Og der dukket det
velprøvde og gjennomtygde slagordet opp igjen, gitt – denne gangen
i samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Dette slagordet
som vi har hørt gang på gang – fra Pølse-Hansen og Kristin
Skogen Lund; fra Ap og Høyre og FrP; fra enhver noksagt som gjerne
vil skåre et poeng i økonomidebatten. Og hver gang har vi hørt en
undertekst: «Det finns en hærskare av latsabber som heller vil NAVe
enn jobbe. Dessuten lønner det seg å NAVe. Det må vi få slutt
på!»
Jeg er sikker på
at NHO-direktøren (årslønn: Halvannen million) opplever at det
lønner seg å jobbe. Men jeg trur ikke hun kjenner en levende sjel
som går på NAV fordi det lønner seg. Det gjør ikke jeg heller.
Derimot kjenner jeg folk som går – eller har gått – til NAV
fordi de er arbeidsledige; fordi de er sjuke og ikke er i stand til å
utføre fast arbeid; fordi de har prøvd, gang på gang, å få seg
en jobb uten å klare det. Folk går dit i fortvilelse, i
frustrasjon, med et ørlite håp om å få hjelp til livsopphold. De
aller fleste har problemer nok som det er, og kan klare seg uten den
offentlige mobbinga som ligger i det stadig gjentatte slagordet. Den
underforståtte anklagen, trusselen, nedvurderinga.
Jeg kunne trekke
fram flere eksempler på sånne utskjelte NAVere som må tåle
fattigdom og offentlig mobbing – men jeg skal nøye meg med ett: En
ung mann, kronisk sjuk med en tilstand som gjør at han blir utslitt
og utslått av små anstrengelser. Trass i sjukdommen, trass i
vedvarende mobbing og trass i hyppig sjukefravær kom han seg gjennom
videregående skole på normaltid, med tildels svært gode
resultater. Etter et år på folkehøgskole ønsket han å arbeide et
år for å spare opp penger til studier.
Han skrev CV, tok
kopi av vitnesbyrd og begynte å søke på jobb. Han søkte jobber av
alle slag: Deltid og heltid; kassejobber; vikariater. Utlyste og ikke
utlyste jobber. Sånne jobber som en person med fullført skolegang
fint skulle klare å utføre.
Stort sett fikk
han ikke svar. Ved oppfølging fikk han vanligvis vite at jobben ikke
var ledig lenger, eller at de ikke hadde bruk for noen akkurat nå.
Hva gjorde han så? Han gikk til NAV. Der fikk han oppfølging så
det holdt: Jobbsøkeropplæring, motivasjon, henvisninger. «Nå skal
vi lære å skrive CV, dere!» - Når han tok kontakt med de
arbeidsgiverne som NAV hadde henvist ham til, så hadde de ingen
plasser ledige likevel. Men gjennom oppfølgingsmøter ble i hvert
fall følgende avklart:
- Uten opptjente rettigheter i arbeidslivet hadde han ikke krav på arbeidsledighetstrygd.
- Han var ikke sjuk nok til at han hadde rett til arbeidsavklaringspenger.
- Han bodde hjemme (hos foreldrene – hvor skulle han ellers bo?), så derfor hadde han ikke rett til bostøtte.
- Han hadde spart noen få kroner på konto – hovedsakelig julegaver og bursdagspenger – som han ville bruke til å skjøte på studielån. Men så lenge han hadde disse kronene, hadde han heller ikke rett til støtte til livsopphold.
- Til slutt – etter lang vurdering – kunne NAV konkludere med at han var fint i stand til å skaffe seg jobb sjøl. Ha det bra og lykke til!
Med andre ord:
Ikke fem øre fra NAV, og ingen jobb. Men mange møter og
aktiviteter, sånn at de kunne krysse av for at de hadde «gjort»
noe: Motivert og opplært, dokumentert og evaluert. Trengte han
sosialhjelp, så fikk foreldrene være sosialkontor. Etter mange år
med utstøting og avvisning på skolen opplevde han et år med
avvisning i arbeidslivet – og i praksis også på NAV, det
tidligere arbeidskontoret, som liksom skulle hjelpe ham til en jobb.
Han ble ikke friskere av disse opplevelsene.
I løpet av ett
år, og etter mer enn hundre jobbsøknader, fikk han et par
kortvarige strøjobber. I disse periodene blomstret han opp. Men det
gikk fort over når den trøsteslause hverdagen meldte seg igjen. Med
ny utmattelse, nye runder med jobbsøknader.
Denne unge mannen
har nå begynt å studere. Psykisk er han sterkere enn noen kunne
vente; han nekter å la seg knekke – men han fnyser når han hører
sånne honnørord som «solidaritet». Og han har ikke spart opp
mange kronene til å skjøte på studiene med. Blir han så sjuk at
han ikke klarer å fullføre studiene, så sitter han med stor gjeld,
uten særlig håp om jobb.
Hadde han ikke
kommet inn på et studium som han finner interessant, så hadde han
vært ute på nye jobbsøkerrunder – med en CV der mange
fraværsdager på skolen ikke nettopp pynter opp, og der langvarig
ledighet gjør enhver mulig arbeidsgiver enda mer skeptisk.
Til slutt, når
alle sparepenger er brukt opp, ender de fleste sånne tilfeller «på
sosialen», med noen få tusen kroner å leve for i måneden. Slik
skyver vi unge mennesker ut av arbeidslivet; ut av samfunnet. Og
samtidig proklamerer samfunnstoppene, høgt og tydelig og med løftet
pekefinger, at «det skal lønne seg å jobbe».
Hvorfor sier de
ikke heller: «Det skal lønne seg å være vellykket!» Eller: «Det
skal lønne seg å være frisk!» Eller, med Arbeiderpartiets
velkjente slagord: «Nesten alle skal med!»
Det ville i hvert
fall være ærlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar