Ytringsfrihet og folkeskikk

 

Det bor godt og vel 200.000 muslimer her i landet. (Tallet er litt usikkert, fordi ikke brått alle muslimer er medlemmer i noe trussamfunn.) De aller fleste av dem reagerer med sjokk og avsky på terrorhandlinger som begås av folk som kaller seg muslimer. Noen få – kanskje 100, pluss minus – støtter ekstremistene som begår terrorhandlinger.

Etter de groteske drapene i Frankrike har flere religiøse ledere i det landet tatt fullstendig avstand fra terrorhandlinger. Deler av det politiske miljøet har likevel bestemt seg for at nå skal muslimene tuktes én gang for alle: Til demonstrativt forsvar for ytringsfriheten er det blitt projisert Muhammed-karikaturer på flere offentlige bygninger. Og president Macron, som er redd for å miste tilhengere til Le Pen og hennes «Nasjonal samling», viser at han kan være hard i klypa og proklamerer at islam internasjonalt er i krise.

Liknende stemmer høres her i landet: Nå må også vi publisere flere Muhammed-karikaturer. Gjør vi ikke det, så svikter vi ytringsfriheten og gjør knefall for terroristene. Basta!

Ytringsfriheten tillater deg selvfølgelig å publisere akkurat så mange karikaturer av Profeten som ditt hjerte begjærer. Den tillater deg også å klistre opp karikaturer av Kristus på korset når påsken stunder til, eller av jomfru Maria som hore på første juledag. Om du ønsker det, kan du også spre flygeblad med jødekarikaturer fra mellomkrigstida, med krokneser og dollartegn, hver gang Israels soldater begår overgrep mot palestinere. (Du trenger sikkert ikke vente lenge.) Du kan altså såre følelsene til folk i utvalgte grupper akkurat så mye du vil, og jeg kommer til å forsvare din rett til å gjøre det, sjøl om jeg skjærer tenner mens jeg forsvarer deg.

På sosiale medier og i kommentarfeltene koker det av bekreftelser på at ytringsfriheten gir deg rett til å krenke akkurat hvem du vil, og at folk bare får finne seg i det uten å ty til vold. Det er ikke fullt så skarpt fokus på at ytringsfriheten også gir deg rett til å la det være. Den gir deg dessuten rett til å framføre kritikk på mer saklige måter, i den grad du er i stand til det.

Hva skyldes denne krenkelsesiveren? Har krenkerne den oppfatningen at den vil få målet for krenkelsene til å gå i seg sjøl og skaffe seg et annet innhold i hodene sine? Eller er hensikten bare å tilfredsstille behovet for å peke nese – finne noen å håne; det være seg muslimer, tatere eller nordlendinger?

I all kommunikasjon kan det være greit å spørre seg sjøl: Hva ønsker jeg å oppnå? Hvis hensikten er å dempe radikalisering i muslimske miljøer, så bommer denne kommunikasjonen grovt. For ved å såre og håne fredelige folk, bidrar man til å skyve enkelte i radikal retning. Terroristene gnir seg i hendene for hver eneste karikatur som blir offentliggjort, for de gir akkurat den virkningen som de ønsker seg. Det blir som å flatbombe en landsby for å ramme den ene terroristen som har gjømt seg der. «We're bombing their villages, killing their wives and children, and then we wonder why they're mad at us?» sa libertarianeren Ron Paul i en presidentvalgkamp.

Vi klarer ikke å bombe bort radikale islamister med karikaturer og koranbrenning. Fellesskap bygger vi ved å respektere og diskutere, heller enn ved å karikere.

Det er ikke å «gjøre knefall» for noen. Det er bare å følge vanlig folkeskikk, også overfor muslimer.