Hell og lykke i Agadan: Kapittel 1

Reiged kommer hjem

Reiged avid Khum hadde sanket hell og lykke øst på høgsletta Elyar Bondo. Det gjorde han hvert år på denne tida. Han gikk den lange turen aleine, ettersom bestefar Nukeide var blitt for skrøpelig til å ta følge. De grønnskimrende krystallene brukte å ligge strødd i fjellet hver seinsommer. De dunstet fort bort, derfor måtte en være der når de dukket opp, plukke dem raskt og legge dem på et mørkt og tørt sted.

De små, sprø krystallene hette egentlig weileki. Ingen visste hvorfor de dukket opp på denne tida. Men alle visste at de førte hell og lykke med seg. Derfor var det flere enn Reiged som lette etter dem. I år hadde han funnet mindre enn vanlig: Sekken var bare kvart full, enda han hadde sanket i ti døgn. Nå måtte han hjem. Det bar mot den travleste tida på garden Nigel Khum: Byte skulle skjæres; bær og epil skulle plukkes og syltes. Så skulle det slaktes, for ikke alle dyra kunne fóres gjennom vinteren. Alt skulle organiseres, og Reiged var ikke sikker på at bestefaren klarte det aleine lenger.

Dette var den andre innhøstinga. Midt på sommeren brukte de å slå graset og kviste lauv til fór gjennom den lange vinteren. Nå var den lengste og viktigste innhøstinga snart i gang, og han måtte være hjemme og hjelpe til.

Han håpet han hadde nok hell og lykke til å trygge fred og velstand et år til. Det bar mot en slik illvinter som bestefar hadde snakket om, lik den som inntraff da Reiged var ett år. Sjøl hadde han ingen klare minner om den, men folk i landsbyen og på nabogardene snakket om den ennå.

Landskapet rundt ham var ei steinete slette med flekker av tørt gras og lyngblomster. Her og der stakk det opp tuster av spinifaks; sylskarpe nåler som kunne stikke tvers gjennom de solide sålene hans. I nord og vest løftet takkete fjell seg mot en mørkrosa himmel. Et par bekker bykset surklende nedover skråningene, den samme vegen som Reiged fulgte. Lengre nede samlet bekkene seg til ei elv, Velek Ta, som rant forbi garden hjemme på veg til å forenes med den store floden Veheike.

Svermer av kalikitter summet rundt ham. Bølingene av vertsdyra deres, langhornete beiker, hadde trukket innover mot den store breen. Desto større interesse viste de for Reiged, som stadig måtte knuse en slik en før den fikk begynt å suge blod.

Lufta hadde en skarp smak av høst. En flokk gusetter fløy i formasjon mot sør mens de fløytet sørgmodig. - God tur, tenkte Reiged, mens han funderte på hvilke merkelig land og landskaper disse fuglene ville se på sin ferd. Det var ikke første gang han lurte på slikt.

Reiged var en ung mann med lange bein, magert ansikt, en svart manke over det smale fjeset og et tenksomt uttrykk i de mørkeblå øynene. Han hadde et pistrent skjegg i flekker nedover kjaken etter ti døgn borte fra bestefars barberkniv. De to sikksakk-stripene som var tatovert inn i kjakene hans viste at han var en mann fra Velek-dalen. I landsbyen hadde mennene fire hakk i mønsteret. Lengre nordover hadde de andre mønstre.

Han hadde lett for å le, men han hadde hørt at folk kalte ham oppfarende. Sjøl meinte han at han var lett til sinns og bekymret seg lite for tenkelige katastrofer. Av og til kunne han falle i tanker om livet, døden og evigheten, om alt som fantes i den uendelige verden som han aldri skulle få oppleve. Da hendte det at han tenkte: - Hvorfor kan jeg ikke leve evig? Hvorfor kan jeg ikke reise til alle steder og verdener og oppleve alt, før jeg reiser hjem igjen til Nigel Khum? I livet sitt hittil hadde han ikke besøkt alle landsbyene her i Odeka en gang, og Odeka var bare en ørliten flekk i det store riket Agadan... Kanskje, tenkte han i sine mest melankolske øyeblikk, skulle han aldri komme lengre ut i verden enn hit. Riktignok var landsbyen Odeka Bat og slektsgarden Nigel Khum utvilsomt de beste steder en kunne leve her i verden. Men det ville ha vært fint å se resten av verden også.

Men hendte det så noe som fanget oppmerksomheten (og det gjorde det ofte), forsvant melankolien like fort som den var kommet. - Reiged var en nyfiken ung mann som tenkte på mangt og mye, men han brukte ikke å gruble lenge om gangen.

Og akkurat nå, mens de lange beina hans fant vegen nedover mellom stein, rysslyng og spinifaks, var sinnet hans fylt av alt annet enn melankoli. Igjen lot han tanken kretse rundt Ydis avaia Nemeke, som etter hans skjønn måtte være den vakreste og klokeste jenta i hele Agadan: Et ovalt, lyst ansikt, med en bred munn som smilte underfundig hver gang de blå øynene hennes møtte hans egne mørke. Ydis! Han såg for seg hoftene hennes og de spenstige låra, så perfekt kvinnelige som det var mulig for sånne kroppsdeler å være. Han funderte til øynene hans ble blanke på hvordan det ville kjennes å holde disse hoftene fast mellom hendene.

Ydis brukte å være blant hjelperne når kornet skulle skjæres. Hun arbeidet raskt og presist med de lange, smale hendene sine og hadde vanligvis gjort unna akkorden sin før alle andre. Da reiste hun seg og smilte. Ofte til Reiged.

Når han kom hjem, ville hun allerede være der, for nå var høsten i gang. Var hun skuffet fordi han ikke var tilbake ennå? Han måtte vaske seg og låne barberkniven til bestefar før hun rakk å se ham. Hun hadde vært med og lauvet i sommer, og da hadde hun nesten lovet at neste gang de møttes, da... - Tanken spant videre på frydefulle muligheter mens beina fant vegen videre av seg sjøl.

Det var så seint på året at sola nesten ikke kom opp. Den sirklet et lite stykke under synsranda, kom såvidt over horisonten midt på dagen, og duppet litt djupere midt på natta. Helt mørkt ble det aldri; himmelen skiftet bare fra rosa til djupere fiolett. Alle de synlige stjernene prikket et mylder av lysende hull i himmelduken, uansett tidspunkt på døgnet. Nye stjerner steig opp over vidda i øst, like raskt som andre forsvant bak fjellkammen i vest. Stjernene skinte tilsammen så klart at det aldri ble helt mørkt. De fleste og største skinte i rødt, noen i gult, noen få i hvitt.

Han bråstoppet: I lyngen foran ham gnistret en nevestor, grønn krystall! Den var mye større enn de ertene han hadde funnet hittil. Han tok den opp og kjente hvordan det sitret i handa ved berøringa. Han holdt den forsiktig: Krystallene var ganske sprø og lette å knuse; det var vanlig å male dem til pulver som en strødde ut over jordet, til god avling neste år. Noen få beholdt en i huset for å sikre hell og lykke innomhus.

Han fant en liten skinnpose og pakket krystallen omhyggelig inn i den. Så la han posen på plass i et eget lite rom i sekken. Denne ville han gi til Ydis. Da skjønte hun nok hva for en framifrå ung mann han var; dyktig og heldig, omtenksom og generøs! Og at han hadde spesiell omtanke for henne. Han plystret og småsprang nedover den bratte stien. Det var lyst nok til at han kunne springe hele natta, om han ville.

