Øyvinds nye valgomat

 

I sommer har jeg sovet på verandaen, slik jeg bruker å gjøre hver sommer. Til forskjell fra alle tidligere år har jeg ikke fått ett eneste myggestikk. Ikke en eneste gang har jeg hørt den iltre summinga rett i øret akkurat idet jeg holder på å sovne.

Jeg har kjørt att og fram til Oslo atskillige ganger i år. I meg har bompengepugerne en god kunde! Så har jeg kjørt noen ganger til Gjøvik, Harestua, Hønefoss og andre metropoler – samt daglige utfarter til lokale metropoler som Jaren, Brua, Vassenden og Nesbakken. Ikke en eneste gang har jeg måttet tørke et insekt bort fra frontruta: Ikke ei flue, ikke en klegg, ikke en knott, ikke ei marihøne. Nada.

Det var ingen vårkonsert fra buskaset i år. Jo, et par ganger hørte jeg en svarttrost. Så ble den taus. Kråke og skjor hører jeg riktignok stadig; disse lure røverne er vinnere i kampen for tilværelsen fordi de fråtser på all søpla som vi mennesker produserer. - Men gjøk og sisik, trost og stær? Ikke et pip.

Biologene forteller oss det vi sjøl kan observere fra dag til dag: Den katastrofale nedgangen i bestandene av insekter fortsetter, både globalt og lokalt. Bestandene av fugler stuper like bratt.

Jeg har prøvd å gi mitt vesle bidrag til bier, humler, veps og andre summende skarer ved å la ugraset gro omtrent som det vil i sommer. Da har det vist seg at ugraset også har blomster! Ikke bare løvetenner, rødkløver, hvitkløver og prestekrager, men også røde, hvite, lilla og blå blomster som jeg ikke kan navn på i alle slags størrelser og fasonger. Og de aller fleste av disse blomstene får besøk av årevinger¹ , legger jeg merke til. Så mens monokulturene brer seg så langt øyet kan se, i form av granplantasjer, havreåkere og robotklipte pynteplener, har årevingene et ørlite fristed på denne vesle flekken av fedrelandets jord.

Det hjelper jo ikke stort i det store bildet. For der ute ruller utryddelsesmaskinene ustoppelig videre: Nye seksfelts motorveger gjennom våtmarkene, nye hyttebyer, nye skogsbilveger inn i de siste restene av gammelskog. Flatehogst, grøfting, drenering.

Med klimamålene går det så som så. Virkelighetsfjerne fantaster, i og utafor regjering, snakker fortsatt om «halvannengradsmålet», sjøl om dette målet ble passert i 2024. Temperaturene stiger videre, upåvirket av det grønne ordskiftet.

Jeg har nok bedre råd enn Spetalen, familien Hagen og andre milliardærer. ² Derfor trenger jeg ikke lenger, i motsetning til de stakkars rikingene som betaler helsidene til «Aksjonen for borgerlig valgseier», å tenke på min egen bankkonto når jeg skal stemme. Jeg er mye mer opptatt av hvordan etterkommerne mine skal få det i en stadig mer utpint og stadig mer brutal verden. Da er det et par ting som er viktige for meg: Hvilke partier vil bevare de siste restene av naturmangfold? Dessuten: Hvilke partier vil beskytte den vesle lommen av demokrati, rettssikkerhet og personlig frihet som vi fortsatt lever i – og i beste fall gjøre hele verden til et litt bedre sted å leve i?

Så jeg setter opp min egen valgomat ut fra det som faktisk er viktig, ikke ut fra promillene i enda mer forbruk og enda mindre skatt. Skatteplagen får de stakkars milliardærene bekymre seg om.

Valgomatene jeg spør – NRK, TV2, VG, BT – spretter stadig opp med fire partier: Venstre, MDG, SV og Rødt. - Hva! Når det gjelder de nesten, men ikke helt, reformerte gammelstalinistene, er de ikke akkurat førstevalget mitt når jeg etterspør rettssikkerhet og personlig frihet, for å si det forsiktig.³ Det samme gjelder deres litt bleikere rosa naboer i SV, som alltid har et varmt og bankende hjerte for enhver despot et annet sted i verden, gjerne i Latin-Amerika, så sant vedkommende er «sosialist» og står opp mot den fæle kapitalismen. (Castro. Chavez. Maduro. Ortega. Etc.) SV og Rødt får 10 minuspoeng hver, for sin historiske (og fortsatte) forkjærlighet for alle slags diktatorer i den tredje verden. (Nei, heller ikke Hamas blir spiselige fordi om Israel er en apartheidstat.) 0 til hver av de andre.

Rødt og SV har også, i likhet med Ap, et større og varmere hjerte for mennesker som har det vondt og vanskelig enn alle andre. Derfor slutter de aldri å finne nye, gode formål som den utømmelige statskassa kan bruke penger på. Med stadig flere gode formål kommer det stadig flere offentlige velgjørere og portvoktere: Stadig mer forvaltning, og stadig flere forvaltere og formyndere, altså.

Det må være noe som ingen av valgomatene har tenkt på å spørre meg om. Noe slikt som: «Ønsker du flere byråkrater? Ønsker du mer regulering av ditt daglige liv og virke? Regler for fargen på tapetet, mønevinkel og bredden på garasjeporten? Ønsker du flere skjemaer og nettsider du må bruke til å søke om løyve og lov? Ønsker du politisk korrekt overoppsyn med dine tanker, ord og gjerninger?» For eksempel. Hadde jeg svart JA på sånne spørsmål, ville nok Rødt og SV, og ikke minst Ap, ha vært mulige valg for meg. Men som det er, har jeg klart å stemme ved alle Stortingsvalg fra 1965 uten å stemme en eneste gang på et formynderparti. - Nei til formynderi og byråkrati: 10 poeng til de borgerlige partiene og MDG; 0 poeng til resten.

Men altså, miljø: Hele buketten av partier er FOR både naturvern og reduserte klimagassutslipp. I hvert fall i prinsippet. Men når det kommer til praksis, så gjelder det nesten alltid «å ha to tanker i hodet samtidig». Det betyr at man med stor sinnsro kan drenere den siste froskemyra, bare det skjer på en miljøvennlig måte! «Vi vil bygge den nye riksvegen gjennom våtmarkene på en måte som kommer naturen til gode.» Hvordan i all verden har naturen klart å overleve i alle årmillionene før de naturvennlige utbyggerne dukket opp for å hjelpe den?

Jeg ser ett parti som i praksis går inn for å stanse drenering, flatehogst, nedbygging av våtmarker og hogst av gammelskog. Tre andre følger dem et stykke. 10 poeng til MDG; 5 hver til Venstre, SV og Rødt.

Når det gjelder klimagassutslipp, så sverger alle som en – med et mulig unntak for MDG – til reduksjon i form av bokføring: Det vil si at de setter «bio» foran navnet på et drivstoff, for eksempel etanol eller diesel, og på grunn av disse tre magiske bokstavene slipper ikke dette drivstoffet ut CO2 når det brenner. Begrunnelsen er at biodrivstoff ikke slipper karbon fra det fossile lageret ut i atmosfæren. Neivisst, men det slipper karbon fra lageret i jordsmonn og vegetasjon ut i atmosfæren, og virkningen er akkurat den samme som om karbonet kom fra en kilde lengre nede i bakken. Dette finnes det utallige grundige, vitenskapelige studier av, og alle konkluderer med at «bio»energi gir akkurat samme klimaeffekt som tilsvarende fossil energi. (Minst! For med «bio» - f eks fra palmeolje – følger det ofte arealbruksendring, som fra myr til plantasje, og det gir et ytterligere tillegg til utslippene.)

Likevel pågår tvangsinnblanding av etanol i bensinen og av palmeolje i dieselen fortsatt og bokføres som utslippsreduksjoner, stikk i strid med grunnleggende vitenskap. Men til stor glede for leverandører av slik «bio», som gjerne er pådrivere i denne delen av det grønne ordskiftet.

Ja, sier du, - men karbonet som slippes ut fanges jo opp igjen av nye vekster? Javisst. Alt karbon som slippes ut i atmosfæren fanges opp av vekster etterhvert. Det kalles karbonkretsløpet. Men det tar tid. Skulle bokføringsjukset være gyldig, måtte det sprette opp fullvoksne oljepalmer på Tynset i samme øyeblikk som palmedieselen brennes opp på Tynset. Det tar mange år, akkurat som med andre karbonutslipp, og i mellomtida utøver CO2 – den være seg fossil eller «biologisk» - sin klimavirkning. Og palmene plantes ikke på Tynset, men i drenert våtmark i Indonesia.

Dette bokføringsjukset ble innført av en miljøstatsråd fra Venstre. Deretter har samtlige partier brukt jukset til å påberope seg klimakutt som bare finnes i fantasien. Om noen fortjener pluss i margen for gode klimatiltak, så er det i hvert fall ikke Venstre. Ikke Ap, H, FrP eller SP heller. Inntil MDG uttaler seg om effekten av all denne «bioenergien» lar jeg tvilen komme dem til gode. - Ingen nye oljefelt åpnes, og Norge må forberede seg på overgangen fra solnedgangsindustrien i Nordsjøen til nyere teknologier: Uforbeholdent fra MDG; litt mer lunkent fra Venstre, SV og Rødt. 10 poeng for klimaet til MDG, 5 til Venstre, SV og Rødt, 0 til resten.

