Hvem skal steike vaflene?

- om topp og bredde i barneidretten

Hver gang det norske landslaget taper en fotballkamp – og det gjør de jo ofte¹ – dukker kravet opp igjen: Nå MÅ vi få mer profesjonalitet i barnefotballen. Nå MÅ vi spisse uttakene, sånn at talentene får utfolde og utvikle seg. Nå MÅ vi sørge for at de som er virkelig gode får spille og trene på SITT nivå, helst fra 6-årsalderen. Hvis vi ikke gjør alt dette, så kommer Norge alltid til å være en sinke i internasjonal fotball. Da kommer vi aldri til VM mer. Se på Island! De er bare 600.000, og likevel -

Nå finns det jo fotballinteresserte – endog spillere – som ikke går helt av skaftet fordi om landslaget er nede i en bølgedal. Det finns endog folk som ikke ser det som en nasjonal katastrofe på linje med 2. verdenskrig om landslaget må stå over noen VM-sluttspill: Det må de aller fleste land her i verden finne seg i! Mange meiner også at allsidig fysisk aktivitet fra ung alder er mye bedre – også for framtidige fotballproffer – enn teknisk spesialisering i ung alder. Spissing og spesialisering kan trygt vente til 12-13-årsalderen, er det mange som sier. Men sånne argumenter gjør ikke inntrykk på den hesblesende skare som trur at hensikten med barneidrett er å frambringe idrettsstjerner.

Sånn er det ikke. Hensikten med barneidrett er å gi ungene mulighet til allsidig fysisk utfoldelse i organiserte former, gjerne i mange forskjellige øvelser. Tusen idrettslag land og strand rundt organiserer trening og idrettsstevner i fotball, håndball og basketball; på ski og skøyter; i orientering, bryting, ballett, sykkel, svømming, roing – nevn en idrett, så finns det et idrettslag nær deg som orger trening og stevner for unger. De oppmuntrer og trøster, de bruker fritid på tillitsverv i klubben, de frakter og heier; de steiker vafler og bemanner kiosken ved større hendelser. De lager loppemarked helg etter helg for å finansiere klubben. De stiller til dugnad når banen skal ryddes eller løypa fornyes eller klubbhuset rustes opp. Og hva er hensikten?

Hensikten er at flest mulig skal lære gleden ved å være i bevegelse, oppleve mestring og legge et grunnlag for god helse resten av livet! Kommer det en og annen idrettshelt – en fotballmillionær, en verdensmester – ut i den andre enden, så er det kjempefint. Det er til inspirasjon for alle de andre også! Men klubben lever godt i lokalmiljøet uten å levere en eneste proffspiller til eliteserien.

Jo, men de virkelig gode må få spille på sitt nivå – så kan alle de middelmådige drive på med sitt et annet sted. For hvis vi skal få mange nok utenlandsproffer om femten år til å bygge et godt landslag, så kan vi ikke drasse med oss alle sinkene. Vi kan ikke holde på med ufaglærte trenere og oppmenn heller, iansett hvor mange pappaer som har gått et enkelt trenerkurs. Vi må få inn profesjonelle trenere som kan dyrke fram talentene!

Frafallet i barneidretten begynner når ungene er elleve-tolv år, etterhvert som kampene blir mindre leik og mer konkurranse. Ungene veit godt hvem som er gode og hvem som ikke er så gode – akkurat som de veit hvem som er raskest i skiløypa, sjøl om resultatlista ikke er nummerert fra 1 til 17. Men det er ikke så farlig så lenge alle får delta på sitt nivå, men ellers på like fot. Du topper ikke laget – alle får spilletid.

Men jo tidligere du begynner å sortere, jo tidligere begynner frafallet. Det er ikke noe moro å få høre, gang på gang, at du ikke er god nok til å få være med denne gangen heller. Når den «dårligste» slutter, er det en annen som blir den nye «dårligste». Så av de tolv håpefulle seksåringene som begynte med fotball er det igjen to når de er åtte. Og av dem er det kanskje en som er god nok til å få være med på det nye regionslaget. (Pappaen hans må riktignok kjøre fem mil hver veg til trening, tre dager i uka – men hva gjør en ikke for å få fram en landslagsspiller som kan komme til VM-sluttspillet i 2028?)

Og av tusen talenter som kommer med på de forskjellige utvalgte regionslagene, er det til sjuende og slutt kanskje en som blir fotballproff med månedsinntekt på en million. Resten ble, tross all oppfølging, ikke gode nok. - Og er denne ene fotballmillionæren på landslaget hele formålet med barneidretten?

Barneidrett er masseidrett – og det skal den være. Jo flere som deltar, jo bedre. Det er bra for folkehelsa, det er bra for ungene; det er bra for lokalsamfunnet. Jeg våger å påstå at det er bra for landet vårt også – det er ett lite bidrag til å bremse brutaliseringa i sorteringssamfunnet. Å innføre elitetenking og -praksis fra seksårsalderen er hysterisk, og ødeleggende for norsk idrett.

For når det bare er en igjen som er «god nok» til å få treneroppfølging og spille kamper, hvor blir det da av alle dugnadsforeldrene? Foreldrene til Per og Kari stiller ikke opp bare for å løfte Anders fram til en proffkarriere. Hvem skal skaffe inntekter til klubben? Hvem skal male klubbhuset? Hvem skal holde banen i orden? Hvem skal arrangere loppemarked? Hvem skal steike vaflene?

Det siste spørsmålet faller for resten bort, for det blir ingen kamper lenger. Det lokale fotballaget er nedlagt, i likhet med lokal idrett forøvrig. Ungene får heller sitte på rommet og spille nettspill.

De er jo ikke gode nok til å få drive organisert idrett.

1Hvis vi ser bort fra damelandslaget, da. Men det kan vi trygt gjøre, for det gjør jo både sportsjournalistene og fotballsynserne også.