Midt på natta nådde han det store feltet med villgras, de underlige skapningene som hadde levd her før menneskene kom. De hersket fortsatt over store deler av fastlandet – mest langt i nord og høgt i fjellet der ingen hadde anstrengt seg for å utrydde dem. Villgraset var ikke gras; det var verken dyr eller planter eller sopp, men forskjellige skapninger som hadde utviklet seg her gjennom millioner av år, etter hva bestefar Nukeide hadde forklart. Noen av dem levde av lys, andre av å spise hverandre, og mange levde av begge deler. Noen kunne stå i lang tid med noe som liknet røtter plantet i bakken; så kunne de trekke opp disse røttene og gå, trille eller løpe til et nytt sted. Ute på dette feltet kunne han se åtte-ti slike vandretrær, som de ble kalt; noen mer enn mannshøge, andre mindre. Noen sto helt stille. Andre igjen – kortere og buttere – hadde lange stilker med en slags blader som de veivet med. Ellers besto feltet av et teppe av ørsmå skapninger, alle forskjellige; noen som beveget seg, andre som sto stille. De hadde mange farger, men blått i mange valører gikk igjen.

Reiged gikk i en stor bue rundt dette feltet, sjøl om det ofte var hell og lykke å finne her. Det gikk rykter om folk som hadde forsvunnet sporlaust i slike områder. Historiene handlet alltid om hendelser fortelleren hadde hørt om, aldri om noe vedkommende hadde opplevd. Så Reiged var skeptisk. Han likte bare ikke den følelsen som det fremmede livet ga ham. Derfor gikk han rundt, slik de fleste han kjente ville ha gjort.

Av og til kom det lyder der ute fra: Klikk, klirr, fres. Snakket de? Truet de hverandre? Ingen visste hva disse lydene betydde.

Ingen av disse skapningene var spiselige. Hvis en på en eller annen måte fikk dem i seg, gikk de tvers igjennom uten å bli fordøyd. Men noen inneholdt giftstoffer. Enkelte kunne kokes, veves og sys til klær og tepper, så de var ikke helt unyttige. Men slikt arbeid burde gjøres av folk som virkelig kunne det, ellers kunne det være farlig på grunn av giftene.

I historieboka sto det at kampen for livsrom hadde vært hard: Modikene hadde reist over slettene og utryddet det stedlige livet. Så spredte de jord og frø fra Gamle Jord og forbedret jordsmonnet, og deretter spredte de alle de skapningene de hadde med seg. Slik hadde store områder kommet under menneskenes herredømme for to tusen år sia. Men hvis et område som var ryddet for gammelt liv ikke ble fylt opp med det nye livet, ville det gamle komme tilbake.

Inne i feltet var det et svart område som ikke hadde vært der før. Noen hadde vært der tidligere på året og rakt sammen vandrelav. Titusenvis slike små skapninger kunne danne store tuer. Hvis noen hadde hentet vandrelav her, hadde de hatt en bestemt hensikt: Disse skapningene inneholdt ørsmå mengder jern som kunne smeltes ut hvis en steikte dem lenge uten å slippe til luft. Natuler hadde ikke lov til å utvinne jern. Noen gjorde det likevel. Ingen ville angi dem: Savieten, landsbyens råd, brydde seg så lite som mulig, og Eleka Wando var 4000 K borte.

Nok av slike tanker! Han ville heller tenke på Ydis. Han smilte mens han sprang nedover langs bekken. Litt lengre nede kom han til en opptråkket sti. Det var mange bønder som sanket weileki på denne tida. Etter sedvane hadde hver gard sine egne områder. Vidda var stor, og menneskene var få, så Reiged hadde ikke møtt noen på de ti døgnene han hadde sanket. Et par ganger hadde han sett folk langt borte og hilst med løftet hand.

Han fant en rasteplass og kokte sin siste porsjon av byte til en gul graut. Kosten på en slik tur ble ensformig; han gledet seg til kjøtt og frukt og ost, og et digert krus med øl, helst sammen med - -

Han trekte tuniken rundt seg og la seg på bakken. Han låg ei stund og kikket på himmelen. Den store, lysende spiralen var kommet fram. Spiralen var stjerner, visste han, så langt borte at de bare syntes som lysfnugg, og så mange at de dekte halve himmelen som lysende støv.

Et sted i utkanten av denne spiralen var Gamle Jord, der menneskene hadde levd til deres verden gikk under, og de sju rettferdige måtte flykte med sine sju tusen følgere. Bestefar hadde pekt dit han meinte at Gamle Jord befant seg. Så hadde han fortalt at der kunne menneskene fly; de kunne reise over og under havet og mellom stjernene, og de kunne se og snakke med hverandre over store avstander. De kunne se ut over hele Gamle Jord fra utsiktspunkter høgt over skyene, og de kunne utføre mirakler i legekunst – få knuste lemmer til å vokse ut igjen, reparere tankene i hodet til folk, gjenopplive døde.

Bestefar hadde mange bøker, men dette sto ikke i bøkene. Bestefar hadde forklart at det var skrevet på skinnbrev som folk hadde sendt rundt mellom seg. Historiene som hadde stått der ble fortalt videre. Og kanskje var disse historiene bare eventyr som folk i gammel tid hadde diktet opp.

I bøkene sto det at menneskene på Gamle Jord hadde holdt på med trolldom som førte til forvirring, krig og ødeleggelse. Derfor måtte de sju rettferdige og følgerne deres rømme til Lagaliak. Her var all trolldom fra Gamle Jord forbudt. Takket være slike forbud hadde menneskene levd i fred i to tusen år. Bøkene ble laget av modikene i Eleka Wando, så de var nok pålitelige. Skinnbrevene var skrevet av folk rundt omkring i bygdene, alt etter hva hver og én hadde husket, hørt eller funnet på.

Men Reiged låg og stirret mot den store, lysende spiralen og ønsket at han hadde fått se alle miraklene disse menneskene kunne utføre. Når han døde, ville sjelen hans reise over det endelause havet, tilbake til Gamle Jord, og bo der i all evighet. Det ville ha vært fint å komme dit uten at en trengte å dø først, tenkte han.

Reiged sukket, trakk tuniken tettere om seg og tenkte på Ydis i stedet. Det tok ikke lang tid før han sov og drømte gode drømmer.

Nedover dalen dukket det opp kratt av tenn, deretter skog av akaier, beiker, furg. Vinden fra Agadan-bukta strauk ham over ansiktet. Denne vinden bar varmen fra havstrømmene inn over Odeka og skapte det milde klimaet her, unntatt i illvintere som kom med ni års mellomrom. En slik en var i vente nå. Det ville ha vært godt å ha et stort lager med hell og lykke før vinteren satte inn. Innerst inne tenkte Reiged iblant: Hvor mye av hellet er bare overtru? Sikkert en del. Men kanskje ikke alt. Så for sikkerhets skyld...

Han satte opp farten. Beina fant lett vegen gjennom ulendet. På langturer som denne brukte han aldri hest hvis han ikke hadde en stor oppakning; han visste at en veltrent mann kunne løpe fra en hest, bare løpet var langt nok. - Nå trengtes dessuten begge hestene på garden.

Skogen tetnet, men stien ble tydeligere; han tok seg like raskt fram som i åpent lende. Så lysnet skogen ut på utsiktspunktet over Lybar-stupet. Der stoppet han. Dalen åpnet seg. Han såg ut over åkre, hager og skogholt langs Velek Ta, der elva buktet seg nordover som et blått band. Mellom de gulnende åkrene og de grønne skogene syntes det, med store mellomrom, runde boliger og avlange låver og fjøs. Åtte-ti garder låg nordover langs elva som gule perler på ei blå snor. Mot nord tapte elvedalen seg i disen, men lengst i nord stakk de sagtakkete toppene i Odeka-kjeden opp, overtrukket med hvitt. Østover tetnet klyngene av trær til en mørk skog som strekte seg ubrutt like til Odeka-bukta. Et evig foranderlig syn under skiftende lys og skyer; likevel alltid velkjent, godt å hvile blikket på. Her hørte han hjemme.

Noe var rart: Åkrene låg gule så langt han kunne se; kornet var ikke skåret noe sted. På den øverste garden, Lybar Hen – var det dyr som gikk i åkeren? Hadde kritterne brutt seg gjennom gjerdet? Det ville da Olaki avid Lybar og sønnene hans straks ha gjort noe med! Hvor var de? Bortsett fra kritterne kunne han ikke skimte liv og bevegelse på hele garden. Olaki hadde en stor epilhage også; der burde det ha vært folk på arbeid. Men nei, ikke ett liv.

Hadde det hendt noe hos Olaki? En ulykke som hadde rammet hele familien? Det måtte han finne ut, og hjelpe så godt han kunne. Han sprang enda raskere. Svetten høljet da han kom inn på tunet på Lybar Hen. De store, runde bygningene, bygd av flettverk og murt med leiresand, var velholdt og vitnet om trygg velstand. Olaki ville ha alt i orden rundt seg, og det var det også. Men hvor var menneskene?

Dørene til hovedbygningen sto på vidt gap. Det surret i svermer av flyer og annet utøy; uunngåelig på en gard med dyr, men derfor skulle ikke dørene stå åpne. Reiged sprang inn, gikk fra rom til rom og ropte. Ikke spor av Olaki eller de to hustruene hans. Ikke en lyd fra sønnene eller minstejenta, som knapt kunne stabbe og gå. Møbler var veltet; et speil var knust – ett års ulykke, rakk Reiged å tenke.

Frokosten sto framme. Et par boller med graut var slengt utover golvet. Det måtte ha vært kamp her, en kamp som Olaki hadde tapt.

Reiged hadde aldri hørt at Olaki hadde ufred med noen. Han var en stor, sindig kar; snakket sakte og veloverveid, og alle brukte høre etter når han sa noe. Han hadde visst ikke våpen en gang, unntatt armbrøsten som alle bønder hadde, til bruk mot reval, sjakel og andre firbeinte tjuvfanter.

Han gikk ut igjen. Han hørte kakling fra hynsegarden, men ikke mer enn en kunne vente. Rovdyr eller rovfugl hadde ikke vært her, og heller ikke tobeinte røvere. Han ropte høgt noen ganger, men fikk ikke annet svar enn ekkoet fra Lybarfjellet. En oppskremt kulatt sprang over tunet med strittende pels. Reiged prøvde å lokke den til seg, men den freste og forsvant inn i krattet bak stien.

Bakken på tunet var rotet opp. Mange føtter hadde tråkket her. Reiged bøyde seg og undersøkte et spor: Det var rundt, tydelig; det liknet ikke menneskespor, men heller ikke spor etter et dyr. Han fant flere slike. Et par parallelle striper av noe som var blitt slept over plassen: Hjulspor.

Hestene var borte. Ved hjørnet av den store låven fant han spor etter dem. Hestesporene og de runde fotsporene fortsatte ut på kjerrevegen som bandt gardene langs elva sammen, helt ned til brua over til landsbyen Elya Bat.

Reiged snuste: Han syntes han kjente en brent dunst, som av svovel og køl når en blandet dem og slo hardt med en stein. Han merket også den velkjente ferten av store dyr og den skarpe lukta fra hynsegarden.

Han kjente undring og litt engstelse: Verken Olaki, sønnene hans eller hustruene hans ville ha latt de store, brunraggete kritterne trampe rundt i åkeren hvis de kunne hindre det. De måtte ha forlatt garden over hals og hode. Kanskje hadde de fått en beskjed som gjorde at de måtte dra. Men hva kunne det være?

Det fantes visst røvere nordover mot Odeka Bat, tenkte han. Men de hadde ikke våget seg sørover på mange år. Og ingenting var stjålet, etter det han kunne se: Bare menneskene var borte.

Reiged ristet på hodet. Bestefar visste nok hva som hadde hendt her. - Han fortsatte ut på kjerrevegen, nedover mot de andre gardene. Det breie tråkket av fotspor gikk i samme retning. Hjulsporene også.

På den neste garden, Wekat, sto det likeens til: Ikke spor av mennesker. Neheki avid Wekat hadde ikke kritter, så det var ingen store, brune beist ute i åkeren. Derimot hadde han en bugnende hage med frukt av mange slag, og der skulle fem-seks plukkere ha vært travelt opptatt med å plukke, sortere, sylte, lagre. De var der ikke. Greiner var bøyd; frukter var revet ned på bakken; gjerdet var brutt ned på flere steder. Spor etter runde føtter var overalt.

Med en synkende følelse nærmet Reiged seg Nigel Khum. Det var en fin dag; sola rett under horisonten overrislet himmelen med lys. I vest var den store stjernespiralen i ferd med å forsvinne bak synsranda. Ved merkesteinen rett før han kom til Nigel Khum brukte han ofte sette seg ned og la synet av stjernene, stjerneregnet og landskapet fylle sansene. Her skulle han ha satt seg og lyttet til klukkene fra elva på den andre sida av bygningene, og tenkt: - Denne rikdommen skal jeg ta vare på. Her vil jeg leve når det blir min tur å eie og drive, og finne ei kvinne jeg kan dele rikdommen med. Ydis, for eksempel -

Uroen i ham ga ikke plass til slike tanker nå. I stedet sto han og lot blikket sveipe over bygningene, åkrene, hagene, kritterne som beitet langs elva, nedafor gjerdet opp mot stien. Låven, full av frodig gras til å møte vinteren med. Ante han bevegelse, bortsett fra kritterne?

Ikke et menneske. Ikke en gang bestefar, som skulle ha haltet omkring mellom låven og stallen -

Han stivnet. Han hadde ikke sett ned i grøfta på den andre sida av vegen; det gjorde han nå. Det låg tre skikkelser der, hulter til bulter. Han kjente vesten og den røde nakken til Olaki avid Lybar, ansiktet til hans eldste hustru, Nekeheito avaia Lybar, den blanke issen til Neheki avid Wekat. Ingen av dem rørte seg.

Det svirret usammenhengende tanker i hodet hans mens han klatret ned i den djupe grøfta. Den var halvt overgrodd; det var derfor han ikke hadde sett noe da han kom ovenfra. Han veltet Olaki over på ryggen. Det rant sikkel nedover skjeggstubbene hans. Han var kald, og hjertet slo ikke. Det fantes ingen sår på kroppen hans; arbeidsklærne var hele.

De andre var i samme tilstand: Uten liv. Uten sår. Nekeheito hadde øynene sperret vidt opp, som om hun ikke var i stand til å tru det som hendte.

Reiged klatret opp igjen. Han stirret i alle retninger. Der var Nigel Khum, det trygge hjemmet hans. Nå var det kanskje ei dødsfelle. Og bestefar - ?

Med øynene stivt festet på hovedbygningen gikk han sammenkrøket over vegen, fant dekning bak busker og kratt så godt han kunne mens han listet seg mot Nigel Khum.

Om ansvar og aksjehandel

 

Jeg leser «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfond utland» på Lovdata, kunngjort 30.12.2014, seinere endret hist og pist, men uten radikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bl a:

§ 4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

a.	grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene

b.	alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner

c.	salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene

d.	salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c

e.	alvorlig miljøskade

f.	handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser

g.	grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet

h.	andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Israels ulovlige okkupasjon og gradvise, systematiske annektering av Vestbredden har pågått sia 1967. Jeg kjenner ikke til at noen ansvarlig myndighet i Norges land i alle disse åra har betvilt at annektering av palestinsk land, i tillegg til systematisk fordrivelse av beboere, utgjør brudd på folkeretten. I Norge betrakter vi folkeretten som en grunnleggende etisk norm.

Annektering skjer ved utbygging av infrastruktur, bygging av bosettinger med skoler og kjøpesentre, vakthold, tilegnelse av eiendom, rasering av eksisterende bebyggelse og beplantning. De 750.000 israelske bosetterne og bosetningene deres er fullstendig integrert i Israels samfunnsliv og økonomiske virksomhet. Bosetningene finansieres av israelske banker; kjøpesentrene eies og drives av israelske kjeder, bevoktes av israelske vaktselskaper, overvåkes med teknologi som utvikles og distribueres av israelske selskaper. Med andre ord: Slike virksomheter bidrar og har bidratt til brudd på folkeretten i år etter år etter år – eller i hvert fall har det svært lenge vært «uakseptabel risiko for at selskapene medvirker til eller selv er ansvarlig for» slike brudd!

Og når det gjelder krigen på Gaza... Drap på sivile. Drap på helsepersonell. Drap på journalister. Utsulting av befolkningen. Tvangsfordrivelse. Osv, osv. Er det nødvendig å si noe mer om folkerett, menneskerettigheter og så videre? 

Lovens formuleringer utgjør en del av fondets eget regelverk: https://www.nbim.no/no/ansvarlig-forvaltning/etiske-utelukkelser/ . De er altså en viktig del av oljefondssjefens jobbeskrivelse.

Både Tangen og hans godt betalte medarbeidere leser nyheter. Derfor har de sikkert hørt om både okkupasjonen av Vestbredden og krigen på Gaza. De skjønner sikkert også at hvis man foretar investeringer via en israelsk fondsforvalter med tette bånd til Israels regjering, kan det være stor risiko for at handelen blir utført ut fra andre oppfatninger om «folkerett» og «menneskerettigheter» på Vestbredden og i Gaza enn de som det norske Stortinget legger til grunn.

Det er absolutt ingenting som hindrer Oljefondet i å følge sine egne regler for aksjehandel helt uten å vente på anbefalinger fra et eget etikkråd eller inngripen fra Finansministeren! Tvert imot; det er jobben deres. De er vaksne folk med vaksne lønninger og vaksent ansvar. 

Dette ansvaret har fondet ikke tatt. Bruddene har antakelig pågått så lenge fondet har handlet med israelske aksjer.

Oljefondsjefen er ikke en lærling i aksjehandlerfaget. Så når han ikke har klart å gjøre en så viktig del av jobben sin, bør han få seg en enklere jobb med et ansvar som han klarer å ivareta.

Øyvinds nye valgomat

 

I sommer har jeg sovet på verandaen, slik jeg bruker å gjøre hver sommer. Til forskjell fra alle tidligere år har jeg ikke fått ett eneste myggestikk. Ikke en eneste gang har jeg hørt den iltre summinga rett i øret akkurat idet jeg holder på å sovne.

Jeg har kjørt att og fram til Oslo atskillige ganger i år. I meg har bompengepugerne en god kunde! Så har jeg kjørt noen ganger til Gjøvik, Harestua, Hønefoss og andre metropoler – samt daglige utfarter til lokale metropoler som Jaren, Brua, Vassenden og Nesbakken. Ikke en eneste gang har jeg måttet tørke et insekt bort fra frontruta: Ikke ei flue, ikke en klegg, ikke en knott, ikke ei marihøne. Nada.

Det var ingen vårkonsert fra buskaset i år. Jo, et par ganger hørte jeg en svarttrost. Så ble den taus. Kråke og skjor hører jeg riktignok stadig; disse lure røverne er vinnere i kampen for tilværelsen fordi de fråtser på all søpla som vi mennesker produserer. - Men gjøk og sisik, trost og stær? Ikke et pip.

Biologene forteller oss det vi sjøl kan observere fra dag til dag: Den katastrofale nedgangen i bestandene av insekter fortsetter, både globalt og lokalt. Bestandene av fugler stuper like bratt.

Jeg har prøvd å gi mitt vesle bidrag til bier, humler, veps og andre summende skarer ved å la ugraset gro omtrent som det vil i sommer. Da har det vist seg at ugraset også har blomster! Ikke bare løvetenner, rødkløver, hvitkløver og prestekrager, men også røde, hvite, lilla og blå blomster som jeg ikke kan navn på i alle slags størrelser og fasonger. Og de aller fleste av disse blomstene får besøk av årevinger¹ , legger jeg merke til. Så mens monokulturene brer seg så langt øyet kan se, i form av granplantasjer, havreåkere og robotklipte pynteplener, har årevingene et ørlite fristed på denne vesle flekken av fedrelandets jord.

Det hjelper jo ikke stort i det store bildet. For der ute ruller utryddelsesmaskinene ustoppelig videre: Nye seksfelts motorveger gjennom våtmarkene, nye hyttebyer, nye skogsbilveger inn i de siste restene av gammelskog. Flatehogst, grøfting, drenering.

Med klimamålene går det så som så. Virkelighetsfjerne fantaster, i og utafor regjering, snakker fortsatt om «halvannengradsmålet», sjøl om dette målet ble passert i 2024. Temperaturene stiger videre, upåvirket av det grønne ordskiftet.

Jeg har nok bedre råd enn Spetalen, familien Hagen og andre milliardærer. ² Derfor trenger jeg ikke lenger, i motsetning til de stakkars rikingene som betaler helsidene til «Aksjonen for borgerlig valgseier», å tenke på min egen bankkonto når jeg skal stemme. Jeg er mye mer opptatt av hvordan etterkommerne mine skal få det i en stadig mer utpint og stadig mer brutal verden. Da er det et par ting som er viktige for meg: Hvilke partier vil bevare de siste restene av naturmangfold? Dessuten: Hvilke partier vil beskytte den vesle lommen av demokrati, rettssikkerhet og personlig frihet som vi fortsatt lever i – og i beste fall gjøre hele verden til et litt bedre sted å leve i?

Så jeg setter opp min egen valgomat ut fra det som faktisk er viktig, ikke ut fra promillene i enda mer forbruk og enda mindre skatt. Skatteplagen får de stakkars milliardærene bekymre seg om.

Valgomatene jeg spør – NRK, TV2, VG, BT – spretter stadig opp med fire partier: Venstre, MDG, SV og Rødt. - Hva! Når det gjelder de nesten, men ikke helt, reformerte gammelstalinistene, er de ikke akkurat førstevalget mitt når jeg etterspør rettssikkerhet og personlig frihet, for å si det forsiktig.³ Det samme gjelder deres litt bleikere rosa naboer i SV, som alltid har et varmt og bankende hjerte for enhver despot et annet sted i verden, gjerne i Latin-Amerika, så sant vedkommende er «sosialist» og står opp mot den fæle kapitalismen. (Castro. Chavez. Maduro. Ortega. Etc.) SV og Rødt får 10 minuspoeng hver, for sin historiske (og fortsatte) forkjærlighet for alle slags diktatorer i den tredje verden. (Nei, heller ikke Hamas blir spiselige fordi om Israel er en apartheidstat.) 0 til hver av de andre.

Rødt og SV har også, i likhet med Ap, et større og varmere hjerte for mennesker som har det vondt og vanskelig enn alle andre. Derfor slutter de aldri å finne nye, gode formål som den utømmelige statskassa kan bruke penger på. Med stadig flere gode formål kommer det stadig flere offentlige velgjørere og portvoktere: Stadig mer forvaltning, og stadig flere forvaltere og formyndere, altså.

Det må være noe som ingen av valgomatene har tenkt på å spørre meg om. Noe slikt som: «Ønsker du flere byråkrater? Ønsker du mer regulering av ditt daglige liv og virke? Regler for fargen på tapetet, mønevinkel og bredden på garasjeporten? Ønsker du flere skjemaer og nettsider du må bruke til å søke om løyve og lov? Ønsker du politisk korrekt overoppsyn med dine tanker, ord og gjerninger?» For eksempel. Hadde jeg svart JA på sånne spørsmål, ville nok Rødt og SV, og ikke minst Ap, ha vært mulige valg for meg. Men som det er, har jeg klart å stemme ved alle Stortingsvalg fra 1965 uten å stemme en eneste gang på et formynderparti. - Nei til formynderi og byråkrati: 10 poeng til de borgerlige partiene og MDG; 0 poeng til resten.

Men altså, miljø: Hele buketten av partier er FOR både naturvern og reduserte klimagassutslipp. I hvert fall i prinsippet. Men når det kommer til praksis, så gjelder det nesten alltid «å ha to tanker i hodet samtidig». Det betyr at man med stor sinnsro kan drenere den siste froskemyra, bare det skjer på en miljøvennlig måte! «Vi vil bygge den nye riksvegen gjennom våtmarkene på en måte som kommer naturen til gode.» Hvordan i all verden har naturen klart å overleve i alle årmillionene før de naturvennlige utbyggerne dukket opp for å hjelpe den?

Jeg ser ett parti som i praksis går inn for å stanse drenering, flatehogst, nedbygging av våtmarker og hogst av gammelskog. Tre andre følger dem et stykke. 10 poeng til MDG; 5 hver til Venstre, SV og Rødt.

Når det gjelder klimagassutslipp, så sverger alle som en – med et mulig unntak for MDG – til reduksjon i form av bokføring: Det vil si at de setter «bio» foran navnet på et drivstoff, for eksempel etanol eller diesel, og på grunn av disse tre magiske bokstavene slipper ikke dette drivstoffet ut CO2 når det brenner. Begrunnelsen er at biodrivstoff ikke slipper karbon fra det fossile lageret ut i atmosfæren. Neivisst, men det slipper karbon fra lageret i jordsmonn og vegetasjon ut i atmosfæren, og virkningen er akkurat den samme som om karbonet kom fra en kilde lengre nede i bakken. Dette finnes det utallige grundige, vitenskapelige studier av, og alle konkluderer med at «bio»energi gir akkurat samme klimaeffekt som tilsvarende fossil energi. (Minst! For med «bio» - f eks fra palmeolje – følger det ofte arealbruksendring, som fra myr til plantasje, og det gir et ytterligere tillegg til utslippene.)

Likevel pågår tvangsinnblanding av etanol i bensinen og av palmeolje i dieselen fortsatt og bokføres som utslippsreduksjoner, stikk i strid med grunnleggende vitenskap. Men til stor glede for leverandører av slik «bio», som gjerne er pådrivere i denne delen av det grønne ordskiftet.

Ja, sier du, - men karbonet som slippes ut fanges jo opp igjen av nye vekster? Javisst. Alt karbon som slippes ut i atmosfæren fanges opp av vekster etterhvert. Det kalles karbonkretsløpet. Men det tar tid. Skulle bokføringsjukset være gyldig, måtte det sprette opp fullvoksne oljepalmer på Tynset i samme øyeblikk som palmedieselen brennes opp på Tynset. Det tar mange år, akkurat som med andre karbonutslipp, og i mellomtida utøver CO2 – den være seg fossil eller «biologisk» - sin klimavirkning. Og palmene plantes ikke på Tynset, men i drenert våtmark i Indonesia.

Dette bokføringsjukset ble innført av en miljøstatsråd fra Venstre. Deretter har samtlige partier brukt jukset til å påberope seg klimakutt som bare finnes i fantasien. Om noen fortjener pluss i margen for gode klimatiltak, så er det i hvert fall ikke Venstre. Ikke Ap, H, FrP eller SP heller. Inntil MDG uttaler seg om effekten av all denne «bioenergien» lar jeg tvilen komme dem til gode. - Ingen nye oljefelt åpnes, og Norge må forberede seg på overgangen fra solnedgangsindustrien i Nordsjøen til nyere teknologier: Uforbeholdent fra MDG; litt mer lunkent fra Venstre, SV og Rødt. 10 poeng for klimaet til MDG, 5 til Venstre, SV og Rødt, 0 til resten.

Det pågår to store kriger i verden som angår Norge svært direkte: Palestina og Ukraina. Når det gjelder førstnevnte, har fire partier vært svært klare og samstemte: 4. juni stemte SV, Venstre, Rødt og MDG for at Norges Bank ikke kan investere i selskaper som selger våpen til Israel, eller i selskaper med folkerettsstridig virksomhet på okkuperte områder. De ville ikke at Oljefondet skulle investere i «israelske myndigheter eller foretak, verdipapirer utstedt i israelsk valuta, fast eiendom eller infrastruktur lokalisert i Israel eller i eiendomsselskaper, infrastrukturselskaper, eiendomsfond, infrastrukturfond eller lignende konstruksjoner som har som primært formål å investere i Israel». Da dette forslaget ble avvist av «styringspartiene», kalte partileder Hermstad det et svik mot prinsippene om menneskerettigheter og internasjonal rett. – Når vi som nasjon velger å fortsette investeringene i et regime som bryter folkeretten, sender vi et klart signal om at økonomisk gevinst går foran all etikk, sa han til NTB. - 10 poeng til hvert av de fire partiene, 0 til resten. OK, da: 5 trøstepoeng til Ap, takket være Barth Eide.

En svært avgjørende ting som valgomatene ikke legger særlig vekt på er Norges plass i verden. Som liberalist var jeg i si tid tilhenger av EF. Så ble unionen et politisk integreringsprosjekt, og da ble jeg EU-motstander. Men nå ser verden helt ansless ut.

Atlanterhavet er i ferd med å bli veldig bredt. En mafiastyrt imperialistmakt i øst rykker stadig nærmere, stadig mer truende. I det lange løp vil Europa måtte stole på egne krefter i forsvaret for demokrati, frihet og rettsstat. Det forsvaret må vi være med på, i likhet med Norden forøvrig. To partier har tatt klart standpunkt for medlemskap i EU: 10 poeng til MDG og V. Tre partier vil sannelig ha oss ut av EØS også! 10 minuspoeng til hvert av dem. 0 poeng til de øvrige, som tar standpunkt fortløpende etter meiningsmålingene.

Forsvaret av Europa begynner i Ukraina. Støre & Co har bevilget akkurat så mange milliarder til støtte for Ukraina som de kan få alle partiene i Stortinget med på: Det betyr at støtten bestemmes av dem som vil aller minst, SV og Rødt. Venstre har gått inn for en kraftig økning av støtten. MDG har vært krystallklare: Norge har tjent mer enn 1.000 milliarder ekstra på Putins krig, i form av økte gasspriser. Disse tusen milliardene vil MDG flytte fra Oljefondet til et fond som skal styrke Ukrainas forsvar – både ved investeringer i Ukraina og ved økte våpenforsendelser.

Vestens støtte til Ukraina har hele tida vært preget av litt for lite, litt for seint. Frykten for å gi Ukraina så mange og så gode våpen at Putin kunne bli irritert var hovedårsaken til at den ukrainske motoffensiven stanset opp, ifølge flere analytikere. Nå holder vi på å gjøre den samme feilen igjen, med store løfter og halvstore bidrag. De 1.000 milliardene kan sette en standard som setter Ukraina i stand til å overleve, i en kamp som er eksistensiell for både Ukraina og resten av Europa. 10 poeng til MDG, 5 til Venstre, 0 til resten.

Til slutt: Kultur og identitet! Alle er tilhengere av toleranse, inkludering, mangfold og alle tenkelige honnørord fra godhetskulturen. Skulle bare mangle! MDG har gått enda et par skritt videre: For to år sia opptrådte sjarlatanen Pirelli Benestad på MDGs landsmøte. Pirelli Benestad er, som du veit, opphavsperson til forestillingen om sju eller kanskje åtte kjønn, som man kan veksle mellom etter tykkje og teft. PB ble dessuten avskiltet for sin liberale praksis med utskriving av pubertetsblokkere, hormonpreparater og anbefalinger om «kjønnsbekreftende» kirurgi. Det hindret ikke at (bruk det pronomenet som passer) ble hyllet som en kulturhelt for mangfoldssaken på dette landsmøtet.

Nå er ikke MDG aleine om å bekjenne seg til den selsomme nye kjønnsreligionen. Tvert imot; så godt som alle partier har sluttet segt til trua på at kjønn er en følelse, en skjult sannhet som ikke kan etterprøves med objektive kriterier, og samtidig like flyktig og omskiftelig som humøret. Denne trua er nå like fast forankret i offentligheten som dogmene om jomfrufødselen og Jesu himmelfart brukte å være. Å reise tvil mot denne forestillingen fører til offentlig fordømmelse og ekskludering (i inkluderingens navn), og i særlige tilfeller også til anmeldelser om hatprat. - Det vil si: Ett parti har ymtet om at i hvert fall i biologien finnes det to og bare to kjønn. Det må ungene få lov til å lære på skolen, og lærer de det ikke, må foreldrene få lov til å si det, meiner dette partiet – altså KrF.

Det mangler ikke på synsere som vil utvide også det biologiske kjønnsbegrepet – til sosialt, kromosomisk, følelsesmessig, psykologisk, anatomisk, osv osv kjønn. Noen av dem er også biologer. Til dem er det å si, med den verdenskjente evolusjonsbiologen Richard Dawkins: «This ridiculous article (shame on the once-great Scientific American) ignorantly misunderstands the nature of the sex binary: “Actual research shows that sex is anything but binary”. Sex is not defined by chromosomes, nor by anatomy, nor by psychology or sociology, nor by personal inclination, nor by “assignment at birth”, but by gamete size. It happens to be embryologically DETERMINED by chromosomes in mammals and (in the opposite direction) birds, by temperature in some reptiles, by social factors in some fish. But it is universally DEFINED by the binary distinction between sperms and eggs. You may argue about “gender” if you wish (biologists have better things to do) but sex is a true binary, one of rather few in biology.» I påfølgende retorikk har Dawkins etterspurt hvilke epokegjørende funn som ligger bak påstanden om at «biologisk kjønn er et spektrum»: Hvor er de mellomstore kjønnscellene, midt mellom sædceller og egg? Når ble Nobelprisen for en så revolusjonerende oppdagelse delt ut? Han fikk ikke noe svar.

Det hadde vært fint om kunnskap fra evolusjonsbiologien hadde vært stuerein også i Norge, ikke minst i skolen. 10 poeng til KrF (!), 10 minuspoeng til MDG, og 0 til alle de andre.

Jeg summerer: MDG havner på 50; Venstre på 45. KrF får sannelig 20! H og FrP får 10 hver, og Ap får 5. De fortsatt like hjertevarme sosialistene nuller ut, begge to. SP, stakkar, som påberoper seg å snakke nettopp min sak (jeg bor jo på landsbygda!) får minus 10.⁴

Så da snakker vi om marginer. Med Venstre risikerer vi enda en omgang med Erna og Sindre; alternativt en statsminister med en rik portefølje av skjellsord bak seg. («Imamsleiking»; «Tar mer hensyn til terrorister enn til norske skattebetalere.» Tendensiøs karakterisering i nesten enhver sak hun omtaler – og det er ikke få.) Med de borgerlige risikerer vi en mer Israel-vennlig politikk mens folkemordet ruller videre. Med MDG risikerer vi fire år til med en gørr kjedelig statsminister, og en finansminister som veiver fælt med arma når han skal forklare noe, men som setter seg bedre og raskere inn i sakene enn de aller fleste. Vi risikerer også en flertallskoalisjon som presser Regjeringa nærmere ansvarlighet i miljøsaker og nærmere anstendighet i Palestina.

Jeg toer mine hender og stemmer.

1I insektboka står det at årevinger er mygg og klegg, fluer og veps, humler og bier og til og med maur, som også har vinger når de svermer.

2Ifølge DN tjente nevnte familie en halv milliard på investeringene sine i fjor. Nøkterne som de er, tok de ut bare 222 millioner i utbytte. Da skjønner jeg godt at de må spinke og spare, ikke minst på skatten.

3De helt ureformerte stalinistene har flyttet over i FOR, sammen med de ureformerte naziene fra Alliansen med omland. Passer godt; Hitler og Stalin var jo gode busser da de delte Polen og Øst-Europa forøvrig mellom seg. Jeg vurderer IKKE å stemme på dem heller.

4«Min sak»? Javisst. Lokalt deltok de med største glede i nedleggelsen av Midtre og Nordre Brandbu, og de løftet ikke en finger for å stanse nedleggelsen av hjembygda mi, Vestre Gran, heller. Det er bygdepartiet sitt, det. De eneste som opptrådte solidarisk og anstendig i den saken, var faktisk FrP. Det hjalp jo ikke stort; sentralmakta rår.

Oljefondet ut av Israel! Tangen ut av Oljefondet!

 

Når du driver og bomber et land, må flyene vedlikeholdes. Jo mer du bomber, jo mer vedlikehold trengs det. Og i nyere tid har ingen klart å bombe så mye som Israel i krigen mot Gaza (og i avleggerkrigene mot Libanon, mot Iran, mot Syria... ¹ ) Det israelske selskapet som vedlikeholder disse flyene har opplevd en eventyrlig vekst i omsetningen – naturlig nok! Og slik vil det fortsette, så lenge Netanyahu får lov og penger av sponsoren sin i Washinghton.

Aftenposten og andre har avdekket at det norske oljefondet eier aksjer i akkurat dette selskapet. Det har finansdepartementet fått beskjed om for over en måne sia, og det tok lovlig lang tid før finansministeren reagerte. Så har finansministeren sagt to ting: For det første er det han som har det øverste ansvaret for sånt. For det andre er det ikke hans oppgave å styre kjøp og salg av enkeltaksjer – det er ansvaret til Tangen og hans medarbeidere. Det ansvaret skal de forvalte innafor det regelverket som Stortinget har fastsatt. Til sin hjelp når det gjelder vurdering av enkeltaksjer har fondet dessuten etikkrådet, som tydeligvis ikke har sagt noe.

Finansministeren har ansvaret for å sikre at regelverket blir fulgt. Følgelig har finansministeren nettopp hatt et møte med de (mest) ansvarlige i fondet og etikkrådet. Der har utvilsomt både etikkrådet og fondsforvalterne fått beskjed om å få ræva i gir, seinest innen fjorten dager.

Finansministeren er dessuten «overrasket» over at Oljefondet har latt et israelsk invbesteringsselskap foreta investeringer i Israel på fondets vegne. Da skal en ikke bli overrasket over at det israelske selskapet, med inngående kjennskap til lokale vekstbransjer som krig og okkupasjon, kjøper fondet inn i nettopp disse bransjene. I hvert fall hvis de ikke har fått utlevert et ordentlig regelverk fra oppdragsgiveren.

