"Jeg var et vidunderbarn, jeg. Stakkars meg!"

Med ujamne mellomrom dukker skoleproblemene til evnerike barn opp i media: De får ikke de utfordringene de trenger; de lærer ikke gode arbeidsvaner; de blir mobbet og trur at det er dem det er noe galt med. Til slutt ender de opp som skoletapere og sosiale tapere.

Disse klagene kommer gjerne fra forhenværende vidunderbarn som trass i mye motgang har klart seg godt i livet, eller fra foreldrene til nåværende vidunderbarn. På diskusjonsgrupper og sosiale media får de tilslutning fra andre forhenværende vidunderbarn, og fra andre foreldre til nåværende vidunderbarn.

Alle barn i norsk skole har lovfestet rett til tilpasset opplæring på sitt eget nivå, slik at de kan utvikle sitt eget potensiale så godt som mulig. Denne retten gjelder alle barn, uansett evner og ferdigheter.

Dette er et ideelt krav som brytes hver eneste dag. Det brytes fordi ingen skole har gode nok lærere, fordi ingen skole har mange nok lærere, og fordi lærere også er mennesker med alle slags feil og mangler. Det brytes også fordi skolene ikke har gode nok ledere, og kanskje fordi kravene til skolen ikke er klare og tydelige. I det hele tatt: Det brytes av mange forskjellige grunner, og disse grunnene må vi analysere og rette på, dag etter dag etter dag – sånn at landet vårt sakte men sikkert kan få verdens beste skole, ikke bare verdens dyreste skole.

Ett problem i norsk skole er helt sikkert at enkelte svært evnerike elever ikke får de utfordringene de trenger. Men det er et mye større og mer påtrengende problem at alt for mange elever går ut av skolen uten de grunnleggende ferdighetene de trenger for å klare seg i et stadig mer krevende arbeids- og samfunnsliv.¹ Det er en ekte tragedie – ikke bare for de elevene det gjelder, men for hele det norske samfunnet.

Mobbing, utestenging og sosial utfrysing er også et vedvarende problem i skolen, i arbeidslivet og i hele samfunnet. Det finns mange enkeltskjebner som illustrerer hvordan mennesker kan få barndommen, ungdommen og hele livet ødelagt av andre menneskers systematiske grusomhet. Loven pålegger skolen et ansvar for å hindre mobbing og utfrysing. Denne lovteksten brytes også hver eneste dag, og det hjelper ikke stort hvor mange skoler og skoleeiere som vedtar «nulltoleranse» mot mobbing: Det fortsetter likevel. Det ville nok hjelpe hvis skoleeierne i stedet vedtok nulltoleranse mot skoleledere som ikke klarer å stanse uvesenet!

Men det finns mange slags grunner til at unger blir utvalgt når noen skal mobbes: Noen er for tjukke; noen er for tynne. Noen har utstående tenner; andre har tannregulering. Noen er små og spinkle eller har rødt hår. Mange har feil sosial bakgrunn, eller har ikke mulighet til å sprade rundt i de dyreste merkeklærne. Det finns unger som er klønete i sport, eller har sære interesser, eller har lesevansker. Uansett: I et skolemiljø – eller et arbeidsmiljø! - som tillater mobbing og ufrysing, der vil mobberne alltid klare å finne et offer.²

Det finns kanskje enkelte som er for gløgge og kunnskapsrike til å passe inn. Men de aller fleste mobbeofrene og de aller fleste skoletaperne befinner seg i den andre enden av skalaen. Og det er mobbing som sosialt fenomen vi må forstå og angripe. Det er ei avsporing å konsentrere oppmerksomheten mot at mobbing også, av og til, rammer enkelte evnerike.

I «Dagbladet» 19. januar hadde Jan Bakler, «Koordinator for Gifted Children Programme i Mensa Norge», en kronikk som beskrev hvordan han ble lat og giddeslaus i skolen fordi han var så evnerik. Derfor endte han opp med bare 3,98 i snittkarakter fra videregående, stakkar. Lykkeligvis kom han seg videre i livet og endte opp med bare Aer på sine to høyskolefag. Nå har han to barn som også er svært intelligente, så dem har han sendt på en privatskole med «større lærertettet og større fokus på individuell oppfølging».

