykte det: «Et land uten folk til et folk uten land». Koloniherrer gjør det jo på denne måten: De fordeler landområder seg imellom og trekker streker på kartet, helt uavhengig av om det bor mennesker mellom strekene de tegner.

Men det landet som han så generøst «ga» til den sionistiske bevegelsen, på vegne av koloniherren Storbritannia, var jo slett ikke et land uten folk: Det bodde palestinere der, med like djupe historiske røtter i dette landet som sionistene påberopte seg. De drev handel, de hadde dyrket opp landet med frodige jorder og olivenlunder, de hadde byer og landsbyer. De hadde vært under forskjellige kolonimakters kontroll, men de hadde kunnet holde på med sitt, og ingen hadde satt seg fore å fordrive dem. De var et folk.

Tanken om å opprette en jødisk stat i det bibelske Israel var heller ikke ny: I 1898 sendte Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen, en delegasjon til Palestina for å undersøke denne muligheten. De sendte tilbake en kortfattet rapport: «Bruden er vakker, men hun har en mann allerede.»

Denne innvendingen brydde seinere sionistiske aktivister seg lite om: De organiserte en strøm av kolonister som reiste til Palestina. Denne strømmen ble til en foss under og særlig etter 2. verdenskrig, da nazistenes uhyrligheter ble kjent for all verden. Og i støtten og sympatien som dette skapte i Europa og USA ble palestinernes rett satt fullstendig til side – de fikk unngjelde for nazistenes herjinger.

De nye kolonistene opprettet militser og terrorgrupper som hadde én oppgave: Å fordrive palestinere, slik at kolonister fra Europa, Russland og USA kunne overta landet deres. Hele landsbyer ble massakrert hvis beboerne ikke rømte frivillig. I alt ca 750.000 mennesker ble drevet på flukt på denne måten. Av de 370 landsbyene og bosetningene som ble opprettet i det nye Israel, ble 350 opprettet der hvor palestinere tidligere hadde hatt sine bosetninger. (Kilde: Ilan Pappé: «The ethnic cleansing of Palestine».) Et flertall av de fordrevne rømte til Gazastripa. Der har etterkommerne deres levd innestengt til i dag, mange med drømmen om én gang å få komme hjem til eiendommen som hørte familien til. Den drømmen kan de glømme. Nå våger de bare å drømme om å få overleve én dag til.

Den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet med en av lederne for terroristene, David Ben-Gurion, som statsminister. En annen terroristleder, Menachim Begin, var pådriver. En tredje nasjonalhelt, Moshe Dayan, ledet en regulær hær som «skjøt på alt som rørte seg» og etterlot seg «lik av menn og kvinner, og selv barn lå strødd i gatene», ifølge en amerikansk journalist som fulgte framrykkinga.

Denne fordrivelsen – nakba – har palestinerne båret med seg som et nasjonalt traume. Dette traumet er blitt fornyet hver gang de opplever ny fordrivelse, ny annektering, som har foregått i rykk og napp hele tida fra statens opprettelse til i dag. Nå herjer kolonister fra Europa og USA omtrent som de vil på Vestbredden, hvor det daglig skjer nye overfall på palestinere: Landsbyer brennes, buskapen skytes, olivenlundene hogges ned. Nye kolonister rykker inn og etablerer flere ulovlige bosetninger på palestinsk land.

En av heltene til disse ekstremistene er Baruch Goldstein, en amerikaner som utvandret til Israel og bosatte seg på Vestbredden i 1983. I 1994 tok denne mannen på seg militæruniform, tok maskinpistolen sin under armen og spaserte inn i en moské under fredagsbønnen. Der rakk han å drepe 29 palestinere som var samlet til bønn og skade atskillig flere, før han ble overmannet og slått ihjel av resten av menigheten.

Statsråden for sikkerhet i Netanyahus regjering, Itamir Ben-Gvir, brukte å ha et fotografi av denne helten på kontoret sitt. Israel er fortsatt en okkupasjonsmakt på Vestbredden, med plikt til å ivareta sikkerheten til dem som befinner seg under okkupasjon, altså palestinerne, og den statsråden som har dette tunge ansvaret er Itamir Ben-Gvir, som sjøl har deltatt i bosetterraid mot palestinske landsbyer.

Vi kan altså fastslå at terrorisme og massedrap ikke nettopp er noe nytt i denne konflikten. Slike massedrap er det hovedsakelig Israel og deres forbundsfeller som har stått for. Den verste massakren fant sted 16. til 18. september 1982, da Israels forbundsfeller, falangistene i Libanon, drepte 3.000 palestinske flyktninger i flyktningeleirene Sabra og Shatila mens Israels regulære styrker holdt vakt, slik at falangistmilitsen kunne arbeide uforstyrret.

Jeg kan ikke gå gjennom hele den lange og blodige historien om Israels overgrep mot den palestinske befolkningen. Den som vil lese seg opp på hele forhistorien fram til 7. oktober 2023, kan begynne med Odd Karsten Tveits veldokumenterte bok «Palestina: Israels ran, vårt svik».

Det er formelt riktig som Tybring-Gjedde skriver at Israel «trakk seg ut» av Gaza i 2005. Men befolkningen har like fullt vært innesperret, underlagt en boycott som har hindret dem bl a i å reise fritt og utnytte de rike fiskeressursene utafor kysten, eller olje og gass på havbunnen – dette er rikdommer som Israel ønsker å utnytte sjøl, gjerne i kompaniskap med sin storebror i vest. Fra sitt folkerettslige fengsel har de samtidig kunnet se kibbutzene blomstre rundt landsbyene der deres foreldre eller besteforeldre bodde, på eiendommer som de i mange tilfeller fortsatt har nøkler og opprinnelige skjøter til. De anser fortsatt dette landet som okkupert, og de gjør fortsatt krav på retten til å vende hjem. Det er en rett som apartheidstaten Israel aldri kommer til å innrømme dem.

Terroraksjonen den 7. oktober var en krigsforbrytelse, og er blitt fordømt som nettopp det av hele det internasjonale samfunnet. Men den bleikner fullstendig mot den massive hevnen som Israel har tatt over hele befolkningen hver eneste dag etterpå. Av de ca 1200 drepte den 7. oktober var minst 200 militært personell, og en andel – uvisst hvor stor – av de øvrige ble drept av paniske israelske motangrep. Men hvis forholdstallet på 5 mot 1 drepte sivile kontra drepte militære er uakseptabelt, hvor stort forholdstall vil Tybring-Gjedde godta på Gaza? Av de mer enn (sannsynligvis langt mer enn) 70.000 drepte på Gaza, hvor mange stridende kjenner han til, mellom alle kvinnene, barna, gamle, uføre og helt alminnelige menn?

Tybring-Gjedde påberoper seg, på Israels vegne, at de fører en «eksistensiell krig». Palestinerne har ført en eksistensiell kamp om retten til å overleve som nasjon helt fra 1948. Denne kampen har de ført på vikende front mot en av verdens mektigste militærstater som støttes av verdens overlegent mektigste militærmakt. Ennå er de ikke helt utryddet, men de har svært lite å gå på. Israels politikk går helt åpenbart ut på å fortrenge palestinere fra både Vestbredden og Gaza ved å gjøre livet både umulig og uutholdelig for alle andre enn Israels egne sønner og døtre.

I motsetning til hva Tybring-Gjedde later som, er det ikke bare enkelte «Israel-hatende» norske politikere som anser disse anstrengelsene som ensbetydende med folkemord: Det samme sier israelske menneskerettighetsforkjempere, med organisasjonene B`Tselem og Physicians for Human Rights i spissen. Det samme sier Amnesty International. Det samme sier FNs uavhengige internasjonale granskningskommisjon for det okkuperte palestinske territoriet. Det samme sier The International Federation for Human Right. Det samme sier Lemkin Institute for Genocide Prevention (LIGP), et multinasjonalt nettverk av institusjoner og enkeltpersoner. Det samme sier International Association of Genocide Scholars (IAGS), som regnes som den fremste organisasjonen i verden når det gjelder kunnskap og forskning på folkemord. Leger uten grenser sier at de ser konsekvente og betydelige tegn på folkemord. Mange israelske og jødiske intellektuelle og historikere sier det samme: Det inkluderer den internasjonalt anerkjente folkerettseksperten Lee Mordechai, historikerne Amos Goldberg og Daniel Blatman, den verdenskjente forfatteren David Grossman, journalisten og forfatteren Elana Sztokman – og mange andre.

Og alt dette avfeier folkerettseksperten Tybring-Gjedde som «Israelhat» og «Antisemittisme».

Den etniske rensinga av Palestina foregår i dag, rett foran øynene våre. Bosettervolden pågår uhindret, og de overlevende på Gaza sultes langsomt og sikkert ut av landet, ut av livet, under den «våpenhvilen» som Israel bryter med nye bombetokt hver gang de føler en trang til det.

Stor-Israel omfatter etterhvert ikke bare det nåværende Israel: Det omfatter Gaza og Vestbredden, det omfatter Golanhøydene, som Israel har annektert fra Syria; det omfatter et større område av Syria som Israel for tida bare holder okkupert – men bare vent; den okkupasjonen blir nok permanent. Den omfatter ei grensestripe mot Libanon, som Israel holder permanent okkupert «for sin egen sikkerhet». Og i hodene til Netanyahus mest ekstreme pådrivere omfatter det «hele landet mellom elvene» - fra Nilen til Eufrat. Det er jo det landet som Gud lovet dem, en gang for 4000 år sia. Og den som har Gud på sitt parti kan som kjent tillate seg hva som helst.

I 1947, før Israel ble proklamert som stat, utgjorde den jødiske befolkningen, etter massiv innvandring, fortsatt bare 1/3 av befolkningen i det daværende Palestina. Dette til tross lovet FN, ledet av den svært proisraelske generalsekretæren Trygve Lie, Israel 55 % av territoriet i sin delingsplan. Etter fortsatt fordrivelse av palestinere hadde Israel underlagt seg 78 % av territoriet. Og etter krigen i 1967 kontrollerer Israel i praksis 100 % av territoriet, pluss stadig flere små biter av land i tillegg til territoriet. Nå gjenstår bare det slitsomme arbeidet med å bli kvitt de mest plagsomme innbyggerne.

Dette arbeidet støtter Tybring-Gjedde opp om i sin skolestil, samtidig som han legger all skyld på ofrene.

Etikk og politikk i Oljefondet

 

«Retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland» ble kunngjort 30.12.2014, seinere endret litt hist og pist, men uten radikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bl a:

§ 4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

a.		grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene
b.		alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner
c.		salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene
d.		salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c
e.		alvorlig miljøskade
f.	handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser
g.		grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet
h.		andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Disse reglene er ikke vanskelige å forstå – de må bare leses og følges. Det krever riktignok at den som skal handle etter dem utviser et visst skjønn. Hvis vedkommende mangler lesekompetanse og gangsyn, blir det fort spetakkel. Men da bør ikke vedkommende gis ansvar for å følge disse reglene heller. Han/hun bør altså få slippe å styre forvaltningen av vår nasjonalformue.

Du husker spetakkelet som fulgte da oljefondet hadde overlatt til israelske fondsforvaltere å handle israelske aksjer på vegne av fondet? Det førte jo, som du ville ha forutsett hvis du visste hvem som satt og forvaltet pengene dine der nede, til at fondet fondet investerte i selskaper som bidrog til grusomhetene i Gaza og til ulovlige bosettinger på Vestbredden - jfr punktene a, b, c og h. - Israelske fondsforvaltere ble sikkert valgt fordi de hadde unik innsikt i israelske verdipapirer. Geitebukken har sikkert også god innsikt i havresekker; vi overlater ikke forvaltning av havresekken vår til den for det.

Da skandalen sprakk, ble oljefondssjef Tangen innkalt til møte hos Stoltenberg, hvoretter fondet panikksolgte aksjer som aldri skulle ha vært kjøpt. Så ga Stoltenberg seg til å tåkelegge ansvarsforholdet, antakelig fordi han ville slippe å gi Tangen sparken midt i valgkampen. I en kommentar til Bergstøs berømmelige ultimatum sa han nemlig: «Pensjonsfondet skal ikke være investert i selskaper som medvirker til den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden og den folkerettsstridige krigføringen i Gaza. Hvis Etikkrådet avdekker at fondet er investert i selskaper i strid med de etiske retningslinjene, skal fondet trekke seg ut.» (Kilde: VG , https://www.vg.no/nyheter/i/632OL8/sv-leder-kirsti-bergstoe-stiller-ultimatum-til-ap-om-oljefondet «

Her har han altså gjort etikkrådet – i praksis et supperåd med noen få personer på deltid, uten formelt ansvar for noe som helst – til ansvarlige for å «avdekke» hva de forskjellige selskapene driver med!

Nicolai Tangen tjente 7,4 millioner i fjor, i tillegg til feit pensjonsavtale. Hans best betalte forvalter tjente 10 millioner mer. Ledergruppa hans tjente fra stusslige 2 millioner, opp til 13,67 millioner.

Gjennomsnittlig fastlønn blant de 768 ansatte var 1,63 millioner. (Kilde: «Alltinget», https://www.altinget.no/artikkel/to-i-oljefond-ledelsen-tjente-over-13-millioner-hver-i-fjor .) Det er rimelig grunn til å tru at minst én av disse ansattene med tildels svimlende lønn leser aviser og følger med på nyheter, slik at de kjenner til både grusomhetene på Gaza og folkerettsbruddene på Vestbredden. Uansett så har de driti i det, for å si det på godt norsk, fra minste forvalter med noen skarve millioner i lønn, helt opp til sjølveste sjefen.

Jeg sier det igjen, enda det burde være unødvendig å gjenta det: Det er toppsjefen som har ansvaret for at virksomheten følger de reglene den er pålagt å følge. Det gjelder rapporteringsplikt til Skattefuten, HMS-rutinene, årsregnskapet og alle andre lover og regler som virksomheten er underlagt. Deriblant de etiske reglene.

Seinere har Stoltenberg forkludret og tåkelagt ytterligere, ved å sette i gang en «utredning» om både etikkrådet og de etiske reglene. Ett av etikkrådets mest oppegående medlemmer, Cecilie Hellestveit, har skjønt tegninga og forlater rådet: Nå skal de ikke ha noen sjølstendig rolle i det hele tatt; de skal bli et slags saksforberedende organ for Tangen hvis det er noe han lurer på om etikk og sånt. Med andre ord; gå fra ørlitt innflytelse til absolutt ingen innflytelse. Så hvis Tangen lurer på om et selskap driver med virksomhet som bistår Israels krigsmaskin i Gaza, eller gir aktiv økonomisk støtte til ulovlige bosetninger på Vestbredden, kan han spørre det nye supperådet. - Men da må han først skjønne at det er et problem.

