mandag 5. oktober 2020

Frihet i vår tid

  Dette er del 10 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger etter hverandre her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram", 7: "Liberalistene og Robert Nozick", 8: "Liberalistene og naturen", 9: "Den sosiale infrastrukturen".

Miljøet er menneskehetens almenning. «Miljøet» omfatter elvene, havet, atmosfæren, biosfæren – vårt felles livsgrunnlag. Å ødelegge livsgrunnlaget er å ta friheten fra oss. Det er en ekstremt aggressiv handling.

Miljøet er udelelig. Du «eier» kanskje en ørliten snutt av det – ei tomt, en skog, et fiskevatn. Det betyr at du er satt til å forvalte denne snutten. Samfunnet, som har definert eiendomsretten med alle muligheter og begrensninger, venter at du bruker den med vett og forstand. Gjør du ikke det, kan samfunnet gripe inn: Da kommer først plansjefen, deretter mattilsynet, til slutt politiet.

Det er forenkling inntil det absurde å påberope seg en «frihet» som går ut på at du kan gjøre akkurat det du vil med din egen eiendom: Forgifte tomta med plantegift så humlene røsser; grave opp den sjeldne soppen; tømme vatnet for liv med rotenon. En sånn rett fulgte aldri med eiendomsretten da samfunnet definerte den.

Du har heller ingen rett til å tømme alt du vil av forurensninger ut i atmosfæren, havet, grunnvatnet eller almenningen forøvrig. Da stjeler du fra oss andre og praktiserer din egen «frihet» på bekostning av oss. Og står du rett foran meg i en fullpakket trikk, mens du pruster og peser og insisterer på din «frihet» til å gå uten munnbind, pandemi eller ikke, så utgjør du en trussel. Bli ikke forbauset om du får deg en på trynet til slutt: Det heter sjølforsvar.

Frihet for oss som lever nå og for alle som følger etter oss forutsetter at vi tar vare på livsgrunnlaget. Et fritt samfunn krever vern av miljøet, av biologisk mangfold og av klimaet. Vi har nettopp lært at det krever smittevern også.

Lover og regler, rettsvesen, bankvesen, pengesystemet, skole og utdanning, helsevesen, forskning og vitenskap, skikk og bruk utgjør vår sosiale infrastruktur. Den er vår felles eiendom, akkurat som det fysiske miljøet.

Jovisst kan vi ha private banker, private skoler og så videre. Men de må operere innafor noen felles rammer: Hvis din bank opererer med sine egne penger, mens min bank bruker helt andre penger, må vi i hvert fall være enige om den relative verdien av de respektive pengesystemene. Din skole kan gjerne bruke andre lærebøker enn min skole, men gangetabellen og det periodiske system må være de samme i begge skolene. Du kan ikke finne opp din egen "vitenskap", undervise i den og kalle det skole. Du kan ikke åpne praksis som hobbykirurg heller.

Hvis samfunnet skal fungere (sånn at handelsmannen kan tjene seg rik, og handelsbetjenten få sin velfortjente lønn), må den sosiale infrastrukturen fungere. Det betyr også at det må herske alminnelig tillit til at den fungerer – at loven og pengene er de samme i dag som i går; at loven er lik for oss begge. Slik tillit forutsetter at samfunnets medlemmer både er og oppfatter seg som likeverdige. Da kan vi ikke ha avgrunnsdjupe forskjeller: Du er ikke likeverdig med noen hvis du ikke aner hvor det neste måltidet ditt skal komme fra, og du har ingen frihet hvis du ikke har tak over hodet. Frihet forutsetter en grunnleggende økonomisk trygghet.

Thomas Paine skjønte at både rikdom og fattigdom kommer fra samfunnet. Han skrev: «De rikeste og de mest elendige mennesker er å finne i de land som kalles siviliserte. ... Fattigdom er en ting som skapes av det som kalles sivilisert liv. Det eksisterer ikke i naturtilstanden. ... Sivilisasjonens første prinsipp burde ha vært, og bør fortsatt være, at omstendighetene for hver person som blir født inn i verden etter at sivilisasjonen er innført ikke blir dårligere enn om denne personen var blitt født før denne perioden.»