Det pågår to store kriger i verden som angår Norge svært direkte: Palestina og Ukraina. Når det gjelder førstnevnte, har fire partier vært svært klare og samstemte: 4. juni stemte SV, Venstre, Rødt og MDG for at Norges Bank ikke kan investere i selskaper som selger våpen til Israel, eller i selskaper med folkerettsstridig virksomhet på okkuperte områder. De ville ikke at Oljefondet skulle investere i «israelske myndigheter eller foretak, verdipapirer utstedt i israelsk valuta, fast eiendom eller infrastruktur lokalisert i Israel eller i eiendomsselskaper, infrastrukturselskaper, eiendomsfond, infrastrukturfond eller lignende konstruksjoner som har som primært formål å investere i Israel». Da dette forslaget ble avvist av «styringspartiene», kalte partileder Hermstad det et svik mot prinsippene om menneskerettigheter og internasjonal rett. – Når vi som nasjon velger å fortsette investeringene i et regime som bryter folkeretten, sender vi et klart signal om at økonomisk gevinst går foran all etikk, sa han til NTB. - 10 poeng til hvert av de fire partiene, 0 til resten. OK, da: 5 trøstepoeng til Ap, takket være Barth Eide.

En svært avgjørende ting som valgomatene ikke legger særlig vekt på er Norges plass i verden. Som liberalist var jeg i si tid tilhenger av EF. Så ble unionen et politisk integreringsprosjekt, og da ble jeg EU-motstander. Men nå ser verden helt ansless ut.

Atlanterhavet er i ferd med å bli veldig bredt. En mafiastyrt imperialistmakt i øst rykker stadig nærmere, stadig mer truende. I det lange løp vil Europa måtte stole på egne krefter i forsvaret for demokrati, frihet og rettsstat. Det forsvaret må vi være med på, i likhet med Norden forøvrig. To partier har tatt klart standpunkt for medlemskap i EU: 10 poeng til MDG og V. Tre partier vil sannelig ha oss ut av EØS også! 10 minuspoeng til hvert av dem. 0 poeng til de øvrige, som tar standpunkt fortløpende etter meiningsmålingene.

Forsvaret av Europa begynner i Ukraina. Støre & Co har bevilget akkurat så mange milliarder til støtte for Ukraina som de kan få alle partiene i Stortinget med på: Det betyr at støtten bestemmes av dem som vil aller minst, SV og Rødt. Venstre har gått inn for en kraftig økning av støtten. MDG har vært krystallklare: Norge har tjent mer enn 1.000 milliarder ekstra på Putins krig, i form av økte gasspriser. Disse tusen milliardene vil MDG flytte fra Oljefondet til et fond som skal styrke Ukrainas forsvar – både ved investeringer i Ukraina og ved økte våpenforsendelser.

Vestens støtte til Ukraina har hele tida vært preget av litt for lite, litt for seint. Frykten for å gi Ukraina så mange og så gode våpen at Putin kunne bli irritert var hovedårsaken til at den ukrainske motoffensiven stanset opp, ifølge flere analytikere. Nå holder vi på å gjøre den samme feilen igjen, med store løfter og halvstore bidrag. De 1.000 milliardene kan sette en standard som setter Ukraina i stand til å overleve, i en kamp som er eksistensiell for både Ukraina og resten av Europa. 10 poeng til MDG, 5 til Venstre, 0 til resten.

Til slutt: Kultur og identitet! Alle er tilhengere av toleranse, inkludering, mangfold og alle tenkelige honnørord fra godhetskulturen. Skulle bare mangle! MDG har gått enda et par skritt videre: For to år sia opptrådte sjarlatanen Pirelli Benestad på MDGs landsmøte. Pirelli Benestad er, som du veit, opphavsperson til forestillingen om sju eller kanskje åtte kjønn, som man kan veksle mellom etter tykkje og teft. PB ble dessuten avskiltet for sin liberale praksis med utskriving av pubertetsblokkere, hormonpreparater og anbefalinger om «kjønnsbekreftende» kirurgi. Det hindret ikke at (bruk det pronomenet som passer) ble hyllet som en kulturhelt for mangfoldssaken på dette landsmøtet.