Igjen må jeg påpeke en selvfølgelighet: Porteføljeforvalteren skal vite hva et selskap driver med. Dette er ikke en kompetanse som en eller annen etikkprofessor eller folkerettsekspert kan ventes å ha. Hvis et selskap tjener store penger på utbygging av nye bosetninger på Vestbredden, er dette en viktig del av bedriftens virksomhet. Porteføljeforvalteren skal helst vite hva bedriften tjener penger på før han/hun kjøper aksjer. Og porteføljeforvalterens øverste sjef skal selvfølgelig ha innprentet sine forvaltere hvilke regler og rammebetingelser de har, og iverksatt rutiner som sikrer at reglene blir fulgt. Dette kalles ledelse.

Stoltenbergs begrunnelse for utredninger og avklaringer er at vi risikerer å måtte trekke oss ut av store teknologiselskaper, dersom retningslinjene skal følges for rigid. Det er gobbeldigokk: Bosetterne på Vestbredden bruker sikkert Windows. IDF bruker sikkert Google blant andre verktøyer når de drar ut for å bombe kvinner og barn, sjukehus og skoler. Jeg er helt sikker på at de bruker kulepenner fra Faber også, og bosetterne bruker kanskje fiskekroker fra Mustad. Ingenting av dette krever nedsalg.

Men hvis Faber flytter kulepennproduksjonen sin til Vestbredden, eller Mustad flytter fiskekrokfabrikken sin til Østjerusalem, er det på tide å selge seg ut av disse aksjene. For da bidrar de aktivt til ulovlig okkupasjon. Retningslinjene er tenkt brukt med vett og forstand, ikke slik som Taliban bruker Koranen.

Stoltenberg skjønner sikkert at de politiske prateboblene hans bare tjener til ansvarspulverisering. Og at de eksisterende retningslinjene ikke trenger å utredes i det hele tatt, dersom den øverste ansvarlige kan lese vanlig norsk og dessuten besitter normal dømmekraft.

Men finansministeren har antakelig også skjønt at det er denne dømmekraften som mangler. Derfor lager han en utredning rundt oljefondsjefen for å spare ham – og seg sjøl, sia han er sjefen til sjefen – for framtidige skandaler. Det hadde vært enklere, og mye ryddigere, å skaffe seg en ny sjef for oljefondet.

Ingar er borte - et personlig minne

 

Jeg hadde brevvekslet med Ingar Knudtsen i lang tid før jeg traff ham. (Brevveksling = fysisk e-post ved hjelp av Postverket. Det tar flere dager før meldingene kommer fram.) Det var mens vi begge kladdet fortellinger med blyant og reinskrev dem på skrivemaskin. (Skrivemaskin = fysisk linjeskriver med manuell input.) Så møtte jeg ham høsten 1973, da han kom til Oslo for å motta NOVA-statuetten etter leseravstemming om årets beste fantastiske fortelling. Jeg var selvfølgelig grønn av misunnelse, men måtte medgi at novellen «Planetfall» var førsteklasses romopera.

Vi var venner som ble ført sammen av våre påfallende parallelle karrierer og opplevelser som håpefulle science fiction-forfattere, med stadig nye noveller og romaner, og med refusjonsbunker som vokste og vokste. Forlagene måtte få tilsendt fysiske manuskripter den gangen. Så kom manuskriptene tilbake etter 2-3 måneder, gjerne med kaffeflekker eller osteskiver på arkene, og et følgebrev der forlagsredaktøren skrev en begrunnelse for at de ikke kunne ta på seg å gi ut denne romanen (heller), samt en konsulentuttalelse som ikke alltid tydet på at konsulenten hadde skjønt det han/hun leste. (I nyere tid er det alltid en «hun». De sender ingen uttalelser lenger, og svært sjelden en begrunnelse utover «vi kan dessverre ikke påta oss...», så det er lite som tyder på at de leser manuskripter i det hele tatt. De trenger antakelig bare å lese navnet.)

Etter at jeg hadde truffet ham, ble det tydelig hvor mye vi hadde felles. I en periode var han nesten som en eldre (hele ni dager) bror. Jeg oppdaget at vi hadde felles interesser langt ut over science fiction, særlig innen popmusikk. Vi heiet begge på 4S, og vi likte begge rock'n roll og årntli køntri. Skjønt jeg kunne aldri forstå hvorfor han var så stor fan av Billy Fury, og ikke av Lonnie Donegan eller The Kinks. (Da Lonnie Donegan gikk bort etter sitt tredje hjerteinfarkt, denne gangen midt i en turné, var det Ingar som oppdaget det, og han sendte meg sporenstraks beskjed. (Ja da, jeg veit at det heter «sporenstreks», din pedant! Sporenstraks klinger mye bedre.))

Vi holdt kontakt gjennom postverket. Normalt ble det et tjukt brev med nyheter, kommentarer og refleksjoner i hvert fall en gang i uka. Jeg besøkte ham i Garnveien og Karihola i Kristiansund og traff den fantastiske familien hans; to flinke døtre samt Gerd, som var ankeret i livet hans. De besøkte meg og familien min i Nittedal, i Espedalen på ferie, på Kvernvoldssetra. Sjøulken Ingar var litt bestyrtet da jeg ikke tok meg bryet med å trekke robåten min på land til kvelds; det kunne jo bli flo! Og jeg satt i stua hans i Karihola og bekymret meg for de store vindusrutene, når vinden sto på i voldsomme kast så det sang i rutene. Når jeg lurte på om ikke rutene kunne ryke i sånt vær, så lo han riktig godt.

Jeg husker gjestfriheten deres, både hans og Gerds: Mens de holdt på å pakke klær og kjøkkenutstyr i ei trang leilighet for å flytte til huset de hadde kjøpt, lot de meg beslaglegge et helt rom for å reinskrive «Kontrabande» på maskin. Og jeg husker hjelpsomheten: Jeg hadde ikke bil den gangen. En gang da Ingar hadde kjørt fra Kristiansund til Nittedal og var så sliten som du blir av ti timer bak rattet, hadde det hendt noe i Vestre Gran som krevde øyeblikkelig utrykking fra mi side. Ingar kjørte meg.