Høres dette ut som en sosial tragedie? Er dette en mann og en familie som er blitt sviktet av det norske samfunnet, sånn at de helt uforskyldt har havnet i rennesteinen?

Oppriktig talt: Dette er en person som har møtt litt motgang, men mest medgang. Noe motgang har han kanskje møtt allerede i skolen – akkurat som alle andre. Men takket være gode institusjoner i det norske samfunnet har han fått all den hjelp han har trengt for å lykkes i livet. Han er blitt så vellykket som det i hans verden er mulig å bli: To høyskolefag med bare Aer, unger i privatskole for spesielt begavete, og – ikke minst – medlemskap i Mensa. Det siste viser kanskje hvor intelligent han er – men ikke nødvendigvis hvor klok han er.

Vi må styrke og forbedre skolen slik at den gir alle unger en solid plattform å stå på, fram mot et stadig mer krevende voksenliv. Først og fremst må skolen bli bedre i stand til å ta vare på unger som ellers faller fra på vegen. - Atskillige studier viser at økt lærertetthet – særlig på de nederste trinnene – gir bedre læring for alle elever, men særlig for de svakeste. Det er disse elevene som har det største behovet for støtte – men som i praksis ofte tildeles minst ressurser. (Det hører til sjeldenhetene at det norske samfunnet spanderer mange års videregående utdannelse på folk som hadde lærevansker i barneskolen.)

Jeg har en viss motvilje mot å stille ut min egen navle til offentlig beskuelse. Men hva gjør jeg ikke i den gode saks tjeneste? Og kan Bakler, så kan jeg! Altså: Jeg var sjøl et sånt «begavet» barn. Som de aller fleste slike var jeg fullt klar over min egen begavelse fra ung alder, og det gjorde meg til en arrogant og ufyselig liten jævel allerede fra de første skoleåra!³

Jeg var så heldig at jeg gikk på en liten, alminnelig, landsens folkeskole, der ambisjonen var å ta seg av alle elevene – ikke bare sånne som regelmessig ble kastet på gangen på grunn av kjeften sin. Denne skolen slipte gradvis av meg de verste støypekantene, trur jeg. Jeg ble tvunget til å se andre unger, og til å lære at alle har sine sterke og svake sider. At alle er forskjellige, og sånn skal det være! Læremestrene var de andre ungene i friminuttene og i fritida: En som kunne hoppe lengre og løpe raskere enn alle andre. En som bare var flink i sløyd, men der var han en mester. En som kunne navnet på tjue forskjellige lauvtrær, og kjente dem på bladene. En som alltid loppet oss når vi kastet på stikka. En som - -

Jeg tør ikke tenke på hvor ille jeg ville ha blitt hvis jeg var blitt plukket ut og sendt til en spesialskole for «særlig begavete unger». Hva slags sosiale skylapper jeg da ville ha skaffet meg, og hvor blind jeg ville ha blitt for alle andre egenskaper enn mine egne. - Men kanskje ville en sånn skole ha gitt meg de gode arbeidsvanene som måtte til hvis jeg skulle få S i matte og fysikk?

Jeg fikk bare M i begge fag: Stakkars meg! Skolen må absolutt reformeres, slik at vi slipper flere sånne tragedier! --

Eller kanskje ikke? Kanskje vi heller bør konsentrere oss om virkelige problemer, og om unger som virkelig har det vanskelig? Det er mange nok av dem.

1Den nye kunnskapsministeren blir tillagt følgende utsagn: «Mer enn en av fire, ja nesten en av fem, elever mangler grunnleggende regneferdigheter.» Hvis sitatet er riktig, stikker problemet langt djupere enn til den enkelte lærer!

2Eller flere: Det finns eksempler på at mobbing utvikler seg til et sosialt terrorregime, ved at de toneangivende - «de kule folka» - avtaler seg imellom: Hvem skal vi plage, fornedre og latterliggjøre i dag? Har ikke Hans Kristian fått være i fred lenge nok nå?

3Enkelte vil sikkert påstå at jeg ikke er blitt bedre med åra. De skulle ha hørt meg i mine unge år!