Noen krever at finansministeren må gå fordi han ikke «har gjort noe med det». Det er kanskje å skyte litt over mål – finansministeren kan kritiseres for at han lot det gå en måned før han «gjorde noe med det». Men denne saken går djupere enn som så:

I avisen i dag leser jeg at Oljefondet også har aksjer i et eiendomsselskap som eier kjøpesentere i ulovlige bosetninger på Vestbredden – og som altså bidrar direkte til Israels folkerettslige annektering av Palestina. Det står også at fondet er investert i banker og finansieringsselskaper som finansierer nye bosetninger og ny infrastruktur på Vestbredden, og at dette var kjent allerede for fem år sia – noe som gjorde at KLP solgte seg ut av disse selskapene. Men ikke Oljefondet! Tvert imot; de kjøpte seg videre opp, antakelig via sin israelske forretningspartner.

For fem år sia var Sanner finansminister, ifølge opplysninger jeg har mottatt her i heimen. Og deretter var Vedum finansminister. - Ingen av dem er der nå. Bare fondssjef Tangen sitter like urokkelig.

En tidligere leder for det nevnte etikkrådet har påpekt det selvfølgelige: Oljefondet kan jo la være å kjøpe aksjer i et selskap sjøl om det ikke foreligger noe rødt flagg fra etikkrådet! Det er lov å gjøre egne vurderinger. Det finnes atskillige millioner aksjer her i verden å velge i. Men når en velger å la et israelsk selskap stå for aksjehandelen i Israel, bør en kunne regne ut hva en vil få. Det er jeg sikker på at Tangen har kunnet regne ut også.

Egentlig er dette ikke særlig vanskelig: De ulovlige bosettingene er nå fullt integrert i israelsk økonomi, og det samme er Israels krigsmaskin. Du kan ikke vente å finne en eneste bank i dette landet som ikke har virksomhet i ulovlig annektert land. Du finner knapt ei sparekasse i dette landet som ikke bidrar til at israelske offiserer og menige er godt sikret for framtida. Og jeg vedder på at du ikke finner en eneste kjede av dagligvareforretninger, elektronikk, sportsutstyr, fritidsprodukter... – som ikke også har rivende omsetning i okkupert land på Vestbredden.

Med andre ord: Økonomien i Israel er så tett sammenvevd med overgrepene og tvangsfordrivelsen at det ikke er mulig å finne ett eneste større selskap som ikke bidrar. - Jo, kanskje avisen Haaretz, som nesten daglig avslører krigsforbrytelser og systematiske overgrep. Jeg har ikke lest noe om at Oljefondet – via sin israelske forretningspartner - har kjøpt seg opp i Haaretz.

Jeg vil ikke ha sparepenga mine tilknyttet denne forbryterske virksomheten. Derfor krever jeg: Oljefondet ut av alle investeringer i Israel nå. Og Tangen ut av Oljefondet.

1Når det gjelder det sistnevnte landet, har Netanyahu nylig åpnet for nye kriger, okkupasjoner og annekteringer: Han har nemlig påberopt seg et spesielt ansvar for druserne, som bor bl a i Libanon og i Syria. I den delen av Syria som Israel forlengst har annektert på Golan-høydene bor det nå hovedsakelig drusere. Øvrige syrere er borte – kan du skjønne og begripe? Og israelske bosettere, selvfølgelig. - Så ut fra sitt utvidete ansvar har Netanyahu bombet flere ganger og flere steder i Syria, mot det nye regimet som på si side ikke har brukt så mye som en sprettert mot Israel. Så hvis destabiliseringa går som det skal, tvinges Israel til å okkupere og annektere mer av Syria. Sakte vokser Stor-Israel seg enda større.

Jesus elsker en glad milliardær!

 

«Det er vekkelsesluft over landet,» sang broder Åge. ( https://www.youtube.com/watch?v=m4LYBESDvIY ) Og nå har vekkelsen sannelig skyllet inn i milliardæermiljøene også!

Først en historisk bakgrunn: Puritanerne i koloniene i New England var overbevist om at Gud belønnet sine mest trufaste tjenere rikelig med jordisk gods og gull. Ledet av intellektuelle kjemper som Increase ( https://en.wikipedia.org/wiki/Increase_Mather ) og Cotton Mather ( https://en.wikipedia.org/wiki/Cotton_Mather ) (far og sønn) var de strevsomme puritanerne overbevist om at Gud straffet latskap og belønnet iherdig arbeid, sånn at en manns gudfryktighet kunne avleses direkte på vedkommendes verdslige rikdom. Og om Gud et øyeblikk glømte å gripe inn mot de ugudelige – Han hadde jo mye å tenke på allerede da, den karen – så var ikke puritanerne fremmede for å gripe inn sjøl, blant annet ved resolutte tiltak mot hekser og andre ugudelige ( https://no.wikipedia.org/wiki/Hekseprosessene_i_Salem ).

Sentralt i kampen mot latskap og ugudelighet sto løftet om straff og belønning i det hinsidige. - Som på Jorda, så óg i himmerik, har de rike og rettferdige tenkt, mens de gledet seg til sin lønn i det hinsidige: Etter dommedag skulle de nemlig sitte i salighet og salmesang oppe i skyene og skue ned mot helvetes pøl og pine, for riktig å nyte synet av synderne og latsabbene som pines i all evighet nede i ildmørja.

Kunnskapen om at rikinger – og særlig milliardærer – er velsignet av Gud har holdt seg borte i Guds eget land, hvor det blir stadig tydeligere at Trump og milliardærvennene hans er utpekt av Gud til å ordne opp med tollere og syndere i en skakkjørt verden.

Omsider har denne erkjennelsen nådd fram til norske rikinger også. Flere av dem gledet seg oppriktig over at Trump kom tilbake i Det hvite hus (denne gangen helt uten væpnete stormtropper). Og i det aller siste har vekkelsen kommet til uttrykk gjennom donasjoner, ved at mange viser i konkret handling hvor mye Guds velsignelse betyr for dem: Øystein Stray Spetalen, for eksempel, har donert rikelig (til ham å være) til KrFs valgkamp, lutret av ekte familieverdier og kristne kjerneverdier som han er blitt. Samme åndelige fornyelse finner vi hos en kar som Stein Erik Hagen. Alt i alt har rikingene donert 9,2 millioner til KrFs valgkamp, leser jeg.

Hvilken berikelse, ikke minst på det åndelige plan, ville det ikke medføre hvis KrF kom over sperregrensa og sikret borgerlig flertall! Da kunne for eksempel Hagen hente sine 29,5 milliarder hjem fra Sveits uten frykt for en knugende og kvelende formueskatt. Den som sår et korn i Guds åker høster tifold igjen, og i Hagens tilfelle kan avkastningen komme opp i det tusenfoldige og vel så det.

Nå håper nok Hagen og andre rikinger at de endelig skalø bli bli kvitt stempelet som pariakaste! (https://www.magnelero.no/2017/08/08/hagen-som-pariakaste/ ) Vi kan jo ikke være bekjent av at de blir henvist til å livnære seg av dasstømming, og ellers sitte aller nederst ved bordet, totalt utestengt fra samfunnslivet. ( https://snl.no/paria )

Da blir Hagen sikkert glad! Og her i gråsteinmyra kan vi glede oss over vekkelsen til de sanne verdier blant rikinger, samt innse sannheten i det gamle skriftsted: Jesus elsker en glad milliardær.

Om Lagaliak

 

Lagaliak og dens sol, som innbyggerne kaller Sol, ligger i kulehopen NGC 2419, ca 300.000 lysår over Melkeveiens plan. Dette er en stor og tett kulehop med en radius på 65 lysår og ca 1 million stjerner. De fleste av disse stjernene er røde kjemper, men det finnes også et spektrum av andre stjerner. Sol er en gul dverg med ca 65 % av vår egen sols masse.

NGC 2419 er en temmelig stabil kulehop. Lagaliak beveger seg i en spesiell form for bundet rotasjon omkring Sol, i en avstand som varierer mellom 115 og 125 millioner kilometer. Planeten har egenrotasjon om en akse som alltid vender mot Sol. Det vil si, rotasjonsaksen vandrer; den beskriver en sirkel på ca 30 grader rundt det punktet - «Sydpolen» - som alltid vender mot Sol. Derfor finnes det et område sør for 60 grader sør der Sol alltid er på himmelen, og et område nord for 60 grader nord der det aldri skinner sol. I området mellom 60 grader sør og 60 grader nord er det både dag og natt. Dagene er lengst i sør, kortest i nord. Årstidene følger hverandre over hele planeten: Det er sommer når avstanden til Sol er kortest, vinter når avstanden er størst.

Lagaliak har et areal på ca 1.000.000.000 kvadratkilometer, nesten dobbelt så mye som Jordas. Omtrent halvparten av området er fortsatt forbeholdt det «gamle» livet. Resten er bebodd av det «nye» livet - liv som (antakelig) stammer fra Jorda. Det finnes flere fortellinger om hvordan det «nye» livet kom til Lagaliak.

Lagaliak består av mye lettere materiale enn Jorda, ca 3,5 kg/dm3. Planeten er blant annet mye fattigere på jern enn Jorda. Derfor er tyngdekraften på overflata bare ca 90 % av tyngdekraften på Jorda, eller ca 8,8 m/s2.

Som på Jorda har livet på Lagaliak holdt på med fotosyntese i lang tid, sia sollys er den viktigste energikilden som livet har tilgang til. Atmosfæresammensetningen er derfor ganske lik sammensetningen på Jorda, kanskje litt mer oksygenrik.

Året er på 652 lokale døgn. Dette tilsvarer ca 691 Jord-døgn. Ett år på Lagaliak tilsvarer altså litt over 1,89 Jord-år.

I nord, der hvor Sol aldri skinner, er det sammenhengende isbre. Det meste er vannis, men en del er også is av CO2. I sør er det store, glovarme ørkener. Ca halvparten av overflata dekkes av hav, og havstrømmene distribuerer solenergien over nesten hele planeten. Derfor er klimaforskjellene i beboelige områder mindre enn de ville ha vært uten havstrømmer og vind. Det går en kraftig havstrøm nordover gjennom sundet mellom Agadan og Gei Kandu, og om vinteren blåser det varme vinder innover landet fra dette sundet.

Lagaliak har ingen måne. Den har likevel tidevatn med små døgnvariasjoner og mye større årsvariasjoner. Tidevatnet drives av avstanden til Sol.

De opprinnelige livsformene på Lagaliak er lite kjent, men det ser ut til at de har tilpasset seg å overleve i de minst gjestmilde områdene.

Norsk hykleri og svensk moralisme

 

Jeg har ikke lest den svenske bestselgeren «Norgesparadoxen» av Lisa Rõstlund (se https://www.aftenposten.no/kultur/i/8qdwQw/den-svenske-forfatteren-lisa-rostlund-fremstiller-nordmenn-som-hyklere-egoister-og-klimafornektere-i-boken-norgeparadoxen?fbclid=IwY2xjawK_TVNleHRuA2FlbQIxMAABHosL35qph3ZZ8JOuxrdZYYmhxS76K2fjGkcGWND4prwTUSwgx1rzYljiKRdy_aem_2wKhxelaEogdJFGtWurIuQ ), og jeg kommer ikke til å gjøre det heller, sjøl om den nylig fikk gratisreklame og flere bein å gå på i radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken». Jeg har viktigere ting å bruke resten av den tida jeg har igjen til. Men jeg har lest flere anmeldelser og omtaler av den. Så jeg må ta det forbeholdet at jeg antar hovedbudskapet er godt dekket i disse omtalene – som f eks i Aftenposten: «Hvordan kan det ha seg at Norge produserer olje og gass og samtidig ser på seg selv som foregangsnasjon på klima? spør Röstlund. ... Norge bidrar til klimakrisen med sin store oljeindustri. Det fører til at avlinger tørker ut eller blir ødelagt i flom. Og det fører til sult og død – i økende grad, hevder forfatteren.» Dette samsvarer godt med andre omtaler jeg har lest.

Jeg skal være den siste til å forsvare sløseriet og hykleriet i norsk oljeindustri – slik som de uanstendige sjefslønningene og de absurde påstandene om at vi er avhengige av oljeindustrien for å gjennomføre «det grønne skiftet»¹. Jeg garanterer nemlig: Hvis det ble bråslutt på olje, gass og køl, ville det grønne skiftet bli gjennomført raskere enn svint. Det ville riktignok medføre andre konsekvenser, f eks sosialt sammenbrudd i store deler av verden, herunder Sverige. - Jeg er også lei av å høre om hvor mye olje og gass vi produserer: Vi produserer jo ikke en eneste dråpe olje i verden i dag, mer enn gruvearbeiderne i Sør-Afrika produserer det gullet de graver opp. Oljen i Nordsjøen var ferdig produsert for 145 millioner år sia, og har ligget der som en skjult kapital hele tida etterpå. Nå bruker vi opp denne kapitalen og kaller det inntekt: Og når det er tomt er det tomt, må etterkommerne våre må leite andre steder etter lett tilgjengelig energi, den dagen de må løfte seg etter bukseselene etter en eller annen framtidig katastrofe.

Men nok om det norske hykleriet. La oss heller ta for oss den svenske moralismen, og dens pekefinger som alltid peker ut mot verden – aldri inn mot Sverige. For denne journalisten trenger åpenbart helt grunnleggende opplæring i fysikk. Hun trenger å lære at oljen skaper ingen utslipp når den pumpes og fraktes: Det er når oljen brukes at utslippene kommer. Likeens med gassen. (Jo da, pumpinga og frakten gir også utslipp, men de er knøttsmå i sammenlikning.) Så det er ikke leverandøren som skaper utslippene; det er brukeren – deriblant journalisten Lisa Rõstlund. Du kan ikke snu deg rundt i den moderne verden uten å bruke ting og tjenester som gir utslipp, og når jounalisten reiser rundt og snakker med kilder, utgjør hun en ambulerende utslippsbombe. Utslippene fra norsk olje og gass kommer der hvor oljen og gassen brukes, som for eksempel i Sverige. Hvis markedet ikke finnes, så kommer ikke oljeindustrien i Norge til å pumpe opp en eneste dråpe lenger.²

Og når dansken Preisler i det nevnte radioprogrammet slutter seg til den samme moralismen, så er det sannelig rætte ræva som feis, som vi sier heme. Danmark får halvparten av sin el-kraft fra gasskraftverk. Den andre halvparten kommer fra vindkraft, som er avhengig av balansekraft, sia det ikke produseres kraft når det ikke blåser. Nå finnes det enkle løsninger som ville gjøre det mulig å lagre energien fra vindkraft, men å innføre slike løsninger er p t prohibitivt dyrt; derfor fortsetter Danmark å slippe ut store mengder CO2 fra sine gasskraftverk.

Sånn går det når moralistene slippes laus på problemstillinger de ikke skjønner.

Forøvrig meiner jeg at norsk oljeindustri bør fases ut på en rolig og verdig måte, og at vi i langt større grad bør basere oss på mer bærekraftige industrier. Men vi trenger åpenbart ikke spørre svenske moralister om gode råd til den omstillinga.

1Som riktignok heller burde kalles «Det grønne ordskiftet», sia det stort sett går ut på å sette stadig mer luftige mål langt der ute, og stadig færre konkrete tiltak her og nå.

2Hvis da ikke oljedirektørene gjør som andre direktører i underskuddsbedrifter: Løper til sine venner i den snille Staten og får feite subsidier til å opprettholde ulønnsomme arbeidsplasser, samt egne lønninger på femten-tjue millioner.