Da Ingar omsider klarte å komme gjennom brannmuren hos ett av de store forlagene, så begynte novellene og romanene å strømme fra skrivemaskinen hans. Akkurat som jeg var han fascinert av planeten Mars og skrev mange fortellinger fra og om Mars. Jeg hadde gleden av å skrive forord i Marskriminalen hans, «Operasjon Ares» i 1983, og der skrev jeg på slutten: «Jeg har en drøm som holder meg oppe i tunge stunder: Jeg veit at som avfeldige 80-åringer skal Ingar og jeg gå fjelltur på Olympus Mons, Solsystemets høgeste fjell, 28 km høgt. På toppen skal vi se ut over den røde ørkenen og Tharsis-kjeden, noen puslete vulkaner på bare 15-20.000 meter. Så skal vi pipe i skjelvende gammelmannsfalsett, ut mot de kalde stjernene: «Shake, rattle and roll – I said, shake, rattle and roll - »

Ingar kunne skrive rom-eventyr så du kjente lukta av resirkulert luft. Du kunne høre det dumpe brølet fra reaktorene, se Jupiter fylle halve himmelen foran deg. Så realistisk science fiction kunne han skrive uten formell utdannelse: På grunn av sjukdom i barndommen var han nemlig fullstendig sjøllært. Engelsk lærte han seg ved å ta ei bok og begynne å lese, med ordboka ved sida av. Og da han begynte å skrive Mars-fortellinger, hadde han forlengst lest seg til det han trengte å vite, både i astronomi og fysikk. Som gammel rock'n roll-musiker skrev han med kjappe, presise anslag og tydelige riff: Hver setning førte fortellinga framover, ikke sidelengs.

Så utvidet han repertoaret sitt, etterhvert som han ble en stadig mer rutinert forfatter. Han skrev psykologiske fortellinger fra ytterkanten av vår egen virkelighet, som en av hans aller beste romaner, «Skumringslandet». Han skrev den historiske fantasiserien om amasonene, som først var en trilogi, men som etterhvert ble utvidet med flere bøker. Han skrev politiske romaner: «Nord for Saigon», «Natt uten navn» (fra borgerkrigen i Spania), «Ansiktet mot sola» (om en norsk nazist), «I flaggets fold» (om en krigsseiler). Han skrev dystopien «Jernringen», kanskje litt inspirert av Jack Londons «The iron heel», og han skrev «Et katteliv», hvor hovedpersonen er katten Makhno. Han skrev ungdomsromaner, og han skrev voksenromaner – ofte med sterke kvinnelige hovedpersoner, som i «Havheksen» og «Gjenferdet», fortellinger om den kvinnelige sjørøveren Isabella. Og han fortsatte å riste nye ideer ut av ermet, ideer som dukket opp i stadig nye novellesamlinger. Flere av ugdomsromanene hans ble utgitt på dansk, og han hadde stor moro av at danskene fant det nødvendig å døpe om hans heltinne i «Kampen om Mars» fra «Tova» (norsk tittel) til «Gitte».

Ingar fulgte ingen litterære trender, som den anarkisten han var. Han ble aldri noen del av det litterære establishment. Han fikk heller ikke den anerkjennelsen han fortjente i «kultur»livet – han var vel ikke fin nok. Men han hadde en trufast leserskare blant science fiction-lesere og andre elskere av historier utafor den litterære bomringen: Amasonebøkene hans, for eksempel, er blitt kultklassikere blant fantasy-lesere. Han mottok også flere utmerkelser etter leseravstemminger, deriblant den aller første NOVA-statuetten i 1973.

Jeg kommer til å huske Ingar som en av mine beste venner: Underfundig og kunnskapsrik, vitebegjærlig og nevenyttig, pålitelig og påståelig. Og irriterende god i Sho-Gi – han knuste meg hver eneste gang. (Men i Go, derimot! Hah.) Og som en av landets aller beste og viktigste forfattere av fantastiske fortellinger. Noen av bøkene hans er fortsatt tilgjengelige, og de fleste finnes på biblioteket. Fortellingene hans vil leve, lenge etter at han har reist ut i den store evigheten som han utforsket i sin egen fantasi. Ingar er borte, men fortellingene hans lever.

God tur til Olympus Mons, gamle venn. Kanskje vi sees.

Mertha-berta og sjamanen Durex: En sannsynlig pengehistorie

 

Det var en gang ei prinsesse i et lite land langt mot nord. Hun var ei nesevis lita berte, så de kalte henne Märtha-berta. Hun meinte at alle burde se på henne, sia hun var ei prinsesse og den fjongeste i arverekka til kongekrona. En dag sa en hofftjener til henne at hun aldri kom til å bli nummer én i arverekka. Men hvis hun gjorde mye rart, kom alle til å se på henne fordi hun var ei prinsesse. Da kunne hun tjene mange penger. Det tenkte hun mye på.

Så da hun var blitt stor, begynte hun å gjøre mye rart. Hun ringte til journalistene og fortalte at hun var synsk, og at hun kunne snakke med de døde. Hun fortalte også at hestene hadde lært henne å snakke med dyr på et åndelig nivå, og å kommunisere med engler. Det var en enorm gave, så den ville hun dele med andre. Derfor laget hun en skole hvor folk kunne betale for å lære å snakke med englene. De kunne også lære «reading og healing».

Alle journalistene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha tenkt at hun var en svindler og en sjarlatan, og da kunne de ha laget en humoristisk notis nederst på side 6. Men sia hun var prinsesse og nummer fire i arverekkefølgen, tenkte journalistene at det hun sa var både viktig og riktig. Derfor laget de store oppslag på førstesidene om hvor fint det var at hun ville lære folk å snakke med englene. Og når fine damer på vestkanten av den store byen (og noen herrer) leste om den kongelige engleskolen, strømte de til skolen hennes med kredittkortene sine.

Hun skrev åndfulle bøker også. De store forlagene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha sendt manuskriptene hennes tilbake og sagt at de ikke ville gi ut reint sludder.  Men sia hun var ei prinsesse, tenkte de at det hun skrev var viktig, og at de kunne tjene mange penger på det. Derfor ga de bøker som hette «Møt din skytsengel» og «Englenes hemmeligheter» i store opplag. Da ringte både prinsessa og forlaget til alle journalistene og sa at nå hadde prinsessa skrevet ei bok som alle burde lese, så da kom den nyheten også på førstesidene. Sia det ble skrevet så mye om englene hennes, og sia hun var ei prinsesse, ble hun invitert til det fjernsynsprogrammet som alle brukte å se på, og der ble hun intervjuet og fortalte om alle de åndfulle tingene hun kunne. Da ble det solgt hauger og lass av bøkene hennes, og det kom enda flere fine damer (og noen herrer) med kredittkort til skolen hennes.

Til slutt hadde alle åndfulle og godtruende damer (og noen herrer) vest i den store byen lært å snakke med engler, så da la hun ned skolen. Dessuten hadde faren hennes, Kongen, sagt at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen til å tjene penger. Så da kom det bare noen få åndelige nyheter fra henne på flere år.

Men så reiste hun til det store landet i vest og møtte en mann som var like åndfull som henne: Han hette Durex og kunne rense vaginaer (derav navnet), han var sjaman og kunne snu atomer, han kunne drive ut onde ånder fra barn slik at de ikke fikk kreft, og han helbredet folk med hendene sine og med amuletter. Dessuten nedstammet han både fra reptiler fra verdensrommet og en farao i gamle Egypt. Han brukte sin åndelige kraft til å gjøre verden bedre og tjene penger.

De to skjønte at de sammen kunne snakke med enda flere og enda viktigere journalister enn de kunne hver for seg. I det store landet er det mange som synes det er stor stas med kongelige, så de to laget en serie som hette «Sjamanen og prinsessen». Den handlet om alt det vidunderlige de kunne få til. De fortalte at det var bestemt fra tidenes morgen, av åndelige krefter som styrer tid og rom, at de to skulle møtes. Denne serien ble sett av mange rike og fjonge damer (og noen herrer), så de fikk god betaling for å snakke om seg sjøl.

Så reiste de til Kongen i det vesle landet for å hilse på ham og Dronninga, og for å snakke med alle journalistene. Men da folk fikk høre om sjamanen som kunne snu atomer og rense vaginaer, begynte mange å le. Det likte ikke de to, så de ringte til journalistene og sa at de ikke ville snakke med journalister. De fortalte også at folk lo av sjamanen fordi han var mørk i skinnet. Men Kongen sa at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun helt enig i.

Det kom en stor pest i det vesle landet. Da solgte sjamanen amuletter som beskyttet folk mot pesten, og det reddet sikkert mange liv. Så spurte han Kongen om han fikk lov til å gifte seg med dattera hans. Kongen er en romslig mann, så han sa ja, og at han gledet seg til å få Durex inn i familien.

De begynte å planlegge bryllupet sitt, så de ringte til alle journalistene som de ikke ville snakke med og sa at de skulle gifte seg. Derfor skulle alle i både det vesle og det store landet skrive om at sjamanen og prinsessa skulle gifte seg. De valgte det fineste stedet på den fineste årstida i hele det vesle landet, og sørget for at dette stedet ble sperret for alle som ikke hadde noe der å gjøre, altså de fleste. Dit skulle bare gjestene deres komme, og alle gjestene var kongelige og ellers en masse fine folk.

Alle som var der sa at det var en fin og verdig hendelse. Men journalistene skrev om hvor sure de var fordi de ikke hadde sluppet til. Prinsessa og sjamanen hadde solgt eneretten til bryllupet til et fjernsynsselskap, det var grunnen til at ingen journalister fikk slippe inn. For hva skulle de med kjærligheten sin hvis de ikke kunne tjene penger på den? Men Kongen sa at prinsessa ikke måtte bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun enig i.

Det gikk et års tid. Da viste det seg at prinsessa og sjamanen hadde laget en serie som de hadde solgt til et stort fjernsynsselskap som sender til hele verden. Den hette «To kongelige opprørere: En kjærlighetshistorie.» Der fortalte de historien om seg og sitt, og sa at det var fint å kunne spre kjærlighetens budskap til hele verden. Slik tjente de enda flere penger på kjærligheten sin, og på prinsessetittelen hennes.

I serien sa sjamanen også at folk i det vesle landet har vært imot ham fordi han er mørk i skinnet, og at Kongen ikke støttet ham når han trengte det. Da ble folk i det vesle landet sinte, fordi han sier sånt om dem og om Kongen deres, som de er svært stolte av. De sier også at de ikke lo av ham fordi han er brun i skinnet, men fordi han er en sjarlatan og en kvakksalver, akkurat som prinsessa. Derfor er det mange som meiner at prinsessa må avskiltes og miste prinsessetittelen.

Men i den store verden har alle som vil fått vite at folk i det vesle landet ikke liker folk som er brune i skinnet, og at Kongen ikke gjør noe for å støtte sånne som Durex. Og hvis prinsessa blir avskiltet, kan de lage en serie om det også. Prinsesse er ingen beskyttet tittel, så hun kommer nok til å fortsette å kalle seg prinsesse.

Eventyret er ikke slutt ennå. Prinsessa er fortsatt prinsesse, og sjamanen synes foetsatt det er stas å være kongelig. Ikke verst for en reptilianer fra det ytre rom.

Skatten, valget og oligarkene

 

Jeg hadde fortrengt hvor mye jeg betaler i formuesskatt. Men den valgkampen som nå endelig er slutt ansporet meg til å sjekke det. Da ble jeg forskrekket, gitt!

Heldigvis for sjølbildet mitt foretok jeg denne sjekken etter at jeg hadde forhåndsstemt, sånn at jeg ikke ble fristet over evne til å stemme på ... du veit hvem. Dermed kan jeg i dag stå rak i ryggen og framstå som enda litt mer edel og idealistisk enn vanlig. Hrm.

For etterhvert som vi er blitt stadig rikere uten å ha gjort noe særlig for det, er norsk politikk blitt mer og mer en kamp om å karre til seg mest mulig. I dette valget dreide nesten alt seg om skatten til 1 % av skattyterne.

Parallelt med valgkampen foregikk følgende: Det liberale demokratiet trues fra alle kanter. Ukraina kjemper for å overleve som fritt og sjølstendig land. Russisk imperialisme fører en intens hybridkrig mot Vest-Europa. Vårt hjertebarn Israel utfører krigsforbrytelser som vi aldri har trudd dette landet i stand til. Utryddelsen av biologisk mangfold dundrer videre. Klimaendringene fortsetter: 1,5-gradersmålet er passert, og verden har stø kurs mot 2-gradersmålet. Det kommer ikke til å stoppe der. Plastforurensningene akselererer; du har en plastmengde som tilsvarer ei teskje i hjernen, 50 % mer enn for åtte år sia. Det blir stadig mer, sia du eter og puster inn 50.000 nye plastpartikler i året.

Det finnes altså livsviktige temaer som politisk diskusjon kunne ha dreid seg om. Det skjedde ikke.

Norges overforbruksdag falt i år på 16. april, så hvis alle land forbrukte like mye som oss, måtte vi ha hatt 3,6 jordkloder for at forbruket skulle være bærekraftig. Likevel dreide valgkampen seg om hvordan vi skal øke forbruket vårt enda mer. Rikingene gjorde sitt ytterste for å øke forbruket ved å skytle att og fram mellom Sveits og hjemlandet i privatflyene sine. Diskusjon om ideer, prinsipper og vår overlevelse som samfunn har vært fraværende: Fra ytterste venstre til ytterste høgre har partiene prøvd å hale inn velgere med løfter om mer kronasje på konto.

Nei langtifra, sier du: De hjertevarme trøste-og-bærepartiene driver da ikke på sånn! Jo da. Folk skal få stadig nye reformer: Gratis barnehage, gratis SFO, gratis tannstell, gratis ditt og gratis datt, samt økte trygdeytelser. Og i en bisetning: Reduserte klimagassutslipp. - Det trauste gamle byråkratpartiet (en gang kjent som Store Kongelige Norske Arbeiderparti) lover trygg styring, økt «kjøpekraft» og lågere rente. Og INGEN skatteøkning. Bondepartiet er seg likt til alle tider, så de lover ekstra overføringer til grisgrendte kommuner med mange SP-velgere, økte subsidier og billigere mat.

Valgvinneren FrP var seg mer lik enn på lenge: Den nye partieieren snakket riktignok ikke om «imamsleiking» og «mer hensyn til terrorister enn til norske borgere», men hun slengte rundt seg med karakteristikker («notorisk løgner», etc). Dessuten lovet hun mindre skatt til alle, bort med formuesskatten, bedre skole og mer eldreomsorg. Nytt denne gangen var at ingen unge skal få uførepensjon. (FrP har alltid meint at folk må ta seg sammen. Allerede den unge Carlihagen ville stramme til mot latsabber, finnmarkinger, innvandrere og enslige mødre.)