Nå er ikke MDG aleine om å bekjenne seg til den selsomme nye kjønnsreligionen. Tvert imot; så godt som alle partier har sluttet segt til trua på at kjønn er en følelse, en skjult sannhet som ikke kan etterprøves med objektive kriterier, og samtidig like flyktig og omskiftelig som humøret. Denne trua er nå like fast forankret i offentligheten som dogmene om jomfrufødselen og Jesu himmelfart brukte å være. Å reise tvil mot denne forestillingen fører til offentlig fordømmelse og ekskludering (i inkluderingens navn), og i særlige tilfeller også til anmeldelser om hatprat. - Det vil si: Ett parti har ymtet om at i hvert fall i biologien finnes det to og bare to kjønn. Det må ungene få lov til å lære på skolen, og lærer de det ikke, må foreldrene få lov til å si det, meiner dette partiet – altså KrF.

Det mangler ikke på synsere som vil utvide også det biologiske kjønnsbegrepet – til sosialt, kromosomisk, følelsesmessig, psykologisk, anatomisk, osv osv kjønn. Noen av dem er også biologer. Til dem er det å si, med den verdenskjente evolusjonsbiologen Richard Dawkins: «This ridiculous article (shame on the once-great Scientific American) ignorantly misunderstands the nature of the sex binary: “Actual research shows that sex is anything but binary”. Sex is not defined by chromosomes, nor by anatomy, nor by psychology or sociology, nor by personal inclination, nor by “assignment at birth”, but by gamete size. It happens to be embryologically DETERMINED by chromosomes in mammals and (in the opposite direction) birds, by temperature in some reptiles, by social factors in some fish. But it is universally DEFINED by the binary distinction between sperms and eggs. You may argue about “gender” if you wish (biologists have better things to do) but sex is a true binary, one of rather few in biology.» I påfølgende retorikk har Dawkins etterspurt hvilke epokegjørende funn som ligger bak påstanden om at «biologisk kjønn er et spektrum»: Hvor er de mellomstore kjønnscellene, midt mellom sædceller og egg? Når ble Nobelprisen for en så revolusjonerende oppdagelse delt ut? Han fikk ikke noe svar.

Det hadde vært fint om kunnskap fra evolusjonsbiologien hadde vært stuerein også i Norge, ikke minst i skolen. 10 poeng til KrF (!), 10 minuspoeng til MDG, og 0 til alle de andre.

Jeg summerer: MDG havner på 50; Venstre på 45. KrF får sannelig 20! H og FrP får 10 hver, og Ap får 5. De fortsatt like hjertevarme sosialistene nuller ut, begge to. SP, stakkar, som påberoper seg å snakke nettopp min sak (jeg bor jo på landsbygda!) får minus 10.⁴

Så da snakker vi om marginer. Med Venstre risikerer vi enda en omgang med Erna og Sindre; alternativt en statsminister med en rik portefølje av skjellsord bak seg. («Imamsleiking»; «Tar mer hensyn til terrorister enn til norske skattebetalere.» Tendensiøs karakterisering i nesten enhver sak hun omtaler – og det er ikke få.) Med de borgerlige risikerer vi en mer Israel-vennlig politikk mens folkemordet ruller videre. Med MDG risikerer vi fire år til med en gørr kjedelig statsminister, og en finansminister som veiver fælt med arma når han skal forklare noe, men som setter seg bedre og raskere inn i sakene enn de aller fleste. Vi risikerer også en flertallskoalisjon som presser Regjeringa nærmere ansvarlighet i miljøsaker og nærmere anstendighet i Palestina.

Jeg toer mine hender og stemmer.

1I insektboka står det at årevinger er mygg og klegg, fluer og veps, humler og bier og til og med maur, som også har vinger når de svermer.

2Ifølge DN tjente nevnte familie en halv milliard på investeringene sine i fjor. Nøkterne som de er, tok de ut bare 222 millioner i utbytte. Da skjønner jeg godt at de må spinke og spare, ikke minst på skatten.

3De helt ureformerte stalinistene har flyttet over i FOR, sammen med de ureformerte naziene fra Alliansen med omland. Passer godt; Hitler og Stalin var jo gode busser da de delte Polen og Øst-Europa forøvrig mellom seg. Jeg vurderer IKKE å stemme på dem heller.

4«Min sak»? Javisst. Lokalt deltok de med største glede i nedleggelsen av Midtre og Nordre Brandbu, og de løftet ikke en finger for å stanse nedleggelsen av hjembygda mi, Vestre Gran, heller. Det er bygdepartiet sitt, det. De eneste som opptrådte solidarisk og anstendig i den saken, var faktisk FrP. Det hjalp jo ikke stort; sentralmakta rår.