Kommunal låneboble

«Skal låne til pipa», står det over hele framsida til «Kommunal rapport». Store deler av kommune-Norge tar opp stadig større lån.

Virkningen er at en stadig større del av kommunenes inntekt går med til å betale renter og avdrag på lån. Kommunen trykker ikke penger, og utgiftene kan ikke være større enn inntektene. Så når renter og avdrag øker, må det spares på andre ting – det vil si ansatte. Nytt sjukehjem må finansieres ved at det blir færre sjukepleiere, hjemmehjelper, hjelpepleiere. Nytt skolebygg må finansieres ved at det blir færre lærere.

I store deler av kommune-Norge investeres det lånte penger i bøtter og spann til nye rådhus, skoler, sjukehjem, kulturhus, barnehager, helsehus, svømmehaller og idrettshaller. Samtidig knipes det inn på vedlikeholdet av eksisterende rådhus, skoler, sjukehjem, kulturhus, barnehager, helsehus, svømmehaller og idrettshaller. Med manglende vedlikehold følger økende forfall, helt til det blir dyrere å restaurere den gamle bygningen enn å bygge en ny en. I ekstremtilfellet må det lånes penger til ny idrettshall før lånet på den gamle er nedbetalt.

I vår private økonomi veit vi at godt vedlikehold er mye billigere enn å bygge nytt. Vi kan jo ikke tru at politikere er dummere enn velgerne, så hvorfor følger de ikke denne regelen i kommuneøkonomien?

En grunn kan jo være tidshorisonten. Den jevne ordfører veit bare at hun skal sitte i fire år. Hva som skjer deretter kan hun ikke ta særlig hensyn til. I sitt eget liv, derimot, legger hun planer som om hun skal leve evig: Om hun ikke skal bo i huset sitt i all framtid, så vil hun i hvert fall ha en god pris når hun selger! Og det får hun bare hvis hun sørger for godt vedlikehold.

Men etter seks år i kommunestyret i Gran, hvor jeg har hatt orkesterplass til budsjettprosessen og tidvis vært en av de skyldige, har jeg observert to viktigere grunner til at låneopptaket øker mens vedlikeholdet forsømmes:

For det første: Ambisiøse politikere vil sette varige og synlige spor etter seg. Den enkleste måten å få til det på er å bygge noe stort og fint. Som en syrlig kommentator sa en gang: «Ordførere liker bedre å klippe snorer enn å klippe graset.» Du må gjerne etterlate deg store lån, bare du samtidig etterlater deg et flunkendes nytt og fint rådhus. Det er ikke du som får skylda når etterfølgerne dine må skjære ned på antall ansatte i skole og eldreomsorg!

For det andre: Regnemåten når budsjettet settes opp gjør at investering alltid virker mye billigere enn vedlikehold! Av et nytt lån på 50 millioner fører du bare årets renter og avdrag som utgift. Med 30 års avdragstid og rekordlåg rente på 2,5% blir årets lånekostnad under 4 millioner. Men hvis du utfører vedlikehold for 5 millioner, må du føre alle 5 som utgift i det ene året! - Tenk deg at du sitter som partiets trollmann og svetter for å få budsjettforslaget til å gå i balanse. Du kan velge mellom å bruke 5 millioner på vedlikehold i barnehagen og å bygge en ny en til 50 millioner. Bygger du en ny barnehage og lar den gamle forfalle, så forbedrer du balansen i budsjettet med over 1 million! - Riktignok belaster du samtidig driftskostnadene med renter og avdrag i 30 år framover. Men hvem bryr seg om det, bare neste års budsjett ser litt penere ut?

Det var enda verre før: Kommunen betaler moms på investeringer, men får den deretter refundert. Denne refusjonen kunne du ta inn i budsjettet som en inntekt. Dermed kunne det «lønne» seg i budsjettet å bygge nytt bare for å få tilbake momsen som en inntekt! I teorien kunne du bygge et nytt hus, rive det på ferdigdatoen – og komme ut med et stort pluss i budsjettet. Lykkeligvis er denne muligheten nå tatt bort, men jeg lurer på hvor mange gjeldstyngete kommunale bygg som ikke ville ha stått der i dag hvis det ikke var for momsrefusjonen.

Betong er en klimaversting. Bindemidlet, sement, står for 5-7 % av verdens CO2-utslipp. Å produsere ett tonn sement medfører utslipp av 0,8 tonn CO2. De fleste kommuner har vedtatt «klimaplaner» der de forplikter seg til å redusere sine CO2-utslipp. Men når kommunestyrene vedtar nye, solide betongbygg til erstatning for de gamle, som de ikke tar seg råd til å vedlikeholde lenger, så vedtar de samtidig å øke verdens CO2-utslipp. Det står det ingenting om i sakspapirene.

Regninga sender vi til barn og barnebarn. Både den økonomiske og den miljømessige.

Kommunale regnskapsregler frister politikerne til å selge strikk i meter. Fristelsen blir nesten uimotståelig når velgerne ikke skjønner det som foregår – og især når politikerne knapt skjønner det sjøl. Men når strikken blir lang nok, så ryker den.

Lånebobler sprekker. Det kommer de kommunale låneboblene til å gjøre også: Om ikke før, så når rentene stiger til normalt nivå igjen. Derfor – et godt råd til enhver politiker med ambisjoner: Kom deg videre før det smeller!

Øyvind

PS: Fram til 2016 skal Gran kommune doble låneopptaket til 1 milliard kroner, hvis ordføreren får det som han vil. Det blir noe nær Norges-rekord i prosentvis låneøkning. DS