Og så Høyre - som FrP, bare mer bornert: Skattelettelser med jakke og slips, i stedet for rutete skjorte. Det er ikke hele formuesskatten som skal bort; bare skatten på «arbeidende kapital». Og hva er nå det? Ved nærmere ettersyn: Sånn kapital som rikinger har. Eier du formuen din gjennom et aksjeselskap, så arbeider den. Eier du den i form av aksjefond, sparekonto eller huset ditt, så arbeider den ikke. Gjeldfrie pensjonister og andre med nettoformue ville altså bli like høgt skattet som før, mens de aller fleste milliardærer ville slippe.- Nå som før ville Høyre dessuten at det skulle «lønne seg jobbe», derfor ville de gjøre skatten avhengig av hvordan du tjener pengene dine: Du skulle få en ekstra skattelettelse på toppen av den generelle hvis du har arbeidsinntekt, men ikke hvis du har trygd. (Dette kunne de trygt lokke med uten å støte noen fra seg, for trygdemottakere stemmer neppe på Høyre uansett.)

Alle – jeg meiner ALLE – lovet dessuten billigere strøm.

Jeg hoppet over Venstre og MDG. Det gjorde jeg fordi disse ikke snakket om at velgerne deres skulle få enda bedre råd, og prøvde å snakke om virkelige problemer i stedet: Gaza og Ukraina, tap av naturmangfold, global oppvarming, forurensing. Dermed datt Venstre under sperregrensa, mens MDG såvidt ble reddet av taktiske stemmer fra folk som ikke ville ha Sylvi som statsminister.

En digresjon: Valget kunne ha gått helt ansless. Høyre kunne ha hatt en leder som snakket med autoritet om de virkelige problemene i en farlig verden, og fått valgkampen til å dreie seg om det også. En leder som argumenterte presist og sammenhengende, ikke som en falmet reklameplakat. Med andre ord, Ine Søreide. Partiets gamle velgere ville ha kommet tilbake fra begge sider. Sånne som jeg ville ha vurdert å stemme på dem, sia jeg er opptatt av at klare tanker og klar tale er viktig når vi er omgitt av sånne folk som Putin, Netanyahu og Trump. Jeg meiner altså at Høyre kunne ha vunnet valget med en leder som serverte resonnementer, ikke floskler og ablegøyer. En sånn leder hadde de ikke.

Politikere snakker om det de trur at folk er opptatt av. Så hvorfor trur de at folk er blitt enda mer opptatt av penger, i et land som flommer over av penger, og hvor forbruket stadig øker? Hvorfor er folk i Peer Gynts og Dovregubbens land blitt seg sjøl nok i enda større grad enn før?

Vi bruker å skylde på sosiale medier: FrP er blitt store på Tikk Takk, og dundret på med elendighetsbeskrivelser og skatteløfter, sånn at både pensjonister og 16-åringer trur at Norge er i ferd med å drukne i formuesskatt, kriminalitet og innvandring. I tillegg har ei ny gruppe kommet inn og klart å sette agendaen på en måte vi aldri har sett maken til før: Oligarkene.

I over to år har vi fått systematisk propaganda fra den «partipolitisk uavhengige» «Aksjon for norsk eierskap». ( https://norskeid.no/om-aksjonen/ ) Fra denne aksjonen har vi stadig fått høre hvor ille det er at norske rikinger må flykte til Sveits på grunn av skatten, og at norske investorer blir diskriminert sammenliknet med utenlandske. (Stakkars Røkke. Stakkars Hagen. Stakars Spetalen.) I år fikk vi også den anonyme «Aksjon for borgerlig valgseier» (https://www.nationen.no/partifinansiering-den-som-stotter-politiske-partier-med-penger-ma-ogsa-tale-offentlighetens-lys/o/5-148-688698) , som i månedsvis har fylt helsider i de store avisene med annonser mot eiendomsskatt. Denne skatten gjør det, ifølge helsidene, umulig å investere i norske bedrifter; den tvinger eierne til å ta ut utbytte som ellers ville ha vært investert i bedriften; den hindrer all nyskaping fordi gründere må ta ut penger fra bedriften sin før den har tjent noe som helst. Og den tvinger de mest nyskapende til å rømme til Sveits.

Milliardærer og andre rikinger har også gitt store beløp til de borgelige partiene og kjøpt seg inn i valgkampene deres: Stein Erik Hagen har gitt minst 14 millioner til de borgerlige partiene. Andre har gitt tilsvarende beløp med dette ene formålet. Rett før valget sto flere kjente rikinger fram under store overskrifter og fastslo at hvis H ikke gjorde det bedre enn gallupen tilsa, så måtte Erna Solberg gå av. F eks den alltid like sure Jan Petter Sissener (https://www.msn.com/nb-no/politikk/myndighet/sissener-med-klar-erna-beskjed-da-blir-hun-blir-kastet/ar-AA1Lxq4h ) , som fikk følge av flere andre. En kan spørre: Hva har tilfeldige privatpersoner med det å gjøre? Er ikke sånt opp til partiets egne organer? Og hvorfor er det mer naturlig at Sissener & Co får helsider om Høyres ledelse enn at jeg får helsider om Høyres ledelse? Kan det være fordi avisene, Høyre og ikke minst rikingene sjøl oppfatter rikingene som partiets rette eiere, etter at de har kjøpt seg så kraftig inn?

I Høyre har forestillingen om at formuesskatten er ødeleggende vært en vedtatt Sannhet i lang tid, så det kostet dem lite å følge budet fra sine rike eiere: Snakk om formueskatten på utpust og innpust! Få folk til å skjønne at denne skatten rammer deg hardt, enten du er pensjonist, lønnsmottaker eller bedriftseier! Egentlig er vi i samme båt, både minstepensjonisten og Sveits-flyktningen.

Så kjøpte de seg sannelig inn i KrF også! Og som Alstadheim skriver i Aftenposten: «Straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av formueskatten springer.» ( https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-09-10/a/en-helt-utrolig-revansj-for-stoere/611/1993067/65694755 ) KrF ble motstandere av formuesskatten over natta. Til gjengjeld ymtet kjente rikfolk at det kunne være nødvendig stemme taktisk for å få KrF over sperregrensa. Og når rikfolk ymter, kommer det i nyhetene, så slik gikk det.

Penger snakker med en svært tydelig stemme. Derfor kunne vi stadig se rikinger uttale seg om valget, både på finanssidene og i nyhetene. Og alltid snakket de om formuesskatten og behovet for et maktskifte for å unngå at landet gikk nedenom og hjem. Det hendte ikke brått så ofte at vi kunne se jordmødre, studenter, pensjonister, bilmekanikere eller andre privatpersoner uttale seg over helsider om skatten og valget.

Argumentasjonen ble til tider nesten metafysisk: Det finnes unntaksmennesker som er så nyskapende og kreative at vi ikke kan klare oss uten dem! Eiendomsskatten jager de aller dyktigste, de få som får landet til å gå rundt, ut av landet! Ikke minst unntaksmenneskene sjøl uttrykte seg omtrent slik. Det ble nærmest et grunnleggende moralsk spørsmål om man er villig til å gi slike mennesker det armslaget de trenger. En kunne ane et ekko fra Ayn Rands mursteinsroman «Atlas Shrugged», hvor alle de begavete industriherrene går til streik, sånn at samfunnet stopper opp. (En fenomenalt god roman, forøvrig. Riktignok bryter den termodynamikkens annen hovedsetning når en genial oppfinner klarer å trekke varmeenergi ut av havet. Enkelte logiske feil finnes også. Les den likevel!)