Det er tvilsomt om det noen gang har eksistert en naturtilstand slik Paine og andre tenkere beskrev den: Antakelig eksisterte det samfunn allerede da den første Homo habilis kom til verden. Samfunnet er eldre enn det første ordet; den første rettigheten. Samfunn skaper rettigheter, og dermed forutsetningene for frihet.

Samfunn med enorme ulikheter mellom folk er samfunn med liten tillit, svak produktivitet og lite frihet: Saudi-Arabia, Venezuela, Nord-Korea. I USA er nå den sosiale mobiliteten blitt mindre enn i Norge, og heller ikke hos oss er den mye å skryte av. Mange økonomer hevder at tilliten i samfunnet er en forutsetning for høg produktivitet: Transaksjonskostnadene blir små; du veit at hvis kunden har sagt at han betaler i morgen, så kommer han (stort sett) til å gjøre det. Du trenger ikke trekke med deg advokat, vitner og takstmann. Du veit (vanligvis) at du kan stole på sidemannen din når du sender bøtta videre på ei brannvakt, og du trenger ikke å telle fingrene dine når du har handhilst på den nye naboen.

Vi hadde nesten ingen adel her i landet; ingen borgherrer med hundre livegne. En stor grad av likeverdighet er en tradisjon som går mange hundre år tilbake – den ble ikke innført av Ap. Den utgjør en viktig del av Norges sosiale infrastruktur. Infrastrukturen slår sprekker hver gang toppsjefene bevilger hverandre årslønninger fra felleskassa som er hundre ganger inntekten til en minstepensjonist: Det er jo ikke sånn at oljedirektøren produserer mer olje enn andre her i landet, for oljen er ferdiglaget og har ligget her i to hundre millioner år. Den er vårt felleseie. Det er vanligvis ikke sånn at direktøren har bygd fabrikken helt aleine heller.

Antakelig er vi alle, også de som har aller mest, tjent med at en del av medlemskontingenten i samfunnet går til å løfte de svakeste til et visst nivå av trygghet. Antakelig er vi også tjent med at de som har mest forsyner seg litt mindre grådig.

Når vi veit at infrastrukturen er på plass, kan vi sette i gang med å holde Statens klamme hender borte fra resten av våre liv. For det ligger i maktens natur at den alltid prøver å ese ut og fylle flere områder der den ikke har noe å gjøre. Det er blitt stadig flere byråkrater under alle regjeringer som har lovet å redusere byråkratiet – også den nåværende. For er du som jeg, så vil du ikke være med på å lønne likestillingskonsulenter som forteller deg hvilke tanker du skal ha i det vesle hodet ditt, eller byråkrater som regulerer livet ditt i stadig finere detalj.

Kontingenten er betalt, og da skal vi kunne bruke det som er igjen slik vi vil. Vi skal kunne si og skrive, tru og tenke det vi vil, gifte oss med hvem vi vil og med hvor mange vi vil (så lenge noen vil ha oss!). Vil vi blote hestepølse til Odin på midtvinterdagen og drikke heimebrygd øl for godt år og fred, så får vi bare gjøre det. Vil vi heller tilbe Julenissen eller ofre til Herren Hastur, så får vi gjøre det også. Insisterer noen på å gå med skaut, så skal de jaggu ha lov til det: Uten toleranse ingen frihet.

Jeg finner ingen politisk bevegelse som fullt ut ivaretar den friheten jeg snakker om: Jeg leiter forgjeves på nettet etter «De Frihetlige Sosialøkologister». Likevel lever jeg i ett av verdenshistoriens frieste samfunn: Hovedbekymringen er nå hvordan vi skal sikre den friheten vi har, både for oss sjøl og for etterkommerne våre.

I dagens partiflora er det i hvert fall ikke «Liberalistene» som ivaretar friheten på den beste måten. Etter valgprogrammet sitt burde de heller ha kalt seg «Økonomistene». Og av de liberalister og libertarianere som jeg har sneiet innom i denne gjennomgåelsen, er det Thomas Paine jeg heier mest på – liberalisten som fant opp formueskatt, arveavgift, folketrygd og borgerlønn. Heia Tom!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar