Kunnskapens grenser

På slutten av 1800-tallet kunne alle fysikkens uløste gåter skrives og beskrives på baksida av en konvolutt. Når disse få gjenstående problemene var ivaretatt, kunne forskningen innstilles. - Samtidig ble det diskutert å legge ned patentkontoret i London – alt var jo allerede oppfunnet.

Noen år seinere innledet Albert Einstein, Niels Bohr og flere andre en revolusjon i fysikken. Den nullstilte nesten alt som fysikerne trudde de visste om universet. Revolusjonen pågår fortsatt. - Det er også kommet enkelte nye oppfinnelser.

Antakelsen om at man nærmet seg ei grense for kunnskapene om verden viste seg altså å være forhastet. I de siste hundre åra er det få, om noen, forskere som har engstet seg for at det skal bli igjen for lite nytt å finne ut. I så fall måtte jo uvitenheten rasjoneres, som enhver annen ikke fornybar ressurs, slik at det ble igjen passe mye til framtidas forskere.

Men nå melder engstelsen seg! Seniorforsker Jørgen Bølstad meiner at det forskes for mye og for fort. Under tittelen «I hurtigforskningens tid» skriver han: Ettersom vi lærer mer om verden, gjenstår det litt mindre å oppdage. («Aftenposten», 12. januar.)

Hvis mengden av potensiell kunnskap om verden er begrenset, må det komme av at verden er begrenset. Det ville være en revolusjonerende oppdagelse, med helt uoverskuelige konsekvenser for vår oppfatning av virkeligheten. Uten å vente på en slik oppdagelse har altså Bølstad – med bakgrunn fra bl a London School of Economics – trukket den endelige konklusjonen i spørsmål som har engasjert filosofer og fysikere så lenge det har eksistert filosofer og fysikere: Er universet endelig eller uendelig? (Bølstads svar: Det er endelig, både i tid og i rom og i alle andre tenkelige dimensjoner. Det har en begynnelse og en slutt, og utafor finns det ingenting.) Finns det andre verdener? (Bølstads svar: Det finns bare ett, eller i hvert fall bare et begrenset antall, univers – og alle de andre er også begrenset i alle dimensjoner.)

Jeg trur at Bølstad tar fullstendig og fundamentalt feil. Jeg trur ikke det finns noen grenser for hvor mye kunnskap vi kan skaffe oss om virkeligheten. Jeg trur også det vil fortsette å vise seg at jo mer vi veit, jo mer oppdager vi at vi ikke veit! Dermed meiner jeg også at all seriøs forskning er av det gode. Det kan alltid diskuteres hvor store ressurser som skal brukes på forskning, i forhold til alle andre verdige formål. Og det kan diskuteres hvilke fagområder som bør prioriteres. Men jeg håper inderlig at så lenge jeg lever, vil forskningen fortsette å utvide grensene for min undrende uvitenhet – på et stadig mer opplyst grunnlag.

Det samme unner jeg alle som kommer etter meg. Jeg trur at denne undringa – denne leitinga etter ny kunnskap, ny erkjennelse – er en viktig del av det å være et menneske. Den leitinga må ikke rasjoneres. Det er uvitenhet nok til alle – fra evighet til evighet.