I ettertid har folk som kan regne påvist at mange av argumentene fra rikingene også har oppstått i diktningens verden. ( https://www.tu.no/artikler/formuesskattens-myter/553692 ) I tillegg til å avsløre grove, svært misvisende regnefeil, påpeker TU  det feilaktige i påstandene om at utenlandske eiere i norske selskaper slipper formuesskatt. Eiere i flere land må nemlig betale formueskatt i sine egne hjemland, sjøl om investeringene er i Norge. I andre land må eierne i stedet betale tildels betydelig arveskatt, noe norske milliardærarvinger slipper.

En annen privat faktasjekker, Asle Olsen, har på eget initiativ gått grundig gjennom et antall påstander om formuesskattens ødeleggende virkning – og funnet grove faktafeil i alle. ( https://www.faktaomformuesskatt.no/ ) Han har også gått inn på alle tilfeller hvor eiere har påstått at de må tappe selskapene for kapital for å kunne betale formuesskatt. Han har satt opp en tabell over åtte slike velpubliserte påstander. Det framgår at i alle tilfeller har eierne tatt ut utbytte som er mange ganger større enn formuesskatten. Så hvis eierne må «tappe selskapene for kapital», skyldes det utbyttefesten, ikke formuesskatten! I Hennig Olsen Is, for eksempel, har eieren fundert på om den kvelende formuesskatten vil tvinge ham til å legge ned den gamle familiebedriften. Så viser regnskapene at mens formuesskatten i 2023 var 1,3 millioner, var utbyttet som ble tatt ut 40 millioner!

Kjente økonomer, deriblant professor Kalle Moene, har gjentatte ganger påpekt at formuesskatt ikke er mer kvelende enn en hvilken som helst annen skatt – inntektsskatt, moms, arveskatt eller kommunale skatter. Forskjellen er at formueskatten treffer rikfolk, som i langt mindre grad blir rammet av andre skatter. Så hvis man meiner at rikfolk bør slippe skatt fordi de er geniale og nyskapende, er det det man bør si. Det kan riktignok ikke påvises at land som har formuesskatt har svakere økonomisk vekst enn land som ikke har det. Men argumentet har ikke trengt gjennom stormen av rikingpåstander.

Det er bare 14 % av landets skattytere som betaler formuesskatt. Men det er bare ca 1 % som betaler formuesskatt av det Høyre og andre kaller «arbeidende kapital»! Og det er denne ene prosenten som har de virkelig store formuene. De fleste skattytere betaler ikke formuesskatt, fordi mange har en gjeld som er større enn formuen, så nettoformuen blir negativ. Noen har nettoformue som er under innslagspunktet.

Alle norske borgere har i prinsippet samme ytringsfrihet. Men det er ikke riktig alle borgere som har samme ytringsmulighet! Har man et par milliarder i formue, oppnår man mye lettere å bli intervjuet av de store avisene enn om man bare har et par-tre millioner i gjeld. Enten det man har på hjertet er banaliteter eller djupe filosofiske betraktninger. Så selvfølgelig klarte man å få valgkampen til å dreie seg om denne ene tingen som rikinger synes å være opptatt av – formuesskatten.

Det er ikke mulig å få oversikt over hvor mange millioner rikingene har brukt på å påvirke opinionen mot formuesskatt – gjennom åpne eller anonyme «aksjoner», gjennom egne nettsider, gjennom uttalelser til mediene, gjennom oppkjøp i partienes valgkamper. Et betydelig antall titalls millioner er det nok. Og det er mer der det kommer fra: Neste gang blir påvirkningen enda mer systematisk og koordinert, enda bedre finansiert. For hvis folk som Spetalen kan håpe å spare 50 millioner i året ved en engangsinvestering på 10 millioner i partiene, så gjør de det. Så eventyrlig avkastning har de sjelden eller aldri hatt på sine oppkjøp.

Det lyktes bare nesten denne gangen. Venstre over sperregrensa ville ikke ha hjulpet: De kunne ha fått 4 utjevningsmandater. Men de ville antakelig ha tatt 2 fra hver av sidene. Da ville de rødgrønne ha fått 86 i stedet for 88; de besteborgerlige ville ha fått 83 i stedet for 81. Venstre måtte ha fått alle de fire utjevningsmandater fra de rødgrønne for å få et borgerlig flertall på 85-84, og den muligheten vat aldri der.

Oligarkene gir ikke opp. Vi må regne med at de konsoliderer seg fra sin base i Sveits og intensiverer angrepene på eiendomsskatten – gjennom mediene, på nettet, gjennom større oppkjøp i partiene. Krigskassa er bortimot utømmelig. Regn ikke med at det blir mindre desinformasjon fra den kanten.

Formuesskattmotstandere har ett halvgodt poeng: De er svært opptatt av småbedriftene, der eierne må betale skatt av verdien på produksjonsmidene. Denne bekymringen er det lett å forstå og å imøtekomme. En trenger bare å øke bunnfradraget, det vil si innslagspunktet for formuesskatt, som i dag er 1,76 millioner. Hvis den økes til – - -

Ø – vent litt. Jeg kommer tilbake med et godt forslag så snart jeg har funnet igjen skattemeldinga mi.

Jeg ønsker det nye Stortinget lykke til med de virkelige problemene.

Det skal lønne seg å være rik! En valgbetraktning.

 

Ta for eksempel Gunhild Karoline Hilmarsen på 31 år.¹ Til hun gikk siste år i videregående var hun ei blid og aktiv idrettsjente: Hun spilte fotball på damelaget til Midtre Tolpinrud; hun gikk på ski og trente styrke. På ei treningssamling ble hun alvorlig sjuk med høg feber og influensasymptomer. Hun hanglet seg gjennom avgangseksamen og russetid. Hun hadde tenkt å avtjene verneplikt, men det ble umulig med hennes tilstand. Hun ble fritatt.

Hun kom seg fra influensaen, men ble aldri ordentlig frisk igjen. Hun prøvde å ta opp igjen idrettsaktivitetene sine. Hver gang hun hadde trent og anstrengt seg litt, ble hun så sliten at hun måtte holde senga. Hun ble boende hjemme hos foreldrene. Hun skaffet seg noen småjobber for å «spare opp penger til studiene». Når hun hadde stått på bensinstasjonen et par dager, var hun så sliten at hun måtte holde senga resten av uka.

Fastlegen fant omsider ut at hun hadde hatt kyssesjuken, men nå var hun kvitt den. Sliten fortsatte hun likevel å være, og hver gang hun anstrengte seg, ble hun verre. Hun ble sendt til spesialist og fylte ut alle slags spørreskjemaer som beskrev tilstanden. Spesialistene klødde seg i hodene. Ikke hadde hun anemi, ikke hadde hun fibromyalgi, ikke hadde hun borreliose. Alle blodprøver viste at hun var frisk som en fisk. Hun trengte nok bare å¨ta seg sammen.

Det gikk et par år. Hun tok seg sammen med forskjellige strøjobber. De ble kortvarige, sia hun alltid ble sjuk etter noen dager. Omsider kom hun - etter mange henvisninger og med foreldrenes, fastlegens og diverse spesialisters hjelp – til en skikkelig klok og flink fyr på Rikshospitalet. Han kikket på journalen hennes og på enda flere blodprøver; hun fylte ut spørreskjemaet hans, og til sist sa han «Hm, hm», skrukket pannen og fastslo at symptomene hennes kanskje kunne stemme med ME, eller «Utmattelsessyndrom». Men det er en svært uklar diagnose uten sikre symptomer. Dessuten er det en plage som man ofte vokser av seg, og kognitiv atferdsterapi bruker ofte å hjelpe. Hun fikk en henvisning til en veldig flink psykolog som sikkertt kunne hjelpe henne å ta seg sammen.

Hun fortsatte å bo hos foreldrene; hadde ikke råd til noe annet. Atferdspsykologen fylte henne med ny energi og tru på seg sjøl, så omsider somlet hun seg til å begynne på et studium. Måtte jo ha en utdannelse.

Flere ganger i løpet av studiene ble hun så sjuk at hun måtte ta pause. Men hun tok seg sammen og hanglet seg videre, og seks år seinere hadde hun en bachelorgrad og en saftig studiegjeld. Hun søkte jobber. Det tok et halvt års tid før hun fikk jobb som assistent i en barnehagen. Etter fjorten dager var hun så sliten at hun ikke klarte mer. Diverse sjukemeldinger seinere ble hun enig med arbeidsgiveren at denne jobben var ikke noe for henne. Hun gikk på NAV og lærte å skrive CV samt å fylle ut arbeidsavklaringsskjema. Kontakten med NAV ble en jobb i seg sjøl: Hver gang hun hadde vært hos saksbehandleren, var hun like sliten som etter ei uke i barnehagen. Hun prøvde fortsatt å ta seg sammen, og det meinte saksbehandleren hennes at hun burde gjøre også.

Det ble to år med skjemaer og tiltak som hun ikke klarte å fullføre. Da hadde hun tatt seg sammen så mange ganger at saksbehandleren gikk med på at hun var sjuk. Hun samlet legeerklæringer og sjukmeldinger og fikk hjelp til å søke om uføretrygd. Etter et års tid fikk hun avslag. Dermed ble nye runder med tiltak, arbeidsavklaring og legeerklæringer. I NAV var man fortsatt ikke sikre på at hun egentlig hadde ME, eller at ME egentlig er en sjukdom. Kanskje hun bare trengte å se litt lysere på situasjonen, komme seg ut blant folk og ta seg sammen?

Hun tok seg sammen så mye at hun ble sengeliggende i en måne. Så fikk hun hjelp til å skrive en ny søknad om uføretrygd, og nå ble den godkjent etter bare åtte måneder.

Hun skaffet seg en hybelleilighet der hun såvidt har råd til å bo. Hun har mobil og PC, men ikke bil. Seinest for to år sia var hun på en Sydentur. Minsteytelsen hun mottar er (i år) 329.175 kroner.² Når avdragene, husleien, maten, dasspapiret, varmen og telefonen er betalt har hun fortsatt igjen 100 kroner i månen til å slå ut håret.

La gå at Gunhild Karoline har fått virkeligheten rett i trynet noen ganger, faktisk hver eneste gang hun har prøvd å få til noe. Hun er ikke brått så blid og positiv som hun var. Men nå har hun et slags fotfeste i livet, i hvert fall økonomisk. Vår felles rikdom, oljeskatten i Nordsjøen, sikrer hver og en av oss et utkomme vi kan leve av: 329.175 kroner til Gunhild Karoline, og 22.000.000 til Equinorsjef Opedal. «For ælle folk er like, og griskokken er gla,» sang Alf Prøysen.

Ta så vår felles venn Øystein Stray Spetalen. Han hadde en formue pøå 2,59 milliarder penger i 2023, og skattet 69,5 millioner. Det synes han er blodig urettferdig, og det synes alle vennene hans også. (Når du har så mange milliarder, har du også mange venner.) Enda verre kan det bli i 2025, for da har fyren en formue på 5,5 milliarder, ifølge Finansavisen.³ Av dette kommer han til å betale ca 60 millioner bare i formueskatt! Er det ikke fælt?

Spetalen har et stort samfunnsengasjement. Han har funnet tilbake til det som virkelig gir livet meining: Familien og de åndelige verdiene. Han er en skikkelig idealist og gir millioner til forskjellige verdige formål, som f eks H, FrP og KrF – dessuten til AKSJONEN FOR EN BORGERLIG VALGSEIER, som kjøper anonyme helsider i landets største aviser. I disse annonsene framgår det hvor drepende det er for næringslivet med all denne skatten. Ikke minst formueskatten.

Nå lover alle vennene han har skaffet seg at han skal slippe den fæle formueskatten, bare de vinner valget. Så hvis han investerer 10 millioner i disse partiene, kan han få seksfold igjen på valgets dag, for å uttrykke det bibelsk, og slik hans hjertevenner i KrF ville ha sagt det. I så fall får han en prosentvis avkastning på parti-investeringene sine som LANGT overgår avkastningene han ellers har oppnådd på så kort tid på andre aksjer. Hos KrF får han og andre milliardærer utvilsomt sin lønn i himmelen, men sannelig får de den her i jammerdalen også.

Å kjøpe seg inn i valgkampen til et parti er altså en av de aller beste investeringene det er mulig å gjøre.

Men skal Staten ha råd til å yte milliardærene tilstrekkelig rettferdighet, må det bli slutt på alt det vanvittige sløseriet som Staten driver med. Blant annet syr den puter under arma på folk som burde klare seg sjøl. FrP, for eksempel, veit at det er sunt for ungdommer å ta seg sammen og komme ut i arbeidslivet. Derfor skal det bli slutt på uførepensjon til folk under 40: De får skaffe seg et ærlig arbeid å leve av. Da øker produktiviteten i Norge også.

For at Spetalen skal slippe de seksti millionene i formueskatt og skape produktivitet het her i landet, må vi altså ta bort de 329.175 kronene som Gunhild Karoline mottar. Det går 182 sånne minsteytelser på Spetalens skattelette, men sånn må det gjøres: Det er jo blodig urettferdig med all denne skatten som han må betale, bare fordi han er norsk!

I det norske demokratiet har Gunhild Karoline Hilmarsen og Øystein Stray Spetralen nøyaktig én stemme hver. De kan altså påvirke valgutfallet akkurat like mye, begge to – til sin egen fordel, eller til fordel for andre verdier som de måtte ønske å støtte. Begge har jo samme rett til å kjøpe seg inn i partier og lage helsides annonser også.

Eller kanskje ikke. Det er vel egentlig rett og rimelig i demokratiet vårt at den som har mest penger, også kan påvirke og bestemme mest. Tross alt må vi jo sørge for at det lønner seg å være søkkrik – hvorfor skulle noen gidde å bli det ellers?

1Du finner henne ikke i telefonkatalogen.

2Hvis hun hadde vært «Ung ufør», ville ytelsen ha vørt 385.143,-. Men da måtte hun ha blitt sjuk før hun var 26 år, og det rakk hun ikke å bli. Rettere sagt: NAV har ikke rukket å godkjenne at hun var sjuk før hun var 26.

3Det er, som du veit, fullt mulig å fordoble sin milliardformue uten å ha fem øre i inntekt. Derfor er det så hårreisende ille at folk må betale skatt av formuen LIKEVEL: For å betale denne skatten, må de ta ut litt av formuen som inntekt, og da blir det sannelig inntektsskatt OGSÅ! Er det rart milliardærarvingene flykter til Sveits?